Dengang –

av Regine Normann

[9]

69Fra snesklette og silregn hele høsten fremefter var det slaat om til klarveir og frost; vandene hadde lagt sig, og der var faldt passe sne til ski og slæde.

Indendørs hadde kvindfolket det brændende travelt med at faa paa karfolket til vinterfisket. Det var ikke smaatteri som krævdes av inder- og ytterklær, og desforuten var det votter og sjøstøvelhoser og andre hoser og læster som skulde spindes og strikkes og være færdig paa datoen. Og ikke et minut var hænderne ledig.

Men ungerne de sov – aat og sov næsten døgnet rundt. De hadde det slik i mørketiden; mens de sommersdag ikke var at formaa til at gaa i seng.

Karfolket paa sin side drev med smaaline og jugsogn inde ved land for at prøve dra litt julefisk til huset. – Var de indendørs, syslet de med børnskapen: Spandt forsønn, 70rørte angler og satte op liner. Nogen enkelte av de mest fremmelige bandt torskegarn. Men hampen var dyr og baade garn og line svært ilde likt av jugsognfiskerne, saasom de hadde erfaring for, at dagsæt med garn og line gjorde sjøen svart for fisk, og at natsæt heller ikke var av det gode.

Mer end ofte hadde de ønsket hver garnfille og hver linefavn i Tykje sit helvete, for han var det som hadde indgit sine tjenere paa jorden lærdommen med at fange vintertorsken paa anden slags vis, end de hadde brukt før i tiden. Og han salig avdøde fogden Krogh, han skredde ikke paa sandheten dengang han levde og førte jugsognsmændenes sak mot linefiskerne. Men sjaa om det hjalp – I Lofoten der gik det paa livet løs under vinterfisket med rovdrift og slagsmaal og mord. Børnskapen blev plyndret om natten for fisk, telner kappet og iler stjaalet, saa garnlænker og linesætninger sank paa havsbunden, skræmte væk fisken, og ikke var til at finde igjen for de arme eiermændene, som fik al sin velfærd forskjertset ved lovløsheten.

Og ikke nok med det; men han Meisk sjøl i egen person spankulerte lys levende mellem rorboderne, snart synte han sig som en stor, svart hund, snart som en fin 71herremand. – Den grommeste gjestgiveren hadde forskrevet sjælen sin til ham, og hos ham stod han krambodsvend bak disken og bedrog folk ved falsk maal og vegt og forledet dem til at bruke av fortjenesten sin til brændevin og drikke sig fra vettet.

Naar spetaklet blev som værst med uvenskap og blodig slagsmaal, danset han i blaat ildskjær og hojet og tøt, saa en død maatte vende sig i graven, om han hørte det.

Men sprang der liv under slagsmaalet, knep han sjælen og fór hjem til sig sjøl og holdt gjestebud paa den, og da var de kvit ham i været mens det stod paa.

Øvrigheten gjorde sit for at stanse uvæsenet. Prosten Celius avfattet en forestilling til landets far og konge og indleverte den til eksamination inden retten paa Gregori ting, som holdtes i Kabelvaag for at haandhæve orden under fiskeriet. Men ikke blev tilstanden likere for det.

Folk fra yttersiden av Vesteraalen som hørte om elendigheten hadde al grund til at takke sin gud og skaper for at de raadde sit eget fiskehav og ikke trængte at reise til det Sodoma og Gomorra, Lofoten var blit til. De delte havet sit paa en von og enedes om, at 72dagen var for line og jugsogn og natten for garnbruket.

Men der kom fiskere fra andre sogn med skikker som ikke hørte hjemme i fjerdingen, og saa blev reglerne brutt og fandenskapet bredde sig og florerte med rov og «ruddenering».


Christen Dahl Maarsund og et par andre garnbaater reiste til Gaukværøy paa adventfiske. De var ikke avhængig av agn og kunde trøstig sætte ut garnene straks de fornam fisken.

Foruten sine egne folk hadde Christen Dahl gaardsdrengen til gamlemoderen og en leikar fra hende paa noget av avdøde Søfren sit bruk. Men saart saknet han bukameraten sin, og stuslig og tomt var det om kveldene og under landliggen. For Søfren hadde været en velsignet letlivet kar, fuld av rægler og skjemtord og en brand til at synge.

Christen Dahl, stakkar, han var av det traurige menneskeslaget, han, og skjønte ikke at live op hverken sig selv eller andre.


73Susanne Dahl og begge døtrene sat paa stuen og spandt, samme uken som karene var reist, da hun fik se jomfru Stoltz gaa forbi øvre vinduet.

Hun stanset rokken, slængte forklæet over stolsætet, rettet paa huen og skyndte sig at ta mot hende i gangen.

«Skal jeg leve den dag du kommer ubedt til Maarsund, min kjære Elisabet,» sa hun glad og bredte armene ut mot veninden.

«Du kommer ikke oftere til mig, Susannemor,» lo jomfruen blidt, bøiet sig og hilste med mundkys.

Begge døtrene kom ogsaa ut, og i forening hjalp de jomfru Elisabet Stoltz av med yttertøiet. Margrete løste det svære uldtørklæ som var tullet rundt hodet utenpaa silkehuen, Doreth tok den fotside, vatterte vinterkaapen, og Susanne selv pirket op knuten paa opskjørterbaandet og slap ned kjolen.

Efterat det var undagjort, fattet hun venindens haand og ledet hende ind paa stuen. Men døtrene sendte hun paa kjøkkenet for at lage istand traktement for den sjeldne og kjærkomne gjest.

Paa stuen stod spinderokkene som de nyss hadde forlatt dem, og jomfru Stoltz gik fra rok til rok og saa paa garnet. Margrete 74spandt hvit uld, Doreths var steinmosbrun og Susannes staalgraa.

Var det rending eller islæt det Doreth spandt, spurte hun og strøk traaden med pekefingeren.

Det var rending, Margrete spandt islættet, det tænkte de farve grønt, og over nytaar skulde de sætte op kjolevæv – seksti alen paa bommen og vel femkvart bred.

«Det blir et støva tøi. Jeg maa si, smaapikerne dine er flinke til at spinde fint og jevnt.»

Susanne likte kytet. De var flinke med hænderne til bare at være hjemmelært. Men vilde ikke Elisabet sætte sig?

«Tak, jeg skal nok finde mig plads. Men du selv, Susannemor, hvad spinder du paa?»

«Det skal bli handingsvotter til han Christen. Vi har det rigtig saa travelt med bundingen; det er fire mand som ha skal, og du ved selv det er ikke smaatteri som skal være færdig til fisket for alvor begynder.»

Jomfruen satte sig og fandt frem strikketøiet sit av en pose, hun bar paa armen. Det var et reiseskjerf til presten og skulde være færdig til jul.

Susanne hentet ogsaa en bunding og satte sig bredved hende, og blikket hang som forhekset 75ved skjerfet, for penere rødt hadde hun aldrig set –

Hadde presten det bra?

Jo tak. Idag var han kjørt til Græsaasen i sykebesøk til et gammelt kræk av en lægdsjente som laa nedfor der. Og saa var lysten at gaa bort kommen over jomfruen.

«Og ansvaret ved at stelle for en ungkar, Susanne, det tar paa kræfterne,» sa hun opgit og lot bundingen synke.

Men han var da sikkert saa snil og medgjørlig, som det gik an at være. Det indtryk hadde Susanne faat av ham, da han gik og saa til Margrete. Nu kom han der aldrig; men det var heller ikke at vente, han skulde hygge sig ved simple bønder, naar han hadde hele storkarsflokken til sin raadighet.

Jomfru Stoltz lutet sig tæt hen til veninden.

«Hjerte Susanne,» sa hun lavt, «der kan vel ingen høre os?»

«Nei.»

«Presten er forelsket i din Margrete, derfor er det han ikke kommer.»

Susanne knuget bundingen mellem fingrene.

«Gud forlate din mund, hvad er det du sier!» hvisket hun hæst. «Forelsket i min Margrete! – Du skal ikke sitte her og drive ablegøier 76med mig i mit eget hus, det er baade du og jeg for god til –»

«Jeg driver ikke ablegøier, det er saa sandt som jeg sitter her en synder for gud!» nikket jomfruen. «Ikke spiser han, ikke drikker han, ikke kommer der søvn paa hans øielaak den lange, utslagne nat. Og utpint og mager er han som den usleste vaarpist, til stor skam og forringelse for mig, som ikke kan faa ham til at spise.»

Susanne slog hænderne sammen i ren forfærdelse.

«Hvad er det du sier, spiser han ikke!»

«Neigu om han gjør, nu svor jeg. Jeg lager de lækreste retter som kunde friste et lik, han pirker ved dem, og saa er han mæt før han har vundet faa dem til munden.»

«Men sier du da ikke noget?»

«Pastor, sier jeg. De maa ikke ta mig det fortrydelig op; men jeg maa reise fra Dem.

Men hvorfor det? spør han adspredt, som hadde han tanken paa maanen eller et andet sted like langt borte.

De orker ikke faa ned den maten jeg lager, sier jeg, men gaar her og svinder ut av klærne og blir som en avpillet fugl. Og det har jeg ikke hjerte til at se paa længer, sier jeg. – Og enten du vil tro mig eller ikke, Susanne, saa kjendte jeg graaten i halsen, da jeg sa det.»

77«Hvad svarte han dig?»

«Han lo, Susanne, lo høit! –

Jeg spiser, jomfru Stoltz, jeg spiser som en hest, ropte han og forsynte sig med mere paa tallerkenen. Men jeg saa godt, hvor tuggen vokste i munden paa ham.

De er syk, hr. pastor, sier jeg.

Jeg er frisk som en fisk, sier han.

De sover ikke nogen nat, mente jeg paa.

Det var sandt, men naar han ikke fik sove. – Aa reis ikke fra mig, kjære jomfru Stoltz! bad han og grep mig om haandleddet, og da jeg skulde se paa ham, var ansigtet hans drivende hvitt som salveten der ligger.»

«Du skræmmer mig, Elisabet, hvad kan der være iveien med ham?» spurte Susanne og tok paa at strikke flittig.

«Nu skal du høre:

Nogen lønlig forbrydelse har pastoren ikke paa samvittigheten, sier jeg. Og naar De ikke er syk, saa maa der være opkommet en forstyrrelse i hjertefreden formedelst kjærlighet. Og den skulde pastoren søke lægedom for hos rette vedkommende. Georgine Falk er baade klok og pen.

Hvem tænker paa Georgine Falk, vrængte han.

Maren Henningsen paa Stene var ikke fuldt 78saa smekker av figur og mere tilaars, men fandt pastoren behag i hende, hadde jeg intet at indvende – for du skjønner, Susanne, at nu vilde jeg ikke gi mig.

Hun skulde ikke sitte her og forringe min gode smak, jomfru, sa han og lo paany. Hvad skulde jeg med den fuldriggeren. Men vet hun ikke andre at nævne, siden hun endelig vil ha mig gift?

Vi har Nederman sine tre døtre paa Svinø, det er flinke smaapiker og vant til at ta i, og saa er det jomfru Brun i Hovden og hendes kusine jomfru Borchenhagen, sier jeg.

Men pastoren har kanske utset sig én paa Hassel. Villas Celius skal ha seks giftefærdige gaaende paa rad, prokuratoren tre, fogden paa Huseby fem, den rike proprietær Schjelderup paa Guldstad fire, foruten alle dem jeg ikke har greie paa, saa De har nok at vælge imellem.

Det er slikt bry med at fare over fjorden. Vet hun ingen nærmere at foreslaa.»

Susanne sat med aapen mund og glodde, hun var blek av spænding og hænderne skalv.

«Og saa, hvad svarte du?» spurte hun.

«Blandt de konditionerte vet jeg ingen flere, svarte jeg, og bøndernes barn lar jeg bli unævnt, 79om de end som Christen Dahl sine smaapiker er like saa pene og velopdragne som bedremands barn.»

Hvem likte jeg bedst av de to, spurte han fort.

Doreth var en eiegod pike; men Margrete var min guddatter og stod mit hjerte nærmest –

Mit ogsaa, brast det ut av ham. Aa gud, aa gud jomfru, hvor livet er en forfærdelig kval! næsten skrek han og styrtet ut av stuen.

Og dette hændte for tre dager siden, og nu sitter jeg her for at pleie raad med dig om hvad vi bør gjøre. Jeg kan ikke la manden forgaa av kjærlighetens smerte, skjønner du. Vi fik ikke ro i vor grav hverken du eller jeg, om vi var med paa noget saa grusomt, saa du ser vi maa finde hjælp.»

Susanne grundet fortænkt.

«Det er ikke længe siden, Margrete mistet fæstmanden sin, og saa er det harmt – –»

Men kjære hende da! Det var over fem maaneder siden Søfren blév, og kunde Margrete bare fatte litegranne elskov for Jochum Telman, var barnet ikke til hinder. Det hadde hun da avlet i tugt og ære med sin trolovede fæstemand – –.

Jomfru Stoltz grep skjerfet, talte efter maskerne og begyndte at strikke igjen. Hun vilde gi veninden tid til at tænke sig om.

80«Du forstaar nok jeg har ikke noget imot at se mit barn som prestekone i bygden; men tvinge hende mot hendes vilje, Elisabet, det formaar jeg ikke, svarte hun. Vi er ikke brøtten av saa ringe et berg, vi heller; jeg nævner det nu fordi vi er kommet ind paa denne passiaren, og siden aldrig. Min farmor styrte huset for greven paa Ringkjøb herregaard i Danmark og aatte barn med ham. Hun blev gift med forvalteren og døde kort efter at hun hadde født barnet til verden. Men greven glemte ikke gutten, han kjøpte skib til ham, da han var blit voksen og valgte sjøen til levevei.

Senere blev der en knute paa traaden dem imellem, og far forlot skib og alt og reiste hitop og blev bygdefarsskipper.

Far nævnte aldrig sin avstamning for mig; men mor betrodde mig det, da hun laa paa dødsleiet, tre aar efterat far var hensovet –.

Men jeg har fortalt mine barn det», sa hun og kneiste stolt paa stolen. «De kan ha den trøsten, naar de ser sig nigslet og overset av kræmmeryngelen som gror og brer sig værre end vasarven bak laaveknuten.

Men nævn ikke et ord om det mer, nu skal smaapikerne til at dække bordet; kom saa gaar vi op paa kammersloftet og ser paa lerretsvæven, der kan vi snakke færdig.»

81Og saa gjorde de.

«Kom snart ned,» ropte Doreth efter dem.

«Jeg har slaat paa at jeg var laak og maatte ha et menneske til at hjælpe mig med julebagsten,» sa jomfruen og satte sig paa vævfjelen med ryggen til lerretet. «Og løgn er det ikke; den forbaskede gigten har været rent besat i høst. Tilslut sa jeg, jeg vilde be om at faa en av dine smaapiker.»

«Vilde han?»

«Det blir min sak. – Men hvordan har det sig med gutten, kan Margrete være borte fra ham?»

«Gamlemoderen antok sig Enok, straks han kom til verden, og vi har ikke hat hjerte til at ta ham fra hende. Det er jussom al trøsten hun har, siden hun mistet Søfren.»

«Nei, du veit hun maa faa ha ham. Og naar bare Margrete kan være borte fra barnet, er det godt og vel – –.»

De snakket færdig og gik ned igjen.

Ved trakteringen klaget jomfru Elisabet Stoltz sig ilde for rygverken sin; den rev og slet og levnet hende liten ro, og ikke skjønte hun at hun kunde greie julebagsten med slike daaførlige jenter som dem hun hadde at trækkes med, naar hun selv var saa laak.

«Jeg tænkte rigtig be dig, Susanne, laane 82mig en av smaapikerne dine til hjælp. Men det nytter vel ikke at nævne det?»

«Aa jeg vet ikke,» sa Susanne og drog paa ordene. «Det maatte bli Margrete, hun duger ikke videre til drefsarbeid efter det lange sengelægeret sit. Men Doreth kan jeg slettes ikke avse.»

Jomfru Stoltz saa ømt paa Margrete.

«Hvad svarer du til det mor din sier? Vil du fare til Bø med mig idag og hjælpe ho gudmor?» spurte hun vart.

«Det faar bero paa ho mor, det, jeg sier ingenting,» sa Margrete og blev sprutrød til langt nedover halsen.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Dengang –

Romanen Dengang – ble først utgitt i 1912 og ble et gjennombrudd for Regine Normann. Handlingen er lagt til Nord-Norge og fortellingen er en kjærlighetshistorie om presten Jochum Telman og Margrete Christensdatter Maarsund og deres umulige kjærlighet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1912.

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.