Når utløper certepartiet for «Vargefjell», frøken Berents? Sjette mars, ka?
Ja.
Og for «Blåeggen» – tiende?
Ja.
England har rekvirert de begge til fart mellem Newcastle og franskehavnene. 45 shilling, det e ikkje nokke å si på det! Dernere blir tonnasjemangelen verre for hver dag. Igår gikk «Ole Viig» på en mine, og idag hører eg at Birgeren sin nye e blitt torpedert, åtte mann strøk dessverre med. Det skulde ikkje undre meg om fraktene snart kommer op i femti shilling. Ikke det spor.
Eg vet der e de så betenker seg på å sette skibene sine i den farten. Men eg mener: Vi har forpliktelser som sjøfarende nasjon. Og dét vet De – eg har aldri vært redd for å ta en risiko.
Stanser ved vinduet:Kor skjønt det e idag! Denne våren før våren – den finnes bare her. Ingen andre steder i verden. Tror De ikkje gartneren sendte inn sneklokker fra haven på Milde i dag. De kan tro eg e blitt gla i det stedet, frøken Berents. Alle de andre landstedene mine kan De få beholde for meg. Eg må se havet. Gammelt sjømannsblod, ser De! Og De kan tro barnene trives derute! De må komme ut en dag, når barnene e der, og leke med de. Ja, va det ikkje for det at De va så uundværlig på kontoret, så sa eg til Dem: legg Dem til barn, frøken Berents. Det e no det beste på jorden!
Han har satt sig, trommer fornøid på bordet.Femti shilling for tonnet. De e ikkje dårlig, ka? Kan De huske – før krigen va vi gla om vi fikk fire. Det e et eventyr vi e med på. Rett og slett et eventyr. Det gjelder bare ikkje å tape hodet. Og det må eg si at disse folkene i Matros- og Fyrbøter-unionen gjør. Forlange, forlange, tenker de på ant? Kor bærer det hen? De skulde hørt ka min bestefar fortalte dengang da han var til sjøs. Det va andre greier, det.
Misforstå meg ikkje! For eksempel et tillegg på to kroner dagen for mannskap som går i faresonen har eg ingenting imot. Eg vil gjerne gi de den påskjønnelsen selv om det kan komme te å løpe op.
Men en lønnsforhøielse for matroser fra 70 til 120 kroner måneden plus 25 pct. dyrtidstillegg! Det kan gå i dag, men ka vet vi om morgendagen? Usikkerhet på alle kanter. Der e ikkje tider til det. Skriv inn at eg ser på det med stor skepsis.
Eg liker Dem ikkje frøken Berents! Blek om nebbet! Vårluften, ka? No ska eg si Dem én ting, og De ska være lydig: Når eg reiser til Kjøbenhavn, reiser De til Geilo og hviler Dem ut. Her er 300 kroner. Spar ikkje på nokke; eg vé at De skal ha det riktig godt.
Å, det er så altfor meget –
Hyggelig å kunne gjøre Dem en glede. Å ha anledning te det.
God aften, Freddy. Ja no kan De bare gå, frøken Berents.
Jeg har skaffet oss «Vøringen», Ditlef.
Det e goe greier det, Freddy.
To hundre tusen til hver.
Det e eg åpen for.
God forretning, men ikke så god som de sier i byen. To hundre for hver av oss klarer sig. Nu ligger det slik an at jeg har sikret mig tegningsrett for hundre til. Hvad sier du om vi lar Konrad få dem?
Gjerne for meg.
Han vil betrakte det som en enestående velgjerning. Og han kan bli nyttig en dag.
Konraden! Han e nokke for seg sjel. Koselig gutt igrunnen. Har du hørt det siste? Inatt altså. Vi blev bare så sørgelig fulle! Du må ikkje snakke! Du vet Konraden e verdens mest umusikalske menneske, og så veddet han med Birgeren om femti tusen at han på en måned skulde lære å spille Gubba Noah med bass og diskant. Ka gir du meg? Idag har han hyrt seg spillelærerinne og sitter nerfor. Konraden e all right, han.
Tja. – Konrad har jo aldri hørt til vår krets, selv om vi gikk i samme klassen. Dog erindrer jeg at han ved et par anledninger fikk komme til oss når jeg hadde guttebesøk. Og jeg vet at Konrad satte næsten rørende pris på det.
Ja du har no fortsatt vært rørende mot hele familien.
Særlig søsteren, ka?
Du skal nu være så morsom, du.
Korledes har Edith det? Pen småpike. Het. Ka?
Edith skal på skole i England. Forresten er det en historie som forlengst er forbi. Ferdig med det.
Og det står bra til oppe hos Statsråden? Når skal du gifte deg?
Når Margrethe kommer hjem.
Mykje å bedrive før den tid, ka? Ja her e virkelig adskillig pent å se på. Og det e småpiker som har fått sansen for å feste. En kan visst få mesteparten.
Men de må være unge.
Ja, du Freddy! Der e visst foregått adskillig ombord i seilbåten din.
Pass dig selv du. Med leiligheten i Oscarsgate. Det synes jeg forresten var skammelig av dig. Skammelig. Hvorledes har Augusta det?
Å din søster var jo stri til å begynne med, etter at hun fikk greie på det. Men no det er bestemt at hun skal reise til Sverige, til sin kusine godseierinnen, så vet du det står til liv.
Det verste e at hun tar barnene med sig. Eg vet ikkje kordan eg skal klare de månedene uten barnene. Ikkje få si godnatt til de, Freddy!
Mr. Cummingham vilde gjerne få tale med Dem.
Eg e alltid inne for mr. Cummingham.
How are you, gentlemen?
Very fine indeed. Always glad to see you.
gemyttlig:England ska no vel ikkje rekvirere nokken av båtene mine idag og?
Idag skal De få slippe. Jeg har en anmodning til Dem. Og jeg snakker fritt ut i nærvær av mr. Bang. Jeg vet at i ham har England en trofast venn. Vi har gjort forretninger med ham.
Til saken, Mr. Mathiesen. Jeg vil be Dem innskjerpe Deres kapteiner og mannskap at de oprettholder den strengeste taushet om hvad de ser over Nordsjøen. Miner, U-båter, krigsskib. Og De er kanskje så elskverdig å la denne ordre – denne henstilling – gå videre til Deres kolleger ennu i dag.
Den slags oplysninger kan lett falle i urette hender. De – på den andre siden – er begynt å vise en litt plagsom interesse for disse ting.
Stol på mig. Det ska bli gjort.
Så var det oplysningene til mig. Det er ikke nok at jeg får rapportene om hvad der er observert i sjøen. Jeg må ha dem hurtig. Her spiller, som De vil forstå, minuttene en rolle. Mere var det ikke.
Ellers noget nytt, mr. Cummingham?
Ånei. Vi begynte i eftermiddag en stor offensiv ved Marne, men det har vel neppe større interesse, jeg mener det står i avisen. Personlig er jeg for tiden en del optatt av den norske kobbereksport til Tyskland. Et interessant kapitel.
Et bittert kapitel for en venn av Deres land.
Det er ikke alltid lett å være nordmann, mr. Cummingham.
Det er kanskje ikke det.
Å vite at slikt foregår.
Jeg må videre, mine herrer.
Herlig aften. Fredelig. Ka?
Ja.
God aften.
Han går.De kobberaksjene får vi se å kvitte oss med.
Før eller siden. Men vi venter litt. De stiger hele tiden. Og de er overført så behendig, om jeg selv skal si det, at ingen djevel kan ane at vi har en finger med i spillet.
Eg liker det ikkje.
Og jeg liker ikke å ta et fullkommen unødvendig tap.
Nei, så va det, Freddy. Så va det. Du, eg får inn til Johnsen for å snakke om den beskjeden Cummingham skulde ha rundt. Venter du? Så går vi hemover sammen.
Ditlef går ut. Freddy er et øieblikk alene.God dag, Konrad.
Vet du ka en skulde gjøre med deg? Skyte deg ner! Ditt svin der du står.
Tror du vi gikk glipp av særlig meget, om du uttrykte dig nogenlunde dannet?
Ka e det du har gjort med Edith? Ka e det du har gjort med det stakkars uskyldige barnet?
Med hensyn til uskyldigheten er jeg nu ikke så sikker – – –
Eg dreper deg.
Det er utmerket det, Konrad. Men hvad sier du om vi istedenfor prøvde å hjelpe henne? Siden ulykken engang har vært ute.
Eg har hørt om den hjelpen, din sleipe faen. Å sende henne til en av de fikse doktorvennene dine i London, ka? Så dét var colleget for unge piker som Edith absolutt skulde til?
Når inngrepet er gjort, kan hun vel ennu komme på college. Det ene utelukker ikke det andre.
Men jentungen blir her, hon. Og du gifter deg med henne. Forstår du?
Det bedrøver mig at du tar feil der, Konrad.
Vi e kanskje ikke fine nok!
Konrad! Du vet like godt som jeg, at jeg skal gifte mig med Margrethe Harmens.
Hon visste ikkje det, søsteren min.
Visste, visste!
Man er da ikke én om en sånn sak. Glem ikke det.
Så du vé ikkje. Da ska du få opleve en skandale, du far!
Det skal vi også bli to om. For det tør du ikke. Hvem tror du taper?
Det e rart med deg. Du fusker i alt du. Og allikevel er du en hedret mann.
Der sa du endelig et fornuftig ord.
snerrende:Hedret. Ah! Men fryktet.
med en plutselig overgang fra kulde til charme:Hør her, Konrad! La oss få denne saken ut av verden. Vet andre om det?
Nei, men dét skal de.
La oss ikke skilles som uvenner. Det må ikke skje. Husk på skoledagene sammen, husk på mindene. – La oss slå en strek over hele denne pinlige episoden, Konrad.
Aldri! Aldri! hører du.
Ditlef og jeg snakket nettop om dig. I anledning en forretning vi mente vilde interessere dig. Det gjør mig ondt om det nu faller bort.
Ka slags forretning?
Siden du spør mig: Det var «Vøringen».
«Vøringen»!
Å nei far. Der e ikkje en mekler her i byen som kan skaffe meg «Vøringen». Eg har prøvet i hele dag.
Er du åpen for hundre tusen?
No ska du gje deg, Freddy!
Ja, så hunen!
Husk Edith er ung, Konrad. Bare seksten år.
ja, det e vel nettop det gale det.
Se det fra den andre siden, Konrad. Du med ditt lyse sinn. At hun har hele livet foran sig.
Hold Edith utenfor, så meget du vet det!
Du får dem til 160.
Ka fikk du de for? Men der e ikkje nokke å si på det! Her er det business.
Imorgen står de i 200.
Det gjør de! Ikkje tvil om!
Og du vet et godt sted for Edith, Freddy? Et sted hun kan få kjærlig pleie? Omhu?
Et betryggende sted, Konrad. Ta mitt ord på det. Betryggende!
De sier hun gir 50 pst. bare på første trippen.
En kalkyle som neppe er overdreven.
Visst faen e eg åpen.
God morgen, Konrad. Koselig å se deg.
Korledes går det med Gubba Noah?
Konrad blir med oss, Ditlef!
Kan begripe Konraden blev med! Klart at vi må holde sammen, ka?
Eg og deg og Freddyen!
Akkurat!
Takk for ditt vennskap, Ditlef. Og for ditt også, Freddy.
Her er noen enkeltheter vi kanskje får ordne, Ditlef.
Ikkje tale om! Imorgen. No må eg hemover. Klokken syv bader jo barnene. Tror du eg vil møsse det synet! Dokker skulde se Hannemor når hon aker hele barneværelset rundt på potten. Ja, Gud velsigne de!
Så gikk vi. Ka?
Så du de?
Så du de to bilene?
Ka e det du snakker om?
De kom innover fra Milde, Mathisen og nokken utenbys folk. De skulde til møte på «Norge» klokken tre for å legge ut tegnings-innbydelsen til den nye banken. Men i Viken og på Nygård og hele veien, traff de folk som vilde være med. Så var det å stoppe og gå inn kor det falt seg, og ordne med tegningen.
Eg står inne hos Grønsæter då fire-fem av de kommer inn. Ikkje før Grønsæteren hører ka det dreier seg om, tegner han seg for femogtyve tusen. Han e jo en holden mann, satt med et pent varelager da krigen brøt ut og disponerte fornuftig. Og for to hundre og søtti tusen blev der tegnet bare der på disken. Så kjørte de videre til de blev stoppet igjen. Vet du kor mykkje det var tegnet for, da de kom til «Norge», kor det egentlig skulde begynne? Åtte millioner!
Ka kommer det oss ved?
Nei. Det kan være nokke i det.
Blusser op igjen:Hadde eg bare nokken hundre kroner, så skulde du få se, eg forlanger ikkje mer. Det e nok til den første innbetalingen, 10 pct.
Eg traff Konraden i formiddag. Han sa han kunde overlate meg nokken aksjer i «Vøringen» til rimelig kurs. For gammelt vennskaps skyld, sa han.
Eg e sikker på at eg skulde gjøre det godt. Selge i rette øieblikk, kjøpe nye, selge igjen, få meg fler, og så en dag va eg med!
Kor ska du få penger fra?
Stillhet:Har du solgt varer i dag?
Du tror visst det er lett du, når en har agenturet for et firma på sortelisten. – Der ska ha vært en tysker opom i dag og spurt etter meg. Han vilde komme opom her siden.
Ja, skuffelser har vi hatt nok av – – Du får gå ner og tømme bossbøtten. Der ser ut på kjøkkenet.
Va det for mykkje om det blev gjort før eg kom hem! Eg som sliter hele dagen for dokker.
Å, eg e for go te dette. Eg var bestemt til nokke bedre.
Her lukter mugg av denne stuen, her er så mørkt og kaldt . . . .
Har du ikkje såpass penger at eg kan få gå på kinen i eftermiddag? Det er Psilander.
Eg tror eg får penger imorgen.
Der e ikkje ant for. Ikveld får du nok nøie deg med meg.
Ja, du e også nokke!
Der e jo ikkje tak i deg. Kofor kan ikkje du tjene, likegodt som de andre?
Eg synes du e akkurat sånn, som eg ser deg når eg slår øinene op kver morgen: du står i halvmørket borte ved servanten, med bukseselene hengende ner, slapt og sjaskete. Det e deg, det!
Du kunde jo stå op. Så slapp du det synet.
Ka ska eg stå op etter? Eg vet jo det aldri e nokke å håpe på.
Men kofor kunde ikkje nokken av de vi kjenner, tenke litt på andre? Kofor kunde ikkje en av de for eksempel sende meg fem hundre kroner? Anonymt.
Du skulde gå mer ut, Aslaug. I det fine været.
Du synes eg kan gå ut og vise meg blandt folk, i den kåpen! Den e jo så gammel at den e grønn. Eg hater solskinnet. Eg vé ikkje ut.
Du kunde kanskje få skredder Vårdal te å snu an. Han ska være så rimelig.
Har du no slåst igjen, Leif? Fy skamme deg! Å sånn som du ser ut. Her sliter vi for å holde deg frem, og hele dressen i filler! Du dreper meg!
Ve du svare! Kem har du slåst med?
Med Eilerten.
Kofor?
Vi blev fotografert.
Ja, du ser meg ut som du e fotografert! Men e det nokke svar!
Det var Eilerten som fant på det.
Ka fant han på?
Jo vi blev fotografert på skolen og så skulde vi gi bildet til læreren, for han hadde gebursdag, og så hadde ikkje eg penger te å være med, og så skrev de: «Til herr lærer Berg fra klassen minus Leifen.» Ja, og så slåst eg med Eilerten etterpå i Børneparken.
Så det va sånn det var!
Kofor kom du ikkje til meg?
Eg visste du hadde ikke solgt varer.
Nei, nei.
plutselig:Vant du?
Det gjorde eg vel.
Du ska nok få komme te å fotografere deg, Leifegutt. Stol på det.
Han går bort i frakken og tar frem en pakke.Minus Leifen. Eg synes det e minus deg og minus meg også. E ikkje det hele livet vårt?
Ser at mannen står med en flaske:Har du kjøpt brennevin, enda vi knapt har matsmulen i huset?
Eg måtte no det, når det kommer kunde vel.
Ja, det seier eg: Du e ordentlig! Eg vet kordan du e når du har drukket. For då begynner du bare å tøise. Og eg ve ikkje ha flere barn. Leifemann, gå ut og lek.
Ve du se og skynte deg!
Eg vé ikkje. Så vanskelig så du e. Så du ska være orntlig!
Det banker.Mitt navn er dr. Wegener. Jeg vilde gjerne få tale noen ord med Dem.
Olsen. Min hustru. En fornøielse. Aslaug – du finner gjerne frem nokken glass!
Ikke for min skyld. Jeg drikker ikke.
Til Aslaug, som går ut:På gjensyn, frue!
De snakker godt norsk, herr Wegener.
Jeg studerte i Kristiania ved Universitetet i to år. Fra nitten hundre og en til tre.
Såledens!
Jeg har tatt min doktorgrad på norsk litteratur. Ibsen.
Interessant!
stillhet:Eg ser De trekker på det ene benet. De har formodentlig vært med i krigen?
Til oktober ifjor. Nu er det morsomt for mig å komme tilbake hit, efter alle disse år.
Mange forandringer –
Jeg har fått et fyldigere og rikere billed av Deres land denne gang. Jeg var så ung sist.
Så va det!
Når jeg har tenkt på Norge, nu i disse årene da menneskene gjennemgår så meget fryktelig, har det vært med en slik lykke. Jeg følte: Dette land er til; det er blitt skånet for krigen. Vi andre er kanskje blinde, våre øine er tilsmurte av blod; men der er noen øine som ser. Dette land med sine store ånder, vil gi menneskene en ny klarhet, en ny viden. Dere vil kunne det, fordi dere har lidt med verden; og den største visdom er den som kommer fra en stor sorg.
Eg må si, eg følger Dem ikkje helt –
Slik tenkte jeg. Så kom jeg tilbake.
Smiler:Jeg hadde en liten oplevelse i dag som var ganske interessant for mig. Jeg passerte et nytt hus utenfor byen, et prektig hus, et palé, man sa mig det tilhørte en skibsreder Mathiesen –
Eg kjenner det.
Over inngangsporten holdt en arbeider på med å hugge inn i stenen årstallet: «1917». Han satt i solskinnet og svang hammeren mot meiselen. Det klang så lystig. Og jeg syntes der var vokset op mange prektige hus omkring, på nessene og stupene, og alle hadde visst samme muntre innskriften. Da måtte jeg tenke på noen ord av min gamle venn Ibsen.
Ka sier han?
Han sier i et brev, at han tror ikke hans folk har «den løftelse i sjælen som kræves for å kunne sørge». Og bare så lenge et folk kan sørge, kan det leve, sier han.
Og dét synes De e godt sagt! Eg synes ikkje det, eg. Tror De Mathiesen og de karene sørger? Men leve gjør de; og det godt også!
De beundrer meget den slags mennesker?
Smarte folk.
De burde slå følge med dem.
Det e ikkje alle gitt å få være med.
ironisk:Ve De kanskje gjøre forretninger? Kjøpe hermetikk. Prima vare!
Ikke egentlig.
Kunde tenke mig det. Eg synes det snakket va litt underlig. Ka e De, egentlig?
Jeg er for eksempel pressemann som skal arbeide for en bedre gjensidig nyhetstjeneste mellem våre to land. Her er det jeg har bruk for Dem.
Så dét har De!
De har forbindelser. De vanker på kaféene nede ved havnen. Jeg ønsker De skal skaffe mig meddelelser om hvad sjøfolkene ser på turene sine.
Eg kunde nesten tenke meg det. Ånei, dette lukter det av.
Hvad er Deres pris?
Pris! Eg sier jo at eg ikkje vil. For det er uriktig!
Behøver vi å spille tiden med den slags? I et land hvor ansette menn triumferende hugger inn årstallet 1917, smertens og dødens år, over sine portaler, er vel finfølelse unødvendig. De får 200 kroner måneden.
Men dette e straffbart.
Det finnes en paragraf, det er riktig. Men den overtres hver dag, straffritt. Engelskmennene får alle oplysninger de kan ønske sig.
Men dokker e det som senker skibene våre.
Fordi dere støtter fienden; fordi dere er med på den andre siden, skjønt dere ved givne leiligheter kaller dere nøitrale – – –
Dere har én statsmann i Norge, en eneste. Han har sagt bitre ord om oss som senker deres skib. Men han har også sagt en annen ting: Engelske myndigheter, sier han, skalter og valter her i landet, som om norsk myndighet og den norske stats suverenitet ikke eksisterte. Og han tilføier: For mitt personlige vedkommende har jeg ofte hatt vanskelig å avgjøre hvad der har oprørt mig mest.
Meg også oprører det.
Riktig! Det oprører Dem. Hør her. Menneskene i dette land tror engelskmennene vinner; de handler efter det. Såvidt jeg forstod Dem, vil De gjerne være med og spekulere. Spill på at vi vinner! Spill på oss. Spill dristig, spill høit. Vinner vi, glemmer vi Dem ikke.
Det e no eg ve være med.
bøier sig plutselig fremover:Gir De meg tusen kroner?
Nei. Vi har ikke unødvendige penger å gi bort. Vi har mange å betale. De skal få to måneders forskudd. Fire hundre.
Eg tar de.
Her er adressen som De skal sende meldingene til. Her er koden. Brenn papirene når De har lært det utenat. Farvel. Jeg reiser iaften. Men jeg skal holde mig i kontakt med Dem. Vær trygg.
Han går.No? Blev det te nokke?
Eg har fått en chanse, Aslaug. Og eg ska bruke an. Eg kan få kjøpt meg to aksjer. Eg e ikkje lenger utenfor. Vi skal komme vekk fra dette, både du og eg og Leifegutt. Eg tenker eg e ikkje mindre smart enn de andre! No e eg med i spillet. Penger, penger, penger!
Det er klokken seks «Vargefjell» går. Ikke sant?
Det va meningen.
Kapteinen er kanskje så elskverdig å ta med et brev fra mig. Jeg er kommet i en meget pinlig situasjon. Da «Lyderhorn» blev torpedert mistet jeg fire nye dresser som jeg hadde fått sydd i London.
Ka ska eg si som hadde ombord seks kasser med whisky – så fin at den ikkje føres i handelen! Jo det e tider vi lever i!
Som du vil erindre er det ikke den første ubehagelighet jeg har oplevd i så måte.
Eg sier som eg gjør bestandig: Det e ikkje ant for, vi får spenne livremmen inn, og ta det med godt humør.
God aften, Berg! Det ser ikkje verst ut, ka? Bare fineværet!
Været er der ikke noe å si på. Men De husker kanskje hvad jeg fortalte Dem. Da vi blev stoppet på siste turen og jeg rodde bort til U-båten med papirene, sa chefen til mig: Neste gang De går med kis til England, senker vi Dem. Neste gang, det er idag, det.
Nordsjøen er stor den, far. Og De finner nok en plass så De kan smite ut og lure tyskeren.
Hjertelig:Lær av meg De, Berg. Se ikkje så mørkt på det!
Kor pent her e!
Siste kvelden.
Men du kommer snart hem igjen til meg og Småtten. Det lover du!
Det lover eg.
Her e fint.
Her kan eg gjøre doble håvve.
Du hakkje gjort dasset.
Hakkje eg det!
Han gjør doble håvve.Den vakkje verst, ka?
Va det nokke då?
Eg va ordentlig go te å spille syl.
Ser på Henry.No e visst tankene dine langt borte.
Nei, de ekkje det.
Eg tenkte på guttene her. Kor mykkje glede der e i de. Alt e jo bare glede i en sånn gutt, fra han tørner ut på dørken om morgningen. Kor mykkje liv, kor mykkje mot.
Tungt:Eg synes at menneskene e for goe te det som venter de.
Du har sett så mykkje ondt, Henry. Torpederinger, krigen som du fortalte om.
Å, dét blir en fort vant te.
Ka e det du ikkje blir vant te då?
Deg. Å reise fra deg.
Det blir eg ikkje vant te.
Å du Henry!
De kjøsser hverandre.
Så du?
De kjøsste hverandre.
At de ikkje skjemst!
Ja. Vi kjøsste hverandre.
Og vi skjemst ikkje.
Gjør vi, Henry?
Ikkje det spor.
De går videre, ut.Nei se på Leifen!
Kor fin han e blitt.
Nye klær, ka?
Spradene, de har splitt i ræven de –
men det har ikkje vi,
for det har bare de.
Vé du passe trynet ditt!
Ja, fikk eg fatt i dokker, så skulde dokker få!
Tror du vi e redd deg kanskje?
Og du skulde riktig skamme deg nokke! Ve du ha deg hemover, og det strakst! Ka e det du reker etter meg for?
Med et plutselig tungt, bittert tonefall:Det e ingen som har bitt deg være med her.
Der er den mannen som jeg nevnte for Dem.
Så det er vår nye venn.
Han sendte sin første rapport i dag.
Dekkadresse Stockholm.
Hvilken kode?
Den gamle.
Good gracious. De er som barn. Hvad inneholdt den?
Fem jagere observert utenfor Marstenen.
Ah! Det er det vanlige. De lyver dem huden full. Hvem får han det fra?
Fra en matros ombord på «Jøtun».
Vi får se hvad han driver det til.
Snerrende:Så knekker vi ryggen på lusene.
God aften, mr. Cummingham!
Dempet:Ja, ikveld går der en last som eg håper vil komme godt med. Kis til Newcastle. Kanoner, ka?
Fortreffelig.
Der går forresten en annen last også herfra i kveld.
Ka slags last?
Kobber til Tyskland.
De vet ka eg mener om saken.
Kor oprørt eg e.
Det kobberet som eksporteres fra Norge, blir brukt til fremstilling av de granater som dag efter dag lemlester og dreper våre soldater.
Voldsom:Og hvad var dette land uten oss?
Stillhet.Der er også en annen side ved saken som egentlig ikke kommer mig ved, men som dog har en slags interesse. De vet kanskje at norsk kobber – gravet ut i norske gruber – brukes til konstruksjon av de U-båter som uavbrutt senker norske skib og dreper norske sjøfolk.
Vender sig mot dem:Den inflaterte pris på norsk kobber er en pris på blod.
God aften, mine herrer!
Han går.Sånn har eg aldri sett han før.
Jeg må si jeg foretrekker ham slik som han er til daglig. Og ikke så ubalansert, så uengelsk.
Jeg hørte oppe på konsulatet, at han fikk et telegram i eftermiddag, som det vel ikke var lett å få.
Nei, ka sier De! Skulde han også ha spekulert seg bort!
Det hadde jeg aldri trodd.
Nei, det var visst et annet slags telegram.
Sønnen hans skal være falt, sier de.
Et øieblikk, herr skibsreder!
Snakker med Chiefen.Sønn eller ikke sønn. Når en så kall faen tar slik på vei, betyr det noe. England kommer til å nedlegge eksportforbud på norsk kobber. Vi får selge aksjene, og det fort. Jeg går op og tar en rikstelefon.
Han går.Eg kommer straks efter.
Vender sig til kapteinen, sier beveget:Så ønsker eg Dem alt godt, kaptein. De skal vite at mange varme tanker følger Dem. Og De skal huske én ting: De går med en last som er viktig; og De bringer den til et land som kjemper for civilisasjonen. Tenk på det.
Å – De vet: Når en er skipper ombord, har en så meget annet å tenke på.
Ja, her står eg. Mannen måtte på sykehus og eg vet om ingen andre.
De får gjøre hvad De kan. Om ti minutter går vi.
Det e rart å være her nere igjen, når en har bodd så lenge oppe på bondelandet. Her borte gikk eg engang med min far, dengang eg skulde ut på første turen. Det e femogfirti år siden no.
Må eg ikkje ombord snart?
Det haster visst ikkje.
Smiler til ham:E du utålmodig? Ja, det e vel ikkje nokke å si på det.
Kem e det?
De e visst de torpederte fra «Lyderhorn». De kom nettop inn med Englandsbåten.
Tenk om vi blev torpedert!
Sånn som du snakker, gutt!
Dokker tar gjerne et glass beger med meg, ka?
Det kan vi vel!
Kor lenge va dokker i livbåten?
To døgn, hørte du vel!
Kordan va det?
Å, det va en fin fisketur.
Fikk dokker ingenting berget?
Det eneste va trekkspellet. Det gikk eg tebake etter, for det va nytt.
Tar et tak i radene.Spell et støkke då, vel.
Eg kan ikkje anet enn Sengevalsen.
Gud så han snakker!
Du, «Vingrisen»!
Eg ska Vingrise deg, eg, din kjokke faen.
Hør her. Eg står aldeles oprådd. En av fyrbøterne har dotte ner leideren, drita full altså, og her mangler eg en mann på dørken. Vi har no fart sammen før, og bedre fyrbøter kan eg ikkje ønske meg. Kankje du ta jobben?
Vet du ka du e? Du e frekk som en flatlus. Her hakkje eg gått tyve meter bortover piren, og så ve du ha meg ut igjen. Ska eg ikkje få komme op i byen engang og se på jentene? Atten pund har eg i avmønstring og de må vel eg få spenne først, vet eg!
Å, der e no greie jenter i Newcastle også.
Jentene e ens, ka plass en treffer de. Men unner du meg ikkje en dram då, din jævel!
En dram e der vel råd med ombord på «Vargefjell» og.
Ja, skaffer du dram, så e ikkje eg mer knuslete enn at eg tar trippen.
Går oppover landgangen, sier farvel til kameratene:Ja, takk for turen, Ålesund, adjø med deg, Larvik, og du får hilse Luse-Astri, Doggen!
Dette skal eg ikkje glemme deg.
Nei, han va ikkje knuslete av seg, den karen!
Der har vi en té.
Å stakkars han!
Gjør det så ondt?
Å. Det går.
De fortsetter ut.Han fikk torpedosplintene i håvve og beinet og armen. Vi trodde først han va gåen. Han lå på dekket, blodig, aldeles livløs. Hon kan være gla, kjerringen hans, at hon fikk han hem. At det ikkje va presten som kom ikveld.
Presten!
Hun møter øinene til Lillian.No går vi op på kaféen, ka?
Ja, no e mor heme snart.
Det va nok trist for henne ikkje å kunne være til slutt, men hun måtte hem til kveldsstellet, vet du.
No e toget kommet til Stend stasjon.
Så får du hilse Anton og Ruth så meget fra meg.
Ja, det skal eg nok.
Og du får skrive.
Ja, og det må du og.
Så får du skikke dig vel.
Ja far.
Og husk at du må skrive.
Du får skrive – – –
Nei, nei. Ikkje si nokke.
Kofor ikkje?
Nei, då e det som eg alt må begynne å reise fra deg. Då e det som all uroen her, alt det som ikkje e oss, begynner å skille oss, ennu mens eg e her, skjønner du? – Eg har hatt det så godt disse tre ukene, det har bare vært oss, ingen andre på jorden. Ikkje si nokke, la de ukene få vare til siste sekunden, bare deg og meg. La meg få stå og være stille og se på deg. Skjønner du ka eg mener, Lilian?
Ja.
De står hvite i ansiktet og ser på hverandre.Ja, takk for denne gangen då, Berly.
Farvel da gutten min.
Farvel far.
Han går ombord.Eg orker det ikkje!
Ta no tørn, Berly!
Du har jo vært så grei hele tiden!
Men eg vet det jo! Eg føler det –
Denne gangen.
Ja, det er ikke annet for, karer. Det er å komme sig ombord.
Ikkje gå! Du må ikkje gå!
Du hørte ka han sa. Det e ikkje annet for.
Han river sig løs og går ombord.Klar ved fortøiningen akter!
Ja. Du får ha det.
Takk i like så.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Vår ære og vår makt er Nordahl Griegs mest kjente og beste skuespill.
Handlingen er lagt til 1. verdenskrig og stykket bytter på å skildre livet til to hovedgrupper, sjøfolkene og skipsrederne. Sjøfolkenes harde arbeid og angsten for å bli torpedert, står i sterk kontrast til skipsrederne luksusliv, kynisme og umoral. Tittelen er ironisk ment og hentet fra Bjørnstjerne Bjørnsons hyllingsdikt til den norske sjømann.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.