Dengang –

av Regine Normann

[2]

9En færing kom seilende over fjorden fra Hassel og la til i Heimegaardsstøen, satte en mand i land og rodde straks tilbake.

Margrete og Doreth blev begge vár baaten fra gammelstuen, hvor de sat og vov vadmel, og kjendte ham som i land blev sat. Det var Josef, sommerkaren til Søfren, og han hadde været med paa turen til Vaagan.

De saa ham svinge ind mellem rorboderne, komme frem paa øvresiden av nøstet og gaa trappen op til nøstloftet, der far deres og gaardsgutten holdt paa med at vøle børnskapen.

Da ropte Margrete og hev sig fremover væven med ansigtet i hænderne:

«Aa herre gud, hvad skal det bli av mig, naar han Søfren er tilsat!»

«Hys da, ikke rop saa,» formante søsteren. Det var slettes ikke sikkert at Søfren var 10tilsat, for det om Josef kom alene. Han kunde være blit syk eller heftet paa anden vis.

Margrete virret brydd med hodet.

«Du snakker som du har vettet til. Var han blit syk, som du sier, kom de vel førende med ham – og hvor tror du de andre karene er blit av, siden han Josef har nødig at komme alene i fremmed baat? Du vet det vel du, som er saa klok.»

Doreth tidde. – Ikke vilde hun hidse søsterens pine ved at motsi hende, og stilfærdig gav hun sig til at pusle med rendingen, og lot som bøtte hun en traad bak paa bommen.

«Du sier ingenting, du,» hikstet Margrete; «men jeg har visst i flere dage at han Søfren aller kom igjen. Her en nat drømte jeg at han salig avdøde morfar kom kjørende fra Lofotlandet og hit paa langslæde; og i nat som var syntes jeg han Søfren stod foran sengen og bad mig om tørt ombytte. Han frøs og var vaat, sa han –

Aa Søfren, Søfren, kjæresten min, skal æg aldrig faa se dæg mere. Søfren, Søfren!»

Der gik nogen paa knirkende sko ute i svalen og nærmet sig døren.

«Det er ho mor,» hvisket Doreth, og Margrete bet tænderne sammen og svelget graaten.

11Døren gled paa gløtt.

«Jeg svipper aat Bortigaarden til gamlemoderen som snarest, og det er ikke værdt dere slutter med vævingen før jeg kommer tilbake,» snakket moren gjennem dørgløtten, og stemmen var uklar og svært lav.

«Bli ikke længe,» bad Doreth.

«Nei, jeg blir snar, bare klem paa dere.» Og forsigtig blev døren skjøvet indtil, og klinken faldt i haken.

Doreth lydde paa trinnene. Skulde hun springe efter moren og be hende bli hos Margrete, eller skulde hun la være? Mor var saa mild og flink til at trøste.

Men saa kom hun til at tænke paa gamlemoderen, stakkar, som kanske hadde mistet den femte og sidste sønnen ataat hun var enke. Jamen trængte hun nu ha en medfølende sjæl hos sig, Margrete var ung og hadde sine i behold – stakkars den som var gammel og hadde mistet alle.

Uviss skottet hun bortpaa søsteren, som sat med ansigtet gjemt i hænderne og albuerne støttet mot brystbommen. Hun graat ikke længer, bare ynket sig en gang imellem.

«Aa arme, arme Margret min, saa vondt du har det,» mumlet hun og satte sig til væven og la ny spole i skytten. Hun turde ikke 12snakke, og da kunde hun likegodt væve alnen fuld til moren kom tilbake –

Men mellem vævslagene hørte hun søsteren jamre:

«Gud gi æg har logge der han Søfren ligg! Gud gi æg har logge der han Søfren ligg!» –


Inderst paa laaven stod gamlemoderen bøiet over en stor kasse og gav kyllinghønen mat. De nyklækte kyllinger trimlet om hverandre paa bunden av kassen, pistret, pep og hadde ikke laget med at livnære sig, alt det hønen lokket og mante hver især til at æte av næpeskrællet og grøtskalken, matmoren var kommet med.

Gjennem rifterne i bordklædningen sivet dagslyset og solskinnet ind paa den skumre laave og laa i striper bortefter gulvet. Graahvite og solblanke i skift. Og i de solblanke striperne danset der støvfnugg av mangeslags lét, og spindgrovæven under sperreloftet blev som en gild stump regnbue, straks solen traf den.

I nordre røstet paa laaven hadde skjuren reir. Skvattret fra ungerne og gnislingen i de knusktørre kvister hørtes lydt gjennem bindingsverket. 13Skjuren hadde hat tilhold i røstet saalangt tilbake gamlemoderen kunde mindes, og aldrig var den blit urodd og hatret. Og trutt hadde den til gjengjæld verget kid og lam fra alt det uheppels, slikt nyfødd krøtturs-kjon let var utsat for, baade ved folks avund og ved troldfugl og ræv. Og gandfinnerne inde fra fjordene, som râk og tagg baade vinter og sommer, var ikke længe om at sende skadedyr paa buskapen, hvis en vaagde si nei til det ublufærdige gnaalet deres efter snart sagt alt det øiet saa.

Fra tidlig idag hadde nebbet ikke staat paa skjuren. Den varslet fremmede tilgaards, det skjønte hun; men skrattet laat likevel anderledes idag end det brukte laate ved slike hændelser. Det var tydelig den visste noget og vilde ha sagt hende det, for da hun ista kom med hønsematen, satte den sig foran hende paa laavebroen og vilde mest ikke rikke sig av flekken, og ikke rørte den næpeskrællet hun slængte til den, bare nidskrattet og glante paa hende.

Aa ja, aa ja san! Der var mangt skjult i verden for den som ikke hadde øine og øren oplatt til at forstaa med. Idag kom der tidende fra han Søfren, og glædelig blev den ikke, det fornam hun paa sig – – –

14Hun strøk sig med haanden over øinene og sukket langt. Vilde ikke det der skrattet snart høre op! Hun blev rent opskaket og hjerteangst av at høre paa det.

«Ligervis som en høne forsamler sine kyllinger, vil jeg samle eder, siger Herren.»

Ordene randt hende i hu ved at kyllingerne sanket sig indunder vingerne paa hønen nede i kassen. Hun blev staaende og se paa iveren og maset. Der pistret et neb, der sparket et ben, der strævde et litet gult nøste av en fugleunge for at faa det lunt under de skjermende vinger, og saa blev det stille – – –

Saa vilde Vorherre komme og sanke hende en dag og gjemme hende hos sig. Han som alt naadigen hadde gjemt han salig avdøde Mattis og gutterne og kanske nu sidst han Søfren.

«Du faar komme og hente mig, naar din tid og time er, Herre du barmhjertige Gud. Du ser jeg er træt og stunder mot ro og vil gjerne bli samlet med mine,» mumlet hun, skjøv bordlemmen over kassen for at ingen skulde naa kyllingerne, tok saa tintallerkenen hun hadde hat hønsemat paa, og ruslet ut i solskinnet.

Paa laavebroen møtte hun Susanne Dahl 15som hadde været indom kjøkkenet og spurt efter hende, og pikerne hadde git den besked at «moderen» var gaat med mat til hønsene.

«Nei, ka ser æg, faar æg slikt sjeldent besøk!» smaalo gamlemoderen og omfavnet og kysset nabokonen. «Du skulde bare hørt hvordan skjuren, det spøkelset, har baaret sig med skvatter og laat og varslet dit komme fra solen randt idagtidlig.»

Susanne Dahl holdt gamlemoderens haand i sin. «Staar det godt til med jer? Og mangfoldig tak for sidst,» sa hun og klappet haanden.

«Jo gud ske lov og tak, med mæg har det ingen nød. Men end han Søfren som ikkje er kommen! Har dokker hørt tidend kanske?»

Uten at vente paa svar skred hun over gaardspladsen til fremdøren; paa trappen satte hun av sig træklompene som hun brukte ha utenpaa lavskoene, naar hun færdes i fjøset og paa laaven, og gik foran ind i gangen og aapnet døren til stuen.

«Værsgod, min søte Susanne, træd ind.»

Susanne Dahl neiet dypt og traadte over den høie dørstok ind paa den sollyse stue. Hun var liten og spæd av vekst som en ung pike; paa det hørgule haar bar hun en glat sort silkehue med hvite strimler rundt kanten 16og kulørte hakebaand. Kjolen var av sirs, brun i bunden med fiolette blomster; om skuldrene hadde hun kastet et silkefrynset tørklæ, og snipperne rak hende langt nedpaa kjoleskjørtet.

Gamlemoderen satte en stol til hende ved klaffebordet foran nedre vinduet og dækket op med en karaffel rosenlikør, to smaa guldrandede glas og kaker paa et sølvfat. Hun heldte likør i glassene og nødde smilende sin gjest til at smake paa trakteringen og ikke forsmaa det ringe hun hadde at by.

Og Susanne Dahl lot sig nøde og forsikret dyrt og hellig at hun aldeles intet skulde ha, og nippet bare saavidt til glasset og valgte sig ut den allermindste av kakerne.

Gamlemoderen tok sæte for andre bordenden. Hun hadde bitt i et bakkels, men orket ikke spise det op, og sat og bidde paa at nabokonen skulde bære frem erendet. At det var om Søfren, hadde hun paa fornemmelsen.

Men ikke skjønte Susanne Dahl at faa sagt paa lempeligste maate, det hun hadde at si, og raadløs lot hun blikket flakke om i den kjendte stue. Der stod de høiryggede stoler med gyldenlærs træk langs væggene; farfar til Søfren hadde kjøpt dem paa auktion efter gamlefogden paa Vinje, og hun hadde 17mangen gang glædet sig over at de skulde bli Margrete sin eiendom. Mellem døren til kjøkkenet og døren til gangen var bilæggeren, og ovenpaa den stod kobberkjelene, baade den store til tevand og den lille kaffekjelen.

Paa væggen midt imot var et blaamalt kraaskap og en dragkiste med messingbeslag.

Ved øvre vinduet stod slagbænken, Søfren brukte ligge i, og gamlemoderens rok og uldkurven. Du gode gud, hvordan skulde hun bære sig ad med at faa sagt hende at han Josef var kommet alene – – –

Blikket streifet fjorden; baaten derute hadde rodd sig op i vinden og heist seil. Og fort sa hun:

«La I merke til at der kom en baat over fjorden fra Hassel og la til i støen hos os?»

Skyss han nokken?

«Ja, jeg tror det var han Josef dokkers, de satte i land paa vorren, men jeg vil ikke paastaa det for aldeles sikkert, for jeg var ikke med sjøen, og karen gik ind paa nøstloftet til han Christen, som er der og vøler om bruket.»

«Fik ho Margret øie paa han?»

«Jeg vet ikke, hun og Doreth sitter i gamlestuen og væv vadmel til vinterklær aat karan; men jeg syntes jeg maatte varsku jer18 først,» sa Susanne og saa ømt paa gamlemoderen. Hun sat rolig, men svært blek og støttet hodet mot stolryggen, og læberne rørte sig som snakket hun for sig selv.

Susanne skyndte sig bort til hende.

«Vil I ha drikke?»

«Nei, æg er van ved at miste mine. Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet.»

Susanne bøide hodet mot skulderen hendes og graat og tørket taarerne med snippen av frynsetørklæet; det var blit saa forskrækkelig sørgelig altsammen. Her sat gamlemoderen ene og forlatt i alderdommen, og Margret, som var med barn, hadde mistet fæstemanden just som brylluppet skulde staat. Hadde de faat gifte sig i pinsen, som de selv vilde, var ulykken visst uskedd – – –

Christen Dahl og Josef kom ind kjøkkenveien og gamlemoderen reiste sig og flyttet frem stoler til dem.

«Tak, æg veit ikkje om æg skal sitte. Det er en sørgelig tidend æg har med til jer idag, Marja, og vorherre gi jer styrke til at taale den.»

«Æg skjønner det, Christenmand, men værsgod sit ned og ta for jer av traktementet.»

Med dirrende haand heldte hun fuldt et glas og rakte ham det.

19Han stod op fra stolen og tok det. «Skaal,» sa han og tømte det i et drag og satte sig igjen.

Hun fyldte paany og bar til Josef.

«Dokker skal ikkje bry dokker med aa trakter mæg,» sa han, tømte glasset og stillet det forsigtig fra sig paa ytterste bordkanten.

Christen Dahl kremtet som for at klare stemmen, og gamlemoderen og Susanne foldet hænderne.

De va paa hjemveien austa paa Brettesnes da ulykken skedde, fortalte han. Der kom ei rossa og kvælva dem. Han Søfren og han Hans hendes Adolf-Mita blev borte straks; men han Karoles og han Josef kom sig paa kvælvet. Der sat de og red fremimot et døgn; men da var han Karoles saa utmatta at han slap sig. En baat fra Raftsund frelst han Josef, og ottringen den stod nu paa Brettesnes hos han Jørgen Larsa.

«Er det længe siden?» spurte gamlemoderen.

«Det e akkurat sju og et halvt døgn sian,» svarte Josef.

«Hørte du ikkje maal i han Søfren? Sa han ikkje nokke før han sokk?»

«I Jessunamn, sa han høgt og tydelig i det samme baaten kvælva, meir hørt æg ikkje.»

Gamlemoderen smilte, mens taarerne dryppet.

«Gud ske lov at han fik suk for sæg, saa 20kan æg ha godt haap om aa møtes med han hos gud. – Men la os nu gaa til ho Margret. Sorgen er tønger for ungdommen end for alderdommen. Og det ho bær under brystet, Christen Dahl, det skal æg ta til mæg i Søfren sit sted, om hun vil anfortro mig det –»

Men Margrete hadde ikke gamlemoderens styrke til at ta imot sorgen. Hun fik krampegraat og fødte fortidlig. Gamlemoderen hjemmedøpte gutten og kaldte ham Enok Søfren Mattias, og tok ham hjem til sig, for moren var uten sans og samling og nærmere døden end livet.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.