[4]

71Søndag kveld den 24de januar blev vekkerklokkene stilt – arbeiderskene på konfeksjonsfabrikken var blitt tilsagt å begynne mandag morgen klokken åtte. De hadde trodd, de skulde bli tatt inn igjen midt i måneden; den siste ukens venting hadde gjort dem ampre.

Karen Anna sov urolig hele natten; da den skingrende ringingen brøt ut, grep hun nikkeluret og stakk det under dynen. Men det hadde vekket moren likefullt.

Ferdigklædd knyttet hun på sig strieforklæet; mens hun fylte koks i ovnen og vasket over stuegulvet, fulgte moren henne med øinene. I kjøkkenet hadde hun satt over kaffekjelen. Da hun var ute og smurte på et par brødskiver, kom det inne fra stuen: «Kan du ikke ta maten din hit?» Hun drog lebene ned i uvilje. Men da kaffen var ferdig, skjenket hun i koppen og bar frokosten med sig inn i stuen. For enden av det smale bordet – et gammelt skutebord, faren hadde fraktet med sig hit – satt hun under lampelyset og prøvde spise.

«Lov og takk at du har fått arbeid igjen, ba’n.» – «Skam vi ikke har fått det før!» – «Tenk på mannfolka 72som har gått ledig aldri så lenge, Karen Anna. Tenk på Kårstad sine!» – «Enda verre skam!» – «Det e Guds straff for syndene våre.» – «Da vet jeg ikke bedre, enn at både Kårstad og Jørgine går på bedehuset trutt.» – «Han har utvalgt dem. Fattigom og gudsfrykt skal vekke den sovende.» – «Jeg ser ikke annet enn at de sover likegodt jeg, mor – de andre.»

Jeg også – tenkte hun med ett – la brødstykket halvspist fra sig og reiste sig.

Moren holdt ved å snakke. Hun hørte lyden av røsten som brast, når den blev for høi – hørte en og annen setning også, mens hun klædde på sig yttertøiet. – Guds veier er uransakelige – Trakter efter de åndelige gaver – Dårers straff er deres egen dårskap –

«Ja,» svarte hun, mens hun knappet igjen kåpen.

«Har du godt på føttene, ba’n? Jeg ser det e roser på ruta. Han e streng idag.» – «Jeg springer fort. Melken din står på benken.» –

Ja, «han var streng». Kulden bet ansiktet, da hun kom ut i mørket. Med vesken under armen, tett inn til kroppen, løp hun gaten frem til Ramstadbakken. Andre var foran henne, fullt med piker, som småsprang i lykteskinnet – op den brede trappen til fabrikken, inn de vide, åpne dørene. Den store murbygningen suget dem til sig – nå var den sulten igjen. Så lenge det varte …

De stimte inn gjennem den hvitkalkete gangen og op trappen til lokalene; nå var de her. På knaggrekkene i den smale garderoben hang det alt fullt 73med kåper og jakker; de byttet på sig arbeidsforklærne – foran det vesle speilet trengtes de for å stelle på ansikt og hår. Dørene til de to W. C.-ene var alt i sving.

En og annen lo og fjaste; men de fleste var fåmælt og hastet inn til plassene sine. Vel var det godt å komme i arbeid igjen; men det var ikke bare Karen Anna som kjente gnag av bitterhet. Gjelden, de hadde satt sig i, den fortærende ventetiden, alt de hadde måttet forsake, minnet sig og blev til en dunkel kjensle av å ha lidt overlast, til en hjelpeløs følelse av å være avmektige brikker i et spill.

Det stod kulde fra det store gulvet på verkstedet – gården hadde ikke vært ildet på lenge. Av radiatorene luktet det metall; men den kjente lukten av farve og av klæde slo op mot dem også, når de bøide sig over arbeidet. Febrilsk fattet hendene om stykkene, de skulde føie sammen til plagg – nå blev det å henge i og vinne inn igjen tapt tid.

Men øinene hadde da rukket å ta med det, som var av nytt på salen. Gunhilde hadde kommet igjen. Flakket og fór, tok sig arbeid i Bergen og Haugesund, men kom støtt tilbake, hadde godt hjem i byen, mor med melkebutikk – det stod ikke på for Gunhilde. Skulde, når rett var, ikke ta plassen op for en annen. Men kunde bli artig å høre, hvad hun hadde å fortelle om konfeksjonen i Bergen. De betalte bedre dér, hadde de hørt. – Rakel Iversen satt ved ett av bordene på nordsiden. Hvad skulde det være godt for å flytte Rakel? – Ingebjørg Dale hadde lagt på sig. –

74I den første matpausen klokken ti tok de frem brød av veskene sine – satte sig bort til venninder eller blev sittende på plassen sin og spise. Det gjaldt å få det undagjort så fort råd var … Gyda gjorde sig ærend inn på «knapphullet». Hun turte ennå med junior …

Da kom Gunner inn i salen. Han stanste oppe ved døren til presseriet, Snakken tystnet, de sluttet å spise – alle så på sjefen. Han hostet litt før han begynte – farven steg i det fregnete ansiktet.

Det var bare det han vilde si … Ja, han ønsket dem velkommen tilbake for det første. Også var det det han vilde si, at nå skulde allesammen begynne å vrengsy, så alt arbeid blev likt. De, som kunde det ifra før, fikk lære fra sig til de andre. Når de fikk øvelsen, skulde de få se, det gikk raskere enn før. Og ellers hadde han fått tak i en mann også, som skulde rettlede dem. Det var skredder Engelsveen, som skulde hjelpe dem.

Det flyktet et smil over mange ansikter. Det var no komisk ved Engelsveen.

Og så håpet Gunner, de vilde være flinke og lærenemme, så vrengsyingen ikke skulde sinke arbeidet.

Ingen svarte. Idag var den dagen, de hadde lite med krefter og mot. Det nye påbudet la sig på toppen av byrder fra før. Det visste vel alle at vrengsying var intrikat – det skulde stor akkuratesse til, skulde det bli jevnt og pent. Det vilde sinke stykkarbeidet – nå, de kunde trenge fortjenesten og få plaggene unda.

«Vi begynner imorgen,» sa Gunner. Så gikk han.

75Utover dagen snakket ikke arbeiderskene om annet enn dette. Her var to damer som hadde vrengsydd før – de blev utspurt; men ingen av dem kunde si det var snarlært.

Kunde de ikke hatt nok med skulderstoppen og eggingen og alt pirkeriet, det var blitt mer av for hvert år som gikk? Plagåndene! –

I middagstiden klokken halv ett blev det opbrudd. De som hadde hjem i byen, sprang for livet for å vinne tid til matmålet. En hel del spiste på fru Gundersens kafé, som lå ved foten av Ramstadbakken. Men fler enn vanlig blev sittende igjen på verkstedet idag. Det var forbudt av tilsynet, likevel var det uråd å få slutt på uskikken. Vinduene blev slått op, kulden trakk fra vegg til vegg i det store rummet; men arbeiderskene tok på sig kåpene og blev sittende. Fire og fire slo sig sammen om en kanne kaffe til tyve øre, som en av dem hentet fra kaféen. Når de hadde fått den første ukelønnen, kunde det være tid å tenke på middagsmat. –

Karen Anna vilde begynne å spise ute igjen. Hun skalv i knærne, da hun stomlet ned den glatte bakken til kaféen. Men hun stivet sig op med å tenke på den varme maten: de kunde vanligvis velge mellem to fiskeretter, karbonade, fårestek og ribbe på denne tiden av året. Hun vilde ta fårestek og rødgrøt efterpå … Og det lå aviser utlagt hos fru Gundersen. Sitte og lese mens en spiste … Hun blev mindre svak ved tanken på den gode stunden. –

De siste timene av arbeidsdagen letet alltid på. Da gjaldt det å øke farten, sette hele kraften inn for 76å få gjort mest mulig innen en gikk om kvelden. Men aldri var disse timene så vriene som den første dagen efter lang ledighet. Når de var kommet i sving med jevnt arbeid, og sjefene hadde fått tillatelse, holdt de det ofte gående til både ni og ti om kvelden uten å gjøre større av det. Nå, de var ute av vane, kjentes den nitimers dagen lang som et døgn. – Det var en kamp om strykejernene også; de var fire-fem om hvert jern, når de skulde presse sømmene. Vannbøtten stod på en krakk; den, som brukte jernet, vridde klædet, så den varme fuktigheten fra det fresende jernet bredde sig ut over de nærmest sittende.

Mens Karen Anna ut på eftermiddagen stod og ventet på tur, med den nesten ferdige mannsjakken over armen, kjente hun med ett at hun holdt på å trille forover … Hun fant tilbake til plassen sin, lutet hodet mot hånden. Det var nesten stilt for snakk i det store lokalet. Alle hang i; duren av motorene fikk rummet til å dirre, innunder motorlarmen sang tråmaskinene lik iltre insekter.

Da ropte en forskrekket røst:

«Ladi faller!»

Karen Anna reiste sig ikke; hun bare så op. Ladi var en av de atten som satt ved samme bord som henne selv. Men bak maskinen, bak den halvannen meter bordplass, hver syerske hadde å rå over, dér var ingen Ladi mer å se. Hun lå på gulvet. Damene stimet sammen omkring henne; løftet henne op; sprang efter vann.

Et øieblikk fikk Karen Anna et skimt av det gamle ansiktet. Hun så det som i halvdrøm: de 77lukkete øinene, den halvåpne munnen, de likgule kinnene … Og plutselig våknet hun til i et raseri, så hun måtte kroke sig sammen. Og nå var det, som kjente hun all overtrettheten herinne, underernæringen, viljespenningen som et skred over sig. Fra de bleke ansiktene rundt omkring stod det gufs av dødskulde – hennes egen svimmelhet grep hele rummet – et sekund var hun utenfor sig selv, gled sammen med alt liv herinne, blev ett vesen med alle.

«Blir du dårlig, Karna?»

«Jeg er så harm at jeg går for det!» mumlet hun.

«Vil du ha vann?»

Hun ristet på hodet. Jeg vil gå til Olaus, tenkte hun – jeg vil gå til sjefene på kontoret. –

*

Gunner Strande var i ulag, da han kom tilbake til arbeidet i tilskjæreriet, efterat han hadde holdt sin tale på verkstedet.

Det hadde vært dårlig stemning derinne idag. Arbeiderskene hadde ikke åpnet munnen; kvikke eller uforskammete svar – han likte bedre å ta imot dem enn å møte trassig stumhet.

Han hadde en annen grunn til å være nedfor, også. Julius, den eldste sønnen, drev med denne Gyda Hansen. Var ute med henne rett som det var, undså sig ikke for å ha henne foran på sparkstøttingen ved høilys søndag. – De hadde snakket til gutten, både han og moren; men Julius var som bortbyttet; den stille, troskyldige gutten var blitt umedgjørlig. Og igårkveld, da moren hadde spurt ham, om han kanskje tenkte gifte sig med en sypike (hun var for 78brå, Klara, rent for brå!), da hadde Julius svart at det var vel ikke umulig.

En mann hadde skjellig grunn til å miste humøret …

Som han nå stod og risset op klædet til mannsfrakkene og smått lyttet på samtalen mellem formåleren og en av de andre tilskjærerne, kom han til å kaste et blikk på Vold, som hadde arbeidet sitt midt imot ham ved bordet. Og blodet ruste til hodet på ham.

«Åssen fan er det, De står og klipper, mann?»

Edvin Vold så op, stinn i de lyse øinene.

«De har skamfert stykkene – det ser De vel!»

Vold smilte. «Saksen glapp. Det var feil i stoffet.»

Gunner strakte sig frem over bordet, stakk pekefingren inn i svingen mellem arm og rygg på den oprissete jakken, befølte stykkene opefter og nedefter.

«Feil? Det er glatt som e barnerompe!»

Vold skar videre i splitten med den store, kvasse saksen; sa likesæl: «Det kan syes sammen så det blir brukbare jakker likevel.»

«Ja det kan det saktens, ja! Vi kan gå over til å levere siste kvalitet, ja! Vi kan ødelegge renomméet vårt! Hvad fan skiller det Dem?» – «Ånei. Ikke større.» – «De er uforskammet!»

Det var blitt kirkestilt i det store rummet. At Vold ikke tålte å bli tilsnakket, visste alle.

«Det er ikke mig som ypper.» – «Ypper? Er det Dem eller jeg som er sjef?» – «Det er dessverre Dem.» – «Ja, det er nok dessverre mig, ja.» – «Men 79som tilskjærer har jeg kanskje en del solidere erfaring enn hr. Strande.»

Målløs stirret Gunner på mannen som hadde skiftet over til skjæremaskinen og rolig blev ved å føre den.

«I Amerika for eksempel –» fortsatte den kalde røsten.

«Jeg akter ikke å høre mer av den fordømte kjeften Deres!» Gunner tok et heftig tak i bukselinningen og stormgikk ut av rummet.

Vold stod og så efter ham med et halvsmil. Men han var blitt dødblek.

«Nå får du sparken, Vold,» sa kontrolløren. – «Å, det henger vel ikke tilskjærere på trær her i byen heller! Forresten vilde det passe mig temmelig bra,» – «Det var fan!» – «Når en er vant til større forhold. Når en er vant til human behandling og dannet optreden fra de overordnede, gjør én sig ikke til hund for en bondetamp.»

Det bleke, forbitrede ansiktet sendte en gufs av uhygge imot dem. De kjente en slags skrekk for denne karen, som aldri blev svar skyldig, som satte hele stillingen på spill for en filleting. Hvad slags mann var han?

*

Nede på kontoret satt Olaus og hadde en god stund. Han hadde gått gjennem bøkene så løselig, hadde gjort sig op en omtrentlig mening om resultatet av fjoråret. Det tegnet bra. Langt inne våget han sig til å tenke, at det blev bortimot et rekordår for forretningen …

80Det kunde han for det første takke Levy & Sønner for. Bestillingene fra Oslo-firmaet hadde stadig øket – med Vårherres hjelp vilde ordrene fremdeles bli større. – Kontoen for lønningene hadde holdt sig pen og jevnt lav; det takket han i all ydmykhet sig selv for. – Solide folk på alle ansvarsfulle poster. Stadig fler av sin egen slekt hadde han fått anbragt i fabrikken: Simen som formåler – begge brødrene fra Strandvika i presseriet – Kornelius på lagret. Pålidelighet og den rette ånd over det hele. Det var bare når tanken streifet Gunners eldste sønn at den skjevret litt: Julius var en veik gutt; en ferskvannsfisk … Det hadde Gunner igjen for å gå bort og gifte sig over sin stand, det var straffen for Gunners verdslige forfengelighet! Embedsmanns-datter til kone; snau for midler, men nesa i sky! Barn, som ikke måtte nekte sig noenting; armbåndsur før de var konfirmerte. Julius bød frem sigaretter av sølvetui …

Hadde han, Olaus, hatt sønn! Men avkom hadde Vårherre i sin visdom nektet ham. Og de visste det for vel, Gunners barn, at formuen, farbroren gnudde ihop, den gikk ikke ut av slekten – den gjorde ikke det, nei.

Tanken var både besk og søt. Han tendte en av de tynne, svake sigarene, han sommetider kostet på sig, når det var grunn til det. –

Da Gunner buste inn i kontoret, satt den eldste broren godt bakover i bikkestolen foran skrivebordet. Tobakksrøken svev over det runde hodet, som dampet det av selve den tette, grå hårpelsen.

81Gunner var rødflekket i ansiktet, de små øinene gnistret. «Nå skal Vold slutte her i forretningen!» brøt han ut og slo knoen i skrivebordet.

Olaus endret ikke stilling. Hvad slags atferd var dette? Brudd på all sømmelighet. Folk skal lee sig inn mot en sak med sindighet. «Sett dig ned.»

Gunner gjorde det ikke. Han skrittet omkring i rummet, tok en bunt klædesprøver på bordet og slang den fra sig igjen.

«Vi kan ikke bruke den fyren lenger! Han har optrådt imot mig! Han forderver disiplinen for oss! Han er ikke vel bevart!»

«Krrr,» kom det fra Olaus.

«Idag skamferte han tre ryggstykker. Mellem jul og nyttår satt han og røkte sigaretter på lagret, sier Kornelius.»

«Han er en rask tilskjærer. Den raskeste.»

Gunner blev rød: «Det er fan så lett å være rask, når en ikke vører, om én klipper for langt inn på stoffet!»

«Det kan hende den beste. Hvor vil du få en ny ifra på denne årsens tid?»

Gunner kastet et sint blikk på den urokkelige ryggen ved skrivebordet. «Han er ute efter damene våre også. De sier, han har vært ute efter Hustad på sjofel vis.»

Olaus lot stolen bikke forover. «Det har jeg ikke hørt.»

«Nei, åssen skal du høre noget? Du, som aldri er utenom en dør? Når du ikke går i kjerka da!»

«Madamen pleier å underrette mig.»

82Gunner stanste sin vandring og gjorde front mot broren. Med hendene i bukselommen og den runde maven fremskutt sa han:

«Det er ikke endetil å vite, hvad han har hatt for sig med Hustad. Vaskekonen vår, Petrine, hadde vært ute på bærpilling en søndag i høst. Da hun og følget hennes gikk forbi Korsskogen, hørte de en som ropte; straks efter kom Hustad springende ut av skogen. Hun var ulik sig og som forstyrret. De fulgtes imot byen. Du vet hvor Petrine bor? Det er det første huset ved veien bortenom Korsgårdjordene. Hun stod i vinduet og så Vold komme slengende et kvarterstid efterpå. Så en kan tenke både det ene og det andre. Siden har han vært sett på kino og på kafé med Rakel Iversen. Det er bestevenninden til Hustad. Det er mangeslags veier å gå for fanten.»

Olaus hadde lagt fra sig sigarstompen. De korte, bustete brynene rørte sig, op og ned i små rykk.

«Petrine har fortalt det til stupika vår. Stupika har fortalt det til Mina. Mina har fortalt det til Klara. Petrine farer ikke med løst snakk.»

«Krrr. Vi bør ha det i kontrakten da, mener du, at funksjonærene skal holde sig fra samkvem med arbeiderskene? Hva? Det vilde sette en stopper for diverse.»

«Gjerne for mig!» Gunner blev blekere. «Og hvis det er så at du sikter på Julius, så har vi tenkt å sende ham vekk.»

«Jaså? Jaja.»

«Jeg har spekulert på å sende ham til Levy & 83Sønner – om han kan komme inn i forretningen dér et års tid. Julius vilde ha nytte av det.» – «Jeg holder på Bergen.» – «Ja, Meyer & Co. er bra firma, det med. Hvorfor Bergen?» – «Mindre by. Færre fristelser for den ubefestede.» – «Julius er en bra gutt! Han er en solid gutt! Det skal godt gjøres å finne maken til denne Gydajenten – om det så er i Oslo!»

«Når hadde du tenkt, Vold skal slutte?»

Gunner stirret på broren. Tok et tak i bukselinningen, drog et dypt åndedrett. «Fjorten dager idag.»

«Vel.»

«Det skal du ha takk for, Olaus!»

«Jeg har som snarest gått igjennem bøkene. Jeg har satt op et og annet på papiret her. Om du vil se det.»

Med de korte, brede hendene foldet over maven og lukkete øine satt han urørlig, mens broren leste utdraget av de forskjellige konti. Han tenkte på Karna. –

Ved sekstiden om eftermiddagen, da begge brødrene stod ferdig til å forlate kontoret, banket det på døren. Det var Karen Anna selv.

Hun hadde ennå arbeidsdrakten på sig – det svarte lastingsforklæet over kjolen. Utenpå det en kort, rød strikkevest. Det mørke, blanke håret rammet inn ansiktet. Hun var blek og de store øinene lyste som stjerner … Olaus blev god og varm.

«Krrr.»

«Kan jeg få snakke med dere,» spurte hun lavt.

«Sitt ned, Karna, sitt ned!»

84Med frakken på tok han selv plassen ved skrivebordet. Gunner blev stående.

Hun satte sig i stolen, han hadde pekt på. Drog lebene litt inn og over hverandre før hun sa: «Jeg kommer for å snakke med dig om lønningene våre»

Olaus møtte stjerneøinene; knep sine egne litt sammen. «Er det noe i veien med lønningene, Karna?»

«Det er det i veien med dem, at det er mange som ikke kan leve av dem. Vi er så usselt lønnet, at de som ikke greier sy fort nok, for dem blir det for lite både til mat og annet. Om de ikke bor hjemme da, og får hjelp av sine egne.»

«Du synes vi skal sette ned for de andre da?»

«Sette ned for oss! Dere skal legge på, så vi kan leve på skikkelig vis!»

«Det er så …» Olaus stakk tommeltotten på plass mellem peke- og langfinger. «Det er så, at vi tar inn på verkstedet rubb og stubb, rubb og stubb. Alle vi er god for å ta inn, strekker oss, sier ikke nei, når damene kommer og vil ha arbeid – såsant det fins mulighet sier vi ikke nei, nei! Det er strenge tider, trange tider – kan de sy? Somme kan; somme kan ikke. Det er dem som aldri har sydd før. Vi tar dem inn, vi lærer dem op; det blir siste sort arbeid, det kommer plagg ut i presseriet, som vi rettelig burde kassere.»

«De lærer sig fort!»

«Begge deler, begge deler! Vi har skreddere, vi ikke kan gi annet enn B-arbeid. Vi har C-arbeid. Du som er gammel på verkstedet, vet det.»

«Plaggene blir solgt unda, så meget vet jeg. 85Det er dem som ikke vinner sy mer enn bukse og en halv vest på dagen. Det blir tre kroner og femti, det, til losji og til mat og til klær! En kan tenke sig hvadslags levemåte det blir!»

«Vi truer ingen til å søke arbeid hos oss, Hustad,» sa Gunner. «Hvad de klarer å sy, blir deres egen affære. Det står dem fritt for å ta arbeid, de greier bedre. Vi tvinger ingen.»

«Nei – det er nøden som tvinger! Og skal det bli arbeidsstans en tid, så blir vi attpå tilsagt å slutte på dagen så å si. Kvelden før! Vi får ikke områdd oss, før det er slutt! Idag besvimte en dame på verkste’ – Ladi sakk rett i gulvet, og jeg var ikke stort likere selv! Når en skal gå ledig i ukevis og ikke har noe å tære på, aldri en øre å legge sig op – ikke har annet enn tomme hendene, da går både kraften og motet! Det er evig skam!»

«Sett –» Olaus la hendene flatt ut på bordplaten. «Sett at vi lot fabrikken stime og gå året rundt. Til vi måtte låse dørene og slutte for godt. Var det velgjerning, Karna?»

«Og herrene på presseriet! De har op til en krone pr. stykk! Er det bra tøi, presser de plagget på under en halvtime! Er det mening i slikt? Om jeg gnur hvert minutt blir det en jakke til fem, femogtyve!»

«Pressearbeid er tungt. Det er mannsarbeid.»

«Ja det er mannsarbeid! Og en mann går ikke for sultelønn! Han vet å han er verdt, han! Vi bruker jernet mer på plagget under syingen, enn presseren gjør for å presse hele jakka! Det er vel ikke tungt, tror de, å trå maskin i timevis, å innrette 86og presse unda og snaut ha tid til å synke maten, skal én bli ferdig på økten? Se på ryggen til dem som er svake! De får bære med sig slitermerket sitt all sin tid – de får det i ungdommen!»

«Jeg skal tenke på det,» sa Olaus.

Hun reiste sig – søkte sjefens øine. Mistro og håp vekslet i blikket hennes.

«Du mener det da? For det er ikke gjort med å tenke!»

Olaus flyttet hånden bort på hovedbokens slitte perm. «Jeg har sittet her og regnet over, Karna. Jeg har sittet her og grublisert. Jeg har tenkt på tuppene mine. Jeg gjør ikke innskrenkninger så langt og så lenge, jeg kan forsvare å la bli – for driften. Jeg er ingen hård mann. Du vet det, Karna, jeg er ingen hård mann!»

Hun så fra den ene til den andre: «De er handelsmenn,» sa hun.

«Vi skal drive med en tilskjærer mindre. Foreløbig innskrenker vi på tilskjæreriet. På verkstedet blir det som før inntil videre,» sa Gunner.

Hun kjente kulden nedefter nakke og rygg – tenkte de innskrenke? Svimmelheten fra før vilde ta henne. Hun klemte neglene inn i håndflaten for å stå imot.

«Jeg måtte si fra,» sa hun.

«Ja. Du er ikke frøsen, Hustad!»

«Nei, du er et bra menneske, Karna, et bra menneske.» –

Da hun var ute av døren, sa Gunner: «Det begynner å bli urolig derute.»

87«Det har ikkeno på sig. Hun har hjerte for de små. Hun har olje på lampen. Hun må blusse og brenne. Hun er en for sig selv.»

Olaus stirret frem for sig. Han enset ikke brorens latter. Det lå et atterskinn i rummet av en rød vest. Og han tenkte: Når madamen dør, gifter jeg mig med Karna.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.