[12]

193Oktober kom med sludd og regn, med tø og frost. Sjøen kravet sig langs stranden, østenvinden herjet i skogen, gater og veier blev hvite av våt sne og svarte igjen av leiret søle. Det var godt å være i hus – like gjerne kunde én sitte på systol som et annet sted! Pånytt blev arbeiderskene på fabrikken et lite samfund – det var slutt med sommerens flakking og med turer på skogstier de milde høstkveldene; her var små lag av venninder, landsungdom, som holdt sammen, bypiker, som gjorde likeså; men på verkstedet følte de sig som ett og kanskje sterkere enn før.

Ladi Kristoffersen satt på plassen sin ved et av langbordene; og den første tiden var det om å gjøre for mange av syerskene å vise henne at hun var velkommen iblandt dem, – det var enda et par, som gjorde sig ærend til kvisten hennes og hadde med sig en pose kaffe og annet småtteri til en gammel kollega. Bare to lot sig ikke merke med at her var skjedd noe, som skulde sones for; den ene var Karen Anna Hustad, den andre var Ladi selv.

Ladi tedde sig som ellers. Hun hadde aldri hatt selskap med noen; når folk snakket til henne, eller til og med banket på døren og steg inn med 194gaver, møtte de det lange, urørlige hesteansiktet med øinene, som så fremmed på dem. Hun stjal arbeidstid som før, gnudde og sydde i lokalet når det var tomt for andre. Det var bare, når Olaus kom inn og gikk runden mellem bordene, at hun løftet det tunge blikket og lot det følge ham, sålenge han vandret fra plass til plass på de utvendte føttene.

Den morgenen, den gamle jenten vendte tilbake, så Karen Anna ufravendt på henne, til hun satte sig ned og tok på med arbeidet. Da drog hun et langt åndedrag – nå var det på stell igjen herinne! Men med det samme merket hun også at hun ikke hadde noe usnakket med Ladi. Hun mintes den kolde vinterkvelden, hun hadde møtt henne og syntes synd i henne –. Ladi hadde ristet henne av sig. Ladi vilde være i fred; det var grunn nok til å la henne være det, nå også. Hun skyldte henne takk for at hun var blitt årsak til seiren, hun hadde vunnet herinne; men hun visste, at den takken var Ladi likesæl med. For Ladi var en rest av et menneske … Hun var det nederste; hun var bunnfallet; hun var ropet fra en verden, som lot slike som henne forkrøple sig frem. Annet var ikke Ladi; så meget var Ladi …

*

En kveld sist i oktober satt hun sammen med Birgitte Andersen på en av benkene i Arbeidersamfundet og ventet på at en agitator fra Oslo skulde komme på talerstolen.

Mange ganger hadde hun vært på slike møter og hørt folk fra fagforeningene agitere. Hun hadde 195sittet og tenkt: ja, det er da riktig også, men –. Hun hadde holdt igjen; hadde hun kjent et oprør som vilde frem, hadde hun kuet det. Det var noe annet, som ventet henne – noe med å sitte i en stue med vegger dekket med bøker – noe med en solstrand langt borte – noe med en mann, Karen Anna Hustad fra øian kunde være bekjent av.

Nå satt hun her og mintes de døde drømmene sine og krøp sammen i kulden fra de store veggene. Kom ikke Randem på talerstolen snart? Hun tok borti den magre hånden til Birgitte og hvisket: «Tror du, han er god?»

«Han er saklig og real. Jeg har hørt ‘n i Oslo.»

Ja, han var real. – En liten, tynn mann, kunde vel være i førtiårsalderen. Uanseelig og uten fakter. Stod på katetret med hendene omkring lesepulten og snakket med jevn, rolig røst. Snakket om partiets opgaver.

Karen Anna lyttet, som hadde hun aldri hørt dem nevnt før.

Da han hadde gitt en utsikt over det som var gjort, og det som ennå stod igjen i kampen for bedre kår, steg farven litt i det skjeggløse ansiktet. Og før han sluttet – han hadde talt innpå halvannen time da – løftet han hendene en eneste gang ut imot den fullpakkete salen. Det var da han sa:

«Det kan være dem som svikter oss under arbeidet – folk, som går trøtt – folk, som får godt utkomme og glir ut. Men det er ikke dem, vi kaller våre verste fiender. Nei, de usleste vi har imot oss er alle dere som går likegla’ og lunkne og kaller dere ved arbeiders 196navn, men enda holder dere unda bevegelsen og ikke slutter op i rekkene som kjemper for dere, og har skaffet dere de goder, dere nyter godt utav, men aldri har rørt en finger for å erhverve! Det er slike folk som er dødvekten i bevegelsen vår; det er dem som sinker den og gir motstanderne våre våben imot oss! For likegyldighet er en snikende sott, som lammer oss i frihetskampen – i den største kamp, som har vært kjempet her på jora.»

Karen Anna var den siste som sluttet å klappe, da foredraget var forbi. Brennhet i håndflatene, brennhet i ansiktet reiste hun sig og stirret på døren bak talerstolen, da den lukket sig efter den gråklædde manns-skikkelsen.

«Nå går vi,» sa Birgitte.

Men hun stod.

«Ska’ du bli her, Karna?»

Da snudde hun sig og så på venninden – så henne og sa: «Gå du.» – «Jeg skal vel ikke gå alene?» – «Jeg vil inn og snakke med ham. Jeg – jeg har noe, jeg vil spørre om.» – «Da får du svinte dig, for han skal på Kaffistova med styret –»

Og Birgitte gransket Karna – blev litt blekere og sa sakte: «Jeg har stått i fagforeningen i tre år, om du vil vite det.»

Karen Anna nikket: «Ja, jeg har hatt som en tanke på, at du stod der.» – «Vil du melde dig inn, du?» – «Ja, nå melder jeg mig inn.»

Hun så gleden i Birgittes små øine – rørte ved hånden hennes og gikk fra henne opover salen. –

Fire-fem menn stod og snakket sammen i rummet 197bak det store lokalet, da Karen Anna kom dit inn. Alle tidde og så på henne. Hun hilste med hodet til de kjente – snudde sig mot foredragsholderen og spurte lavt, om hun kunde få snakke med ham et øieblikk? «Jeg er Karen Anna Hustad; jeg er skredder på brødrene Strandes konfeksjonsfabrikk.» Mens hun sa det, blev hun tom oppi hjernen. Hvad var det, hun vilde si til den fremmede mannen? Som langt borte ifra hørte hun, han svarte, at han hadde knapt med tid, men –. Han skulde ut og spise med kameratene, men –. Hvis det ikke blev for vidløftig?

«Vi kan vente på dig på Kaffistova, Randem,» sa baker Nilsen. – En for en gikk mennene langsomt ut.

Randem så fort op på den høie piken; så bort. Hun stod litt lut; brystet gikk på henne. «Var det noe, De vilde spørre om, kanskje?»

Den lave, trette røsten hjalp henne til å se op. Det er det at jeg … Det er det, at vi …»

«Vi kan sette oss.» Han gikk til veggen, løftet frem en stol til henne; satte sig selv et stykke borte.

Hun foldet hendene og bøide sig over dem. «Jeg er en av dem, De snakket om ista. Jeg har vært av de likegyldige. Men det er blitt anderledes. Jeg vil gjerne være med.» – «De er ikke organisert?» – «Nei.» – «Da er det bare å melde Dem inn.» – «Ja.» – «Det er vel fler fagorganiserte på fabrikken?» – «Jeg tror da, det er noen.» – «De vet det ikke?» – «De snakker aldri om det.» – «Så?» – «Vi kommer ingen vei lel på konfeksjonen.» – «Så?» Han strøk 198sig over pannen. «Ja, det er ofte dårlig stell på slike småbedrifter. Men det står jo til dere selv å endre det. Det er å gå på og holde ut, det.» – «Vi har så liten lønn. Vi er redd kontingenten – også om vi skulde bli mer arbeidsløs, i en sympatistreik eller slikt. Vi har ikke mot på det.» – «Hvad lønn har dere?»

Hun fortalte det. Samlet sig og tenkte med nyver mellem brynene. De sydde pr. stykk; men det kom jo an på laget og kraften hos syerskene, hvad det kunde bli … For A-jakker var det fem, femogtyve pr. stykk. B-arbeid blev mindre. For knickers to, femti. For småplagg tre til fire kroner. Selv kunde hun tjene litt over fem kroner dagen, når hun hang i. «Men det er da dem som bruker mer enn dagen på en vest.»

«Og det lever dere av?» – «Vi frister da!» hun løftet ansiktet, munnvikene drog sig litt opover. – «Og ellers? Dere har feriepenger?» – Da måtte hun smile helt ut: «Ja, ferie har vi nok av, både sommer og vinter! Vi slutter rett som det er for en uke eller to, eller også for en måned. Og så er det jul da – og påske og pinse. Feriepenger har vi aldri sett en øre av.»

«Og det finner dere dere i?» Han la hendene på knærne og bøide sig frem mot henne – de grå øinene hadde fått liv. «Men er dere reine fjols, da? Men i herrens navn! Når dere må sulte lel, hvorfor organiserer dere dere ikke?» – «Sulte gjør vi ikke, om vi ikke akkurat er mett. Det er som jeg har sagt – vi er redd å miste plassen vår.» – «Da har dere neigu 199ikke bedre fortjent! Dere stemmer kanskje ikke med partiet, heller?» – «Det var svært få ifra oss som gikk og stemte siste gangen.»

Han så en stund på henne.

«Da har De en fin jobb foran Dem, frøken – jeg husker ikke navnet Deres?»

«Karen Anna Hustad,» sa hun med blikket i hans.

«Frøken Hustad. Da kan De utrette noe – er det så, De har viljen. Kall sammen kameratene Deres, få dem inn i organisasjonen, gå til sjefen og sett Deres betingelser!»

«Jeg har vært hos sjefen. Det blev til ingenting.»

Han hadde reist sig. Nå rev han høire hånd ut av lommen og fektet litt med den. «Det blev til ingenting – selvfølgelig! Hvorfor skulde han ta hensyn til en … til e pen pike, som kommer tuslende alene og ber for sig? Han vet sgu bedre! Han vet De ikke har annet enn tomme lufta i ryggen! Men når alle kommer, da skal vi se litt på’n!»

«Alle? Det blir umulig …» Hun stirret frem for sig, som så hun ut over de bøide ryggene på verkstedet.

«Hvormange er dere?» – «Vi kan vel være en seksti-sytti stykker.» – «Få med Dem halvparten – få med Dem tyve, tredve damer. Dere blir snart fler, står dere.»

Hun hadde fått høi farve; tårene var så nær at øinene blev blanke av dem. «Ja, stå skal vi vel, har vi først reist oss,» sa hun skjelv, men høit.

«Dere er ikke alene, husk på det! Dengangen far 200min meldte sig inn i organisasjonen, for førti år siden, da gikk han med medlemskortet i lomma som en tyv med tyvegodset sitt. Og da de fikk rede på det på bruket, lel, fikk han avskjed på dagen. Åssen er det idag? Jeg tenker vi sier de er gla til, de får forhandle med oss! Jeg tenker vi sier vi er sterkere! Og vi skal bli de sterkeste, for vi er de fleste – det skal det ikke sjeni til å regne ut! Du trenger ikke være redd! Du har mer enn halve landet i følget ditt!»

Hun hadde reist sig. Han tok hånden hennes og klemte til om den. «Åssen har det båret til, at en som De har gått likegyldig så lenge?»

Hun holdt sig fast i hånden hans – slapp ham ikke med øinene. «Jeg – jeg har villet være en av de andre. Jeg har ikke villet kjens ved mine.»

«Stakkars lita,» sa han. –

Da hun tomlet ned den steile trappen fra bakgangen til porten, hørte hun de faste stegene hans bak sig. Og da hun hadde tatt farvel med ham under lykten utenfor den store bygningen, og gikk gatene hjemover, hørte hun dem ennå: hun var ikke alene.

Han hadde sagt, han kom til å stanse her i byen om tre uker eller så, når han var ferdig med turen sin nordover. Da skulde hun ha nytt å fortelle ham!

De hadde avtalt, de skulde møtes på Birgitte Andersens hybel. Hos Karen Anna var det rådløst – moren var blitt kleinere, hun lå det meste av dagen nå og hadde folk sittende ved sengen sin fra morgen til kveld. Sammen hadde vennindene lagt over hvem 201av syerskene de skulde be komme på møtet: de solideste av skredderne, kamerater, de kunde stole på, og som det var lønt å snakke for. Karen Anna skulde forklare om saken; dagene før tenkte hun på det hver stund, mens hjertet rente til i brystet.

Tyve piker hadde de tilsagt. Alle hadde vært villig; de skulde møtes hos Birgitte lørdag kveld for å prate om forholdene på konfeksjonen og felles interesser – slik hadde de to formet tilsigelsen. Bare den enogtyvende hadde de om fredagen ennå ikke varslet – til Rakel Iversen vilde Karna gå i hjemmet hennes. Rakel hadde trukket sig vekk fra alle kameratene i det siste – Rakel gikk sine egne veier; på verkstedet hadde hun med sig det nye testamentet, satt og leste i det i frokost-hvilen og var vanskelig å få ord av. Men Karen Anna trodde da, de skulde få henne med.

Da hun gikk bakkene opover mot Iversens hus fredag kveld, blev det for hvert skritt som mer om å gjøre at Rakel var villig. Alt, hun hadde hatt sammen med henne, våknet, hun kjente en heftig lengt efter å bli fortrolig med Rakel igjen, som de hadde vært det i godt og vondt årene opgjennem. Ja, det blev så sterkt, at da hun vadet i nysneen frem til Iversens hustrapp, syntes hun at nektet Rakel, da vilde noe av henne selv bli igjen utenfor i mørket …

I gangen hørte hun snakk inne fra stuen: fru Iversens trette mål og en sint gutterøst. Så var vel kjøkkenet tomt … Foran Rakels dør tok hun sig til hjertet: om det var så vel at Rakel var hjemme og alene! –

202Hun satt under lyset fra taklampen og skrev ved bordet foran vinduet. I det samme Karen Anna kom inn, la hun hendene flatt ut over papiret og så skremt op. «Jeg hørte ikke, du kom!» – «Jeg gikk stilt. For jeg vilde gjerne treffe dig alene.» –

Rakel hadde sopt papir og skrivesaker ned i bordskuffen. «Men – de har da ikke vunnet å kjøre plogen ennå!» – «Nei – det var tungt å gå, vet du. Men jeg måtte treffe dig i kveld.»

De tidde og så på hverandre. Med ett fikk Karen Anna tårer i øinene. «Du er da kommen så bort ifra mig, Rakel, at! Det er da snaut, vi ser hverandre mer!»

Den andre snudde ansiktet vekk. Hun var blitt så tynn i håret … Det skilte sig allesteder, så den hvite hodebunnen lyste frem.

«Men – vi er da venner, Rakel?» – «Ja. Vi er da det …» – «Du – du er da ikke fremmed for mig, Rakel?» – «Vi skal elske hverandre.» – «Ja – vi har da holdt isammen alltid, du og jeg?» – «Vi skal forlate alt og følge Ham.»

Karen Anna satte sig på divanen. Hun kunde ikke komme frem med det, hun hadde å si … Det vesle, bleke ansiktet til Rakel var som dødt; bare de store øinene flakket.

«Satt du og skrev?» – «Ja … Jeg skrev litt. Jeg skriver til ham om kveldene. At han må omvende sig.» Et nu festet hun blikket på Karen Anna. «At han må omvende sig før det blir forsent.» – «Har du fått adressen hans?» – «Adressen hans?» En undring gled over de veke dragene, som skjønte 203hun ikke ordet. «Jeg har skrevet, at det er jeg, som har tilgivelse behov. Jeg bad Gud, Han måtte hjelpe mig i synden; jeg har besmittet navnet Hans med en ugudelig bønn. Jeg vet ikke om det er tilgivelse for det. Tror du det er tilgivelse for det, Karna?» – «Det er vel tilgivelse for alt.» – «Tror du det? Ja, det står da, at om syndene våre er røde som blod, skal de bli hvite som sne.»

Karen Anna reiste sig – satte sig på en stol, vekk fra divanen. Dér hadde Rakel ligget – dér hadde det skjedd – dér hadde blodet hennes flytt …

«Har du hørt fra Edvin, Rakel?» – «Hørt fra ham?» Hun rykket til i hele kroppen. «Jeg vil da ikke høre ifra ham! Om han kom, da vilde jeg … Vik ifra mig, vik ifra mig! Og om han prøvde kysse mig, da skulde jeg …» Hun bøide sig frem, la pannen ned mot armen og ynket sig.

Karen Anna strøk henne over hodet; fort drog hun sig unda kjærtegnet. «Du skal ikke røre mig! Ingen skal røre mig!»

Så langt var det kommet med henne … Det blev så tungt inni Karen Anna, som sank en stein gjennem brystet. Likevel tok hun enda en gang bort på henne, tok Rakels hånd og holdt den i sin. Det sitret i den, men hun fikk beholde den. «Du går rent for alene, Rakel! Du snakker da ikke med noen lenger! Nå – nå er jeg kommet for å spørre, om du vil være med til Birgitte imorgen kveld? Anna kommer, og Ingebjørg og Gyda og Berta og Gina og Olga og Mally og Jakoba og enda fler. Og du vil da komme, du også? Vi skal holde møte.»

204Rakel rettet sig op; hun så våkent på Karen Anna. «Er det vekkelsesmøte?» – «Nei – ja – en kan kalle det så, også … Birgitte og jeg vil få skredderne til å melde sig inn i fagforeningen. Så det kan bli trygt for oss,» – «Å,» Rakels munn drog sig op ved arret. «Fagforeningen har dyrets merke. Det sier mor din også.» – «Har du hørt slikt tull, Rakel!» – «Det sier du, for du ikke er oplatt. Du har ikke nåden. Du går i mørke.»

Nå bøide Karen Anna sig frem og snakket inn i det slappe, stille ansiktet på andre siden bordet. Hun minte Rakel om lønningene på fabrikken – om usikkerheten de levde under – om de lange, arbeidsløse ukene, om gjelden, de kom i. Om gamlehjemmet som ventet på dem, når de en dag var trådslitne og ikke orket lenger. «Og det er alt vi har å se frem til, det er målet, vi sliter for hver evige dag – annet har vi ikke å holde liv i oss for, slik vi har det nå! Bare for at vi er fjols og ikke har fremferd! Bare for at vi ikke har mot! Og ikke fortjener vi bedre, heller, når vi ikke går inn i rekkene og står sammen med kameratene våre hele landet over!» Øinene lyste på henne – her var én til, herinne. En, Rakel ikke så, men som hun kjente og holdt sig fast i! «Og du kan ikke undslå dig, Rakel! Du vil ikke la mig gå alene dit imorgen kveld! Du og jeg, som har holdt isammen siden vi var små!»

Rakels øine flakket op mot lampen, forbi Karen Anna, ut i rummet. Hun reiste sig og gikk til kommoden, drog ut den øverste skuffen, tok ned i den og løftet noe op med begge hender.

205Hun stod med hendene fulle av papir …

«Her ser du alt, jeg har skrevet til ham. Og jeg skal ikke slutte, før han har omvendt sig. Han skal bli frelst, han også. For Gud elsker ham. Og når jeg skriver det til ham og ikke avlater …»

Hun fikk travelt med å legge brevene på plass igjen. Da hun hadde skjøvet inn skuffen, så hun sig urolig omkring. «Klokka er vel mange nå?»

Karen Anna stod op. Rakel vilde være fri henne … Rakel vilde, hun skulde gå … Hun rakte hånden ut: «Bli med mig imorgen da, Rakel!»

«Jeg har ikke tid. Det ser du vel.»

Armen hennes sank. Det var rådløst! Rakel hadde flyttet bort i en verden, dér ingen kunde nå henne mer. –

En tåreløs gråt brente i brystet, da hun gikk hjemover i den dype sneen. Hun hadde tapt i kampen med Rakel; livet hadde dradd Rakel under. Den gamle skyldfølelsen vilde frem – men hun skulde ikke vildre sig bort i den! Hun skulde ikke se bakover lenger! Hun var løst nå – om det så var fra Rakel!

*

Det blev så fullt på det lange, smale værelset, dér Birgitte Andersen bodde midt nede i byen, at de siste som kom måtte sette sig på gulvet med veggen til ryggstød.

Karen Anna hadde fått plass midt på den åklædekte madrassen ved kortveggen, bak et lite, blankt messingbord. På begge sidene av henne satt så mange som Birgittes natteleie kunde rumme.

206Jakoba talte over med utstrakt pekefinger: «Nå mangler vi bare én.» – «Rakel kommer ikke.» Karen Anna så ikke op fra papiret, hun hadde liggende foran sig. – «Nei, det er vel greit – hu’ er da blitt skjør, folk!» Gyda slengte med hodet. «Hu’ går og prater høit med sig sjøl midt på lyse dagen!» – «Å er det du sier!» – «Kanskje hun kommer med siden, hun som de andre –» Birgitte satte sig på en skammel bortved ovnen. «Vi er da tyve stykker, vi er da ikke få. Nå får du starte, Karna!»

Det blev stilt; alle så på Karen Anna Hustad. Hun senket øinene, tok et dypt åndedrag, bøide sig ned over papiret på det lave bordet; og begynte å lese høit det, hun hadde skrevet ned igårkveld.

I førstningen snublet hun i ordene og måtte ta somme op igjen. Da blev hun ergerlig, og siden gikk det bedre. Noe av det som stod på papiret, hadde hun sagt til Rakel; mer hadde hun satt til; og meget hadde hun tatt ut av Randems foredrag. På slutten svedet hun: de var så tyste. Om det vilde gå her som det hadde gått oppe hos Rakel? Derfor for blodet til kinnene hennes, da hun efter de siste ordene: «La oss slutte oss sammen og melde oss inn i organisasjonen og gå til Olaus og Gunner, så de får vite, vi ikke vil arbeide for sultelønn lenger» – hørte Gina Flinks skarpe mål:

«Ja, det gjør vi!»

Et par klappet i hendene; de fleste var så tatt, at de ikke rørte sig.

Så snakket Birgitte litt: det var aldeles for galt, de ikke allesammen for lenge siden hadde meldt 207sig inn i fagforeningen. Da kunde mye vært vunnet, og mye elendighet spart! Men bedre sent enn aldri, vet de! Og når hun tenkte på den siste julen, på hele den måneden uten arbeid …

Ja, når de tenkte på … samtidig talte fler i munnen på hverandre, med ansiktene vendt mot Karna. Enn den våren, de arbeidet til over ti om kvelden i tre uker, og Gunner kom dragendes med unge Meyer ifra Bergen og gikk rundt på verkstedet og pratet og sa at ja dette var overtidsarbeid, da, men så tjente skredderne hans godt også, da! Akkurat som om de hadde fått en toøring mer pr. stykk for det! – Og festen han hadde holdt for dem det året, han fylte femti! Da både han og fruen gjorde sig små og bar omkring smørebrødfatene selv, og Gunner holdt tale og sa han takket dem især for han visste, tilfredsheten var gjensidig!

«Åssen kan han vite annet, når vi støtt holder kjeft?» spurte Birgitte,

«Nei, nå faller vel øra av ham!»

«Ikke var det nok med smørebrød heller,» sa Anna Kleve. «De var da så små at. Jeg var slettes ikke mett på festen, jeg for min del, når vi skal snakke om det!»

Og den vinteren og den! Og husket de den høsten for to år siden, da tre skreddere blev sagt op, for at tre jenter av familien skulde ha plassene? – «Men de reiste hjem! Det var alt, Olaus fikk igjen for familiekjærligheten sin! De vilde heller stelle kuer!» – «Å for det, så har vi vært kuer go’e nok, vi!» –

Birgitte kom frem med papir og blyant. Alle 208skulde skrive navnene sine på blokken her – alle, som vilde melde sig inn. Under ett skulde de melde sig inn i organisasjonen og så fort råd var.

«Og så får vi velge tre som skal gå til sjefene og sette betingelser,» sa Karen Anna.

Mange blev blekere. Sette betingelser … Gyda lo høit: «Ta i og dra! Hundre kroner uka!» – Da lo de andre også – på noen minutter var verden blitt omsnudd! Ja, nå skulde det bli vrient å være Olaus! Og Gunner og den fine fruen hans! Og hvad vilde hele byen si?

Birgitte gikk fra plass til plass med blokken; alle skrev navnet sitt uten å drøie. Det viste sig, det var ikke andre enn hun selv og Jakoba, som var organisert fra før. – Latter og sjau over det hele.

«Nå får vi snakke alvor og bli enig om, hvad det er rimelig å forlange i pålegg,» sa Karen Anna.

Men det hadde de vanskelig å forlikes om. Noen vilde ta svært i – andre mente, det vilde være klokere å gå forsiktig frem. Men foruten lønnspålegg vilde de ha slutt på det uvesenet med å varsle stans ved fabrikken dagen før – det var alle sams om. Og det kunde vel hende, de ikke vilde godta stansen heller! Ja, det kunde jamen hende, det!

«Og ferie med feriepenger vil vi ha,» sa Karen Anna.

De slo hendene sammen – nå stod ikke verden til påske!

Da var det én som spurte: «Men om han nå ikke vil da?»

Ansiktene blev med ett betenkte.

209«Vil?» Birgitte blåste. «Da streiker vi.»

Det blev helt stilt.

«Vi får av foreningskassen,» sa Karen Anna. – «Det blir vel ikke stort?» – «Hvad får vi, når sjefene lar oss «streike» i ukevis da?» – Nei, det var da sant, også … «Men om han nekter, da?» – «Da blir fabrikken blokert.»

Det visste de hvad var. Snekkerfabrikken hadde vært blokert for tre år siden.

«Det tok knekken på snekkeren,» sa én.

«Det skal mer til å ta knekken på brødrene,» svarte Birgitte. «Men du vet de vil kjenne det, og akte sig neste gang!»

«Ja – du vet det …»

Tanken på at Olaus og Gunner skulde kjenne noe, satte dem i humør igjen, stemningen i det overfylte rummet blev høi, de spådde og fablet og vitset. Et gjerde var brutt ned, de var ute på gressganger, de ikke så slutten på – øinene skinte, de lo av ingen ting. Bare Ingebjørg Dale satt utenfor; men hun hadde tatt papiret, Karna hadde hatt liggende på bordet. Med halvåpen munn leste hun det, Karna hadde sagt.

Da de skulde velge tillitskvinnene, som skulde gå til sjefene, kom Birgittes og Karnas navn straks på alles leber. Men de måtte ha én til – ja, minst én til. Og venninder foreslo hverandre – noen hvisket sammen, andre var djervere, nevnte navn høit og anbefalte dem: «Mally er mindre redd han Olaus.» – «Gina lukker ingen munnen på.»

Den tredje skulde helst være en landsjente, sa 210Birgitte. De fleste skredderne var fra landet, de måtte ha en representant, ellers var det uvisst om de fikk dem med siden, også.

«Gyda er født i Vardal,» sa Berta Flink.

Karen Annas blikk under de mørke øiehårene gled snart over Gyda; så sa hun fort: «Det er Jakoba også; og hun er eldre.»

Gyda blev rød, bøide hodet og jepte litt. Karen Anna så det og blev rød selv. Men det hun hadde sagt, hadde hun sagt … Det måtte ikke være noe å utsette på de tre, som skulde gå til sjefene. Det måtte være arbeidersker, det stod respekt av.

Da sa Gyda selv: «Gunner blir olm, bare han ser tryne mitt – det er ikke verdt å tirre stakkaren. Vi velger Jakoba. Du kan da prate Vardøling også, vil du, du Jakoba!»

Karen Anna så stort på henne. Gyda var fin …

Jakoba undslo sig. Men litt efter var hun valgt og smilte med alle de nye tennene og tok imot. Sammen skulde hun og de to andre legge over, hvad de skulde forlange. Efterpå skulde alle møtes her igjen for å godta resultatet. Og neste lørdag efter arbeidstid skulde de gå til «de små brødre». Så hadde de søndagen å komme sig på, også!

Alle tok hverandre i hånden, før de skiltes. Det var en munter avskjed, hjertelige nikk og faste håndtrykk – tyve lykkelig sammensvorne, som i småflokker og arm i arm drog opover Storgaten i måneskinn. –

Det varte lenge, før Karen Anna sovnet den kvelden.

Hun hadde stelt moren til natten – det var 211femte døgnet, moren ikke hadde reist sig av sengen nå. Det blev vel til de måtte budsende doktor. Om det bare var så vel at de kunde utsette med det til over denne uken! Å fortelle moren, før hun blev likere, om det hun nå hadde fore, det var ikke å tenke på. Og det var en stor lette …

Hjertet slo. Som en søt, sterk hemmelighet lå minnet om møtet på Birgittes hybel innved det. Det var hun som hadde fått det til. Det var hun som hadde talt for kameratene. Snart skulde hun stå på kontoret hos sjefene sammen med de to andre, og da skulde Olaus få vite at nå hadde de ikke lenger «tomme lufta» i ryggen.

Hun tenkte på Randem. Da husket hun ikke klart hvordan han så ut. Det blev til en skikkelse med lys omkring – noe vakkert og stort, hun skulde møtes med en dag og ikke lenger være fremmed for.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.