Afkom

av Amalie Skram

IX

«Ja, nu kommer det an paa, hvordan vi skal klare os,» sa Fie med et beklemt Suk, da de ved hinandens Side gik ud over Strandgaden.

«Klare os,» gjentog Sivert aandsfraværende.

«Ja, har vi ikke vært paa Bal uden Lov? Tænk, paa Bal!»

«Ja, tænk paa Bal,» Severin stod stille og lo. «Paa Bal.» Med et satte han sig paa en Hustrappe, og blev ved at sige: «tænk, paa Bal,» mens han lo, saa det klukked i ham.

«Hvad er det, som fejler Dig,» sa Fie indigneret. «Det er sandelig ikke til at le af.»

«Jamen er det ikke komisk? Du saa vel, at jeg danste?» Severin lo fremdeles.

«Ja. Og Du kunde jo?»

«Det forstaar sig. Ha, ha, ha!»

«Nej, men kom nu. Du blir jo vaad og skidden paa Buksen din.»

«Jeg sa, Du ikke kunde danse,» begyndte saa Fie, lidt forlegen. «For at Lina sku’ la Dig i Fred. Det var derfor.»

Severin hørte ikke. Det jubled og sang inde i ham. Pludselig gik der som en Sting gjennem ham: Tænk, om de nu alligevel ikke havde bedt ham. Aa for en Synd og Skam og Uret, det vilde vært. Vrede blussed op i ham, og han knytted Hænderne. Igrunden skulde han jo ikke vært buden. Hvis ikke det paa Skolen var hændt – aldrig var han kommen der. Han vidste det saa godt. Henrik havde faat ondt af ham, og var gaat hjem og havde bedt om Lov til at indbyde ham, og saa havde Konsulen sagt, at Fie ogsaa skulde bedes.

Saadan var han altsaa stillet.

Bare at faa kige ind i Herligheden, maatte han betale saa forfærdelig dyrt. Mens de andre, de, for hvem det ingenting var –

«Du gaar da vel ikke og græder?» Fie stansed. «Nej men sig mig, om Du græder, Severin. Før lo Du. – Kan Du ikke svare da, Gut!»

«Aa lad mig bare være,» mumled Severin.

«Jeg sveder af Angst,» sa Fie. «Gud trøste os, hvis de er oppe.»

«Ved Du, Fie, jeg tror, Lina er glad i mig.»

«Sa hun noget saa’nt da?»

«Nej. Men jeg tror det alligevel.»

«Aa Sludder, Gut. Hun, som er kjendt med saa mange. Men skynd os nu.»

De gik lidt i Taushed. Saa sa Fie: «Ja kanske. Du faa se til at skynde Dig da og bli Student; saa kan Du jo fri til hende.»

«Er Du gal!» raabte Severin vredt. «Tror Du, jeg tænker paa sligt noget? Uf, hvor jeg angrer paa, jeg sa det,»

«Det var jo bare mit Spøg, Severin.»

De bøjed om Hjørnet af Smuget, hvor de boede, tog lange Skridt i den smale, stejle, stenknudrede Gyde, og stod kort efter udenfor Huset.

«Hys,» sa Fie, «Du ser vel, der er Lys. La’ os heller bli gaaende paa Gaden inat.»

«Nej. Det er bedre, vi gaar ind. Du har jo Kjøkkennøglen. Kom nu bare.»

Forsigtig stødte de op Porten til det smale Smit, der hang sammen med Gaardspladsen.

«Tænk, hvis Mor kommer ind.»

«Vi siger, vi har vært hos Tante Ravn.»

Severin stak Nøglen i Kjøkkendøren og drejed sagte paa den. Nøglen gik rundt med en knirkende Lyd, og de fo’r begge sammen. Men tilbageholdt Aandedræt vented de lidt, og da alt forblev stille, aabned de langsomt Døren og lukked den varsomt efter sig. Saa tog de Skoene af og listed paa Strømpelæsten forbi den sovende Pige i Sengen under Kjøkkenbordet ind i Bagstuen. Gjennem Glasruden i den lukkede Dør til Fremstuen faldt der en svag Lysning ind, og der lød Snak derindefra.

«Hør paa Mor, hvor hun skjænder,» hvisked Fie, mens hun hurtig afførte sig sin lyse Kjole, som hun rulled sammen og skjulte i Sengen mellem Hodepuden og Væggen.

«Bare i Seng,» mumled Severin ilfærdigt. «Saa sover vi som Stene, hvis de kommer og ser efter os.»

Moren blev ved at snakke derinde i Fremstuen, iltrere og iltrere og fortere og fortere.

«Stakkels Far,» sukked Fie.

«Ja, Du kan saa sige,» hvisked Severin, idet han gik til Ro. Hans smale Sengested var indbygget i Væggen nede ved Kakkelovnen og ligned en Alkove. Fie sad halvt afklædt paa sin Sengekant oppe ved Vinduet. Hun rokked urolig frem og tilbage og saa hvert Øjeblik forskræmt paa de oplyste Dørruder.

Pludselig lød der et smældende Slag i Bordet fra Fremstuen, og Faren skreg: «Vil Du nu ikke holde Fre’ for ikvæld! Nu har Du ikkje gjort an’dt end saa Husespetakler i over 8 Dager. Kan d’ikkje være nok engang?»

«Bare hun vilde tie,» hvisked Fie, som forskrækket havde rejst sig og var listet hen til Severins Seng. Og lidt efter: «Der gik Far og la sig.»

Et Minut eller saa var det stille derinde. Saa begyndte Moren at snakke igjen højt og forbitret.

Fie gled hen til Døren og keg gjennem Ruden. Hun kunde se lidt mere end Hodegjærdet af Forældrenes Seng inde i Kammeret, hvis to smale Døre var vidaabne.

Moren stod i kort Underskjørt og Nattrøje med Siden vendt mod Fie, og snakte ind i Sengekammeret til Faren: «For et ondskabsfuldt Menneske! Om han ikke vidste andet at gjøre hende, end at lægge sig til aa stusnorke» – saa rusked hun ham i Skulderen, og Fie hørte Faren grynte noget, og saa ham vende sig paa Puden.

«Og koffor har Du sløkket i Kammerse?» Moren tog atter fat i Faren, fra hvem der hørtes en utydelig, liksom bedende Mumlen.

«Har Du vorre fuld kanske?» vedblev Moren mere og mere opbragt. «Der kan Du ligge og sove saa et Dyr, enddaa Du ved, at Barnene ikkje er hemkommen. Kaa sku’ di være henne, maa eg spørre Dig, nu langt over Midnatstider?»

«Det er bedst, vi siger, vi er kommen,» hvisked Severin, som var gaat frem af Sengen og i bar Skjorte ved Siden af Fie og keg gjennem Dørruden.

«Nej. Vent nu lidt.»

«Du faar værsgo’ ha Dig op og ud og søke eter Barnene,» fo’r Moren fort. «Eller er det mig, Du vil, skal gaa kanske?» hun bukked sig over Sengen, og rev med et forbitret Tag Dynen af ham.

I samme Nu var Faren som med et Sprang af en Kat midt ude paa Fremstu’gulvet. Moren veg forskrækket tilside, men da han rolig drev op og ned barfodet som han var, tog hun Plads paa en Stol, korsed Armene over Brystet, og laante ham foragtfulde Øjekast.

Lidt efter satte Faren sig stille ved Bordet, bredte sin Frakke ud over de nøgne Knæ, trak en Avis op af Frakkens Lomme og gav sig til at læse.

Det varte lidt. Saa begyndte Moren igjen: «Og der sitter Du Dig te! Eg spør Dig paanyt igjen om Du har hørt, at Barnene ikkje er hemkommen!»

«De er vel hos Tante Ravn,» mumled Faren.

«Hold op med den Læsingen!» raabte saa Moren, idet hun rejste sig og rev Avisen fra ham. «Du lærer saa ikkje te lyge og bedrage be’re end saa alt Du kan det.»

Med et Sæt var Faren oppe af Stolen; dødbleg, med fordrejet Ansigt, de knyttede Hænder løftet til Slag. «Vil Du endelig ha Husespetakel, saa skal Du ogsaa faa det!» brølte han hæst, idet han greb Moren i Skulderen og rysted hende, mens han samtidig tramped i Gulvet med utrolig Hurtighed. «Du din» – der kom en Række af Skjældsord – «ikkje kan la en stakkes Mand, saa ikkje tænker paa nokke ondt, ha Fre’! Nu ska’ Du faa det, saa Du vil ha det,» han blev ved at ryste hende, mens han tvang hende baglængs mod Sengkammerdøren og trykked hende i siddende Stilling ned paa Sengen.

Moren havde grebet med begge Hænder om hans Arme. Hun stirred paa ham og stønned: «Aa nej Myre daa. Vær rolig, Myre. For Guds Skyld; Du vækker de Smaa. Husk paa de Smaa!»

«Du kommer ikkje af Flækken!» skreg Myre og trued med knytted Haand.

«Gud trøste og hjælpe mig. Vær daa et Menneske!»

«Være Menneske!» han vælted hende helt op i Sengen og slang hendes Hode haardt mod Puden. «Behandler Du mig saa et Menneske! Kjuen, Bedrageren, Kjæltringen! Javel ja! Det har Du gjort mig te! Nu kan Du gaa te Konsulen, han, saa Du var go’e Venner med! Eg ska’ flænse ‘an i Støkker, og spøtte ‘an i det fine, slikkete Fjæse’ hans.»

«Far, Far,» hulked Severin og Fie. De var kommen ind og stod og trak ham i Skjorten.

«Gaa væk Unger! Eller eg slaar Dokker i Svime.»

«Nu skal Du faa for altsam’e,» vedblev Myre aldeles ubændig af Raseri. Han slap Petras Skuldre og gav sig til at klaske sin ene knyttede Haand mod den andens Flade lige under hendes Næse. «Du, saa ikkje gjør and’t end saa pønser paa ondt! Din Blo’suger, saa aldrig faar nok. Ka er, Du vil mig, Kjærring? Vil Du flaa Huden af Kroppen paa mig!» han formelig hylte Ordene frem.

Petra havde krøbet sig op paa Huk i Sengen. Hun rakte Hænderne bønfaldende mod ham: «Vær rolig, Myre. Eg ska’ tie, saa et Lam.»

«Væk med dine griske Fingre!» han slog til Hænderne, saa de faldt ned. «Et Lam, Du! Ja, nu er Du myk. Nu kan Du tigge og love, Du ska’ tæmme din dævels Tunge! Men imor’en ja daa ska’ Du hovere over, ka Du ha udstaat inat. Daa ska’ Du sitte med dit sure Fjæs, saa drøpper af Etter og Galde. Daa ska’ Du være haar’ saa en Flintestein og ikkje svare mig paa 14 Dager!» – han skreg og brølte stedse højere og vildere.

«Ta daa Fornuften fangen i Jesu Namn, Myre,» Petra kunde næsten ikke faa Ordene frem for Graad og Angst.

«La Jesus være! Du har ingenting med ham te bestelle, din Urostifter!»

«Aa ja, men Myre. For de arme Barnene sin Skyld. Du skræmmer Live’ af di.»

«Til Helvete med Barnene! Du tænker ikkje paa Barnene Du, naar Du later di se og høre paa al Ondskaben din!»

«Men Tøsen derute og Vægteren!»

«Lat Vægteren komme! Saa kan Folk faa vite, kaslag Hus her er. Eg bryr mig ikkje om saa Satan sjøl kom. For nu ska’ Du ha Peis!» han vendte sig lynsnart, snapped sin Bukse og rev den ene Sele løs.

«Far, Far,» graad Severin og Fie og søgte at ta fat i ham, men han stødte dem voldsomt bort.

Nu gik Døren til Bagstuen op, og Mathæa og Anton kom skrigende ind. Severin og Fie tyssed paa dem.

«Dokker behøver ikkje te være bange, Baren!» raabte nu Moren.Moren] rettet fra: Morn (trykkfeil) «HanHan] rettet fra: Hen (trykkfeil) gjør mig ikkje mere, end ka Gud vil. Se her, slaa bare væk,» sa hun derpaa til Myre med rolig Stemme, hun strakte sig paa Ryg og foldet Hænderne over Brystet. «Eg er beredt te aa ta imot.»

«Mor, Mor!» lød det hulkende fra Børnene.

«Ja, nu ska’ Du faa! Nu ska’ Du faa, nu ska’ Du faa!» skreg Myre og gav sig til at piske løs paa Sengestolpen uden en eneste Gang at ramme Petra, og uden heller at forsøge paa det. Han slog og slog som en rasende. Hvergang han løfted Selen trak han den gjennem sin venstre lukkede Haand som Børn, naar de «sveper Krog», og for hvert Slag skifted han Fod med et klaskende Tramp og udstødte et hvæsende: ha! Det blev længe ved. Børnene klynged sig skjælvende og grædende til hverandre.

Omsider sagtnedes hans Bevægelser. Saa, med ét holdt han op og begyndte at klæ’ sig paa. For at faa fat paa Skoene, som han havde sparket ind under Sengen, la han sig paa Knæ, og grov efter dem. Dette Øjeblik benytted Petra til hurtig og lydløst at springe frem af Sengen og løbe ud af Stuen. Børnene fulgte hende i Hælene. I det samme vaagned Diebarnet, som trods Larmen havde sovet roligt i sin Vugge, og gav sig til at skrige.

Aldrig saasnart saa Myre, at Sengen og Stuen var tom, før han greb Lampen og styrted efter dem. Oppe paa Loftet fandt han dem. Helt inde under Skraataget i det borteste Hjørne stod Petra sammenkrøben i det korte Underskjørt med de halvnøgne Børn omkring sig.

«Vil Du se te aa ha Dig ner!» brølte Myre, da han havde sat Lampen fra sig paa Gulvet. Han vilde trække Petra frem, men Børnene dækked hende og rakte Armene op imod ham, idet de højt grædende bad for Moren. Han tog fat i Severin og slang ham tilside. Saa kom Turen til Fie. Hun stred imod og værged for sig saa godt hun kunde, men Myre greb hende i Haaret og halte hende frem. Imidlertid var Severin sprungen tilbage og havde stillet sig op foran Moren. Saa lød der et frygteligt Rabalder. Faren var kommen til at støde til nogle lange Stænger, der faldt overende og blev liggende tværs over hans Fødder. Og hele Tiden lød Diebarnets Ilskrig dernedefra.

Saa stod pludselig Bedstefarens lille firkantede Skikkelse i Underbukse og graa vadmels Nattrøje, og stirred sløvt og famled men den højre Haand, mens han knurred og brummed. Og Sekundet efter dukked Tjenestepigen Trine i bar Chemise frem midt iblandt dem, og raabte forfærdet med sin gneldrende Bondestemme om hvad det var, som gik for sig. Hun dutted Myre og spurgte, om han ikke skammed sig.

«Vil Du pakke Dig!» skreg Myre; han greb en af Stængerne, der var bleven liggende over hans Fødder, og fo’r imod Trine, som med et Hyl styrted ned over Trapperne.

I dette Øjeblik blev der dundret voldsomt paa Gadedøren, og en grov Stemme raabte: «Luk op paa Timen! Eller eg henter Polletie’.»

«Det er Vægteren,» sa Petra med klaprende Tænder.

Myre stod stille og betænkte sig.

Atter lød dundringen voldsommere end før, og atter blev det forlangt, at der skulde lukkes op. –

Myre tog Lampen fra Gulvet og gik nedover Trapperne. Han var i Skjorteærmer og den ene Buksesele hang dinglende ned over hans Bagside. Petra og Børnene hørte ham aabne Gadedøren og snakke til Vægteren i en godslig, næsten munter Tone. Vægteren svarte med barsk, tilrettevisende Stemme, som lidt efter lidt formildedes.

Saa sa Faren:Faren] rettet fra: Farn (trykkfeil) «Jaja, Go’ Nat I.» Gadedøren lukkedes, og Myre gik ind i Stuen. Severin listed hen til Trappen og keg ned i Gangen. Den brændende Lampe stod paa et af Trinene. Det varte lidt. Saa kom Faren fuldt paaklædt og forlod stille Huset.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.