Dengang –

av Regine Normann

[24]

228Der grodde en bjørk i en dyp kløft ute mot det aapne hav. – Vinterstormen rusket og slêt i den, og sne tynget grenene. Men løste vaar og lindveir is og tæle, skrapte skred og jordras med sig det meste av muldlaget bjørken skulde næres ved, og derfor stod den saa fattigslig krøkt og strakte vridde grener op mot den dagsol, som snaut naadde ind i kløften, og mot den natsol som gav liten varme. Og havgulen sved sprættende blad og bristende knop.

Ned bratteste raaken i kløften kom sent om Jonsokkvelden Rein-Ellen og Sarak. Hun bar bylt paa ryggen og kjep i næven og lot til at ha det fykende travelt. Over flaaberg furte hun, traf hun ur, kløv hun varlig og bromskoggen svaiet om hende, saa bare hodet syntes over det grønne.

Under uren nyttet hun faret efter et jordras, og der gik det lettere, endda komagerne sakk tungt i det løse grus. Hun stanset ofte 229og slettet ut sine mest tydelige far med kjeppen og lette sig fastere grund. Sarak diltet efter, der hun gik fore, og viftet med den krøllete roven straks hun saa sig tilbake.

Ved bjørken hukte hun sig ihop og sat lik en stor mørk fugl og stirret med glippende øine mot raaken, hun nyss hadde gaat. Sarak la sig ved siden av hende, med snuten paa forlabberne og gnefset glubsk efter myggen, som tætnet i sverm rundt dem.

Længe sat hun der dødsensstille, saa klædde hun langsomt av sig plagg for plagg bumandsklærne sine, til hun bare hadde uldserken og komagerne igjen, aapnet bylten og trak frem en blikbomme og en flunkende ny, mørkeblaa finnekofte pyntet med brede border i rødt og gult. Der var roset silkeduk til at ha i brystet, og sølvnaaler og dingel til at fæste den med, og beltet var prydelig utstaffert med underlige figurer støpt i sølv og i tin. En tollekniv i hvit utkroget benslire hang ved beltet.

Nænsomt rørte fingrene ved plaggene og et bævrende smil gled om den tandløse mund, mens hun iførte sig stasen.

Sarak blundet med halvlukte øielok og ristet paa ørene, da koften snertet borti den. Men som hun færdigklædd i alt sit staselige skrud 230tok paa at gjeike og snurre rundt i rundt med underlige fagter, spratt den op og sat klarøiet og dunket med roven mot marken.

Stor og rød som skinnende kobber rullet midnatssolen over havbrynet, og lyng og mose og vasgraatt fjeld lyste og glitret. Der var ikke sky paa himlen, og ikke krusning paa havets blygraa flate, hverken langt ute eller inde ved land hvor det dumpt steg og sank om fjeldets fot. Og bjørkens unge løv gnistret lysegrønt fra bristende knop.

Lik et underlig insekt snurret Rein-Ellen sin dans og gjeiket enstonig pipende gjeiken til ende; saa hukte hun sig atter sammen og sat likstiv, og svetten silte over det brune, skrukkete ansigt.

Sarak snuste til hende og ulte i saar jammer, da den intet livstegn fornam; og ulet jamret mangedobbelt tilbake i den trange kløft.

… Længe, længe sat hun. Ind i svundne tider stirret hun. – Frodig stod skogen og frodig var græsset ved strænderne. Paa fjeldet kvitnet mosen myk og grenet, til rikelig føde for flokker av ren. Simler og kaate kalver lekte vaaren og forsommeren lang ved vik og paa nes, der havgulen svalte; okser gaulte fra li og gnugget hornene mot bjørkelæggene, saa skogen duvet som i sterk storm.

231Men bumanden kom, og landet aat han fra fjærens ytterste vorr til fjeldets øverste varde, og hjemløst kryp blev finnen, der han før vanket som herre og hersker. Hans guder, flerfoldige og mægtige, som verden selv, maatte vike for kristendommens treenige gud, og de gamle altere blev skjendet.

Et kampsky barn blev finnen – kristen av navn blandt bumænd, men hos sine guder, dem han reiste nye altere paa løndomsfulde steder, blev han ved at være hedning av sind og sjæl. Og ingen, ingen av dem blev glemt. De fik sit offer hver til sin tid: hest, rensdyr, hund og hane – et levende menneskebarn, om nøden var stor og guden var vred, – jorden drak blod og gjemte paa smuldrende ben, og de alene som i troen var vigd, kjendte helligdommens sted.

Men trængsel tærte som aaarhundre lang sott. Finnen søkte lyvd hos bumanden og vanagtet sine guder. Bare en og anden enstøing av de gamle, sterke stammer kjendte endnu den hemmelige viden og øvde troldom ved gudernes liknelser og vernet sig ved dødningernes magt. Men de vigde blev færre og færre. Her sat hun, av sin ætt den sidste som hadde holdt sig fri fra bumandsslegt. Gammel, ussel og mæt av aar hadde hun strævd sig den 232lange vei fra gammen ved fjordpollen og over fjeldet til alteret her, for at grave arvesølvet i jord og bringe sit dødsoffer, at de som var tilhuse dernede skulde naadigen ta mot hende og gi hende rum og sæte hos hendes hedengangne folk.

Sønnen hun hadde født til verden han giftet sig idag med bumandsjenten, tvi! Uværdig var han blit, og aldrig skulde hun møtes med ham, efterat livet oppe paa jorden var slut. Han vilde lægge hende i kirkegaardsgrav, ringe med klokker og fæste kroppen med prestesignet jord. Tvi! Men de gamle guder var mægtige og taksamme, de skulde ihukomme hendes offer idag, og fri hende ut av kristenmands vold.– – –

Munden mimret en toneløs sang og vidt aapnet hun øinene. Hunden smøg sig ind til hende og slikket hende i ansigtet, og hun klappet den over nakken og halsen.

«Sarak, snille Sarak, han slikke matmore sit,» mumlet hun og knyttet et vævet uldbaand om halsen paa den og bandt den til bjørken.

Faaeine græsstraa spirte av mosen, der hun nedenfor bjørken tok væk torven og øverste gruslaget. Under var der en flat helle over en firkantet, stensat liten grav med nogen benknoker paa bunden.

233Sarak pistret og rykket i baandet, men fast grep Rein-Ellen den om nakken og rendte tollekniven like til skaftet ind bak venstre bogblad. Et ul – et bøks i luften paa alle fire – og den trillet paa siden, og i de skræmte øine brast litt efter litt livets glans.

Hun grov dypere, paa skraa ind gruset en aapning til blikbommen med arvesølvet og det hun hadde samlet av rede penger i dalere og skillinger, klemte bommen ind og dyttet for aapningen.

Saa tørket hun næverne rene paa koftekanten, blottet barmen og knælte ydmyg ved alteret og bøidde panden mot jorden, mens hun gjorde Beiga-Galles tegn for sit ansigt og for sit bryst.

Efter paakaldelsen drog hun kniven ut av Sarak, som laa stiv med blodig skum om munden. Et par blodsdraaper piplet frem av saaret.

Hun veltet hunden om paa ryggen og sprættet op brysthulen. I den var alt blodet samlet, og hun øste det ut med hule hænder over bunden av graven, malte Beiga-Galles tegn med blodig finger paa sin blottede barm og ristet det med knivsodden i Saraks varme hjerte.

En flok skarv fløi skrikende forbi og 234vingespidserne ripet i flugten havets blanke flate. Hun kvakk ved skriket – vaaknet som av lang ørske og kjendte sig frossen og angst. Famlende trak hun koften sammen over brystet og glante fremmed paa de blodige hænder og paa Sarak og blev staaende og rugge med overkroppen.

«Hyss, kom der folk!» Rein-Ellen hørte livagtig snikende skridt bak ryggen og vendte sig braat. Solen var gaat i skjul under bergakslen og kløften var blit høi og graa. Det pep i lyng, det suste i brom, tuslet lumsk i mosetuerne og smaldt av tunge dryp under berghallerne – Aa nei, det var ikke levende mennesker som her var om hende, men vidnerne hun selv hadde manet.

Og ræd og skjælven fuldbyrdet Rein-Ellen den gjerning hun pligtet at øve med glæde: Stillet Sarak opreist i graven, la hellen over, og skjulte alteret med grus og mosetorv, og slettet omhyggelig ut hvert spor som kunde røbe, det her var øvd.


Tufs og bumandsklædd stavret Rein-Ellen op bratteste raaken, kvilte ofte i motbakken og støttet sig tungt paa kjeppen.

I øverste bratten satte hun sig og saa tilbake ned i kløften, der bjørken bredte fattigslige 235grener i skyggen fra begge bergsiderne. Det var gjemt som gjemt var, og hun angret ikke– – –Men ikke en dag hadde de været skilt ad, hun og Sarak – Nei ikke en eneste dag paa godt og vel fjorten aar. Og dyr, de var trofastere end menneskene og klokere med– – Sarak, bisken, han skjønte hende han, og trøstet paa sin vis, naar han som søn skulde være tedde sig vrangforgjort og litet agtet det en gammel kjærring hadde at si.

Hun pustet mødig og knuget de dirrende næver mot bringen, som vilde hun døve saknet; reiste sig træt og krækte opfor sidste kneiken og stavret indover heien.

Men som skutt frem av jorden svev liknelset av Sarak foran hende mellem krydret pors og snehvit multebærblom. Hun fulgte det med øinene, og det var hendes egen bisk, slik den gik og stod i levende live.

Hun nikket glad, smilte til liknelset og mumlet fornøiet:

«Snille Sarak, han blir med matmore sit.»

Der stien tok av ned mot fjorden, sank liknelset i jord. Hun stanset uviss og søkte med blikket mellem tuerne. Og sanset med det samme, at skodde slørte for solen, og at havet hildret sig ind i himmelen. Selv stod hun paa en liten strimmel av jorden, og rundt 236hende var den glasblanke mur av vand, færdig til at velte sig over hende.

«Jesus!» pæste hun og knuget fastere om kjeppen, og hele den gamle, avfældige krop skaket i angst.

«Jesus Kristus og Beiga-Galle være min sjæl naadig!» skrek hun vildt og hastet benveien til Jørland.


Tyk oste røken gjennem ljoren, og Rein-Ellen tverstanste oppe i lien, da hun blev var det, la sig ned og krøp paa fire mellem lyngtuerne til kanten av berghammeren og gløttet utfor. Det var Nila som var kommet, trøien og hatten laa paa vedhaugen, og gammedøren stod aapen.

Hun hadde visst det paa fornemmelsen at han huget til gaards, og da hun saa over arvesølvet i bommen, før hun gik, hørte hun tydelig foregna av ham ute i svalen.

«Det Nila, det Nila – støtt snuste det glunte etter det han ikkje maatte sjaa; men nu har more dit lura dæg bra,» tænkte hun fornøigd og lo og gottet sig, og tungespidsen dirret kjøtrød mellem de flækte gummer.

Hun blev liggende og se ned paa husvonet sit og undret paa hvad han tok sig fore, naar 237hun var borte. Rotet han i tølerne hendes efter penger? Han trængte dem visst, slik han sløste med farsarven – Men ingenting bekom han av hendes haand utenom det han alt hadde faat. «Nei ikke en einaste skilling,» kvæste hun ilsk og lettet sig paa albuen, men seg straks ned; rundt nøstnaaven kom sønnen med en bøtte i næven.

Saa har han kokning med, tænkte hun glad – Deilig, fet bryllupskveite; og fisk var ikke kommet indom hendes mund paa den dag hun mindtes.

Fort krøp hun baklængs attom noget vierkrat, løsnet bylten av ryggen og gjemte den i kjæret og listet tvekroket tilbake til krøtturstien.

Hildringen var for længe siden slut. Over fjeldene i øst steg morgensolen som gloende ild, og fjorden blaanet i frisk bris. Ikke visste hun mere, om det hun hadde oplevd paa fjeldet var en øienforblendelse; men stygt var det. Og hun krøkte fingrene for at døive fælsken som fulgte, straks tanken streifet hændelsen.

Og Sarak, uskyldige dyret, han fik ikke smake fisken!

Med venstre foten støttet mot grustenkanten sat Nila og skummet fiskegryten, da 238moren kom ruslende ind. Nila saa bønlig paa hende; men tok straks øinene til sig. Var hun saa tidlig paafærde utendørs?

Aa, ikke tidligere end at visse andre folk hadde faat tid til at omraa sig med mat til hende, kven hun blidt og veiret med spilte næsebor mot dampen fra gryten.

Paa bordet stod en fuldpakket kurv med noget hvert av bryllupskosten, og en liten dunk brændevin og en pakke sammenlagt bladtobak laa ved siden av.

«Der staar en godsmak til jær fra ho Johanna og mæg sjøl,» sa Nila og pekte paa bordet.

«Du faar ha takk. Men dokker træng ikkje ta bort kostnaden dokkers til mæg,» sa hun snosk, og luktet til tobakken, inden hun puttet den i stakkelommen.

Der var brændevin paa dunken, om hun ikke vilde forsmaa, vedblev han ydmyg, og skridtet frem til bordet og heldte fuld en tekop og flidde hende.

Hun drak lysten, for sandelig min sæl var hun blit svang og ussel efter turen.

Han gik tilbake til gruen og syslet med sit. Kunde han saa visst opnaa at moren blev god paa ham, hadde han ikke mere at ønske sig i verden. Det hadde kjendtes saa 239forbaskende leit indvendig igaar og idag, at hun ikke var med i brylluppet –

Fisken var kokt, og han lettet gryten av skjæringen og øste vand paa kjelen og hængte den paa kroken.

Rein-Ellen hentet flatbrød fra svalen og satte sig paa huk ved gryten og gav sig til at dyppe mølje i fettet som fløt paa søet, Nila tok flatbrød av fanget hendes og gjorde likedan. Begge sat de med halvlukte øine og stønnet og smattet av velvære, og saa hyggelig som den stunden hadde Nila ikke hittils hat det i brylluppet sit.

Morgensolen skinnet ind vinduet; dens straaler tok skjær av ruternes grønne glas, og blek som maaneskin faldt lysstrimen over bordet og sengen og den brunrøkte væg. Gjenskin fra strimen rammet sperreloftets skumre mørke, og røken mellem de sotede bjelker valt som graa uld. Men i krokene, dit lysningen ikke rakk, tætnet mørket, og der raslet det neppe hørbart av skrotte og maur, som var blit lokket til av matlugten.

Møljen var spist; Nila tørket fettet av fingrene paa buksebaken, og Rein-Ellen la fisken paa en træskaal og bar den paa bordet. De flyttet sig bortaat og nød resten av maaltidet.

240Men alt i et maatte Nila skotte til døren, om ikke Sarak kom snart. Den brukte ikke at holde sig unda, naar der vanket mat. Han var glad i hunden som i en bror, og han hygget sig for hver gang han var hjemme ved at se den igjen. Tilslut kunde han ikke bare sig længer, men spurte:

«Kor e han Sarak mens æg ikkje ser han?»

Rein-Ellen gapte raadvildt med tuggen i munden, og ansigtet gustnet. Sat hun ikke selv og sørget den, saa hjertet blødde i bringen – Hun var ved at briste i graat; men sinnet kom hende til hjælp. Var det ikke han gapstriken der sat, det forhutelige vantreftet av en søn, som var skyld i, at hun hadde dræpt dyret!

«Skjeller det dæg!» fræste hun, og slængte kniven i bordet.

Nila glante stort. Var hun sindssvak eller fuld, han maatte vel ha lov til at spørre efter bikja –

Vilde han endelig vite det, saa hadde hun rendt kniven i Sarak og søkt han ned, for han hadde faat krampen og var blit galen i hodet.

«Har I dræpt han Sarak?» klynket Nila med taarer i øinene.

241«Han Sarak!» hermet hun og gjeipte, men kvapp i det samme, for der i solstrimen svev atter liknelset dens. Og fjorden lettet sig utfor vinduet og veltet indover gammen. –

Hun hoppet op paa krakken og stod og verget for sig med hænderne. «Jesus Kristus!» skrek hun og stupte i armene paa sønnen.

Nila klemte hende ind til sig. «Mor, sei mæg det før I døir, at I ikkje e sint paa mæg!»

Det laat ikke i hende.

Han bar hende til sengen, rev op linninger og hegtet op trøien i halsen og skvættet vand i ansigtet hendes. «Mor,» tagg han, «sei mæg det før I døir.»

Hun ledde et granne paa hodet og læperne rørte sig; men saa var det slut.

Han sprang til bordet, heldte brændevin i koppen og tvang det ind mellem tænderne paa hende og skaket og ristet i hende, og kjendte en olm lyst til at spænde og slaa den gjenstridige kjærringskrotten, som ikke kunde gi lyd.

Men galskapen randt av ham og vârt la han hende tilrette paa sengen og knepte hænderne over brystet. Han maatte være i bryllupsgaarden til frokosten skulde ætes, og han fik gaa indom fasteren og fastermanden og be dem ta haand om liket til brylluppet var forbi.

242Kjelen kokte over. Han løftet den av skjæringen, slukket varmen og satte fiskegryten i grusteinen. Saa klædde han paa sig trøien og hatten, tok brændevinsdunken under armen og stod færdig til at gaa.

«I faar ha farvel daa, mor. Men hadd I ikkje vorre et saant forsvørta tvertfortræ av jær, saa hadd I faat set ho Johanna mi, før I døid. Og det vil æg sei jær, saa I veit det: Ho var den penaste veikja i heile Malnes.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.