[5]

88Tilfots og på ski drog en strøm av mennesker veiene og jordene mot hoppbakken i Langåsen. Det var første søndag i februar, den store skirenndagen. Solen skinte, den strenge kulden hadde plutselig slått sig, termometret viste tre grader under null; i skidrakter eller vinterkåper hadde arbeiderskene fra konfeksjonsfabrikken lettere jobb opover bakkene enn de pelsklædde damene. Storbønder fra bygden svedet innenfor ulveskinnspelsen i sledene.

Sammen med Birgitte, Marit og Ingebjørg drog Karen Anna avsted i rekken av skiløpere, som snodde sig lik en lang orm efter de hvite bakkene nord for byen. Til høire for dem levde veien av folk og kjøredoninger – sola hadde kommet høiere på himlen, det var ny låt i skjæreskrattet, svip av vår i luften, festlig med liv og røre! Vennindene hang i og gikk, seigt og jevnt – idag blev det storfint renn! Mesteparten av hopperne var landsgutter, Marit kjente fler av dem: om det var så vel at de stod!

Fra toppen av bakken lyste det norske flagget, såvidt foldet det sig ut i vinddraget, sendte en hilsen av rødt ned over den bratte, skogkranste bakkerydningen. To vimpler merket op det veldige hoppet; på begge sider langs granene stod det tett med 89folk. Nede på jordet hadde et par handelsmenn stelt til disk av løse bord, de solgte kaffe fra høikasse, appelsiner og gotter. – Øverst på bakkekammen mørknet det i den blåklædde flokken av hoppere, som alt hadde samlet sig. Lenger nede slo solen gnister i messinginstrumentene, musikk-korpset stelte med.

De fire fant sig plass et stykke nede i undarennet. Med de små matsekkene på ryggen hvilte de på stavene og så sig omkring efter kjente i menneskesvermen. Karen Anna lette efter Rakel. Det var lenge siden hun hadde sett henne. Fåfengt hadde hun fler ganger prøvd å få henne med ut; da hadde hun lært: Rakel brydde sig ikke om å være sammen med henne mer. Grunnen var ikke vond å skjønne: Rakel hadde følge med Edvin. Mange hadde sett dem sammen i det siste, både på veiene og på kino.

Men for en uke siden på verkstedet hadde Gyda fortalt at Vold var blitt sagt op. Det hadde vel Gyda fra første hånd, de hadde ikke årsak å tvile på, det var sant. Og siden hadde ikke Rakel vært ute av Karen Annas tanke. Det fikk ikke hjelpe om det var Edvin – nå hadde Rakel det leit. – Var Vold opsagt, hadde ikke Gunner fart med løst snakk, heller, da han sa de skulde innskrenke på tilskjæreriet – for det første …

Men nå tinte bekymringene vekk under den høie himlen. Da hun ikke kunde finne hverken Rakel eller Edvin så langt og så lenge hun søkte efter dem med øinene, rettet hun ryggen og smilte: «Har de sett maken til fin søndag?»

90«Nei,» svarte Birgitte. «Idag kunde én tro, hele væra var skapt snild!»

Karen Anna stakk stavene ned i sneen og armen inn under Birgittes. Når én tenkte sig om, var det mye mer ved Birgitte enn ved Rakel … Hun hadde kommet fra Oslo til fabrikken for fem år siden. Hun var stram og sveisen – knapp og rapp i snakken; mange hadde tatt ord og uttrykk efter henne, – ja, hun hadde da gjort det selv, også … Birgitte var første sort, hun …

«Jeg tror helst det blir Gudbrand som tar pokalen,» sa Ingebjørg og speidet i ansiktene efter svar. De nikket.

Guttekorpset hadde villet gjøre ære på dagen og bydd sig til å spille, blev ikke kulden for streng. Nå satte de instrumentene for munnen og tok på å blåse. Tonene blev tynne og fattigslige under himmeltaket, somme blev helt vekk for dem som stod nede i bakken; det låt så snodig når horn og trompet syknet bort, at de måtte le.

Da rennet begynte, og en mørk skikkelse synte sig øverst på bakken, satte utfor, huket sig foran hoppet og seilte ut i luften, stilnet snakken og sjauen fra folkemengden. De første løperne hentet håndklapp og hurrarop. Men eftersom tiden led og mann efter mann kom utfor, blev det bare de beste som fikk den store, samstemmige hyldesten. Kjente vennindene løperne, tok de i hverandre og fulgte spent med; innimellem gjorde lyset og solvarmen dem slappere; de gjespet litt og Birgitte slo alt frempå om nisten, de hadde i ryggsekkene.

91Tilslutt stod Karen Anna i halvdøs; solen lunket ansikt og bryst, i ryggen frøs hun litt; den sterke luften gjorde matt; skogen og menneskemyldret fløt ihop, den glitrende sneen plaget øinene – hun festet blikket på trærne og åsene langt borte. Og mellem dem og henne skjøt pånytt og pånytt en skikkelse gjennem luften, seilte og forsvant. Av hele rennet så hun ikke annet enn svevet nå.

Med ett mintes hun, når hun i drømmen bredde ut armene og fløi … Når noe vondt var efter henne og hun i drømme husket, at hun jo kunne flyve, jo. Og plutselig kom lengslen lik et anfall. Det var lenge siden sist… Da hun var yngre, hadde den ofte falt over henne, mest som blev hun forgjort. Og nå var den her igjen, et trykk for brystet, en higen, som var smerte. – Billeder fulgte. Det gamle farvetrykket på veggen hjemme. Grønne palmetrær, røde stammer, blennende blått hav; og på stranden små svarte menn og kvinner som lekte sig. Å gud, hun hadde ønsket sig dit!… Stuen hos Vangensten. Dengangen hun fikk sitte i den og vente, når hun skulde prøve kåpe på den syke fruen. Bøker op efter alle veggene – å, de var pene. Alle farver, gull på noen. Ta ut én for én, sitte i den dype stolen og lese … Mannen, som gikk forbi henne i kveldingen for tre år siden og hadde snudd sig efter henne, da hun snudde sig. De måtte se efter hverandre. Aldri skulde hun få vite,hvorfor han måtte se efter henne. Hadde det blitt ham, om han ikke hadde gått forbi?

«Nå vil jeg ha mig en opkvikker og e kringle,» 92sa Birgittes kjappe røst. «Nå får dem greie sig uten mig en stund.» –

Elver av mennesker rant ned over veier og løiper, da rennet var slutt ved tretiden.

På den siste, svake hellingen mot byen svingte en skiløper op ved siden av Karen Anna. Det var Bertelsen. Hadde det vært en annen, tenkte hun. Var utidig og blev rød. Han gled nedefter ved siden av henne, ben i ryggen, snakksom og godlynt.

Gudbrand Østli hadde vært fordømt uheldig, hadde ikke fått skiene på stell i lufta efter siste hoppet, den ene skar ut i nedslaget, det var derfor, han datt. Fikk han annen premie, var det det høieste …

Så spurte han om hun tenkte komme på premieutdelingen i gymnastikklokalet i kveld?

Nei, det hadde hun da ikke tenkt.

«Det blir dans efterpå. Om du vil være damen min?» – «Jeg kan så dårlig med å danse. Jeg har hatt så liten anledning. Du skal ha takk, men du får finne dig en likere.» – «Jeg er ingen stordanser selv, jeg tenker vi passer ihop. Det kommer mange ikveld.»

Hun fikk lyst. Men så tenkte hun på kranglet med moren. De par gangene hun hadde gått på dans, hadde hun måttet bøte for det i dagevis efterpå.

«Det er visst best jeg blir hjemme, Bertel.»

Han så fort på henne fra siden. Profilen hennes stod fint mot luften, – litt av det mørke håret hadde vildret sig frem, lå og kruste sig mot kinnet og muntret på ansiktet. Men munnen hadde et sørgmodig drag …

«Nei om du skal da! Det er ikke for ofte vi har 93høve til å svinge oss litt her i byen! Her er det sju hverdager i uka!»

«Ja» Det er da sant, også!»

Det blev til at hun lovte Bertel å møte utenfor gymnastikken klokken ni. –

Hun hadde tenkt å si fra til moren før hun gikk. Men mot kvelden kom det fler og fler kvinnfolk inn i stuen. De fleste hørte til menigheten og kom for å få en god stund hos Kari Hustad.

Karen Anna kokte kaffe på den største kjelen, bar inn kopper, satte frem fløte og sukker. De takket og priste henne, spurte og grov om arbeidet på fabrikken, lovet Vårherre for at Olaus Strande var et gudsbarn, og vilde vite, om det var sant at eldste sønnen til Gunner holdt sig med Gyda Hansen?

«Det vet jeg ingenting om.» Det blev uråd å si no til moren om dansen ikveld!

Da de seks-syv kvinnene var benket ved bordet, og moren hadde fått varm melk i sin kopp, gikk hun til skapet og hentet frem kjole og sko. Fra kommoden tok hun kammen og neglesakene sine. Hun fikk klæ sig på kjøkkenet …

«Skal du ut?» – «Ja.» – «Kor ska du, ba’n?» – «Det kan være detsamme. Jeg er utbuden.» – «Vi tenkte du vilde synge fore for oss, Karen Anna.» – «Det gjør du, Jørgine.» – «Jørgine er forkjøla.» –

Jørgine Kårstad hostet. Den gamle skomakerenken, som losjerte på andre siden gangen, sukket og sa: «Ånei. Ungdommen.»

Moren lutet tung i stolen. Et par ynket henne med øinene; de andre så nyfikent på Karen Anna, 94som stod med hendene fulle og staskjolen over armen.

De mistenker jeg skal på dansen, tenkte hun. Snudde og rømte ut i kjøkkenet.

Hun vilde hatt utringet kjole ikveld! Kjole uten ermer! Hadde hun eid lebestift, vilde hun gjort sig rød på munnen! Hadde hun hatt en rose, vilde hun båret den på barmen!

Da hun var ferdigstelt, med blankt hår og blanke negler, i den blå kunstsilkekjolen og med parisercapen over skuldrene, så hun inn i sitt eget ansikt i det vesle stett-speilet. Skjelv og trassig smilte hun til det. Det skal bli moro ikveld tenkte hun, så hun sitret. –

Den store salen med alleslags apparater opefter veggene var fullstappet med folk. Bertelsen hadde ventet utenfor – sammen fikk de trengt sig gjennem unggutt-flokken, som stod tett innenfor døren. Midt på gulvet var plassen ryddet; dér var premiesølvet stilt op på bord med hvit duk. Da utdelingen skulde begynne, blev Lisbet Ekholdt, oberstens datter, hentet frem fra klyngen av damer, som holdt til under et av de flaggdekte vinduene. Hun skulde gi pokalene.

Karen Anna hadde sett sig om i lokalet. Her var ikke andre av kameratene hennes enn Gina Flink, Gyda og Marit og den vesle jenten fra Nordnorge, som nylig var kommet på systuen. Hvem var hun ifølge med? Hun hadde hatt tæring, sa de, og det var ikke fritt for, de var redd henne. På det gamle verkstedet hadde de hatt tuberkulose nok – ikke mindre enn ti stykker hadde dødd av den, bare 95mens hun arbeidet dér. På det nye hadde de ikke hatt mer enn et eneste dødsfall. Nå likte de ikke å få inn en som kunde smitte dem ned. Men den nye piken bar sig som var hun sprekest av alle, drakk av blikkbegret ved springen og bød det frem til nestemann, som om ingenting var … Var hun ifølge med én som tore kysse henne, tro?

Marit og vennen hennes stod sammen. Gyda stod alene. Men ikke mange skrittene fra henne pratet Julius med en herre. – Hun følte godt for Julius, som våget stå ved Gyda på en slik kveld – Og Gyda hadde kjole uten ermer – vinket hitover, med sølvringer på armen …

En efter en løste mennene sig ut av mengden, strammet og gikk frem til premiebordet, når navnet deres blev ropt op. De klemte frøken Ekholdt i hånden – en kunde se, hun sommetider ømmet den hvite hanskehånden sin. Men da Gudbrand Østli kom frem, bukket han bare. Han var stiv og sint i det lyse ansiktet, stakk tredjepremien sin i lommen med et lite jeip. – Han var uten dame også. Og det var vel heldigst for damen, det … Hun var bedre faren med Bertel.

Mange av byens kondisjonerte hadde møtt op. Det var første gang, hun var under tak med dem utenfor kirken … Og da musikken oppe på tribunen i enden av salen spilte op, og dansen begynte, stod hun lenge og så på, før Bertelsen fikk henne ut på gulvet. Varmen i lokalet steg, lukt av fettlær og folk blandet sig med den søte duften av parfymer. Her blev danset på mangeslags vis; det var trøstelig. Men det var noen 96som førte sig så vakkert at hun ikke kunde ta øinene av dem.

Frøken Ekholdt danste med en ung løitnant i uniform. Det var som lekte gullskoene hennes sig på gulvet; ja, hele hun lekte. Begge de små, hvite hendene hennes lå på mannens aksler; kjolen satt som en hanske efter den slanke kroppen, og hun holdt den helt inn til danseren sin. En mørk og en lys kjerne i samme skallet … Men de nakne skuldrene og hodet med lokkene i nakken bøide hun såvidt bakover, og hun lo og smilte til kavaleren … Det var ufattelig å se på. Det var så fritt, så ledig – det var ifra en annen verden … De skal ikke le, når de er ute iblandt folk! Brødrene og hun hadde hørt det fra de var små. Moren likte ikke de lo hjemme, heller …

For femte gang spurte Bertelsen om de ikke skulde ta sig en svingom? – Ja … Jo … Hun måtte vel ut i det!

Han la en stor, litt sved håndflate mot hennes høire, tok henne fast om livet, blev alvorlig og besluttsom i ansiktet. De beveget sig på gulvet.

Men det gikk … Og de gikk mer enn de danste, også. Støtt og rolig førte han henne mellem vrimlen av par; ansikt efter ansikt gled forbi: Ginas spisse, Gydas rakkerfjes over juniors skrå skulder …

«Du danser bra, du,» sa Bertel, da de slapp hverandre. «Du har lært.» – «Det er vennindene mine som har lært mig op – Gyda og Birgitte – andre lærere har jeg da ikke hatt.» – «Du er musikalsk da.» – «Jeg kan bare synge og kleint det også.»

97Bertel tørket sveden av pannen. Karen Anna så på Marit Ruds kjæreste. Han rengte det hvite ut i øinene, mens han danste – han var blek som lerret i ansiktet; han holdt Marit i armene; men han var borte; han var borte i Marit …

Utover kvelden steg livet i salen. Mange av skiløperne, som de første timene hadde rottet sig sammen i krokene og diskutert rennet, gav sig ut på gulvet og bød op til dans. Her var fler menn enn kvinner, og ikke før slapp kavaleren damen sin, så stod en ny ferdig til å ta henne. Karen Anna var ute med mange – skoene tok på å kjennes for trange – alt i ett måtte hun op med pudderdåsen og fare sig over det varme ansiktet. Men det var da moro? Ja, nå var det like ved å bli moro … nå skulde hun riste av sig det siste, som hang igjen! Neste dansen vilde hun synge med, når de andre sang!

Da klappet en av løitnantene i hendene. Denne dansen skulde foregå slik at parene slapp hverandre på et signal, så dannet alle damene ring, utenom dem laget herrene ring. Så skulde de dreie i motsatt retning og stoppe på signal igjen. Og de to skulde være par, som da stod midt imot hverandre.

Rop og morskap – ja, ja!

Karen Anna danste ut med en tilreisende, en liten, sprek fyr fra nabobygden. Da kvinneringen blev sluttet, kom hun mellem en av serveringsdamene fra Grand, som hun kjente, og den nye farmasøiten på apoteket. Idetsamme de tok hendene hennes i sine og skulde til å dreie, fikk hun øie på Edvin Vold i mannsringen.

98Knærne vilde knekke under henne. Han hadde ikke vært i salen før, det var hun viss på. Hun stomlet og snublet da farten øket – farmasøiten lo og drog i henne.

Var Rakel her? Var Rakel her også…? Hun prøvde snu hodet og se bak sig – stirret langs efter sin egen ring. Ingen Rakel.

Stopp!

Han stod midt imot henne. Hun så det voldsomme rykket, han gjorde for ikke å komme overfor frøken Larsen fra hotellet.

Han bukket for henne. Førte armen om livet hennes …

Her midt i salen … her, midt for alles øine kunde hun ikke rømme.

Hun la hendene på skuldrene hans som hun hadde sett Lisbet Ekholdt gjøre det; da slapp hun å røre ved hånden hans.

«Ja, gjerne slik,» sa Vold og la den andre armen omkring midjen hennes.

Han forsøkte ikke å trykke henne inn til sig … Men han halvt bar henne gjennem dansen. Frembøid snakket han lavt til henne. Det luktet vin av ham.

«Jeg har sagt op. Jeg skal slutte på tirsdag. Jeg visste, du var her. Jeg visste, jeg skulde stanse, der du stod i ringen. Du så det gikk som jeg vilde. Det var mig som førte mannsringen. Du tror, jeg vilde gjort dig vondt dengangen. Du skulde fått visst noe annet. Det fins ikke et menneske jeg bryr mig om uten dig.»

«Rakel …»

99«Ja, det liker du ikke, det? Det kom på tverke for dig, det? For det skulde vært du og jeg. Vi skulde dradd opover sammen. For det er dit, du vil! De andre er treller og du vet det. Jeg vilde hjelpe dig …»

«Du lyver.»

Han kastet hodet bakover, det kom en strupelyd fra ham. Inn mot henne hvisket han igjen:

«Ikke dennegangen! Men du – du har ikke mot til å lyve, ikke det engang har du mot til!»

«Slipp mig!»

Han la armene tettere omkring henne.

Salen hvirvlet, menneskene duvet omkring dem som sjø – orkestermusikken jagde over altsammen.

«Du vilde ikke. For du er redd dig selv. Du har is omkring ilden din, og den skal tære dig op innover, og det skal bli aske av allting i dig og slik skal du dø.»

Hendene hennes gled ned. Enda førte han henne med sig.

«Bli med mig, Karna! Følg med mig på tirsdag! Du skal aldri angre det!»

Hun stemte føttene mot gulvet. Et sekund stod de midt i myldret av de dansende.

«Før gikk jeg på sjøen!» Hun snudde albuen mot brystet hans og skuvet. Da slapp han henne. –

Bertelsen kom inn utgangsdøren; idetsamme møtte han Karen Anna. Han så ansiktet hennes – så, at hun ikke så; han fulgte efter henne.

Hun lot ham hjelpe sig med kåpen.

«Og nå, jeg hadde bestilt øl og mat!» Det magre 100ansiktet stivnet i undring og skuffelse. «Og nå, her er blitt slik sveis på det!»

Hun gråt så hun svaiet, førte hendene til munnen, til pannen, snublet og sprang frem efter gaten, fulgt av Bertels lange skritt.

Foran husdøren forsøkte hun å si noe – vendte sig imot ham – gav det op og gjemte ansiktet.

Han fant nøklen i kåpelommen hennes, låste op døren og holdt den oppe for henne. Og sa stille: «Det var jamen leit – at du skulde bli syk, Karna.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.