Dengang –

av Regine Normann

[12]

107De hadde ligget og pratet en halvtimes tid, da gudmoren slukket lyset og bad kveldssukket sit.

«Gud bevare hus og hjem
fra ildens nød, knus og klem.
Gud lad din hellige engleskare
i nat om os en skanse slaa og os bevare.
Saa vil vi dig storligen prise og love
og i dit navn Herre Jesum sove.»

Hun slumret ogsaa straks, træt av dagens travle staak; men til Margrete vilde søvnen ikke komme.

Det var ikke, fordi hun delte seng med gudmoren, hun og Doreth delte altid seng, og jomfru Stoltz laa da rak som et kirkelys mot Doreth, slik hun hadde for vane at sparke og bære sig i søvne.

Hun hadde snudd sig efter gudmoren, og hun hadde snudd sig fra hende og ligget med 108næsen mot væggen og knepet øinene sammen; men kroppen brændte og pulsen hamret. Og Jochum Telman saa hun livagtig for sig enten øinene var aapne eller igjen, og kysset hans kjendte hun og krislingen av det nydelige, silkebløte skjegget hans. Du gode storeste! At han var blit glad i hende, en simpel bondepike, han som kunde vælge mellem alle storkarsdøtrene baade i Bø og Hassel.

At hun, stakkar, var glad i ham, det var saa selvsagt – – Hvordan skulde hun bære sig ad med ikke at være det, vilde hun rigtignok spørre. Fandtes der kanske vakrere mand skapt under solen? Og nogen halvt saa snil og ømhjertet som han? – Kom han kanske ikke dagstøt og sat hos hende da hun var syk og mat av sorg over han Søfren og helst vilde dø – ja, hun vilde driste sig til at bruke saa stort et ord, at hadde ikke Jochum Telman været, hadde hun nu i denne stund ligget gjemt under jorden.

Folk sa, han brukte være oppe om nætterne og vanke fra værelse til værelse. Og gik der ikke nogen nedenunder?

Spændt lettet hun hodet fra puten, holdt pusten og lyttet med aapen mund – Jo –. Nei –. Jo, det gnislet i dørhængsel ensteds 109– – Nu hørte hun det aldeles tydelig at nogen gik over gulvet og ind paa andre stuen. Han hadde bedt om at faa tale ved hende, og klokken hadde ikke slaat tolv. Skulde hun staa op og lure sig ned til ham? Kanske vilde han synes hun var efterhængelig, og det var saa inderlig skammelig for hende – Men kanske vilde han bli glad og faa sove resten av natten, og da var det jo bare sælebot at hun kom til ham, arme søvnløse kroken. Hun vilde det saa gjerne selv ogsaa – – –

Der satte uret paa dagligstuen i at slaa. En, to, tre, fire, fem, seks, syv, otte, ni, ti, elleve, tolv talte hun, og gudmor Elisabet sov saa hun snorket.

Smidig smøg hun ned til fotenden og skrævde frem. Hun skulde bare ut et snarerend, om nogen spurte.

Klærne fandt hun og klædde sig i mørket, aapnet lydløst døren og listet paa hoselæst over gangen og ned trappen. Det knirket høit i et par gulvbord og trappetrinnene gav sig; hun lette forsigtig efter næste trin og næste. Saa var hun nede.

Og der stod Jochum Telman og grep om hende i mørket og klemte hende indtil brystet sit.

110«Kommer du endelig, jeg har ventet saa paa dig.»

Han leiet hende med sig gjennem dagligstuen og spisestuen og ind paa kontoret. Der brændte det lys i en stake paa skrivebordet og der var det lunt og tæt av tobaksrøk.

Han satte sig og drog hende ned paa fanget sit og kysset og kjælte hende og gjentok gang paa gang:

«Margrete, at du er her!»

Selv sa hun ingenting, bare klynget sig tæt, tæt indtil ham. Han maatte saa gjerne gjøre med hende alt hvad han vilde.

Længe sat de slik. Saa la han hende bakover paa armen sin, aapnet kjolen i halsen og suget graadige kys i halsgropen hendes.

«Margrete, Margrete, jeg kunde forgripe mig paa dig, du deiligste paa jorden – – – Men jeg maa ikke – – Nei jeg maa ikke. Og aldrig, aldrig kan du bli min,» næsten hulket han.

Hun grep fastere om ham. Hvorfor tok han hende ikke, han maatte jo kjende at hun vilde.

«Jeg maa ikke,» sa han haardt, og skjøv hende av fanget og gav sig til at drive frem og tilbake med rappe trin.

Fattigslig famlet hun efter hegterne i 111kjolehalsen og hegtet igjen, og indi hende var det saart og tomt og koldt. Men nyss var hun varm av lykke, og uten at kunne gjøre ved det brast hun i graat.

Jochum Telman fattet begge hendes hænder og knælte for hende.

«Graat ikke,» tagg han, «aa graat ikke, er du snil. Jeg skulde ikke bragt dig op i dette, jeg hadde ingen ret til det, naar jeg ikke kunde be dig bli min hustru.»

Hun hørte paa stemmen, at han var knust og ulykkelig; men det maatte han ikke være for hendes skyld.

«Du skal ikke knæle for mig, Jochum Telman, jeg er bare en simpel pike og altfor ringe et gifte for dig. Men jeg er glad i dig, og det er ingen skam, hverken for dig eller mig, at jeg er det. Og aldrig har jeg stilet saa høit som til at du skulde ville gifte dig med mig –»

«Nei, nei, min dyrebare pike, det er ikke fordi du er av for ringe en stand. Du er hundre, tusen ganger finere og ædlere end alle andre kvinder jeg vet om – – Men det er loven som forbyr mig at egte dig, min dyre, hellige skat.»

«Er du da gift før?» spurte hun forfjamset.

112«Nei men» – han lette efter de lempeligste ord at si det med – «en prest maa ikke gifte sig med nogen, som har barn uten at være gift.»

Det kjendtes som fik hun et slag midt i ansigtet, hun blev likblek og knyttet hænderne.

«Jeg har avlet ham i tugt og ære med fæstemanden min, og det er ingen horunge, saa meget du vet det,» sa hun dirrende harm og skjøv ham fra sig.

Jochum Telman reiste sig og stod og saa paa hende. Hun var bitter og vred, kunde han se; det skar ham i hjertet at han hadde krænket hende, og nu maatte han tale ut.

«Nu er du vred paa mig fordi jeg sa det. Men skjønner du nu det jeg har lidt og kommer til at lide? – Der gives ingen vei utenom. Enten maa jeg slutte med at være prest, og da krænker jeg mine gamle forældre, eller ogsaa maa jeg gi avkald paa dig og døde min kjærlighet.»

«Ja men det regnes ikke for nogen skam hos os at ha barn før bryllupet, naar det er med fæstemanden,» sa hun hastig.

«Jeg vet det, og det er ikke for at bebreide dig noget jeg sier det, men gid du var ren –»

«Jochum Telman!» ropte hun og hyttet mot ham med haanden. «Jeg er ikke mere 113besmittet end en hvilkensomhelst mor som faar et barn i tugt og ære, det sier jeg dig. – Jeg vører ikke den loven du nævner, og jeg har ikke kjærbedt dig om at gifte dig med mig. Men du skulde skamme dig ved at staa og fornærme mig opi mit aapne ansigt.»

«Jeg mente det ikke saa,» sa han ydmyg og la armen om hende.

Hun vred sig unna.

«Rør mig ikke. Er jeg en skjøge for dig, saa er jeg det, men i mine egne øine holder jeg mig like god som du.»

Han slog begge armene om hende, og hun stred for at komme løs.

«Jeg slipper dig ikke før du forstaar mig,» mumlet han mellem tænderne og holdt til hun blev spak. Da førte han hende til sofaen og bød hende myndig ta plads; selv satte han sig ved siden av hende.

Og omstændelig forklarte han hende om sit presteløfte og om de pligter og forsagelser han hadde tat paa sig for himmerikets skyld. Hun sat og lænet sit hode til hans skulder og hørte alvorlig paa det han sa. Indimellem listet hun sig paa taa bort til skrivebordet og pudset lyset og listet sig fort og stille tilbake til ham. – Klokken slog et, klokken blev to og mere til før de skiltes; 114og da var det blit avtalt at han over jul skulde reise til sognepresten paa Hassel og raadføre sig med ham.

Og kanske gaves der en løsning, om de ikke kjendte den nu. – De var saa glad i hverandre – – –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.