[10]

156«Er De ute i dette været så sent, frøken Hustad?» Hun la paraplyen mot vinden og snudde sig. Det var doktor Vangensten.

«Jeg trengte frisk luft. Hjemme er stua full.» Utålmotet, som hadde drevet henne ut i regnet, dirret ennå i røsten.

Han blev gående ved siden av henne. Han hadde ikke paraply; væten drev av den nedbrettede hattebremmen, langs den opslåtte frakkekraven.

«Jeg har hatt en stri dag – måtte ha luft, jeg også. De har ikke imot, at jeg går litt med Dem?»

«Nei – jeg får vel takke til!»

I villahavene langs veien kunde en skimte astersene og georginene; det var blitt tyngde i blomsterflor og løv; det var høst.

«Hvordan gikk det med den venninden Deres, da, frøken Hustad – hun, de søkte mig for ivåres?» – «Hun blev hjulpen av andre.» – «Så? Her i byen?» – «Hun blev hjulpen.» – «De har rett. Det kommer mig jo ikke ved. Og hun blev like god igjen?»

Ute i den grå, regnstripete luften gled Rakels ansikt forbi. Med løftet hode hadde Rakel knelt på stuegulvet i kveld og bedt høit i kretsen av vennene. Det var da, hun hadde gått …

157«Hun er blitt omvendt.» – «Så er hun ikke kommet uskadt fra det allikevel da?» – «Det er som én tar det.» –

Han tidde litt; sa: «Jeg trodde ikke her var så meget av denslags, her i byen lenger?»

Fort så hun op på den magre mannsprofilen. En svip av forakt dirret gjennem henne. «Er her stort annet, da?» – «Sier De det?» – «De skulde vel vite det, De, som går til de syke. Men kanskje ser De mest til fint folk.» – «Ånei, da! Men en kan jo ikke regne med mennesker som lider; som skal dø. Det er en vanskelig affære! Blandt friske folk er her da ikke mange hengehoder, frøken Hustad?» – «Friske er de. Hengehoder kan en vel ikke kalle dem? For arbeide gjør de, både iblandt unge og gamle. De er iherdige for sitt.» – «Ja. Vi andre er passive; det har alltid vært frigjorte folks feil …» Han sa det som til sig selv; så høinet han røsten: «Drives her virkelig så meget religiøs propaganda, hva?» – «Jeg vet da ikke av stort annet! Folk, som ikke bryr sig om det, som ikke hører himmerike til! Ja, de kan da diskutere et eneste bibelsted i timesvis – det, som står i åpenbaringen, betyr da mer for dem enn alt som skjer i verden og alt som står i avisene! Ingenting gjelder for dem uten det, som hører gudsriket til. Slik er familiene flest, dér jeg vanker.» –

Han stanste op; litt foran ham blev hun også stående. Han knep øinene sammen og så på henne.

«Dere unge er da optatt av andre ting, hva?» – «Vi byr til. Vi prøver. Men de er ute efter oss. Det fins ikke mange småhjem her i byen, hvor ikke èn 158av foreldrene eller begge vil ha oss inn i menighet, enten det er «Vennene», eller baptister eller indremisjon eller arméen eller hvad de kaller sig. Det er synd og nåde for allting, det – på den ene eller andre måten. En kunde gi sig over bare for å få fred!» – «Jeg trodde folk flest hadde et sundere og friere syn, også i Deres …»

Heftig brøt hun ham av:

«Jeg vet ikke, hvad folk flest har! Det er de vakte som arbeider for troen sin! Det er de vakte som agiterer! Og de ofrer, de – såmeget kan én si! Sålenge jeg har levd, har jeg sett det!»

Han stakk armen inn under hennes, et øieblikk, trykket til omkring den med hånden.

«De må ikke gå og tulle Dem bort – i mismot og regnvær, frøken Hustad! De som er så ung og så …» – «Jeg er ikke ung. Jeg har fylt tredve for lenge siden.»

Hun var tredve. Det hadde han ikke trodd. Han gikk over på andre siden veien.

«Det er skam å si nytt for mig – det, De forteller. Ja – jeg har vel levd formeget mellem bøkene mine, i det siste.»

Hun nikket.

«Men – overflaten kruses jo alltid fra og til av slike bevegelser. Helst i nedgangstider. Efter verdenskrigen måtte vi vel være forberedt på det. Det betyr likevel ikke så meget. Storparten av menneskene har fridd sig for overtro. Ta arbeiderbevegelsen – den er da temmelig fri for religiøst islett; og den har vokset sig mektig.»

159«Den har ingen verre fiende enn de vakte! De, som vil, vi skal finne oss i alt, og bare vente på lønnen, når vi ligger i graven! De holder oss nede dér vi er født, de! For vi har ikke kunnskap til å slå oss igjennem!»

Han så ned på henne, smilte til det skjelve, hvite ansiktet.

«Det er ikke bare de enfoldige, som maser med det dér, frøken Hustad» De høiest begavete, de mest kunnskapsrike har spandert livet på udødelighetsproblemet. Tenk på menn som Spinoza, på Hegel og Schopenhauer, på Pascal og Voltaire – bare for å nevne noen få! Menn som satte hele sin ånd inn på å fastslå og å benekte guds eksistens! Jeg har sgu ofte tenkt det – hadde de ikke klarlagt andre dunkle sider av livet – av homo sapiens – så ophever de hverandre såpass grundig, at resultatet av dem vilde blitt bortimot null! Men – vi vil ikke forlike oss med livets korthet, det er knuten. Vi finner ikke rum for alt, som higer i oss, i dette lille spann av tid – ennå har vi ikke funnet utvei til å fylle det med de åndelige krefter, som bor i oss. Vi vil ut over oss selv, vi krever utfoldelse og fortsettelse for alt, vi er redd skal dø levende i oss med kroppen. Vi vil vare evig – og vi ser det, vi vil se!»

Han skjøv hatten op fra pannen.

«Det hendte mig noe engang. Jeg kommer til å tenke på det, nå. Jeg hadde tatt langkikkerten min. Jeg vilde finne frem et ansikt mellem en flokk mennesker et godt stykke borte. Jeg siktet og siktet den inn, var ikke istand til å se noe. Så kom plutselig ansiktet 160hennes – tydelig så jeg det, like til smilehullet. Men så blev det vekk igjen. Da opdaget jeg at jeg hadde glemt å ta kapslen av foran den ytre linsen på kikkerten! Men jeg hadde sett det, jeg vilde. Slik står vi og stirrer mot det usynlige, med en stengt kikkert. Og ser det, sinnet vårt krever å se. For jorden, mot jorden har kampen stått sålenge mennesker har ferdedes på den. Og «gud» er det usliteligste tema for leg som for lærd, for han kan aldri bevises. Han lever i den menneskelige fantasi og lengsel, derfor er han kanskje sikret en evighet.»

Lenge kunde hun ikke få frem en lyd. Han gikk ved siden av henne og plistret sakte. Og hun syntes, hun hatet ham – for alle de fremméde ordene, han hadde brukt – for navnene, han hadde nevnt; som skulde hun kjenne dem, som skulde hun kunne forstå! Men mest for det, han hadde sagt om Gud. Tilslutt fikk hun presset frem:

«De tror ikke, Gud er til, da?»

«Vi to er til, frøken Hustad. Kan det ikke være nok?»

«De tror det ikke?» holdt hun på.

«Nei. Jeg tror det ikke.»

Hun klemte lebene sammen, knuget til om paraplyskaftet, stirret ut i halvmørket. – Han skulde ikke være til? Han, som de bad til og sang for og rakte hendene imot og reiste kirker og hus for jorden over? Han, som de nevnte hele dagen og elsket og var redd for, og trøstet med og skremte med og ropte til i sin siste stund? Gud. Men det vilde være … det vilde være …

161«Da var allting latte’lig, da! Da var hele menneskeheten latte’lig da,» brast det ut av henne.

«Ja, vi er latterlige. Vi er det også – og kanskje mest det. Den eneste, som ennå aldri har vært diktator i verden, er fornuften, frøken Hustad.»

Hun hørte ikke på ham … Hun hadde fornærmet moren mange ganger for Guds skyld. For at hun kom med ham i tide og utide – for at hun gjorde ham til en sint mann, som blandet sig op i allting og hørte på all småsutringen til vennene og brukte riset sitt og gjorde slik forskjell på folk. Men – at han ikke var? At han ikke skulde være et steds langt bort, høit oppe – så stor, at ingen kunde fatte det? Så grusomt kunde vel ikke livet være, at alle, som hadde fått lærdommen om ham og skrekken for ham og funderingene, helt fra de var små, bare hadde kastet bort tiden og kraften på ingenting?

«Men – gråter De, frøken Hustad?» Han tok et langt steg og var tett ved siden av henne igjen.

Øinene hans ynket henne; men han var mild og rolig og sikker på sitt … Han ynket henne som én ynker et barn … «De har lett for å snakke!» Heftig strøk hun sig over øinene med den våte vanten.

De skjelvende lebene i det vakre ansiktet … Han la armen om livet hennes, bøide sig inn under paraplyen, som svaiet over dem.

«Jeg mente ikke å såre Dem. Jeg vil ikke gjøre Dem vondt for alt i verden.»

De stod midt på den øde veien. Hun så op i det sterke mannsansiktet, så bort – blev med ett så trett, at hun vilde lukke øinene …

162«Jeg er så ute av mig om dagen. Bry Dem ikke om det,» hvisket hun.

Han slapp henne, rettet sig op; åkeren hadde dypere skygge, der aksene lå nedklemt i flaker under regnskyllet …

«Hvis jeg kan gjøre noe for Dem, frøken Hustad?»

Langsomt gikk hun videre; svarte ikke. Han prøvde lete sig inn mot det, som var skjedd i henne. Mintes de få gangene, han hadde truffet henne; husket best den dagen i våres, hun hadde sittet foran ham og bedt for en annen. Da hun gikk og hadde fått en slags hjelp, hadde øinene hennes ennå hatt samme uttrykk av ustillet tørst … Vi har ikke kunnskap til å slå oss igjennem, hadde hun nettop sagt …

«Hør her, frøken Hustad … Ja, jeg har «lett for å snakke». De har rett i det. Jeg – Jeg har hatt gode kår, forsåvidt. Jeg har rådd mitt eget liv – så noenlunde. Hvis – hvis det kunne være noen hjelp for Dem, vilde jeg gjerne – ja, låne Dem bøker, naturligvis. Men, hvis De hadde lyst til det, kunde jeg lese med Dem også, om kveldene for eksempel? Sprog eller hvad De vil – ting, De kunde ha nytte av. Saker som rører det, vi snakket om. Hvad De vil. Jeg har jo lange, ledige aftner.»

Blodet jagde gjennem hjertet – han bød henne inn til sig og sitt! Han vilde hjelpe henne! Han vilde lære henne …

Han så, at hun blev vek og varm i ansiktet; og han kjente sitt eget hjerte bulte. Han bøide sig ned mot henne igjen. Da møtte hun øinene hans. Et 163sekund senket de sig i hennes; fikk glansen … Langsomt snudde hun sig vekk.

«De skal ha takk, doktor Vangensten. Men jeg er så sliten om kvelden. Fra imorgen av skal vi arbeide til åtte.»

«De vil ikke? Nei nei.»

«Jeg kan ikke.»

Hun hadde snudd. De gikk tilbake mot byen igjen.

Foran sin egen havegrind stanste han, og sa farvel og sa: «Husk, De har en venn i mig da, frøken Hustad.»

«Takk.»

Men den vesle, våte hånden lå som livløs i hans. –

Hun kom til husdøren. Ennå var det lys bak stuevinduet. Hun drev forbi.

… Et øieblikk hadde hun trodd ham. Et øieblikk hadde hun tenkt, han vilde ofre for henne. Vilde hjelpe henne ut av uvitenheten, op dit én kan få klarhet. Hjelpe henne, så hun en dag kunne ta igjen med ham! Han, som hadde fått oplysningen på vuggen!

Da hadde hun sett øinene hans.

Han var ikke til å tro på. Ikke han heller. Han var av de andre.

Fru Olsen, som kom med penger av «et godt hjerte». For å lette sin egen samvittighet kom hun! – Olaus, som sa, han vilde «tenke på det» når de bad om lønnspålegg. Han tenkte ikke på det; alt blev som det hadde vært; han tenkte på sig selv. – Vangensten, som hadde «lange, ledige aftner» – var det hennes beste han vilde?

164Han hadde ikke fulgt henne hjem engang! Hun var ikke av hans damer – han hadde stanset ved sin egen havegrind og latt henne gå!

*

Kari Hustad sa til datteren: «Nå har du sett Guds finger, ba’n. Nå har du fått se, Han husker på sine.»

En av de første dagene i september hadde pengebrevet kommet fra Amerika – tyve daler med bud og hilsen fra den eldste sønnen.

… Vi lever vel, Håber du og Karen Anna det samme. Indlagt 20 – tyve – dollars til en liden opmuntring for min kjære moder, om du ikke vil forsmå …

Sist i måneden fikk de telegrammet fra Utvær at Karis eneste bror – og den eneste gjenlevende på mannssiden av Vehaugslekten – hadde dødd. Det var den ugifte datteren, Beret, som telegraferte. Hun bad Kari komme til jordferden, åtte dager idag.

«Ho vet ikke bedre, stakkar, enn at jeg e som en annen,» sa moren. «Det blir du som får reise, Karen Anna. Vårherre har sendt oss midler.»

Reise den lange veien til øian nå midt i sesongen – forlise arbeidsdager og fortjeneste – bruke op pengene, de så vel trengte her hjemme! Hun syntes, det var umulig.

Men i moren steg minner fra barndom og ungdom som på en stor våg. Hun enste ikke, hvem som kom inn i stuen – for dem alle blev hun ved å berette om Vehaug og livet dér – om båtene, som drog på 165fiske – om broren, som nå hadde vandret. Tråere arbeidsmann både på land og sjø hadde ikke levd på øian; potet og høi, alt som grodde mellem steinene, hadde han båret inn på ryggen siden han var smågutt. Nye fiskeplasser hadde han funnet – garn kunde han knyte så hendig og rapt at han var navngjeten for det. – Og nå levde ikke annet enn jenter efter ham: Oline, som var gift med Nils Ytterbø, seks barn hadde hun sist jul, hun fikk kort ifra henne. Karoline, som hadde giftet sig med sønnen på Nesset, to år siden til november; og Beret, stakkar, som hadde mistet kjæresten på sjøen. Men Vehaugfolket kunde føre slekten hjem igjen til Hellig-Olav – det lå papirer efter han Ole, de lå i leddiken i den grønne kisten, dér de alltid hadde vært forvart, fra far til sønn. Dér kunde Karen Anna finne dem og lese om ætten, som sloknet med ham, som nå skulde i jora.

Lavt, med skjelv av sinnsbevegelsen i røsten, gikk morens ord over de bleke lebene. Ny røst og nye ord, syntes datteren – ja, som hadde én langt inne bak den tunge pannen endelig fått mæle … Og eftersom hun lyttet reiste dunkle minner sig i henne selv – minner om værblåst bakke, om blank sjø mellem solbakte skjær – om røde rognebær, trædd til perleband på tråd … Kanskje var det dér hun hørte hjemme? Kanskje satt slekten hennes og ventet på henne dér? På henne selv.

Da de blev alene, gikk hun bort til moren og strøk henne over håret: «Jeg får reise da, mor. Om du kan greie dig alene?» – «Han henter mig ikke, 166før jeg har fått hilsen fra øian. Han vil velsigne den ferden din, ba’n.» –

Dagene før hun drog, syntes Karen Anna hun kom nærmere moren enn noentid før. De snakket ikke om annet enn hjemmene der vest. Ingensteds var det så sopt og flidd, så lyst ute og inne. Roserøde og blå og gule malte de husene sine, dér. Ingensteds blomstret lyngen og anget porsen som dér – finere ull fantes ikke enn på Utvær-sauen; nydradd hyse i gryten, den smaken på tungen glemte ingen, som hadde kjent den. – Allting kom så innpå – det strøk en ny luft mellem veggene i stuen. Glemte røster vilde frem også: farens, morbrorens, ukjente skyldfolks og ukjente barns. –

Da Karen Anna satt på toget som kjørte vestover, følte hun at hun var full av venting og glede – et fritt menneske, som skulde hjem. På barmen hadde hun en stor pengesum – foruten gaven fra broren de femti kronene, hun hadde tatt ut av banken. Hun vilde ikke komme pengelens til folket sitt – i graven kom hun likefullt, om andre skulde koste det!

Timevis satt hun og så ut av kupé-vinduet – op efter lier og fjell, ut over dalene, de fór igjennem. Bjerkene stod gule, skrinne i løvet; ospen var flammerød, jordene lå grønne av hågress eller bleke av halmstubber – hus, brunsvidd i tømmeret av solen, tydde sig til hverandre på berghyller. I alle disse heimene gikk mennesker og slet med sitt … Hadde sorger og gleder, de også, grublet og tvilte og håpet som en annen. Det letnet så rart å tenke på det: 167livet vidde sig ut, det var folk i tusenvis på andre steder enn der, hun kom ifra!

Ansiktene på dem, hun skulde møte, tonte frem også. Somme husket hun, andre prøvde hun lete ut av tåkete minner. Med Beret og Karoline hadde hun lekt som barn; de hadde hatt hus borte i en bergklove, hatt fine krusbrott på bordet sitt, skjell og krabbeskall, hvite, glatte småstein og blank tang. Beret hadde to lange, svarte fletter nedover ryggen. Både hun og Karoline var brunøide; Vehaugfolket var mørke, alle. Farens slekt hadde vært rødlett og lys; men av Hustadætten levde ikke andre igjen på øian enn fasteren, Lisa. Om hun levde, da … Hun hadde hatt så skarp en røst – hun hadde vært redd fasteren, mintes hun.

Ja, her kom hun!

Reisen var lang. Tidlig om morgnen den andre dagen drog hun over fjorden med dampbåt. Da hun så igjen blånene, som hvilte mellem de høie fjellveggene, bunnløse og milde, så en kunde synke i dem og aldri tenke, dér fantes stein – så igjen sneen på tindene og den klare grønnfarven på sjøen – da rørte det sig så vemodig i henne, at hun vilde gråte. Her hadde hun reist den andre veien for fem og tyve år siden, dengangen foreldrene drog østover med henne og brødrene. Hun husket ikke stort annet enn skibsdekket – men enda var det, som hadde brisen fra saltsjøen ventet på henne alle disse årene. –

I byen, de kom til, var hun nede på bryggene og forhørte sig om båtskyss utover – som moren hadde sagt, hun måtte. Det blev til, hun skulde få følge en 168krabbebåt, som gikk til Vågen. Derfra blev det vel råd med å komme over til Utvær, mente skipperen.

Motorskøiten hadde stort rum midtskibs til lasten; på akterdekket stod det vesle, hvite styrehuset; under det var maskinen. Forut ved den stutte masten satte hun kofferten sin. Og på kofferten satt hun selv den første delen av turen. – Det var maksvær, et lett skydekke på himlen, grå fjord med svak dønning. Hun frøs litt, enda hun hadde strikketrøie under kåpen. Tom var hun også – det hadde ikke blitt annet enn kaffe til smørebrød-nisten dette siste døgnet. Motoren dunket jevnt og trutt, båten duvet så langelig – hun småfrøs og trodde, hun skulde bli sjøsyk; men da duppet hun av, gled helt ned på dekket og sovnet fast.

Med ett våknet hun – motoren hadde stoppet. Var de fremme? Hå nei – skipperen smålo – de var vel halvgjengen; men her i bukta skulde de ta inn is. Nå kunde hun «sjå ti øian». Han pekte. Og hun så noe langt ute i synsranden: en rad med skoddeblå skygger, såvidt skilte de sig fra havet, lå der og fløt i dis, lå med stevnene op i luften som båter.

«Men er det land, da?» – «Det e øian.» – «Men de svever!» «Det e hildringa. Lufta bygjer i slikt vêr.»

Hun stirret dit ut. Hildringa – det var et underlig ord. Både skipperen og gutten som stelte motoren, hadde slik sang i røsten; det var foreldrenes mål. Men Karen Anna hørte, det bare satt en atterklang igjen av det hos moren; som hun hadde mistet de 169fleste av ordene herifrå, også. Slik gikk det landsjentene på fabrikken med, når de kom til byen …

Ja, nå så hun øian da. Men det var moren som skulde stått her! Hun som kjente altsammen: nes og odder langs landet, fjorden og sjøfuglene – hun som var født til det og revet vekk ifra det og aldri hadde glemt det i «det fremmede». Hun som visste, at slik svevde hjemtrakten hennes mellem hav og himmel – gjemt i dis, med roserøde og gule hus, med de pene stuene og det stolte folket, som var av kongeætt …

Skøiten lå stille ved bryggen og tok inn is. Trillebørene blev tømt – langs efter en trerenne raslet småisen ned i rummet midtskibs. Skipperen stod ved siden av Karen Anna. Nå var det ikke fisket, som livnærte folk på øian lenger, sa han, nå var det fortjenesten på krabben, de fløt på. Men så rar næringsveien var ikke krabbefangst heller, så det hadde gått tilatters med folket derute, siden fisken hadde blitt lunet og det var blitt ødt og dødt på mange av de gamle fiskesta’ene.

Disse ordene blev ved å verke i henne, mens de stevnet utover igjen. Hun fikk sitte i det vesle styrehuset hos mannen; derinne var det ikke ørenslyd for motoren. Med lukkete øine satt hun og tenkte: det er gått tilatters med folket på øian. Men hun skuvet det vekk, hun vilde ikke tro det: på øian var allting godt. På øian skulde hun finne noe, hun hadde mistet.

I kveldingen kom de frem til Vågen; derfrå fikk hun båtskyss over til Utvær.

*

170I tre døgn blev hun på Vehaug hos Beret. Fredag kveld kom hun dit, lørdag var gravferden – mandag hadde hun tenkt å reise hjem, men da blev det storstorm og båt kunde ikke legge til. Havet valt med digre vannberg, ned efter rutene på huset silte væten; hun, som var fremmed, mente det regnet; men det var sjødrevet, som stod mange meter inn over øia. Hun måtte gi sig til ennå et døgn hos folket sitt.

Den kvelden, hun steg i land mellem oljetønnene på bryggen og med kofferten i hånden fant frem til Vehaug, var hun så forkommen av tretthet, at allting hendte som i halvdrøm – møtet med Beret og Karoline ute på berget foran det lave huset også. Men sålenge hun stanste på Utvær var det, som blev hun aldri helt våken. –

Jordferdsdagen landet en full-lastet skøite ved bryggen; det var Oline og Nils Ytterbø med alle seks barna, og folk fra de andre øiene, som vilde vise Ole Hustad den siste ære. Langsomt kom de ruslende op den veltråkkete stien til Vehaug og håndtokes med alle. Jaså, det var Karen Anna – ja, hun fikk være velkommen til Utvær. Kari var for gammel til langreis, ja det var vel så, det …

Da de hadde spist, bar mannfolkene kisten ut fra låven og inn i stuen. Tre tomme fiskekasser blev satt på kant midt på gulvet; Beret dekket kassene med et laken, og den hvitmalte kisten blev satt på plass. De to gifte døtrene bar frem hver sin krans av kulørte papirroser, og la dem på låkket. Og Karen Anna hentet myrtekorset, hun og moren hadde 171bundet; alle så på det og berømte det. «Det e vindusmyrt, meine i,» sa Beret, bøide sig og luktet på det og fikk tårer i de mørke øinene.

Kisten hadde stått på låven …

Ved sekstiden om morgnen hadde Beret vært inne hos søskenbarnet med kaffe på sengen. Hun var blitt sittende på sengfjelen hos henne, mens hun drakk den svarte kaffen. Det magre, slitne ansiktet var bitt av sol og vær; i det svarte håret, som var strøket stramt bakover mot fletteknuten i nakken, synte det sig alt en og annen sølvtråd. Men de var jevngamle, hun og Karen Anna … Og Beret hadde fortalt om den døde:

I de tre siste årene hadde han vært sengfast. En tid hadde han ligget og bøtt garn; på slutten hadde han vært for låk til det, også. Men i høst som var, hadde han vært ute en tur; det var et spir: så ussel han var, så hadde han villet til løa. Beret hadde mest båret ham frem til løekloppen; han hadde hørt høiet var fint; han vilde se høiet. Og da han kom til kloppen, hadde han lagt sig på fire og krøpet op og inn på løegulvet. Der hadde han ligget både vel og lenge og glant. Så hadde han sagt: Farvel herinne, no kjæm i ikje hit meir.

«Men han far kom då dit eingong tel. Ka han såg då, det veit ingen uten Vårherre, Karen Anna.»

Karen Anna hadde spurt, åssen Beret hadde greid å stelle faren og gården og kua alene alle disse årene? «Du veit, i e utsleten,» hadde hun svart, – Men hvad de hadde levd av? – «Me he ein sver butikksgjeld.» –

172Nå stod kisten midt på det enerstrødde gulvet i den lave, lyse stuen. Nye folk kom ruslende, tilslutt var de over tredve med barn og voksne. Svigersønnene leste ut av bibelen og sang hver sin stund. Solen skinte inn gjennem de små rutene. Døtrene gråt, da de bar ut kisten, Beret gråt høiest. Og Karoline sa til Karen Anna: «No he slekta levd her på Vehaug i fire ledd, i hundre og femti år he slekta slitt her. No e slekta vekke.»

Nede på den smale plankebryggen satte de kisten fra sig, og mens hvite skyer drog over himlen, og solen brøt frem og kom bort igjen, sang alle samstemmig en salme. Så tok de kisten ombord i motorskøiten. Karoline fulgte, med brystbarnet i armen; efter henne fler kvinner, som vilde med til Kirkeøia og se til gravene sine. Sist gikk resten av mennene ombord; de hadde spader med sig til å grave graven. – Beret la sig frem over en av de tomme oljetønnene og hulket; så reiste hun hodet og ropte til dem i båten, at kransene og korset fikk de huske å ta med sig hjem igjen, så de kunde bli lagt på graven, når presten kom for å jordfeste han far. – Hun og Karen Anna og Oline, som var svanger med det syvende barnet, skulde bli hjemme på Vehaug og stelle istand mat til jordferdsfolket, når de kom tilbake.

Før ved femtiden kunde de ikke vente dem; men de hadde nok å styre med. Det skulde være fiskeball og kjøttkaker til målet, Karen Anna stod ved siden av Oline ved benken foran kjøkkenvinduet og skrapte hyse; Oline finskrapte det seige fiskeskinnet så det var et syn … Beret gikk til og fra. Da en 173stund hadde gått, snakket søstrene sig imellem om sitt; de hadde spurt gjesten ut om ett og annet, følt på tøiet i den nye, svarte blusen hennes og forhørt sig om prisen; villet ha rede på værlaget dér hun kom ifra; siden blev det mest som var hun ikke, syntes Karen Anna; rar og nummen stod hun og strevde med arbeidet og hørte taus på praten deres. Hun forstod at Beret skulde flytte til Oline, når allting var over. Vehaug skulde selges; de nevnte folk, de hadde som en tanke på vilde kjøpe gården. Og de regnet på summen, det kunde bli. Først skulde gjelden hos handelsmannen betales; så blev det å dele det, som var igjen. Om det blev noe, da. Kommoden i kammerset fikk Karoline få. Kisten skulde Oline ha, hun, som eldst var …

I leddiken i kisten ligger slekten, tenkte Karen Anna. Et papir. Et gammelt papir …

Oline undret, om det blev såpass kontanter at hun kunne rå sig en kåpe til vinteren?

Lavmælt og syngende snakket de om sitt. Når hun så op, var ansiktene deres som før – stille og magre og alvorlige. – Oline bar ut fiskeavfallet. Hun satte trauet foran sig på maven som på et brett. –

Om kvelden var mange samlet i stuen. Der var få stoler; en benk blev båret inn fra kjøkkenet; dér satt de seks Ytterbøungene på rad bortved veggen. Den minste sov med hodet i fanget hos en av søstrene. En av grannekonene spilte på guitar og kvinnene sang til; mennene småpratet sig imellem og røkte pipe. Karoline hadde spebarnet i kneet; når det tok på å sutre, åpnet hun kjolelivet og gav det bryst.

174Det var ingen herinne som snudde på hodet for om Karoline tok frem brystet sitt. Så langt var det imellem en mor og en annen … Karen Anna fikk tak i den vesle hånden, barnet kavet med, mens det lå inntil og drakk. Lavt fortalte Karoline henne, at barna fikk su i årevis her på øian, sålenge det var noe å få da, sålenge til én fikk en ny å bære frem. Siden smakte ungene knapt melkedråpen; det som blev av melk for dem som hadde ku, blev sendt og solgt til meieriet for kontanter. Så siden blev det bare kaffe for ungene med. –

To av Olines barn lå i sengen hos Karen Anna om natten. Det stod slik varme av de små kroppene; sommetider sparket de henne, andre ganger klynket de i søvnen. Den ene var mørk, den andre lyshåret. De hadde slike voksne alvorlige fjes mens de sov, også.

Søndag morgen reiste hun med Ytterbø’s og resten av ferdefolket til en av de andre øiene. Nils gikk selv rundt med henne og viste frem det nye bruket sitt. Hus og uthus hadde han bygd, alene, for to år siden; ja, grunnmuren hadde han satt bort på akkort, da. Naust hadde det ikke blitt utvei til ennå, båten lå ophvelvd i fjæren; men det skulde da bli. Det var fem mål jord til gården, mest ener og lyng og småbjerk; men det skulde da bli jordvei. Og potetland hadde de; her var torvmyr også; her var gildt.

Oppe på berget, som helte slakt og slett ned mot bukten foran huset, blev hun og mannen stående og se ut over storsjøen.

«Han kjæm frå vest, no fær me styggevêr,» sa han.

175Hun stirret på den blanke sjøen, som båret inn mot fjellet i lange, tunge dønninger og bruste og brast; langs efter bukten laget den en hvit skumstripe; og en ny og en ny … Hun spurte Nils, hvorpass han kunne tjene om året, herute? Å, ifjor hadde det blitt trehundre kroner og vel så det. – «Tre hundre kroner?» – hun snudde sig og så på mannen, som stod så trygg på berget sitt, med de rolige øinene under nesten hvite bryn. «Da har du en veldig butikksgjeld da, Nils?» – Nei, svarte han. Slikt som fisk og potet og torv slapp han kjøpe. – «Men kjøtt da?» – «Kjøtt?» han smilte. «Me ét då ikje kjøtt, veit du.» Og litt efter sa han, at i gode år hadde han tjent optil syv hundre kroner. Ja – hadde han såsant hatt ti kroner uken i kontanter, skulde han klare sig storveis, da vilde han regne sig for rik. Lånet, han hadde fått å bygge for, det hadde kommunen skaffet ham – sytti kroner betalte han av på lånet. Tyve kroner hadde han i skatt. «Men i kan då få eit stort varp ein dag, veit du!» Og han så ut over småskogen og enerbuskene og sa: «Nær me fær jora istand, ska du fe sjå!»

Hjertet hennes slo hardt og vondt. Med en hel femtikroneseddel på barmen stod hun her.

«Kan du følge mig til butikken, Nils?» – En av ungene kunde følge henne – men det var da søndagen, mintes hun ikke det? – «Jeg kommer inn lel, når jeg vil handle.» – Ja, dersom han Peder var hjemme … Hun kunde prøve. –

En av småjentene blev med henne og viste vei over øia. Vesle-Marit gikk barføtt, sprang så lett i 176den lappete stakken; men det var knapt ord å få av henne. Da og da kom et vindstøt, bjerkene bøide sig i det, gule blad seilte ut over myr og berg. Straks veien bar opover, så de sjøen – streng og grå så langt øiet rakk. –

Karen Anna fikk handle, søndag eller ikke. På nonsbordet på Ytterbø var det ost og finbrød, stabburspølse og dåsemat, hvitt sukker og søtepler. Alle barna hadde fått sjokolade og drops,

«Det e verre enn julekvelden,» sa Oline. «No he me storfremmen, bå’n.» Men de mørke øinene hennes slapp ikke alvoret. Karen Anna så, hun var lik moren: det samme krusete håret, den samme lave, sterke pannen; men om munnen hadde Oline et annet drag; engang hadde hun smilt og ledd, det var til å se ennå …

Mens de stod i det umalte kjøkkenet og vasket op efter målet, sa hun til henne:

«Han er svær til å røke, han Nils, Oline.» – «Han kjøper ein tobakks-eske om uka, til søtti øre, han kjøper då ikje meir!» – «Hvad kjøper du dig, da?» – «I? Hjelpe meg, i e då ikje mannfolk, lel!» «Du unner’n tobakken, da?» – «Ja då, i unne han Nils tobakken lel! I e då ikje nokken heidning! I unne han alt, so’ godt e!»

Hun stod med koppetuen i hånden, da hun sa det; skjørtet stompet op foran føttene i de tunge støvlene, ansiktet var skjollet og skjemt; men enda gled det noe vakkert og ungt over den fattige, svangre skikkelsen; som brøt et lys uforvarende ut av gjemslet …

Da mannen ut på eftermiddagen satte Karen 177Anna over til Utvær, brukte han sjekten. Hun satt i atterstevnen og så på det stille ansiktet hans, mens han rodde i seige tak op og ned de lange dønningene. Han eide én, som «unte ham alt» … En, som gikk tung med det syvende barnet, som hadde glemt å le; men som enda hadde råd å elske … Hun prøvde tenke sig i Olines sted: Gå i arbeid fra morgen til kveld i de tre uferdige rummene; klæløs selv, med halvnakne unger omkring sig. Være med å plukke stein ut av jora, være med å skjære torv. Bære inn vann; vaske og skylle ute. Slite for mann og barn, bli tidlig krøket og tidlig gammel, ikke se annet for sig enn mer kav. Og enda ha en varme inni sig …

Nei. Det var så umulig! En måtte ha levd all sin tid lengst ute mot havet for å bli slik! En måtte ingenting vite og ingenting annet ha sett for å finne sig i slikt! Det var ikke menneskelig. Eller også var det for menneskelig, da! Hun bøide sig brått frem og sa:

«Du har vært heldig med kjerring, du Nils!» – «Meine du det? Ho e vel som kvinnfolk fleist. Og du gjeng ugift, du?» – «Ja, før skal jeg dø ugift, enn jeg vil slite som Oline!» – «Jaså? Du kan ikje få nokken du, då?»

Det skar et kvast glimt mot henne fra de lyse øinene.

«Du tror ikke det?» – «Hell’ du slekte kanhende på mor di. Ho Lisa sei, ho Kari vilde ikje ha han Reinert, då ho væl hadde fått’n. Ho va fin å sjå på, ho so’ du. Berre å leve ugift, enn gå sta og gjære uløkke på ein heil kar – i heldt med deg i det.»

178Hun kjente, hun blev brennhet i ansiktet, og hun bøide det inn mot hånden. –

Mandag kom stormen ifra vest. Hun satt bakom glasset og så på dråpene, som silte ned efter det; hun prøvde skille berg og sjø. Været vilde ikke gi sig; det blev heller verre. Beret heklet på rute til sengteppe med hvitt garn; når hun tidde, trengte små sukk sig frem mellem de sammenklemte lebene. Stol og bord, kråskap og ovn stod som kuet i stormulet; den rene, lysmalte, øde stuen lydde bare på stormen …

Karen Anna spurte søskenbarnet, om hun aldri lengtes vekk? – «Men kjere folk, i e då heime!» Beret smilte plutselig. – «Kanskje du kunde få det bedre på en annen plass, Beret?» – «Berre? I høyre då ikje anna, enn at småfolk gjeng arbe’slaus, kor det e! Det e vel Vårherres vilje. Det nøtte ikje å sette seg op imot Han, mårr!»

Karen Anna tidde. Herute kom én ingen vei; herute nyttet det ikke å snakke …

Akkurat da de skulde sette sig tilbords og spise fiskeball, tok det i klinken på kjøkkendøren.

Men var det folk ute i dette været?

En liten, bøid kvinne, våt som en kråke, kom tuslende over dørstokken.

«Men i meine, det e du, so’ e ute og gjeng i styggevêret, Lisa Hustad! Enn kor blaut du e!»

Den gamle satte kjeppen fra sig innved dørkarmen, håndskygget og så med små, blakke øine fra den ene til den andre.

«I he spurt, dotter has Reinert he komme’ tel 179jordferda has Ole,» sa hun, høit og med merkelig sterk røst.

Det var fasteren. Da Karen Anna holdt den kalde, våte hånden i sin, speidet hun inn i det gamle ansiktet efter likhet med faren. Men det var som grodd igjen av rynker og furer; den tannløse munnen lå innsjunken; øinene hadde en død tinn-farve. Hun måtte være over åtti, fasteren …

Siden, da Lisa hadde fått av sig hodetørklæet og satt tilbords med dem i tørre klær, Beret hadde flidd henne, kjentes brordatteren ved det strie håret, som enda hadde rødlig lét mellem sølvstrimene.

I stormen hadde det gamle støvet gått innpå milen fra stuen sin vest på øia.

Da hun hadde spist og bedt fra bordet, tok hun frem en stutt, svartbrun krittpipe, fant en papirtutt med tobakk i lommen på understakken, og lot Beret tende for sig. Hun sudde og drog for å få liv i den fuktige tobakken; kinnene blev vekk på henne som på en dødning.

«Du lyt sætte deg hit, ba’n, so i kan høyre, ka du sei,» bad hun. Og nå tok hun på å spørre. Hun vilde ha greie på brødrene til Karen Anna. Vilde vite, hvad Kari drev med. Da hun fikk høre, brorkonen var syk og ufør, dirret det til i alle rynkene, de rødkantete øinene klippet fort – hun nikket to-tre ganger, snudde hodet og spyttet.

«Ho Kari he måtte gje seg no, då? Jaja. I gjekk no korsom va fram idag au, i, Beret mårr.» Og hun spurte, om brorkonen var kommen på kommunen 180nå, da? – «Jeg har arbeid,» – ropte Karen Anna. – Stod ikke på for den, som hadde barn til å forsørge sig! En annen fikk ta imot, hvor det kom ifra. Og hvormeget kunde Karen Anna tjene til mor si om året? – Det kunde bli en ni hundre eller tusen kroner; ja så omtrent da.

Beret slapp heklingen og slo ihop hendene.

«Ho-i!» Den gamle stirret. «Ho-i!» Men så vilde hun vite, hvad fisken kostet der Karen Anna kom ifra? Om de hadde melk? Og hvad hun drev med? «So du e skreddar, du? Ja, i ser då, du e fin i kle-veien.»

Frem og tilbake gikk praten; den søte tobakkslukten fylte stuen.

Beret bød den gamle bli natten over på Vehaug. Nei, nå hadde hun utrettet ærendet sitt, nå hadde hun fått sett datter hans Reinert, nå vilde hun ha att klærne sine, nå vilde hun hjem.

«Men i jøsse namn, Lisa! Du fær han imot no!» – «Han he spakna, mårr. I kjenne det i skrotten, i kjenne, han he spakna. I rusle og gjeng, i kjæm då heim denna gången, au.»

Men hun skulde ha sig et glass, før hun gikk. Beret hadde igjen en slant av vinen, hun la ifjor; det var nype- og gulerotvin, Lisa fikk da smake på brygget hennes.

Den gamle tømte glasset i ett drag. Strøk sig med håndbaken over munnen og nikket: «Han va sterk og go’, vinen din. Sterk og go’!»

Og det ulmet et slags liv frem i de blakke øinene; hun festet dem på Karen Anna: «Far din kunde ha 181levd på øian all sin dag. Hadde han assurert. Men han fekk ikje assurere skuta. Ho sa, Vårherre hadde skuta i si verje. Ja, so tok han heile båten, då. Og dér satt han Reinert og va skutelaus. Og dermed strauk han ifrå øian. Då bar ho seg, då, men då va det for seint å vere Kari, då. For då hadde han Reinert vorte likegla. Og sia blei han lende-lam, he i spurt. Men no e ho hjelpelaus sjøl, ja; for straffa kjæm – ho kjæm til den, so’ heite Kari, au.»

«Mor har slitt for ham og for oss, sålenge hun var god for!» ropte Karen Anna.

«Ja då, stakkar, ja då! Ho va vel ikje ringere. Ho vilde ikje på kassa. Og han Reinert la ho i grava; i veit det, i veit, mårr!» –

Søskenbarna stod utenfor bislaget og så det gamle kvinnfolket stavre sig frem mot vinden ut efter berget.

«Ho kjæm no vel aldri te nokka på denna turen?» undret Beret. – «Jeg er likegla!» – «Ho hata mor di, men du ska’ ikje vøre, Karen Anna. Gamle jenter vert biske. Ho Lisa he aldri vore borti mann, – ho he ikje eingong hatt ein, som blei.Forfatternote: blei = druknet. Det va Reinert for altsammen, det. Ho va et leiels mot mor di, so lengje dei budde her.» – «Det har mor aldri sagt.» – «Nei. Ho Kari va ein kristen.»

Hjem – komme sig hjem! Brystet løftet sig på Karen Anna i en vé, hun knapt kunde bære.

«Tror du båten kommer inntil imorgen, Beret?» – «Han he gått meir nordlig – i trur, han legg seg 182tel natta. Då kjæm skøita has Andreas etter tomtønna – då fær du skyss. E du lei Utvær, no?»

«Jeg er ikke herfra,» svarte hun. –

Ti kroner la hun i kommoden på Vehaug, før hun reiste. Tyve hadde Oline fått. Konvolutten på barmen var borte. Men det var det samme, bare hun selv kom vekk ifra øian.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.