Dengang –

av Regine Normann

[14]

122Rosalia og Elibraa bar begge tidlig paa høsten. Men Jeriko, som blev sat paa samme vaaren Jochum Telman tiltraadte Bø, og kaldtes efter ham, kalvet anden søndag i adventen og melket saa det var et under at se.

Baade fra nær og fjern kom der unger og kjærringer til prestegaarden og tagg om en liten skvæt kvitt at ha i teen. Og jomfru Stoltz var ikke den, som nisk og nøie ikke undte andre av det gode hun selv hadde mellem hænderne.

Men da Syvert-Andrine fra Korsnesstranden for femte vendingen indfandt sig med et tokandespand og vilde ha det fyldt med blodferske melken, som den silte fra kuspenen, sa jomfruen tvert nei. De trængte fløte til julebakkelset, og nykjernet smør pligtet hun skaffe husfolket sit til helgen.

Syvert-Andrine var ikke vant ved at faa nei, naar hun oplot sin mund for at be om noget, 123og eitrende harm svor hun paa det snart blev fler end hende som skulde sakne melketaaren, var de end aldrig saa gromme og sjølhjulpne.

Men da tok vreden jomfru Elisabet Stoltz. Vaagde kræket true med trolddom i presten sit hus, skulde hun faa med hende at gjøre. Nu pakket Syvert-Andrine sig og det fort. Og med soplimen i næven skysset hun kjærringen paa dør og slængte levende glør efter hende.

Tjenestjentene glante livrædde paa optrinnet. – Levende glør var bra til sit bruk; men mange ganger tryggere hadde det været for alle parter, hadde jomfruen slaat Syvert-Andrine tilblods med limeskaftet, for da hadde hun tat fra hende magten til hevn.


Syvert-Andrine var fjordfinn av fødsel, svarthaaret, liten og styg i opsynet. Hun var gift med en bumandsslamp av en stril, som var kommet rækende nordefter og hadde truffet sammen med hende under sildefisket i Eidsfjorden.

De giftet sig braatt, tok ved en liten husmandsplads under Maarsund, dér Andrine hadde tjent budeie hos Christen Dahl, og bygde sig gamme paa Korsnesstranden.

Et eneste barn hadde de hat, det var Arntine, som syv aar gammel frøs ihjel atmed 124torvstakken deres paa myren, mens hun sat og agtet efter kubeistet. Faren fandt hende der om kvelden og bar hende hjem, og Christen Dahl og gamlemoderen kostet barnet til jorden og fulgte selv med i begravelsen.

Men Syvert-Andrine undte ikke baansungen sin gravhelg og nyttet hende idelig og altid til erendsvend, naar hun vilde øve ondt. Litet hjalp det stakkarstinget at hun huttret og bad moren skaane sig: Urodd støv maa gaa tjener for den, som maner det frem, til en sterkere kommer og steder det til tryggere kvile.


Røde blodtaaken gnistret for synet, da Syvert-Andrine kjapføtt trimlet av bislagnaaven og tok veien hjemefter. Den forbandede skittmærren av en jomfru, som vaagde skape sig opstanasig og si nei, naar hun forringet sin mund til at be. Men jagu skulde hun faa det betalt.

«True med trolddom i presten sit hus!» tviet hun. Ha, ha ha! Hun magtet syne dem han Meisk, om saa Vorherre og jomfru Marja var midt iblandt dem. – Den inmarie purken, som negtet hende, Syvert-Andrine, melkedraapen – – –

Ved kirkegaarden stanset hun og saa sig tilbake om nogen var i nærheten, og da hun 125ingen saa, gik hun til grinden og stirret mellem sprinklerne.

«Arntina, syn dæg for mæg,» sa hun halvhøit, og røsten dirret av vildsinnet som kokte i hende.

En mager liten jente, blaafrossen og i fillet stubstak, som snaut rak hende nedom knæskallen, steg frem av en grav langt inde paa kirkegaarden og trippet barbent over sneen.

Grumt og glad smilte Syvert-Andrine, og hun slap ikke barnet med øinene før det stod tæt indenfor porten.

«Koffer uroa I mæg mor,» sutret jenten. «Æg e saa trøt, la mæg faa lov til at kvile i fred.»

Syvert-Andrine hyttet mot datteren og skjældte hende.

«Gaa og læg dæg igjen, dit tvertfortræ dersom du ikkje har løst, æg kan bruk han Meisk i dit sted,» skrek hun.

Jentungen sukket saart og gled tilbake til graven, hun kom fra, og blev borte.

Men Syvert-Andrine trimlet kjapføtt videre, og det tomme melkespandet slang og gnislet i næven paa hende.


126Foran ildmørjen paa peisen sat Syvert-Andrine og røkte kridtpipe og snakket høit med sig selv. Kvigen sov i fordøren til gammen, og Syvert sov borti sengen; men i mørket opunder sperreloftet kraslet det av mangeslags levende som aatte tilhold i taknæveren.

… Kridtpipen var utrøkt og mørjen næsten slukt, hun reiste sig, la tør torv paa varmen og fik den til at brænde og puttet kridtpipen i stakkelommen. Gik saa til hylden og tok ned syøsken og fandt graatt uldgarn og en lap sort vadmel; fra kraaskapet hentet hun en skindpose fyldt med tørrede urter, kveitegalde, svovel og dyvelsdrek og satte den paa peishellen bredved vadmelet og uldgarnsnøstet. Saa karet hun friske glør ut av varmen opi en jernøse med kort skaft og drysset litt fra posen ovenpaa dér, stillet sig midt paa gulvet og svang øsen og gjeiket høit.

Stril-Syvert nøs av osen og gløttet paa øielokkene. Han skimtet kjærringen staa i blaa flamme, og fort sluttet han dem igjen. Vorherre bevare ham fra, at hun nu skulde tro ham vaaken –

Da gjeiken var slut, satte hun øsen paa peishellen og holdt vadmelslappen over osen. Saa røsket hun haar av sig selv og la i lappen, og av posen lette hun frem urter, som 127der endda var indtørket troldkjærringspyt paa, og la dit, og tullet lappen sammen til en avlang rull og bandt graatt uldgarn for begge enderne. Siden rev hun tollekniven av sliren og rispet sig i høire lillefingeren og dryppet tre draaper blod over rullen, og for hver draape sa hun:

«Fanden gi dæg liv i namn gud fader, gud søn og gud den helligaand.»

Da hun tredje gangen hadde sagt ordene, tok troldkatungen til at lee paa sig og dra sig sagtelig bortover laaret hendes. Frydelig lot hun den trille fra laaret i handloven, løftet den mot lyset og messet:

«Gaa til Bø og sug ho Jeriko indtil blodet og bær mjølka til mæg, og han Meisk bevare din indgang og din utgang. A–men.»

Troldkatungen trillet fra loven paa jordgulvet og rullet mot døren. Hun fulgte brysk og lukket først op gammedøren – kvigen spratt op og gaulte kaldt – saa ytterdøren, og utysket blev borte.

Hun blev staaende litt i den aapne dør og se ut i natten. Stummende mørkt var det uten glimt av stjerner, og skymørket varslet regn. Fra fjæren stank det næsten som naalugt, og havet mól hult over skjær og flu og mot strandens rullesten.

Nu skulde hun faa det som hun selv hadde 128stelt det, den næshøge jomfruen, som vaagde negte Syvert-Andrine det hun bad om. – «True med trolddom i presten sit hus,» ha ha ha ha! Styrte skulde Jeriko og slæpes av fjøset som et vanhutelig aadsel, før var forsmædelsen ikke tvættet.

Leende tasset hun ind efter tokande-spandet og satte det paa dørhellen. Nu blev det løilig svir at agte paa utfaldet – –

Da hun i graalysningen næste morgen hentet spandet ind, var bunden skjult av melk. Den tok hun og vasket juret til kvigen med og miltet den spéne for spéne.

Om kvelden melket den som den gjeveste nybærku, og Syvert-Andrine trængte ikke traske gaardimellem og kjærbe om melkedraapen. Hun aatte den sjøl.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.