Siungis under sin egen Melodie.under sin egen Melodie] Manuskriptene oppgir «Vill ey bonden laate vell etc» som forelegg, en ukjent, norsk(?) og etter alt å dømme verdslig vise. Antallet registrerte folkemelodier er for denne sangen iflg. Ivar Roger Hansen høyere enn for noen annen katekismesang, dvs. ca 50. Antallet registereringer har økt etter at Hansen skrev om dette første gang (1986). Blant Petter Dass’ sanger har bare Jefta-visen flere (ca 80). Sangen er ofte blitt berømmet for sine overdådige klangeffekter; spesielt rimene blir fremhevet: midtrim (Navn-Savn), parrim (Ære-være), tiraderim (Siæle-Træle-Geselle-fortælle), og omsluttende rim (være-Ære) (Sejersted og Vassenden 2007, s. 45).
HErre GUD! dit dyredyre] dyrebare Navn og Ære
Over Verden høyt i SavnSavn] ry; jf. Sal 8.1 og 8.10 (likelydende): «HErre, vort Herskab, hvor herligt er dit Nafn ofver all Jorden.» maa være,
Og alle Siæle,Siæle] mennesker; jf. 1 Mos 2.7: «Oc GUd HErren hafde giort Mennisket (af) Støf, af Jord, oc blæst en lefvende Aande i hans Næse, Oc Mennisket blef til en lefvendis Siel» og Sal 150.6: «Alt det som hafver Aande, lofver HErren, Haleluja.» og alle TræleTræle] slitere, personer av lav sosial status som utfører hardt, manuelt arbeid
Og hver GeselleGeselle] håndverkssvenn de skal fortællefortælle] Jf. Sal 96.3: «Fortæller hans Ære iblant Hedningene: hans underlige Gierninger iblant alle Folck.»
Din Ære.
Det er smugtsmugt] som seg hør og bør og kaasteligtkaasteligt] av stor verdi, herlig; jf. Sal 92.2: «Det er got, ad tacke HErren: oc ad siunge dit Nafn Lof, du Høyeste.» at høre,
At mand GUD sin Læbers Pligtsin Læbers Pligt] Jf. Sal 63.6: «[…] oc min Mund skal lofve (dig) med prjsende Læbe.» monn’ giøre;
De dyb Afgrunder,De dyb Afgrunder] de store havdyp; jf. Sal 107.26: «De [bølgene] fore op mod Himmelen, de fore ned i Afgrunden, Ad deres Siæl smeltedis for ulycke» og Sal 148.7: «Lofver HErren af Jorden: I Drager oc alle Afgrunde.» Afgrund (som gjengir gr. ábyssos) konkurrerer med dyb i Chr IVs Bibel. Ordet (både det greske og det danske) brukes òg om Helvete, jf. Luk 8.31: «Oc de [djevlene] bade hannem [Jesus], ad hand skulde icke biude dem fare i Afgrunden.» I 2.3 står «De dyb’Afgrunder» i tydelig motsetning til landjordens «grønne Lunder». de grønne Lunderde grønne Lunder] Jf. TA 1.31.
Skal HErrens VunderVunder] undergjerninger; jf. vers 1, linje 4 over. hver Tid og Stunderhver Tid og Stunder] alltid; uttrykket med tid og stund(er) («litt etter litt») er hyppig belagt, men uttrykket her synes å være et produkt av rimtvang; det mangler balanse i sideordningen: jf. hver tid og alle stunder (el. allen stund).
Udføre.udføre] utbre, utsi
Om sigsig […] anstille] vise seg Folk anstille vil saa slemme,slemme] onde, skjendige
GUds Navn sletslet] helt at tie stilltie still] fortie og glemme,
Saa skal dog SteneStene] Luk 19.40: «Oc hand [Jesus] svarde, oc sagde til dem, Jeg siger eder, ad dersom disse tie, da skulle Steene raabe.» og tørre Benetørre Bene] I Esek 37.1–15 ser profeten for seg hvordan en stor mengde ben, av lik, som ligger strødd rundt omkring i en dal, blir levende. Dette profetsynet tolkes som en prefigurasjon av oppstandelsen: «Oc hand [Herren] sagde til mig [profeten], Spaa om disse Been, oc sig til dem: I tørre Been, hører HErrens Ord: Saa sagde den HErre om disse Been, See, Jeg vil lade komme Aand i eder, oc j skulle lefve» (v. 4–5). Anders Arrebos sønn utga i 1681 i alt femten prekener faren i sin ungdom hadde skrevet på grunnlag av dette stedet hos Esekiel. Ett av Arrebos poenger er at skapningen selv vitner om oppstandelsen: «Sandelig alle Creature maa være Prædicantere […]»; jf. TA 11.2–8.
Ey være seene hands Navn det reenedet reene] som ikke er beheftet med synd
At fremme.fremme] skaffe fremgang, befordre; jf. 2 Tess 3.1: «FRemdelis, Brødre, beder for os, ad HErrens Ord maa hafve sit løøb, oc prjsis, lige som oc hos eder.»
Ja før GUD sin Ære skal forlise,forlise] miste
Før skal Hav og grommengrommen] den farlige, glupske; adjektivformen grummen for den grumme tilhører folkevisestilen; jf. Sk 2, s. 363. Hval ham prise,Før skal Hav og grommen Hval ham prise] Sal 148.7: «Lofver HErren af Jorden: I Drager oc alle Afgrunde»; Chr. IVs bibel (1633) har «Lofver HERREN paa Jorden, I Hualfiske oc alle dyb «. Malling refererer en legende i tilknytning til den gamle lovsangen «Te Deum» («O store Gud, vi lover deg»): Dersom man fremførte sangen om bord på et skip, kom delfiner svømmende og fulgte skipet et langt stykke (Malling 1964, bd 4, s. 261).
Samt ogSamt og] og videre Tanteyen,Tanteyen] OdS gjengir en naturfaglig kilde fra 1624 som opplyser at islendingene kaller det «Tanthage», som fiskere fra Åbenrå kaller «Oerschwin» (øresvin), dvs. den vanligste delfinarten. «Tunfisk» (makrellstørje) er en annen betydningsmulighet, men sammenhengen her favoriserer delfinen, som, i motsetning til makrellstørjen», er en nysgjerrig skapning som gjerne følger båttrafikken. Vanlige delfinarter i dikterens nærområde ville være kvitskjeving og kvitnos (se Haarberg 1998, s. 89). som løber Leyen,Leyen] leia, da. leden, skipsleden; en norvagisme; jf. Jakobsen 1952, s. 127.
Steenbiid og Seyen og Torsk og Skreyen.
Og Niise.Niise] Nisen er fremdeles den mest utbredte hvalarten langs norskekysten, selv om stammen er betydelig redusert i løpet av de siste tiårene.
GUD er GUD, om alle Land laa øde,
GUD er GUD, om alle Mand var døde,GUD er GUD, om alle Mann var døde] Jf. Sal 90.2: «Før end Biergene blefve til, Oc du skickede Jorden oc Jorderjge: ja fra Ævighed til Ævighed est du Gud.»
Om Folk forsvimler,forsvimler] Ordet finnes ikke i ordbøkene. Forstavelsen for- må her forstås i betydningen «helt ut» som i forløbe, «svinne hen»; dermed blir forsvimle (svimle i betydningen «gjøre svimmel») å oppfatte som en evfemisme for «å dø». På tysk finnes det tilsvarende verbet verschwiemeln belagt i betydningen «forøde» (sein Geld verschwiemeln) (Grimm). Se også ms-variant til TA 6.8.3–4. i HErrens Himler
Utallig vrimler,utallig vrimler] Jf. Åp 7.9: «Der efter saa jeg, Oc see, en stoor Skare, hvilcken som ingen kunne tælle, af alle Hedninge, oc Stammer, oc Folck oc Tungemaal, som stoode for Stoolen oc for Lammet, klædde med hvide lange Klæder, oc (der vare) Palmer i deris Hænder.» I og for seg lar antallet seg bestemme nøyaktig. Ifølge TA 9.19.2 ligger det fast, og Johannes åpenbareing (14.1) setter antallet utvalgte til 144.000. som slaer paa CimlerCimler] bekken (av cymbel); jf. Sal 150.5: «Lover hannem med klingende Cimbler: Lofver hannem med fryde Cimbler.»
Hin Søde.Søde] vellydende, liflige
Skulle HErren fattis BramBram] prakt, lovprisning og Svenne?Svenne] undersåtter; tjenere, soldater
See, ti tusindSee, ti tusind] Dan.7.10: «Der var en Ildstrøm, som langs udskiød oc gick fra hans [Guds] Ansict , Tusinde gange Tusinde tjente hannem, oc ti tusinde gange ti tusinde stoode for hannem»; jf. Åp 5.11. staar for ham og tienne,
Ja tusind gange ti tusind mange,
Hvis smukke Sange med Klang kand prangeprange] falle i øynene ved sterk glans eller prakt; her brukt synestetisk om hørselsinntrykk.
Der henne.
Thi for GUD skal alle Knæ sig bøye,alle Knæ sig bøye] Fil 2.10: «Ad i det navn JEsu, skal hvert Knæ, deris som ere i Himmelen oc paa Jorden bøye sig»: jf. Jes 45.23 og Rom 14.11. En anonym katekismesang over Fadervår fra ca 1613 uttrykker dette slik: «For huilckit Naffn alle Knæ sig maa bøje, / Under oc paa Jorden oc i det høje» (Fadervår, tre versjoner, 1613). Fredrik IVs alminnelige husandakt gjør det klart at knelingen i og for seg kan begrense seg til det språklige uttrykket: «Vi bøje vore Hierters og Legemers Knæ for dig […]» (Den Almindelige Kirke- og Huus-Andagt 1700).
De som boor i Himlene hin høye,
Og de paa Jorden i Sør og Norden,
Samt Dievlers Orden, som dømt er vordensom dømt er vorden] Matt 25.41: «Da skal hand oc sige til dem hos den venstre (Side), Gaar bort fra mig, I forbandede, i den ævige Ild, som er beridt Djevelen oc hans Engle.» Se også manuskriptenes strofe 8.
Til Møye.Møye] besvær; evfemistisk for pine
Høyen Haldhøyen Hald] den høye klippe el. fjelltopp; poetisk fast forbindelse, adjektivet bøyd som i folkevisene (som «dyben Dal» i 8.2 ndf.); jf. Sk 2, s. 363. og dyben Dal skal vige,vige] flytte seg, la seg fortrenge; Mi 1.3–4: «Thi see HErren skal gaa du fra sin sted, oc nedfare oc træde paa Høyene i Landet, Oc Biergene skulle smelte under hannem oc Dalene skulle refne, som voxet for Ilden, som Vand, der flyder hastig ned ad.»
Jord og Himmel falde skalJord og Himmel falde skal] Jf. 2 Pet 3.12: «[Dere] Som vente oc haste til Guds Dagis tilkommelse? Paa hvilcken Himlene, som blifve gloende, forgaae, oc Elementerne, som smeltes, brænde.» Vilh. Andersen (1951. s. 71–72) hører et ekko fra Horats (Od. 1.34.12–13) her. tillige,tillige] samtidig
Hver BiergBierg] Ordet ser ikke ut til å være belagt i hannkjønn annetsteds. og TindeTinde] fjelltopp skal slet forsvinde,
Men HErrens MindeHErrens Minde] bevisstheten el. erindringen om Herren (obj.gen.) til tusind Sinde
Skal stige.stige] (lik bønnen) bevege seg mot Gud i Himmelen
Vil de Gamle være stivvære stiv] vise trass, nekte å bøye seg (knele); jf. 7.1 ovf. og sove,sove] være sløv el. uoppmerksom; jf. 1 Kor 16.13 og Luk 22.46. Se Kingos salme over sistnevnte sted, «SOver I? Hvor kand I sove?» (fra Vinter-Parten, 1689, opptatt i kirkesalmeboken, 1699, Digtning i Udvalg, s. 324) og Naurs Golgotha paa Parnasso (1973), s. 38. Vi kan merke oss at soving i kirken, altså soving i en helt bokstavelig forstand, var forbudt i henhold til kongebrevet av 22. april 1645: «Paa det och den stoore uskickelighed, som med soffuen udj kiercherne begaais, kan forekommis och affschaffis, er woeris naadigste wilge, at der folck schal tilforordnes, som kand gaae om med lange kiepper til at slaae dennem paa hoffuidet med, som soffuer vnder predicken» (sitert etter Glebe-Møller 1980, s. 120).
Da skal Børn i Moders Liv GUD love;Da skal Børn i Moders Liv GUD love] Retorisk adynaton, en «umulighet» fremsatt ironisk for å gi et emfatisk bidrag til en forsikring, slik også i str. 3 og 4 ovf. Uttrykksmåten blir av Thomsen (1971, s. 191) kalt «et af Bordings virtuos-specialer». Jf. Sal 8.3: «Af de unge oc djende Børns Munde grundfeste du en Mact, for dine Fienders skyld, ad stille Fienden oc Hefneren.»
De Halte, Lamme, Maal-løse, StammeDe Halte, Lamme, Maal-løse, Stamme] Jf. Matt 15.30: «Oc der kom meget Folck til hannem [Jesus], som hafde med sig Halte, Blinde, Stumme, Krøblinge, oc mange andre, oc kaste dem for JEsu Fødder, oc hand helbredede dem. Saa ad Folcket forundrede sig, der de saae, ad de Stumme talede, Krøblinge vare helbrede, Halte ginge, oc de Blinde saae: Oc de prisede Israels Gud.»
Giør og det samme, de Gromme,Gromme] grusomme, onde GrammeGramme] forbitrede, onde
Og Grove.Grove] udannede, usømmelige; bokstavrimet i adjektivene her betyr antakelig mer enn adjektivenes betydningsnyanser.
Naar jeg mig fra Top til Fodfra Top til Fod] Uttrykket synes å være en kontaminasjon av fra top til taa og fra isse til fod, muligens fremtvunget av innrimet (Fod-god). betragter,
Ingen LemIngen Lem] Felleskjønn er kurant, slik også hos Kingo. paa mig for god jeg agter,
Var de saa smukke som Silke-Dukke,Silke-Dukke] bunter av silketråd; slik også hos Leonora Christina (1998, s. 113). Man kan likevel ikke helt utelukke den sekundære (og moderne) betydningen av dukke, men det virker urimelig at en hel dukke skal tjene til sammenligning med én enkelt menneskelig kroppsdel.
De jojo] allikevel skal bukkebukke] Jf. Jes 2.9: «Oc der bøyede et Menniske sig, oc der buckede en Mand, oc du [Gud] skalt icke spare dem.» med ydmyg Sukke
Og Facter.Facter] geberder; for eksempel folding av hender og andre tegn på bønnfallelse og underkastelse.
Men ô Mennisk’ tør du vel det meene?
At GUds Navn skeer Ræt og SkelGUds Navn skeer Ræt og Skjel] rett skjer fyldest for Guds navn; invertert ordstilling. Jf. uttrykket Gud skje lov. allene,
ForFor] fordi Præst og Bonde med blotte Mundemed blotte Munde] med munnen alene: kan oppfattes både som dat. ent. og obl. flt. Jf. Jak 1.22: «Men vorder Ordens Giørere, oc icke alleeniste Hørere, med hvilcket I bedrage eder self», Rom 2.13: «Thi icke Lovsens Hørere (ere) retfærdige for Gud, men Lovsens Giørere, skulle retfærdiggiøres» og Rom 10.9: «Thi dersom du faar bekiendt den HErre JEsum med din Mund, oc troit i dit Hierte, ad Gud opreiste hannem fra Døde, da blifver du salig.» I samtidens litteratur ser man av og til betegnelsen «Hierte-Christne» satt opp imot «Mund-Christne», som i Jens Godsens dedikasjon av sin Bunyan-oversettelse til dronning Charlotta Amalia (Bunyan 1704, «Dedicatio») . Anders Hiørring (1643, s. 285) opererer i sin katekisme med tre veier til helligholdelse av Guds navn: «1. Naar Guds Ord retsindelig prædickis oc læris. 2. Naar mand lærer oc læser Guds Ord oc leffuer der effter. 3. Naar mand affstaaer Synden, oc aff andre Guds Børns Raad oc Exempel bevegis til at Tiene oc Ære Gud, met tancker Ord oc Gierninger.» Knud Sevaldsen Bang (1681, s. 48) bestemmer fire mål for Fadervår: «Vi bede 1. At Guds Nafn maa helliges hos oss: 2. At GUD vil dertil giffve os tro Lærere, 3. Flittige Tilhørere, 4. Sin Aands Hielp hertil offver Præst oc Tilhørere.» I The Pilgrim’s Progress (1678) iscenesetter Bunyan den som lever ut sin religion «med blotte Munde» i skikkelse av personifikasjonen Sladder (Talkative). «Den Christne», dvs. hovedpersonen selv, fremstiller ham som en bedrager: «[…] kom ihu det Ordsprock: De siger oc de giør icke, men Guds Rige er icke i Ord men i Magt» (Bunyan 1704, s. 120). Kirkeordinansen (1607, s. 2v) påpeker at barnelærdommen, dvs. katekismen, skal bidra til moralsk opprustning, det vil si at man gjennom den skal få «kundskab paa Synder og gode gierninger», men samtidig poengteres troens forrang i henhold til den lutherske teologi: «At huer maa forstaa huad Troen er, oc huad hun udretter, huorledis wi hende bekomme, oc huilckelunde Mennisken bliffuer retferdig, Ja ocsaa huad mening Predickerne skulle selffue derom haffue, oc huorledis de Predicke skulle.»
Ham love kunde? ney, ingenlundeingenlunde] slett ikke
Det eene.Det eene] bare det
HErrens Navn hos os paa Jord kand ikke
Helligis ikkun med Ord og Nikke;Nikke] gjentatte ganger å bøye hodet i tilsynelatende ydmyk bønn
Ney; hvorhvor] hvor enn du svæversvæver] streifer, flakker omkring og hvor du stræver,stræver] higer, lengter (etter helliggjørelsen)
See til du lever, som GUds Ord kræver
Til Prikke.Til Prikke] fullt ut; jf. til punkt og prikke.
Lad dit Liusdit Lius] Luk 11.33: «Ingen tænder et Lius, oc sætter det i skiul, icke heller under en Skæppe, men paa Liusestagen, paa det, ad de som gaae ind, skulle see skinnet.» for Folket smukt saa brende,
At enhver din DyydDyyd] fromhet, gudfryktig opptreden og TugtTugt] oppdragelse, sømmelig oppførsel kand kiende,
Leev ey begierlig,begierlig] Jf. Gal 5.16: «Men jeg [Paulus] siger, Omgaaes i Aanden, oc I skulle icke fuldkomme Kiødsens begiering.» ey FolkFolk] for folk besværligbesværlig] ubehagelig (ved å plage, kjede, trette, uroe o.l.)
Leev from og ærlig mod hver Mand kiærligmod hver Mand kiærlig] Jf. 1 Pet 3.8: «Men endeligen, værer allesammen ved eet Sind, Medlidige, Broderlige, Kierlige, inderlige Barmhiertige, Venlige.»
Til Ende.Til Ende] til døden; jf. Sal 119.33: «Herre, lær mig dine Skickes Vey, Oc jeg vil bevare den indtil Enden.»
HadHad] Jf. Sal 97.10: «I som elske HErren, hader Ont […].» alt det GUD i sit Ordi sit Ord] i den Hellige skrift selv hader,
AtAt] slik at VellystenVellysten] vellevnet; antakelig ikke «Skiørlefned» (erotisk vellyst); jf. Luk 7.25 «[…] See, de som lefve i herlige Klæder oc Vellyst, ere i Kongelige Gaarde.» dig paa Jord ey skader,
Sky Synd og Lyder,Lyder] skavanker av åndelig art; jf. Sir 20.24: «Løgn er et ont lyde paa et Menniske, den skal drifvis stedse i de ulærdes Mund.» som GUD forbyder,
Elsk Tugt og Dyder,Tugt og Dyder] Jf. 13.2 ovf. som dig bepryder
Og bader.bader] gagner (av baade; Sk 2, s. 344)
Men vilt du paa Synders VeySynders Vey] Jf. Matt 7.14: «Thi den Port er snefr, oc den Vey trang, som fører hen til Lifvet, oc de ere faae, som den finde» og Sal 50.23: «[…] Oc den som sætter sig (sin) Vey (viss) fore, hannem vil jeg lade see paa Gud Salighed.» henstige,
Og fra Dyden bluesblues] skammer seg for ey at vige,
Da dine Lemmerdine Lemmer] Jf. 10.2 ovf. GUds Navn beskemmer,beskemmer] vanærer, krenker; jf. Ordsp 28.7: «[…] Men den som føder Fraadsere, skal beskæmme sin Fader.»
GUds Aand bortskremmer og ey forfremmerforfremmer] fremmer; se 3.5 ovf.
GUds Rige.
Men ô GUD! forhindre sligt at blive!at blive] å skje
Hvad somHvad som] det som, alt som er u-gudeligt fordrive!fordrive] Oppfordr. konj.
At] slik atAt vi vor Tidervor Tider] vår levetid mod Synden strider,
Naar Tiden lider,Naar Tiden lider] når verden går mot slutten (dommedag) hos dig omsider
At blive!At blive] Syntaksen er irregulær. Vi hadde ventet et finitt verb til slutt; «maa blive» hadde for eksempel løst problemet, asyndetisk sideordnet med «strider» i v. 3.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
«Herre Gud! dit dyre Navn og Ære», som egentlig heter «Den anden Sang», er sang nr. 2 om bønnen «Fader vår» i Katekismesangene.
Teksten i bokselskap.no er en edert (dvs. rettet) versjon av «Den anden Sang» i førsteutgaven, trykkfeil er rettet med støtte i manuskripter og andre utgaver. Førsteutgaven ble til i 1715, åtte år etter dikterens død, trykt av Ove Lynnow i København.
Teksten er utstyrt med kommentarer.
Se faksimiler av sangen i en utgave av Katekismesangene fra 1732 (NB digital)
Dikterpresten Petter Dass har en sentral plass i vår kulturhistorie. Han blir ofte omtalt som den mest betydelige dansk-norske dikteren ved siden av Thomas Kingo i siste del av 1600-tallet.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
