Albertine

av Christian Krohg

I. No. 7 i Nordbygaden.

1Tversover det lille, lave Vinduet med de mange Ruderne i var spændt et udslidt Halvgardin. Foran det sad hun, bøiet mod Symaskinen under den indsigende Vinterdag, som sendte et tyndt, blaaligt Randlys nedover det fine Baghode, over Haarknuden og Nakken og den stivede Strimlen.

Staalfladen skinte koldt i det graa, fattige Lyset, og den hvide Tarlatansremsen, som hun sydde paa, blev ganske blaalig. Saxen laa og sprikte ved Siden af, og Snellerne og Fingerbøllet kastede Slagskygger bortover Mahognipladen.

Randlyset gled videre fra Hodet og nedover den bøiede Ryg og tabte sig i Skyggen.

2Hendes Ansigt blev borte i Halvmørket, men Profilen traadte frem mod det lyse Halvgardinet bag. Kjolelivet var af graa Kord og sat stramt over Skuldrene, og de var rette og brede. Det, som lyste mest, var Haanden, der var stor og laa oppe paa den blanke, kolde Staalfladen og styrte Tarlatansremsen under Naalen. Lyset naade ikke langt ind. Paa den blaamalte, panelte Væggen ligeoverfor hende rak det akkurat til Oljetrykket af Kronprinsesse Victoria, som sat der i lyseblaa, udringet Kjole med en karmosinrød Rose i Brystet, og til den ene af Kronprins Gustavs gule Epauletter ved Siden af.

I Krogen ved Ovnen var det mørkest. Mor Kristiansen stod og stelte der. Det var Kjøkkenet. Ryggen hendes var sammenfalden og smal og havde to lysere Lapper paa det mørke Tøiet.

Ved Siden af sat en bleg tolvaars Gut og læste i «Dagen» og hostede. Han hostede hult og anstrængt og harkede, spyttede ut noe og traadte paa det.

Albertine saa op fra sit Arbeide:

«Du Edvard».

«Ja».

«Er det ikke for mørkt til at læse naa derborte? Du ødelægger Øinene dine».

3«Aa nei – jeg tror ikke det».

«Det er fælt, saa mørkt det skal være ossaa da, endda det er midt paa Dagen».

«Ja, det kommer af Fjordtaagen der ute ved Næsodden».

«Aa mange er Klokka naa, mon?»

«Jeg tænker, hu er et, jeg».

«Da faar Du vist gaa Edvard – ellers kommer Du for sent til Visiten, og da vet Du, han blir saa sinna – Doktoren –».

«Aa pyt san, det er ikke saa farligt, har jeg tænkt». Han hostede og harkede.

Den Gamle vendte et forgræmmet, forgraadt Ansigt om og saa paa ham.

«Ja, det er fælt saa mørkt idag», sa hun. Albertine havde igjen bøiet sig over Maskinen og traadte og trak, tog imellem Saxen og klippede og slap den igjen ned paa Bordpladen, saa den klang, byttede Snelle, bøiede sig igjen under det indsigende kolde Lys og sydde videre.

Hun havde sydd en halv Time i Træk, Foden holdt op at traa, med høire Haand stansede hun det store Hjulet, rettede sig lidt og strakte sig. Med venstre tog hun Halvgardinet lidt tilside og saa ud i Nordbygaden. Der var det et graat, høit Plankegjærde med en Fabrikskorsten 4bagom op mod den tunge, næsten sorte, kolde Himlen ligeoverfor. I Gaden var det skidden Sne og Issvul. Ingen Mennesker.

Hun slap Gardinet ned.

Før hun begyndte igjen at sy, lænede hun sig tilbage i Kurvstolen og lagde Hodet sit bagover.

Vinterlyset gled blegt nedover Ansigtet, hvor Huden var ligesaa hvid som i Nakken, over den stivede Strimlen, som kom frem i Halsen, og over det brede, høie Bryst med det graa Kords Kjoleliv over, hvori der sat en Mængde Knappenaaler.

Næsen var lige, Øinene store og trætte, Læberne smale og kry.

«Ja – det var fælt saa mørkt – det var sandt det – rent som om Natten. Mon det aldrig vilde bli’ pent Veir igjen da –».

Aaja, det kunde jo være det samme for hende ogsaa forresten, enten det blev pent Veir eller ei, for naar hun skulde holde sig inde alligevel, saa –

«Du Mor!»

«Ja».

«Aa længe trur Du, det er, jeg har sitti inde her naa paa denne Flækken?»

5«Jeg ved ikke – jeg».

«Tre Uger og fem Dage».

«Ja – jeg skjønner ikke, offer Du ikke gaar ut, jeg».

«Gaa ut? Kan jeg gaa bar paa Gata, kanske? Vil Du, jeg skal gaa med Striktørklæ’ og Hodeplag som en anden Fabrikjente – kanske? Nei, før de faar Striktørklæ og Hodeplag paa mig, skal det dra’ ut, det har jeg tænkt saa smaat ved mig selv for en halv Times Tid siden. Men jeg sier slettes ikke, atte jeg vil ut heller, jeg – jeg bare siger, at naa har jeg sitti inde akkurat i tre Uger og fem Da’er – det er det, jeg sier».

«Du kan faa laane det fine Sjalet mit, om Du vil».

Albertine lo.

«Det, som Du har staaet til Konfirmation i, aa nei – vi gaar ikke Julebuk i Marts Maaned heller».

«Jamen Du maa ut naa, skjønner Du, for Du blir rent daarlig for mig paa denne Maaten».

«Pyt san».

«Kan du ikke gaa hen og løse ut Tøiet dit da?» Stemmen borte ved Ovnen kom mer og mer paa Graaten.

«Har jeg ti Kroner kanskje – skal vi ikke 6betale Husleien imorgen – nei – den gaar ikke, Granberg – aa nei – det er jo slet ikke saa nødvendig, at jeg kommer ut heller, har jeg tænkt. Jeg bare sier det, jeg, at jeg har sitti inde akkurat i tre Uger og fem Dage – det er jo det eneste, jeg sier, og det er da ikke noe at graate for naa igjen vel – for det var den 19de Marts, vi stampa det – og den 20de kjøpte han Far Pengene bort, og den 21de reiste’n».

Edvard hosted.

Mor Kristiansen vendte sig om, det glinsede stærkt i en Taare paa det ene Kindet derborte i Mørket.

«Kan – Du – ikke – be – Oline om at faa laane –?»

«Nei – før skal jeg sidde her til Dommedag, før jeg ber hende om Regnkaaben hendes, ja før vilde jeg da gaa som Fabrikjente med Striktørklæ og Hodeplag lel – men det er da ikke noen Tingen at graate for – Mor – for jeg er slet ikke saa gæln etter at gaa ut jeg, aa noe pent Veir er det jo heller ikke».

Løse ind Tøiet sit? Ja – havde hun de ti Kronerne – hun skulde ikke gjøre lang Veien bortom Pantelaaneren, det havde hun Greie paa, men –.

7Laane Regnkaaben af Oline. Nei – nei – hun havde jo bestemt sig til aldrig at laane noentingen af Oline. Helst vilde hun ikke høre Navnet paa Oline engang, langt mindre laane Regnkaaben hendes. Kunde aldrig falde hende ind – ikke i Drømme engang. Nei før skulde hun – hun vidste ikke hvad – og Oline var jo desuden saa ræd for den Regnkaaben sin saa, og det var da rimeligt nok – den havde jo kostet femti Kroner hos Kaabeholm – det var ikke for det forresten, men hun vilde ikke laane noe af Oline – hun vilde ikke ha’ noentingen med Oline at bestille.

Med venstre Haand løftede hun tilside Halvgardinet fra Vinduesposten. Lige svart og lige tungt. En svart Røg stod op af Fabrikpipen og ingen Mennesker at se – langtmindre noen, som det var Moro ved.

Hun lagde Tarlatansremsen tilrette igjen, saa efter, om Alt var i Orden – bøiede sig ned, gav Hjulet et Puf og begyndte at traa – først langsomt saa hurtigere og hurtigere, til Naalen for rasende afsted paa samme Flækken.

Edvard hostede.

«Maa Du ikke gaa naa Edvard?» – spurgte Mor Kristiansen og vendte sig.

8«Aa mange er Klokka?»

«Jeg hørte a’ netop slaa halvto inde hos Olsens».

«Ikke mere – og saa mørkt alt – det er da fælt ossaa –».

«Ja – det er fælt –».

«Naa skal jeg gaa strax –».

Mor Kristiansen vendte sig igjen, saa de to Lapperne paa Ryggen kom frem derborte.

– Nei, hun vilde nok ikke laane noe af Oline – var det ikke nok, at de gik og snakka om, at hun lignede hende saa svært i Ansigtet – behøvde hun at gaa med de fine Klæerne hendes atpaa?

Aa – ja, Oline var jo paa en Maade skikkelig og gift naa, og den Kaaben havde hun kjøbt naa nylig hos Kaabeholm for 50 Kroner – men det var det samme – de kom nok til at si, at den var fra før af lel, og at Albertine kom til at gaa samme Veien, som Oline havde gaat. – Syntes hun ikke, hun hørte Skravlen paa Mor Olsen alt? – Nei tak, – det skulde hun ikke ha’ noe a’. Nu – det blev vel til det, at hun aldrig i Livet skulde faa sig noen pene Klær hun – bare for Olines Skyld – for med det samme hun fik dem, saa kom det vel til at hede: – Nei vil De bare 9se paa Albertine, – aa ja. Aa er det hu kan faa saa saa fine Klær henne, ja hu faar dem vel billig, hu betaler kontant har jeg tænkt. Ja – det var rimeligt, det maatte gaa den Veien med hende, for hun har jo godt at slægte paa. – Det vilde de si’ – det vilde Mor Olsen si’, og det vilde de andre si’, og Valeria, hvad vilde hun si’? Knak – knak – der kom noet i Veien i Maskinen. – Nei, – der gik det. Huf, – hun var lei sig sjæl.

«Ja, – naa gaar jeg da» – sa’ Edvard – «naa kommer jeg passelig til Visiten».

«Kommer Du imorgen og læser Dagen?»

«Ja – om jeg aarker».

Han gik langsomt og svagt ud af Døren.

Albertine løftede Halvgardinet og saa efter ham nedover Gaden – Ryggen var blet saa smal indi Jakken.

«Han ser daarlig ut naa Edvard».

Mor Kristiansen tog Skurekluden og tørkede op efter ham det, han havde spyttet ut.

«Det er Blod – »sa’ hun, vendte igjen Ryggen til og gav sig til at stelle henne ved Ovnen.

«Du faar nok faa Dig et nyt Liv naa, Gamla. Det gaar ikke an med de Lapperne der midt paa Ryggen.»

«Aa, med mig kan det da være det samme 10lel,» sa’ Mor Kristiansen – og smaagraat. Ordene blev halvt væk derborte i Mørket.

«Nei, jeg skal sy et Kjoleliv til Dig, som er ordentligt, bare jeg blir færdig med denne hersens Balkjolen. For det gaar ikke an med de Lapperne».

Ja, det vilde hun rigtig gjøre – hun vilde sy et pent Liv til hende – for det var jo græsseligt slig, som hun saa ut. Aa ja – det var nok ikke Fillernes Skyld alene det, havde hun tænkt, og det var nok vanskeligt at faa et Liv til at sidde ordentlig paa den Ryggen mere – den dat jo mere og mere sammen for hver Dag.

«Se de Skrukkerne og Folderne, som gaar tversover der – de er nok kommet paa det sidste de. Ja, ja, ja, jeg skal sy et Kjoleliv, og jeg skal faa det til at se noksaa bra ut».

Det ramlede i Gaden – hun tog Halvgardinet tilside og saa ut. – Forbi det høie, graa Plankegjærde med Fabrikskorstenen bak op mod den svarte Luften kom dumpendes en Sluffe med skidden Sne og ophakkede Isbeter – Manden gik ved Siden af – Sneskuffen var plantet op i Lasset – og hun jæpte og slap Gardinet ned igjen.

«Naa er Klokken to», sa’ Mor Kristiansen, som om hun snakked til Ovnen.

11«Hørte Du den slaa hos Olsens?»

«Ja – den slog to Slag».

Naa, da havde det jo vært for sent lel da at gaat ut. Før hun havde faat fat i Regnkaaben til Oline – og var kommet ind, saa havde Musiken strax vært slut; ja – ikke for det hun vilde hat laant Regnkaaben alligevel, – nei ikke for alt i Verden vilde hun laane noe af Oline, men selv om, saa var det nu for sent – nu kom Musiken opover Carl Johan, nu kom den til Grang, nu løfted Tambourmajoren Stokken sin med den store Sølvknappen paa. Det var vist akkurat naa i dette Øieblikket, at han gjorde det – og saa begyndte det, og saa spilte de – indtil de var kommet op til Studenterlunden, der holdt de op igjen. – Nei, – hun glemte jo rent at sy jo. – –

*

Det var gaat 8 Dage, – ingen Forandring, Himlen var lige svart over Plankeværket ligeoverfor – hun sat der – de ti Kronerne havde hun ikke faat, og nei – ikke for alt i Verden vilde hun be Oline om noenting. Hun sydde – det var nogen Lommetørklær, som hun faldede paa Maskinen. Vinterlyset faldt ind, lige haardt og lige vondt endda. – Borti Krogen hostede Edvard, og Gamla stelte Maden.

12«Du Edvard!»

«Ja».

«Aa – se efter, om det er Musik i Studenterlunden i Dag da».

«Ja – naa skal jeg se etter. – Her staar det: Program for 2den Brigades Musikkorps den 4de April. Fransk Lystspil Auverture, Rotskjel Vals, Brudekor af Lohengrin, La Reine du Bal.»

«Na, ja saa naa – ikke Kadetmarchen da?»

«Nei».

Hun havde holdt op at sy – og lænet sig tilbage i Stolen, og lukket Øinene. Hun var blet endnu blegere i de 8 Dagerne.

– – – Det var Vaar og deiligt Veir, og Karl Johan laa for hende. I Studenterlunden under de lysegrønne Træerne hørte hun Musiken, som spilte Kadetmarchen – oppe for Enden af Slotsbakken laa Slottet stort og hvidt med alle Vinduerne sine i Rad og Række og Altanen midt foran og skinte i Solen, og Splitflagget var paa Flagstangen, for Kongen var i Byen og kom netop kjørendes nedover Slotsbakken, og der stod det lysegrønne Trær paa begge Sider. – Masse Folk paa Gaden, som gik op og ned – mest fine – det var Hverdag. Hun selv gik langsomt opover, – paa Hodet havde hun en brun 13Fruehat med Perlebesætning og rød Parasol af de moderne og Nodemappe i Armen, som det stod Musik paa med forgyldte Bogstaver, – for hun var en fin Frøken. –

Hun aabned Øinene. – Der hang Kronprinsen og Victoria, – der stod Gamla borte i Mørket, og der sat Edvard og harked. – Huf – hun var lei sig sjæl.

Maskinen begyndte at gaa, og hun bøiede sig over den.

Fin Frøken. – Jo Tak san – hun var deilig fin Frøken, havde hun tænkt, – en fin Frøken, som hadde sat Tøiet sit i Stampen og maatte sidde inde i Maanedsvis, for det hun ikke kunde drive op fattige ti Kroner til at løse det med. Kal Johan, – nei did kom hun vist aldrig mere, hverken som fin Frøken eller noe andet, og Musiken havde hun nok hørt for sidste Gang, da hun var derinde sidst for en Maaned siden – tænk en Maaned – en hel Maaned havde hun siddet herinde og bare sydd og sydd og tænkt bestandig paa det samme, som hun ikke vilde tænke paa. Aa – nei, det var nok ingen Fare for, at hun skulde gjore Gamla si for mye Sorg med at fly’ paa Kal Johan bestandig og med at komme paa gale Veie, ligesom Oline, endda 14alle Folk trodde det, bare for det hun ligned hende saa svært i Ansigtet. Aa nei, det havde naa ikke gaat an heller det, at Gamla skulde hat endda mere Sorg naa – det var jo vanskeligt nok med Edvard, som havde gaat hen og faat Asmastæringen – skulde dette kommet atpaa, saa havde det vel blet formye af det goe.

Hun paa gale Veie –? Nei tak san, – men det var saa rart at tænke paa, hvordan det maatte være med de gale Veiene – for hun skjønte ikke noet af det – ja hun vidste nok, hvordan det var altsammen, for Jossa havde jo fortalt, og Jossa generte sig ikke, hun, og hun havde nok længe trod, at det var bare Løgn, for det var altfor stygt og fælt. Naa vidste hun jo, det var sandt, men hun skjønte det ikke alligevel, og hun skjønte ikke, at dem ikke heller vilde dø mange Ganger, før dem gjorde sligt, ogsaa – for Penger desforuden – og for saa lidet – to Kroner sa’ Jossa – og Jossa vidste jo alting, men det kunde vel alligevel ikke være sandt – og slig en havde Oline været – Oline – hendes egen kjødelige Søster.

Ja – slig havde hun været – det kunde nok ikke nytte at nægte – hun havde været en af de aller værste – hun havde bod i selve 15Mellemgaten midt nede i tykke Vika. Hadde hun bare ikke gjort det ialfald – havde hun endda blet boende i Voldgaden – og havde hun blet ved at være Holddame som i Begyndelsen – det havde været forfærdeligt det ogsaa – men den Skammen havde de da ialfald ikke havt, at hun virkelig havde vært der, det var nok simpelt det ogsaa, men ikke saa simpelt – saa havde Mor Olsen ikke kunnet kastet det i Ansigtet paa Mor, for hvergang de var Uvenner – og noe andet havde det vel ikke nyttet for Mor Olsen at komme med, for Emilie, Datter hendes, havde jo ogsaa tat eget Værelse i Byen. Huf, var det ikke ligesom Skjæbnen, at den Veien skulde de allesammen. Pene og uskyldige voxte de op – Oline havde jo været saa pen og skikkelig og adstadig som noen – og saa – – –.

Hun byttede Snellen, som var slut.

Ja – Oline, som havde været den flinkeste og snilleste paa Skolen og den flinkeste for Præsten, hun havde maattet til, hun ogsaa – endda hun vel aldrig havde tænkt sig det. Ja, hun havde maattet til, hun havde maattet didhen lidt efter lidt, hvor hun ikke vilde – ogsaa tilsidst saa havde hun sluttet i Mellemgata – nei, nei, nei, nei, det var ikke sandt – hun vilde, ikke det skulde 16være sandt – det var ikke muligt, hun kunde næsten ikke tro det. Albertine rettet sig op.

Jo – det var sandt – det var saa sandt, at det var næsten det eneste, hun var sikker paa, og alt det andre var Løgn og Digt – det var Løgn, at Oline havde været uskyldig ung Pige nogengang og havde været den Oline, som hun havde været gla’ i –.

Offéntlig havde hun været, det var det Eneste, som blev igjen af altsammen, og hun kunde ikke faa det ud af Hodet sit, hun maatte tænke og gruble paa det bestandig, bestandig. De Tankerne kunde hun ikke bli kvit – ja kom hun bare ut saa, saa var hun vis paa, det blev bedre, for da fik hun nok noe andet at grublisere over. Men hun kunde da ikke gaa ut med Striktørklæ’, og Regnkaaben nei – det skulde dra ut det. Men dette holdt hun mest paa at bli gælen af. Og det rare var, at det var jo længe siden naa, og naa var Oline skikkelig og gift, men endda! Og det Synet – aldrig, aldrig kunde hun faa det ut af Tankerne sine, det var over to Aar siden. Husked det? Ja, saa tydelig, som om det hadde vært den Dagen i Dag, huskede hun det. Det var endda Solskin. Jo, det Synet var det, som hun huskede bedst 17af altingen – men det var vel rimeligt, naar det kom gjen bestandig – det var endda Solskin den Dagen.

Jossa var med hende, de skulde i Grubbegaden – der laa det Huset, og der laa det Huset, og der var Glasdørene, hvor alle slige gaar ind. – Der kom det sprakenes fine Fruentimmeret sveisendes nedover fra Hammersborg i Silke og Fløien – svær Modelhat fra selve Paris, – svær Pelskrave utover Skuldrene med høie, opstaaendes Skulderstykker, omtrentlig som Epoletter – svart Fløiens Vinterkaape – grøn, kort Silkekjole med Ophæftninger og hvide, brusendes Stiveskjørter under! – Gik noksaa kjækt opover Trappen, hun! – Spidse, høie Hæler midt under Støvlerne – høie, lakerte med Silkedusker – satte frækt og flot og udtilbens opover Trinene noksaa fornøid og tog i Dørhanken – hun havde endda lysegule Handsker. Hun saa paa dem – Pandeluggen laa klisset i fire Krøller bortover – hun saa paa dem, og – ved den levende Gud – nikked hu ikke da!

Nikke igjen? Aldrig i Livet – aldrig i Livet, – det kunde hun ikke. Hun nikkede ikke igjen – saa smilte Svinet, og væk var hun med hele Stasen sin – derinde.

«Hvorfor hilser du ikke paa Søstern din? Det var Oline», sier Jossa.

18«Nei», havde hun svart, «det var ikke Oline.» Men det var Oline. Hun ønsked, hun hade faldt død om, hun skulde ikke set til den Sia, hun laa. – Nei – fra den Morgenen var hun ikke mere gla’ i Oline. – Nei – nei – nei! –

Nikke? Nei, det skulde dra ut, havde hun tænkt. «Gud! aa nydelig hun var», hvisked Jossa, da de var kommet op i Grubbegaden – det var med det samme, de dreiede om Hjørnet fra Pløens Gade. Nydelig? Ja – nydelig var hun, vakker – og fin, men – det var vel Satan, som gjorde hende saa vakker – hun saa ut, som om hun kom lige fra Helvede – og det gjorde hun jo ossaa. Vakker var hun –, men det var naturligvis Satans Blændværk.

«Det var ikke Oline.»

Men det var – aa jo – hun kjendte hende –, hun ligned hende selv –, om det havde været hende selv i de Klæerne, saa havde hun set ut akkurat slig – huf, var det ikke det, hun maatte tænke paa støt og stændig, var det ikke ligesom hun saa sig sjæl gaa ind der lyslevende?

Og det Smilet, da hun ikke nikked igjen, det Smilet, det Smilet, det Smilet! Hun havde pene, nydelige Tænder, Oline.

Albertine_18_19

«Aa ja, vær ikke saa hoven du, Mor – 19din Tur kommer ossaa», akkurat det var der i Smilet. Hun undredes, om det var det, hun mente – Gud, aa mange Gange hun havde villet spørge, om det var det, men hun snakket jo næsten aldrig med hende –, nei, hun kunde ikke faa op Kjæften, det er ligesom bare én Ting, hun maatte spørge hende om. Og det turde hun ikke spørge om, og før hun fik spurgt, fik hun ingen Ro. Vilde Oline det gjerne, eller var det fælt for hende, var hun ulykkelig, naar de kom til hende, eller hvordan kunde hun se saa fornøiet ut, sørjet hun over ham, som hun var gla’ i, han som forførte hende – eller hvordan – hvordan var det altsammen? Var hun gla’ i de fine Klæerne, eller holdt hun paa at dø af Skam paa Gaten –, graat hun, naar hun var alene i Mellemgaten?

Støt og stændig maatte hun tænke paa det – hun maatte vite det altsammen. Før fik hun ingen Fred – og aassen kunde Oline være saa fornøid naa, som hun var, – naar hun tænkte paa altsammen? Men hun kunde aldrig faa spurgt hende, for hun kunde ikke faa op Kjæften, naar Oline var i Stuen, og Oline kunde smile –, nei, fra den Gangen af var hun ikke mere gla’ i Oline.

«Aa er det, du graater for?» spurgte Far, da hun kom hjem – hun saa endda Ryggen paa 20Gamla, hu’ stod og stelte ved Ovnen og var fillet og fæl – hun sa’ det, og saa fik hun en Ørefik, for han havde sagt, han ikke vilde høre Olines Navn, sa’ han.

Og nu – nu skulde det være som ingenting igjen, nu skulde det være, som det havde været bra og vel bestandig nu, bare fordi at en gammel Fyr vilde ha’ hende for sig sjæl aleine. Skikkelig og gift – hvordan kunde hun være skikkelig – det, som var gjort, det var gjort, og skikkelig kunde hun jo aldrig bli’ igjen. Det var jo ingen Sag da – det var jo ingen Ting aa skrike saa fælt over sig da, om de kunde bli’ skikkelige igjen, hvad Øieblik som de selv vilde – men det var jo netop det, at de sølte sig til saa fælt, saa de kunde aldrig bli’ rene igjen paa noen Sæt eller Vis. Men naa, bare for det hun var gift med den gamle Stakkarn, saa var de blet saa blide og snille mod hende allesammen igjen, akkerat som det aldrig havde vært noe galt paafærde, og de, som var værst mod hende i den Tiden, de var saa blide som Smør naa, naturligvis. Se bare paa Olsa – det var saa fint med Venskapet, saa det vilde aldrig ta’ Slut. Men det var jo sandt, at Oline sat godt i det naa. Nei, naa var det ingen, som tænkte paa hende mere – var det ikke næsten, som dem var mye 21blidere mod hende, bare fordi hu’ havde bod i Mellemgata? – naa var Turen til Albertine naa. Hende saa de paa, som de vilde glo Øinene ut af Hue paa sig, bare hun havde nye Støvler eller et nyt Baand paa Hatten sin – ja naa var Turen til hende, og saa snudde de sig om, Olsa og alle de andre, om hun gik over Gaardspladsen. –

«Naa har a’ ikke langt igjen» – sa’ de – «se, aa hu’ ligner Oline»; men kom Oline sjæl i den fine Regnkaaben sin og med Tulla ved Haanden, saa var altingen godt og vel – naa var hu’ jo skikkelig og gift, og det gjorde ikke noe heller, at hu’ fik Tulla længe før den Tia, – nei, naa var det Plaster paa altsammen naa! Hun syntes, det var rart, Oline fik Lov til at gaa opover Kirkegulvet, op til selve Alteret.

Hun? Tænke sig, hun!

Nei, hun skjønte ikke noentingen af det altsammen, – skikkelig og gift – hun? Hun blev ikke skikkelig, selv om hun blev gift med selve Præsten!

Hun kunde jo ikke, stakkar, selv om hun vilde, for de Tankerne, hun havde tænkt, de kom jo igjen, og de Ordene, hun havde sagt, de kom ossaa igjen. Og alt det stygge og fæle, det slap hun vel for at glemme det. Gid hun kunde spørge 22hende! Hun kunde vist heller ikke bli’ det kvit – det fulgte med Oline, akkurat som det forfulgte hende selv.

Joda, – hun var skikkelig nok – det var ingen Tingen at se paa hende mere, – Pandehaar havde hun ikke mere, neida, – Hatten med Fjærene havde hun solgt – hun havde bare en igjen, sa, hun, den skulde vel ligge paa Loftet og vente paa Albertine den, – nei, Tak skal De ha’, – hun skulde ikke ha’ det saa godt, havde hun tænkt. Oline gik nok ikke mere med høie, lakerte Støvler med spidse Hæler under. Neidda. Hun gik omkring med Kurven paa Armen og Tulla ved Haanden og pent klædt – naturligvis – fin Regnkaape – men ikke paafaldendes – og hun gik ind i Butikerne og overalt, og ingen mærkede det eller saa det paa hende, – hun skjønte ikke, at de ikke skjønte det, at de ikke kunde føle det paa sig, naar de kom ved Siden af hende, atte dem ikke kunde lugte det! Huf! Det kunde da ikke være bare i Strudsfjæren og de lakerte Støvlerne, det maatte da være inde i hende sjæl. Hun syntes, hun kunde mærke det, hver Gang Oline havde været der.

Det var rart, atte Politiet ikke hængte et Mærke paa hende da, ialfald. Skikkelig og gift 23– ja, deilig! Nei – hun vilde nok ikke ha laant Regnkaapen hendes –»

Klokken slog to hæse Slag paa den anden Side af den blaa Væggen, inde hos Olsens.

«Nu begynder strax Musiken i Studenterlunden.» Hun saa ud paa Gaden – samme Veiret.

Mor Kristiansen vendte sig.

«Naa faar du vel gaa naa, Edvard.»

«Jeg synes, han Edvard blir daarligere Dag for Dag», sa’ Albertine, da han var gaat.

«Aa – ja, han blir nok det», sa’ Mor Kristiansen med Halvgraat i Stemmen, tog Skurekluden og tørkede op der, hvor han havde siddet.

Albertine la’ de Lommetørklærne, som var færdigfaldet, sammen i en Houg, pent sammenlagt i Firkanter, og tog fat paa et til.

Skikkelig – jo tak, san. Men hun havde da vært skikkelig en Gang, Oline, og uskyldig ossaa – aa dengangen var hun vel søt, og dengangen havde ossaa hun vært gla’ i hende og kry af at være Søstern hendes og saa snil og flink og vakker, som hun var, aaja – for vakker var hun nok, og det fik hun høre formye om, ossaa fløi hun formye paa Kal Johan – om Aftenen.

«Jeg? Nei jeg flyer da ikke formye paa Kal 24Johan – det skal da gudskelov ingen kunne si’ om mig, har jeg tænkt – hvad de saa forresten vil finde paa – fire Uger sidder jeg her. – Uf, den Fillemaskinen, den tjafser sig naa bestandig ossaa i Traaen –» Knak – Knak – forsigtig drog hun Lommetørklædet frem og tilbage under Naalen og prøvte paany. Saa, – der gik det.

«Under Tvangs Afhentning» stod det paa den blaa Seddelen, som Kongstabelen kom med – han hadde endda store, røe Knebeler. – Jeg hadde Lyst til at dræpe ‘n. Gud, aa Far dængte Mor den Gangen, jeg mener han slo’ ind Ryggen paa a’ med det samme den Gangen, jeg, saa den blev slig, som den er naa» – hun saa op: «Det blir nok vanskeligt at faa klippet noe orntligt Kjoleliv til den Ryggen, men jamen faar jeg naa ta’ fat paa det lel – det er da ingen Mening i, hu’ skal gaa med de fæle Lapperne lel. Oline var heldig, hu’, som ikke var hjemme den Gangen, ellers had’en vel slaat a’ fordærva med en Gang, har jeg tænkt.

Stakkars Gamla, – ja den Gangen gjorde hu’ sig da fin nok lel – tog frem det gamle, hundreaarige Sjalet sit af Kommodeskuffen, hu’, og satte paa sig og gjorde sig saa fin som muligt og gik op med Oline paa Station til Fuldmægtig 25Winther. Jo da, – hun skulde da slippe for den Gangen – med en Advarsel. – Saa kom’en igjen – det var vel ikke mer end fjorten Daer efter. – «Under Tvangs Afhentning» – Gud, aa mye vondt jeg ønsked over Kongstabelen og hele Poletiet – de stygge røe Knebelerne! – Ja, Gamla, hu’ tog da paa sig Blomstersjalet sit igjen naturligvis og gik med. – Nei – saa maatte a’ Oline ind til Doktoren den Gangen.

«Aa – ja – naa kan det være det samme med altingen», sa’ Oline og tog sig eget Værelse i Byen. Hade a’ endda ikke gjort det – Herregud – var det noen Mening i det, – men det skulde vel saa være. – Nei – ossaa den Gangen, vi maatte liste os op paa Sygehuset til a, da hu’ laa der, for han vilde slaa vors kvæk ihjel, sa’en, om vi gik dit. Aa – ja! Jeg tør ikke tænke paa alt dette, for jeg blir mest hu’gæln – jeg maa tænke paa noe andet – jeg vil tænke paa Sømmen min – naa er jeg da færdig med Lommetørklæ – saa – naa lægger vi det pent sammen, oppaa de andre, oppaa de andre, oppaa de andre ….. Jeg tror næsten det, som jeg er mest ræd for at tænke paa, det er, at hun kom paa Mangelsgaarden. Da graat Mor slig, at hu’ har ikke kunnet holde op endda.

26For de har nok ikke Lov at hilse paa Herrerne om Dagen paa Gata. – Saa var det han, hun var gla’ i, og som forførte hende – Oline nikked til’en midt paa Kal Johan – men tænk saa gaar’n hen og melder hende, og saa blev det til 6 Maaneders Mangelsgaard da og Forbud mod at gaa paa Kal Johan. – «Aa – ja – naa kan det væra akkerat det samme», sa’ Oline, da hu’ slap ut igjen, ossaa fløttet hu’ i Mellemgata med engang, – og da var det, hu’ kaldte sig for RosalieOline skulde nok ikke være fint nok det – da.

Nei, det er ikke det, jeg er ræddest for at tænke paa heller – nei, den Gangen ved Stationen – Mandags Morgen, – det Smilet hendes – da hun holdt paa at gaa ind der – jeg ser Handsken hendes paa Dørhanken – naa begynder jeg igjen, jeg vil ikke – jeg vil ikke – jeg vil ikke – saa – naa syr vi – et til – begynder forsigtig, Maskinen er ikke værst, naar’n bare tar’n med Lempe – Nei, jeg vil ikke mer – jeg vil ikke mer» – og hun slap altsammen og la’ sig tilbage i Stolen og graat.

Mor Kristiansen vendte sit forgræmmede Ansigt med alle Taareveiene i Kinderne om og saa paa hende et Øieblik – saa vendte hun Ryggen til igjen.

*

Albertine_26_27

27Otte Dage til havde Albertine siddet inde og syd. Hun havde havt Besøg af Jossa, som endelig vilde ha’ hende med ut, – hun maatte med ut, de skulde gaa og høre paa Musiken, og det skulde bli saa Morro! Hun havde svaret, at Tøiet hendes var borte for at farves. Men Vintertaagen stod ikke fuldt saa fast udenfor, og det var noen lysere Luger i det graa.

Døren gik langsomt op, og Edvard kom langsomt og stille ind, tog af sig Frakken og Hatten og la’ dem paa Sengen, gik hen til Kommoden og tog «Dagen» og satte sig paa Stolen ved Siden af Ovnen, hvor Mor Kristiansen stod.

Albertine sydde paa et nyt Kjoleliv til Gamla. Mon Jossa kom idag? Det var da altids lidt Afvexling – hun fortalte saa mye rart fra Byen – hun vilde ønske, hun kom. Hun kunde naa fortælle ossaa hun, for Jossa fløi mye paa Gata – det var vist og sandt – forresten trodde hun ikke noe andet galt om Jossa – neida – det var bare den Flyingen paa Kal Johan. Hun selv? Nei – hun havde da aldrig været Halvparten saamye paa Kal Johan som Jossa – ossaa var det det, at Jossa gik om Aftenen, og det var en stor Forskjel – Jossa gjorde vist ikke noe galt – Stakkar – Jossa var snil i Grunden – men pen 28var Jossa ikke. Hun kunde ikke skjønne, at Jossa vilde gaa med Pandelug, for det Haaret hendes var saa stygt, og Næsa kom til at se ut endda mere opstaaendes end ellers. Gid Jossa vilde komme idag – det vilde hun ønske. Hvordan var det med Veiret? – hun syntes, det lysned lidt, hun saa ut – joda – det var nok graat, men det var mye lysere bagom Fabrikpipa der ligeoverfor, end det havde været paa mange, lange Tider.

«Naa blir det pent Veir, Edvard.»

Edvard saa op og hosted og svarte med svag Stemme: «Ja – tænk – jeg tror næsten, vi faar pent Veir da.»

Albertine saa paa ham. – Tænk, om han døde nu i Vaar, saa maatte hun gaa i svart hele Sommeren – og hvor skulde hun faa det fra – kanske hun kom til at sidde inde hele Sommeren atpaa da, fordi hun ikke hade Sorg at gaa i – Svart klædte hende vist forresten, men kanskje de ikke fik noe at kjøpe for engang. – Ja, Sorg maatte de jo ha’ baade hun og Gamla, – det var greit, men noe fint blev det vel ikke. Ja de Pengene, de Pengene! Jamen det maatte da gaa an, naar man rigtig, rigtig for Alvor vilde og var rigtig – rigtig inmari flittig, saa maatte det da gaa an at tjene sig 29noen Penger – se paa Madam Sandborg – hu’ hade begyndt som simpel Sypige hun, ligesom hun selv, og naa hade hun stort Syetablissement og fin Leilighed og hel Pelsbesætning og bode paa Landet om Sommeren, – bare fordi hun hade været flink og ordentlig – aajo, hun skulde da tjene noen Penger hun ossaa – det kom bare an paa at ville ossaa være orntlig – det var godt, hu hade Olines Exempel til at afskrække sig. Nei, hun vilde ikke tænke paa Oline. Det kom bare an paa at være flittig – og hun bøiede sig ned og passede nøie paa, at Falden blev aldeles lige og pen og Stingene rigtig lige lange. Ja – det skulde bli Moro, naar hun tjente Penger engang, – mange, mange Penger maatte det være, og naar hun bestemte sig til det allerede naa, saa gik det nok. Da skulde de ikke bli boendes her, nei langt ifra da, det skulde de nok ikke – de skulde da indover til Byen i en penere Leilighed med orntlige Møbler og orntlige Gardiner, ingen Halvgardiner, nei tak – og Gamla skulde ikke behøve at staa og lave Maden paa Ovnen inde i Stuen, men et pent Kjøkken skulde hun faa, – og Edvard – stakkar – ja han skulde bli’ begravet paa de fines Kjæregaard, paa Vor Frelsers Gravlund, og en Marmorsten skulde han faa med 30Navnet sit paa i forgyldt Skrift, og hun vilde la’ sætte en grøn Bænk der, for at Gamla kunde sitte der, naar hun var oppe ved Graven, – og hun skulde gaa i Sorg for ham et helt Aar – langt sort Slør – og fin sort Kjole med Silkekniplinger over, for sort klædte hende svært godt, hun var svært pen i sort. Bare han ikke kom til at dø naa i Vaar – for naa hade de jo ikke noe til at kjøpe Sorg for. «Men Vaaren skal være saa slem for di, som har Asmastæringen.» Det blev lysere og lysere derinde, hun saa ut. «Jamen mener jeg, vi faar Solskin idag, jeg!»

Nei, det var sandt, hun skulde jo være flittig og flink, saa hun kunde tjene noen Penger, og hun bøiede sig over Maskinen.

Da skulde de fløtte ind til Byen langt herifra – derind til et Sted, hvor de blev set paa som andre Mennesker, – hvor ingen gik med onde Spaadomme om hende, hvor ingen vidste om Oline og den evindelige Skammen, ingen vidste, at hun havde hedt Rosalie og bod i Vika – nei – hun vilde jo ikke tænke paa Oline igjen! Og Maskinen knakked afsted – hun traadte og trak, det gik, og det gik, og det gik, fort, fort med en liden ustanselig, prikkende, flittig Støi. Knak – Knak – Knak – det blev saa tungt, 31Traaden havde floket sig sammen i en stor Tafse. Hun fik endelig Rede paa det gjen og lod det gaa lite Gran mere forsigtig.

Med engang kjendte hun, ligesom der var noget, som strøg hende mildt og varmt over den ene Kinden, hun saa op, der stod en bred, blaa, bestemt Slagskygge af Vinduesposten paa Halvgardinet, og over det viste sig en virkelig, virkelig, orntlig blaa Flæk. Ja – der var den da endelig – det var Solen, som kom. Fabrikpipen, som havde været svart, var ganske gul paa den ene Siden.

«Nei tænk, det blir orntligt Solskin.»

Edvard hosted og saa op – «Ja, naa har a’ endelig krabbet sig opover Taagevæggen», sa’ han.

Maskinen løb endda lite Gran af sig selv, men saa stansed den, hun havde lænet sig tilbage i Stolen og lod Solstrommen sile sig nedover Ansigtet og de lukkede Øielaag.

Solskin – og Vaar – og Kal Johan –, Kal Johan i Solskin og Vaar – hun vidste godt, hvordan det saa ut derinde naa, nei, naa maatte hun ut, naa maatte hun derut – det var ingen Bøn.

Naa kunde det være det samme med Tøiet i Stampen – det kunde staa, til det blev Vinteren 32igjen – hun havde slet ikke Brug for det nu – men – en Vaarkaabe! En Vaarkaabe maatte hun ha’ og det en, som var pen, som var saa pen, at Valeria kom til at sprække, naar hun fik se’en, en, som hun kunde gaa paa Kal Johan paa Musiken med en Dag i Solskinnet.

Den, som Frk. Møller havde havt ifjor, var pen – den var grønblaa med et lidet rødt Silkelommetørklæ op af Brystlommen og Knapper midt foran. Ja, den var pen – men den var allerede ikke moderne mer ifjor. Nu skulde de jo være gulbrune allesammen – nei hun vilde ikke ha’ en, som var gulbrun, hun vilde ha’ en, som var lidt anderledes end de andres, – Frk. Smith havde en ifjor, som ikke var saa dom. Aa nei, den passed ikke til mig – lysegraa – hvordan vilde jeg se ut med det – la’ mig se – aa – ja – nei – det gaar ikke an til Ansigtet – aassen skal den være da? Neimen jeg faar nok sy, om det er Solskin ossaa – ellers blir det da ikke til noenslags Vaarkaabe, har jeg tænkt, hverken grøn eller graa.

«Idag speller dem i Studenterlunden», sa’ Edvard. «Her staar det aa læse.»

«Speller dem Kadetmarchen?»

33«Nei, det er noe andet», svarte han med svag, hæs Stemme.

Hun saa op – hvor tydelig det lille gjennemsigtige Ansigtet kom frem der borte nu, da Solen lyste op i hele Værelset, men Ansigtet blev lige blegt, endda Solen lyste op i hele Værelset og kastede et gyldent Skjær op paa det – gyldent og varmt og straalende – Ansigtet blev lige blegt og koldt – tydelig kunde hun se altsammen – hun havde ikke set det saa tydelig i hele Vinter – selv de blaa Aarerne i Tindingerne saa hun, og der, hvor det banked anstrængt udenpaa Halsen. Ja, nu saa hun det – det var gaat fort nerover Bakke med ‘n Edvard i Vinter.

Solen holdt sig paa Himlen hele Dagen og næste Dag ogsaa.

Albertine sad og sydde paa Kantebaandene og rev ud Traakletraadene bagefter. – En fort Skygge havde passeret Halvgardinet – et fort Bank paa Døren –

«Jossa!»

Goddag – nøit dig aa ta’ paa dig naa, Tina, aa kom med ut – det er saa deiligt Veir saa – har jeg ikke fiffet op Kjolen min flot, og maa jeg by dig den Løitnanten?» – Den lille forte Person med den spidse Opnæsen og de store 34Næseborerne snudde sig fort helt rundt, en stor Queue dansede op og ned. – Kom bare aa nøit dig – Tøiet dit hos Farveren? – kan ikke? – for noe Sludder! – Noen kaller det Farveren forresten – aa mye staar det for? – 9 Kroner? – saa mye har jeg ikke – men du kan vide, du maa væra me – høre paa Musiken – kanskje vi faar se Kongen ossaa – han er i Byen, og den søte Prins Carl – aa for noe Tøv – laane vel – bare nøit dig – laane vel, af Oline vel – har jeg tænkt – Regnkaaben hendes – og Pelsluen, da blir du fin. – Tænk, vet du, hvad der gaar i Byen – at du havde faat Indkaldelse og var indlagt paa Fila, og derfor saa er du ikke aa se – Tænke sig du, som er aldeles uskyldig!»

«Indkaldelse? Jeg?»

«Ja tænk du, som endda er aldeles uskyldig.»

«Du er gælen – du ljuger.» –

«Ljuger jeg – vet du, hvad de sa’ mer? – At du var indlagt?»

«Indlagt –».

«Ja – paa Fila –»

Jossa havde stoppet pludselig og saa sig forskrækket om. Albertines fine Hoved laa støttet paa Symaskinen, den stærke Haanden var knyttet om Saxen og man saa paa de brede Skuldrenes 35Bevægelse, at hun graat. Pludselig reiste hun sig op og slog i Mahognipladen paa Maskinbordet.

«Det er Valeria, som har sagt det –, det skal hun ha’ igjen!» – Gaar jeg paa Gata, saa er det gæli, og gaar jeg ikke paa Gata, saa er det ossaa gæli – Fila – det skal hu’ ha’ igjen.»

«Ja – ja – jeg sier ikke, det er Valeria, – men det gaar i Byen – det gaar i Byen – jeg har ikke sagt, det var Valeria, – men naa faar du nøite dig, har jeg tænkt – men Pandehaar maa du ha’ – aa Løitnant til den Regnkaaben det blir det allerværste – for det maa du ha’ – hvad syns du om min – orntlige Fjærer da, skjønner du, Jente – til aa dra’ sammen med et Bændel da, skjønner du – jeg ved ikke, hvad du syns –. Nøit dig naa, nøit dig naa – Goddag, Edvard – Goddag, Mor Kristiansen, aassen staar det tel med dig naa da, Edvard – vil du være Kjæresten min endda – staar det noe nyt i Dagen?»

«Fila!» – hun havde slængt sig ned igjen i Stolen aa la’ Hodet sit bagover i Stolen – «paa Fila! Ja jeg kunde tænke det – det er Olines Skyld altsammen» – hun graat, saa der gik store Fordybninger i Halsen og Brystet hævede sig op og ned. «Det er det, jeg har igjen, fordi jeg har 36siddet inde og syd i 3 Uger – det er det, jeg har igjen, for det jeg aldrig har villet være med paa noen Tingen – for at de ikke skulde si, at jeg blev som Oline» – og hun graat og graat –. «Sa’ de ikke, at jeg var fløttet ner i Vika med det samme?»

«Nei, men Tina, – jeg mener, du er slig jeg, du graater for det – du skulde bare vide, hvad der gaar i Byen om mig. – Tænk de sier, at jeg blev jaget ud af Floraen, for jeg røgte Cigarer sammen med Smith og Helgesen – og det er den skjære Løgn, for vi drak nok Sjampanje, men Cigar var ikke i min Mund, bare en eneste Cigaret, som jeg endda fik vondt af – men vi gik da Klokken blev 12 – men netop derfor skal du gaa ut vel – nøit dig naa bare –»

«Nei Tak – Regnkaaben til Oline – nei, aldrig vil jeg laane noe af Oline – aldrig i Livet.»

Efter en Times Snak stod Albertine op for at gaa bort til Oline – Oline var jo nu skikkelig og gift, sa’ de, skjønt hun kunde ikke skjønne, aassen det kunde gaa til – og da kunde hun vel laane en Regnkaabe og en Pelslue af sin gifte, skikkelige, kjødelige Søster, eller kanskje det ossaa var gæli – men naa skulde hun gjøre det – paa Trass.

37Indkaldt hun? og indlagt? – Ja – den skulde Valeria ha’ igjen, for det var ingen anden, som hadde sagt det, end som Valeria. «Faar jeg en Sax!» Hun gik hen til Speilet.

«Nei – nei –» Mor Kristiansen havde vendt sig om med Sleven i Haanden – «du klipper ikke Pandehaar paa dig, Tina – du gjør det ikke – du vet, aa Far dængte Oline, da hun hadde gjort det – skal du naa samme Veien du ossaa da? – Pokker ta’ dig, Jossa, som kommer hid og narrer Tina til sligt Fanteri.» – Klip – Klip – der laa Haaret. «Aa Herregud!»

«Tina, Tina – da Oline hadde faat Pandehaar – da var det inga Stans me’ a’ mere», ropte Mor Kristiansen, mens to store, gamle Taarer allerede var kommet helt ned i den dybe Gropen i Kindet.

«Aa nei da, Gamla! Se paa hende da vel, har ikke hu‘ Pandehaar – og hu‘ er da vel skikkelig nok» – og Jossa pegte paa Oljetrykket over Kommoden.

Mor Kristiansen saa op paa Victoria – og taug og vendte tilbage til Ovnen.

«Ja, naa var det et Lys og et Penneskaft da –»

«Tina, Tina – du gjør det ikke – aa – 38ikke gjør det da – du hører, din Mor sier, du skal ikke gjøra det – det er Synd – aa ikke gjør det da, Tina mi – jeg mener, Jenterne blir reint gælne her i Byen naa, jeg – er det ligt sig sligtno da? – Du, som er en fattig Skarvetøs – skal du gaa slig? – Ja, da kan du ligesaa godt fløtte ut i Byen med det samme da – aa gjør det ikke, Tina mi! – Aa trur du Mor Olsen og Hansen sier her i Gaarden, naar dem faar se det? – Se paa a’ Victoria – har hu‘ Krøl kanskje?»

«Jeg blaaser i baade Mor Olsen og Mor Hansen, jeg – men naar du tar slig paa Vei, saa skal jeg labli Krøllen – Løitnant maa jeg ha’!»

De havde søgt længe for at finde noget, som var brugeligt til Queue – da nappede Jossa «Dagen» ud af Haanden paa Edvard og krøllede den sammen i en Tul – «det er den bedste Løitnant, som kan tænkes, det –»

Mor Kristiansen tørked Øinene og rysted paa Hodet. Men Kjoleskjørtet var alt løftet op og «Dagen» bundet fast.

«Se bare, se bare – er det noe at graate for, den er saa liden, det er jo bare en Kadet.»

«Saa var det en Pakke hver i Haanden – faar vi noen Filler og en Hyssing og noe Papir – saa paa en Løkke over Lillefingeren – det 39har vi kjøbt i Butikerne – naa fort bort til Oline – Adjø – da – Mor Kristiansen!»

«Hold Ærterne varme, om jeg skulde komme lidt for sent da, Gamla» – og ude af Døren var de.

Edvard hosted. «Ja, naa er det vel bedst, jeg gaar ut paa Sygehuset igjen, ellers kommer jeg for sent til Visiten», sa’ han med svag Stemme og reiste sig. Han harked hult og spytted med Anstrængelse op noget graat Slim og gik.


Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Albertine

Den naturalistiske romanen Albertine handler om den troskyldige og glade, men fattige sypiken Albertine som forføres og voldtas av politifullmektig Winther. Etter voldtekten forandrer Albertine seg og hun havner på «skråplanet». Hun ender som prostituert i Kristiania.

Albertine kom ut i 1886 og var et skarpt innlegg i datidens moraldebatt. Boken ble beslaglagt og førte til en voldsom diskusjon om offentlig prostitusjon. Striden omkring romanen bidro til avskaffelsen av den offentlige prostitusjon i Norge.

Krohg brukte Albertine-motivet også i flere malerier, det mest kjente Albertine-bildet er nok «Albertine i politilægens venteværelse».

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1886 (nb.no)

Les mer..

Om Christian Krohg

Christian Krohg er nok i dag først og fremst kjent som maler, men han var også forfatter, journalist (Verdens Gang 1890–1910) og ikke minst samfunnsdebattant. Han kjempet for sosiale reformer og enkeltmenneskets og kunstens frihet. I over 50 år var han en viktig og innflytelsesrik deltaker i norsk kulturliv.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.