Dengang –

av Regine Normann

[25]

243Der var et menneske i bygden jomfru Elisabet Stoltz ikke taalte se for sine øine, og det var Nils Johannesen, gamleklokkeren i Malnes.

Aarsaken til motviljen hendes var at han for mange aar tilbake i julemoroen hos Steffen Mogens paa Skagen kysset jomfru Stoltz, saa alle i laget saa paa det. Det var endda det aaret hun kom til Bø, og hun var stiv og kry og optat med sig selv dengang, som det anstod sig en lofotværing av bedre familie. Han var nyklækt klokker og skoleholder og bygdens værste spilopmaker. Fridd til hende hadde han og faat nei; og han visste ikke finere maaten at hevne sig paa end at bringe hende paa folkemunde.

Jomfru Elisabet Stoltz glemte aldrig forsmædelsen. Men han glemte jomfruen og giftet sig med en pike av samme stand som han selv, og aatte med hende elleve sønner og én datter.

244Da datteren kom, frasa han sig stillingen som klokker og skoleholder og kjøpte Skaalbrækken. For hadde han faat taus, skulde han better jord og jarn skaffe gard og krøttur til hende!

Gaarden laa i en brat bakke. Midt imot var en stor skogli og nedi dalsøkket et vand. Stedet hadde han set sig ut fra første gang han som unggut kom der forbi, og vakrere flek fandtes ikke for hans tanke.

Gjestfri og selskapskjær hadde Nils Johannesen støtt været og godt likt av gammel og ung. Aldrig var hans dør stængt for farende mand, eller hans hjerte for den som var stedt i nød.

Den sommeren Nila og Johanne giftet sig, fyldte han net og jevnt seksti aar. Han var med i brylluppet som kaveringsmand og brudgomsmand, og han var det, som tredje bryllupsdagsmorgen, mens de sat og aat frokost og endnu var passe ædru, sa:

«Dokker glunta, æg ha hørt gjete, at der skal være bispvisitas i Vaagaen den femte juli. Vil nu dokker som æg, saa skriv vi tel biskoppen og ber i vores alle sit namn, at han Jochum Telman maa faa lov tel aa gifte sæg med ho Margret.»

Der blev stilt kring bordet som i en kirke, 245og den ene ventet den anden skulde svare, men indi sig var de alle villig.

Først da kjøgemesteren høitidelig forkyndte, at det var en begjæring det anstod sig ethvert rettænkende menneske at være med paa, løsnet tungebaandet – Kvindfolket graat av rørelse og karene blev kaute og kry. At skrive til bispen var næsten som at skrive til kongen, og enstemmig kaaret de Nils Johannesen til at fremme saken.


Ottedagsdag var Nils Johannesen paa farten, og dokumentet blev undertegnet av alle gjestgiverne og av lensmanden og medhjælperne og de agtværdigste bondemænd i Bø og Malnes.

Nogen prat om saken vilde de ikke ha, før utfaldet var kjendt; og gjensidig lovde de hinanden at holde det hele hemmelig for Jochum Telman; de visste alle at han like saa gjerne vilde ha Margrete som at leve, saa de trængte jo ikke raadspørre ham.

Men selveste dokumentet hadde Carolus Falk hjulpet Nils Johannesen med at føre i pennen, og det lød ord til andet saa:

«Vi borgere og bondemænd i Bø og Malnes andrager herved i ærbødighed den Høiærværdige biskop om, at vores prest, den 246velbyrdige Jochum Telman, maa bekomme Margrete Christensdotter Maarsund til sin ægtehustru for Gud og mennesker. Og bevidner vi herved, at hendes søn, ifølge bygdens sæd og skik, ikke er at regne for løsingsbarn, men avlet med hendes fæstemand, salig afdøde Søfren Sørensen Maarsund, som blev paa sjøen nogle dage før brylluppet og førend gutten var født til verden. Saa bemeldte Margrete Christensdotter Maarsund efter vores begreber mere er som en enkekvinde at kalde, end som en pige falden udi utugtighedens synd.

Men vores elskelige prest, velbyrdige Jochum Telman, er stedet udi en svar sorg og sindets anfægtelse formedelst sin kjærlighed til denne Margrete Christensdotter Maarsund, som han ifølge lovens bogstav ikke faar gjøre til sin ægtehustru. Og skal han visseligen omkomme og tilintetgjøres under sin kjærligheds kval, om ikke hans Høiærværdighed biskoppen vil sig over hannem forbarme.»

Ingen var gladere end Carolus Falk for at bygden endrægtig sendte dette andragende – Han hadde lidt med vennen og delt hans sorg, og oprigtig bemøiet sig for at bringe ham til at glemme piken. Omsider hadde han saa smaat turdet haape at Jochum Telman var over det 247værste, og saa kom tidenden fra optrinnet paa Malnes og ødela haapet.

Telman selv hadde ikke nævnt det med en stavelse. Men paa vennens underlige og tungsindige væsen, forstod Falk at han tænkte ta avsked og kanske kjøpe sig gaard. Og det maatte hindres; det blev for stor skade –

Gjerne paatok han sig at bringe dokumentet til Vaagan. Men da sa Nils Johannesen stop. Hadde han tat saken paa sin nakke, skulde han og bære den frem, enten det nu blev til «bot eller bate». Han Mogens paa Skagen og han Offer Abrahamsen paa Snarset hadde lovd at bli med ham, og en tarvte ikke større farkost end en firroring.


For strykende bør seilte eftermiddagen den femte juli en nybredd firroring op til Vaagan.

Den la til paa yttersiden av en liten holme og Nils Johannesen og begge de andre karene gik iland. De tok færdeskisten med sig; og i lyvd av nogen store sten vrængte de av sig klærne til skindet, skiftet til inder og ytter, tvættet sig i øskarret med vand fra drikkekaggen og kjæmmet haar og skjeg. At matfjone sig blev der ikke stunder til, og straks de var færdig med paaklæningen, steg de atter i 248baaten og rodde videre ind til prestegaardsstøen.

Om de ikke alt hadde hat greie paa at der skulde være visitas paa stedet, maatte de likevel ha set at noget særskilt var paafærde. For endda «tjenesten», efter solen at dømme, længesiden var slut, vrimlet der av folk og baat langs fjæren; og mange storbaater laa fortøiet paa havnen.

Av dem de drog kjendsel paa, var først og fremst bispebaaten. Den var hvitmalt med flagg og fløi oppe, og med hus over agterskotten og ovnsrør op gjennem hustaket. Bredved den laa divisionschef for Vaagans kystvern Amund Zinsens baat med splitflagget heist. Dér var sogneprest Celius fra Hassel sin ottring, og ret utenfor støen vingebaaten til den stormægtige Caspar Lorck. Den stakk mærkelig av mot nordlandsbaatene, og han hadde vel skaffet sig den for at synes grommere end andre folk.

Og dér paa den andre siden havnen var jamen kirkebaaten hans Dinclou i Skraaven. Mogens kjendte den igjen fra i vinter han rodde fiske der, og undret sig over at skraavfolket vaagde syne sig for prosten Randulf paa en saan dag som idag: Efter som han hadde hørt, var Skraaven et forargelsens sted – det laa 249under Saltens civile jurisdiktion, hørte til Vaagans prestegjeld, og ikke skulde prosten akkurat bli fet av indtægten han fik fra det fiskeværet.

De drog firroringen paa land, bredte seilet over færdeskisten og sengklæsækken og ruslet op sjøveien. Alle tre hadde de rodd fiske for Vaagan og var hjemmevant her. Om vinteren var det svart og utrivelig; men en sollys sommerkveld, som nu, var det vakkert. – Fjeldet var klædd av lyng og græs til langt op mot gammelsneen, og eng og aaker stod i flor som ved ingen av de andre grænder de hadde faret forbi. Det flagget paa prostegaarden, som rimelig var, og i haven og paa trappen krydde det med pyntede slorkarer, baade karmænd og fine fruentimmer.

To hvitklædte jomfruer sprang forbi dem paa veien, og Mogens kunde ikke la være at nappe Nils Johannesen i trøien. «Sjaa paa dem du, det va’ nokke for dæg det, Nils.» Og gravalvorlig som de andre skridtet han over tunet.

I rad gik de ind paa kjøkkenet, og Nils Johannesen bad om at faa prosten i tale. Men kvindfolkene hadde travelt med opvasken og ramlet og skramlet med kniver og 250tallerkener, og ingen gav agt paa det han sa. Og ingen bad dem at sitte ned.

Den mottagelsen hadde ikke kallene ventet sig – De blev staaende indenfor døren og kramme kabusserne mellem fingrene. Og Nils Johannesen, den skøieren, blunket fult til de andre to og gottet sig inmari.

Men Offer Abrahamsen, som holdt paa at bli ilter av bare spænding, gjentok forespørselen da husjomfruen kom svinsenes forbi.

«Det er aldeles ugjørlig,» svarte hun og kneiste med nakken. Biskoppen var der, og de hadde stort selskap til ære for ham. De maatte sandelig umake sig med at komme igjen paa en høveligere tid.

«Men vi har reist ti mil og vel saa det for at faa snakk med han idag, og vi skal snakk med han,» mælte Offer Abrahamsen kvast. «Vil dokker nu værsegod gjær som æg sei, og gaa ind til han og varsku, at her staar tre mand fraa Bøfjerdingen, som e kommen hit eins erend for at træff han og biskoppen.»

Skramlet stilnet for et øieblik, og alle lydde til det den kvasse røsten hadde at si.

Var de saa langfarende folk, spurte jomfruen og skubbet en bænk frem og bød dem sætte sig. Hun skulde varsku prosten, straks leiligheten var der.

251«Ho kan takk tel, han ikkje beit ho,» mumlet Nils Johannesen i øret paa Mogens, idet de satte sig

Men det lugtet saa forbaskende godt kokt og stekt derinde paa kjøkkenet, og kallene hadde levd paa tørmat fra de reiste hjemmefra. De formerket mathugen saa de næsten kvalmet, og bad kokkejenten si fra, naar prosten var ledig, de drev bare bortaat laavebroen saalænge.

Ute paa tunet gik bispen og prosten og røkte langpipe. Randulf drog straks kjendsel paa dem og sa nogen ord til biskoppen, og begge kom de hen til sendemændene og handhilste.

«Er det mig du søker, Nils Johannesen?» spurte prosten og klappet sin forhenværende klokker venskabelig paa skulderen.

«Egentlig var det Hans Høiærværdighed. Men vi skuld saa nødvendig ha snakket et par ord med Deres Velærværdighed først.»

Biskoppen saa interessert paa de veirbitte svære karer. Han var selv nære tre alen lang, men disse tok luven fra ham. Men Randulf mønstret dem nervøst og smaatraakket med ene foten. De kom da vel aldrig for at føre klagemaal over Jochum Telman. Han visste at manden drak, det hadde sognepresten 252berettet – baade det og historien med bondepiken – Men han visste ogsaa at Jochum Telman var en dygtig prest og igrunden fortjente et meget bedre kald end det, han nu slét sig op i. Og det vilde gjøre ham bitterlig ondt, ifald mændene der sa noget ufordelagtig om presten sin, uten at han selv hadde hat anledning til at lempe paa klagen.

«Hvordan har I klart eder i Bø og Malnes under dette trængselens aar?» spurte biskoppen.

Offer Abrahamsen og Mogens saa paa Nils Johannesen. Det var greiest han førte ordet som var begyndt.

«Menneskeskjæbnen, Deres Høiærværdighed, ho e som lusa i hovve, stundom e ho oppaa og stundom e ho neri. I haust var det svelte og sott. Nu e det sommar og fesk i sjøen, og daa har vi ingen ret til aa klage.»

Biskoppen smilte. Han likte karen og han likte kameraterne hans. De saa saa inderlig troværdig ut alle tre, at han blev rent spændt paa at erfare hvad erend de fôr i.

«Kan vi ikke gaa ind paa kontoret, prost, og faa det avgjort med det samme,» foreslog han.

«Gjerne det,» sa prosten Randulf og gik til en liten bygning som laa vægg i vægg med 253hovedlaannen. Han lukket op døren til et lavt, men rummelig kontor, og biskoppen og kallene traadte ind.

Kallene stanset nedved døren. Nu er vi saa langt, tænkte Mogens, aa gud gi, resten var vel overstaat. – Han blev plent ilde tilmote der inde mellem bokhylder og protokoller og mange anden slags høitidelige remedier, han ikke skjønte sig paa. Offer Abrahamsen stod morsk og dreiet kabbussen, men Nils Johannesen var smørblid og fornøiet i fjæset og halte omstændelig dokumentet frem av indrelommen og flidde det til bispen.

Biskoppen gav det til prosten Randulf, som støttet ene haanden mot skrivepulten og stirret mørk og streng ret frem for sig.

«Du faar bryte det du, Randulf,» sa han, «det er den vei det skal gaa.»

Selv satte han sig ved vinduet; og hans sterke, brede ansigt skinte av skøi over prostens synbare misstemning.

Randulf tok plads ved pulten og brøt seglet og papiret raslet hørbart i hans dirrende fingrer. Som han læste, lysnet minen og smilende rakte han skrivelsen til biskoppen.

Men bispen vinket avvergende med haanden.

254«Paategningen, prost, glem ikke den.»

Og nu var Erik Randulf paa høide med stillingen; han grep pennen og skrev med store, sikre bokstaver:

«Anbefales Hans Høiærværdighed biskoppen av mit ganske hjerte. Og i ærbødighed føier jeg denne bøn til menighedens: Herre, lad miskundhed gaa for ret.
Erik Andreas Randulf.»

Og sirlig bukkende la han det aapne dokument i bispens haand.

Nils Johannesen glodde fuld av beundring paa prosten, og skjønnere syn hadde han aldrig set. Slank som en ungdom stod han der foran biskoppen, med den vældige haarmanken strøket glat tilbake fra panden og ansigtet lysende av godhet, som en far, naar han er stolt av sine barn.

Biskoppen læste omhyggelig andragendet, saa op og spurte efter sogneprest Celius.

Han laa og sov middag; men prosten skulde hente ham.

«Nei, lad den gamle mand sove, vi kjender jo hans mening om saken,» mumlet bispen mere for sig selv end for prosten.

«Har I da intet at utsætte paa eders prest?» spurte biskoppen braat og boret øinene i kallene.

255Det spørsmaal klang strengt og var rettet til dem alle. Og Mogens blev den som først svarte.

«Nei, biskop, vi har bære godt aa sei om han, og sa vi anna, saa laug vi. Kjærligheita, ho raar ingen for. Og gud hjælp den mand som faar ho aa trækkes med, naar ho maa kaldes uløkkelig. Han faar ei tong børde.»

Men drak han ikke?

«Drekk?» klemte Mogens ivei, «han drekk –»

Længer naadde han ikke, for Offer Abrahamsen dultet albuen mellem ribbenene hans og sa sindig:

«Han drekk, han som vi anner. Hverken meir eller minner.»

Et varmt blik fra prosten streifet ham som takk for indlægget, og saa skyndte Nils Johannesen sig til undsætning.

«Prest med ømmere hjerte for fattigfolk skal en lete længe etter,» snakket han høit og konditioneret og traadte et par skridt fra døren. «Prosten Randulf mindes kanske ho Nelle lægdslem som det engang var adskillig plunder med. Daa nøden blei alle mands gjest, og kver hadde nok med sit, tok Jochum Telman Nelle aat sæg, og ga hende et kammers i baarstubygningen til aa være paa. Og der ligg ho nu net som et egg i en mjøldonk, saa velstelt og pen, at 256det er en pryd aa beskue hende. Men ikke en skilling av fattigkassen har han berekna sæg til vederlag.»

Biskoppen reiste sig og saa alvorlig paa prosten.

«Krigen gaar over landet, Randulf, og dette er ikke tider til at negte en broder i nød vor hjælp. Vi indvilger.»

Prosten nikket glad. Men Nils Johannesen gik bent frem til bispen og skaket ham kraftig i næven. «Gud inderlig velsign dokker for di oran, biskop,» sa han rørt, og fra ham gik han til prosten og haandtakket.

Offer Abrahamsen og Mogens sa ogsaa mangfoldig tak, baade til bispen og til prosten Randulf. Det blev velsignet godt at kunne vende hjem med saa veiforrettet et erend.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.