Dengang –

av Regine Normann

[23]

213Bjørkeskogen nede i dalen var rank og tæt, saa tæt at himlen ikke var til at se gjennem løvet høisommersdag.

Opimot liene tok skogen paa at glisne og blev lavere og lavere til den sluttet i smaakratt, og ovenom der laa græslien. Med rikt i slætt av blommer strakte den sig helt dit, hvor gammelsneen laa og braante i bergskôrene og svettet isvand. Og der hadde lien fattigslig brunsvidd brem med flekker av lysegrønt, og sløike og kvanne hadde fæstet rot i sildret fra sneskavlen.

Øverst i dalen, der skogen var glesen og græsbunden myk, laa sætrene, Maarsund sæteren og Bøsæteren og Snarsetsæteren. Det var bare jordgammer at regne for, bygget av reisverk og torv og klædd indvendig med næver. Men der var høit under taket og svært trivelig, naar bjørkeveden spraket paa peisen, og det gjorde den omtrent hele dagen, siden det var gjeit og sauer de hadde derinde i dalen til unnadrot, og hver draape av melken skulde ystes 214til kvitost og mysen kokes til prim.


Den dagen Doreth og Margrete drog avsted med krøtturne, hadde de truffet presten og jomfruen. De stod ute paa prestegaardstunet og saa paa, at smalen og gjeterne blev sluppet av fjøset, for Maarsundskrøtturne og Bø krøtturne brukte være sammen til sæters. Margrete turde ikke se paa Telman for ikke at briste i graat og rørte knapt ved fingertuppene hans, da han rakte hende haanden. Men gudmoren klappet hende paa kindet og kaldte hende «Gulddokka», som dengang hun var liten.

Sent naadde de sæteren, og der var nok at ta haand om og liten tid til grublisering de første dagene. Men da værste travelheten var over, vendte Doreth hjem, og Margrete blev alene med gjæterpilten.

Vakkert og fredfuldt var det at færdes i den vaarfriske bjørkeskog med fuglerêr i buskene og alverdens nydelige blommer i græsset nedenunder – Endda vakrere end skogen var lien, mens solen stekte og sau og gjeit gnog i flok til bjeldernes singel og gjæterpiltenes tut i bukkehorn. Men hvad gagnet det hende, naar hvert susende træ, hver syngende fugl, hver skjær liten blomme, alenste bar bud om ham, hun ikke 215turde mindes? Han var i bjeldernes singel, i solens varme, i vindens svale pust. Alt som var vakkert, var ham, og hjertet blødde av længsel.

Men han, han hadde glemt hende fra den stund han møtte motstand som han ikke raadde med, og hadde flyttet hende ut av hjerte og sind.

De sa han drak og sjelden var ædru. Og hadde han ikke sagt saa bestemt at alt skulde være slut dem imellem, hadde hun for længe siden gaat til ham og lagt armene om halsen hans og bedt ham vakkert for hendes skyld avstaa fra brændevinet. Men kanske kom han av sig selv engang, og da vilde hun si det til ham– – –

… Hun hadde holdt sig hjemme i vinter og aldrig gaat paa besøk. – Forældrene hadde villet ha hende med til kirken om søndagene; hun hadde sagt nei. – I paasken vilde de ha hende med til alters; men hun unddrog sig da ogsaa. Ikke vaagde hun knæle indfor guds ansigt uten anden tanke end Jochum Telman; og hun visste med sig selv, at hun hele tiden vilde ligge der og stunde mot det øieblik, da hans velsignede haand skulde røre ved hendes hode.

Nu var det sommer igjen og lyse nætter – Storkarene reiste paa besøk til hverandre, og 216sognepresten paa Hassel kom for at hente rettighetsfisken og hadde med sig nogen av døtrene. Om Jochum Telman gik hen og blev glad i en av dem – Det var ikke det granne rart hvis han vilde gifte sig, staute, ferme karen; men hun vilde dø av sorg den dagen det skedde.

Og som Margrete gik der forpint av de nagende tanker, kom Rein-Ellen ruslende indi dalen med hunden Sarak i hælene, Hun brukte gjøre den turen hver eneste sommer for at spaa sæterjentene og ta mot det offer, de bragte hende av tobak og kaffe og hvad andet smaatteri de hadde rasket ihop og gjemt unda til hende.

Margrete kokte peprende sterk kaffe til hende og disket op med det bedste hun aatte av god mat; og mens de sat der to ene og aat, med Sarak for bordenden, aapnet hun sit hjerte for finnkjærringen og bad hende endelig hjælpe sig med at vække Jochum Telmans elskov av dvalen, saa Margrete atter fik nævne ham som sin.

Det mørke, rynkete kjærringfjæs drog sig sammen i et smiskende grin.

«Du kan tvinge ham, om du vil, men det kosta søll.»

Aa, ikke værre, tænkte Margrete og tok 217skeen op av kaffefløten. Den hadde rundt blad og kort, vridd skaft, og hun hadde faat den i daapsgave, og hun hadde aldrig spist med anden ske, det hun kunde huske. Men hun gav den gladelig for at vinde tilbake ham hun holdt kjærere end al verdens sølv.

«Vil I ha den, kan I faa den, den e min egen; men penger har jeg ikke.»

Lik kloen paa en rovfugl hugg Rein-Ellens næve om skeen, der glimet et glubsk blink i øinene og med velbehag merket hun sig tyngden, før hun gjemte den paa barmen. Saa lænet hun sig over bordet mot Margrete, som sat og støttet haken i hænderne.

«Du skal ta en levanes frøsk, og klokken tolv om Jonsoksnatta skal du døp den i nordrinnanes vatten. Æg døp dæg for Jochum Telman, i namn gud fader, gud søn og gud den helligaand, skal du sei. Naar du e færdig med det, skal du ta aa grav han ner i ei maurtuve; og om sju daga og sju nætter skal du grav han op igjen, og daa finn du bære beinraden. Den skal du lægg i ei lita treøske, og øska skal du lægg under haudyna di. Og kver einaste kvell med det samme du skal lægg dæg, skal du ta frem øska aa lette paa lokke aa sei:

«Gud gi han Jochum Telman fatta elskov tel mæg i nat». Og naar du har sagt det, saa 218skal du klemm lokke nedpaa igjen og lægg øska tilbakers under haugjæra di.

Og gjær du nu akkurat som æg her sitt aa sei, saa skal det ikkje vare nokken evighet, før du har han i bua hos dæg.»

Men trodde Rein-Ellen det nyttet at tvinge en som var prest?

Finnkjærringen lo lydløst.

«Ungt, ferskt kjøtt har gud selv født,» messet hun lystig, reiste sig fra bordet, neiet og takket mangfoldige ganger for traktementet – Hvis Doreth kom, skulde hun se indom igjen og spaa dem.

Saa lokket hun paa Sarak og ruslet til de to andre sætrene for at hilse paa fremmedfolket der.


Sæterboden var pyntet med bjørkeløv og gulvet og dørhellen strødd med hakket brisk og jonsokguld;Forfatternote: Balblom. og i en skaal paa bordet stod der forglemmigei, blaabjølle og kvitkari, med fine bromblader i en krins utenom.

Blommerne hadde Eiler Hundevart plukket og git dem til Margrete. Han var gjæterpilt for prestegaarden, og jomfru Stoltz hadde lovd ham nye klær og støvler for sommeren.

219Det var ikke maate med saa kry han kjendte sig ved at være forfremmet til at bli med paa sæteren. Der var de tre smaagutter i følge, og han slap sitte alene som ifjor. De lekte, blaaste paa siljufløite og bukkehorn og skar sløike og fisket kjøe og bar hjem til jentene, og fik mat og melk, med de vilde ha …

Det eneste han saknet var sjøen og bygdefarsjægterne. Og naar længslen blev for svær kløv han øverst op paa fjeldet og stod og blikket ut over havet efter seil; og da tænkte han paa den jægten han selv skulde føre, naar han blev voksen kar.

Til Margrete kunde han snakke om det han tænkte paa, men ikke til nogen av de andre jentene, og derfor undte han hende brorparten av det, han og kameraterne drog tilhuse, og plukket vakre blommer til hende, siden han saa hun likte dem.

Om eftermiddagen hadde gjæterpiltene tændt baal under hamrene, og jentene strævde sig dit op med mysebrøm og melkekaker og sat og koset sig sammen med dem. Hele dalen og langt utover bygden saa de deroppe fra, og en strimmel blaat hav og endda blaaere fjeld bortenfor det. Myrene skimret som irret kobber med glimt av sølvblankt vand. Hist og her var aapninger og vide indhugg i skogmarken 220og der laa gaardene, med aker og eng endda lysere grøn end løvet paa bjørken. Og i dalbunden dypt under dem stod skogen og dubbet i sommerbrisen med sol over alle toppene.

Efterat krøtturne var stængt i hus til natten og melkingen undagjort, gik Snarsetjenten og Bøjenten og alle tre gjæterpiltene ned til gaardene ved fjorden, for at være med paa Jonsokmoroen sammen med anden ungdom. Margrete fulgte dem et stykke paa vei og snudde hjem igjen. Hun hyste ikke hug til at danse, undskyldte hun sig. Mens sandheten var, at hun gik og ønsket efter at bli alene, for i ro at kunne fuldbyrde det, Rein-Ellen hadde lært hende. Frosken hadde hun gjemt i et spand, og maurtuen hadde hun set sig ut for længe siden –


Endelig blev det midnat!

Margrete drog et langt suk, da klokken tok paa at slaa, grep frosken og bar den til opkommet og døpte den i sildret mot nord i de navn, Rein-Ellen hadde lært hende.

Fra barn av hadde hun hørt, at frosken var en forhekset prins, saa skulde nogen kunne hjælpe hende, maatte det bli den. Og jo mere hun saa paa den, nu den stred og fegtet for at komme sig løs, des tydeligere saa hun liknementet av menneske i krop og fagter.

221Det var en stor, diger maurtue hun hadde set sig ut, og det vrimlet og krydde med maur paa alle kanter. Hun brøt sig en tørkvist av et heggekjær, der vokste, samlet skjørtene indtil læggene og grov et hul paa siden av tuen og stak frosken nedi. Saa karet hun fort over med kvisten og sprang tilbake saa mauren ikke naadde hende.

Men der var ikke gaat mange minutterne før hun kjendte rædslen krisle i brystet. Du storeste gud, hvad hadde hun gjort! Det var han Jochum Telman selv, og ikke nogen frosk, hun hadde gravd ned i maurtuen –

I samme nu stod hun ved tuen og sparket i den; nappet frosken, som var svart av maur og næsten ikke rørte sig, løp til opkommet og kastet den uti vandet. Den fløt med buken op, aldeles stiv.

Atter tok hun den i haanden og strøk den lindt og la den paa en siljugren som hang i vandskorpen. Saa knælte hun paa bredden og vaktet paa den. I ørsken saa hun en gløtt blaa himmel og en hvit sky nede i vandet; et blekt ansigt stirret skræmt mot hende, og skyggen av en fugl vinglet forbi. Hun graat ikke, bare mumlet med tyk, fremmed stemme: «Du skal vaakne, Jochum, du skal vaakne, Jochum. Hører du ikke, jeg sier du skal vaakne –»

222Da gled frosken ned av kvisten, svelget nogen ganger og svømmet dorsk tilbunds og gjemte sig under en sten.

Hun reiste sig og foldet hænderne i takk og lov – Han levde! – Du kjære, snille, gode gud, hendes Jochum levde – og hun hadde ikke dræpt ham.

Og saa kom graaten og minderne om al hans kjærlighet og ømhet mot hende. Nei, at hun hadde hat hjerte til at holde sig borte fra ham, naar han hadde det vondt. Hun hadde hat moren og Doreth og gamlemoderen og Enok til at trøste sig i sorgen; men Jochum Telman, han hadde staat mutters alene.


Jochum Telman kom vandrende skogstien opefter dalen. Det var tyst og stille under de høie bjørker og næsten skumt, endda natten var lys som dagen. Duft av rogn og hegg svev om ham, lyngen stod i flor, og der det fandtes en aapning for sol og lys, yrte skogbunden av blomster. Hvite, blaa, gule, grønne, røde og violette vimret de frem mellem græsset. Men sin elskeligste blomst, den himmelblaa Kristi blaaøie, saa han ikke, den sov.

I bakken nedenfor Maarsundsæteren traf han Margrete. Hun sat paa veikanten og var blek og forgraatt.

223«Bli ikke vred paa mig, Margrete. Jeg maatte se dig,» sa han og satte sig bredved hende paa bakken.

Men hun kastet sig heftig indtil ham og la armene om halsen hans.

«Jeg har længtet saa efter dig, Jochum.»

«Og jeg efter dig – – –.»

… Var det, fordi hun var alene og sorgfuld, hun sat oppe, eller var hun syk, spurte han bekymret, og saa hende ind i de forgraatte øine.

«Spørre mig ikke, er du snil,» avverget hun bønlig og skjulte ansigtet i hænderne.

Rolig tok han hænderne væk og tvang hende til at se paa sig. Han vilde vite aarsaken.

Jo … Nei … Jo, hun skulde si det; men da maatte han ikke bli vond paa hende bakefter.

Og med hodet mot skulderen hans skriftet hun ham den lærdom, hun hadde bekommet av Rein-Ellen, og det hun selv i nat hadde øvd med frosken. Men hun hadde gaat og indbildt sig at han var blit glad i nogen anden – og saa – – –

«Der er ingen anden end dig – Og der kan ingen anden bli,» la han tungsindig til.

224Han er min! Bare min! jublet det gjennem hende, og hun kysset ham inderlig. Og i sin fryd visste hun ikke, at han var dyster og fortænkt og ikke gjengjældte kjærtegnet.

Om litt sa han:

«Margrete, der har været dage og nætter, da jeg har hatet dig og ønsket du aldrig var født.»

Hatet hende – – Hadde han hatet hende? Men hvorfor? spurte hun angst og flyttet sig ved siden av ham igjen.

«Jeg skal forsøke at forklare dig det, kjæresten min, men bli ikke saa forskrækket. Saadant kommer og gaar uten at vi kan gjøre ved det.

Før jeg lærte at kjende dig, har jeg aldrig været glad i nogen kvinde. Det var mit arbeide som prest og mine studier jeg var optat av; og jeg gik og drømte om engang at faa utrette noget som kunde gagne og glæde andre end mig selv.

Men saa grep du ind i mit liv, og mine studier og mit arbeide tabte sit værd. Menneskene blev mig en plage. Og min drøm om det, jeg engang skulde utrette – ––»

Han strøk sig over panden, og hans ansigt fik et lidelsens uttryk, som skræmte hende meget mer end hans ord.

225«Alt kan en mand taale at miste; men tar du drømmen fra ham og lukker du for synernes vidunderlige verden, da maa han slukne og dø! Hadde jeg giftet mig med dig, saa var du glidd ind i mit liv, og du hadde faat bøte med dig selv til vederlag. Men du var utenfor, og intet kunde du gi; bare ta og ta.»

Fuld av sorg over brøden, han læsset paa hende, bøidde hun hodet, og graaten vilde op: «Jeg vilde ikke ta, Jochum, men du var i alt, og du var alt,» sa hun.

«Graat ikke Margrete,» bad han. Jeg vilde glemme dig; men jeg magtet det ikke i ædru tilstand, saa dræbte jeg dig i brændevin – Men døm mig ikke for haardt,» la han sagtmodig til. «Aa, du vet ikke for en lidelse det er at ha git et menneske sin sjæl– – –

Nei graat ikke, jeg ber dig pent – La mig faa lov at lægge hodet i fanget dit, jeg er saa træt.»

Al hendes egen sorg var glemt og hun strøk og klappet ham ømt. Snille, velsignede manden hendes, hun var glad i over alle ting. Og som hun brukte lulle for Enok naar han graat, sang hun dæmpet:

226Jesus gik i skoven,
bar sin forgyldte krone paa
Kronen brandt,
lyset randt,
møtte han Sankt Peder.
Se mine hænder, og se mine fødder
Og se mine blodige taarer.

Sang hun den sangen for Enok? spurte han med lukkede øine.

Ja, den og mange flere. Nu kunde Enok gaa, fortalte hun kry, og han snakket rent, og han var saa nydelig med bukser.

Han blev næsten avundsyk paa barnet, som fik til overflod den kjærlighet, han selv vilde ha.

«Hvis jeg slutter at være prest, Margrete, vil du da gifte dig med mig?»

Hun studset – Trængte han spørre om det.

Han lo– «Jeg vil ta avsked og kjøpe hus og gaard og leve som bonde og fisker. Hvad tror du forældrene dine sier til det? Faar jeg dig?»

«Det gjør du vel. Og der kan jeg hjælpe dig, Jochum, for slikt noget som at stelle med jord og krøttur, det kan jeg.»

Der hørtes skridt og stemmer paa skogstien. Det var sæterfolket, som kom fra moroen, og Jochum Telman reiste sig og trykket 227Margrete i haanden. «Jeg ser om dig i morgen, før jeg gaar. Ha det godt, kjæresten min, og takk for du er til.»

Margrete stod og saa efter ham til han blev borte mellem smaaskogen; saa gik hun fort ind for at slippe møtet med de andre.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.