Dengang –

av Regine Normann

[18]

162Om himlen hadde faldt ned, Margrete hadde ikke blit mere forfærdet end hun blev, da hun fik vite, at Jochum Telman var paa Vinje og hadde været der i over to døgn nat og dag.

Syvert-Andrine var den som bragte frem tidenden. Hun hadde set punschemuggerne som madamen brygget og bar ind; og det var ikke mindre end to paa den korte stunden Syvert-Andrine sat ved kjøkkenbænken og hekste i sig maten.

Men efter skraalet at dømme, var Falk ikke alene om at klare dem, og tjenstjentene hadde set Jochum Telman dørge fuld. Tvi for en prest!

«Hut!» fræste Margrete og stampet i gulvet. «Hut din vei, din ondskapsfulde gamle kjærringape!»

«Margret, agte munden din,» varet moren.

163«Hun skal ut!» skrek Margrete rent utom sig av vrede over, at noget levende menneske vaagde si vondt om ham hun var glad i.

«Hun gjør ikke andet end ræker gaardimellem med sladder og drøs, og jeg taaler hende ikke her, mor.»

Syvert-Andrine grep bylt og kjep, tviet mot Margrete, og gik uten et ord til farvel.

«Margret, hvorfor gjør du slikt?» sa Doreth sint. Kunde ikke den skrøpelige fattigkjærringen faat sitte i fred og spise fisk med dem. Syvert hadde ikke formange kokningerne med sig hjem, og Doreth hadde tydelig set paa Andrine at hun var fiskehogen som en kat.

«Ja, hold med hende begge to, det er saa likt dere.»

Og graatende strøk Margrete ind paa stuen og slamret døren efter sig. De kunde ha fisken sin for hende.

Hun satte sig paa krakken ved ovnen med haanden under kindet og rugget og graat. At mandfolk var litet at forlate sig paa, hadde hun støtt hørt si; men at Jochum Telman, hendes Jochum Telman, var en av det slaget, det var mere end hjertet kunde bære.

Selv hadde hun gaat i angst og sindets betrykkelse og ikke orket smake hverken vaatt eller tørt og næsten ikke sovet. Men 164han bevars, han levde i kalas fra han stod op og til han la sig om kvelden; tyngre trykket ikke sorgen ham.

Hun tørket taarerne bort, spændte hænderne om knæet og stirret længe hen for sig. Det skulde anstaat sig ham bedre at gjemme sorgen stille hos sig selv. – Og om han endelig skulde rase og jamre sig, kunde han kommet til hende. Han far var borte, og ho mor hadde ingenting sagt om Jochum og Margrete var blit sittende toene paa stuen, efterat hun selv og Doreth hadde lagt sig i sengkammerset.

Hun skulde nok ha hittet ord til lise for ham. Og om han vilde, kunde han gladelig faat stukket sig ned ved siden av hende i sengbænken og ligget der en stund.

Hun sukket og smilte ved tanken og ansigtet blev mykt og mildt. Uskyldig som himlens engler skulde de ha ligget med armene om hverandre og snakket om den store sorgen de bar paa. Fæstemanden hendes var han ikke, og aldrig hadde han tat efter hende saalessen; men gjorde han, skulde ikke hun tedd sig tver. Han var fæstemanden hendes for vorherre, endda han ikke paa grund av loven hadde talt ved forældrene hendes.

Hun reiste sig og begyndte at drive paa 165gulvet med hænderne bak paa ryggen; det var en vane hun hadde efter faren, og moren og Doreth hadde ofte ledd av hende for det. Sinnet var over, og tanken hendes lette villig efter undskyldning for den hun var glad i. Han hadde naturligvis noget han skulde ha utrettet paa Vinje, og saa var han blit der hos vennen sin.

«Kjære, snille kjæresten min, jeg er glad i dig,» hvisket hun inderlig, og bredte armene ut. «Kom snart til mig.»

Paa kjøkkenet dækket Doreth bordet, og Margrete hørte raslet av tallerkener og kniver. Jamen vilde hun ut og æte med, mens fisken var varm.


Susanne Dahl likte daarlig, at Jochum Telman var paa Vinje, fast hun ingenting sa. Falk hadde ord for at drikke, og presten kunde let la sig forlede til at smake vel meget paa det sterke, og i rusen si det, han senere vilde ønske usagt. – Georgine var ikke bortlovd, og madam Rafen – madam Falk som nu var – skulde vite at passe leiligheten til at faa datteren anbragt, kjendte Susanne hende ret.

Og næste morgen sendte Susanne Dahl 166Doreth et erend paa Vinjekramboden og paala hende endelig, ha øinene og ørene med sig.

… Ved klokken elleve om formiddagen bandt Margrete skiene paa og gik forat møte søsteren. Det var idag nysolen kom, og de var bedt til kaffe til gamlemoderen, og hun vilde faa Doreth til at skynde sig.

Paa Stenebrækken stanset hun. Der var tæt med skog i selve brækken, men nedenunder laa veien aapen til langt forbi Vinje. Og nogen Doreth var ikke til at øine; derimot saa hun en kjører, men kunde ikke skjelne hvad lass han førte.

Fjeldet levnet flaten mere rum paa denne kanten av bygden, og gaardene var større og kanske rikere at se til. Allergrommest var Vinje; der laa en klynge med hvitmalte hus, og hovedlaannen var svært stor og staselig at se til.

Hun kunde godt huske, at Vinje var futegaard. Nu bodde futen paa Hassel, de sa Bø var blit for simpelt for ham. Men sagtens var det hellere hasselfjerdingerne som ikke undte bøfjerdingerne æren av at ha futen iblandt sig og derfor sørget for at faa ham fjernet. Nok om det, gamlefuten kjøpte øvre og nedre Vinje for 600 rigsdaler og solgte det med stor fordel til salig avdøde Rafen.

167– – Saa vakkert det var ute idag! Himlen var et blaat lysfyldt hvælv, og fjeldene skinnet hvite og rene og løftet sig op mot hvælvet… Høiest naadde Trehydna. Og den bar alt nysolens glans over toppen. Aasanfjeldet var fint, det og, det lignet et stort slot, og der bodde et troll i det fjeldet; kjærringen stod i sten paa baksiden, hun var ute og saa efter fiskefolket og glemte at ta sig i vare for solen. Norden paa Værøyen og landfast steg Skaarvaagfjeldet op av havet, det var mørkere og mere alvorlig end de andre to.

Der var andre fjeld ogsaa, men nære ved sig hadde hun Mælen og Guldberget, tækt med skog, og den øverste kollete toppen av Velten.

Og der kom nysolen!

Du storeste for en glans! Værøyen blev til guld som fløt ovenpaa sjøen, og hele sjøen glitret; hvert baatseil lyste og brandt, og hadde Søfren levd, kunde hun ha set seilet hans herfra.

Det var første gang hun ikke stod med ryggen til nysolen og bad den spaa sig i det samme den steg over Lofotfjeldene. Hun isnet av ærefrygt og samtidig hadde hun lyst til at graate.

168Velsignede nysol, sa hun, og foldet hænderne og stirret taareblendet ind i den.

Dombjeldsingl og rustne mandsstemmer vækket hende av andagten. Hun trodde sig dra kjendsel paa dem, og rapt bøidde hun ind i smaaskogen og hukte sig ned mellem buskene. En hest slet sig opfor brækken, i sluffen sat to pelsklædte karer, og kusken stabbet tungføtt efter.

Hun vilde skrike, graate, le, styrte frem og slaa armene om Jochum Telman; men hun blev sittende stiv til hesten var i skjul og bjeldernes singelsangel døde. – – –

… Og atter stod hun paa brækken og speidet efter søsteren. Nysolen var sluknet, og blaa og dyster raadde skyggen over land og hav.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.