Vår ære og vår makt

av Nordahl Grieg

FØRSTE AKT

En kiste, dekket av et norsk flagg med krans av tang og siv: Den falne norske sjømann. Orkestret spiller «Syng mig hjem». Musikken sprenges plutselig i vill dissonans, som en eksplosjon. Årstallet «1917» flammer imot oss.
Teppet går til side.

I

Skibsrederkontoret. Høit over havnen, med fredelig sollys strømmende inn vinduet. Ditlef S. Mathiesen står, der hvor kisten sank, i full utfoldelse, frodig og robust, omkring 35 år. Han snakker bred dialekt, som uttrykk for gemyttlig suverenitet.
Sekretæren, frøken Berents, sitter og følger ham med øinene, diskret hengivent.

    DITLEF

Når utløper certepartiet for «Vargefjell», frøken Berents? Sjette mars, ka?


    FRØKEN BERENTS

Ja.


    DITLEF

Og for «Blåeggen» – tiende?


    FRØKEN BERENTS

Ja.


    DITLEF

England har rekvirert de begge til fart mellem Newcastle og franskehavnene. 45 shilling, det e ikkje nokke å si på det! Dernere blir tonnasjemangelen verre for hver dag. Igår gikk «Ole Viig» på en mine, og idag hører eg at Birgeren sin nye e blitt torpedert, åtte mann strøk dessverre med. Det skulde ikkje undre meg om fraktene snart kommer op i femti shilling. Ikke det spor.

Eg vet der e de så betenker seg på å sette skibene sine i den farten. Men eg mener: Vi har forpliktelser som sjøfarende nasjon. Og dét vet De – eg har aldri vært redd for å ta en risiko.

Stanser ved vinduet:

Kor skjønt det e idag! Denne våren før våren – den finnes bare her. Ingen andre steder i verden. Tror De ikkje gartneren sendte inn sneklokker fra haven på Milde i dag. De kan tro eg e blitt gla i det stedet, frøken Berents. Alle de andre landstedene mine kan De få beholde for meg. Eg må se havet. Gammelt sjømannsblod, ser De! Og De kan tro barnene trives derute! De må komme ut en dag, når barnene e der, og leke med de. Ja, va det ikkje for det at De va så uundværlig på kontoret, så sa eg til Dem: legg Dem til barn, frøken Berents. Det e no det beste på jorden!

Han har satt sig, trommer fornøid på bordet.

Femti shilling for tonnet. De e ikkje dårlig, ka? Kan De huske – før krigen va vi gla om vi fikk fire. Det e et eventyr vi e med på. Rett og slett et eventyr. Det gjelder bare ikkje å tape hodet. Og det må eg si at disse folkene i Matros- og Fyrbøter-unionen gjør. Forlange, forlange, tenker de på ant? Kor bærer det hen? De skulde hørt ka min bestefar fortalte dengang da han var til sjøs. Det va andre greier, det.

Misforstå meg ikkje! For eksempel et tillegg på to kroner dagen for mannskap som går i faresonen har eg ingenting imot. Eg vil gjerne gi de den påskjønnelsen selv om det kan komme te å løpe op.

Men en lønnsforhøielse for matroser fra 70 til 120 kroner måneden plus 25 pct. dyrtidstillegg! Det kan gå i dag, men ka vet vi om morgendagen? Usikkerhet på alle kanter. Der e ikkje tider til det. Skriv inn at eg ser på det med stor skepsis.

Eg liker Dem ikkje frøken Berents! Blek om nebbet! Vårluften, ka? No ska eg si Dem én ting, og De ska være lydig: Når eg reiser til Kjøbenhavn, reiser De til Geilo og hviler Dem ut. Her er 300 kroner. Spar ikkje på nokke; eg vé at De skal ha det riktig godt.


    FRØKEN BERENTS

Å, det er så altfor meget –


    DITLEF

Hyggelig å kunne gjøre Dem en glede. Å ha anledning te det.


    FREDDY Ditlefs svoger kommer inn. Han er samme alder som Ditlef, pen, distingvert, engelsk snitt.

    DITLEF

God aften, Freddy. Ja no kan De bare gå, frøken Berents.


    FRØKEN BERENTS går.

    FREDDY

Jeg har skaffet oss «Vøringen», Ditlef.


    DITLEF

Det e goe greier det, Freddy.


    FREDDY

To hundre tusen til hver.


    DITLEF

Det e eg åpen for.


    FREDDY

God forretning, men ikke god som de sier i byen. To hundre for hver av oss klarer sig. Nu ligger det slik an at jeg har sikret mig tegningsrett for hundre til. Hvad sier du om vi lar Konrad få dem?


    DITLEF

Gjerne for meg.


    FREDDY

Han vil betrakte det som en enestående velgjerning. Og han kan bli nyttig en dag.


    DITLEF ler plutselig:

Konraden! Han e nokke for seg sjel. Koselig gutt igrunnen. Har du hørt det siste? Inatt altså. Vi blev bare så sørgelig fulle! Du må ikkje snakke! Du vet Konraden e verdens mest umusikalske menneske, og så veddet han med Birgeren om femti tusen at han på en måned skulde lære å spille Gubba Noah med bass og diskant. Ka gir du meg? Idag har han hyrt seg spillelærerinne og sitter nerfor. Konraden e all right, han.


    FREDDY

Tja. – Konrad har jo aldri hørt til vår krets, selv om vi gikk i samme klassen. Dog erindrer jeg at han ved et par anledninger fikk komme til oss når jeg hadde guttebesøk. Og jeg vet at Konrad satte næsten rørende pris på det.


    DITLEF dunker bort i ham:

Ja du har no fortsatt vært rørende mot hele familien.

Særlig søsteren, ka?


    FREDDY

Du skal nu være så morsom, du.


    DITLEF

Korledes har Edith det? Pen småpike. Het. Ka?


    FREDDY

Edith skal på skole i England. Forresten er det en historie som forlengst er forbi. Ferdig med det.


    DITLEF

Og det står bra til oppe hos Statsråden? Når skal du gifte deg?


    FREDDY

Når Margrethe kommer hjem.


    DITLEF

Mykje å bedrive før den tid, ka? Ja her e virkelig adskillig pent å se på. Og det e småpiker som har fått sansen for å feste. En kan visst mesteparten.


    FREDDY

Men de må være unge.


    DITLEF beundrende:

Ja, du Freddy! Der e visst foregått adskillig ombord i seilbåten din.


    FREDDY

Pass dig selv du. Med leiligheten i Oscarsgate. Det synes jeg forresten var skammelig av dig. Skammelig. Hvorledes har Augusta det?


    DITLEF

Å din søster var jo stri til å begynne med, etter at hun fikk greie på det. Men no det er bestemt at hun skal reise til Sverige, til sin kusine godseierinnen, så vet du det står til liv.

Det verste e at hun tar barnene med sig. Eg vet ikkje kordan eg skal klare de månedene uten barnene. Ikkje få si godnatt til de, Freddy!


    FRØKEN BERENTS kommer inn:

Mr. Cummingham vilde gjerne få tale med Dem.


    DITLEF

Eg e alltid inne for mr. Cummingham.


    CUMMINGHAM inn:

How are you, gentlemen?


    DITLEF

Very fine indeed. Always glad to see you.

gemyttlig:

England ska no vel ikkje rekvirere nokken av båtene mine idag og?


    CUMMINGHAM

Idag skal De få slippe. Jeg har en anmodning til Dem. Og jeg snakker fritt ut i nærvær av mr. Bang. Jeg vet at i ham har England en trofast venn. Vi har gjort forretninger med ham.

Til saken, Mr. Mathiesen. Jeg vil be Dem innskjerpe Deres kapteiner og mannskap at de oprettholder den strengeste taushet om hvad de ser over Nordsjøen. Miner, U-båter, krigsskib. Og De er kanskje så elskverdig å la denne ordre – denne henstilling – gå videre til Deres kolleger ennu i dag.

Den slags oplysninger kan lett falle i urette hender. De – på den andre siden – er begynt å vise en litt plagsom interesse for disse ting.


    DITLEF

Stol på mig. Det ska bli gjort.


    CUMMINGHAM

Så var det oplysningene til mig. Det er ikke nok at jeg får rapportene om hvad der er observert i sjøen. Jeg må ha dem hurtig. Her spiller, som De vil forstå, minuttene en rolle. Mere var det ikke.


    FREDDY

Ellers noget nytt, mr. Cummingham?


    CUMMINGHAM

Ånei. Vi begynte i eftermiddag en stor offensiv ved Marne, men det har vel neppe større interesse, jeg mener det står i avisen. Personlig er jeg for tiden en del optatt av den norske kobbereksport til Tyskland. Et interessant kapitel.


    FREDDY

Et bittert kapitel for en venn av Deres land.


    DITLEF

Det er ikke alltid lett å være nordmann, mr. Cummingham.


    CUMMINGHAM

Det er kanskje ikke det.


    DITLEF

Å vite at slikt foregår.


    CUMMINGHAM tar sin hatt:

Jeg må videre, mine herrer.


    DITLEF følger ham til døren:

Herlig aften. Fredelig. Ka?


    CUMMINGHAM

Ja.

God aften.

Han går.

    DITLEF

De kobberaksjene får vi se å kvitte oss med.


    FREDDY

Før eller siden. Men vi venter litt. De stiger hele tiden. Og de er overført så behendig, om jeg selv skal si det, at ingen djevel kan ane at vi har en finger med i spillet.


    DITLEF

Eg liker det ikkje.


    FREDDY

Og jeg liker ikke å ta et fullkommen unødvendig tap.


    DITLEF

Nei, så va det, Freddy. Så va det. Du, eg får inn til Johnsen for å snakke om den beskjeden Cummingham skulde ha rundt. Venter du? Så går vi hemover sammen.

Ditlef går ut. Freddy er et øieblikk alene.

    KONRAD Kommer inn.

    FREDDY hjertelig:

God dag, Konrad.


    KONRAD

Vet du ka en skulde gjøre med deg? Skyte deg ner! Ditt svin der du står.


    FREDDY

Tror du vi gikk glipp av særlig meget, om du uttrykte dig nogenlunde dannet?


    KONRAD tungt, håpløst:

Ka e det du har gjort med Edith? Ka e det du har gjort med det stakkars uskyldige barnet?


    FREDDY

Med hensyn til uskyldigheten er jeg nu ikke så sikker – – –


    KONRAD

Eg dreper deg.


    FREDDY

Det er utmerket det, Konrad. Men hvad sier du om vi istedenfor prøvde å hjelpe henne? Siden ulykken engang har vært ute.


    KONRAD

Eg har hørt om den hjelpen, din sleipe faen. Å sende henne til en av de fikse doktorvennene dine i London, ka? Så dét var colleget for unge piker som Edith absolutt skulde til?


    FREDDY

Når inngrepet er gjort, kan hun vel ennu komme på college. Det ene utelukker ikke det andre.


    KONRAD

Men jentungen blir her, hon. Og du gifter deg med henne. Forstår du?


    FREDDY

Det bedrøver mig at du tar feil der, Konrad.


    KONRAD

Vi e kanskje ikke fine nok!


    FREDDY

Konrad! Du vet like godt som jeg, at jeg skal gifte mig med Margrethe Harmens.


    KONRAD

Hon visste ikkje det, søsteren min.


    FREDDY

Visste, visste!

Man er da ikke én om en sånn sak. Glem ikke det.


    KONRAD

Så du vé ikkje. Da ska du få opleve en skandale, du far!


    FREDDY

Det skal vi også bli to om. For det tør du ikke. Hvem tror du taper?


    KONRAD

Det e rart med deg. Du fusker i alt du. Og allikevel er du en hedret mann.


    FREDDY

Der sa du endelig et fornuftig ord.

snerrende:

Hedret. Ah! Men fryktet.

med en plutselig overgang fra kulde til charme:

Hør her, Konrad! La oss få denne saken ut av verden. Vet andre om det?


    KONRAD

Nei, men dét skal de.


    FREDDY

La oss ikke skilles som uvenner. Det må ikke skje. Husk på skoledagene sammen, husk på mindene. – La oss slå en strek over hele denne pinlige episoden, Konrad.


    KONRAD

Aldri! Aldri! hører du.


    FREDDY

Ditlef og jeg snakket nettop om dig. I anledning en forretning vi mente vilde interessere dig. Det gjør mig ondt om det nu faller bort.


    KONRAD

Ka slags forretning?


    FREDDY

Siden du spør mig: Det var «Vøringen».


    KONRAD

«Vøringen»!

Å nei far. Der e ikkje en mekler her i byen som kan skaffe meg «Vøringen». Eg har prøvet i hele dag.


    FREDDY

Er du åpen for hundre tusen?


    KONRAD

No ska du gje deg, Freddy!


    FREDDY smeller papirene i bordet foran ham:

    KONRAD

Ja, så hunen!


    FREDDY

Husk Edith er ung, Konrad. Bare seksten år.


    KONRAD

ja, det e vel nettop det gale det.


    FREDDY

Se det fra den andre siden, Konrad. Du med ditt lyse sinn. At hun har hele livet foran sig.


    KONRAD

Hold Edith utenfor, så meget du vet det!


    FREDDY

Du får dem til 160.


    KONRAD

Ka fikk du de for? Men der e ikkje nokke å si på det! Her er det business.


    FREDDY

Imorgen står de i 200.


    KONRAD

Det gjør de! Ikkje tvil om!

Og du vet et godt sted for Edith, Freddy? Et sted hun kan få kjærlig pleie? Omhu?


    FREDDY

Et betryggende sted, Konrad. Ta mitt ord på det. Betryggende!


    KONRAD

De sier hun gir 50 pst. bare på første trippen.


    FREDDY

En kalkyle som neppe er overdreven.


    KONRAD

Visst faen e eg åpen.


    DITLEF Kommer inn med overfrakk og hatt:

God morgen, Konrad. Koselig å se deg.

Korledes går det med Gubba Noah?


    FREDDY

Konrad blir med oss, Ditlef!


    DITLEF

Kan begripe Konraden blev med! Klart at vi må holde sammen, ka?


    KONRAD

Eg og deg og Freddyen!


    DITLEF

Akkurat!


    KONRAD beveget:

Takk for ditt vennskap, Ditlef. Og for ditt også, Freddy.


    FREDDY

Her er noen enkeltheter vi kanskje får ordne, Ditlef.


    DITLEF

Ikkje tale om! Imorgen. No må eg hemover. Klokken syv bader jo barnene. Tror du eg vil møsse det synet! Dokker skulde se Hannemor når hon aker hele barneværelset rundt på potten. Ja, Gud velsigne de!

Så gikk vi. Ka?


II

Agenthjemmet. Mørk, klam stue; utenfor blendende lys dag. Ansiktene lyser hvite her inne i halvmørket.

    ASLAUG sitter forfrossen og trekker en strikkejakke på sig. Hennes mann, agent Eilif Olsen, luvslitt, i firtiårene, kommer hastende inn:

    AGENT OLSEN

Så du de?

Så du de to bilene?


    ASLAUG apatisk:

Ka e det du snakker om?


    AGENT OLSEN

De kom innover fra Milde, Mathisen og nokken utenbys folk. De skulde til møte på «Norge» klokken tre for å legge ut tegnings-innbydelsen til den nye banken. Men i Viken og på Nygård og hele veien, traff de folk som vilde være med. Så var det å stoppe og gå inn kor det falt seg, og ordne med tegningen.

Eg står inne hos Grønsæter då fire-fem av de kommer inn. Ikkje før Grønsæteren hører ka det dreier seg om, tegner han seg for femogtyve tusen. Han e jo en holden mann, satt med et pent varelager da krigen brøt ut og disponerte fornuftig. Og for to hundre og søtti tusen blev der tegnet bare der på disken. Så kjørte de videre til de blev stoppet igjen. Vet du kor mykkje det var tegnet for, da de kom til «Norge», kor det egentlig skulde begynne? Åtte millioner!


    ASLAUG

Ka kommer det oss ved?


    AGENT OLSEN stillferdig:

Nei. Det kan være nokke i det.

Blusser op igjen:

Hadde eg bare nokken hundre kroner, så skulde du få se, eg forlanger ikkje mer. Det e nok til den første innbetalingen, 10 pct.

Eg traff Konraden i formiddag. Han sa han kunde overlate meg nokken aksjer i «Vøringen» til rimelig kurs. For gammelt vennskaps skyld, sa han.

Eg e sikker på at eg skulde gjøre det godt. Selge i rette øieblikk, kjøpe nye, selge igjen, få meg fler, og så en dag va eg med!


    ASLAUG bittert:

Kor ska du få penger fra?

Stillhet:

Har du solgt varer i dag?


    AGENT OLSEN

Du tror visst det er lett du, når en har agenturet for et firma på sortelisten. – Der ska ha vært en tysker opom i dag og spurt etter meg. Han vilde komme opom her siden.


    ASLAUG

Ja, skuffelser har vi hatt nok av – – Du får gå ner og tømme bossbøtten. Der ser ut på kjøkkenet.


    AGENT OLSEN

Va det for mykkje om det blev gjort før eg kom hem! Eg som sliter hele dagen for dokker.


    ASLAUG i et plutselig utbrudd:

Å, eg e for go te dette. Eg var bestemt til nokke bedre.

Her lukter mugg av denne stuen, her er så mørkt og kaldt . . . .

Har du ikkje såpass penger at eg kan få gå på kinen i eftermiddag? Det er Psilander.


    AGENT OLSEN

Eg tror eg får penger imorgen.

Der e ikkje ant for. Ikveld får du nok nøie deg med meg.


    ASLAUG

Ja, du e også nokke!

Der e jo ikkje tak i deg. Kofor kan ikkje du tjene, likegodt som de andre?

Eg synes du e akkurat sånn, som eg ser deg når eg slår øinene op kver morgen: du står i halvmørket borte ved servanten, med bukseselene hengende ner, slapt og sjaskete. Det e deg, det!


    AGENT OLSEN

Du kunde jo stå op. Så slapp du det synet.


    ASLAUG

Ka ska eg stå op etter? Eg vet jo det aldri e nokke å håpe på.

Men kofor kunde ikkje nokken av de vi kjenner, tenke litt på andre? Kofor kunde ikkje en av de for eksempel sende meg fem hundre kroner? Anonymt.


    AGENT OLSEN

Du skulde gå mer ut, Aslaug. I det fine været.


    ASLAUG

Du synes eg kan gå ut og vise meg blandt folk, i den kåpen! Den e jo så gammel at den e grønn. Eg hater solskinnet. Eg vé ikkje ut.


    AGENT OLSEN

Du kunde kanskje få skredder Vårdal te å snu an. Han ska være så rimelig.


    LEIF åtte år, kommer inn.

    ASLAUG

Har du no slåst igjen, Leif? Fy skamme deg! Å sånn som du ser ut. Her sliter vi for å holde deg frem, og hele dressen i filler! Du dreper meg!


    AGENT OLSEN rusker i gutten:

Ve du svare! Kem har du slåst med?


    LEIF

Med Eilerten.


    AGENT OLSEN

Kofor?


    LEIF

Vi blev fotografert.


    AGENT OLSEN

Ja, du ser meg ut som du e fotografert! Men e det nokke svar!


    LEIF

Det var Eilerten som fant på det.


    AGENT OLSEN

Ka fant han på?


    LEIF

Jo vi blev fotografert på skolen og så skulde vi gi bildet til læreren, for han hadde gebursdag, og så hadde ikkje eg penger te å være med, og så skrev de: «Til herr lærer Berg fra klassen minus Leifen.» Ja, og så slåst eg med Eilerten etterpå i Børneparken.


    AGENT OLSEN

Så det va sånn det var!

Kofor kom du ikkje til meg?


    LEIF

Eg visste du hadde ikke solgt varer.


    AGENT OLSEN stille:

Nei, nei.

plutselig:

Vant du?


    LEIF

Det gjorde eg vel.


    AGENT OLSEN

Du ska nok få komme te å fotografere deg, Leifegutt. Stol på det.

Han går bort i frakken og tar frem en pakke.

    ASLAUG

Minus Leifen. Eg synes det e minus deg og minus meg også. E ikkje det hele livet vårt?

Ser at mannen står med en flaske:

Har du kjøpt brennevin, enda vi knapt har matsmulen i huset?


    AGENT OLSEN

Eg måtte no det, når det kommer kunde vel.


    ASLAUG

Ja, det seier eg: Du e ordentlig! Eg vet kordan du e når du har drukket. For då begynner du bare å tøise. Og eg ve ikkje ha flere barn. Leifemann, gå ut og lek.


    AGENT OLSEN

Ve du se og skynte deg!


    ASLAUG

Eg vé ikkje. Så vanskelig så du e. Så du ska være orntlig!

Det banker.

    DR. RUDOLF WEGENER kommer inn, han er i tredveårene, halter. Han snakker norsk på en sympatisk, gebrokken måte:

Mitt navn er dr. Wegener. Jeg vilde gjerne få tale noen ord med Dem.


    AGENT OLSEN

Olsen. Min hustru. En fornøielse. Aslaug – du finner gjerne frem nokken glass!


    WEGENER

Ikke for min skyld. Jeg drikker ikke.

Til Aslaug, som går ut:

På gjensyn, frue!


    AGENT OLSEN konverserer:

De snakker godt norsk, herr Wegener.


    WEGENER

Jeg studerte i Kristiania ved Universitetet i to år. Fra nitten hundre og en til tre.


    AGENT OLSEN

Såledens!


    WEGENER

Jeg har tatt min doktorgrad på norsk litteratur. Ibsen.


    AGENT OLSEN mistenksomt:

Interessant!

stillhet:

Eg ser De trekker på det ene benet. De har formodentlig vært med i krigen?


    WEGENER

Til oktober ifjor. Nu er det morsomt for mig å komme tilbake hit, efter alle disse år.


    AGENT OLSEN

Mange forandringer –


    WEGENER

Jeg har fått et fyldigere og rikere billed av Deres land denne gang. Jeg var så ung sist.


    AGENT OLSEN

Så va det!


    WEGENER

Når jeg har tenkt på Norge, nu i disse årene da menneskene gjennemgår så meget fryktelig, har det vært med en slik lykke. Jeg følte: Dette land er til; det er blitt skånet for krigen. Vi andre er kanskje blinde, våre øine er tilsmurte av blod; men der er noen øine som ser. Dette land med sine store ånder, vil gi menneskene en ny klarhet, en ny viden. Dere vil kunne det, fordi dere har lidt med verden; og den største visdom er den som kommer fra en stor sorg.


    AGENT OLSEN

Eg må si, eg følger Dem ikkje helt –


    WEGENER

Slik tenkte jeg. Så kom jeg tilbake.

Smiler:

Jeg hadde en liten oplevelse i dag som var ganske interessant for mig. Jeg passerte et nytt hus utenfor byen, et prektig hus, et palé, man sa mig det tilhørte en skibsreder Mathiesen –


    AGENT OLSEN

Eg kjenner det.


    WEGENER

Over inngangsporten holdt en arbeider på med å hugge inn i stenen årstallet: «1917». Han satt i solskinnet og svang hammeren mot meiselen. Det klang så lystig. Og jeg syntes der var vokset op mange prektige hus omkring, på nessene og stupene, og alle hadde visst samme muntre innskriften. Da måtte jeg tenke på noen ord av min gamle venn Ibsen.


    AGENT OLSEN

Ka sier han?


    WEGENER

Han sier i et brev, at han tror ikke hans folk har «den løftelse i sjælen som kræves for å kunne sørge». Og bare så lenge et folk kan sørge, kan det leve, sier han.


    AGENT OLSEN

Og dét synes De e godt sagt! Eg synes ikkje det, eg. Tror De Mathiesen og de karene sørger? Men leve gjør de; og det godt også!


    WEGENER

De beundrer meget den slags mennesker?


    AGENT OLSEN

Smarte folk.


    WEGENER

De burde slå følge med dem.

Efterhånden blir ordene hans preget av en bitter glede over å snakke direkte og foraktelig ut.

    AGENT OLSEN

Det e ikkje alle gitt å få være med.

ironisk:

Ve De kanskje gjøre forretninger? Kjøpe hermetikk. Prima vare!


    WEGENER

Ikke egentlig.


    AGENT OLSEN

Kunde tenke mig det. Eg synes det snakket va litt underlig. Ka e De, egentlig?


    WEGENER

Jeg er for eksempel pressemann som skal arbeide for en bedre gjensidig nyhetstjeneste mellem våre to land. Her er det jeg har bruk for Dem.


    AGENT OLSEN

Så dét har De!


    WEGENER

De har forbindelser. De vanker på kaféene nede ved havnen. Jeg ønsker De skal skaffe mig meddelelser om hvad sjøfolkene ser på turene sine.


    AGENT OLSEN

Eg kunde nesten tenke meg det. Ånei, dette lukter det av.


    WEGENER

Hvad er Deres pris?


    AGENT OLSEN

Pris! Eg sier jo at eg ikkje vil. For det er uriktig!


    WEGENER

Behøver vi å spille tiden med den slags? I et land hvor ansette menn triumferende hugger inn årstallet 1917, smertens og dødens år, over sine portaler, er vel finfølelse unødvendig. De får 200 kroner måneden.


    AGENT OLSEN

Men dette e straffbart.


    WEGENER

Det finnes en paragraf, det er riktig. Men den overtres hver dag, straffritt. Engelskmennene får alle oplysninger de kan ønske sig.


    AGENT OLSEN

Men dokker e det som senker skibene våre.


    WEGENER

Fordi dere støtter fienden; fordi dere er med på den andre siden, skjønt dere ved givne leiligheter kaller dere nøitrale – – –

Dere har én statsmann i Norge, en eneste. Han har sagt bitre ord om oss som senker deres skib. Men han har også sagt en annen ting: Engelske myndigheter, sier han, skalter og valter her i landet, som om norsk myndighet og den norske stats suverenitet ikke eksisterte. Og han tilføier: For mitt personlige vedkommende har jeg ofte hatt vanskelig å avgjøre hvad der har oprørt mig mest.


    AGENT OLSEN

Meg også oprører det.


    WEGENER hånlig:

Riktig! Det oprører Dem. Hør her. Menneskene i dette land tror engelskmennene vinner; de handler efter det. Såvidt jeg forstod Dem, vil De gjerne være med og spekulere. Spill på at vi vinner! Spill på oss. Spill dristig, spill høit. Vinner vi, glemmer vi Dem ikke.


    AGENT OLSEN

Det e no eg ve være med.

bøier sig plutselig fremover:

Gir De meg tusen kroner?


    WEGENER

Nei. Vi har ikke unødvendige penger å gi bort. Vi har mange å betale. De skal få to måneders forskudd. Fire hundre.


    AGENT OLSEN

Eg tar de.


    WEGENER

Her er adressen som De skal sende meldingene til. Her er koden. Brenn papirene når De har lært det utenat. Farvel. Jeg reiser iaften. Men jeg skal holde mig i kontakt med Dem. Vær trygg.

Han går.

    ASLAUG i døren:

No? Blev det te nokke?


    AGENT OLSEN går opspilt frem og tilbake:

Eg har fått en chanse, Aslaug. Og eg ska bruke an. Eg kan få kjøpt meg to aksjer. Eg e ikkje lenger utenfor. Vi skal komme vekk fra dette, både du og eg og Leifegutt. Eg tenker eg e ikkje mindre smart enn de andre! No e eg med i spillet. Penger, penger, penger!


III

Foran teppet. På vei nedover mot havnen. Ditlef og Freddy kommer gående.

    FREDDY

Det er klokken seks «Vargefjell» går. Ikke sant?


    DITLEF

Det va meningen.


    FREDDY

Kapteinen er kanskje så elskverdig å ta med et brev fra mig. Jeg er kommet i en meget pinlig situasjon. Da «Lyderhorn» blev torpedert mistet jeg fire nye dresser som jeg hadde fått sydd i London.


    DITLEF

Ka ska eg si som hadde ombord seks kasser med whisky – så fin at den ikkje føres i handelen! Jo det e tider vi lever i!


    FREDDY

Som du vil erindre er det ikke den første ubehagelighet jeg har oplevd i så måte.


    DITLEF

Eg sier som eg gjør bestandig: Det e ikkje ant for, vi får spenne livremmen inn, og ta det med godt humør.


    KAPTEIN BERG kommer imot dem

    DITLEF

God aften, Berg! Det ser ikkje verst ut, ka? Bare fineværet!


    KAPTEIN BERG langsomt:

Været er der ikke noe å si på. Men De husker kanskje hvad jeg fortalte Dem. Da vi blev stoppet på siste turen og jeg rodde bort til U-båten med papirene, sa chefen til mig: Neste gang De går med kis til England, senker vi Dem. Neste gang, det er idag, det.


    DITLEF

Nordsjøen er stor den, far. Og De finner nok en plass så De kan smite ut og lure tyskeren.

Hjertelig:

Lær av meg De, Berg. Se ikkje så mørkt på det!

De går videre og ut, alle tre.
Matroser og fyrbøtere med sjøsekker kommer nedover mot havnen. Kvinner og barn følger. En legger merke til to unge mennesker, Ingolf og Berly; dessuten en eldre mann, forhenværende sjømann, og sønnen, Alf, sytten år. Langsommere enn de andre kommer Henry og Lillian. Henry er en ung fyrbøter, et følsomt, klart ansikt, fylt av sørgmodig eftertanke. Lillian er av naturen tidig, men stille i kveld, der hun går og holder i armen hans.

    HENRY stanser:

Kor pent her e!

Siste kvelden.


    LILLIAN

Men du kommer snart hem igjen til meg og Småtten. Det lover du!


    HENRY smiler til henne:

Det lover eg.

To gutter kommer inn fra høire, de spiller syl med brennende iver.

    FØRSTE GUTT

Her e fint.

Her kan eg gjøre doble håvve.


    ANNEN GUTT

Du hakkje gjort dasset.


    FØRSTE GUTT

Hakkje eg det!

Han gjør doble håvve.

Den vakkje verst, ka?


    ANNEN GUTT

Va det nokke då?

Begge setter sig på huk, og sylspillingen fortsetter.

    LILLIAN

Eg va ordentlig go te å spille syl.

Ser på Henry.

No e visst tankene dine langt borte.


    HENRY

Nei, de ekkje det.

Eg tenkte på guttene her. Kor mykkje glede der e i de. Alt e jo bare glede i en sånn gutt, fra han tørner ut på dørken om morgningen. Kor mykkje liv, kor mykkje mot.

Tungt:

Eg synes at menneskene e for goe te det som venter de.


    LILLIAN

Du har sett så mykkje ondt, Henry. Torpederinger, krigen som du fortalte om.


    HENRY

Å, dét blir en fort vant te.


    LILLIAN

Ka e det du ikkje blir vant te då?


    HENRY

Deg. Å reise fra deg.

Det blir eg ikkje vant te.


    LILLIAN Hun kysser ham.

Å du Henry!


    FØRSTE GUTT

De kjøsser hverandre.

Så du?

De kjøsste hverandre.

At de ikkje skjemst!


    LILLIAN henrykt:

Ja. Vi kjøsste hverandre.

Og vi skjemst ikkje.

Gjør vi, Henry?

Ikkje det spor.

De går videre, ut.

    AGENT OLSEN OG LEIF med trullebånd, kommer nedover:

    ANNEN GUTT

Nei se på Leifen!

Kor fin han e blitt.

Nye klær, ka?


    BEGGE GUTTENE synger med hendene halvveis for munnen:

Spradene, de har splitt i ræven de –

men det har ikkje vi,

for det har bare de.


    LEIF stanser trullebåndet og vender sig:

Vé du passe trynet ditt!


    AGENT OLSEN truer med stokken efter guttene, som løper ut til venstre:

Ja, fikk eg fatt i dokker, så skulde dokker få!


    GUTTENE utenfra:

Tror du vi e redd deg kanskje?


    AGENT OLSEN til Leif:

Og du skulde riktig skamme deg nokke! Ve du ha deg hemover, og det strakst! Ka e det du reker etter meg for?

Med et plutselig tungt, bittert tonefall:

Det e ingen som har bitt deg være med her.

Før de går ut til høire, er Cummingham og en mann i regnfrakk kommet inn på vei mot kaien

    MANNEN I REGNFRAKKEN nikker bortover mot Olsen:

Der er den mannen som jeg nevnte for Dem.


    CUMMINGHAM

Så det er vår nye venn.


    MANNEN I REGNFRAKKEN

Han sendte sin første rapport i dag.

Dekkadresse Stockholm.


    CUMMINGHAM

Hvilken kode?


    MANNEN I REGNFRAKKEN

Den gamle.


    CUMMINGHAM foraktelig:

Good gracious. De er som barn. Hvad inneholdt den?


    MANNEN I REGNFRAKKEN

Fem jagere observert utenfor Marstenen.


    CUMMINGHAM

Ah! Det er det vanlige. De lyver dem huden full. Hvem får han det fra?


    MANNEN I REGNFRAKKEN

Fra en matros ombord på «Jøtun».


    CUMMINGHAM

Vi får se hvad han driver det til.

Snerrende:

Så knekker vi ryggen på lusene.


    MANNEN I REGNFRAKKEN går ut til høire

    CUMMINGHAM står midt på scenen. Teppet går til side. Det er havnen med et skib ved kaien. Sjøfolk driver i bakgrunnen sammen med pårørende. Ditlef og Freddy står i samtale med kaptein Berg. Cummingham går inn i billedet.

    DITLEF

God aften, mr. Cummingham!

Dempet:

Ja, ikveld går der en last som eg håper vil komme godt med. Kis til Newcastle. Kanoner, ka?


    CUMMINGHAM

Fortreffelig.

Der går forresten en annen last også herfra i kveld.


    DITLEF

Ka slags last?


    CUMMINGHAM

Kobber til Tyskland.


    DITLEF

De vet ka eg mener om saken.

Kor oprørt eg e.


    CUMMINGHAM langsomt:

Det kobberet som eksporteres fra Norge, blir brukt til fremstilling av de granater som dag efter dag lemlester og dreper våre soldater.

Voldsom:

Og hvad var dette land uten oss?

Stillhet.

Der er også en annen side ved saken som egentlig ikke kommer mig ved, men som dog har en slags interesse. De vet kanskje at norsk kobber – gravet ut i norske gruber – brukes til konstruksjon av de U-båter som uavbrutt senker norske skib og dreper norske sjøfolk.

Vender sig mot dem:

Den inflaterte pris på norsk kobber er en pris på blod.

God aften, mine herrer!

Han går.

    DITLEF

Sånn har eg aldri sett han før.


    FREDDY

Jeg må si jeg foretrekker ham slik som han er til daglig. Og ikke så ubalansert, så uengelsk.


    KAPTEIN BERG

Jeg hørte oppe på konsulatet, at han fikk et telegram i eftermiddag, som det vel ikke var lett å få.


    DITLEF

Nei, ka sier De! Skulde han også ha spekulert seg bort!


    FREDDY

Det hadde jeg aldri trodd.


    KAPTEIN BERG

Nei, det var visst et annet slags telegram.

Sønnen hans skal være falt, sier de.


    CHIEFEN kommer bort til ham

    KAPTEIN BERG

Et øieblikk, herr skibsreder!

Snakker med Chiefen.

    FREDDY til Ditlef:

Sønn eller ikke sønn. Når en så kall faen tar slik på vei, betyr det noe. England kommer til å nedlegge eksportforbud på norsk kobber. Vi får selge aksjene, og det fort. Jeg går op og tar en rikstelefon.

Han går.

    DITLEF

Eg kommer straks efter.

Vender sig til kapteinen, sier beveget:

Så ønsker eg Dem alt godt, kaptein. De skal vite at mange varme tanker følger Dem. Og De skal huske én ting: De går med en last som er viktig; og De bringer den til et land som kjemper for civilisasjonen. Tenk på det.


    KAPTEIN BERG

Å – De vet: Når en er skipper ombord, har en så meget annet å tenke på.

De håndtas. Ditlef går, kaptein Berg vender sig igjen til Chiefen.

    CHIEFEN

Ja, her står eg. Mannen måtte på sykehus og eg vet om ingen andre.


    KAPTEIN BERG

De får gjøre hvad De kan. Om ti minutter går vi.

Går ombord.
Sjøfolkene og de som følger har samlet sig i en liten klynge. Det er:
Ingolf og Berly. Faren og Alf. Henry og Lillian.

    FAREN

Det e rart å være her nere igjen, når en har bodd så lenge oppe på bondelandet. Her borte gikk eg engang med min far, dengang eg skulde ut på første turen. Det e femogfirti år siden no.


    ALF

Må eg ikkje ombord snart?


    FAREN

Det haster visst ikkje.

Smiler til ham:

E du utålmodig? Ja, det e vel ikkje nokke å si på det.

En flokk sjøfolk, bleke og medtatte, kommer innover. Noen slektninger og nysgjerrige er med dem – blandt andre de to guttene og agent Olsen.

    BERLY

Kem e det?


    INGOLF

De e visst de torpederte fra «Lyderhorn». De kom nettop inn med Englandsbåten.


    ALF lengselsfullt:

Tenk om vi blev torpedert!


    FAREN

Sånn som du snakker, gutt!


    AGENT OLSEN inne blandt «Lyderhorn»-folkene:

Dokker tar gjerne et glass beger med meg, ka?


    ÅLESUND en matros:

Det kan vi vel!


    FØRSTE GUTT

Kor lenge va dokker i livbåten?


    ANNEN GUTT

To døgn, hørte du vel!


    AGENT OLSEN

Kordan va det?


    VINGRISEN

Å, det va en fin fisketur.


    FAREN

Fikk dokker ingenting berget?


    VINGRISEN

Det eneste va trekkspellet. Det gikk eg tebake etter, for det va nytt.

Tar et tak i radene.

    BERLY

Spell et støkke då, vel.


    VINGRISEN

Eg kan ikkje anet enn Sengevalsen.


    LILLIAN

Gud så han snakker!


    VINGRISEN spiller en smektende sjømannsvals.

    CHIEFEN

Du, «Vingrisen»!


    VINGRISEN

Eg ska Vingrise deg, eg, din kjokke faen.


    CHIEFEN

Hør her. Eg står aldeles oprådd. En av fyrbøterne har dotte ner leideren, drita full altså, og her mangler eg en mann på dørken. Vi har no fart sammen før, og bedre fyrbøter kan eg ikkje ønske meg. Kankje du ta jobben?


    VINGRISEN forarget, men hemmelig henrykt over å være midtpunktet:

Vet du ka du e? Du e frekk som en flatlus. Her hakkje eg gått tyve meter bortover piren, og så ve du ha meg ut igjen. Ska eg ikkje få komme op i byen engang og se på jentene? Atten pund har eg i avmønstring og de må vel eg få spenne først, vet eg!


    CHIEFEN

Å, der e no greie jenter i Newcastle også.


    VINGRISEN

Jentene e ens, ka plass en treffer de. Men unner du meg ikkje en dram då, din jævel!


    CHIEFEN

En dram e der vel råd med ombord på «Vargefjell» og.


    VINGRISEN

Ja, skaffer du dram, så e ikkje eg mer knuslete enn at eg tar trippen.

Går oppover landgangen, sier farvel til kameratene:

Ja, takk for turen, Ålesund, adjø med deg, Larvik, og du får hilse Luse-Astri, Doggen!


    CHIEFEN går ombord efter ham:

Dette skal eg ikkje glemme deg.

Trekkspillet høres borte fra bakken.

    FAREN

Nei, han va ikkje knuslete av seg, den karen!


    BERLY

Der har vi en té.


    LILLIAN

Å stakkars han!


    MALVIN kommer støttet av konen sin, Alma. Den ene armen henger ned; han halter. Ansiktet er hvitt, lidelsesfullt.

    ALMA

Gjør det så ondt?


    MALVIN

Å. Det går.

De fortsetter ut.

    ÅLESUND

Han fikk torpedosplintene i håvve og beinet og armen. Vi trodde først han va gåen. Han lå på dekket, blodig, aldeles livløs. Hon kan være gla, kjerringen hans, at hon fikk han hem. At det ikkje va presten som kom ikveld.


    BERLY hvisker:

Presten!

Hun møter øinene til Lillian.

    AGENT OLSEN

No går vi op på kaféen, ka?

Lyderhorn-folkene og deres flokk går. Det blir ødslig og stille igjen på kaien.

    ALF som for første gang føler avskjeden, det frysende gufset av ensomhet:

Ja, no e mor heme snart.


    FAREN

Det va nok trist for henne ikkje å kunne være til slutt, men hun måtte hem til kveldsstellet, vet du.


    ALF

No e toget kommet til Stend stasjon.


    INGOLF

Så får du hilse Anton og Ruth så meget fra meg.


    BERLY

Ja, det skal eg nok.


    INGOLF

Og du får skrive.


    BERLY

Ja, og det må du og.


    FAREN

Så får du skikke dig vel.


    ALF

Ja far.


    FAREN

Og husk at du må skrive.


    LILLIAN som et ekko:

Du får skrive – – –


    HENRY som i angst:

Nei, nei. Ikkje si nokke.


    LILLIAN

Kofor ikkje?


    HENRY

Nei, då e det som eg alt må begynne å reise fra deg. Då e det som all uroen her, alt det som ikkje e oss, begynner å skille oss, ennu mens eg e her, skjønner du? – Eg har hatt det så godt disse tre ukene, det har bare vært oss, ingen andre på jorden. Ikkje si nokke, la de ukene få vare til siste sekunden, bare deg og meg. La meg få stå og være stille og se på deg. Skjønner du ka eg mener, Lilian?


    LILLIAN

Ja.

De står hvite i ansiktet og ser på hverandre.

    INGOLF

Ja, takk for denne gangen då, Berly.


    FAREN

Farvel da gutten min.


    ALF

Farvel far.

Han går ombord.

    BERLY i et plutselig utbrudd:

Eg orker det ikkje!


    INGOLF

Ta no tørn, Berly!

Du har jo vært så grei hele tiden!


    BERLY

Men eg vet det jo! Eg føler det –

Denne gangen.


    KAPTEIN BERG Oppe fra skibet:

Ja, det er ikke annet for, karer. Det er å komme sig ombord.


    BERLY vilt:

Ikkje gå! Du må ikkje gå!


    INGOLF

Du hørte ka han sa. Det e ikkje annet for.

Han river sig løs og går ombord.

    STYRMANNENS STEMME

Klar ved fortøiningen akter!


    HENRY Nesten hviskende, mens øinene ikke slipper ansiktet hennes:

Ja. Du får ha det.


    LILLIAN urørlig, stirrende på ham:

Takk i like så.

Han går hurtig ombord, uten å vende sig. Dampfløiten skingrer.
Teppet.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Vår ære og vår makt

Vår ære og vår makt er Nordahl Griegs mest kjente og beste skuespill.

Handlingen er lagt til 1. verdenskrig og stykket bytter på å skildre livet til to hovedgrupper, sjøfolkene og skipsrederne. Sjøfolkenes harde arbeid og angsten for å bli torpedert, står i sterk kontrast til skipsrederne luksusliv, kynisme og umoral. Tittelen er ironisk ment og hentet fra Bjørnstjerne Bjørnsons hyllingsdikt til den norske sjømann.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.