Brukshistorier

av Ragnhild Jølsen

Bare en liten Stein

Søndagseftermiddagene var de ofte at se spaserende utover Landeveien, hun liten og kulten med tykke Kinder og Stumpnæse, han mager og arbeidsslitt, begge stille og troværdige, – og der de gik, der gik de. Haand i Haand. En og anden Gang kunde det ogsaa hænde, de sat paa Tømmerlunnerne nede ved Elven, men altid kun de to alene – ingen tredje eller fjerde. Der de sat de to, hun med det rynkede Helgedagsskjørt kiltret op for ikke at faa Kvae paa, han med sort, stiv Søndagshat paa Hodet, dannet de likesom et litet Hus for sig. Og likesaalitt som de havde nogen Trang til at blande sig med Ungdommen, som lo og skraalte, likesaalitt faldt det dem ind at snike sig op i Aasen. Hvis saaledes nogen for at erte dem sa:

«Aa, Dere gaar nok i Aasen, Dere ogsaa men Dere rusler bare saa støtt og stilt, saa ingen ænser Dere» – da svarte de to:

«Nei, aa flyge i Aasen det høller vi os for goe tel, lell.»

«Ungdommen har naa slikt for Skik,» kunde saa sies. «Men Dere er vel gamle, Dere – halvfjersinstyve Aar – eller haass?»

«Nei, vi blir fire og tjue Aar tel Jul begge to,» lød Svaret ordentlig. «Men det er Forskjel paa Ungdom au – i Aasen gaar vi aldrin, det kan I forlatte Jer paa.»

«Det er bare Gælninga, som flyger i Aasen,» lød saa Ræsonnementet videre. «Snart flyger Jenta med én Gut og saa med en anden – og slik er det med Gutta au, dom byttes paa. Vi er ette Taterer, vi, og enhver kan ha det paa si Gjærd – vi ska nok hølle det ut med hinanden – ette sandt, Marja?»

«Jo,» svarte Marja og lo trygt.

Og naar de atter gik Haand i Haand nedover Veien, kunde det hænde, at de snakket litt:

«Naa har je fem og fjers Kroner paa Boka, Marja.»

«Nei lell?»

«Ja, det kreker framover. Du veit, det kunde nok vøri anslessen mye mer, var je ette blit joksa paa Gampen. Men det var vel Guds Vilje – og det gaar nok.»

«Det gaar nok. Og veit du – je har pakka fem Gross over det je behøvde i denna Uka je, Jørgen.»

«Jagu er du drivanes, Marja. Det er bare én Tingen om aa gjøra: Je er ræd, atte du blir bleik og ussel. – Je greier det da aleine, ser du.»

«Je trur nok, du greier det, Jørgen. Men je har naa Moro ta aa hjælpe littegran tel, je au den Moroa maa du la mig ha. Je vil ette komma tomhændt, ser du.»

«Du er like go, om du kommer aldrin saa tomhændt du, Marja mi – det er bare de store og fine det, ska je si dig, som endelig søns, sliktno maa tel, men det er vel for det, at dom er opfostra slik – det er da ette du og je. Og pent og bra ska vi nok faa det etter vor Stand, Marja – utenom at du lægger dig i Tungslitet naa førut.»

«Men du da, Jørgen?»

«Pøh, je da – je veit, aa je tøler je, ser du, saa det behøver du neimen ette aa bekymre dig for.»

«Je faar nok bekymre mig for dig, Jørgen.»

«Jaja, Marja mi, je trur nok det, at du er lissaa gla i mig som je i dig – og bra ska det bli, naar du fløtter him tel mig. Aa sier du om Sommerdaen, Marja? Tel den Tia kan det la sig greie, tænker je – baade aa faa sat istand Koven innafør Kammerset og faa det nye Bohavet ind der. – Ja, det ska bli rart aa se dig gaaendes og stelle mellem Forældra mine, Marja – og glædelig blir det au for dom to Gamlingæne aa ha et ungt Menneske om sig.»

«Og je ska nok stella godt, Jørgen, baade for dom og for dig, det kan du lite paa.»


Naar Jørgen og Maria kom til Broen, hvor de skulde skilles, blev de i det uendelige staaende og hænge utover Rækverket.

«Je søns støtt og stedig, det er svaart aa gaa ifraa dig, Marja – du veit, vi staar jussom saa for os sjøl begge vi to – og naa je for min Del: Førutas at je aldrin før har set paa den Kanten, Jentæne gik, saa er du den første Kameraten min au, du Marja.»

«Akkurat saa er det med mig au, Jørgen.»

Og de kunde med lange Mellemrum si et eller andet, likesom for Formalitetens Skyld:

«Har du set’n Ola Dammen paa det sidste?»

«Nei. Hoffer spør du om det?»

«Aa, ette for nonting heller.» –

Og de saa op mot Skyerne.

«Imorra blir det Regn – Sola trækker.»

«Ja, men vi har længe hat Goveir naa.»

«Ja, det har vart akkurat to Vekur paa Tisdan.» –

«Hossen staar det tel med Far din og Mor di, Jørgen – je spørte kanske ista au, men –»

«Jo, de staar ved Helsa beggeto, Gudskelov. – Og du, hossen har du – og Søskena dine – og Forældra dine det – trives dom godt oppi Brakka?»

«Aajo. Men det er kommi non nye, som er fælandes lusete – og saa slaas og tumler Petter og Kjærringa has saa mye – og saa skriker Unga saa fælt uti Gangen.»

«Det maa væra fælt aa bu hoppes med saa mange, Marja. Nei, det Brakkestellet skal vi da sleppe, lell.»

«Vi faar det nok anslessen fint vi, Jørgen.»

Og saa pludselig tilslut efter en lang Stilhet:

«Ja, Færvel da, Marja.»

«Færvel da, Jørgen – du faar leva.»

«Jo.»


Men en Søndag, de saaledes spaserte sin vanlige Tur, var Jørgen saa underlig til at snakke:

«Du Marja,» sa han sørgmodig, bedst som de gik, og sig uavvidende klemte han fastere om Marjas Haand, «det blir nok ette ta saa lang Varighet endda med os to, Marja.»

Marja saa stort paa Jørgen uten at skjønne, hvad han mente.

«Je har faat føre mig, at je ska dø snart je, Marja.»

«Er du sjuk da, Jørgen?»

«Nei, je er ette sjuk. Og heller ette kan je si, hossen eller haa det kan komma sig ifraa; men de sidste Morningerne, je har gaat himatifraa, har det støtt sli ner i mig: Mons tru, om du naa faar se han Far og hu Mor og Hytta mer. Og hver Kveld, je er kommi telbars, har je forundra mig. Det er i Nærheta mi, ser du?»

«Men i Jøssunavn da, Jørgen.»

«Du ske ette sørje, naar den Tia kommer, Marja. Je har da den Trua, at je faar det godt ser du; for je har aldrin, det je veit, hverken støli eller bedri non – og det faar du tænke paa og vente taalmodig, vi sees nok att. Imens vil je, at du ske ha non ta Tinga mine tel Amindelse om mig. Kommoden min ske du naa ha – je kjøpte’n paa Aksjon etter Presten, saa den er fin, Marja, – i øvste Skuffen er det Smaarum med Skyvelok, der kan du ha Smaatinga dine, Brøstnaala, Hutørklæ og slikt no – den andre Skuffen er fælandes brei og rummelig, og den trea Skuffen er au bra, den er bara røki littegran sund, men det ske je rette paa i denna Kveld je, Marja. Og saa har je tænkt, du ske ha Klokka mi. Og Oleandern, som je fek ta ho Faster, den vil blomme pent for dig i Vønøiet, den. – Spareboka faar bli hos de gamle Forældra mine, du er ung og du greier dig nok, har du Helsa; men dom gamle to er det alleværst for.» – –

De gik stille en Stund. Saa sa Jørgen:

«Je har støtt hørt, det ske væra godt aa ha noen aa graate ihoppes med. Vil du lova mig, Marja, at du gaar tel de gamle Forældra mine, den Dagen det hænder.»

«Ja,» svarte Marja. Hun vilde saa inderlig gjerne ha sagt noget mer til dette, men var ikke istand til at finde paa nogenting. Men Haanden hans vilde hun ikke slippe.

Den Dag blev de staaende paa Broen, til Mørket faldt paa. Og ingen av dem husket at spørre om noget eller gjøre Forsøk paa Smaasnak. –

«Nei, je faar gaa je, Marja – Forældra mine venter vel paa mig. Du faar ha det saa godt da, Marja, og mangfoldig Tak for den Stønna, vi har gaat ihoppes.»

«Færvel, Jørgen.» Jørgen strøk Marja én Gang klodset over Kindet og gik. Opi Bakken stanset han og saa sig tilbake. Da saa han, at Marja gik med Forklædet for Ansigtet og graat – og han skyndte sig ned fra Bakken:

«Marja!» sa Jørgen, «du ske ette sørje, Marja mi! Du ske se, det var bare no, je hadde faat for mig slik – je kjender mig jussom lettere naa. Færvel Marja, vær ved trøstig Mod du.»

«Færvel, Jørgen.»

Og saa skiltes Jørgen og Marja.


Det er paa Fordugurn næste Dag, kort efter at Fabrikklokken ringte Arbeiderne ind. Røken fra Hyttepiperne stiger ret tilveirs efter Ilden under Kaffekjedlerne. Mellem Brukets Huse og nedi Lierne ligger endnu en Rest av Morgentaake fra Elv og Fos. Indi Bruket er allerede alt i Virksomhet, Vandet sluppet paa, og Maskinerne hviner og piper, og indiblandt Hvinet og Pipen er hørt første Gangs Varsko fra Minererne i Fjeldet, hvor Sten til en Nybygning blir sprængt ut – foregaaende Lørdag var de gaat fra færdigboret Mineleie, og saaledes har de nu kun havt at lægge Dynamitten nedi, dække til med Kvist og Kvas og tænde Lunten.

Skrikende sit andet Varsko springer de just hen og gjemmer sig – da en Mand kommer gaaende. Han er litt forsent ute og har sovet tungt – Varselsskriket har han ikke Tid til at bekymre sig om, det er jo desuten kun anden Gang – og han stiler ret frem. Saa skriker Minererne for tredje Gang. Manden ser op og snur om. Idetsamme gaar Skuddet, og han ligger der med Bakhodet knust av en eneste Sten saa stor som en Knytnæve. – –


Indi en Skoghytte sitter de to gamle Husmandsfolk, Jens og Kari Braaten og limer Spaanæsker for Bruket. Svært optat er de med Arbeidet de to skikkelige Gamle. Hver har de i venstre Haand en Træklods, som de former Spaanen over, hver har de ved sin ene Side en Spaanhaug og en Klisterpotte med Kost, og midt imellem sig har de en Kurv, hvori de færdige Æsker kastes. Det gaar ikke raskt fra Haanden med dem. Især paa Kallen er Hænderne krøklet av Gigt og Svakhet, og hvert Øieblik maa han desuten ta Snadden av Munden og klø sig i Gommerne, ved hvilken Leilighet han har saare let for at faa Klister i Skjegget. Arbeidet er i det hele ugreit for ham. For Kjærringen gaar det litt bedre, efterdi hun er vant med at bruke Fingrene til Hosebinding og Bøting, og forresten ingen Snadde og Skjeg er brydd med, men saa har hun til Gjengjæld saa travlt med at titte ind gjennem Stuedøren bort paa Languret, som staar i Kroken.

«Naa har je akkurat limt hundre Æsker paa en Time,» fortæller hun noksaa fornøiet.

«Og je?» spør Kallen.

«Aa – du har vel altids limt en fem og tjue Støkker, tænker je – saa du kan næsten lissaagodt la det bli, du Jens. Du bare sitter og faar vondt i Ryggen din tel inga Nøtte, ser du.»

«Jagunok,» sier Kallen, «saa faar je røike litt i Fred og Mak au.»

Kallen lægger Limegreierne bort og er netop paa Vei for at sætte sig i Dørtærskelen med Snadden, da en liten, kulten Jente kommer ind til dem. Øinene er vidtaapne, og runde, og hun er graa i Kinderne.

«Er det dig da, Marja?» sier Kari først, «du faar sitta.» Men saa slaar Kari Hænderne ihop, og begge de to gamle spør samtidig:

«I Jøssunamm – er det no gæli me’n Jørgen?»

«Det er nok det,» sier Marja og vender Ansigtet bort, «je kommer førut for aa si det og saa for aa væra Jer til Trøst, saan som han bad mig. Og saa vil je væra her og arbe for Jer, saalænge I lever.»

Der er et Øieblik stille i Stuen. Kari sitter med Træklodsen krampagtig klemt i Haanden. Kallen staar paa Gulvet med Armene ret ned og aapen Mund. Bare Languret tikker og tikker. Saa snakker Marja:

«Det var ette non Masjin, som gjorde det» sier hun trøstende. Saa blir Stemmen tynd av Kampen:

«Det var bara en liten Stein ifraa Fjeldet.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Brukshistorier

I 1907 utga Ragnhild Jølsen novellesamlingen Brukshistorier, med fortellinger som f.eks. «Felelaaten i Engen», «Bare en liten Stein» og «En Don Juan». Det er særlig denne utgivelsen som for ettertiden har gitt Jølsen en plass i norsk litteraturhistorie.

Novellene viser på mange måter overgangen fra nyromantikk til nyrealisme i norsk litteraturhistorie. De gir realistiske skildringer av et industrimiljø likt det hun selv vokste opp i i Enebakk, og språket til personene i historiene gjengis på dialekt fra Enebakk-traktene. Men fortellingene er også preget av en fantasi og et humør som minner om novellene Hans E. Kinck skrev et tiår tidligere. Også hos Jølsen finner man en blanding av overnaturlige krefter, slektsdeterminisme og menneskelige drifter.

Samlingen ble godt mottatt i samtiden. Litteraturkritikerne mente at den virkelighetsnære fremstillingen i novellesamlingen var et uttrykk for litterær modenhet hos den unge forfatteren.

Les mer..

Om Ragnhild Jølsen

Ragnhild Jølsen er en av de unge forfatterne som i det første tiåret av 1900-tallet signaliserte et generasjonsskifte i den norske litteraturen. Selv om hennes forfatterskap ikke er like utbredt som f.eks. Knut Hamsuns og Sigbjørn Obstfelders, regnes hun som en viktig og original sjanger- og språkfornyer i norsk litteraturhistorie.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.