Dengang –

av Regine Normann

[4]

33Jochum Telman var prestesøn, hadde gaat paa latinskolen i Trondhjem og studert i Kjøbenhavn.

Han hadde været personelkapellan hos presten paa Ørlandet, da han syv og tyve aar gammel blev utnævnt til residerende pastor i Bø og Malnes under Hassels sognekald. Kundskapsrik og varmhjertet var han, men arm paa jordisk gods.

Han tok med jægteleilighet til Vaagan og derfra med baatskyss til Hassel, hvor han hilste paa sognepresten, Villas Celius, og sent en fredagskveld i slutten av mai kom han seilende i et forrykende uveir over Vesteraalsfjorden til Bø.

Av sin formands enke kjøpte han indbo og buskap, og hende var det som ved sin avreise overlot ham jomfru Stoltz.

Som løn av menigheten oppebar Jochum Telman al offertold, paaskeoffer, kirkegang og 34utfærd i de annekser han betjente, samt fjærefisk av de fremmede fiskere. Og om almuen ydet noget frivillig, skulde det tilfalde ham.

Men alle de faste indtægter gik til sognepresten paa Hassel.

Prestegaarden het sig at være i privat eie; men han tiltraadte den uten bøksel og med fuld skattefrihet. Landskylden blev utredet av den kongelige kasse.

Gaarden gav rikelig fór til to hester, fire og tyve naut og seksti smaafæ, utsæden var tre tønder byg, som sjelden blev modent; derimot gav næper og poteter i gode aaringer flere fold.

Av Villas Celius hadde Jochum Telman faat et slags karakteristik av sin vordende menighet, og lystelig hørtes den ikke ut, det var synd at si.

Han sat i baatskotten den fredagskvelden han seilte over fjorden fra Hassel til Bø, og talte lyderne paa fingrene: «Drikfældig, trodsig, raa, uslepne. Indbyrdes trættekjær og ubøielig mot bedre overbevisning.

Ved sammenkomster blev tit og ofte uordener begaat, og den fornærmede stolthet næret had. Men samtidig sporedes en fasthet i karakteren og megen naturlig godhet.»

Saadan lød synderegistret, snart skulde han være i menighetens midte. – Skogklædt aas 35og kollet fjeld og blaanende tinder saa han. Markerne var delvis snebare og skogen skinnende grøn i sydheldinger, ellers var den rødlig brun med svakt skimmer av grønt.

Han saa spredte gaarder med strimer av lys groe og gul soløie paa de snebare flekker. Husene var usselig smaa mot dem han var vant med paa Ørlandet, og fattigslig tok de sig ut i graaveiret. Om det saa var kirken, den ruvde ikke stort der den laa paa haugen ovenom prestegaarden. Den var rødmalt med hvite vindskier, og prestegaardens hus var gulmalt, men nede ved sjøen stod et stort, tjærebredd nøst.

Efter tre aars samvær fandt Jochum Telman, at hans sognebarn mest av alt var at ligne med barn. Rolige, tilfredse, bøielige, let at bevæge, aldrig at fæste lit til, letsindige, ustadige og ofte uredelige. Dertil kom deres hang til umaadelighet i mat og drikke og en utpræget pyntesyke, især hos kvinderne.

Men han hadde lært at holde av dem, slik de var, og fandt villig undskyldning for feil og skrøpeligheter.

Hvad kunde en vente andet av en utestængt øbefolkning av bumænd og fjordfinner, som hensynsløst var blit opblandet med heltyske og halvtyske geseller, eventyrere allesteds 36fra, slaver, herremænd saavel som stoddere, sendt fra Danmark hit til fiskeværene for at sone. Var det at undres over at befolkningen skilte sig ut og tedde sig anderledes end i de bygdelag, hvor aldrig den oprindelige stamme var blit krydset med fremmed blod.

Men om længe, længe – naar han var støv og hans navn slettet av jorden – vilde der av blandingen fremstaa kloke, haardføre mænd og staute, hjertensgode kvinder, som skulde løfte bygden til hæder og værdighet. Som en av de fremmeligste skulde den nævnes. Og Jochum Telman smilte ved tanken og dvælte glad ved den, naar barnagtighetens mangfoldige unoter blev ham for vederstyggelige.

Almuen holdt ogsaa paa sin vis av den nye presten sin, og mest kvinderne. Han var en rank, staselig mand, middelshøi med smaa hænder og føtter. Vakre, brune øine hadde han, sort, bløtt haar, og kruset kindskjeg hadde han lagt sig til det sidste aaret; men da han tiltraadte kaldet, var han glatraket. Og han messet penere end nogen Bøsokningene hittil hadde hørt.

Og saa var han ugift og ikke det mindste storstændig. Kom han ind til en bondemand under maaltidet, satte han sig bortaat bordet og spiste sild og flatbrød og syrsuppe, han som 37de andre. Og den fattige var like trygg paa at faa traktering i prestegaarden som den rike.

De bar til ham sine frivillige gaver, smør, ost, kalvekjøt, lammelaar og kveitekoking, baade fordi de likte ham svært godt, og fordi det var en gammel, indgrodd tro blandt dem, at ulykke vilde ramme dem paa krøttur og eiendom om presten ikke fik sin lodd av undadrot og slagt.

Jomfru Stoltz tok mot gaverne og delte ut lovord eftersom de fandt naade for hendes øine. Men presten selv takket vakrere, og derfor gik kvinderne først til ham med det de hadde at gi.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.