Dengang –

av Regine Normann

[7]

58Tæt, vaat og isende kald drev havskodden indover land, fyldte skar, hegtet sig til fjeld og tok bort mêd og stængte lei for fisker og farende mand. Blev det vindstille med den skodden, var det stor fare for at næpehagen og bygakrene frøs, for ikke at tale om poteten.

Det var ellers stridt nok for en stakkar at berge livet i sig og sine, om ikke den ulykken laes til det øvrige. Sotten herjet, engelskmanden laa sørpaa og lurte, og krig og rygter om krig fyldte luften. Og det værste var, at den andre bygdefarsjægten endda ikke var kommet. Der trasket alt flokker av fattigunger efter landeveiene og bad om mat. Ingensteds kom de fra, ingensteds hørte de hjemme, sky som skræmte dyr og graadige som aamer paa nybrodden aaker om vaaren.

Eiler møtte en fem-seks av dem oppe paa 59brækken en morgen han kom med smaakrøtturne. Som faldt ut av skodden stod de der, en hel rad av filletuller, uttærte og graableke, med øine som brandt og tagg og var sløve samtidig.

Han blev rent fælen, bøidde tvert av og vikte fæet sit ind i smaaskogen. Væten drysset over huen og skindtrøien, og han hadde sin store nød med at frelse varmen, han bar med sig i et gammelt jernspand. For jomfruen hadde git ham lov til at gjøre op baal under Storhalleren, naar veiret var surt og ruskevorrent som idag.

Men bak ham knakk det i gren og trampet rappe føtter. Han skottet snøgt tilbake. Saa sandelig, der kom de labbende hele smørjen. Den største var i spidsen. Han var meget høiere end Eiler, klædd i mange slags plagg og med voksen mands fotbunad, de andre var mindre og ikke fuldt saa paabjultret.

Eiler naadde stien ovenom smaaskogen. Hadde det været klarveir, kunde han set prestegaarden derfra og kunde ha hauket efter hjælp, om det gjordes nødig, nu saa han bare graa skoddevæggen til alle sider og var som en indestængt. Kid og lam la paa sprang op efter stien, selv sprang han efter og hujet 60og skrek og fegtet med armene for at syne han var kar til at ta fra sig.

Fattigungerne fulgte som hunder paa frisk spor. Den største i spidsen, de andre pæsende efter. Eiler trøstet sig ikke til at stanse og be dem pakke sig, han bare løp det forteste han orket, og hujet værre end før.

Han naadde berget, der Storhalleren lutet og tok av for vind og væte. Smaakrøtturne kringet sig i lyvd og vilde ikke længer, selv satte han sig tvert ned og stirret morsk paa dem som fulgte. Hvad vilde de ham? Visste de ikke han var søn til avdøde skipper Hundevart og tjente hos presten? Han skulde klage dem, melde dem for lensmanden og faa dem riset og sat fast, om de vaagde sig til at røre ham.

Ordløs stod de utenfor halleren og glodde og veiret mot næverskrukken og spandet med torvglørne.

Han maatte le, saa snodig tok de sig ut med al den paabjultringen av filler og helgdagsklær om hverandre. Var forældrene deres døde og borte, siden ungerne kunde rumstere og klæ sig ut som de vilde?

«Find ved til mæg og staa ikkje der og glan!» kommanderte han og efterlignet uvilkaarlig Jon Røst Schjelderup i stemme og fagter.

De gjorde som han bød, rev brisk og 61sanket tørkvist og bar det under halleren. Selv laa han paa knæ og blaaste paa glørne og fik baalet til at brænde. Det gik traatt, men det gik, og røken valt tyk under fjeldet.

Baalet gjorde Eiler modig og trygg og mild til sinds. De stakkarne dér stod, de hadde vist sovet under aapen himmel i al denne ufyslige væten og trængte tørke sig.

«Sæt dere bortaat og varm dere,» sa han voksent.

I samme nu var de indved baalet og bøiet ansigterne mot varmen, som katten, naar den snuser til flamme.

Nei, dem var han ikke ræd. – Nu var han skipperen, og de var mandskapet hans. De hadde hat et strævsomt døgn, baade de og han, været ute i storstorm og seilet fra engelskmand og tyrk og mange slags troldpak som hadde øntes efter dem; men nu skulde de faa kvile sig og faa sig litevette mat i livet. –

Han aapnet næverskrukken, og seks par sultne barneøiner hang ved fingrene hans. Tre flate, smaa bygkaker og to flekte, tørkete røkesild var nisten for dagen. Kakerne kløvde han, silden skar han isund og la oppaa og delte ut.

De hekste efter maten, smattet og slukte, og den første var færdig med sit, før han rak gi den sidste.

62Det gjorde ham vondt at der ikke var mere at gi av, han tedde dem at skrukken var tom, og de ringet sig ihop og nidstirret ind i varmen. Op til bergvæggen kurte lam og kid, og utenfor drev skodden isende kold og svært vaat.

«Nu e han Tigger-Ola dræpt.»

Det var den ældste som snakket, han var i stemmeskiftningen og dygtig haas.

Eiler kvapp og hadde nær skreket, saa rammet blev han av den ukjendte røsten. Hvad var det striken sat der og tøiset om?

Som naar ravn grov, kom svaret?

«Han Tigger-Ola e dræpt, sei æg.»

Og hvinende kjapp slængte en av de andre ind:

«Det e far hans som ha dræppe han.»

Eiler maapte fra den ene til den anden. Snakket de i vildske, eller hvad var det? Han hadde jo selv sittet og talt med Tigger-Ola for snaut en uke siden der borte i skôren ned med uren; men saa mindtes han, det krypen hadde fortalt ham om far sin, og tidde bom stille.

Trægt, uten at flytte blikket fra flammen, tok han med det grove mælet paa at berette. Han Tigger-Ola hadde gaat sammen med dem, efter at mor hans sluknet, og inat hadde de 63ligget bak en torvstakk paa Stenejordet. Tidlig idagmorges, straks røken kvarv gjennem skorstenen, snek de sig frem til husene for at be. De frøs saa og var saa svang, at de næsten ikke sanset hvad de gjorde. Karene holdt paa med at sætte ut en av storbaatene, da de kom, og han Tigger-Ola gik til far sin og bad om en tugge mat i guds navn. Og da var det at han Steffen, far til han Ola, tok glunten og slængte han mot rorbodvæggen, saa hodet hans Ola sprakk.

De hadde skreket alle mand, og han Lars Henningsa sjøl var kommet springende med en taugtamp og hadde jaget ungene væk. De hadde gaat, men ikke fortere end de fik se dem binde armer og ben paa morderen, og at en løp efter lensmanden.

Ordene endte i et søvnig gjesp, og beretteren strakte sig saa lang han var og gjemte ansigtet i albukroken. Og Eiler vandt sig ikke til at spørre mer. Sturen sat han og nørte baalet og lydde paa aandedrættene til filletullene. De sov vist hver eneste én efter pusten at dømme.

… Saa fortærende ødslig det blev. Smaakrøtturne holdt sig unda og var skvætten for herket her laa, og ikke kunde han faa sig til at spille som ellers om dagene – – – Huf, 64han turde ikke tænke det, men hvis han Steffen kom sig løs og rømte fra lensmanden og la paa skogen og tok til at røve og myrde, akkurat som de sa tyrken gjorde i gamle dager, saa blev det først fælt at gaa alene i skogen og gjæte – – –

Aa, rørte det sig dernede i skodden? Var det ikke traakk paa kongsveien han hørte? Gud trøste og gud bedre, nu kjørte de kanske forbi med morderen til lensmandsarresten. –

Vârt listet han sig frem fra halleren og stillet sig utenfore. Der gik nogen dernede, men han kunde ingenting se. Jern skrapte mot sten, det skrek i hjulaksen paa en vogn, saa var det en hest som knegget, saa nogen mandsrøster, og en som jamret sig høilydt, og saa et ul av mandsgraat, haapløst, gagnløst, et vræl i dødsangst ingen og intet kunde stilne.

Eiler stod blek og skalv. Han visste ikke selv hvad det var for en stor, tung rædsel som hev sig over ham, bare at han maatte tilgaards og gjemme sig hos jomfru Stoltz. Og dermed la han avsted, bort fra krøtturne og baalet og næverskrukken og slirekniven og alle filletullene – Ned efter stien fløi han, gjennem smaaskogen og videre til prestegaarden. Efter ham stimet lam og kid, og messingbjelden singlet kort og iltert i skodden.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.