Benedicte Stendal

av Nini Roll Anker

[3]

93Jeg var lykkelig det første aar sydpaa. Slik som den er lykkelig, som venter. Sommetider med uro for det, som skal komme – sommetider med utaalmod, som synes det drøier; men altid under forjættelse –.

Marcus og jeg blev konfirmert samtidig den første høsten.

For Marcus blev konfirmationen et skille mellem før og nu. For mig var den en naturlig fortsættelse av det, som hadde været og jeg syntes, handlingen i kirken var en indvielse til det, som skulde komme. – Hos Marcus var der vaagnet en trang «til at bli klar over sig selv». Og han fandt i det nye testamente svar paa meget, som spurte indi ham. Ja han tilegnet sig læren om resignationens og lidelsens nødvendighet med et slags triumferende: der ser du! Lik en, som tilslut faar visshet for noget, han længe har ant.

Jeg syntes ikke, som Marcus, at det var vanskelig at leve. Naar jeg hadde følt frygt saa var det Marcus’ spørsmaal som hadde vakt den i mig. 94Naar jeg hadde hat vanskeligheter var det de andre, som hadde ført dem over mig – far og mor og Brandt … Jeg syntes min egen vei laa bred og like, foran mig. Jeg saa mig ikke tilbake – jeg saa enda mindre ind i mig selv. Det gjaldt bare at gaa fremefter – at gaa imøte. Ingenting var enklere. –

Timerne i det kjølige høiloftete sakristi bak den store kirken satte mig i en egen løftet stemning: jeg skulde om nogen uker faa lang kjole og opsat haar – det faldt mig naturlig at folde hænderne og ønske at jeg da maatte bli kjærlig, god, et eksempel for andre. Jeg tvilte heller ikke paa at jeg skulde bli det. Jeg følte allerede, hvorledes jeg var snillere mot mor end før. Jeg overdrev heller ikke saa meget naar jeg fortalte historier –. Og naar jeg saa mine daarlig klædde medkonfirmanter – arbeideres barn – kjendte jeg samme følelse av benaadethet, av mild medynk som jeg hadde følt da jeg saa paa dem i X, som skulde bli tilbake … Og jeg kjøpte drops og gav de fremmede piker utenfor kirken og jeg kjendte, hvorledes jeg var ifærd med at bli et eksempel –.

Konfirmationsdagen var den første dag i tilværelsen som var min. Endelig var jeg vakkert klædd – jeg blev ikke træt av at stryke kjolens blanke silke med haandflaterne. Jeg hadde faat nogen smykker – jeg kunde se dem ligge i etuierne, naar jeg vilde. Jeg hadde en ring paa 95fingeren; jeg kysset den. Far, mors og mine nye slegtningers opmerksomhet var rettet mot Marcus og mig … Men Marcus forblev en skolegut; jeg derimot –. Det var til mig far talte over det festlige bord – det var til mig han sa: «I staar nu ved indgangen til de voksne menneskers liv …»

Jeg brændte i hodet – jeg følte hvor mine nye støvler klemte føtterne – jeg var livsalig lykkelig. Jeg var midtpunktet – ikke længer mor, far, de andre – jeg Benedicte Cecilie. Og jeg tænkte: en liten stund – og det er atter dig alle glassene rækkes mot over bordet. Da er du brud.


Jeg var fri – jeg, som aldrig hadde arbeidet.

Ingen forlangte andet av mig end hjælp i huset. Men i huset arbeidet allerede to piker og mor. – Naar jeg holdt mit tøi i orden – naar jeg hadde gjennemgaat lekserne med Mette – kunde jeg gaa og komme som jeg vilde. Besøke vor familie; skrive i min dagbog; læse. Men mest spaserte jeg.

Aa mine vandringer dette aaret – – til byen, utover Drammensveien, i Slotsparken –. De ligner en ubrutt række drømme, hvor taarerne bare er paa liksom og glæderne ligger som forundringspakker langs veiene – hvor ingenting er umulig og det bare er en tilfældighet at en 96ikke har faat vinger! Og likevel – hvor hver dag hadde sit eget ansigt – og hvor gater og huser og mennesker var fulde av betydning og hemmelighet!

Jeg spaserte av og til med mine kusiner; deres mindste ord om denne store fremmede byen hadde dragning for mig. – Men helst gik jeg alene. Og det hændte, at jeg gik omveier for ikke at møte Marcus, naar han kom fra skolen, eller Vibeke og Cecilie, som var lærerinder. Jeg var bange for at bli opholdt – slik som den er det, som skal til stevnemøte –.

Jeg drev nedover det brede fortauget. Som i dis av sol var min egen nærværelse mig bevisst. Jeg saa mine blanke nye støvler, jeg kjendte det uvante tryk av sløret mot haken – jeg hørte de smaa knæk fra mit høie stramme silkebelte naar jeg gik. Men mit eget ydre var mig besynderlig uvedkommende. Mor valgte mine klær for mig; det faldt mig ikke ind at en anden hat kunde klædd mig bedre –. Det faldt mig ikke ind at jeg ikke var vakker. En dame i en bog er vakker. Jeg var en dame i en bog – jeg var damen fra alle de bøger, jeg hadde læst …

Menneskene møtte mig. Aa alle de deilige menneskene fra dengang – med hast i skridtene, med søkende skridt, med ventende, leende, spørgende øine! Mit hjerte slog; mit hjerte skalv – skulde det hænde mig noget – skulde det hænde mig noget nu? Skulde jeg idag faa se et 97ansigt, ansigtet, som jeg ikke mer kunde glemme? Skulde jeg faa høre en stemme, stemmen – skulde jeg kjende et støt fra fotsaale til haarrot og vite: det er ham? Vite det saa visst som en engel fra himlen hadde sagt det til mig!

Det regnet … jeg blev ængstelig. Jeg gik i uro, som steg – alle de forborgne paraplyerne, som sommetider gjemte ansigterne – det blev til en stor maskerade – til en gjemsellek med hundrede fremmede – og jeg syntes noget sa mig at han hadde passert mig – og jeg blev het og kold og vendte hurtig og mer løp end gik tilbake den samme veien, jeg var kommet …

Eller jeg sat paa en av bænkene som staar langs trærækken i studenterlunden.

Jeg saa ikke dem som gik foran mig paa den brede grusgangen. Jeg bare fornemmet dem – en bølgende flod av liv. Jeg sat og kjendte hvor det levde –. Til noget med ett vakte mig – en arm, som svinget en stok som B. pleiet det. Et ansigt, som ikke lignet, men likevel satte en drøm i bevægelse, skapte et syn …

Saa tok skikkelsen, jeg speidet efter, form – litt efter litt. Jeg visste hvordan hans hode maatte sitte paa skuldrene – jeg visste hvordan han vilde gaa, staa, hilse. Jeg hadde bygget ham op – av nutid og fortid, av levende og dødt, av bestemte erindringer og av tilfældige oplevelser paa en fremmed gate. Jeg skulde dra kjensel paa ham blandt tusen …

98Jeg kom hjem til vor egen dør; jeg ringte; jeg stod og ventet; der gik bølger av spænding gjennem mig … Noget kunde være skedd … noget maatte være hændt mens jeg var borte!

Aandeløs spurte jeg piken som lukket op: har nogen været her, er det brev til mig, er her fremmede?

Om kvelden skrev jeg i min dagbog. Bogen var min fortrolige. Jeg trodde mig forvart.

Jeg visste ikke, at mit væsen røbet sin egen hemmelighet.


Forholdene i vort hjem øket min følelse av tryghet, av forventning.

Vort hjem var blit skuffende likt et lykkelig.

Mors og fars samtaler ved maaltiderne var livlige og fulde av samdrægtige interesser. Mor og far var forbundsfæller, som la planer. Mor forhørte sig hos far om de folks forhold og titler som hun skulde sammen med; far raadspurte mor om indkjøp til huset, om sin paaklædning …

Jeg tror, det moret mor at vinde fars slegt for hans øine. Kanske har hun visst at familien hadde sørget over fars egteskap; eller hun har ant det.

Det var mors styrke, at hun blev i sit eget. – Hun forsøkte ikke tilegne sig et nyt væsen; hun gik ikke mer over til Stendalfamiliens seder end hun hadde gjort det til fars. – Hun var taus mellem alle de meget talende i vor slegt; men det var en lyttende taushet og tanterne likte 99at hun hørte paa dem. – Naar hun snakket var det ikke om politik eller husstel; det var om smaating fra gaten; en besynderlig hund, hun hadde set; minder fra X; noget pudsig, hun hadde opdaget i teatret. – Mor hadde en evne til at betegne med et tonefald, en haandbevægelse. Hun brukte fine og forskjellige ord og hun fik let folk til at le og gjorde deres øine mildere.

Jeg hørte nøie paa mor naar hun fortalte. Jeg fandt ord fra bøker, vi begge nylig hadde læst, i det hun sa; det var nye ord, de gav hendes fortællinger en anden farve end tanternes, som vandret de samme vendinger …

I familiemiddagene blev mors klær lagt merke til. Hun som kom fra en smaaby nordpaa gav tanterne og kusinerne, som alle aar hadde levd i Kristiania, oplysning om moder, farver …

De tok hen paa mor; de rørte hendes kjoles stof, hendes smaa sindrige opslag og utbrett og broderier med tunge forsigtige fingre. «Jasaa du,» sa de – «de bruker det saan nu.» «Jeg bruker det,» sa mor. Og hun saa fra den ene til den andre av de sorte silkekjolerne og nikket. Hun lærte tante Elise hvordan klær kan gjøre tyndere – og hun viste Cecilie hvordan klær kan gi barm.

De unge pikerne, som saa hende, sværmet for hende. Jeg fik et par veninder av den grund. Og tante Elise sa til far: «Din kone forstaar at klæ sig, Oscar, hun fører sig …»

100Om det saa var mors vestlandske uttale syntes de den klædde hende. – Onkel Marcus gav sin beundring for mor høilydt tilkjende som hans maate er. Jeg saa far rødme av glæde … Onkel Marcus tok sit gallavæsen paa for mor – det virket ridderlighet hos andre mænd i slegten, ogsaa overfor tanterne. Fars egen høflighet foryngedes – ja, han lot mig gaa gjennem dører foran sig.

Mors væsen mot mænd hadde sikkerheten et vakkert ydre gir; det, som venter hyldest og skaper den.

Men det var ogsaa noget andet ved mor …

Hun var fem og tredve aar da vi kom til Kristiania; hun saa sommetider ut som tyve. Hun sat stille med hænderne i fanget, med lyttende blanke øine, og saa ut som tyve aar … Jeg undret mig over det. Naar hun lo kunde hendes latter ta en glæde og en klang, dypere end den, anledningen gav. Det undret mig. Jeg visste ikke dengang, at det bare er én ting som gjør kvinder i mors alder slik …


Det var imellem i den første tid sydpaa som om mors sikkerhet i fars kreds var større end hans egen.

Far maatte justere sine meninger –.

I Stendalslegten var dengang interessen for politik den, som samlet alle. Mellem herrerne dreiet samtalen sig uophørlig om politiske spørsmaal: 101stortingsdebatter, embedsbesættelser, avisartikler. Med politiske maal maaltes mænd, forhold, begivenheter. Ut fra konservativt standpunkt skilte alle, som lød navnet Stendal, sine medmennesker i bukker og faar …

Kanhænde var fars politiske syn blit farvet av de mange ærgrelserne, han hadde hat i X. Det hændte denne første vinteren at samtalen i værelset, hvor herrerne sat, braat tystnet for en uttalelse av far; det hændte at onkel Marcus hyssjet ham ned og far blev da som en skolegut for onkel Marcus.

Naar far efter en slik hændelse kom ind i stuen til damerne søkte hans øine mor. Han satte sig hen til hende – strøk sig over ansigtet – blev rolig i uttrykket lik en, som kommer i havn.

Jeg saa det dengang; men jeg opfattet det ikke. Mine sanser tok mot det; men det er siden, jeg har skjønt det. Det hadde dengang ingen betydning for mig.


For mig hadde hver begivenhet utenfor det daglige magisk glans.

Et selskap hos onkel Marcus var ikke et almindelig selskap. Det var en tildragelse paa bikken til at bli en oplevelse … Om alle, som der var samlet, laa der noget i luften. Hver enkelt hadde sin bakgrund av merkværdige hændelser – jeg saa dem mot et fjernsyn av hvad jeg hadde hørt om dem.

102Det var onkel Marcus med den store sorg; visste mine kusiner mer om den end jeg? Jeg fik dem paa tomandshaand, spurte dem ut … Der var assessor Stendals andet egteskap – hadde det første ikke været lykkelig? Jeg spurte … «Er de lykkelige?» spurte jeg Mikael naar han nævnte sine gifte venner. Og jeg var glad over at alle redebon og villig snakket med mig om kjærlighet og lot mig si hvad jeg tænkte … og jeg likte at sitte med mine kusiner om mig og fortælle dem hvad jeg hadde set i teatret. Jeg spurte dem om de hadde læst «Liane eller den anden hustru». Jeg fortalte dem indholdet da de bad mig om det …

Naar jeg var i teatret med mor og Marcus – det hændte nogen faa ganger denne vinter – var det næsten mer end jeg kunde holde ut. Indtrykkene slog ind over mig som sjøer; jeg mistet pusten; jeg fik skyer for øinene og kunde ikke se tydelig … Og naar Marcus midt under spillet spurte mig om jeg kunde merke, at en av skuespillerne var litt fuld – da var det som Marcus snakket fremmede sprog til mig. Eller som jeg vaagnet ved at nogen gjorde mig ondt …

Det staar ogsaa for mig naar jeg tænker tilbake paa denne tiden som om det meste av det, jeg saa, forstørret sig for mig. Som om jeg trængte litt tid overfor hver uventet ting for at bringe den paa ret plads i bevisstheten: Der kom en fremmed dame paa visit til mor. I det 103samme døren aapnet sig og hun kom ind i stuen syntes hun mig usedvanlig rikt klædd og hendes ansigt virket sjelden straalende … Først litt efter litt saa jeg, at hun var en ældre dame i slitte klær.


Vi hadde hat vor første jul i Kristiania. Jeg var seksten aar gammel.

Det var aften i tante Elises lille stue. Vi sat rundt bordet og heklet; lampen speilte sig i den blanke, mørke mahogniflaten og bak min plads ved væggen hang fotografierne av slegten i ovale, sorte trærammer. Jeg rørte dem med nakken, naar jeg lænet mig bakover.

Doktor Stendals døtre, Vibeke og Cecilie assessors og to unge piker, som bodde «nedenunder», sat rundt bordet. – Fætter Mikael var netop kommet indom. Han visste, vi var samlet hos tante Elise for at hekle til Santalmissionen, han hadde noget sukkertøi med til os – til «skandalmissionen» sa han. Jeg syntes det var meget vittig.

Tante Elise gjorde plads til ham; mellem hende og mig satte han sig. Og samtalen fik en høiere klang som den faar det blandt damer, naar en mand kommer tilstede. Alle vilde ha hans opmerksomhet. Jeg var stolt over at det var ved siden av mig han sat og at det var mit heklenøste han lekte med. Men egentlig likte jeg ikke Mikael; munden ligger saa løst i hans ansigt …

104De snakket om et egteskap blandt fælles kjendte, Cecilie sa: «Den har det bedst, som ikke binder sig.» Det mener hun ikke, tænkte jeg, det sier hun fordi hun snart er tredve … En sa: «Men du, Benedicte, du vil gifte dig.» «Ja,» sa jeg. «Du vil vel ha silkekjole som brud?» «Ja,» sa jeg. Og jeg la kanske noget til om silkens sort. «Men hvordan mand vil du ha?» sa fætter Mikael – «vil du ha mig for eksempel, Bene?

Jeg saa op. Det var ikke Mikaels spøk; den hadde jeg lært mig til at møte; men det var noget i hans stemme … Der gik et blik over brillerne fra tante Elise – et: la det være nok … Jeg saa mig rundt bordet. Alle hoderne var bøiet over hekletøiet … Men idetsamme løftet Cecilie Stendal sit med et kast: «Det kan ikke nytte dig, Mikael,» sa hun, «Benedictes mand er stor og smuk og skjegløs – han har til og med deilige hænder.» Hun la sig bakover og lo ut av en længe gjemt trang –. Bordet rystet – og som en kjede knyttet latteren sig og bruste rundt bordet …

De visste det. De lo av mig.

Jeg kjendte – jeg har siden tænkt at slik kjender den det som klærne rives av med vold …

Jeg reiste mig og rygget tilbake mot væggen og jeg hørte at billederne bak mig faldt ned. Saa slog jeg.

105Jeg slog Mikael midt i ansigtet.

Jeg blev bevisstløs.


Inde paa tante Elises seng under skraataket hadde de lagt mig.

Tante Elise sat ved siden av sengen og snakket til mig – med den store tunge lorgnetten langt ute paa den store tunge næsen.

Jeg hørte ikke paa hvad hun sa. Men likevel hørte jeg det. For det kom tilbake til mig siden.

Jeg følte bare en eneste ting: Had. Had mot dem derinde. Mot alle mennesker. –

Tante Elise vilde jeg skulde la dem hjælpe mig, følge mig hjem. Jeg holdt mig fast i sengen; jeg vilde ikke røre mig før de var gaat.

Hun maatte føie mig. Hun fulgte mig selv hjem; hun holdt mig fast under armen med sin magre haand og snakket fremdeles til mig om det samme med sin dype mandsrøst, mens vi gik gjennem mennesketomme gater, hvor der laa nysne.


At en overspændt sekstenaars pike blir ledd av – det skulde ikke være nogen begivenhet –.

Jeg vet ikke at jeg har nogen begivenhet i mit liv, før og siden, som kan lignes det, som skedde den kvelden i tante Elises stue. Det endevendte tilværelsen for mig. Det har smittet av 106paa mit liv til idag. Jeg frir mig kanhænde aldrig for det …


I begyndelsen kjendte jeg bare træthet. Og tomhet. Naar jeg vaagnet om morgenen laa det over mig som noget ondt; jeg hadde ikke lyst til at staa op; jeg glædde mig ikke til at komme ut paa gaten; noget var forbi. – Jeg kunde ikke tænke tydelig; ikke føle tydelig heller; en ulidelig skamfølelse laa som et lag utenom mig og døvet …

Og trods jeg kjendte bitterhet mot mor tror jeg likevel, jeg straks fornemmet at det var en anden og større bitterhet, som sat bakom og blev mig værst –.

Jeg var viss paa at mor hadde læst i dagbogen min. Og siden utlevert mig. Jeg brukte mange feberhete timer til at forsøke utgrunde, hvor jeg kunde ha glemt bogen – naar hun kunde ha læst den –. Det faldt mig ikke ind, at ingenting var lettere end av hvad jeg selv berettet og villig fortalte at skjønne, at jeg gik og bar paa et mandsideal – og av en bestemt skikkelse. Cecilie Stendal hadde selv gjettet min hemmelighet, jeg var ikke forraadt av nogen – jeg hadde forraadt mig selv. Men det faldt mig ikke ind. –

I lang tid kunde jeg ikke se mor i øinene. Spørge hende vilde jeg ikke; for fra første stund brukte jeg al min evne til at skjule, at det som var hændt hos tante Elise, haade været noget utover 107det almindelige. Jeg hadde hat hodepine; jeg var blit heftig; jeg hadde besvimt.

Mor sendte mig til læge; jeg fik jernmixtur.


De hadde ledd av mig. – Ikke bare den kvelden – mange ganger, kanske bestandig.

Jeg pinte min hukommelse, pinte den for billed paa billed fra mit samvær med kusinerne. Mikael … Jeg saa ansigter og uttryk, som jeg ikke hadde set før, hørte tonefald jeg ikke hadde hørt, – nu laa de i øret og var ikke mer til at mistyde.

Jeg var et latterlig menneske; jeg, Benedicte Cecilie, var en latterlig person. –

Og jeg begyndte, for første gang i mit liv, at se bakover.

Til da kunde alt, jeg hadde levd, samles under ett ord: Forventning. Og bak forventningen forvissning. Det var, likesom nogen hadde git mig et løfte, og som om det løftet hadde været den første lyd som hadde naadd mig fra verden. Det hadde lagt sig over alle cellerne i hjernen – det var blit underlaget for alt jeg siden saa og følte.

Nu opdaget jeg, at ingen nogengang hadde lovt mig noget.

Og litt efter litt – – litt efter litt blev jeg vár misforholdet mellem mig og virkeligheten. Jeg begyndte at skimte mit eget jeg. Det som hadde været mig til da. Og for hvert nyt træk, 108jeg fik mod til at erkjende som mit eget billeds led jeg kval.

Minderne om mine egne ord, handlinger, forhaabninger fra langt tilbake og frem til de sidste ukers kom til mig, sat omkring mig og lot sig ikke jage … Jeg gik som i ørske – gjorde ting mor bad mig om – læste med Mette, tørret støv, skjænket té … Men hele tiden var det som holdt en sterk arm mig oppe i luften over mit eget hode og tvang mig til ufravendt at stirre ned paa mig selv … Og jeg fik avsky for det, jeg saa – paa samme vis som jeg fik imot de stederne i byen, jeg før helst hadde søkt, slik fik jeg motvilje mot mig selv – som mot et menneske som hadde ført skam og ydmygelse over mig. For mit eget ydre – for alt jeg sa og gjorde …

Og jeg er aldrig mer blit kvit hende, denne andre, som beskuer mig og følger mig med kolde virkelige øine – jeg selv, som staar utenfor og tar noget fra mig selv – ogsaa i de stunderne, jeg skulde ha lov til at glemme …


Jeg saa paa mit ansigt. Jeg sat i timevis om kvelden mens Mette sov og saa paa det; naar ingen var i stuen stillet jeg mig foran det store speilet derinde og dreiet mig langsomt rundt … Jeg saa en karikatur, en forvrængning av noget, jeg hadde elsket.

109Om kvelden krøp jeg sammen under teppet i sorg.

Og som jeg lot træk og linjer av mit uutviklete kantete ydre svi sig ind i synet som brændemerke paa det billed av mig selv, jeg hadde eid – saa tok jeg forestillinger, jeg hadde hat og holdt dem op i dagslyset og saa, hvordan de skrumpet som gamle blader.

Jeg gjennemgik minderne fra Roum – med Cecilies øine, Mikaels, tante Elises gik jeg dem gjennem … Og jeg saa, at hun med de for store føtterne og den daarlige huden var blit den virkelige Benedicte – og den andre, som ventet Gulnares deilighet like sikkert som Stella’s – hun var skyggen, den uformelige skyggen, som folk ler av.

Som et glimt av sandhet og virkelighet opfattet jeg nu ulyksaligheten, som fulgte dansen med Joachim Brandt. Nu drog jeg kjendsel paa den – saa den som et forefærd, et varsel jeg ikke hadde villet ænse …


Tante Elise hadde talt til mig om kjærlighet. Jeg hadde ligget paa sengen under skraataket og hørt hende si det. Hun lyver, hun sitter og lyver, hadde det hvisket indi mig. Men jeg visste, jeg var fortapt.

«Des mindre man tænker paa de ting des bedre – des mindre des bedre. Kommer det saa kommer det, Benedicte. Men ikke tænke paa det; ikke tale om det. Kvinder som snakker 110meget om kjærlighet og gaar og venter paa en mand …»

De kvinder kaldes giftesyke, hadde hun sagt.

Giftesyk …

Ordet sat indi mig og væsket. Jeg kunde ikke komme løs fra det – jeg kjendte det som noget græsselig som bredde sig …

Giftesyk …

Du er det – du er det, sa det i mig – du har ikke tænkt paa andet, ikke villet noget andet – har aldrig tvilt paa, at det var meningen, meningen fra begyndelsen av …

Nogen skulde staa mig til regnskap!

Harme mot alt og alle reiste sig i mig – mot forældre, lærerinder, skolen, bøkerne – de hadde løiet for mig! De hadde tidd og ikke sagt det! Og jeg søkte noget bestemt, en enkelt, noget at hevne mig paa … Men jeg fandt ikke. Og indi mig haante det: Ingen har lovt dig noget.

Og jeg faldt tilbake mot mig selv.


«En ung pike uten penger og med et uanseelig ydre gjør bedst i at slaa de tanker bort –» hadde hun sagt.

«… Se paa mig, Benedicte,» hadde hun sagt – «jeg har viet arbeidet og ensomheten mit liv og jeg tør si jeg er et tilfredsere og lykkeligere menneske end de fleste …»

Og hun hadde talt om tilfredshet. Og om lykke. Og hun hadde lagt haanden med signetringen 111over min haand og sagt: «Vi fattige embedsmandsdøtre …»

Se paa mig, – hadde hun sagt.

Jeg hadde set paa hende.

Og naar jeg lukket øinene om natten, saa jeg hende endnu sitte der paa stolen ved sengen, med den lille strikkete sorte kraven over skuldrene – i det smale værelset, hvor der lugtet glycerinsæpe og kamfer og hvor toiletbordet og vaskevandsstolen hadde blomstrete sirtsskjørter paa sig … Og jeg følte hvordan der var naar hun var ganske alene derinde og bare uret paa komoden tikket …

Hun hadde gjort mig til ett med sig og sagt «Vi» …

Jeg blev vild av gru.


En tid, den første efter begivenheten, hadde jeg vanskelig for at være sammen med andre. Jeg overvældedes ved mindste anledning av skyhet og forvirring.

Cecilie Stendal skjønte vel noget.

Hun blev venligere mot mig end før. Hun sendte mig ikke længer rappe spørsmaal. Hun viste mig en slags fortrolighet som hædret mig. Hun tok mig ofte under armen og inviterte mig til konditoren. – Hendes venskap blev tilslut broen, som bar til det nye.

Jeg gik over til fienden.

Jeg vilde redde mig – vilde bli som en av 112dem. Og alle mine sanser skjærptes og min evne til at efterligne vaagnet.

Det var ikke længer livet, ikke de andre, som dreiet sig om mig. Jeg begyndte selv at dreie …

Alle mine bevægelser blev mig bevisst, min opmerksomhet stod vakt over mig selv. Jeg dannet mit nye jeg – mit nye kunstfærdige jeg. Og ikke bare mit indre – ogsaa mit ydre formet min vilje i aarene, som nu kom.

Jeg saa at min mund var for stor; jeg saa med forfærdelse, at der var en likhet mellem min mund og Mikaels. Jeg trak mine læber sammen – jeg holdt dem tæt til tænderne og jeg glemte ikke at holde min mund igjen naar jeg lyttet; jeg gav halve smil for hele …

Jeg opdaget, at det var mine øine som hurtigst røbet det, jeg tænkte; og jeg saa ikke saa meget som før paa dem, jeg snakket med; jeg øvet mig ogsaa for speilet i at se mig selv rolig og behersket i ansigtet –.

Foran speilet hadde jeg mange anfald av sorg over det, jeg saa. Min hud var daarlig, mit haar var ujevnt av farve. Og jeg tænkte paa mors haar, som endnu laa i en gylden, skinnende fletning om hendes hode. Og paa mors bleke, hvite pletfri hud …

Mine hænder og mine tænder tilfredsstillet mig; dem pleiet jeg med nervøs omhu; og jeg betragtet nøie mors haandbevægelser og søkte at gjøre 113dem efter. Ja det var trods alt mor jeg forsøkte at efterligne. Jeg saa at hun hadde noget, som Stendaldamerne manglet og som jeg vilde staa mig paa …

Jeg tilvendte mig hendes ordstilling – jeg fortalte ting som hun kunde ha fortalt. Men de lød ikke pudsige. Ingen lo av dem. Samtalen flød videre henover mig og dem. Jeg bet krænkelsen i mig; jeg forsøkte paany. – Men saalænge stelte jeg paa det lille, jeg vilde si, at det, som tilslut kom, klang dødt. –

Jeg blev meget agtpaagivende. Og nu kunde jeg høre alt omkring mig klart, for indi mig selv var hver lyd forstummet.

Jeg stræbte i den første tid, det første halve aar, bare efter at komme i orden – og uten at tænke indlemmet jeg i mig de andres begreper, meninger. Det var ikke vanskelig – de laa færdige.

Siden fik jeg ogsaa en slags ærgjerrighet – en trang til at vise at jeg hadde tat tonen rigtig og kunde gi den fuld tilbake –.

Da jeg fik mod til det, blev det mig magtpaaliggende at bruke hver leilighet til at la Cecilie og de andre forstaa at det gamle var forbigangent. Jeg frasa mig al befatning med mit forrige jeg som med et sørgelig bekjendtskap. Og jeg fik ogsaa et par ganger held til at latterliggjøre mig selv fra dengang … Efter det følte jeg mig tryggere og fik mer selvtillid.

114Rædslen for at bli ledd av var gaat mig i blodet. Og i den – i frygten for at bli til latter – syntes jeg, jeg naadde samfølelse med hele slegten. Alle værdier, alle begreper synte sig for mig som stod de i nærmere eller mer fjernt forhold netop til den frygten.

Og naar jeg hørte beklagelserne over mennesker, som «forløp sig», forivret sig, forsnakket sig – hørte hvordan det blev de menneskene som, enten de var politikere eller kunstnere, ja, selv om de var embedsmænd, officerer, gav stof til samtaler – saa kunde det komme som et frostryk over mig, en svimmel fornemmelse av at ha været like ved at stupe utfor – og efterpaa en het glædesstrøm over at sitte frelst!

Men én ting bragte foran alt andet menneskene ut i latterlighet: Kjærlighet. Ingenting gjorde folk saa latterlige som kjærlighet. Jeg saa det.

Et forelsket menneske – det var et angripelig og komisk menneske som ikke mer bar sit hode høit – det var en person som maatte gaa i en ildregn av hentydninger, i en skjærsild av spotsord.

Og naar det forelskete menneske blev forlovet da kunde ingenting mer forbli gjemt – da gik lystigheten som bakevje om de forlovete og tok med sig øiekast og rødme og bittesmaa ord – og talen til dem og om dem fik blandingen av 115overbærenhet og nysgjerrighet som liksom gjorde luften dirrende …

Jeg turde ikke mer se paa Betty Stendal da hun var blit forlovet med sin fars assistent.

Og da hun som gift ikke længer kunde skjule at hun skulde bli mor – da undret jeg hvordan hun vilde overleve skammen.

Jeg rødmet over assessor Stendal som endnu sommetider saa forelsket paa sin kone; og jeg var lykkelig over at far aldrig viste mor ømhet naar nogen saa det –.

Tanterne snakket om barnefødsler som om det store kors og prøvelsen. Og deres væsen sa mig, at hadde de hat noget med kjærligheten at gjøre saa var det av vanvare …

«Tro du mig, Bene,» sa Cecilie Stendal – «gud amor er en temmelig tarvelig fyr paa nært hold.»

Ja, tænkte jeg.


Men likevel kunde jeg ikke altid faa sindet væk fra det, som var forbi …

Tankerne nærmet sig som en fristelse; jeg skjøv dem fra mig. Men næste kveld var de der igjen. Og da den første anspændelse forat bli et nyt menneske begyndte at gi sig fik jeg av og til perioder av hjemvé.

Jeg skrev ikke mere i dagbogen; men jeg maatte røre den. Jeg bladet i den og læste, hvad jeg hadde skrevet for længe siden – i mit forrige 116liv. Jeg vilde sætte mig til doms over det – men litt efter maatte jeg graate …

Jeg snakket med Marcus om Roum; jeg snakket sentimentalt og rørende om bedene i haven, rosenbusken, Fredrikkes grav – og jeg nævnte mig selv fra den tid som et enfoldig væsen, hauglagt sammen med Lise …

Jeg søkte Marcus mer end før; jeg kom tilbake til ham som jeg altid gjorde det naar noget slog feil for mig. Vort syn paa livet stemte nu mer overens; jeg forstod bedre end før Marcus’ sky for at bli lagt merke til; og hans tanker om byen, vi var flyttet til, blev litt efter litt mine … Marcus snakket og forgyldningen gik av. Gaterne og husene blev det, de var: fremmede gater og huser. «Ingen kjender hverandre,» sa Marcus. «Nogen kan dø i kjelderen og ingen vet det.»

Marcus hadde vantrivtes fra første stund – i huset, vi bodde i, paa skolen, ja selv paa landet i Asker hvor vi var i ferien. Paa skolen blev han haanet for sin vestlandske uttale, for sendrægtighet; han fik stor uvilje mot Kristianiagutterne. I gaarden, hvor vi bodde sammen med fem andre familier pinte lyd av barn og musik ham; ikke engang i sit eget værelse fandt han sig tilrette. «Her lugter andre folk,» sa han. Ofte drev han om i utkanten av byen av ulyst til at komme hjem dit vi bodde.

Og Marcus snakket om heien bak Roum, om 117Kap – som en forvist om landet sit. Og ogsaa jeg hengav mig til at snakke med Marcus om X, om skipperhuset, Janna, leken i haven – som en der hengir sig til en liten og kjær last.


Jeg læste efter Marcus’ raad i det ny testamente om kvelden – især hvis dagen hadde bragt en skuffelse eller slikt. Det kunde være en liten ting: at mor stod selskapsklædd i en ny kjole og bad mig hegte den – og at mors vakkerhet paatrængte sig mig … Eller det kunde være noget mer: mit første bal hvor jeg sat mange danser over; eller ballet hos studenterne, som Mikael ikke inviterte mig til …

Jeg strøk under ord, som jeg syntes trøstet mig for lidt uret, i testamentet. Jeg gik ogsaa til en fattig familie med mat … Men jeg følte ikke nogen glæde, som var egte, ved at gaa til de fattige og øve velgjørenhet. Jeg har kanske ikke følt det siden heller …

Jeg vet at deres kaar er onde. Jeg vet, at vi har forpligtelse, vi andre. Men jeg vet ogsaa noget andet og jeg tror, jeg alt dengang uklart følte det: de og vi er fiender.

Far kaldte tjenere kjæltringer og dagtyver naar han var vred; min farfar har kanske slaat dem med en kjep; hvordan kan vor klasse og deres møtes som om ingenting var? Og jeg er blit lært som barn at jeg skal ikke spise og drikke og snakke som dem. Og jeg væmmes ved lugten 118av gammelt og urent tøi og av syk aande. Hvad nytter det at jeg siden jeg blev bevisst har gjort vold paa mine instinkter? Det blir likevel vold.

Jeg er desuten bange for dem. Deres øine mistror mig. Og jeg er glad naar jeg forlater dem og deres smaa daarlige rum.

Nei, jeg gik ikke til de fattige for de fattiges skyld. Men jeg gik dit fordi de kunde gi mig noget; fordi jeg var fattigere end dem var det, jeg gik. Og naar deres fattigdom hadde git mig overflodsfølelsen tilbake glemte jeg dem.


Ind mot jul det andre aaret, vi var sydpaa, kom Brandt til byen. Han var blit overlærer paa en av de store skolerne der.

Jeg møtte ham uventet i trapopgangen da han hadde været oppe og hilst paa far og mor. Han var blit helt hvit ved tindingen og jeg syntes hans ansigt hadde et træt og slitt uttryk.

Jeg kjendte efter møtet med ham som en svimmelhet; den varte hele aftenen. Og da jeg hadde lagt mig overvældedes jeg av sørgmodighet og maatte graate.

Men dette sterke førsteindtryk avløstes hurtig av en irritation, naar han kom.


Muligheten at mor endnu kunde være forelsket i ham streifet mig bare; den syntes saa 119urimelig. Brandt var blit gammel med det hvite haaret, han var som en blek og falmet skygge av noget, jeg engang hadde set mig solblind paa.

Desuten hadde en slik mistanke ikke kunnet faa fæste mer. Mors og Brandts samvær de næste maaneder hadde næsten præg av likegyldighet. Han kom ikke ofte til os; naar han kom snakket han mest med far om forholdene ved skolen og forandringer i slegten. De ord han og mor vekslet, var faa og tilfældige. Hun takket ham for bøger, han hadde sendt hende; men han spurte hende ikke om hendes mening om dem …

Brandts nærværelse plaget mig.

En gang hadde han været en utsending fra det som ventet – nu var han bare én som mindet mig om det, jeg vilde glemme.

Jeg hadde det sidste aaret knapt aapnet en bog; jeg var ræd han skulde begynde at snakke om bøger.

Der kom ogsaa et kjedelig minde saasnart han var tilstede: Mindet om hans og min dans … Det forbandt besynderlig halstarrighet med det, som siden var skedd i tante Elises stue og gjorde min ydmygelse mer nærværende –.

Jeg hadde endda vanskeligere for at være naturlig mot ham end mot andre. Og jeg saa, at mit forandrede væsen forundret ham. Og ogsaa det irriterte mig.

120Men at Brandts gjenkomst idethele ikke fik større betydning for mig det kom vel mest av at det netop i de dagene hændte noget hjemme.


En kveld kom Marcus ind til mig og Mette. Han satte sig ned og sa: «Imorgen vil jeg si til far at jeg ikke vil bli officer.» Hans ansigt blev hvitt, da han sa det – og han saa paa mig som om han hadde spurt mig om noget.

«Er du gal,» sa Mette.

Og jeg tænkte det, Mette sa.

Og endnu mens Marcus forklarte hvordan han siden konfirmationen hadde været besluttet – og mens han gav sine grunde nøiagtig som hadde han ordnet dem i bunke – tænkte jeg: det er umulig – det er umulig.

«Har du snakket med nogen om det?» sa jeg.

Marcus nikket.

«Med mor,» sa han.

Da for det en uvilje gjennem mig.

«Far blir aldrig glad i dig mer,» sa jeg.

«Nei,» sa Marcus.

Han sa det lik en som vet, han er fortapt. Og med ett strømmet en følelse av fællesskap frem i mig …

– – Jeg saa Marcus gaa forbi med sabel og røde rænner i bukserne, lys og seirende slik jeg altid hadde tænkt ham – – og jeg saa den andre som sat igjen paa pindestolen foran mig, 121duknakket og fregnet, i en trøie som var for kort i ærmene – – –

Jeg lovte Marcus, jeg skulde hjælpe ham.


Men «imorgen» kom og Marcus fandt ingen leilighet til at si det. Det gik flere dage …

Far var i høistemt humør – som om han gik i en hemmelig glæde. Mor likedan; hun nynnet. Far spøkte med os; han snakket om at holde en liten festlig middag i en anledning han ikke vilde nævne. Saa en kveld sa han os det: Onkel Marcus var blit kammerherre …

Far tændte begge lamperne i stuen; onkel Marcus skulde selv komme og bli lykønsket av os.

For at forstaa fars glæde, familiens, maa man forstaa hvad kongehuset altid har været for vor slegt.

Kongehuset – det er farshuset.

Naar de kongelige holdt sit indtog fra Sverige og i nogen uker lot norske undersaatter opleve hof gik der en ubrutt strøm nyheter deroppe fra slotsbakken ind i vor familie, vore hjem.

Vor slegt er jo fattig – som embedsslegter flest. Og den maatte forbli i utkanten av den selskabelighet, som blusset op omkring de kongelige … Men somme av familiens medlemmer kom i embeds medfør i de officielle middagene paa slottet, og paa «slotsballet» var de fleste av slegten med: damene i sorte kjoler med en nødtvungen 122utringning, størsteparten av herrerne i uniform.

Cecilie Stendal kunde alle Europas kongehus paa sine fingre – hun nævnte dem som man nævner bekjendte og hun misbilliget eller glædet sig over forbindelser mellem fyrstehusene som over dem i sin omgangskreds.

Onkel Marcus var inde i rangforordningen som i sin egen bataljons officersliste. Og hver paa sit vis var de fleste i familien interessert i det, som foregik «deroppe».

Over fars skrivebord hang kongens billed.

Far husket ordret sætninger, kongen hadde henvendt til ham.

Kom en officer gjennem rikt gifte i den stilling, han kunde føre hus, sa far: «Det vil glæde Hans Majestæt …»

Jeg blev tyve aar gammel før jeg turde tænke at der kunde være feil eller lyte ved et kongehus.


Onkel Marcus sat i sofaen.

Jeg kjendte lugten av havannatobak og russelær som altid fulgte ham. Jeg sat og hørte paa samtalen. De kongelige navne nævntes i vor stue med ny og fortrolig klang … Og glæden over det, som var hændt, tinte gjennnm mig som et mildveir, og min tanker utvidet sig og arbeidet med at naa begivenhetens sidste, ytterste mulighet – muligheten for mig, Benedicte. Om dette vilde jeg trøstig kunne snakke med Cecilie 123og de andre – denne glæde kunde jeg dele med dem uten frygt – ja, i alt som av dette vilde følge kunde vi møtes, jeg og de andre. En kongelig hilsen paa gaten … en kongelig dans paa slottet … I gylden beærethet sat jeg ved stuebordet og hørte samtalen som langt borte fra.

Far sa til onkel Marcus:

«Det er folk som dig de trænger deroppe, Marcus – du glir sgu ikke paa de bonete gulvene!»

Og litt efter snakket de om Carl XV’s hof og far gjengav et møte mellem Carl XV og bedstefar Stendal …

Jeg følte en lykke slutte sig om mig … jeg var en Stendal, Gud være lovet jeg var en av dem!

«Vi skal ha et glas champagne, Mia!» sa far.

Og straks kjendte jeg en heftig længsel efter den søte, stikkende smaken av vinen … –.

Da piken kom med brettet spurte far efter Marcus. Han sat og læste; jeg hentet ham. Far kaldte ham hen til sig. «Kom frem i lyset, gut, kom hit,» sa far. Og hans haand blev liggende paa Marcus’ skulder og han saa paa Marcus med en egen kraft i blikket. Ja saa øket Marcus’ nærvær fars glæde i det øieblik, at fars læber skalv. Og jeg forstod far bedre end før og jeg tænkte: Jeg vil si det til Marcus …

Marcus stod ved bordet. Lyset fra lampekuplen 124faldt gult like ind i ansigtet paa ham og han myste mot det med øinene. Hans haar hang ned i panden – far strøk det væk.

«Synes du ikke gutten har rettet meget paa sig dette sidste aaret?» noget slikt spurte far over mot sofaen – «han skal ikke skjæmme uniformen som han nu tegner,» la han til.

Onkel bad Marcus snu ryg til – han vilde ta rygmaalet.

Men Marcus blev staaende. Han bare vendte sig litt og saa paa mig.

Da rystet jeg paa hodet.

Jeg rystet paa hodet og svigtet Marcus …

Marcus sa:

«Far, jeg vil ikke bli officer.»

Det som nu fulgte husker jeg ikke klart. For indi mig kjæmpet far og Marcus som de kjæmpet dér, i stuen. Og den ene kunde ikke overvinde den andre i mig – og jeg vilde si noget og gjøre noget men rørte mig ikke – og jeg hadde lovt at hjælpe Marcus men tidde …

Da fars første utbrud efter det, Marcus hadde sagt, kom, tænkte jeg endnu paa det som nu med ett var ødelagt … og jeg kjendte en slags vrede og et utaalmod mot Marcus. Han kunde ha ventet! Paa bordet stod vinen … de tynde glassene stod tæt sammen og klirret hele tiden litt –.

Men da far stanset fordi de andre bad ham høre paa Marcus, og da det et øieblik blev 125aldeles stille før Marcus’ litt hæse stemme sa: «Alt dengang da jeg var liten gut …» da blev utaalmod og vrede borte i mig og jeg saa i en taake av taarer Marcus som stod med bleke læber og forklarte sig nøiagtig, mens fars korte «naa» – – «jasaa!» kom mot ham som trusler … Og for hvert ord Marcus sa husket jeg alt det han ikke sa – alt det han som liten hadde lidt og tidd med og aldrig fortalt andre end mig – og jeg saa Marcus for mig som en, som har ligget under og gaat krum og som nu endelig reiser sig og staar foran overmagten og tar op en ulike kamp … Og indi mig sa det: ræk ham haanden, ræk Marcus haanden. Og jeg saa Marcus’ haand som aapnet og knyttet sig like ved mig mens han snakket. Men jeg rørte mig ikke.

Far sa:

«Det er nok, det er mer end nok …!» Og i stort oprør gjentok han Marcus’ sidste ord, – «Jesus – Jesus!!» Og han snudde sig mot mor, mot onkel Marcus og mig og sa: «Dere hører det gutten staar her og sier – Dere hører han staar der som et fruntimmer og sier, at han er «befæstet i sin beslutning av Jesu ord,» sier han – fy for … fy for!»

«Ta det roligere, Oscar,» sa onkel Marcus og reiste sig – og mens han saa paa klokken sa han andre beroligende ord til far. Men ogsaa i 126hans ansigt var farven blit sterkere. Han vilde gaa – far holdt ham igjen i armen …

«Nei, nei!» sa far, «det er ikke et indfald – det er her – her i luften er det!» sa han og slog med armen utover værelset – «og det har været omkring mig som – som fandenskap siden han gik ut og ind her, han som aldrig skulde sat fot under en officers bord! Hendes far,» sa han.

Og nu stanset ingenting far mer.

Han drev i stuen, snakket stigende uavladelig om en gammel krænkelse for længe siden – hentet frem ord som i bedstefar skippers mund hadde hat lyd av humør, av blid spøk – i fars blev de til forsmædelse –. Og frem gjennem bedstefars skippers ringeagt fandt han som vei til mors … og eftersom han snakket var det som hans egne ord aabenbarte mer av det han hittil bare hadde kjendt som noget, han støtte panden mot … og han stanset og han stirret paa mor og med dirrende røst spurte han: «Har – har Marcus talt til dig om dette? Har han kanske talt til dig om dette.»

Mor sa: «Ja, Marcus har sagt det til mig, Stendal.»

Da saa far paa mor som en forvildet …

«Jeg har bestandig trodd at Marcus ikke kunde bli officer,» sa mor.

«Du har bestandig …»

Far slog haanden i bordet, snudde sig mot onkel Marcus:

127«De har været sammen om det!» brøt han ut – «de har været sammen om det. Allesammen. Du hører det!»

Jeg saa hen paa mor.

Jeg saa, at hendes stille hvite ansigt vendte sig mot far; og hun saa paa ham som man ser paa en ting, man betragter og ikke kjender …

Og alting i mig samlet sig om far og jeg reiste mig og jeg veltet en stol for at komme hen til ham og jeg slog armene om ham.

Han tok mig heftig ind til sig.

«Nei, kanske ikke du, Bene. Du skulde været gutten –.» Og hans stemme brast sammen og hans mund blev som en gammel mands.


Fra nu av var det bestandig noget som laa bak hver anledning hjemme og truet med at gi uhygge. Noget vi allesammen vilde gaa utenom og bli kvit, men som likevel var der mellem os: fars store skuffelse.

De første ukerne efter kvelden, Marcus hadde talt, kaldte far ham stadig ind til sig paa kontoret. Han lot sig sent overbevise om at Marcus’ beslutning var endelig. Gjennem den lukkete døren hørte vi fars og Marcus’ stemmer – slag i bordet og heftige ord –.

Somme dage var det som far ikke saa Marcus; han henvendte sig ikke til ham – svarte ham ikke naar han spurte. Saa kom der tider da 128han var kjærligere mot ham end før, ja, behandlet ham som en voksen og spurte om hans mening … Indtil et eller andet igjen ændret ham og heftige utbrud fulgte hver bevægelse, Marcus gjorde: hans gang, hans maate at spise paa …

Marcus fik nervøse rykninger i ansigtet – «blingset med øinene» som far kaldte det. Det irriterte far over al maate –. Og da det en dag kom forespørsel fra skolens rektor, om ikke Marcus’ slaphet i timerne hadde legemlig aarsak truet far med at ta ham ut av skolen. «La ham bli handelsmand!» sa far.

Dette var det samme som at far hadde opgit Marcus som menneske. En mand som ikke var akademiker – det var i fars øine en mand som ingen muligheter mer hadde. Ham kunde ingenting mer redde, hverken ordenstegn eller titler …

Mor snakket med far –. Marcus blev sendt til læge. Han fik jernmixtur.

Da nogen maaneder var gaat og Marcus hadde tat en nogenlunde eksamen i første gymnasium blev det bestemt at han skulde faa studere filologi – saafremt han fik en god artium. Marcus tok tilbudet med tak. Han hadde brukt saameget kraft til at avverge det, han ikke vilde, at han ikke hadde mer at sætte ind paa det han vilde.


Mor var den som gjorde denne vanskelige tiden lettere. Hun snakket mer end før med os 129alle; og naar hun var taus trykket ikke hendes taushet længer; ofte nynnet hun og blev det stumt i stuen om kvelden gik hun til pianoet og sang nogen av Kierulfs sange. Ved maaltiderne var det hende som holdt samtalen ilive. Og jeg husker en kveld far hadde sittet længe taus og stirret paa Marcus … da reiste mor sig og gik hen og strøk far over panden. Og saa faa og sjeldne var mors kjærtegn at dette syntes mig stort og betydningsfuldt.

Jeg hadde et forsæt i denne tid, da forholdet mellem far og Marcus var saa fuldt av vanskelighet – et forsæt om at gjøre som mor: mildne og bygge bro. Men jeg var for optat med iagttagelser om mig og mit – jeg faldt tilbake i grublerier. Desuten gik jeg og følte mig i et slags skyld til Marcus; det gjorde mig nedstemt. Jeg forsøkte at forklare for ham hvordan det var gaat til at jeg ingenting hadde sagt for at hjælpe ham den kvelden. Jeg forklarte mig ogsaa – – paa turer, Marcus og jeg gik sammen i skumringen; men jeg syntes, jeg fik aldrig sagt det sidste ordet. Marcus rystet mig av sig. «Det er jo det samme nu,» sa han, «nu er det gjort.» En ond følelse av utilfredshet blev sittende igjen hos mig. Og en uavladelig trang til at vite mig paa god fot med Marcus drev mig til daglig at vise ham smaatjenester – til at søke hen paa hans værelse om kvelden. Men samtidig med dette følte jeg sterkere end før hvor jeg ogsaa holdt av 130far og jeg ønsket paa et eller andet vis at være ham til ære …

Naar jeg kom ind til Marcus om aftenen sat ofte mor der. Jeg tror ikke de skiftet emne naar jeg kom – men jeg følte likevel at noget i samtalen blev anderledes. Mors øine søkte mine mens hun snakket – hun var ikke tryg som naar Marcus og hun var alene. Inde hos Marcus pleiet hun ofte at gjenta ordbytte, hun hadde hørt og som det var noget komisk ved. Mor hadde stor evne til at eftergjøre stemmer og ansigtsuttryk og det var umulig ikke at le, naar hun snakket efter tante Elise med tung pust gjennem næsen og samtidig gjorde et litet kast med tommelfingeren, som dreiet hun den store signetringen paa pekefingeren ret … Jeg lo – og kjendte en underlig blanding av skadefryd og ond samvittighet naar jeg gjorde det –. Jeg tok som en opreisning ved det – men husket straks efter at de, jeg lo av, var mine egne, kanske mer end mor var det …


Jeg var begyndt at indse, at det ikke kunde nytte mig at forsøke at ligne mor.

Mor var blit som det forkjælte barnet i slegten. Hun gjorde og sa ting som ingen andre kunde gjøre uten at vække forargelse. Og hvis ikke onkel Marcus, familiens hode, som nu mer end nogensinde blev set op til, saa ubetinget og altid hadde staat paa mors side saa hadde ikke mors 131stilling været tryg længer –. Tanterne misbilliget at hun sat inde hos herrer mens de røkte; et par av de ældre herrer likte det heller ikke. Cecilie sa det til mig. Mor brukte ogsaa for sterke parfymer – bedstefar Stendal hadde ikke taalt denslags og siden hans tid hadde det været skik i familien ikke at bruke essenser. Paa tante Elises bord stod en flaske eau-de-cologne – det var «eaudecolognen» – den eneste som av og til, men sparsomt, anvendtes paa lommetørklæ. Jeg vægret mig for den – mor sa, at i England brukte de den til de døde.

Som paa en gaade studerte jeg: hvorfor mor altid samlet herrerne om sig. Hun var ikke livlig; hun snakket ikke meget; det var de andre som snakket … Jeg kom altid til samme slutning: det er hendes ydre, bare det. Og jeg syntes, det var noget foragtelig i dette. Jeg hørte hvad Mikael og onkel Marcus’ adjutant og kopist Søegaard snakket med mor om. Det var de almindeligste ting – teater, musik, nyt fra byen. Naar jeg blev alene tænkte jeg mig i mors sted – og jeg kjendte, hvor ord flokket sig i mig og det kom indfald allesteds fra til mig og jeg tænkte: jeg kunde snakke bedre, morsommere, livligere end hende. Jeg har bedre forstand end mor – jeg kan ikke bevise det, men det er saa, det er saa …

Nei, jeg kunde ikke bevise det. Naar jeg forsøkte at blande mig i samtalen, mors og de 132andres, hørte jeg hvor mine ord faldt utenfor; ofte kom de ogsaa med en pludselighet og hadde en heftig klang, som vakte forundring … Jeg merket det.

Og jeg husket hvad far hadde sagt til mig. «Du skulde været gutten, Bene». Hvergang jeg hadde lidt nederlag, forsøkt at hævde mig ved siden av mor – forsøkt at snakke naturlig med en herre … saa husket jeg fars ord. De blev mig som en dom …

Jeg skulde været mand. Jeg hadde ikke som Marcus frygt for krig – jeg var ikke «skudræd» – mit hjerte hadde altid banket naar far fortalte om Napoleon. Som mand hadde intet av det onde som nu pinte, kunnet naa mig. Og naar jeg fulgte tanken: hvad jeg som mand hadde hat ret til, frihet til – fór det støt av glæde gjennem mig. Og bebreidelser mot forsynet, som hadde dømt mig til at være kvinde, reiste sig i mig.

Jeg var dengang atten aar gammel. Jeg fik en ny ærgjerrighet –.

I selskaperne lyttet jeg ikke længer saa ærbødig til damernes samtaler. Jeg længtes efter at gjøre som mor, følge herrerne ind hvor de diskuterte politik og alvorlige emner. Jeg gjorde det nogen ganger; av al evne lyttet jeg til det som blev sagt, søkte at faa rede paa politiske spørsmaal, spurte far … Og jeg begyndte at læse ogsaa det i aviserne som ikke var føljeton. Naar det saa hændte at jeg likeoverfor tanterne 133og kusinerne kunde berigtige noget de sa eller oplyse dem om det nyeste fra avisen følte jeg stolthet. Jeg hørte en gang tante Elise si til far: «Mon ikke Benedicte har et godt hode, Oscar?» Den dagen gik jeg i glædesrus. Jeg skulde været mand!

Men netop som jeg hengav mig til tanker om hvor lykkelig jeg da vilde været – hvor jeg som gut skulde gjort far glæde – netop nu fik jeg sterkere længselsanfald end før efter ting, andre kvinder hadde. Jeg længtes efter vakre klær – jeg følte pine over at hælene paa støvlerne mine var skjæve og at jeg likevel maatte gaa med dem til det ogsaa blev hul paa saalen … Jeg saa, hvorledes damer, som saa mindre godt ut end mig, fik mange til at se paa sig for sine klærs skyld og jeg fik hete ønsker om kostbare ting – pelsverk, lakert skotøi …

Jeg husker, at min sjæl ikke fik fred før jeg hadde opnaadd at faa en hat med en lang fjær paa. Indtil jeg hadde faat den brændte jeg av begjær efter den – da jeg hadde den, turde jeg ikke gaa med den ved lys dag. Jeg vilde, at menneskene skulde se paa mig, lægge merke til mig – i det øieblik de gjorde det forsvandt mit mod og jeg undret om der var noget besynderlig ved mit ydre, mit væsen …

Jeg hadde ogsaa andre svakhetsanfald.

Jeg saa en vaarkveld to gaa foran mig. Det var en dame og en herre. De gik nær sammen, 134de hadde ikke hast – jeg kunde se, hvor glad de var i hverandre. Jeg fulgte efter dem – jeg kunde ikke la være. Jeg gik forbi porten til huset vi bodde i – jeg snek forbi. De dreide ind i en sidegate … jeg var nogen skridt bak dem; han la sin arm i hendes – jeg fik hjerteklap … Og helt til de begge to forsvandt i et av smaahusene opover mot Kirkeveien saa jeg dem. Jeg stod og saa, at de gik gjennem en liten have op mot et forfaldent træhus – jeg stod og længtes efter dem.

Da jeg blev vár, hvad jeg hadde gjort, kjendte jeg en stor skam. Jeg forvisset mig om at ingen hadde set mig, hadde merket noget paa mig. Og længe efter hadde jeg i samvær med kusinerne følelse som en overløper. –

Den tredje vinter vi var i Kristiania hadde vi en ung kokkepike, som gjorde arbeidet i kjøkkenet let for mig, Hun lo og sang og jeg stod i et andet forhold til hende end til alle de fremmede pikerne, som til da hadde toget gjennem vort hjem og som jeg nu knapt husker det ydre av …

Vi var begge nitten aar. Hun hadde fortalt mig om sit hjem ved Mjøsen. Jeg kjendte hende litt.

Da nogen maaneder var gaat opdaget mor, at Anna skulde ha et barn.

Mor kom i stort sindsoprør – det største, jeg har set hende i. Jeg kan huske hvordan 135hun stod midt paa gulvet i kontoret og fortalte far det; jeg sat netop med noget avskrivningsarbeide for far …

«Det er skammelig; skammelig,» sa hun igjen og igjen – «jeg vil ikke se hende mer, Stendal» – og mors bleke læber skalv. «Hvorledes har hun vovet det – og her – i vort hus,» og mor foldet hænderne over brystet, som hurtig steg og sank i hendes store bevægelse …

Fars harme var som altid – sterk og ordrik og aktiv. Han gik straks ut til Anna – han kom tilbake med øinene mørke av heftighet – og han husket endnu noget at si og gik hastig ut …

Jeg forsøkte at skrive. Men jeg skalv over kroppen. Jeg gik en tur med Marcus. «Det er synd mot det sjette bud,» sa Marcus. «Ja,» sa jeg; men jeg kunde ikke tænke paa andet end Annas muntre, blussende ansigt.

Far hadde forbudt os at se hende mer; hun skulde reise næste morgen.

Jeg hadde lagt mig om kvelden – jeg fik ingen ro. Det drog, det drog … Jeg vilde bare si farvel til hende, et kort farvel –. Hendes synd var mørk og jeg vilde ikke gi hende haanden, men jeg vilde nikke til hende fra døren i pikeværelset

Jeg tok tøfler paa og gik i natlinnetet gjennem spisestuen og kjøkkenet. I pikeværelset var der lys. Hun sat paa sengekanten i underskjørt og nattrøie – den store lyse fletten hang nedover 136ryggen. Da jeg aapnet døren saa hun op. Hun saa ut som en ræd hund i øinene. Hun saa bare paa mig som en liten ydmyg hund. Jeg husket ikke det sjette bud mer – jeg tok hende om halsen og sa: Anna, Anna, Anna.

Da vi hadde graatt og blev mer stille sa hun:

«Dere maa ikke være her – majoren kunde komme –»

Jeg spurte hende hvorfor hun hadde gjort det. «Hvorfor har du gjort noget saa fælt – vi kunde hat det godt,» sa jeg til hende.

Da svarte hun mig:

«Jeg var saa gla i’n – jeg var ikke go for at negte ’n noenting.»


Disse ordene blev indi mig. Uttrykket som skalv hen over hende, da hun sa det, – med et gjenskjær av lykke – det blev indi mig.

Kjendte denslags mennesker kjærlighet? Og hvad kjendte de og hvad hadde hun ikke kunnet negte ham og hvad var kjærlighet?

Som en forbryder gik jeg og bar paa en synd –. De snakket meget om mors uheld med Anna i familien; tanterne fortalte lignende ting om daarlige og frække piker. Jeg sat og hørte paa – og min medvider-fornemmelse vilde ikke forlate mig – jeg var sønderknust – jeg kunde ikke se op naar de snakket om hende.

137Og jeg bad i lange bønner Gud rense mig for onde tanker.


Da de kongelige denne vinter kom til byen, tjenestgjorde onkel Marcus for første gang. Det bragte nyt liv i familiens søndagssamvær. Det bragte mig ogsaa sindsbevægelse: Jeg fik sammen med mor og far indbydelse til ballet paa slottet.

Hadde en slik indbydelse faldt ned i mit liv for et par aar siden vilde den betydd porten til eventyret for mig; nu glædet jeg mig – ædruelig og forsigtig; men jeg glædet mig. At jeg ingen ny kjole fik men derimot en omsydd efter mor hjalp til at vedlikeholde tingenes virkelige tilstand for mig. Jeg glemte heller ikke mine erfaringer fra ballerne, jeg hadde været paa – og jeg ventet ikke noget nyt. Men jeg visste jeg skulde faa opleve pragt – jeg skulde endelig en gang faa se noget straalende, noget som «ikke lignet».

Dagen før ballet var der en middag hos doktor Stendals. Det var en festlig middag i anledning av at gamle sorenskriver Tanche, fars grandonkel, var kommet til byen. Og trakteringen hadde det rundelige og velstandsmæssige over sig som præger hele doktor Stendals hus – det eneste i vor nærmeste slegt hvor de økonomiske forhold er rummelige.

Jeg kjendte mig lykkelig – efter middagen 138satte jeg mig tilrette inde hos de andre damer ved siden av min kusine Betty, som ogsaa skulde paa ballet – og jeg hadde samme forventning i mig som før teppet gaar op i teatret. Tante Elise sat og fortalte, at hun og dronningen lignet hverandre – onkel Marcus hadde sagt det; og der gik en ungpike-glæde over hendes store ansigt … Jeg tænkte: Imorgen ser jeg dronningen –.

Da lød der en eksplosjon av utrop inde fra doktorens kontor hvor herrerne røkte –. Et øieblik efter kom far ind til os – han gjorde et slag over gulvet som om han var alene i værelset – strøk sig over hodet – saa stanset han, lo kort og sa til tante Susanne:

«Du har hat en venstremand til middag, Susanne,» sa han, «Joachim Brandt har erklært sig for venstremand – derinde,» han pekte bakover mot røkeværelset, hvor stemmerne endnu hørtes, høirøstet og heftige …

Et mangestemmig: «Hvad sier du» lød fra tanterne.

Jeg gik hen til den aapne døren. Brandt sat paa en flat voksduktrukken sofa – foran ham stod Mikael og et par andre og snakket, bøiet over ham … Og idetsamme jeg kom indenfor døren reiste gamle sorenskriver Tanche sig besværlig fra sin stol, støttet sig med de hvite, tynde hænderne mot bordet og spurte med sin sterke gammelmandsrøst:

«Og du holder paa egne konsuler?»

139«Ja,» sa Brandt.

Der blev en storm –. Mikaels og assessor Stendals stemmer overdøvet hverandre og like ved mig sa sorenskriver Tanche til doktor Stendal:

«Fy fan – hvem ber du i dit hus, høistærede?»

Jeg saa gjennem tobaksrøken mors hvite ansigt; hun sat i en gyngestol og gynget i smaa hurtige slag – hun saa fra den ene til den anden med smale mørke øine …

Jeg fik sterk hjerteklap. Noget uhørt var skedd. Jeg forsøkte at klargjøre mig dette om egne konsuler – hvad jeg hadde hørt om det … dette, som ingen redelig mand kunde ha befatning med.

Da vi om aftenen kjørte hjem i sporvognen søkte far et par gange gjennem ramlen i vognen at si noget om Brandt –. Da vi var vel i hus snakket han uophørlig – gik op og ned paa gulvet i spisestuen og snakket …

Ved det store tomme spisebordet sat mor; hun støttet hodet i haanden og bak hende brændte lyset, far hadde tændt. Hvor jeg husker hende – silhouetten av hendes hode med den høie kammen – munden som blev smal og liten mens far talte – og hendes haar som hadde en bundt av fine straaler om sig mot mørket i værelset …

Far følte det som Brandts skam traf ogsaa ham. «Det er paa mig han er flytt ind i familien» 140sa han «– han har gaat ut og ind i mit hus – i Oscars hus kommer ikke andet end bravt folk, har de tænkt – og saa, en radikaler! En samfundsomvælter! En som holder paa egne konsuler! Blues ikke – blues ikke for mænd som gamle Tanche, Fredrik Stendal, broder Marcus!»

Sveden perlet over fars pande.

« … det er en selvfølge» sa han og stoppet foran mor – «det er en selvfølge at han ikke mere sætter sine ben i vort hus.»

Mor reiste sig og sa:

«Jeg holder med Brandt.»

Hun sa det lavt og far spurte op igjen.

«Jeg holder med ham,» sa hun høiere.

«I – i hvad?» sa far.

«I alle ting,» sa hun langsomt.

Far stod et øieblik. Saa sa han:

«Du er et fruentimmer – du skjønner ikke hvad du selv sier –» og han tok lyset og gik foran mor ind i soveværelset.


Jeg laa vaaken det meste av natten. Jeg kjendte ulykken komme. Ikke klart – ikke slik som den kom. Men jeg laa fuld av forutfølelse om onde ting og jeg lot det skedde naa min bevissthet. Og jeg følte sterkt og tydelig kulden fra det som skilte far og mor.

– – –

Vegten av ordet knuget mig som en mare.

141Fra jeg var liten hadde jeg hørt at venstrefolk var pak og kjeltringer. Der hang styggedom ved navnet – riksretsskyggen, som alt hæderlig folk slog kors for sig, naar de nævnte – skygger fra mørke mænd som Johan Sverdrup og Jaabæk, hvis navne altid fulgtes av truende ord … Ja i hele vor slegt var det ikke en mand, som hadde stemt med venstre – alt løst og upaalidelig, alt det bra folk snudde ryggen, hørte til derover, i venstreleiren.

Jeg krympet mig for tanken: at den eneste mand, mit sind nogengang hadde omsluttet, var en venstremand. Og mors ord krøp med voksende gru gjennem mig: «Jeg holder med ham – i alle ting …»

Men mens jeg laa og kastet mig og tumlet med dette slap ikke ængstelsen for mit bals skjæbne mig. Som altid, naar noget holdt paa at gaa tapt for mig, øket værdet hundrefold. Og jeg syntes al ulykken fik komme, bare jeg først maatte faa opleve dette ene …

Saa skedde da ogsaa.


Jeg oplevet slotsballet. Jeg oplevet ingenting paa det. Likevel husker jeg det som den eneste fest i mit liv.

Da jeg kjørte dit i den lukkede vognen sammen med far og mor var jeg glad for at de sat tause. Jeg hadde bare én tanke: at komme frelst til slottet.

142Da vi kjørte hjem følte jeg ogsaa mors og fars stumhet som en lise … Hele mit sind var igjen hos det, vi kjørte bort fra.

Jeg hadde sittet ved siden av Betty, som var sortklædd og ikke danset. Jeg hadde gaat gjennem værelserne med hendes mand. Mikael og Søegaard hadde danset polka med mig. Jeg vet ikke om jeg sa ti ord til nogen av dem.

Lyset, musikken, den glitrende glans av de store prismekronerne, forgyldningen, de glatte gulvene – og den sterke, søte vellugt av blomster, essenser, vin og frugt hadde løftet mig ut av mig selv. Jeg hadde ikke tragtet efter noget, ikke ønsket nogenting – en stor henrykkelse hadde tat mig. – Jeg husker hvorledes jeg hele tiden vilde gaa – følge menneskeelven, som seg gjennem de store, høiloftede salene – og hvorledes rytmen av musikken, som steg og sank i et hav av lattermilde stemmer gjorde mig ør og lyksalig. – Jeg hadde set kongens skikkelse dukke op og forsvinde i menneskevrimlen, som veg tilside og bølget som en aker i vind for ham. Og ingen tanke om at opnaa en kongelig hilsen hadde forvirret mig. Jeg hadde opnaadd – alle krav i mig var stilnet, jeg var ett med de smukkeste damer – jeg var ett med lyshavet og blomsterfloret og alle de tusen pulsslag og alle de tusen stemmer, som blev til én lyd – lyden jeg bestandig, bestandig har lyttet efter. Lyden av liv …

143Ikke før og ikke siden har jeg kjendt det, jeg dengang fornemmet. Det var min fest, – festen.

To gange forstyrret noget mig: Da Betty tok haanden min og kjendte, at den var kold og sa: «Du ser ut som du har feber, men hænderne dine er kolde –». Det var som om hun mindet mig om én, jeg hadde glemt. – Og det andet var onkel Marcus, som jeg saa staa ubevægelig bak en forgyldt stol med en dames kniplingssjal over armen; han stod som en tjener staar og hans ansigt hadde et rart uttryk av underdanighet. Jeg visste med ubehag at det var onkel Marcus; men jeg skjøv indtrykket fra mig og saa ikke mer dit, han stod.

Da ballet var slut ventet mor og jeg længe i den brede trappeopgangen paa far, som var ute og søkte vognmanden. Det var blit sterk frost og trækken kom bitende kold op fra portrummet. Mor frøs saa hun skalv og holdt en liten skindkrave sammen over kjolens dype utringning. Jeg frøs ogsaa –. Jeg hadde set Kanaan – og mens jeg stod og ventet paa vognen, som skulde kjøre os hjem og kjendte kulden faa magt med mig kunde jeg skreket av smerte over det, som var forbi.

Saalænge vi kjørte sa far ingenting. Da vognen stanset sa han:

«Saa fik du danse paa slottet, som jeg hadde lovet dig da, Mia –»

Mor svarte ikke. –

144De har villet ha mig med for at se Kristiania slot. De har ogsaa sagt, at det er et tarvelig og stygt slot. Jeg har vægret mig for at gaa dit. La det være det eneste slot i verden – det skinner av forgyldning, og en festkonge gaar omkring derinde og smiler til hvitklædde damer, og musikken spiller og mit festminde bor der.


Mor blev syk natten efter slotsballet. Men hun stod allikevel op og gik ut næste dag. To dage senere konstaterte lægen lungebetændelse.


Vi hadde faat en vaakekone. Om dagen passet jeg mor –; fars seng var blit flyttet ind til Marcus. –

Det var om aftenen det tredje døgn. Vi sat og ventet paa vaakekonen. Jeg hadde tændt natlampen og lyset fra veken, som fløt i oljeglasset, flakket hen over mors seng; jeg sat og forsøkte at se uttrykket i hendes ansigt – hun var uroligere end ellers, hadde bedt meget om drikke og termometret hadde vist høiere temperatur end før …

Henne ved vinduet sat far. Far var blit forandret paa de dagene, mor hadde ligget; han gik usikker om og spurte, om han kunde gjøre noget … han syntes mor var værre hvergang han saa til hende –. Nu sat han fremoverbøiet og lyttet til den hurtige pust fra sengen …

Mor rørte sig urolig.

145«Vil hun ikke noget – hun vil noget, Bene,» hvisket far.

Jeg bøiet mig over mor.

«Vil du noget, mor?» spurte jeg.

Hun saa paa mig. Aldrig hadde hun set slik paa mig. Øinene var store og blanke og de saa mig ret ind i ansigtet. Saa vætet hun læberne med tungen – saa spurte hun med høi og klingende stemme:

«Hvor er Joachim?»

Far reiste sig. Mor hørte hans bevægelse. Hun rakte hænderne ut – hun strakte armene i veiret og en strøm av kjærlige, stakaandete ord kom over hendes tørre læber.

Jeg vet ikke, om far flyttet sig før døren fra spisestuen stille blev aapnet.

Det var vaakekonen, som kom.

Idetsamme hun tok i døren vendte far sig braat – før hun hadde faat lukket den bak sig var han hos hende – han glemte sykeværelset, han gik haardt over gulvet og tok den fremmede konen i armen og tvang hende tilbake og lukket døren og stillet sig foran den, som om nogen vilde bryte ind …

«Gaa ut og si til hende – send hende væk,» sa han.

Jeg gjorde det.


I fem døgn vaaket far og jeg over mor.

Ingen andre end lægerne kom med fars tilladelse 146ind i sykeværelset. Og lægerne sa, at mors tilstand var betænkelig.

Om formiddagen laa hun fordetmeste med lukkete øine, stille; om eftermiddagen fantaserte hun.

Aa de timerne om eftermiddagen …

Naar far ikke mer kunde sitte rolig begyndte han at gaa – balancerte lydløst omkring i værelset. Sommetider stod han stille – ved døren – henne ved væggen; stod og stirret paa væggen … Sommetider stanset han ved mors seng – bøiet sig over hende, snakket til hende, ropte … forsøke at rope hende tilbake til sig. «Mia,» sa han – «hører du mig, Mia – det er mig, Oscar …»

Hun kastet hodet hit og dit paa puten, strøk laknet med hænderne – og hendes læber fortsatte bare at si det samme … Oftest var det urolige ord … «Jeg maa gaa hjem,» sa hun – «nu maa jeg gaa … «Hun spurte hvad klokken var. «Hvad er klokken, Joachim?» Men der var ogsaa kjærlighetsord …

I minutter av gangen stod far bøiet over sengen og lyttet.

Han stod og lyttet efter navnet sit … Det kom ikke! Men hun kaldte paa Brandt – hun kaldte høit paa ham og tok mine hænder og trodde det var hans og trodde at han var der, og hun sa barnlige og ømme ord … Det lød som hun snakket i søvne; men hendes øine var store og klare og hendes ansigt glødet.

147Naar far ikke kunde være der mer gik han ind i sideværelset. Jeg hørte ham jamre sig …

Marcus skulde ikke komme ind. Far hadde forbudt ham det. Men han stjal sig ind naar far ikke var der – han la ansigtet mot mors hænder … Ute i entréen sat Mette med et stort strikketørklæ om sig og aapnet gangdøren straks nogen kom for at klokken ikke skulde forstyrre mor. Jeg hørte de lavmælte, bekymrete stemmer, som spurte og Mettes smaa usikre svar …

Jeg var ikke borte fra mors seng mer end øiebliksvis. De sidste døgnene var alting i mig følelsesløst og numment – nattevaak og spænding hadde gjort det. Det var bare én av mine sanser, som levde. Jeg hørte med hele kroppen. Alle lyd i huset, fra gaten meldte sig nøiagtig og pinlig; jeg kjendte med alle nerver naar mor gjorde den mindste bevægelse i sengen. Og aandeløst og ventende stod alt i mig vidaapent og tok mot ordene, mor sa – til det mindste ordet, hun hvisket. Død og ubevægelig sat jeg og lyttet til stemmen langt borte fra, som skalv i ømhet og længsel i ord, jeg aldrig før hadde hørt …

– – – – – – – – – – – –

Den tiende dagen sa doktoren at faren var over.

Mor sov. Hendes ansigt blev lite og uttæret og hvitt og der kom store draaper av sved, som gjorde haaret mørkt langs panden. – Da hun vaagnet var hendes øine matte og bevisste, – hun spurte efter Marcus og Mette og efter far.

148Bedringen begyndte.

Mor skulde spise og sove og ikke ha sindsbevægelser.

Da tre uker var gaat sat hun i den store stolen i stuen, ved solvinduet. Hun fik lov til at ta mot besøk. Alle dæmpet stemmen og snakket opmuntrende til hende …

Ved mindste lyd fra gangen vendte hun hodet og saa mot døren.

En dag spurte hun mig:

«Har Søegaard og Brandt været her mens jeg var daarlig?»

Jeg svarte at Brandt hadde været ved gangdøren hver dag; Søegaard hadde sendt hende blomster.

Nogen dage senere spurte hun mig, om jeg ikke syntes far var blit gammel. «Tok han sig saa nær av at jeg skulde dø?» –

Hun bad hver dag lægen om at faa gaa ut. «Naar kulden har git sig,» svarte han.

Da hun hadde været oppe i 14 dage skrev hun et brev til Brandt og bad Marcus lægge det i postkassen. Dagen efter fik hun svar. Jeg gav hende det. Det var nogen faa linjer midt paa en side.

Ikke før i april kom mor ut; da gik hun sin første tur med far paa fortauget langs huset. Lægerne syntes, at bedringen gik langsomt og far reiste i mai med hende til en gaard i Gudbrandsdalen. 149Han blev hos hende de tre ukerne hun var borte.

Da de kom hjem saa vi, at de hadde snakket sammen.


Hvad der hændte mellem mor og far vet vi ingenting om, Marcus og jeg. Hverken dengang eller senere – i aaret, som nu kom.

Vi gjettet saa langt vi kunde; vi gik paa siden av det og følte os ind mot det. Det var som at være i mørke sammen med nogen, som kjæmper – vi hørte bare gjenlyden.

Det hadde siden mors sygdom været en stilhet, en dæmpethet i tonen mellem mor og far – en større venlighet end før. Høflighet er kanske et bedre ord.

Da vi i september kom tilbake til byen fra et landophold blev der en forandring. Der kom paany voldsomhet over fars handlemaate, selv naar det gjaldt smaa ting. Han vilde se alt utført øieblikkelig.

Mor blev bestandig mer taus – saa taus som jeg husker hende fra de tidligste aar paa Roum. Hun gik ofte ut; Marcus og jeg forstod at hun møtte Brandt. Hun gik ogsaa til ham om aftenen naar far var i det det militære samfund.

Dette at mor søkte Brandt, som far maatte ha forbudt huset siden han aldrig mer kom – det optok mig tilslut som min eneste tanke. Nat og dag tænkte jeg paa det. Paa forurettelsen 150mot far. Tilslut blev jeg besat av forsætter om at snakke til mor. Alleslags planer jog hverandre – jeg arbeidet mig op til at føle det som en mission, noget mig paalagt … Jeg uttænkte hvordan jeg vilde tale til hende om fars søvnløshet – Marcus fortalte mig om den. Jeg vilde si hende, at jeg visste at Brandt ikke skulde bedes i det store juleselskap hos onkel assessors. Jeg syntes, virkningen paa mor maatte bli avgjørende. Min generthet – eller mangel paa mod – indgav mig ogsaa ord, som skulde skjule, at Marcus og jeg forstod noget …

Mine barnagtige planer blev til ingenting. Det som skedde skedde tilfældig – i et øiebliks ophidselse – uten overlæg – naturlig.

Jeg kom en eftermiddag i skumringen ind i fars kontor. Jeg saa ikke straks far. Da jeg blev vàr ham skvat jeg. Han sat fremover skrivebordet med ansigtet gjemt i hænderne. Han rørte sig ikke og jeg gik ut igjen. Da jeg kom ut i gangen og saa mor staa klædd i yttertøi færdig til at gaa ut sa jeg:

«Mor hvor gaar du hen?»

Jeg sa det heftig og truende og blev ræd min egen stemme.

Mor saa et øieblik paa mig, saa sa hun langsomt og rolig:

«Du vet det jo, Benedicte – hvorfor spør du da?»

Og hun lukket døren op og i efter sig og gik smaahostende nedover trappen.

151Efter dette kjendte jeg som en slags frygt for mor. Skyhet og frygt. Hendes nakne ærlighet hadde krænket og forulempet noget i mig. Hun svek et bud, jeg hadde tilegnet mig som ubrytelig – budet om at skinnet skal bevares.

Saalænge jeg trodde, at hun ikke visste at Marcus og jeg forstod, hadde jeg kunnet være som før mot hende. Tonen mellem mor og mig hadde jo aldrig været fortrolig. Nu kjendte jeg mig ofte saa trykket i hendes nærvær at jeg hadde vanskelig for at snakke. Jeg tænkte: Hun skulde negtet – hun skulde tat varsel, men hun skulde fundet paa en utflugt! Det hadde været hendes pligt! … Det var forfærdelig at vite at hun sat dér ved bordet, i stuen, og forstod, at vi allesammen tænkte paa det samme.

Der kom andre ting til …

Som efter en avtale, ingen hadde gjort men alle kjendte, var vi sammen om at holde noget, som lignet livlighet, vedlike, naar der kom besøk hjemme. Far, Marcus og jeg; ikke mor. Mor sat taus – hun sat som om det ikke kom hende ved. Men sveden brast over fars store ansigt og jeg oprørte mig mot mor og følte gru for hendes ubevægelighet og de mørke, halvaapne øinene.


Jeg gik til far og sa at jeg vilde hjemmefra. Jeg sa forvildete og hidsige ord og far talte mig 152tilrette. Han gav mig lov til at melde mig ind paa et kursus paa industriskolen over jul.

Jeg hadde ikke før tænkt paa at lære mer, ta mer undervisning eller utdanne mig som noget. Hele fars opfatning var mot kvinders videre utdannelse og jeg hadde selv ingen trang følt til mer skolegang. Nu kom muligheten at faa være hjemmefra en del av dagen som en befrielse –.


Vi holdt jul for Mettes skyld som vi holdt hjem for de besøkende … Vi klamret os allesammen til Mettes glæde over gaver og godt og vi beilet til hendes munterhet.

Marcus og jeg arbeidet planlagt paa at holde Mette, som da var tolv aar, uvidende. Vi utla og forklarte lyden av fars og mors stemmer fra sideværelset – vi bortforklarte mors taushet, fars rastløshet. Vi satte en ære i det.

Mette spurte en kveld i mørke henne fra sengen:

«Tror du mor og far er lykkelige, Bene?»

Jeg svarte «naturligvis».

Det skulde bestaa for Mette. Forældre er lykkelige.

Hvad Mette husker av mors og fars samliv vet jeg ikke. – Hun vet intet om det andet …


En dag i julen fik jeg et brev fra onkel Marcus. Han bad mig komme dit hvor han bodde.

153Jeg traf ham i stort oprør. Han gik op og ned i sin lille stue mens hans snakket, og jeg saa hvor han lignet far …

Far hadde talt med ham. Far hadde sagt ham, at mor ønsket skilsmisse.

Ordet blev staaende og gnistre i luften foran øinene mine …

Onkel Marcus vilde tale med mig om mor og far –. Han sa: «Som den forstandige pike du er, Benedicte, vil jeg uttale mig om den pligt, du og din bror har til at støtte din far i denne sak –».

Jeg sat længe og hørte paa onkel Marcus uten at kunne følge med. Jeg hadde aldrig tænkt mig muligheten av en skilsmisse mellem mor og far. Jeg kjendte en eneste skilsmisse av omtale dengang; de menneskers navne nævntes med dyp avsky … Tanken overmandet mig –. For ikke at graate reiste jeg mig og gik hen til vinduet og klemte munden mot ruten. Hvad hadde jeg da tænkt? Naturligvis vilde mor skilles … Min mangel paa forutfølelse kom nu over mig som godtroenhet og taapelighet og det gjorde mig sterkere og jeg hørte roligere paa onkel Marcus.

Han talte om far; om bedstefar; om sin egen stilling ved hoffet; om slegtens navn og ære. Han sa: «Det er ufattelig – en officers hustru og en skolelærer! …» «Hun er syk,» sa han – «din mor er syk, Benedicte – hun maa behandles som en syk.»

154Midt i det stanset han: «Jeg min tosk,» sa han – «jeg min tosk –

Jeg forstod at det ydmyget onkel Marcus at tænke paa at han hadde været mors bedste støtte i fars slegt; jeg skjønte, at hans uttalelser om mor blev bitrere naar han husket det … Han hadde latt sig føre bak lyset; han var delagtig i fars skjæbne. «Den arme Oscar,» sa han.

Alt onkel Marcus sa syntes mig naturlig og rigtig og frygtelig.

Far hadde sagt onkel Marcus at han ønsket vi, Marcus og jeg, skulde tale til mor.

Jeg lovte det.


Jeg snakket med Marcus det meste av natten. Far var paa embedsreise i distriktet; jeg sat paa hans seng og snakket med Marcus. Vi hørte at mor av og til rev fyrstikker av inde i soveværelset; men hun kom ikke ind til os.

Jeg gik ikke fra Marcus før jeg hadde overbevist ham. Bibelens ord overbeviste jeg ham med.

Men da jeg vaagnet næste morgen stod Marcus ved sengen min.

«Jeg kan det ikke,» sa han. Og han hadde samlet bevisgrunde for at det blev bedre for os hvis mor fik sin vilje. Jeg syntes, hans beviser var latterlige og usle. Ja han nævnte sin egen læsning – eksamen han skulde ta, artium. «Det blir roligere og jeg kan læse,» sa han. Mot dette reiste alt sig i mig – 155hvad hadde dette at si mot skammen? Om vi skulde forgaa og omkomme – om vi skulde holde paa mor med hænderne, hun skulde bli! Og jeg talte til Marcus om skammen til mine ord skræmte ham og mig. For mig var alt fjernt og uvæsentlig – og al pine for intet at regne mot det at bli utlevert til ansigterne, som stod utenfor væggen og ventet.

Det syntes mig umulig at mor kunde ha tænkt det gjennem. Jeg blev mer og mer viss paa, at jeg skulde ændre hendes beslutning. Helst hadde jeg villet, at Marcus og jeg skulde gaat til hende straks; men tvil om Marcus holdt mig igjen. Marcus hørte paa mig og sa ja; men naar jeg gik fra ham var endnu hans øine veke og vigende –. Og der gik nogen dage …

Jeg husker dem i taake. Utenfor maalene undgik vi hverandre, mor, far, vi; vi snakket sammen ved middagen og visste, at det, vi sa, ingen hensigt hadde uten at bli sagt. Naar Mette lo lød det unaturlig og ondt …

Far var meget hjemmefra; han nævnte intet til mig og intet til Marcus.

Men om kvelden naar jeg hadde lagt mig hørte jeg mors og fars stemmer fra stuen – time efter time.

En aften kom der fremmede; en av mors veninder fra X og hendes mand. Mens samtalen gik om forhold og mennesker der nord tænkte jeg: alt er som før – ingenting er hændt, ingenting 156er hændt … – Og jeg kom i en slags ekstase og jeg foldet hænderne haardt sammen under bordet og takket heftig Gud. Kveld efter kveld naar jeg hadde lagt mig truet og tryglet jeg ham ogsaa om at forhindre fars og mors skilsmisse –.


Eftersom aarene er gaat og noget er blit klarere for mig er jeg blit viss paa, at mor hele denne tid visste, at hun var syk. Maaske visste hun det i maaneder … Jeg husker hendes hoste, som bestandig lød fra en eller anden kant av leiligheten.

Hun blev daarlig en søndag – uken efter at jeg hadde snakket med onkel Marcus. Hun laa ikke mer end fire dage. Like til det sidste døgn var hun bevisst. Men en stor stakaandethet hindret hende i at snakke. Det var pneumoni, i venstre lunge; og betændelsen sprang over i høire og det gik hurtig nedover med hendes kræfter.

Jeg hadde fra første dag en forfærdelig angst for at hun skulde dø – en forfærdelig samvittighetsangst. Kunde Gud ha misforstaat mig? Dette hadde jeg aldrig ment. Jeg bad selv – jeg bad Marcus hjælpe mig – jeg vilde overbevise Gud …

Jeg turde næsten ikke være i sykeværelset – jeg taalte ikke at se uttrykket i mors lidende ansigt – jeg taalte ikke at se far paa knæ ved 157sengen – og sykepleierskens sortklædde skikkelse med den hvite kappe var døden … Likevel droges jeg dit hele tiden – jeg stod ved døren og lyttet om jeg skulde høre mors stemme … og jeg længtes efter mor, for første gang i mit voksne liv længtes jeg efter hende. Og for første gang dæmret det for mig at jeg ingenting visste om hende …


Det var om morgenen den tredje dag, hun var syk, at Brandt kom til hende.

Jeg stod bak far ved hendes seng, da han kom. Jeg saa ham først og jeg rørte ved fars arm og sa: «Far, der er nogen –»

Da far vendte sig og saa ham gjorde han en bevægelse som for at gaa mot ham; saa gik han tilside for ham uten et ord. Far og jeg gik ut av værelset.

Men jeg saa mors øine da hun fik se Brandt. Jeg saa hendes ansigt, da han kom.

Marcus hadde hentet ham. Vi hadde faat vite om natten at mor ikke kunde leve; om morgenen tidlig var Marcus gaat til Brandt.

Marcus stod midt paa gulvet i stuen da far og jeg kom fra fars værelse. Han saa paa far og sa:

«Det er mig som har hentet ham – hun har ikke bedt mig om det.»

Hans spinkle legem stod opreist og rankere end før, og han lignet en voksen mand.

158Far svarte ikke noget; over hans ansigt gik som et ryk av uvilje. –

Mens Brandt var hos hende stod far urørlig henne ved vinduet. Henne ved mors stol, hvor han stod saa ofte siden. Han lignet et stormslaat træ.


Nogen maaneder efter mors død begyndte jeg at skrive i en bog. Jeg har ikke lyst til at kalde den dagbog – for den har lite med dagene at gjøre. Den indeholder ikke som min første dagbog beretninger om mit livs oplevelser – beretninger som ligner de drømmene hvor ingenting mer har rigtige forhold …

I begyndelsen skrev jeg for at befri mig fra ondt.

Jeg lot tankerne angripe og forsvare hverandre dér paa papiret foran mig. Tankerne om mor – mit forhold til hende.

Siden blev skrivningen et slags behov for mig. Siden blev den stunden, jeg skrev – naar Mette sov og alting var blit stille, utenfor paa gaten og i huset – til dagens egentlige time for mig.

Og bogen, jeg skrev i, har været min ven – den eneste foruten Marcus. Den har tat skikkelse og den har vendt sig mot mig med ærlige øine – og foran de øinene har jeg forsøkt at si sandheten.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Benedicte Stendal

Romanen tar opp motsetningen mellom det tradisjonsbundne embetsmannslivet og kunstneres og intellektuelles friere livsførsel. Hovedpersonen Benedicte har sett på nært hold hvordan forskjellig verdi- og livssyn kan gjøre et samliv vanskelig. Når hun møter en mann med en annen bakgrunn enn hennes holder hun derfor tilbake.

Benedicte Stendal ble første gang utgitt i 1909 og er Nini Roll Ankers gjennombruddsroman.

Se faksimiler av 2. utgave fra 1926 (nb.no)

Les mer..

Om Nini Roll Anker

Nini Roll Anker var en produktiv forfatter. Allerede i 1898 ga hun ut romanen I blinde (under psevdonymet Jo Nein), men den egentlige debuten kom først i 1906 med novellesamlingen Lil-Anna og andre. I løpet av de neste tiårene skrev hun hele 18 romaner (noen av dem under psevdonymet Kåre P.), tre novellesamlinger, fire skuespill og en erindringsbok (Min venn Sigrid Undset, utgitt posthumt i 1946).

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.