Bispesønnen og andre fortællinger

av Tryggve Andersen

DEN STORE SUKCES

Motto:
Bøker er den bedste julegave!

73Han hadde sittet taus, uten tanke eller drøm, kun i mæt hvile nydt stuens og kvældens lune stilhet og hadde sparet sine halvlukkede øine den møie at se en eneste ting bestemt.

Men endelig maatte det ledige blik la sig fange: Noget grodde frem av skyggen derhenne under skrivebordets hylde; det var, som krøp en liten slange, faa tommer lang, frem av en hule – blinkende matt inderst fra mørket tok den spillende glans for hver av sine trinde bugter, den funklet rødt, den glimtet grønt, saa var der en hel lysgylden tomme med staalblaa stænk, saa brændte det røde i flamme og glødet over i en hvitgnistrende spids – –

Blikket flygtet tilbake ind i hulens dyp og blev atter lokket til at følge bugternes farvespil, og dennegang gled det videre ut i stuen og streifet nakken og kindet av en ung kvinde. 74Og dermed fattet han, hvad han hadde set paa. – Det stakkars lænkearmbaandet, han forærte sin kone til jul, laa dér og skimret ytterst i lysringen fra lampeskjærmen. Og gjenskinnet fra skrivebordets nye fernis øket naturligvis reflekserne –

Han lukket øinene og vilde slippe tankerækken, men hjernens fredfulde hvile var brutt.

Lænkearmbaandet – saa barnslig glad hun var for det, lekte og ringlet med det. Ønsket sig det hadde hun jo længe, og desuten var det den første egentlige foræring, hun hadde faat av ham – den første overflødige gave, han hadde bragt hjem i de tre aarene, siden de blev gift. Før denne høsten aatte han aldrig raad til saant. Deres luksus hadde hittil været i tarvelighet at dække litt mer end de værste huller i det nødvendige.

Haarde aar – især for hende, som støtt hadde været bedre vant …

Han saa paa hende. Og som hun sat urørlig lænet tilbake i gyngestolen med en avis paa fanget, den hun ikke læste, tydet han hendes skikkelse linje for linje. – Nei, savnenes aar hadde ikke knækket hende. Heller gjort hende spænstigere og rankere, og det svære, askeblonde haar hadde ikke tapt sig –

75Der stod vin og frugt paa bordet, og han tok efter sit glas. «Skaal du –» sa han lavt. Hun vendte sig helt mot ham og smilte, og han blev varm av glæde over, at smilet var like levende og bløtt, som han nogensinde kunde mindes det.

«Skaal du – Husker du, vi har ikke hat en nytaarsaften her hjemme før?»

Jovist husket hun det, og der var klang av varm glæde ogsaa i hendes stemme. – «Takk skal du ha, fordi du har ordnet det slik iaar!» – Hun gik hen til ham og la haanden paa hans skulder. «Og takk,» hvisket hun, «for alt, slik du har ordnet det for os iaar!» Og pludselig bøiet hun sig ned over ham og kysset ham paa øret: « Kjære manden min!»

Han reiste sig, deres øine møttes, og han gjemte hendes lille haand i sin. «Ja, tilsidst maatte da medgangen komme,» sa han tungt, næsten som et suk.

«Det er den sandelig og tilgavns!» lo hun freidig, og de gik nogen skridt haand i haand. «Nu har du vundet dem for dig, alle folk, al verden – Tænk, fem oplag og sagtens endda et til vaaren! – Du, det er rent en rekord av en sukces efter vore forhold –»

Han stirret ned for sig og mumlet: «Jeg 76kan si dig det nu – jeg hadde ikke aarket stort mer – –»

«Gutten min!» – Hun klappet ham og trak ham bort foran speilet. «Vet du – du er saa pen i de klærne,» spøkte hun lystig. «Se bare paa dig selv, du ligner omtrent en lord … Nei, en tysk baron! Det er kneblernes skyld – –»

Enten han vilde eller ikke, speilte han sig og lo, syntes selv, at denne graa dressen passet bra, og saa skriftet han, at han altid hadde likt sig ilde i luvslitte klær.

Hun hadde merket det. «Me–en, du –» mønstret hun ham nøie og trak i vestekanten. «Du bør ikke bli tykkere, jeg er bange, du skal faa mave –»

«Aa, det har vel ingen nød,» trøstet han. «Foreløbig i det mindste – – Men er det saa ikke min tur at beundre –?»

Nei, trængtes slet ikke, for det gjorde han hver dag, det – –? Hun svinget unda til bordet og forsynte sig med druer av frugtfatet.

Han satte sig og tændte en cigaret og faldt i tanker. «Skal vi bli hjemme iaar?» spurte han om en stund. – «Og reise paa landet til sommeren som andre skikkelige borgerfolk?»

77«Jeg hadde inderlig lyst,» svarte hun tænksomt. «Men du faar vist stipendium. –De kan ikke forbigaa dig nu, vel?»

«Kanske.» – Han dampet paa cigaretten og rynket panden.

Hun skottet rask hen paa ham. Han var saa ofte ute av stemning i vinter, trods de mange oplagene og pengene, og hun ante aarsaken; han hadde ikke røbet den. – «Vi skal bare indrette os paa fornuftigste maate for arbeidet dit,» sa hun dæmpet. – Hvad trodde han det blev?

Naa, den ufærdige romanen … det utkastet, rettet han sig, plaget jo endel.

«Det?» – Hun prøvde at tale ganske jevnt. «Har du ikke opgit det?»

«Nei,» svarte han kort, kastet cigaretten og tændte en ny, og det rykket svakt i ham av bitterhet over hendes spørsmaal: det var to seige aars faafængte arbeide, det gjaldt.

Igjen sat hun urørlig i gyngestolen – hun hatet denne romanen, den var blet som hendes mands onde samvittighet, den pinte ham gal for hende.

Han røkte cigaret efter cigaret; hun var stille som en mus, turde neppe flytte foten. Naar han hadde den minen, med fremskutt hake og dirrende trækninger i øienlaakene, 78var det ondt at forstyrre ham; han led ved det – – –

– – Dette blev ikke til at holde ut! Det var allikevel en helligaften dette, og han burde saamen være manérlig. Gid de hadde bedt fremmede, da kunde han være livlig og pratsom nok. Men de hadde frydet sig til at ha kvælden for sig selv … Aa pyt, hun skulde greie at gjøre manden sin blid alene, sætte mot i ham, for der var visst i grunden kun det i veien, at han ikke stolte paa sin dygtighet til at fæstne heldet, fortsætte medgangen – Han med sine evner! Dem hadde da aviserne og forlæggerne med snakket om og været enig om meget tidligere end i høst. – – Hendes egne enfoldige tanter hadde skrytt av ham, straks de blev forlovet. – Aa pyt, han kunde alt, magtet alt, dersom han ikke kritiserte livet av sig selv – –

Hun listet sig fra gyngestolen, vilde ta ham om halsen og fortælle ham det rent ut, men blev staaende raadvild. Han saa skrækkelig trist ut, gutten, og han var saa nervøs efter den boken, at han ikke engang vilde eie den i hylden sin. Men hun hadde lagt den paa sybordet, bak nøstekurven – –

Dér hentet hun den og strøk kjærtegnende over det nydelige omslag, inden hun aapnet 79den og tittet paa et kapitel hist og her. – Hun var glad i denne fortællingen, hun, og det vilde hun været, om de ikke hadde tjent en øre mer paa den end novellerne ifjor. Vakker og klok var den, hyggelig ogsaa – og vittig og koselig og morsom – – Hun læste en stump av slutningen, og endda hun kunde den utenad, lo hun uvilkaarlig en liten kriblende latter.

«Hvad er det?» sa han og stod op. Hun gjemte boken bak ryggen, men blev ved at le imot ham saa smittende fornøiet, at hun tvang ham til smil.

«Hvad er det?» – Han halte lempelig i i hendes arm, da løftet hun boken høit over hodet og forkyndte: «Det er du, som er saa morsom –»

«Boken min!» Han smilte fremdeles, men forvirret, og der var kuldskjær uro i tonefaldet.

«Ja netop den, du! – Det var scenen med de to gamle jomfruerne» – Hun viste ivrig stedet. «Du er flink – –» Han læste nogen linjer, mens hun støttet sig til ham, og saa smilte han sikrere: Jaha – det er ikke værst, det dér – ikke sentimentalt,» nikket han og tok hende om livet. «Og kjære dig, jeg skylder dig den ideen –»

80Hun rødmet stolt: «Har du ikke glemt det tosseriet, jeg snakket – Du var lei og sa, du hadde kjørt dig fast –»

«Jeg kjørte mig fast baade tidt og ofte,» smaalo han. «Der er adskillig mer av dit tosseri. Du hjalp mig paa glid –»

Hun trykket sig tæt ind til ham: «Er det sandt – har jeg hjulpet dig?»

Javist var det sandt, det vilde knepet fælt for en brukbar ende uten hendes idé, forsikret han. Men med ett krympet han sig frysende og slængte boken, førte hende frem i det fulde lampelys, slapp hende og stirret hende stivt ind i ansigtet. «Si mig nu, Helene,» bad han, og mælet skurret av spænding – «si mig det saa oprigtig, du kan og formaar: Synes du den sidste boken min er en god og ærlig bok? –»

Og ganske skræmt av hans alvor pustet hun skjælvende og svarte blek og høitidelig: «Ja, det synes jeg.»

«En ærlig bok?»

«Ja.»

Han sukket langt og lettet, og øinene veg unda hendes. «Takk skal du ha – jeg har tvilt paa det, ser du – –»

«At du kunde!» brast det ut av hende, og med taarer i øinene rystet hun sørgmodig paa 81paa hodet. «Du maa være ærlig, du kan ikke fuske i din kunst, om du vilde! – Det vet da jeg bedst, som kjender dig. Men du kan dræpe dig med tvil og selvpinsel, kan du,» graat hun stille. – Var det derfor, han hadde gaat saa ulykkelig i vinter, kjære, kjære gutten! – Og hun, som hadde ment, det var, fordi han ikke stolte paa at være like dygtig næste gang. Men han kunde spørre alle folk, al verden – de vilde svare som hun! Denne boken, han fór saa stygt med, hadde git ham og hans arbeide værd for tusenvis av mennesker i landet, og herefter vilde fler og fler forstaa ham. – Og taknemlig skulde han være mot boken, ikke styg – taknemlig for, at gjennem den hadde han naadd saa mange – –

Hendes stærke tro rev ham hen, han aandet friere og friere, mens hun talte, og han grep hendes hænder, og dugg slørte hans syn.

«Det har været slemme uker for mig,» sa han mykt. Jeg har været syk av dette, men jeg haaper, du har kurert mig – – Kanhænde den uvante velstanden vor voldte skruller og forskrækkelse,» stagget han pludselig sin rørelse. – «Tænke sig til, for mig lutfattige fyr at opleve aarets største literære sukces og tjene nærpaa bureauchefs gage – minus avdrag paa forskudd da!»

82Hun tørket taarerne og kysset ham og maatte le, og muntre blev de begge to, og skiftevis skildret de sin velstand og dens avgrøde: De hadde leiet trivelige værelser til solsiden, flere stoler og ny lampe hadde de kjøpt, og han pekte litt skamfuld paa sit prægtige amerikanske skrivebord; mens hun ringlet for hans næse med armbaandet. Og like fra oktober hadde de hat det trygt og godt og fra jul og til nytaar undt sig at leve som stortingsmænd. – Bevares vel, det kunde gaa an at være forfatter hertillands ogsaa!

Men han lovte hende det – og paa det løfte tømte de sine glas – at svigtet ikke lykken tilaares, skulde der komme piano i huset. Det skulde være hendes løn, for hun hadde skaffet dem aarets sukces i hænde: hun hadde fundet paa den gode enden.

«Du skulde ikke ha sagt det.» – Hun stillet glasset fra sig og banket i bordet. Et slumpetræf var det med hendes indfald, og det var ikke slumpetræffet og ikke bare enden, som hadde vundet og vilde vinde seir, men hans arbeide og hans evner. «Og jeg er saa glad for de forrige bøkerne dine,» føiet hun til. – «Kritikerne har rost hver én av dem, og nu vil publikum begynde at kjøpe dem og forstaa dem –»

83«De forrige bøkerne mine –?» – – Han satte sig og klemte tindingerne mellem fingrene. – Nei, de vilde ikke bli bedre forstaat efter den sidste, stak det i ham, snarere misforstaat. Tildels var det allerede skedd.

Han sprang op og drev frem og tilbake. Der hadde ikke fra hans side været synderlig – alvor bevisst – alvor med den fortællingen iaar, og han vilde nødig, den skulde skjæmme ut – –

Han følte, at hun saa underlig saart efter ham og stanste; hans braa taushet hadde vel smertet. – «De forrige bøkerne, la os ikke drøfte dem,» avværget han overlegent. «La mig heller ta fat paa den næste –»

«Blir det romanen?» – Der var hastig bøn i spørsmaalet; han fattet hvorfor og bet tænderne ihop og skygget for panden, men stadig følte han det saare blik. Aa, at han ikke kunde faa være i fred for den helvetes skrivingen og hele dævelskapet! – –

«Det skal jeg svare paa imorgen,» sa han tvært og beslutsomt, men blev derpaa staaende og vugge kroppen som i takt med en vellært melodi, til han aandsfraværende drev nærmere skrivebordet, satte sig og skubbet platen ledig og rotet papirer op av en skuffe; manuskripterne var ikke rørt, siden han pakket ned før 84julestorvasken, og av og til mumlet og bandte han sagte over noget, som ikke var paa plads.

Hun pleiet lystre varslerne paa de hensynsløse arbeidsrierne hans og stilfærdig rømme for dem; men i kvæld hadde hun længtet efter, at de skulde vaake nytaaret ind sammen, derfor nænnet hun ikke forsvinde endnu og sat og ventet en stund, om han ikke skulde besinde sig. – Han skrev jo ikke, han saa kun igjennem – –

Og hun kjendte manuskriptet – det var romanen.

Ydmygt sænket hun hodet: Han vælge det arbeide, han vilde, tænkte hun – det skulde være det vigtigste av alt for hende som for ham – det var hendes livsopgave og pligt at hegne om det – –

Endelig snappet han en blyant og noterte og streket og rettet. – Da sukket hun og ofret sit ønske. Vaaket den arme mand her ved skrivebordet, kunde nok hans hustru alene vaake nytaaret imøte derinde i soveværelset.

«Godnat,» hvisket hun.

«Godnat,» nikket han, og hun gik ut av stuen.

– – – – – – – – – –

Han rettet gjennem et avsnit, han hadde tænkt anderledes i julen, læste nogen sider av sammenhængen, la blyanten væk og saa sig 85rundt. – Var Helene gaat? Naaja, det hadde selvfølgelig ikke været hans hensigt at jage hende i kvæld – det ene korte avsnittet, han husket paa ista, hadde han formet ordret paa gaten en av dagene, og han maatte skynde sig for ikke at miste det av hukommelsen. Kasserte han væven, vilde boten dog ikke skade – – –

Hun kunde gjerne været litt taalmodigere; det var pokker ikke mulig at sanse paa høflige forklaringer i farten – –

Han samlet manuskriptet, delte det saa i tre bunker og skulde til at lægge det ned i skuffen. Men han puttet næverne i lommerne, stemmet føtterne mot gulvet og rugget stolen bakover. – – Her hadde han den igjen liggende foran sig, denne evige romanen. Omtrent som han forlot den i vaar, flygtet fra den, efterat et fjerdingaars ihærdig mas kun hadde øket de ubrukbare kapitlers tal. – For her var to brukbare kapitler, seks ubrukbare og resten kaos. Det hadde været den uforanderlige stilling dette aaret.

Det var fan ogsaa, at dette emnet skulde raket borti ham og ikke være til at bli kvitt. Det klængte fast, det klorte og rispet, naar han blev kjed og sparket det fra sig. – Det lignet de arge bikjerne, som standhaftig holdt taket, de bet – –

86Og straks i førstningen syntes det saa enkelt og liketil, og det fristet som et stykke menneskelig nylænde at dyrke … Planen var bygget paa en snau maaned, og han berettet venner og kamerater om sit fund. I de store træk, ja – – Senere kom hundre vanskeligheter paa tværke for utførelsen.

De store træk! – Han lo haansk. De store træk, det var avmagtens særkjende at vasse i den taakede myr – – Han strakk ikke til, det var saken – han burde være nøid med at pusle smaa livagtigheter i snævre emner – –

Skulde han stryke flagg for vanskeligheterne – bli manden med den uskrevne bok? – –

Han drog næverne op av lommerne og lutet forover, og stolbenene dunket i gulvet.

Tok han fat paa romanen nu, var han ute av stand til at spaa, naar den kunde bli færdig – om den kunde bli færdig. – Hvis han tok fat – –

«Det skal jeg svare paa imorgen,» hadde han sagt. Hvad skulde han svare? – Hvad hadde han ret til at svare? –

Hun hadde døiet meget i deres ægteskap, Helene, og tapper og spænstig var hun. Men hvor langt vilde hendes styrke bære? Den vilde ogsaa møte sin grænse – –

87Turde han paany prøve hende med aar av savn og angst og lidelse og skuffelse – skuffelse for hans haap, angst og lidelse for hans angst og lidelse … Atter by hende en tilværelse fra haand til mund paa vidttrukne forskud hos forlaget, indtægten av artikler og flygtige noveller, laget i timer, han snøt sit virkelige arbeide for? – Og det vilde det helst bli til, gav han sig romanen ivold – – –

Han reiste sig slingrende. Aa, hadde han været ensom i verden! ropte harmen i ham. – Han skulde ha slaass for sin livsopgave, saalænge veiret pep i lungerne –

Neineinei! Han skvatt ræd og sprikte med fingrene. – Dette var vederstyggelig! Den helvetes skrivingen, narret den ham ikke til at bande det dyreste, han eiet …

Neinei, han hadde ikke gjort det, dysset han sig til ro. – Dette var flokseri – Og livsopgave, det var naa den romanen aldeles ikke – hans livsopgave var videre end som saa – –

Han travet op og ned i stuen, røkte cigaretter og drak et par glas vin.

Helene og han, de hadde truffet hinanden i utlandet, og da de giftet sig paa sidste aargangen av et stipendium, tegnet fremtiden taalelig lys. De skrøt av ham hjemme, de 88ridset hans runer i avhandlinger, og skjønt han visste, at han ingen produktiv natur var, hadde han tillid til sin ærlige kunst og de nye oplagene. – Jaha, de nye oplagene! spottet han sin letsindighet – Men med alt flittig stræv og al skriving, produktiviteten vokste just ikke efter giftermaalet, uagtet de bokstavelig talt levde for dens trivsel – – De skulde jo leve av den, kniste han. Og desuten den livsopgaven –

Dengang han opdaget, hvad kunst var og skapte de ældste bøkerne sine og grundet sin literære stilling, hadde det været vellyst at underkaste sig pinen ved at producere –

Grov han ordskattene ut av sprogets gruber, smeltet dem og renset dem og smedet dem i sætninger, flettet han sætningerne til en brynje, der sluttet som uforgjængelig, levende smidig hud om billedet – arbeidets fryd var arbeidets fortvilede møie værd – – – –

Og nu – hadde han kanske bøiet knæ for fremmede guder? – – Nu skulde hans arbeide være som folks arbeide flest og bringe brød tilhuse –

Han drak mere vin og travet hurtigere op og ned og svor en rasende ed paa det, at menneske skulde være menneske, ingen livsopgaves træl, ikke kunstens, ikke sine særegne evners træl – –

89Han stanste. Det lynte gjennem ham, at han hadde været træl – en gold lidenskaps slave, som gnieren er gjerrighetens. Og paa dens alter hadde han været ifærd med at øde sin sjæl, og et tilfælde – nei, hans ægteskap – hadde reddet ham – – – –

Vellyst i den pine at producere! – Han rystet av lydløs latter, og mindtes en sommernat paa en skyss-station, dér han bodde for at skrive … Han var røket av sporet midt i en novelle og sprællet i vaande som jøden i tornebusken – døgn efter døgn, uten søvn, uten sult. Saa hændte det en maaneklar nat, at han døset av, men blev vækket av høirøstet tale; der var to, som snakket, en mild, slæpende kvindestemme og en dyp, brummende mandsstemme. Han kunde ikke undgaa at lytte – og de talte om ham og hans novelle, de diskuterte den, vraket og roste. – De fordømte, frække sommergjæsterne hadde altsaa snust i hans papirer! Stjaalet var manuskriptet ikke, han saa det ligge paa bordet i maaneskinnet. – Men det interesserte ham, det de sa; de brudstykker, han opfanget, var ikke taapelige – disse nysgjerrige pøblerne var ikke dumme, de gav ham nyttige vink. Han anstrengte sin hørsel til det ytterste, kunde allikevel blot opfatte brudstykker. – Hvor 90snakket de henne? Snakket de i sideværelset? Han stiltret rundt væggene med øret til tapetet – – krøp paa gulvet med øret til plankerne – – Stemmerne blev fjernere, talen utydelig, uten mening. – Han slæpte sig til sengen; da summet det kloss ved, der skingret kvasse hvin inde i hans hode. – Han skrek av rædsel, og med levningerne av sin forstand skjønte han, at det var hans slitne hjerne, som gjøglet for ham. – Han var gal den sommernatten.

Han fantaserte ord og kunst, som gnieren fantaserer mynter og guld. – Han sanket skatte til tom glæde for sig selv og høstet retfærdige «kjenderes» kjølige bifald og publikums likegyldighet – – – –

Ut fra den forfærdelige sykdom hadde hans ægteskap reddet ham. Og det sælsomme var, at han trodde, han bragte sin kjærlighet til Helene et offer, da han blev helbredet – da det skedde, at hans evner blev frigjort og hans kunst skjøt frodig vækst – –

Han løftet glasset, suget vinen draapevis og tænkte tilbake: Det var ivaares, husværten var nærgaaende for leien, Helene og han uanstændig lurvet i det skarpe sollys, og desperat laaste han romanen ned og begyndte at gjøre en fortælling. Han dannet den endda 91over en mager periode i et ubrukbart kapitel – som vorherre kvinden av mandens ribben, gottet han sig.

Og fortællingen skred fra haanden, han «digtet» den, fabelen blev hægtet ihop ledd for ledd, og i galgenhumor søkte han raad og veiledning hos Helene, naar skuten rendte paa grund. Og hele affæren moret ham omsider, han skulde ikke nægte for det – Der var raskhet og friskhet i handling og skildring mangesteds blev der det. – – Raskhet? Han hadde end ikke forsmaadd at male med den elegante svaber, som fine godtfolk kalder stil – Sludder, en forfatters stil var paa en vis den lovlige følge av hans erhvervede dygtighet, ikke enstydig med manér; det hadde været tilgjort kræsenhet av ham hittil at nære sky for sin personlige stil …

Vel, fortællingen blev fuldendt fra mai til september – seksten ark paa fire maaneder – og dermed transporterte han den til forlaget og hadde været elendig slukøret og trangbrystet, til gunstig kritik, oplag, sukces og penger bragte adspredelse og overraskelse. Og bekymring. Han hadde nemlig hat svært for at vænne sig av med den vrangforestilling, at der ikke var forskjel paa let produktion og fusk … Oprigtige, sanddru Helene! – hun saknet aldeles 902ikke forstand paa literatur, og hun hadde overbevist ham grundigere i kvæld end den ganske parade av anmeldere tilsammen.

Han skulde være taknemlig mot boken, ved den hadde han naadd tusenerne i landet, sa hun, han og hans arbeide var blet kjært for dem. – – Han bøiet hodet som i ærbødighet og indrømmet, at det var saa … Og fra den sandhet viftet en het, ildnende luftning. Han var av dem, som nationen agtet – og han hadde vilje og store maal for sin vilje … Han skulde værne om det, han hadde vundet.

Og han hadde naadd almenheten, idet nøden tugtet ham til at gi avkald paa en forkvaklet metode i sin virksomhet. Prisen var mindre end ringe; han skulde være taknemlig for den med.

Men, hvad vilde dette si? – Han snudde sig og skimtet sit ansigt i speilet, og næsten blyg tuslet han til skrivebordet. Han dæmte for den tanke; den brøt skrankerne: Det vilde si, at han ikke længer var lærling, men mester.

Han trippet forlegent: «Ikke i min kunst ikke i min kunst,» mimret han. – Brutalt svarte det: Hvor fan skulde du være mester henne, om ikke i din kunst?

93Han vred paa sig og forsonte striden: Er man mester i sin kunst, blir man stedse dens lærling tillike – – – – –

Uf, her var for varmt og kvalmt av cigaretrøk, og han rev vinduet op, og nattekulden strømmet ind. – Han bodde høit i fjerde etage, og lænet til vindusposten lot han synet flakke over hustak, som var hvite av sne, og utover al den sovende by, og det søkte hvile ved et kneisende kirketaarns oplyste urskive. – Klokken var snart tolv. Hvad skulde han si til hende imorgen?

Romanen blev det pinedød – næ, han vilde ikke bande inat – romanen blev det altsaa ikke! Han vilde ikke tilbake til den frugtesløse jammeren. Han fattet i denne stund sin opgave baade større og mægtigere, end da den sattes paa stabelen. – Større opgaver, større ansvar. – Hans digtning skulde herefter være for tusenerne i landet, ikke for kunstfanatismens krøplinger. Aa, som deres satans – ish, han vilde ikke bande inat – deres smaalige hærk skulde ikke binde ham. Han mærket endnu gnagsaar av de lænker, han nyss hadde sprængt – – –

«Giv mig et billede,» bad han sit forsyn, «og fra det skal historien spinde sig og slynge 94sig. Min stemning skal bære den, menneskeskjæbners rigdom skal jeg gyde i den –»

– – – Vintereftermiddag – lige før den blir graa – to gammeldagse, firkantede portstuer med spidse tak – et forfaldent plankegjærde – strittende riskvister – neida, vældige, nakne trær av en allé over gjærdet – og bakom en herregaard, som smuldrer, en slegt som smuldrer – – –

Han saa mot stjernerne: Omen accipio.

Men av det smuldrende skulde en sund, kraftig ungdom spire. – For tusenerne i landet skulde herefter hans digtning være. Han var naadd i pakt med det almene –

Kirkeklokken slog. Tolv bævrende slag talte han.

Han strakte armene og videt brystet og aandet den kolde, friske iuft. Aa, du store gud, som han skulde arbeide iaar!

Men Helene, hende kunde han trøstig ønske et godt og velsignet nytaar og takke hende ærlig for det gamle.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Bispesønnen og andre fortællinger

I årene 1904–19 ga Tryggve Andersen ut en rekke noveller og fortellinger. Samlingen Bispesønnen og andre fortællinger fra 1907 inneholder fem noveller.

Les mer..

Om Tryggve Andersen

Tryggve Andersen etterlot seg ingen stor litterær produksjon, men det han skrev regnes i dag blant noe av det beste i norsk litteratur.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.