Dengang –

av Regine Normann

[20]

177Jochum Telman kom ikke til Maarsund, og ikke kom der bud og hilsen fra ham, hverken med gudmoren eller nogen anden. Selv at søke ham i Bø, naar han alvorlig hadde sagt det skulde være forbi, formaadde Margrete ikke; men hun tærtes av længsel efter ham og blev som en skygge at se.

Gamlemoderen var den som bedst forstod det Margrete led, og hun skjønte at skulde noget mellem himmel og jord kunne bringe hende lise i pinen, maatte det bli barnet. Derfor var det hun bad Margrete komme ditbort og ligge om nætterne. Hun skulde ikke døie nogen overlast, hvis hun kom; de laa paa stuen, gamlemoderen og Enok, for der var det lunest om vinteren, og sengebænken stod der fra før, den kunde Margrete ha … Og saa var det saa trygt for hende som var gammel at ha Margrete der i tilfælde der hændte noget med barnet.

178Der var gaat et par nætter, og Margrete tok paa at vænne sig til forandringen, og for første gang fik hun lov til at bade Enok. Han laa i baljen og lo mot hende, og med øm glæde kjendte hun den lille lubne myke barneskrotten mellem hænderne sine. Varlig rørte hun ved de nydelige, rosenrøde tær, varlig vasket hun halskroken, og det søte ansigtet hans, og haaret og ørene og de smaa fingrene, som grep om hendes, bare hun kom nær dem.

Og endda varligere la hun ham paa fanget og tørket ham og trak paa ham plaggene, gamlemoderen rakte hende efter at ha varmet dem grundig mot ovnsiden.

Saa bragte gamlemoderen maten, og Margrete skulde faa gi ham. Han pratet mellem hver mundfuld, han sank, og saa paa hende med store, alvorlige øine. Og det kjendtes, som om han vilde se hende inderst inde i sjælen og granske, hvorfor hun ikke var kommet før til ham. Men det hadde været sorgen over Søfren og hensynet til gamlemoderen som holdt hende borte; og saa var det kjærligheten til Jochum Telman som holdt hende borte – «Ikke er det for din skyld, liten, jeg sitter her nu heller,» tænkte hun, «men jeg er blit saa fattig og forlatt, at jeg maa dø, hvis jeg ikke faar røre ved dig og kjende at du er til.»

179Og senere paa kvelden, da de stod færdig til at lægge sig, og gamlemoderen flyttet vuggen foran sin seng, som om hun og ingen anden aatte førsteretten til ham, hatet Margrete næsten den gamle. Vilde de da aldrig lære at begripe at de hadde øvd blodig uret mot hende ved at røve hende barnet fra først av? Hadde hun bare faat ha ham hos sig, skulde ikke elskoven til Jochum Telman hat slik magt over hende – Nei aldrig i evighet – – Men noget maatte et menneske ha at bære omsorg for utenom sig selv, ellers forgik det.

Hun laa og svelget graaten og drog felden op for ansigtet, saa at gamlemoderen ikke skulde høre snøftet, og indi hende raset det i oprør og anklage mot gud og mennesker. «Hvorfor er jeg kommet til verden, gud, naar du kuns har eslet mig motgang og sorg. Du ser jo at jeg ikke kan rumme mere, la mig dø – – – – Men vær du hos han Jochum og han liten» – – – –


Det lyste rødt fra en spræk i røstet paa bilæggeren, slaguret tikket i kroken, og Margrete pustet i sund søvn; men gamlemoderen fik ikke sove – aftenbønnen hadde hun længe siden læst og hjertesukket ikke forglemt, hun laa med foldede hænder ovenpaa dynen, og 180øinene holdt hun lukket for at lokke til sig søvnen.

Men istedenfor kvilen hun stundet mot, kom der uro; det var som lurte der ensteds noget ondt, det gjaldt at være paa vakt mot. Og det var ikke nyt for hende at merke den uroen, den hadde plaget hende fra Margrete begyndte at ligge der, men aldrig hadde den været saa lei som i kveld. Den var et varsel, hun kunde bare ikke skjønne for hvad.

Stilt steg hun frem av sengen og gik ut paa kjøkkenet og saa efter om varmen var forsvarlig gravd, kjendte om dørene var lukket, og tittet opfor trappen, om lyset hos jentene var slukt. Alt var som det skulde være, og hun gik ind igjen og la den sølvspændte salmeboken hans avdøde Mattis i vuggen til Enok. Staal og arvesølv laa der hos barnet før, og Guds ord gjorde ingen skade.

Hun emnet just lægge sig, saa randt det hende ihug, at det ikke var hende selv som hadde kveldstelt gutten – Laa traadkorset til vern mot de underjordiske paa overdynen hans, eller hadde Margret i tankeløshet glemt at lægge det der?

Det var fuldmaane og klar himmel, likevel slog hun ild og kveikte praasen for at se bedre 181Neivisst – korset var der ikke. Den ungdommen, den ungdommen, hvor hadde den tankerne sine henne …

«Herren velsigne baane, kor skulde det ha gaat han nu, om ikke farmor var.»

Hun lyste nedmed vuggen og fandt korset paa gulvet. Hun blaaste paa det og la det der det skulde ligge, puttet edderdunsdynen godt om ham, og følte med haanden paa kindet hans. Han var passe varm og pustet let.

Saa slukket hun praasen, steg op i sengen og trak dynen over skuldrene og laa og stirret paa barnet. Det var det altsaa, uroen varslet – Trøste hende, som ikke hadde set efter de andre kveldene – De bodde ikke langt unda, de folkene, og tænk om de hadde forbytta baane.

Hun isnet ved tanken og vernende strakte hun armen ut og drog vuggen nærmere og sovnet med haanden paa karmen. Søfren sit baan maatte ingen vaage røre.

… Det var midnat. Gjennem nedre vinduet skinnet maanen og lyste paa de sovende. Margrete hadde sparket felden paa gulvet og laa naken i understakken, gamlemoderen snorket med haanden paa vuggekarmen, og Enok laa paa siden og pattet tommelfingeren i søvne.

182Ørlitet gran gnislet det i klinken, og døren til kjøkkenet gled op. Et blekt jentebaan i stutt stakk og barbent tedde sig i aapningen, hun saa mot vugget og nærmet sig langsomt.

«Mor, I skal vaakne!» sa det aldeles tydelig i øret paa gamlemoderen. Hun satte sig lysvaaken overende i sengen: det var Søfren sin røst hun hadde hørt, og den laat som var der fare paafærde.

Midt mellem døren og vuggen var jenten; og lyset fra maanen faldt paa hende og synte det naableke ansigt, med øinene dypt indsunket og munden halvaapen.

Gamlemoderen glodde vildt. Var det ikke hun Arntine hendes Syvert-Andrine, hun som frøs ihjel bortmed torvstakken forgangen høst, som stod der? Gud bedre og hjælpe dem alle sammen, nu var Syvert-Andrine ute med troldkonstene sine – dette skulde vel bety takk til Margret, for hun hadde hutet hende.

«Ka vil du her, baan?» spurte hun mildt.

Jenten saa vemodig paa hende, men der kom ikke svar.

«Kor kjem du i fraa?» fortfor gamlemoderen og drog vuggen endda nærere sengen.

«Æg kjem fraa Fagerhaugen.»

«Ka gjorde du der?»

183«Æg slo ihel okskalven til ho Mette Hanste, ho vil ikkje gje ho mor smør hos sæg.»

«Var det mor di som ba dæg?»

«Ja».

«Lovd ho dæg løn?»

«Ja».

«Var det han Enok?» spurte gamlemoderen strengt, og slog korstegn over vuggen.

«Ja, men nu batt I han, saa æg ikkje kan ta han», hikstet jenten i saar graat.

«Skull ho bruk han i dit sted, til aa gaa erend for sæg.»

«Ja, og æg skull faa kvile i fred.»

«Du skal slippe gaa erendsvend for mor di til det som e ondt herefter dags,» trøstet gamlemoderen og stod frem av sengen. «Engong før har æg vorre med paa aa koste dæg til jorda, og nu skal æg gaa med dæg i nat igjen, og saa skal du faa kvile og nyte gravhelgen din, vesle fatige kroken, du staar. Vent paa mig nedved døren.»

Harm og nidkjær hegtet gamlemoderen paa sig klærne – Det kostet kanske livet til Syvert-Andrine, det hun hadde i sinde at utføre; men kunde det umennesket vente sig nogen skaansel, naar hun hadde hjertelag til at forgripe sig paa Søfren sit uskyldige baan, for at nytte ham til det som var hundre fold værre end døden –

184Da hun hadde faat yttertøiet paa, lettet hun Enok forsigtig op av vuggen og bar ham til sengbænken.

«Vaakne, Margret, og ta han liten i armkroken din og pass endelig vel paa han. Æg gaar ut som snarest, og blir borte ei stund.»

Hun la Enok indtil brystet paa moren og bredte felden over dem.

«Gaar I til fjøsen?» spurte Margrete søvnørsken. Hun fik ikke svar, gamlemoderen var alt gaat.

Margrete blunket søvnen av øinene og saa kjærlig paa barnet hun laa med i armen. Han suttet paa fingeren, det mørke haaret stakk frem unda kappen og ansigtet hans var sølvhvitt i maaneglansen.

«Herregud saa liten og forsvarsløs og uskyldig du er,» snakket hun og snuste paa ham og kysset ham paa panden. Han lugtet syrlig, og huden var varm og myk. Hun hadde slik brændende lyst til at stikke brystet borti munden paa ham og la ham sutte paa det istedenfor paa fingeren. Mens hun gik med ham, hadde hun tænkt sig det som det deiligste i verden at ha ham ved brystet, og nævnt det for Søfren. Men da hadde han villet leke liten.

Hun sukket ved mindet. Hadde Søfren levd, skulde dagene sikkert blit lettere end de nu var.

185Forsigtig blottet hun brystet og la det til guttens mund og strøk fingeren væk; han vaaknet i det samme og rædd det uvante satte han i at skrike.

Forfjamset og skamfuld stoppet hun brystet ind i trøiebarmen, og løftet ham i fang og sat og bysset ham. «Graat ikke, sukkerguldet, mama skal aldrig gjøre det mere; saa, saa hjertekroken min,» lokket hun og hyfset ham paa armene og sang:

Smaagluntan dansa naken
runnanom en haug,
runnanom en haug.
Smaapian for som draken.
Saag du kor de flaug?
De flaug!

Det stagget værste graaten, og glad sang hun en anden stump.

Den som skal være pigernes ven,
han maa ha en hæslig vane.
Kysse og klappe, følge dem i seng,
spanke just som en hane.

Og da han fremdeles skrek, gik hun frem og drev med ham paa gulvet for paa den maaten at faa ham til at sove.

Kraaka sat paa gare
plukka lorten hare.
Kom en maur,
drog en staur,
slo den kraaka over si rauv.
186Kraaka graat saa saare
at rompa flaut i taare.
Og ha den rompa vore av glas,
saa ha ho forre i hundrede knas;
men si var a kjøtt og blo,
saa fór ho bare mett i to.

Enok blev vaaken av sangen og det uvante ved at bli baaret paa hænderne; han stirret paa moren og lo; og nu sanset Margrete med ét at han lignet Jochum Telman. – Sorgen og længslen efter kjæresten hugg tak i hende paa ny, og under følelsen av sin egen vanmagt sa hun høit:

«Gid han var liten og diet mine bryster!»

Barnet blev skræmt av stemmen, og ansigtet trak sig til graat. Sørgmodig tok hun paa at synge igjen.

Jesus gik i skoven,
bar sin forgyldte krone paa.
Kronen brandt,
lyset randt,
møtte han sankt Peder.
Se mine hænder og se mine fødder,
og se mine blodige taarer.

Fingeren var smøget i munden, og øinene smilte sig til søvn, og sagte mullet hun.

Ro, ro til Baltanskjær,
sat der ei kjærring aa fraus i hel.
187Kom der en havmand rianes,
kjærringa op aa danse.
Ho kan ikkje dans etter notan,
ho e saa krokat i fotan.
Hent mæg øks og hent mæg kniv,
saa skal vi gjør ende paa kjærringa sit liv.

Han sov – Hun drev litt endnu, før hun la ham sagte i sengebænken og sig selv ved siden av ham.


Istedenfor benveien over myren valgte gamlemoderen den hardtraakte sti efter rabben, under Risnakken og videre til Bø. – Hver husmandsstue, hun kom forbi, stod med svarte nakne vinduer og lukte dører, og ikke en lyd hørtes uten hendes eget aandedræt og sneens skrik under fotsaalerne.

Fore hende trippet jentungen, snart var hun tæt ved, snart nogen skridt unda, og de bare føtterne rørte knapt ved sneen. Likevel maatte gamlemoderen gang paa gang paaminde sig selv, at det var en fegd hun hadde følge med og ikke et levende menneske, som kjendte frost og kulde.

Da de gik ovenfor Korsnesstranden, emnet barnet sig dit.

«Vi skal denne veien,» kaldte gamlemoderen, og hun lystret villig, og gamlemoderen fattet hende ved haanden. Den var 188koldere end is; men hun slap den ikke,den ikke] rettet fra: deni kke (trykkfeil) før de var ved kirkegaardsporten.

«Saa i Jessunamn e vi her,» sa hun og aapnet grinden og gik indenfor. «Vis mig nu til dit, du ligg.»

Barnet trippet tvers over kirkegaarden, somme steder syntes fotefar efter folk, somme steder var sneen blaast væk og de traadte paa holke og haardfrossen jord. Hvert kors, der stod, kastet kort, skarp skygge, og gamlemoderens egen skygge strøk over gravene; men barnet hun fulgtes med, aatte ingen.

Paa en grav, næsten ikke synbar for sneen, som dér laa i skavl, stanset jentungen.

«Jasaa, e det her du ligg.» Og gamlemoderen saa sig omkring for at ta kjendsel paa stedet. Hvitt, stille lys fyldte himmelen og jorden, ikke et vindpust kjendtes, og fjorden glitret og skalv, der skinnet fra maanen traf den. Ovenom kirkegaarden laa kirken, og takene paa prestegaardshusene kunde hun se fra der hun var. Alle hendes laa paa havsbunden, og nogen kjendt grav, hun kunde bruke til méd, visste hun ikke; men hun skulde ganske sikkert finde stedet igjen til vaaren og sætte et litet kors paa graven.

Barnet stod og blikket op mot hende, og 189for gamlemoderen saa det ut som om øinene var aldeles søvndrukne. Og mildt sa hun: «Lægg dæg nu, baan, saa skal æg stille dæg til kvile.»

Det bleke vesle jentebaane foldet hænderne over brystet og sank og sank, og saa var det ikke mere; men der syntes ingen aapning og ikke et snekorn rørte sig.

Da vendte gamlemoderen sig tre ganger med solen, slog kors over graven, foldet hænderne og sa: «Du døde, kvil i guds favn, som Jesus kvilte i jordens skjød, i namn gud faders, gud søns, og gud den helligaands.»

Tre ganger gjentok hun handlingen, saa vandret hun sagtmodig mellem gravene tilbake til utgangen, lukket forsigtig porten efter sig og vendte hjem …

Margrete sov med Enok i armkroken, og gamlemoderen nænnet ikke vække hende, men klædde stille av sig og krøp i seng. Hun var nøigd med det hun hadde utrettet – Men tro, om Syvert-Andrine levde i denne stund?

Næste dag skikket hun begge tjenestjentene sine til Korsnesstranden med fiskekokning og et spand nysilt melk – Vetskræmt kom de flygende tilbake og sa, at Syvert-Andrine laa stendød i sengen, og at ansigtet hendes var svart.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.