Dengang –

av Regine Normann

[17]

150Samme morgen som Jochum Telman reiste til Hassel, drog Christen Dahl fra Maarsund til Værøyen paa vinterfiske.

De fór i graalysningen, og gamlemoderen og Susanne fulgte fiskefolket til baaten, som skik og bruk krævde, og bad vorherre være med dem paa færden og velsigne strævet deres.

Og paa fjæren stod de til de ikke mere øinet baaten. Saa stængte de bod og nøst og saa efter, om noget var glemt, inden de begav sig til gaards. Den bar ansvaret for at intet forfores, som ved styret sat, og det blev kjærringen i huset, nu mens manden var paa fiske.

«Herregud, at han Søfren skulde mangle idag,» sutret gamlemoderen og snudde sig mot sjøen og stod og lydde til aareslagene. De klang saa klart i den stille morgen, men baaten kunde hun ikke se.

151Susanne tok hende ved haanden. Trodde gamlemoderen ikke, hun gik her og tænkte paa, saa tomt og fattigslig det var med den ene fembøringen. Men hun hadde ikke villet nævne det for ikke at saare – – En velsignet letlivet sjæl hadde Søfren været, og ikke fattet Susanne, hvordan han Christen skulde komme igjennem vinteren uten at forgaa av mismotet sit, naar ikke kameraten mere var hos ham til opkvikkelse.

Gamlemoderen dulgte straks sin egen kvide for at trøste Susanne. Hun maatte ikke gaa der og ængste sig unødig. Christen Dahl var en forstandig mand og visste at skikke sig i skjæbnen. Men nu skulde Susanne bli med hende ind og se paa han liten. Han vôks og trivdes og blev større for hver dag.

Takk, hun kunde gjerne bli med. Der var ikke bruk for hende hjemme, mens døtrene stelte huset i orden.


Doreth blev med budeien i fjøset og Margrete vasket op og skurte gulvene og ordnet ute og inde efter al forstyrrelsen med færdesfolket.

Da det var gjort, satte de sig til med hver sit haandarbeide. Doreth faldet hulfald paa et linlerretslaken, som hørte med til 152utstyret, og Margrete sydde perlebroderi til et pipebret, hun tænkte gi Jochum Telman paa geburtsdagen hans den femtende mars.

De sat der saa stille og puslet med sit, for tiden mellem jul og trettendagen raadde de selv og kunde nytte den til, hvad arbeid de vilde. Bare ikke til at spinde, for den laaten fordrog ikke de usynlige som gjestet menneskene i julehelgen.

En floksete jente hadde engang brutt med skikken og sat sig til at tvinde hosegarn en trettenaften. Kanske trodde hun tiden var saa langt skreden, at det ene døgnet gjorde litet til eller fra – Kanske gjorde hun det paa erting. Men ikke før snurret snellen rundt, saa kom der en blodig haand og la sig paa vindusruten, og en røst sa:

«Sjaa her, ka æg vainn
trettenaften da æg sat aa spainn.»

Der var mangt og meget, som ikke maatte lates ugjort til jul. Tre ekenagler plugget Doreth i fjøsdørstokken og friske tjærekors krotet hun paa bjelken og røkte med ener over hvert eneste krøtturspist som i fjøset var. Men Margrete bar ut grøt til tomten og gav godbonden stompen med fleskebeten i, hun selv hadde bakt til ham, og litegranne nysilt melk paa en skaal. Og da hun dækket 153bordet julafteskvelden, satte hun frem tallerken og kniv og ske til Vorherre, om han skulde værdiges komme og spise med dem, eller skikket en anden i sit sted.

Og julenatten stod maten paa bordet og lys brændte for de usynlige. De aapenbarte sig, saa nogen ut av vinduet, efterat helgen var ringt ind og lysene tændt. Men gud trøste og naade den som vaagde; aldrig formaadde han røre øienstenene mere, de stod stive som brikker.

Og Doreth og Margrete brukte samme serkene i tre uker uten at vaske dem, og julenatten vrængte de dem og la dem under hodegjærdet.

«Gud give jeg faar se min kjærest inat,» sa de, da de la dem der.

Doreth drømte at sønnen hans Abraham Lochert paa Snarset kom til Maarsund og vilde med vold og magt kjøpe gaarden av far hendes. Saa livagtig var drømmen, at hun næsten blygdes ved at si den til Margrete. Hun kjendte glunten, og hadde rede paa, han bar hjerte for Doreth.

Men Margrete drømte, at det var om høsten i slagtetiden, og at hun sat i fjøsgangen og klippet sauer. Bedst hun sat der, kom der et blaaklædd kvindfolk traskendes ind 154med en stor saubuk og bad Margrete være saa inderlig snil at klippe væren for hende, hendes egen saks vilde slettes ikke bite.

Margrete tok dyret og gav sig til at klippe. Men da hun hadde holdt paa en stund, var det presten hun hadde i fanget.

Nytaarsaften heldte de smeltet bly i kokende vand, og da spaadde de ogsaa i eggehvite.

Moren hjalp dem med at tyde aspekterne, for slikt var Susanne Dahl flink til. Der laa brudeseng for Doreth og barnevugge til gaardsgutten og reise til budeien. For Margrete laa der motgang og taarer og en ørliten lysgløtt for enden av en knudret vei.

… Perle føiet sig til perle, og blommer og blad traadte fagert frem, og for hvert sting de flittige fingre fuldførte, tænkte Margrete paa Jochum Telman og det han idag hadde fore.

Vilde han ha lykken med sig? – Villas Celius hadde flere kirker at betjene, bare han ikke var reist til nogen av dem. Tanken gjorde hende rent angst – Han maatte være tilstede naar Jochum kom.

«La ham være hjemme, gud, la ham være hjemme, gud – Lag det saan at han er hjemme!» tagg hun indi sig.

Hun saa paa slaguret i kroken. Den 155manglet tolv minutter i ti. Reiste de i otten imorges, som bestemmelsen var, skulde de snart være der nu.

Men det skulde lykkes og det maatte lykkes. Hun døde av sorg, fik hun ikke gifte sig med Jochum Telman – De døde av sorg begge.– – – En retsindet flink hustru skulde hun bli – læse ønsket av øie hans, før han vandt klæ det i ord. Huset skulde hun skjøtte, og ikke noget av det hans var skulde forringes mellem hendes hænder. Og spinde og væve skulde hun baade dreil og lerret og vadmel, saa de slap kaste penger væk til det dyre kjøpetøiet – Han likte saa godt at kvinderne befattet sig med denslags arbeide, sa han. Og hun var svært flink baade til at spinde og væve.

Gudmor fik skjøtte matlagningen til Margrete blev oplært, og gudmor fik overta bryet med at bære frem traktering for storkarene, naar de kom paa besøk – Selv var hun usikker og genert og ræd, at nogen gjorde nar, og det mindste misgrep skulde pine og nage hende.

Doreth sat midt mot hende for andre bordenden, og sømmen hadde hun fæstet til systenen. Hun sang, mens hun sydde, hele den lange visen om Axel Tordrsøn og skjøn Valborg 156– Den var fire og firti vers og forfærdelig sørgelig. Og naar hun kom til det allersørgeligste, da de skar duken sund mellem dem foran alteret, lot hun arbeidet synke og stirret med graatsløret blik ut paa fjorden, der seil efter seil strøk forbi. Lysbarket, brunbarket og alunbarket var de, og baatene hadde lysmalte riper. Nu vilde hun det skulde være krigsskib fulde av kjæmper, som kom med hjælp til de stakkars elskende.

Men versene, hun endnu ikke hadde sunget, trykket paa; de vilde være med, og hun vaagde ikke brægde om en eneste stavelse, men sang dem slik de stod i visen. –

Hjertet til Doreth sved og øiet randt, og ordene dirret ved al den gru de malte. Had, skinsyke og menneskenes grumme forfølgelse. Ikke engang i graven fik de elskende lov til at kvile ved hinandens side, men maatte ligge skilt paa hver sin side av kirken.

Men om menneskene var onde, var gud god, og kjærligheten kunde ikke dø. Fra gravene skjøt to unge trær og flettet sig sammen i toppen. Der sildret blod av stammerne, da han, den fæle skurken, lot dem hugge ned; men næste morgen var de like fagre og friske. For kjærligheten den kunde aldrig dø – – –

157Margrete hørte halvt efter visen og halvt tænkte hun paa sit eget. Storkarene brukte ha barneværelse, det skulde bli kontorkammerset, og barnepike maatte hun anskaffe til Enok, for det hadde de ogsaa. Bispeloftet blev soveværelset til Jochum og hende, og storsalen gjesteværelse akkurat som nu. Der var to himmelsenger derinde, og der kunde staa to til, det blev dem hun fik med sig hjemmefra.

Lakener, dækketøi og haandklær og rikelig med undertøi til hende selv laa færdig og navnet S. M. S.

S. var let at forandre til J. – M. kunde staa som den var, og den sidste S. gjøres om til T. Saa blev det Jochum og Margrete Telman.

Mormor sit sengesprede skulde ligge paa brudesengen. Det blev fint. Ingen av gjesterne hadde det finere, og de vilde glane og undre sig og spørre hende, hvor hun hadde det fra. Og hun vilde fortælle, at morfar hadde ført det med fra Holland. Og engang, naar høvet var der, vilde hun fortælle Telman om oldemor og greven paa Ringkjøb herregaard.

Perle føiet sig til perle, roser traadte frem og smaa knopper og prydelige blader.

«Blir det ikke vakkert?» spurte Margrete glad.

«Sy et til mig ogsaa,» bad Doreth.

158Moren kom ind. Hun var oprømt og glad, de hadde hat det saa hyggelig hun og gamlemoderen, og Enok var rigtig en trivelig glunt.

Over de høieste av Lofotfjeldene lyste der skimmer av nysol. Susanne tedde døtrene det og mindet dem om ifjor. Da slog Margrete op liksalme første gang nysolen viste sig. Undres, hvad den kom til at varsle i aar – Det blev ikke saa mange dagene til den skinnet ind paa stuen, om veiret holdt sig og himlen blev klar.

… De spiste middag, de hvilte lang middagslur og stod op og drak kaffe; men da kunde ikke Margrete dy sig længer.

«Jeg har lovd gudmor at komme til hende i efta, faar jeg gaa?»

«Bare gaa du, men vær her igjen til vi lægger os.» Og Susanne Dahl forstod godt, hvad datteren gik efter, fast ingen av dem sa noget.

Margrete tok paa sig gaabortklærne og svippet indom Enok, før hun gik til Bø.

Han laa i vuggen med taaten i næven og pratet og lo, og gamlemoderen sat paa en skammel ved vuggen og strikket hoser til ham.

Hadde Margrete set skjæret av nysolen idag? spurte hun.

Ja, hun hadde det.

159Den gamle lot bundingen synke. Den velsignede solen, nu drygde det ikke længe før de fik se den.

«Æg veit ikkje koldsen det har sæg, Margret, men æg blir saa sjæleglad naar den kjemm igjen. Det er net som æg vaakna til liv av en lang dvale. I himmerike hos gud der skal æg se den bestandig, for der gaar den aldrig ner og blir aldrig borte. Men vil dokker ikkje komme til mæg og drikk eftermiddagskaffe den dagen vi faar se ho?»

Takk, hun skulde si det til moren og Doreth siden ikveld, naar hun kom hjem.

Skulde hun bort? spurte den gamle.

Ja, hun hadde noget at utrette hos gudmoren og var alt paa veien dit.

Enok kylte taaten utfor vuggekarmen, og farmor tok den væk og hentet en ny i steden. Han var mæt og vilde ikke ta den.

Visste Margret, at presten var reist til Hassel imorges i otten?

Ja, hun visste det. Han fór i et nødvendig erend, og gamlemoderen skjønte vel selv hvad det var for et.

Det gjorde hun. Og hun undte Margrete al den lykke hun kunde faa her i denne verden. Det blev bare saa svært at maatte gi slip paa «han liten» – – – –

160… Naar Christen Dahl var borte paa fiske, brukte Margrete og Doreth at ligge i sengebænken paa stuen for at være nærmere moren, og Doreth var just ifærd med at re op til dem, da Margrete traadte ind og sa godkveld. Utgrædt og fluret paa haaret var hun, og som i ørske satte hun sig til bordet og begyndte at spise tør grøt. Moren heldte melk i en skaal og bar den til hende; men hun skubbet den fra sig. Hun var forsynt.

«Men en liten flis spekkekjøt vil du ha,» fristet moren, «Doreth, bær ind sauebogen, den ligger i nederste skaprummet i spiskammerset.»

Og saa skar Susanne en dugelig flis først til sig selv og saa til begge døtrene, og da de hadde spist den, fik de en liten flis atpaa.

Doreth bar spekebogen ut og ryddet av bordet; men Margrete blev sittende med begge hænderne for ansigtet.

«Kem var det som kjørte dig, jeg syntes jeg hørte bjelder, endda skyssen ikke svingte frem til døren. Var det presten?» sa Susanne og saa bort paa datteren.

«Ja.»

«Var han kommen fra Hassel alt nu?»

«Ja.»

«Nøtta det ikkje?» spurte Susanne lavt.

«Nei,» mumlet Margrete og sukket saart 161– der fandtes ingen utvei, hadde sognepresten sagt.

Susanne Dahl bleknet og foldet hænderne. Hun hadde glædet sig til dette giftermaalet med Margrete og presten.

«Ka sa han sjøl?»

Margrete løftet ansigtet mot moren; det var stivt av graat og kummer. «Han sa det skulde være forbi. Han – – Han – vilde ikke gjøre mig mere ulykkelig end jeg før er.»

«Det er en tung skjæbne som blev eslet dig i verden, baane mit. Først han Søfren og nu dette –»

Margrete ristet træt paa hodet, som likte hun ikke høre det moren sa. At Søfren døde, det var som ingen ting mot det hun i kveld led.

«Hvordan tok Jochum Telman det?» fortfor moren.

«Han var mest som et lik, mor,» jamret Margrete, og atter skaket graaten hende.

Men Susanne steg hen til datteren og strøk og klappet hende over haaret. Vorherre hadde vel en mening med dette, som med alt han skikket.

«Kanske du kan si mig meningen?» lo Margrete haansk, skjøv haanden væk og gav sig til at klæ av sig.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.