Rebecca Boxler Ødegaard, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket
André Bjerkes arkiv er et av de mest fullstendig bevarte arkivene i Nasjonalbibliotekets samling og et av de største og mest innholdsrike forfatterarkivene. André Bjerke tok vare på dokumenter helt fra barneårene, men når man ser på antallet private dokumenter opp mot arbeidsdokumenter, er det hans skapende liv som er best dokumentert.
Samtidig byr arkivet på en stor korrespondanse med kollegaer, venner og bekjente, både i inn- og utlandet og over lange tidsperioder. Men også korrespondanse i andre arkiver i Nasjonalbibliotekets samling, som arkivet etter Bjerkes foreldre Ejlert og Karin Bjerke og etter hans fetter Jens Bjørneboe, er viktige innfallsporter til André Bjerkes nettverk.
Det er ikke minst slike nettverk av brev som vil bli stadig mer aktuelle i årene som kommer, når flere arkiver fra Bjerkes generasjon vil være bevart og katalogisert. På denne måten vil arkivene tale sammen lenge etter at den enkelte arkivskaperens fysiske stemme er forstummet.
André Bjerke ble født i Oslo 30. januar 1918 og døde samme sted 10. januar 1985. Han var sønn av forfatter- og kunstnerparet Ejlert Bjerke (1887–1963) og Karin Bjerke (1891–1964), født Svensson, og fetter av forfatter Jens Bjørneboe (1920–1976). André Bjerke var gift tre ganger: fra 1946 til 1956 med Mette Brun, fra 1959 til 1972 med Henny Moan og fra 1972 og fram til sin død med Gerd Granholt.
André Bjerke var lyriker, gjendikter og prosaforfatter innen de fleste genrer. Han debuterte med diktsamlingen Syngende jord allerede i 1940. Debuten fikk en strålende mottakelse, ikke minst vekket Bjerkes språklige eleganse begeistring. Syngende jord ble etterfulgt av 12 diktsamlinger fram til 1974 samt den posthume utgivelsen Hverdagsmirakler og andre efterlatte dikt i 2001.
Under pseudonymet Bernhard Borge fornyet André Bjerke den norske kriminal- og spenningsgenren med romaner som De dødes tjern (1942) og Døde menn går i land (1947). Og han ble et kjent og kjært navn for flere generasjoner barn med sine elegante «morovers» og André Bjerkes ABC.
André Bjerke var en av Norges fremst gjendiktere og oversettere. Særlig kjent er hans gjendiktninger av Goethes Faust I og II. Han var dessuten opptatt av å videreutvikle og formidle Goethes fargelære i Norden, både som redaktør for tidsskriftet Horisont og som foredragsholder, og han betraktet sitt livslange arbeid med Goethes fargelære som sitt hovedverk.
Som åndsmenneske i klassisk forstand var André Bjerke opptatt av det han selv kalte for «det bevegelige menneske»: å bevare barnets nysgjerrighet og åpne sinn overfor verden og ikke la seg styre av tanken om den ene rette livsanskuelse. Allerede fra ung alder gikk interessen for blant annet marxisme, psykoanalyse og etter hvert antroposofi hånd i hånd med naturvitenskaplige studier og teknisk-materialistiske tankemønstre. Denne måten å betrakte verden på, fra alle vinkler, var noe Bjerke holdt fast ved gjennom hele livet. Som Peter Normann Waage skriver i sin Bjerke-biografi var han «på mange måter i opposisjon til en rekke fenomener og oppfatninger som hans samtid betraktet som selvfølgelige», i en evig kamp for en «bredere virkelighetsoppfatning».Peter Normann Waage: André Bjerke. I kampens glede (2018), s. 11. Dette er den første utfyllende biografi om Bjerke, og den tar i stor grad tar utgangspunkt i Bjerkes privatarkiv.
Som språkmenneske var André Bjerke en av de mest markante stemmene i riksmålssaken og en av initiativtakerne til Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Fra 1950 til 1966 redigerte han tidsskriftet Ordet, utgitt av Riksmålsforbundet. I 1952 var han sentral i splittelsen av Den norske Forfatterforeningen, som førte til etableringen av Forfatterforeningen av 1952. Han var formann i den nye foreningen fra 1961 til 1966.
André Bjerke var en profilert sjakkspiller og utga i 1968 boken Spillet i mitt liv, en klassiker innen sjakklitteraturen i dag. Han var en kjent debattant i den norske offentligheten og deltok i tallrike radio- og tv-programmer innenfor mange emner. Hans programmer om sjakk og hans samarbeid med Harald Tusberg rundt tv-serien Streiftog i grenseland (1972) fikk mye oppmerksomhet. Han engasjerte seg dessuten sterkt i rettssakene mot Fredrik Fasting Torgersen og Per Liland.
Våren 1981 ble André Bjerke rammet av slag. Han satt fra da av i rullestol og var avhengig av sin kone Gerd i kontakten med omverdenen.
Arkivet etter André Bjerke har katalogsignatur Ms.fol. 4261 og et omfang på rundt 13,5 hyllemeter.
Med arkivet etter André Bjerke menes papirer og brev som André Bjerke selv tok vare på, det vil si der André Bjerke har vært arkivskaper. Arkivet inneholder korrespondanse, dagbøker og andre personlige dokumenter, arbeidsmanuskripter, tegninger, sakspapirer og noe materiale fremstilt av andre, dvs. av fremmed opphav (proveniens). Det inneholder også en stor samling avisutklipp og noen få andre trykksaker.
Det er bevart påfallende mye materiale fra tidlig barndom og ungdom i sammenligning med andre privatarkiver i samlingen. Det foreligger brev, dikt, fortellinger og tegninger helt ned til 6-årsalderen. Arkivet etter André Bjerke er dermed en unik kilde til nesten hele hans levetid, fra 1920-årene til 1980-årene.
Av naturlige årsaker finnes det brev og andre papirer etter og om André Bjerke også i andre arkiver i Nasjonalbibliotekets samling, men en beskrivelse av dette materialet faller utenfor denne utgivelsen. Materialet kan imidlertid søkes opp i Nasjonalbibliotekets katalog for privatarkiv.
Arkivet ble i all hovedsak overdratt til Nasjonalbiblioteket i perioden 2006 til 2008 av hans tre barn Espen, Tone og Vilde Bjerke. I tillegg ble det overlevert tilvekster til arkivet i 2010 og i 2014, sistnevnte fra Antroposofisk selskap.
Arkivet ble overdratt samtidig med arkivet etter Ejlert og Karin Bjerke. Der det har vært rimelig å anta at papirer etter André Bjerke hadde havnet blant foreldrenes papirer etter deres død, ble disse tilbakeført til André Bjerkes arkiv. Det var André Bjerke selv som ryddet i sine foreldres papirer, men de ble altså ikke overdratt til Nasjonalbiblioteket før lenge etter hans død. Det er dermed i noen sammenhenger ikke mulig å avgjøre hvem som i utgangspunktet eide papirene, foreldrene eller sønnen, og det kan forekomme overlappinger mellom de to arkivene.
I 2008 ble en stor del av korrespondansen sortert. Ordningen ble så tatt opp igjen i 2011 da en større tilvekst var på plass. Den endelige katalogen var ferdigstilt i mai 2015.
Deler av materialet er digitalisert. Originale fotografier er i all hovedsak plassert i Nasjonalbibliotekets bildesamling med mindre de er knyttet til en spesiell sak i arkivet.
Ved overleveringen var arkivmaterialet bare delvis systematisert av André Bjerke selv. Noe av korrespondansen var samlet i ringpermer; annet, først og fremst enkeltnotater, lå i konvolutter med hans egenhendige påskrifter.
En del sakspapirer var godt ordnet og holdt samlet. Det samme gjaldt i stor grad Bjerkes arbeidsnotater vedrørende Goethes fargelære. Her er arkivskaperens opprinnelige ordning beholdt helt i tråd med arkivfagets prinsipp om «indre proveniens».
Størsteparten av arkivmaterialet manglet konsekvent systematisering: Brev lå enkeltvis uten kronologisk eller alfabetisk ordning, andre ganger var de samlet tematisk i permer. Når det gjelder manuskriptdelen fantes det både enkeltblad med kladder, utkast og fragmenter innen ulike genrer, og notatbøker med ulikt emneinnhold innenfor ett og samme bind: diktutkast, artikkelfragmenter, sjakkpartier, tegninger, statistiske beregninger, boklister med mer. Arkivaren måtte derfor ta stilling til både innhold, mengde og art av dokumentasjon for å finne en mest mulig dekkende beskrivelse av materialet.
All opprinnelig emballasje er erstattet med syrefri og arkivbestandig emballasje. Der arkivskaperens påskrifter på originalemballasjen er av betydning for datering, er det opplyst om det i katalogen. Der arkivskaperens påskrifter på originalemballasjen beskriver innholdet i materialet, er beskrivelsene tatt med og satt i anførselstegn i katalogen.
Korrespondansen forelå som nevnt både som enkeltbrev fra og til André Bjerke og tematisk sortert i ringpermer med titler som blant annet «Brev fra pressefolk», «Brev fra teaterfolk» og «Teater- og filmkorrespondanse». I de fleste tilfellene er en slik tematisk sortering splittet opp og ordnet alfabetisk på person, ikke minst der det i tillegg til arkivskaperens sortering foreligger løse enkeltbrev fra samme brevskriver. I de fleste tilfellene gjelder dette sentrale personer i norsk kulturliv som blir synligere når de registreres som enkeltpersoner og ikke innenfor en tematisk samlekategori.
Der institusjoner, som for eksempel teatre og forlag, er de egentlige brevskriverne, er brevene registrert med institusjonen som avsender mens eventuelle sentrale personer som har signert brevene på vegne av institusjonen, er nevnt i tillegg.
I arkivkatalogen er det registrert rundt 4700 brev. I tillegg kommer et ukjent antall uregistrerte brev (se først og fremst B). Av de registrerte brevene er rundt 1200 fra André Bjerke og rundt 3500 til André Bjerke. Registrerte brev vil si brev som er katalogisert med navn på avsender og mottaker samt dato – så fremt disse opplysningene er kjent. Størsteparten, rundt 4500 brev, finnes i postene A (brev fra André Bjerke) og B (brev til André Bjerke) mens resten er tilknyttet spesifikke emner og saker og ligger sammen med de respektive emnene og sakene.
André Bjerke har etterlatt seg flere bind med personlige dagbøker samt en del arbeidsdagbøker (se også D). Det er imidlertid lakuner i materialet, og særlig mellom 1960 og 1971 foreligger det kun fragmentariske opptegnelser. Flere av de personlige dagbøkene stopper dessuten opp ikke langt inn i kalenderåret.
Papirer fra André Bjerkes skole- og studietid er også sortert inn under «Personlige dokumenter». De gir et godt innblikk i Bjerkes utvikling og interesser. Det samme gjelder tallrike enkelttegninger, skissebøker og andre forsøk innenfor kunstfaget fra tidlig barndom og voksenliv.
Materialet under D ligner noen steder på materialet under C, og det kan forekomme overlappinger. Likevel har både mengden og arkivskaperens egen systematisering vært utslagsgivende for at det er opprettet en egen innførsel for arbeidsplaner, arbeidsprotokoller og produksjonsoversikter. Materialet under D er dessuten i motsetning til materialet under C nesten utelukkende av faglig art.
Rekkefølgen i E–L gjenspeiler i stor grad det folk flest forbinder med forfatteren André Bjerke. Den starter med diktmanuskriptene, så følger Bjerkes verk innenfor spennings- og kriminalgenren, deretter hans øvrige skjønnlitterære prosa og hans dramatikk, før den munner ut i hans store produksjon innenfor feltet sakprosa. Sistnevnte er delt inn i flere mer spesifikke innførsler som for eksempel avisartikler og litteraturanmeldelser.
Det André Bjerke skrev som barn og ungdom er samlet under G (skjønnlitterær prosa), uavhengig av genre. Dette fordi hovedparten av hans tidligste bevarte verk faller inn under kategorien skjønnlitterær prosa, som for eksempel de mange fortellingene om verdens sterkeste mann Ernas Skibskey.
Den største utfordringen for arkivbeskrivelsen har ikke overraskende vært mengden og genrebredden i André Bjerkes produksjon. Det har vært en lang prosess å finne presise overskrifter for enkelte innførsler. Som nevnt kan eksempelvis notatbøkene hans inneholde opptegnelser innenfor vidt forskjellige emner. I slike tilfeller er den enkelte notatbok sortert under den genren det er mest opptegnelser om, og det refereres til opptegnelser innenfor de andre genrene i selve innførselen.
Det enkelte manuskriptmaterialet, måtte det være enkeltblader med kladder, blandete notater, førsteutkast eller fullstendige verkmanuskripter, er imidlertid registrert så detaljert at det gir en god inngang til Bjerkes arbeidsmetoder.
Det meste av André Bjerkes produksjon er godt belagt i arkivet, og det er stor bredde i stoffet. Derimot foreligger det få dokumenter som viser hans arbeid med de mest kjente spennings- og kriminalromanene og med barnerimene.
André Bjerkes interesse for og produksjon vedrørende Goethes fargelære og fargelæren generelt er svært godt dokumentert. Som nevnt tidligere har arkivskaperen selv holdt det meste som gjelder fargelære samlet. Dette gjelder ikke bare arbeidsnotater og verkmanuskripter til hans publikasjoner og foredrag om fargelæren, men også korrespondanse, diverse trykksaker og annet materiale vedrørende emnet.
André Bjerke har selv nokså systematisk samlet og tatt vare på papirene i forbindelse med diverse film-, tv- og radioproduksjoner. Disse har derfor fått hver sin innførsel.
Her er det samlet papirer som belyser André Bjerke som offentlig person, det vil si hans verv og hans engasjement innenfor andre felt enn det som strengt tatt er knyttet til en skapende prosess. Det er bevart spesielt mye dokumentasjon (korrespondanse, arbeidsnotater, trykksaker, bildemateriale) i forbindelse med Bjerkes rolle i Liland-saken, justismordet på Per Kristian Liland som ble dømt for dobbeltdrap begått i 1969, og frikjent i 1994.
Arkivet etter André Bjerke hører til de yngre arkivene i Nasjonalbibliotekets eie, det vil si at arkivskaperens levetid ligger tett opp til vår egen samtid. Ifølge åndsverkloven må en skriver ha vært død i 70 år før det er tillatt å sitere, publisere og mangfoldiggjøre inntil da upublisert materiale fra hans eller hennes hånd. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare selve arkivskaperen, men også samtlige andre skrivere i et privatarkiv: De som har sendt brev til André Bjerke (i stor grad uvitende om at disse nå befinner seg i en arkivinstitusjon), de som har skrevet om hans verk i upublisert form, eller de som har sendt ham sine egne arbeider til vurdering.
Når det gjelder brev og andre skrifter skrevet av nålevende personer, er disse dokumentene automatisk klausulert av Nasjonalbiblioteket, det vil si de er stengt for innsyn med mindre personen har gitt sitt samtykke til det. Dokumenter med personsensitivt innhold er også klausulert.
Katalogen over André Bjerkes privatarkiv tar til en viss grad utgangspunkt i det allmenne arkivskjemaet for privatarkiver (jamfør Vilhelm Lange m.fl. Privatarkiver. Bevaring og tilgjengeliggjøring, 2001). I dette skjemaet er de enkelte bokstavene i alfabetet knyttet til hver sin innførsel (hos Lange m.fl. kalt arkivserie) i arkivkatalogen. I Nasjonalbibliotekets samling over privatarkiver er derimot arkivkatalogen nøkkelen til den fysiske oppstillingen, det vil si katalogoppbygningen og den fysiske oppstillingen av arkivdokumentene i magasinene er i samsvar, og forholdet mellom bokstav og kataloginnførsel vil kunne variere fra arkivkatalog til arkivkatalog.
Det er materialets relevans og ofte også mengde som definerer oppbygningen av katalogen. Katalogoppbygningen for mange av de store privatarkivene i Nasjonalbibliotekets samling, deriblant for André Bjerkes arkiv, kan likevel sies å ha omtrent følgende rekkefølge: korrespondanse – private dokumenter/dagbøker – verk-/arbeidsmanuskripter – sakspapirer – proveniensfremmed materiale – økonomi/regnskap – trykksaker – diverse papirer/varia.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
NB tema er Nasjonalbibliotekets serie for tematiske fagressurser.
Denne utgivelsen inneholder en oversikt over André Bjerkes arkiv i Nasjonalbibliotekets samling, et av de største og mest innholdsrike forfatterarkivene i samlingen. I arkivet finnes korrespondanse, arbeidsdokumenter og private dokumenter.
Oversikten er laget i forbindelse med Bjerke-jubileet 2018.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
