Dengang –

av Regine Normann

[13]

115Det var tidlig morgen og splitrende koldt. Nymaanen laa som kvass sigd paa himlen, og syvstjernen og fiskerne varslet veirskifte. Det var harmelig, skulde det træffe til at bli omskiftelig netop nu, folk trængte saa inderlig til litegranne fortjeneste. Julen stod for døren, og det vilde bli en trist helg for mange om de ikke engang kunde faa spise sig mætten paa fisk. – Men kanske blev det bare en rie.

Margrete stod i ytre spiskammerset og sigtet mel til kakebakingen; men arbeidet gik trægt fra haanden, for hun længtet saa rent urimelig efter Enok.

Hun visste jo han hadde det som egg i dun hos farmor, og ikke kunde bedre ha det; men paa disse faa timerne fra i nat var han blit til én, hun selv trængte verge og ta vare om, like meget for sin egen skyld som for hans – 116Ingen lov og anordning skulde faa stemplet ham som lausingsunge, og med ham paa armen skulde hun trø over dørstokken til Jochum Telman, ellers skedde det aldrig. Det hadde hun svoret en dyr hellig ed paa, og den agtet hun holde, alle dumme lovstængsler og prestepaahit tiltrods.

Vorherre sit paafund var det ikke, at to som bar hjerte for hinanden skulde leve adskilt og aldrig faa komme sammen – Og hadde han i sin uransagelige visdom ryddet Søfren avveien, længe før hun arme, kortsynte menneske begrep hensigten, saa skaffet han nok en utvei for hende og Jochum Telman, naar hans tid og time kom og de var modnet til at nyde lykken her paa jorden.

Men Enok vilde hun se, og hun sa det til gudmor Elisabet, som bad hende skynde sig hjem paa flekken og komme snart igjen.

Forbi kirkegaarden og kirken var hun litet hjertig. En mand fra Ramberg, som hængte sig ifjor, laa begravet utenfor porten, og folk sa han spøkte – Og nogen hadde set lys i korvinduet i kirken midt paa natten og hørt et barn graate og klage sig under vinduet. Enkvan hadde faret ilde og gjemt avkommet i muren i en smørøske, og pistret hadde kjendt liv og graat efter daap. Og saa sa de, men det 117turde hun ikke tænke paa, at alle de som var død av sotten den høsten gik igjen. En mand hette Erik paa Fagerhaugen, levde usams med mor sin. Kjærringen lovde paa han skulde ha det igjen, om ikke før, saa naar hun var død. Sotten tok hende, og Erik stod i svalen natten efter og høvlet likkistebord til kjærringen. Bedst han staar, slukner tranlampen. Han kveikte veken, og den sluknet paany. «Ka i fan e dettan?» sa han og tændte en praase og lyste rundt, og da fik han se kjærringen borte ved loftstrappen.

«Ka staar I her efter? hutt jer paa likstraa,» skrek han. Men med det samme blev han grepet i nakken og slængt ut av døren og paa hodet i bossdungen.

Og mange hadde set fegdlys efter veiene og hørt gaangfæra fare forbi. Hadde det sømmet sig Margrete, hadde hun lagt paa sprang; men gjorde hun det, kunde hun faa dauingerne efter sig og kanske aldrig bli kvitt dem. Derfor gik hun med korte, adstadige skridt og less som ingenting, endda saa ræd hun var.

Vel hun var forbi kirkegaarden, snudde hun sig tre ganger rundt med solen, spyttet og sa:

«Du døde, kvil i gudsnamn,» og løp videre det forteste føtterne vilde bære hende. Hun 118var paa barlæst og let tilbens, og veien til Maarsund blev ikke lang den morgen …

Tranlampen hang i vindusposten og brændte med rødgul flamme, og i peisen putret kaffekjelen foran det luende ilæg til bilæggerovnen. Raden med tinfat og tintallerkener henne i sprinkelrækken speilte ilden med kjølig glans, men kobberformene paa væggen og messingstakerne og morteren i kraahylden blinket varmt.

Gamlemoderen selv glattet barnetøi til Enok, som laa i vuggen inde paa stuen og sov med døren paa gløtt til farmor, og begge jentene spandt lin – Ikke skjær av dag var synbart gjennem det nakne vindu. Bare stjernerne og nymaanen.

De hørte ytterdøren bli aapnet og lukket, det traadte over bislaggulvet med snabbe steg, kjøkkendøren gled op, og Margrete stod het og andpusten i aapningen.

Gamlemoderen gapte forundret.

«Men Margretbaan, kor du skræmmer mæg – E du ute saa tidlig, ka staar paa?»

«Ingenting, jeg vilde bare se om han liten. Men kor koselig I har det hos jer, farmor,» svarte hun og gik forbi hende og tittet ind paa stuen. Der var det lunt og mørkt; men i lysningen fra dørgløtten saa hun vuggen staa ved 119ovnen, og katten laa paa stolen ved siden av den og sov.

Gamlemoderen skottet paa hende fra siden. Hvad gik der av jenten idag – Hun brukte ikke fly gaardimellem for ingen verdens ting.

Hadde Margret været hjemom mor sin? spurte hun og la stryketøiet pent sammen.

Nei, hun kom benest og skulde straks gaa. De skulde bake fattigmand og go’raad idag, oplyste hun og listet sig til vuggen og la sig paa knæ.

Mellem dyner og tørklær saa hun ansigtet hans, og høire tommelfingeren hadde han i munden til sutt. Hun kysset ham paa haanden og paa panden, slog korsets tegn over ham og sa: «Herren velsigne baanet mit,» og blev liggende paa knæ og se paa ham, til Gamlemoderen kom med kaffebrettet og et tændt lys.

Margrete var skrubsulten efter vaakenatten og turen og spiste graadig mange stykker av de nysmurte smørogbrød og drak kaffe til. Og med mætten kom velværet og trangen til at fortro sig, og før hun visste av det, sat hun og fortalte nattens oplevelser fra først til sidst.

Men da hun naadde saa langt som til at loven forbød Jochum Telman at egte en med 120lausingsunge, satte gamlemoderen koppen haardt i brettet, og dødblek i ansigtet mælte hun kvast:

«Forlate min blodige synd, kor du snakka! Du forklarte ham daa vel endelig at baane har du aatt med han salig avdøde Søfren, fæstemanden din, og ikke med en strik?»

Ja hun hadde gjort det – Men den loven prestene hadde at rette sig efter, regnet alt til løst, som var kommet til verden inden forældrene var vigd.

«Kjøss mæg baade her og der, ka e det for en forhutelig bestemmelse! Æg kan fortælle han Jochum Telman det, at saa langt tilbake i tiden som æg kan mindes – og nu blir æg femogfirsinstjuge aar til Vorfrumess – saa ha det blit regna for egtefødt som var avla med fæstemanden, enten det var ét baan eller flere. Sjøl aatte æg han Olaves halvandet aar før bryllupet, og han Petter Jakob, broren, otte daga etter vi var vigd. Men der skulde nokken ha kommen og sagt til han salig avdøde Mattis, far deres, at ikkje gluntan var like god, saa tænker æg han hadde synt dem vinterveien, enten det saa var fut eller prest.»

«Og det sei æg dæg, Margret, at du trænger ikkje gaa der inde i Bø og ta imot snikord for det uskyldige baane. Kom heim med dæg, og 121det straks. Ka trur du mor din sa, om hun hørt det, du har fortalt for mig?»

Men Margrete berettet videre det han sa, og det hun sa, og gamlemoderens nidkjære harme stilnet og døde hen. Og høilydt ynket hun Margrete for det, hun nu atter maatte gjennemgaa.

«Over jul reiser han til Hassel og spør Villas Celius tilraads. Kanske vi maa søke baade prost og bisp,» klaget Margrete.

Men da slog gamlemoderen hænderne ihop. Var det ikke net som at høre oplæst av en historiebok, det Margrete sat og berettet, og like sørgelig som visen om Axel og Valborg. Hun fik hende til at fælde mødige taarer, gjorde hun.

«Men han liten faar du ikkje ta fraa mæg, det skjønner du, Margret.»

«Jau, farmor, jeg tar han. Før skal hjertet faa sprænges i beter i barmen, før jeg fornegter det baan jeg sjøl har født. Og med ham nedmed sia gaar jeg i brurseng med han Telman, ellers kjem jeg dit aller.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.