Dengang –

av Regine Normann

[19]

169Tre samfulde døgn hadde Jochum Telman været paa Vinje hos sin ven Carolus Falk, og tre samfulde døgn hadde Carolus Falk gjestet sin ven Jochum Telman, og ikke én time alle de døgnene hadde de været helt ædru.

De hadde skriftet hinanden sine sorger og skrøpeligheter og graatt med armene om hinandens hals.

De hadde fordypet sig i sine yndlingsdigtere og skiftevis deklamert, sunget og holdt oplæsninger for sig selv og jomfru Stoltz, til hun gav sig helt over og lot pikerne skjøtte sig selv og styre og stelle som de vilde, for selv slap hun ikke fra galningene.

De hadde ogsaa gjort en avstikker til det rent videnskapelige, og der var det Jochum Telman som førte ordet; men Falk sat i ydmyg undren over vennens store lærdom og makeløse evne til at finde ord og uttryk for det han vilde ha sagt. Et barn kunde skjønne ham, og en vis aldrig bli træt av at høre.

170Utpaa natten brukte de sovne, der de var, og da blev det jomfruens tur at faa dem iseng. Falken var liten og tynd og let at raa med; og knep det for hende, skræmte hun ham med madamen, og da blev han straks snil og medgjørlig, trollet; og ikke brød hun sig større om at pikerne saa ham døddrukken, som alt hadde ordet for at være en brændevinsbutelj.

Men husbondens skam skulde ikke komme tjenerne for øie, saalænge Elisabet Stoltz krækte paa benene. Tung som bly var han at slæpe paa, og slét gjorde hun saa hun fornam klare blodsmaken i munden, inden hun fik ham anbragt paa sofaen i bedstestuen og tullet ind i skindfæld og puter.

Saa fjernet hun lydløst de værste spor, gjemte flasker og glas og satte sig trolig til at holde vakt over ham den stunden han blundet.

Sjettedags efta, regnet fra da turingen begyndte, kom der bud fra madamen paa Vinje, at Falken værsgod hadde at forføie sig hjem. Men Telman skikket budet tilbake med den besked, at han ikke kunde undvære sin ven før imorgen, og da skulde presten selv sørge for skyss, saa madamen skulde ikke bry sig med at hente ham.

Han gottet sig, da han hadde gjort det; men Falken hængte med nebbet og var sturen.

171Og siden om kvelden hadde de gaat pent og lagt sig i borgerlig tid, Falk paa storsalen, og Telman i sit sovekammers ved siden av salen, og jomfruen tænkte paa fred og ingen fare. Hver kjøtbete i kroppen verket av træthet, og hun orket neppe traa paa benene. Saa trængte nogen hvile, var det hende.

Men gud være lovet og priset, tjenerne hadde ikke set presten i hans fornedrelse, og saa fik hun takke og være nøigd. Og godt blev det at faa sove – – –


Men braatt vaaknet jomfru Stoltz av sin søte hvile, og i en fart fik hun hoser og understak paa, for fra storsalen løt der latter og vilde hyl, som var den fyldt med en hærskarernes mangfoldighet av fordømte aander.

Mere sjælebedrøvet end harm tren hun ut paa loftsgangen og lukket forsigtig op salsdøren. Det syn hun saa gjennem gløtten, tok næsten pusten fra hende. Barbenet og i skjorten sprang Telman og Falk omkring derinde og sloss og droges, som kaate gutunger brukte, naar de trøstet sig til at slippe leken løs.

Træt av den komedien trillet de overende paa gulvet som hundehvalper, krabbet sig op og satte sig andføttes til at sparke og prøve styrke med benene.

172Forlate hende hendes blodige synd, om hun hadde set noget værre – Der sat Jochum Telman, hendes husbond, den værdige og hæderlige prest, med bare rumpen paa salsgulvet, og uskyldig som et barn blottet han sin blusel. Og Falken var ikke det granne bedre.

Hadde brændevinet røvet dem forstandens fulde bruk, og han Gammelerik faat dem i sin vold? Der stemte de op igjen det fæle latterbrølet sit! Tjenestjentene maatte jo høre dem, selv om de sov som en sten.

Hun gjorde et slag bortover loftsgangen og trak igjen døren til sit kammers, saa det ikke blev rigtig saa lydt, og tilbake til dørgløtten. Aa nei, aa nei, hvad vilde Margret si, naar skammen kom ut! – Og folk rundt omkring i fjerdingen, som hadde slik fortroenhet til presten? Og tænk, om nogen var ondskapsfuld nok til at sende klagemaal til prosten over hendes prest. Aa nei, aa nei, for en blodig skam – – –

Graatende lutet hun hodet mot dørklædningen og ænste hverken træk eller frost. Hadde hun saa sandt hat det vettet til at følge med gamlefruen til Lødingen, hadde hun nu været forskaanet for ydmygelsen.

Men det var Falk som var skyld i det 173altsammen. Den helvedesbranden, den brændevinsbuteljen, den vombelgen, den satan efter brændevin han støtt hadde været – Maatte madamen hans ta og rishye ham som en unge, naar hun fik ham hjem. – Aa, Elisabet Stoltz skulde gladelig kneppet ned bukserne hans og git ham herlig hudekka, hadde hun hat ham i enrum den forsvørta fyren, som hadde forledet hendes snille Jochum Telman, nu som han gik nedbøid og betrykt av bitter sorg over ikke at faa til egte den, hans hjerte hadde utkaaret sig til hustru og brud.

Glemte hun kanske nogensinde den aften han vendte tilbake fra sognepresten paa Hassel? Nei ikke om hun levde hundre aar og hundre aar til, gik den hende av minde.

Lik et gjenfærd fra graven tren han ind paa stuen og hen til Margrete, som sat der og ventet paa ham, og tok hende i sine arme.

«Mellem os maa det være forbi, min dyrebare pike,» sa han, «loven kjender ingen naade.»

Mere sa han ikke –

Margrete, den armingen, hun graat og vred sig under kviden; men han fældte ikke en taare og tok ikke imot tilbudet hendes om at bli hos ham paa trods av alt. Han løsnet lempelig armene hendes fra halsen sin og klædte reisetøiet paa hende. Men hvit som 174sne var han i ansigtet, da han kjørte med hende, og søvn kom der ikke paa hans øie eller mat indom hans mund hverken det døgn eller det næste.

Derefter var det han drog til Vinje for at opsøke vennen, og saa var Falk blit med ham hit. Og det hun nu stod her og saa for sine øine, det var altsaa følgen.

Hun hikstet og graat og tørket taarerne i nattrøien. – En ærbar jomfru var hun, ellers hadde hun traadt ind til dem og talt dem tilrette. Nu kunde hun aleneste vente her utsat for træk og gigt og skamme sig paa deres vegne og passe paa at ingen fik se dem.

En flaske fløi mot vinduet, glas knustes, og sansesløs rev jomfruen døren op og hængte sig av al magt ved armen til Carolus Falk, just som han vilde hive en til.

«Vil han la være!» ropte hun myndig. «Vet han ikke, tjenerne kan høre ham og bringe presten i vanrygte?»

«Jomfruen, er det jomfruen!» hvinte Jochum Telman. «Aa jomfru, bring os en mugge punsch. – Mange, mange mugger varm sterk punsch vil vi ha. Hurra for jomfruen! Carolus, la os danse rundt hende og bringe hende vor hyldest.»

De fattet hverandre i næverne og hoppet rundt og rundt med latter og skraal, og jomfru 175Elisabet Stoltz stod inde i ringen og visste ikke sin arme raad. Slikt vederstyggelig skuespil hadde hun aldrig tænkt hun skulde se; men likevel kunde hun ikke la være at ynkes over dem og lete om utvei. At be dem holde op, vilde bare egge, det vettet hadde hun – kunde hun endda faat indbildt dem de var syke.

«Falk, I er feig,» sa hun dystert og pekte med haanden mot det sundslaatte vindu.

Øieblikkelig stoppet han.

«Hvad er det, jomfru Stoltz, ser I nokke?»

«Gaa straks i seng med jer Falk, hvis I vil undgaa det som værre er. I skjælver og bebrer som et lauvblad.»

«Og I, Jochum Telman,» vendte hun sig i samme dystre tone til presten, «I har bestemt faat halsesyken. Jeg kan tydelig høre det paa røsten.»

Falk sprang i seng og drog dynen godt om sig; men Telman tok sig uviss til strupen og kremtet.

«Jeg har dygtig vondt i halsen, det er sandt, men hvordan kan hun vite det er halsesyken?»

«Jeg ser det paa kuløren, pastor, I er grøn som en nymoden gammelost. Gaa nu pent ind til Dem selv, saa skal jeg lave medicin og varme terpentinkluter til dere begge to.»

Lydig taslet han ind og la sig, og lydig 176drak han av drikken, jomfru Stoltz i al hast hadde brygget ihop av kokt melk, pepper, dyvelsdrek og kamferbrændevin.

Men de varme terpentinkluterne blev det ikke bruk for den natten, for inden hun rak at faa nørt op i ovnen, snorket de begge.

Hun dyttet godt om dem med dyner og feld, sopte op glasskaarene og ryddet væk hver brændevinsslant hun saa; la klærne deres pent tilrette og lurte nøklen til vinkjelderen av bukselommen til Telman. Det fik være med det, de hadde faat i sig for denne gangen.

Saa slukket hun lysene og begav sig ind paa kammerset til sig selv. Sulten og frossen og træt var hun; men skammen hadde hun da gudskelov avverget.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.