Afkom

av Amalie Skram

XXVII

Lydia havde skrantet siden Bettens Død. Det var, som hun ikke kunde gjenvinde sin Helbred. Hun sorged og savned. Savned det dejlige, dejlige Barn, som havde sagt før hun døde: «Mamma min, Mamma min, nu stal Betten rejse.»

«Ligger Du nu der igjen, Lydia min» – Smith kom ind i Soveværelset, hvor Lydia paaklædt havde kastet sig paa Sengen.

«Ja Herman. Jeg er saa træt.»

Smith knæled ned paa det tykke, bløde Tæppe, stak varsomt sin Arm under Lydias Nakke, og kyssed hendes Pande.

«Tag Dig dog sammen, Lydia. Tænk paa, at Betten kanske ikke vilde faat det saa godt i Verden. Hvem kan vide? Nu er hun sparet for alle Sorger.»

«Aa Herman, Herman,» Lydia la sit Ansigt tæt ind til sin Mands Hals.

«Min kjære smaa Lydia, min egen lille Ven,» snakked Smith, mens han klapped og kyssed hendes lyse, brusende Haar. «Saadan er Livet, Vennen min. Men Du har jo dog mig, Lydia, mig, hvis eneste Skat Du er. Og husk Lina og Henrik.»

«Ja Herman.»

«Nu skal Du sove lidt. Saa kommer Du pent og sidder ved Middagsbordet. – Se her, hvad jeg har til Dig,» han tog op af Vestelommen en liden Æske, som han aabned. Det var en Medaljon i en Ramme af Guld og ægte Perler, og lille Bettens lyste, straalende Billede indeni.

Lydia reiste sig paa Knæ i Sengen, og vilde falde sin Mand om Halsen. Men Kræfterne svigted hende; hun svingled som i Sjøgang, og faldt tungt tilbake paa Puden.

«Men Lydia da!»

«Ja, Du ved ikke, hvor underlig det er i Benene mine. Det sa jeg jo ogsaa til Dig i Sommer paa Landstedet, men det var liksom Du ikke vilde høre det. Naar jeg gaar paa Gulvet om Dagene, tænker jeg altid: bare Du nu ikke falder overende.»

Smith var bleven meget bleg. Billedet af hans første Hustru, Lina, steg som et Glimt op for ham. Hun, som havde ligget der med lamme Ben i alle de Aar, og sluttelig var død af det.

«Vi maa ha nogle Læger,» sa han stille.

«Nogle?» Lydia smilte. «Det er da mer end nok med en.»

«Ja, jeg maa paa Børsen. Farvel saalænge, Lydia min,» han kysed hendes Mund og Øjne.

Lydia holdt Medaljonen med Bettens Billede op for sig, da Smith var gaat. Taarerne randt over hendes Ansigt, men hun ænsed det ej. Bare saa, og saa paa søde, lille Betten. Alle de Minder, der vrimled ind over hende. Fra den første Stund, da Betten var født, og Lydia havde ligget besvimet efter Smerten, og Doktoren kom, og fik hende tillive ved at lægge i hendes Arm det lille Nor, som dufted af fin Sæbe og rent Lintøj.

Hun havde set ind i to vandklare, aabne Øjne, og i dem spejlet sit eget, endnu efter Smerterne fortrukne Ansigt. Slig som hun havde grædt; grædt af Glæde, og af noget, som hun ikke vidste, hvad var. Det lille nyfødte Væsen havde kuret sig til hende, var krøben tættere og tættere ind i hendes Arm.

– Og nu var hun død. Lille Betten død og borte.

«Jeg vil altid være hos Dig, Mamma,» havde Betten saa tit sagt. Aa Gud, nu var hun død uden at ha sin Mor med sig.

Hvis hun kunde være gaat i Døden i Bettens Sted? Ikke et Sekund vilde hun ha tøvet. Nej, med Fryd vilde hun ha gjort det.

Hvad hjalp alle Livets Goder og Herligheder, hendes fine Silkeklær, hendes snille Mand, som hun elsked over alt paa Jorden? – Lydia lod Medaljonen synke, og hendes Blik blev stirrende, spørgende – –

Elsked hun ham virkelig saa højt? Hun havde elsket ham højt, men nu – efter Bettens Død, dette, som han tog saa selvfølgeligt og roligt – – Hun havde følt sig saa irritert af ham i den sidste Tid. – –

Men det var stygt af hende. Herman var jo saa meget ældre end hun, og havde prøvet saa meget mere af Livets Sorger.

Jo, ham maatte hun bli ved med at elske. Ellers var det, som om hun rent maatte mælde sig ud af Livet.

Men dette, som nu var kommet over hende: Bettens Død, det var Straffen. Straffen fordi hun havde denne Hemmelighed for Herman. Men det var jo mest af Frygt for at bedrøve ham, at hun havde tiet. Kunde da Gud ha imod det?

Aa ja, men det var jo lige godt at sige det. Saa fik hun denne Byrde fra sig. Hvad der saa skete – tog han end sin Kjærlighed helt og holdent fra hende, det vilde dog gi hende Fred i Sjælen.

Der blev banket paa Døren, og Serrine spurgte, om Fruen vilde ta imod unge Fru Munthe.

«Ja,» sa Lydia. «Bed hende komme ind.»

Hendes Svigerinde, Fru Milla, var straks efter hos hende.

«Hvordan har du det? Aa kjære Lydia, Du maa jo dog engang holde op med at sorge over det Barn. Nu er det jo snart et Aar siden hun døde.»

«Ja,» sa Lydia, som havde reist sig fra Sengen, og foran Spejlet retted paa sit Haar. «Det er heller ikke saa meget over Betten, jeg sorger nu. Det er mere over mig selv.»

«Det forstaar jeg ikke.»

«Nej Milla. Det forstaar ingen.»

«Du gaar saa underligt,» sa Milla, og saa paa Lydia, der havde forladt Spejlet, og borte ved Langvæggen trak en Komodeskuffe ud.

«Ja, Du ved jo, at jeg har saa ondt i Benene. Det husker Du da vel fra i Sommer.»

«Det kommer af al den Stillesidden. Du maa ikke gi Dig saaledes over, Lydia. Husk dog paa din Mand og dine to friske, dejlige Børn, som Vorherre har ladt Dig beholde.»

«Henrik er ikke videre frisk, synes jeg.»

«Fy Lydia. Du maa ikke være utaknemmelig. Husk, at han nu er i Overgangsalderen. Henrik er en prægtig Gut.»

«Ja,» sa Lydia og stak en Brosche fast oppe ved Halslinningen. Der var noget saa underlig aandsfraværende over hende, syntes Milla.

«Kom, skal vi ind, og faa os en Kop te,» foreslog Lydia. «Eller kanske Du heller vil ha Chokolade.»

– «Stakkels Dig, Milla,» sa Lydia, da de i Dagligstuen sad og drak Te. «Nu skal Du til igjen.»

«Ja,» svarte Milla og la sig tilbage i Lænestolen. Hendes fine, lille Ansigt var gulblegt med sorte Ringer om Øjnene, og hun var i en mørkegraa Vaardragt, der, uagtet den var løstsiddende, dog ikke skjulte hendes Tilstand.

«Nej, forresten.» Milla retted sig op. «Jeg er slet ikke lej for det. Jeg føler som et Slags Ærefrygt, naar jeg skal ha en Liden. Dette at føde et levende Menneskebarn til Verden, det er dog stort.»

«Ja Milla, det har Du Ret i. Men Du har dog 3 smaa iforvejen, saa ung, Du er.»

«Ja hvad gjør det? Hellere 16 Børn end ingen, har jeg altid sagt.»

«Jeg har bare havt 3,» sa Lydia tankefuld.

«Men ved Du, hvad jeg synes er underligt,» vedblev Milla, og stak sine Hænder ind under Nakken, idet hun saa op mod Taget, «det er, at vi Kvinder ingen Glæde skal ha af det.»

«Ingen Glæde? Jeg forstaar ikke, hvad Du mener.»

«Af dette, som – ja, som altsaa maa gaa forud, for at man kan faa et Barn,» svarte Milla utaalmodigt. «Du vil da vel ikke bilde mig ind, at det er anderledes for Dig end for mig og de gifte Veninder, jeg har.»

«Jo Milla,» sa Lydia, og Rødmen liksom skylled hen over hendes Ansigt. «Det, Du siger, er ganske unaturligt.»

«Jaja. Saa snakker vi ikke mere om den Ting. Det er godt for Dig, Lydia, at Du altsaa er anderledes.»

Lydia skjænked mere Te, og Milla drak.

«Naar det forholder sig saaledes,» sa Lydia efter en Pause, «saa fatter jeg ikke, at Du overhodet vil ha Børn.»

«Man er jo gift.» Milla trak paa Skuldrene. «Saa skulde man enten skilles, eller la sin Mand gaa til andre.»

«Fy for en styg Tanke!» udbrød Lydia.

«Aldeles ikke,» svarte Milla. «Der er jo noget, som heder ægteskabelige Pligter, og de maa overholdes, eller ogsaa –»

Lydia saa paa Milla, der trods sin Tilstand var saa barneung. Dette erfarne Raisonnement klædte hende sa pudsigt, at Lydia maatte le.

«Hvorfor ler Du?»

Lydia rejste sig, gik hen og omfavned og kyssed Milla og sa: «Du er saa sød, saa sød, Du lille Millen min.»

«Forresten dør jeg dennegang,» sa Milla, da Lydia havde sat sig tilbage paa sin Plads.

«Pyt! Det tror vi jo altid, hvergang vi skal faa et Barn.»

«Nej, det har jeg aldri gjort før. Se paa mig, Lydia, se hvor gustent mit Ansigt er. Og se paa mine Haandled.»

«Dine Haandled?»

«Ja, mine Haandled. Kan Du ikke se, at Døden sidder i dem? Men det gjør ingenting. Naar jeg dør, har jeg født 4 Børn til Verden. Saa har jeg gjort min Borgerpligt!» Milla smilte sygt.

«Nej Milla, Du maa ikke snakke slig. Hvad skulde der bli af dine smaa, hvis Du døde fra dem.»

«Ja, det er ogsaa det eneste, som volder mig Smerte.» Milla fik Øjnene fulde af Taarer. «Men se Dig om i Verden, se hvor mange Børn der vokser op uden Mor, og dog faar det godt, og blir til brave Mennesker, mens mange, som har sin Mor ilive, ikke har Spor af Glæde af hende. Min Stuepige siger, at hendes Mor er det frygteligste Kvindemenneske, hun har set i Verden, og hun paastaar, at saadan er det med saa mange, hun har kjendt.»

Lydia tænkte paa sin egen Mor, og hun maatte indrømme, at hun ikke holdt saa overvættes meget af hende. Og nu Bedstemor Smith, hvad havde hun vel vært for sine Børn?

«Forresten kan det jo hænde, at Gud sparer mig,» fortsatte Milla. «Men jeg tror det ikke.»

«Men din Mor da, Milla?» spurgte Lydia.

«Min Mor staar for mig som det dejligste, mest lysende kjærlige. Jeg husker hende godt, skjønt jeg kun var 8 Aar gammel, da hun døde. Aldrig har hun sagt et ondt Ord til mig, og altid var hun om mig – jeg var jo eneste Barn, og hun vilde ikke gaa ud om Aftenen med Far, fordi hun skulde synge mig i Søvn.»

«Var Du ikke forvilet, da hun døde?»

«Aa,» – Milla bøjed sig forover, og slog ud med Hænderne. «Man siger jo, at Tiden læger alle Saar, men det er ikke sandt. Jeg har aldrig forvundet Sorgen over min Mor. Endnu den Dag idag, naar jeg ser en af de Ting, som jeg arved efter hende, stikker det mig i Hjærtet, og jeg maa græde.»

«Den Dag hun blev begravet, de tomme, tomme Stuer – nej jeg kan ikke tale om det,» Milla hulked.

Ogsaa Lydia graad. «Det er den samme Sorg, jeg føler over Betten,» sa hun. «Gud i Naade spare Dig for at miste et af dine Børn, Milla.»

«Det gjør han nok.»

«Men Julius da – tænker Du ikke paa, hvad han vilde miste, hvis Du døde?»

«Julius,» Milla tørred sine Øjne, og vred Lommetørklædet til en Klump mellem sine Hænder. «Julius vil ikke komme til at savne mig noget videre.»

«Du mener da ikke at sige, at Julius ikke er glad i Dig!»

«Nej Lydia. Men vi er saa uendelig forskjellige. Hvis Julius døde, vilde jeg ikke sorge. Hvordan skulde jeg da kunne vente, at han vilde sorge over mig?

«Vilde Du ikke sorge?»

«Nej Lydia.»

Lydia reiste sig atter, trak Milla op fra Stolen, og tog hende ind i sine Arme. «Du er en underlig en,» sa hun. «En liden, trodsig, ærlig Sjæl. Hvis Herman døde fra mig, vilde jeg ikke kunne leve – tror jeg da,» tilføied hun. Det var faret gjennem hendes Hjerne, at hun kanske kunde leve alligevel, hvis hun blot havde havt Betten.

«Det er jo dejlig for Dig,» sa Milla, og trykked Lydias Hænder. «Jeg holder ogsaa forfærdelig meget af Julius, men paa den Maade? – Nej!»

Saa tog Fru Milla Afsked og gik hjem til sit.

Dagen efter havde to Læger undersøgt Lydia. De beordred hende til et udenlandsk Badested.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Afkom

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Afkom (1898) er fjerde og siste roman i serien og handler om Siverts barn, Severin og Fie. Handlingen er lagt til 1870-årene og forskjellene mellom fattig og rik er et hovedtema.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.