Dengang –

av Regine Normann

[22]

199Nils Sjurssøn Jørland, til dagligdags kaldt Nila, holdt bryllup med Johanne Olavesdatter Eidet.

Naar finnen slaar paa, slaar han stort. For at skaffe rum til de mange gjester, var der reist en løvsal av bjørkebusker i flugt med stuebygningen, derinde spiste folket, og paa stueloftet var der redd flatseng over hele gulvet for dem som trængte ta sig en lur. Ikke mindre end tre spillemænd var tinget, én med fele, én med langeleik og én som blaaste bukkehorn; og brygget og bakt var der, som til det gjæveste bondelag, og halve bygden var buden med til brylluppet.

Det var ikke gjængs skik der i bygden, at bumand giftet sig med finn, og allermindst sømmet det sig en gaardmandsdatter at bryte den vedtægten. Men folk gik til brylluppet, for de vilde ha moro og fest, og de likte Nila, endda de godt visste greie paa at han hadde 200forgjort bruden, og at det var jonsokkvelden for akkurat et aar siden det skedde.

Han var paa Grimstad og hjalp Joen Rasmussen med at bygge baat, og jonsokkvelden blev han med de andre for at brænde baal paa Bulidklubben. Men han var sturen og sat for sig selv paa en bergnabb et litet stykke fra baalet og vilde ikke ta del i moroen.

Mens leken var paa det gjæveste, kom Johanne Olavesdatter vandrende frem av smaaskogen, og de som var hende nærmest, saa at øinene stod vidtaapne og anletsdragene var stelen, som naar én gaar i søvne. Ikke hilste hun selv, og ikke svarte hun paa deres hilsen; men gik bent dit Nila sat og faldt ham om halsen.

Saa aapenlyst synte ikke en anstændig pike at hun bar hjerte for en gut, og skamfuld paa hendes vegne snudde jentene ryggen til, og karfolket flirte. Men Johanne sat og holdt Nila i haanden og lot ikke til at sanse det ringeste andet end at han var dér …

Nila var en hændig, velholden finn med mange penger paa kistebunden, og flere fik han naar Rein-Ellen faldt fra. Og Johanne Olavesdatter var fattig og farløs, uten bedre arv end en pantsat gaard og fire pantede kyr. Likevel hadde giftermaalet været nifst at tænke paa 201for dem, som hadde været vidne til hændelsen paa Bulidklubben. Og Synev, mor til Johanne, blev rent fra sig av harm over datteren og dængte og haardrog hende. Men da lensmanden læste op gaarden og krøtturne paa kirkebakken og Nila sa sig god for skylden og løste pantet, gav hun sit minde til giftermaalet.

Men stygget bumanden for egteskap med finn, stygget mange av de gamle, egte finner ikke mindre for egteskap med bumand. De glemte ikke, at det var finnen som oprindelig hadde jorden, og at bumanden var indflytteren, som kom og røvde deres ret. Grænd for grænd hadde de maattet vike og flytte ind i fjordpoller og avhull, der ingen anden vilde bo, og snart var de vel utslettet av jorden.

Kunde det saa være at undres over, at Rein-Ellen, som selv hørte til en av de rene, gamle stammer, bandte sønnen, da han fortalte hende om trolovelsen, og at hun svor aldrig at sætte sine ben indom hans dører, hvis han gjorde hende den tort at sulke stammen med usselt blod. Hun negtet at se jenten og spyttet Nila i synet, da han vilde ha hende med til brylluppet.


Pyntet med bjørkeløv ség brudebaaten ind 202støen paa Malnes, og følget krabbet paa land med bommer, løper og nævertiner. Indved bergvæggen fjelget kvindfolket sig og satte hodepynten paa bruden, og kjøgemesteren bar om brændevin og niste, og bad følget ta for sig av det gode som var. «Ét tel dokker sprek, dokker e det vel undt,» sa han og blev ikke træt av at nøde.

Efterat maaltidet var over, ordnet følget sig. Fore gik spillemanden, saa bruden og brudgommen haand i haand, saa brudekoner og brudgomsmænd, tre av hvert slag, saa brudepiker og brudesvender og saa hele resten. Alle gik de par om par og leiet ungerne ved haanden. Slaatten hoppet og spratt fra felestrengene, skudd smaldt, og gjenlyd drønnet fra berg til berg. Græs og blommer duftet dem imøte, der de skred, og himlen var høi og blaa og havet speilblankt ytterst ditut, der det gled i et med himlen.

Paa tunet foran prestekammerset stanset de, og klokkeren gik for at varsle Jochum Telman, at brudefolket var der. Men det syn som møtte ham i kammerset, var litet lystelig: En drukken, ilsk prest, som bad ham reise fanden i vold, baade han og brudefølget – han viet dem ikke – og en tømt brændevinsbutelje paa gulvet ved sengen.

203I en fart maatte klokkeren ut igjen og stod og mimret mot lyset og lette efter ord: «Dokker for støgge dokker folk! Bærre støgg dokker lite granne, saa kjem han vel, naar hans tid bli!» Bruden glaamte stort. Var han ikke opstaat?

«Trur du presten e like tidig paa levra, som ei brur, du Johannebaan?» skjemte klokkeren. Og følget lo villig av spøken og spredte sig paa tunet.

Men kaveringsmændene søkte klokkeren og krævde klar besked, og da de den hadde faat, banket en av dem sindig paa kammersdøren.

Døren føk op, og Jochum Telman stod der i skjorte og underbukser og hyttet rasende mot ham og alt følget.

«Jeg vil ha fred for dere!» skrek han – «Reis hjem. Jeg vier ingen, jeg som ikke selv faar gifte mig med hende jeg vil ha.»

Døren dundret igjen, og den ene glodde fælen paa den anden; men ikke én lo. Om nogen hadde prøvd det, hadde der vanket juling, for det anstod sig ikke at le av, at et menneske var stedt i stor nød. Og Jochum Telman var blit for dem som én av deres egne.

Brudgommen og bruden klemte hverandre haardt i haanden; de hadde selv smakt 204hvorpas søtt det kjendtes at li vondt, fordi de var glad i hinanden, og de var paa graaten av medlidenhet med presten.

«Du lyt gaa ind og trøste ham, du Johanne,» sa Synev til datteren, og alle brudekonerne stemte i med, at det maatte hun endelig gjøre. Stakkars han som ikke kunde faa den, han hadde hjerte for, og stakkars Margret – Ingen av dem hadde forbrutt sig, det var skjæbnen og loven, de ikke raadde med.

«Ka, synes du Nils, skal æg gaa?»

«Ja det skal du. Og sei fraa mæg, med det samme du e der, at det gjær ikkje nokke om vi venta ei stund.»

«Ja, det skal æg regtig sei aat han.»

De fulgte hende med øinene til døren lukket sig efter hende. Saa stemte spillemanden op til dans, og kjøgemesteren gik rundt med flasken for at kvikke paa laget.


Jochum Telman laa i sengen, ædru og klar, med en sviende fornemmelse av at nu var alt lagt øde – De vilde naturligvis klage over ham til prosten, saasnart han kom paa visitasreise i august, og han vilde erholde sin avsked som prest – Aldrig kunde han vise sig mere blandt likemænd, hverken her eller derute, hvor drømmen hadde kaaret ham til en stor og ærefuld fremtid. 205Det var lukket og stængt drømmelandet – og Margrete var tapt for altid.

Da steg bruden stilfærdig ind, neiet og tuslet nølende frem til sengen og rakte ham haanden til goddag. Du gode gud, saa blek presten var, tænkte hun, og haanden hans var klam og iskold. Hadde han Nils blit med ind, han var saa flink til at finde ord.

Telman laa og stirret paa hende, og kviden dulmet. Hun var liten og rundlét i ansigtet, og øinene bragte ham til at tænke paa havet, naar himlen var overskyet. De hadde pyntet hende i brun kjøpetøis kjole med hvitt silkekast om skuldrene og en krans av flor og blaa silkeblomster paa det utslagne haar. Han merket sig, hvor farven paa hendes kinder skiftet, og som hun stred med at faa sagt ham det, hun var sendt ind for at si, og han blev grepet av dyp ynk, og skammet sig dobbelt over sig selv. At han kunde nænne at te sig vrang mot hende som hadde kjæmpet saa tappert for at vinde ham, hun var glad i –.

«Vil du jeg skal komme og vie dig?» spurte han mildt.

Hun fór sammen ved spørsmaalet og blev blussende rød. Nu trodde han visst hun kom for at plage ham. Og med skjælvende stemme sa hun: «Æg skulde bære sei dokker ifraa 206han Nils, at det gjær ikkje nokke om vi venta.»

«Sa han Nils det?»

Hun nikket troværdig.

«Ja, det sa han. Og saa skull æg be dokker fraa di anner og fraa mæg sjøl, om ikkje aa vær fortura for ho Margret. Vi synes saan synd i dokker, for dokker ikkje kan faa kveranner.»

Hendes ord gav som varm rislen inderst i brystet hans, og han kjendte sig lik et barn som hadde faat forladelse.

«Takk skal du ha,» svarte han og tok hendes haand. «Og hils ute, at nu kommer jeg straks.»

«Det skal æg. Men dokker skjønn vel at det ikkje var meininga aa plag dokker til aa gjær nokke, dokker ikkje har løst tel.»

«Ja, men nu har jeg lyst til at vie dig, Johanne, gaa nu, saa skal det snart være overstaat.»


Jochum Telman blev med brudefølget til Eidet og stanset hos dem resten av dagen.

En slik overvættes hæder hadde Nila og Johanne mindst av alt ventet sig, og de gjorde hvad de evnet for at muntre presten; men 207han førte sig svært stille og vemodelig og nippet bare til drammen.

En nydelig brudetale hadde han git dem i kirken, og en endda vakrere holdt han for brudgommen ved middagsbordet. Han sa gjesterne, hvad Nils var for en prægtig kar, og roste hans forstand og hjertelag, og bad dem unde ham plads blandt sig, som én av deres egne. For Nils hadde til punkt og prikke opfyldt skriftens ord, og forlatt mor og slegt for at bli fast hos sin hustru og bli ét med hende.

Dypt rørt glante følget paa brudgommen under talen. Han sat stram i høisætet med bruden ved siden, og de svarte øinene hans tindret mot dem. Idag var han klædd som storkar i sorte fløielsklær, med hvitt kalvekryss og kniplingsbrus for armene. Klærne hadde han kjøpt færdig fra Bergen, og de sat som de var støpt paa ham. Ja den Nila, den Nila – Det var baade sandt og visst hvert ord presten sa, de hadde sagtens ikke rukket at tænke paa det før.

Og hverken Rein-Ellen eller nogen av de nærmeste slegtningerne hans hadde tat mot indbydelse til brylluppet.

Efter maaltidet danset de igjen; og da Jochum Telman hadde gjort sin skyldighet og 208danset med bruden, skilte han sig fra laget; folk var blit ør og fyldt av mat og øl. Han satte sig til at røke pipe paa haugen ovenom husene. Luften var lun og mild, og blankstillen holdt sig fremdeles.

Støi og skraal og rop og latter fra bryllupsgaarden naadde ham der han sat, og længslen efter Margrete levnet ham ingen fred. Den hadde gnaget uavbrutt, fra den vaaknet ute paa nesset, og han tænkte for alvor gaa til hende, naar kvelden kom. Hun var oppi dalen paa sæteren. Men han gik til sin egen sæter, der var en bod rede i tilfælde av besøk fra prestegaarden; og i morgen en gang vilde han se at træffe Margrete, og si farvel til hende for stedse.

Nila kom slentrende op til ham, mens han pønset paa dette. Finnen var drukken og kry og kamerat med hele verden.

«Nu skal dokker prøv min tobbak, Jochum Telman,» sa han og bød stolt frem messingdaasen. «De e fin skraatobbak, aa dokker faar den ikkje ber i Bergens by, der har æg sjøl kjøpt den.»

Telman takket og tok en klype og la i pipen, og Nila satte sig bredved ham, og strøk sig over trøieærmet som en unge naar den vil syne at den har nyt paa sig.

209«Synes dokker ikkje klean mine e pen? Æg kjøpt di i Bergen daa æg var seggelt med Nykvaagjægta ifjorhaust.»

«Jo du er svært fin idag, Nils.»

Nila funderte litt. Det var noget han vilde betro presten.

Hvad var det?

Jau, presten sa i talen at Nila hadde forlatt mor og slegt for at bli som bumanden, og det var sandt nok, han hadde gjort det – Men enten Telman vilde tro ham eller ikke, saa saknet han mor sin idag saa saart, at maten ikke vilde smake ham. Den forsvørta kjærringen, som ikke vilde han skulde gifte sig med ho Johanna, som var saa nydelig!

Men nu var han og Johanna blit enig om, at naar de vel var danset i seng, saa skulde han staa op igjen og ta paa sig andendagsklærne og snike sig ivei til moren med en kurv bryllupskost og en firekanders dunk med brændevin.

Jochum Telman klappet ham venlig paa skulderen.

«Det er bra, det du tænker at gjøre der, Nils. Men nu skal du sove først, saa blir du ikke træt til turen.»

Nila reiste sig straks. Han skulde gjøre akkurat som presten sa og ta sig en lur.

Dansen stod paa laaven; men da kvelden 210led, og det blev paa tide at danse bruden i seng, flyttet alle mand ut paa tunet. De tok fat med langdansen, og i den pligtet alle bli med. Fore danset spillemanden, saa kom bruden og brudgommen og presten og alle de andre – olding og ungdom og barn i flæng – Gjennem gangen og stuen og kjøkkenet og bislaget danset de, og ut paa tunet, ind løvsalen og ut igjen, i bugt og i sving rundt hele gaarden, til de endelig stanset i en stor ring rundt spillemanden.

Bruden stillet sig midt i ringen, fulgt av brudekonerne, og følget vek unda. Spillemanden satte sig øverst paa stabburstrappen, og saa lekte de en underlig lek.

Liten og væver og het av dansen trippet bruden frem i takt med musiken. Efter trippet konerne en og en og skulde fange hende.

Takten fortnet som dansen skred. Bruden snudde og dreiet sig for at slippe fra konerne, de kringsatte hende og brukte alle slags lure trin og vendinger for at faa hende indestængt mellem sig. De ældre lo og gottet sig, og fangen førtes hun til kammerset, der hun avklædd, sittende i sengen, hadde at vente paa brudgommen. Men ungdommen blev taus og skygg.

Saa traadte brudgommen og brudgomsmændene frem. Det var hans tur at bli fanget.

211Musiken blev styrket med langeleik og bukkehorn, for den dansen var ikke indskrænket til tunet, men kunde trædes paa hver den plet brudgommen fandt det lageligst for sig, saa det gjaldt at bli hørt.

Musiken stemte i med gangar, og hele laget trampet i takt, da Nila i spidsen for tre velvoksne karer i blaa vadmelsklær danset ut. Han rakk dem ikke stort længer end til akslen, og han lignet en splint av en kaat unggut, der han spanket og gjorde sig til i de fine klærne.

Ungdommen hujet glad mot ham og bad ham endelig passe sig for de hine, og han nikket seiersikker til svar.

Spillet hoppet over i strykende springar og der kom vild fart i danserne. Nila var myk og ledig, og benene rørte snaut ved marken. Men karene var det ikke mindre. Han sprængte ut fra tunet og ned paa skraaningen mot fjorden; mændene efter. Svart og smidig var han og spratt som en laks mellem hænderne paa dem, naar de trodde ha ham fast. Felen skrattet, langeleiken skrek, hornet bræket og tutet, og laget brølte i latter og haase rop.

Der var karene om ham igjen! Nu hadde de ham –! Men Nila brøt med takten og la skræmt paa sprang. Det var ikke lek for ham længer, men ramme alvor, og noget forfærdelig 212ondt var efter ham, forat ta fra ham alt det, han hittils hadde hat kjært, og gjøre ham til slave og træl.

Og for brudgomsmændene var han vildtet de ikke kunde la rømme sig av hænde; og med blodsprængte øine og hivende aandedræt satte de efter ham, og fanget ham just som han emnet ta veien opover aasen. Han slet og sparket og stred for at rive sig fri; men de holdt taket og slæpte ham med sig til bryllupsgaarden og ind i kammerset til bruden. Og da var den fine fløielsdragten flenget, og kniplingsbruset hang i traser rundt haandleddene.

Sturen satte ungdommen sig til at synge viser. De orket ikke høre længer paa kytet og latteren hos de gifte.

Jochum Telman likte sig slet ikke længer. Han hev skreppen paa ryggen, la en sølvdaler i brudeskaalen og takket for sig. Et par gutter rodde ham over fjorden til Haugsjøen, og hvor han senere agtet sig hen, kom ingen ved.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.