Gabriel Scotts (1874–1958) De vergeløse. Et barns historie fra 1938 er blant de tendensromaner som har satt tydeligst spor etter seg i Norge. Den vakte oppsikt da den kom, og anmeldelser og leserbrev levner ingen tvil om at historien om de vanskjøttede barna på Flugum barnehjem grep mange lesere sterkt. Kunne det være mulig at slike forhold eksisterte? Hvordan var det egentlig stelt med barnevernet i Norge? Det viste seg at Scott slett ikke hadde grepet stoffet ut av luften. Romanen trakk fram et sosialt problem som måtte sies å være lite påaktet, og bidro til en økende bevissthet om at Norge var blitt hengende etter i Norden når det gjaldt organiseringen av barnevernet. Siden er De vergeløse blitt stående som et kunstnerisk minnesmerke over de mange bortsatte barn som langt framover i vår historie er blitt utsatt for ydmykelser og overgrep, i privat forpleining eller offentlige institusjoner.
Andre utgave av De vergeløse kom i 1946, som del av Gabriel Scotts Romaner i utvalg. Da valgte forfatteren, sannsynligvis påvirket av kritikk i en del anmeldelser, å stryke de siste ni sidene av teksten i førsteutgaven, slik at romanens lykkelige slutt forsvant og handlingen fikk en uviss utgang. I tillegg satte Scott inn et «Etterskrift», der han kommenterer mottakelsen av romanen og antyder noe av bakgrunnsmaterialet ved å vise til avisoppslag og brev.
Den forkortede teksten ble lagt til grunn også for tredje utga ve, som kom som del av Scotts Utvalgte romaner i 1962, og for skoleutgaven som kom i 1967. Etterskriftet er med i tredje utgave, men er sløyfet i skoleutgaven, sammen med det lange innledningsdiktet.
Kunstnerisk sett kan det argumenteres for å stryke de siste siden i romanen. Den positive vendingen i førsteutgaven fra 1938 kommer som en plutselig inngripen og virker nærmest som deus ex machina i forhold til handlingsutviklingen. Når den blir strøket, får teksten beholde sin intense, mørke grunntone helt ut, og romanen får et mer enhetlig preg. Likevel vil nok mange lesere sette pris på førsteutgavens utgang med det forløsende endelige oppgjøret og den befriende sorgmuntre stemningen. Helt uten motivering i handlingen er den heller ikke. Lengsler, drømmer og frihetssymbolikk tidligere i teksten peker mot muligheten for en avsluttende redning. Den håpefulle avslutningen kan også oppfattes som en del av budskapet i romanen, et signal til folks samvittighet og myndighetenes sosiale omsorg: «Det har en billedlig mening, og meningen er at samfundet må ta sig av de vergeløse og ikke tåle at de blir utnyttet og mishandlet,» skriver Alf Harbitz i sin anmeldelse i Aftenposten.
Førsteutgavens publikumsvennlige slutt ble naturlig nok brukt i Leif Sindings filmatisering allerede året etter, De vergeløse (1939), et sentralt realistisk verk i tidlig norsk filmhistorie. Sigurd Evensmo kaller det «det første engasjerte sosiale drama i norsk film». Filmen ble en suksess både kunstnerisk og publikumsmessig. Den gikk iallfall over fjorten uker sammenhengende på Oslo-kinoene og trakk fulle hus landet over. Også i Danmark, Sverige og Finland var det stor publikumsinteresse. Sindings film er blitt stående som en filmklassiker og har gjort sitt for å holde interessen oppe også for det litterære forelegget.
Språklig skiller andre utgave av romanen seg ubetydelig fra førsteutgaven; det er bare snakk om korrigeringer av enkelte trykkfeil. I tredje utgave, som stort sett er den som er tilgjengelig i bibliotekene i dag, er det imidlertid utført en gjennomgripende språklig revisjon. Førsteutgavens språk, som i hovedsak fulgte normene fra 1917-rettskrivningen, er her langt på vei revidert til moderne, moderat bokmål. Denne reviderte teksten er også i uendret form trykt opp i skoleutgaven. Revisjonen letter lesningen noe for nye slektledd, men vi mister altså den autentiske teksten, som jo er del av den tidskoloritten som knytter romanen til mellomkrigstidens Norge.
Denne utgaven av De vergeløse er identisk med førsteutgaven, bortsett fra at noen få trykkfeil er rettet opp. Dermed kan vi lese uavkortet og i original språkdrakt «den klassiske vergerådsromanen i vår litteratur», boka som mer enn noen annen i norsk historie har bidratt til å sette kritisk fokus på barneomsorg og barnevern.
Da De vergeløse kom ut i november 1938, ble den sett i sammenheng med en rettssak som startet på samme tid, og som fikk store oppslag i hovedstadsavisene. Et års tid tidligere var det blitt kjent at en 24 år gammel mann fra Oslo, Ingvar Foss, gikk til erstatningssøksmål mot Hurum kommune, Hurum skolestyre og en gårdbruker i Hurum som hadde hatt ham i forpleining i femten år. Foss krevde erstatning fordi han ikke hadde fått den offentlige skolegangen han hadde krav på. Da han kom til det private barnehjemmet hos gårdbrukeren i 1921, var han, som de andre barnehjemsbarna, blitt sett på som tilbakestående og uskikket til å gå på skolen. Likevel kunne det dokumenteres at han utover i tenårene med noe privatundervisning hadde klart å tilegne seg noenlunde brukbare lese– og skriveferdigheter.
I etterskriftet som Gabriel Scott satte inn i andreutgaven av De vergeløse i 1946, er nettopp denne såkalte «analfabetsaken» fra Hurum brukt som dokumentasjon på at det som står om barnas manglende skolegang i romanen ikke er noen overdrivelse. Scott siterer fra en lengre artikkel om saken i Drammens Tidende, og kritiserer de som har ment at han overdriver: «Ingen av de aviser som i sin tid angrep mig og min bok har overhodet rettet et ord til mig for å få rede på hvor jeg hadde mine oplysninger fra.»
At Scott hadde førstehåndsopplysninger om Hurum-saken, fra hovedpersonen selv eller en av de andre som hadde vært i forpleining på gården, framgår av et brev til Harald Grieg i Gyldendal høsten 1938, der Scott skriver om romanen han holder på å ferdigstille: «Den indeholder (i romanform) en voldsom anklage mot samfundet og alle de medskyldige, som sitter med hændene i fanget og tier. Hvad det «pleiehjemsbarn», som fortalte mig historien har oplevet er gripende og rystende.»
Nå må det sies at barnehjemmet i Hurum, som kan oppfattes som det vesentligste virkelighetsgrunnlaget for Scotts bok, ble avviklet mange år før rettssaken kom opp. Gårdbrukeren hadde, delvis sammen med sin svigerinne, drevet et hjem for barn som var sendt dit fra Oslo forsorgsvesen, mellom 1918 og 1924. Da ble videre drift nektet av den kommunalt oppnevnte tilsynskomiteen, fordi krav om økning av bemanningen ikke var etterkommet. Totalt var det 19 barnehjemsbarn på gården i seksårsperioden, alle klassifisert som «åndssvake» eller tilbakestående av forsorgsvesenet. Etter 1924 var det bare Foss og en annen gutt igjen. De hadde nærmest status som adoptivbarn. Når det i avisreferatene om Hurum-saken ble skrevet om et overfylt barnehjem, ble det altså siktet til forhold fra første del av 1920-tallet.
Går vi inn i avisenes detaljerte gjengivelser av vitneutsagn i retten, ser vi at de som leste Scotts roman, lett kunne finne en rekke paralleller til hendelser det ble fortalt om. Foss sa i retten at han flere ganger var blitt nektet å dra fra gården, at han fikk for lite mat, og at han ble satt til tungt gårdsarbeid og skogsarbeid. To andre gutter som Foss’ advokat førte som vitner, sa at begge hadde gått på skole før de kom til Hurum, men at det var blitt lite eller ingenting skolegang der. Den ene sa at han var begynt på skolen i Hurum, men at han snart måtte slutte igjen fordi han trengtes som arbeidshjelp på gården. Begge guttene kom dessuten med sterke beskyldninger mot gårdbrukeren om mishandling, urenslig stell, for lite mat og dårlige klær, og om at de var blitt utnyttet til hardt arbeid, blant annet pukking av stein. Den av de to guttene som hadde vært der lengst, i 4–5 år, fortalte at han til slutt ble hentet fra gården av faren, en sjømann, som var blitt bestyrtet over forholdene da han kom uanmeldt på besøk. De dro til Oslo og leverte klage til forsorgsforstanderen der.
De mange koplingsmulighetene gjør det forståelig at en anmelder rett og slett kalte De vergeløse «boka om Hurumsaken». Scotts roman ble for øvrig nevnt i innledningsforedraget til Foss’ advokat, Gustav Sjaastad, som senere ble justis- og industriminister på 1950-tallet. Sjaastad mente forholdene det var tale om i Hurum var verre enn de som er beskrevet i romanen.
Ingvar Foss vant ikke fram med erstatningssøksmålet. Saken mot skolestyret ble avvist, og kommunen ble frikjent fordi erstatningskravet var foreldet. Også gårdbrukeren ble frikjent, om enn under noe tvil, fordi en ut fra de signalene han hadde fått fra kommunale tilsynsmenn, mente at han hadde vært i god tro. Etter de sakkyndiges rettspsykiatriske erklæring var det klart at gutten burde gått på spesialskole gjennom hele sin skolepliktige alder, men en klarte ikke å finne grunnlag til å rettsforfølge noen bestemt for at det ikke hadde skjedd. Oppfølging og omsorg hadde vært for dårlig både her og der. Barna var blitt sett på som Oslo kommunes ansvar, ikke de lokale myndighetenes, og dermed var de i stor grad blitt glemt. Retten konkluderte med at «det er overgått Ingvar Foss en urett ved at han ikke har fått den oplæring i særskole som han hadde krav på», og det ble henvist til at Hurum kommune på eget initiativ «muligens er villig til å yde en billighetserstatning». Året etter bevilget Hurum kommune 5.000 kr. til skolegang eller annen opplæring for Ingvar Foss. Oslo kommune avviste en anmodning om å yte det samme.
Det ser ikke ut til at de grove beskyldningene om fysisk mishandling og dårlig omsorg, som gårdbrukeren protesterte mot, fikk noe etterspill i retten. I Nationen skrev en opprørt Barbra Ring: «Les Gabriel Scotts «De vergeløse»! Han går god for at alt han forteller om nettop denne saken, om rising og annet vondt, er bygget på sannferdige oplysninger. Les boken!»
Det fantes også en annen aktuell sak som kunne knyttes til Devergeløse, og som anmelderne la merke til. Barnehjemsjenta Gunda forteller Albert at hun «kommer fra Tyslands barnehjem – jeg er en av dem jentene du veit, som det stod om i alle bladene» (s. 148). Det er en henvisning til avsløringen av seksuelle overgrep mot jenter på et barnehjem i Tysvær i Rogaland, altså i romanen omskrevet til Tysland. Saken ble avdekket og kom for retten i 1937. Både bestyrerinnen og overgriperen, en vergerådsformann fra et annet sted, ble dømt til to års ubetinget fengsel.
Scotts framstilling av vergerådets dårlige dømmekraft i De vergeløse kunne oppfattes som kritikk mot barnevernsordningen i sin alminnelighet. For enkelte som selv satt i vergerad og følte at de gjorde sitt beste, kunne dette bli vel sterk kost. Jon Mannsåker konkluderer sin anmeldelse av boka slik: «Skulde eg vera nøydd til å tru at der fanst ein slik barneheim som den på Flugum, og at nokon av dei 1000 burtsette born frå Oslo kom i slik «varetekt», so veit eg ikkje um eg vilde orka å sitja ein dag meir i Oslo verjeråd. » Mannsåker mente likevel boka fortjente en stor leserkrets som «eit alvorsord til oss alle».
Vergerådene var etter vergerådsloven fra 1896 kommunale barnevernsråd som ut fra et pålitelig, uavhengig skjønn skulle ta hånd om forsømte barn og om nødvendig plassere dem hos «en paalidelig og hæderlig Familie», i et barnehjem eller «lignende Indretning», eller i spesielle tilfeller i et skolehjem, som Bastøy i Oslofjorden eller Toftes gave på Helgøya i Mjøsa. Norge var det første land i verden som fikk en slik lov, og den fortonte seg som et klart framskritt i sin tid, med sin vekt på forebyggende tiltak. Den nødvendige oppfølgingen og kvalitetssikringen som skulle til for å oppfylle intensjonen i loven, var imidlertid fraværende mange steder. «Det manglende og dårlige tilsynet med barn som var anbrakt av vergerådet, fattigvesenet eller av barnets egne foresatte, var et stadig tilbakevendende tema i mellomkrigstiden. Den ene skandalen avløste den andre, og omfattet tilsyn med både barnehjem og pleiehjem, men gjaldt særlig private hjem som baserte seg på å ta imot flere barn i forpleining som en levevei,» skriver Gerd Hagen i sin bok om barnevernets historie i Norge. Samlet sett gav denne situasjonen et klart virkelighetsgrunnlag for Gabriel Scotts bok, også ut over den spesielle saken i Hurum.
Det kan i tillegg være verd å se lenger bakover enn til mellom-krigstiden når det gjelder forfatterens bakgrunnsstoff til De vergeløse. Scott hadde faktisk familietilknytning til Hurum, skueplassen for den aktuelle analfabetsaken. Moren, Karoline Schytte, kom fra gården Holm på Holmsbu ved Drammensfjorden, og Gabriel bodde der en tid i seksårsalderen mens hans far Svend Holst Jensen ventet på et nytt kall i Norge etter en tid som sjømannsprest i Storbritannia. Siden kom Scott ofte på besøk til besteforeldrene i feriene opp gjennom oppveksten, og han brukte inntrykk fra Holm gård da han skrev den populære julefortellingen Tante Pose i 1904.
Omgivelsene i De vergeløse passer godt med området Scott kjente fra barndommen – vestsiden av Hurumlandet ut mot Drammensfjorden. Gården Flugum ligger et stykke opp fra en smal fjord et stykke sør for Oslo. Det er jordbruksland langs sjøen, landskapet skråner «op ifra fjorden mot noen høie, skogklædte bakker» (s. 29), og det finnes gravhauger der. Det er mulig at Scott selv kan ha sett forhold på gårder i dette området, enten i barndommen eller under senere familiebesøk, som kan minne om de vi møter i De vergeløse. Kanskje kjente han også til barnehjemmet som ble kjent under analfabetsaken. «Det sies at Gabriel Scott skal ha kjent den faktiske ‘Flugum’, og at han med egne øyne opplevde hvordan de vanskeligstilte barna ble behandlet,» skriver iallfall Scotts biograf Truls Erik Dahl.
Det finnes også andre tidlige inntrykk som kan ha vært med å påvirke utformingen av det miljøet vi møter i romanen. I 1909–1911 bodde Scott med kona Ellen og sønnene Erik, Elg og Vagn i Åsgårdstrand, ikke langt fra Bastøy skolehjem. På denne tiden var det mye oppmerksomhet om forholdene på Bastøy. I 1907 utkom romanen Under loven, skrevet av en tidligere lærer på skolehjemmet, Bjørn Evje, under psevdonymet Mikael Stolpe. Mye av handlingen i romanen er lagt til to skolehjem som blir kalt Espeli og Kamberg, for folk som kjente forholdene lett gjenkjennelige som Evjes tidligere arbeidssteder Toftes gave på Helgøya i Mjøsa og Bastøy i Oslofjorden. Evje gav et bilde av livsforhold og straffemetoder, særlig på Espeli/Toftes gave, som var så hjerteskjærende brutale at Kirkedepartementet fant det nødvendig å sette i verk rettslige undersøkelser i 1908, med avhør av forstander og øvrig personale både på Toftes gave og Bastøy. Undersøkelsene brakte for dagen at skolehjemmene først og fremst fungerte som oppbevarings– og straffeanstalter og ikke var særlig egnet til å utvikle og forbedre mennesker.
Året etter kom Scott borti en flik av denne harde virkeligheten. Gjennom en venn som var gårdbruker hadde han kommet i kontakt med en Bastøy-gutt som nå arbeidet på gården. Av ham fikk Scott opplysninger om en tragisk hendelse på øya; en av skolehjemsguttene hadde hengt seg i skogen. I august 1909 ble Scott innkalt til politiavhør om det han hadde fått høre om selvmordet. Ifølge forhørsprotokollen hadde han vært særlig interessert i å få vite om «gutten hadde hængt sig av frygt for straf». 35 år senere tar han hendelsen fram igjen i etterskriftet i andre utgave av De vergeløse: «Ingen skal få mig til å tro at en gutt tar livet av sig uten at han har skjellig grunn – barnehjemmet må være aldri så høit renommeret.»
Selv om handlingen er lagt til 1930-tallet og Flugum ikke er noe offentlig skolehjem, har barnehjemmet i De vergeløse flere trekk som kan minne om forholdene ved Toftes gave og Bastøy slik de var de første årene etter 1900. Oppdragelsesmetodene er strengt autoritære og voldelige. Det forekommer piskestraff og isolering av særlig vanskelige tilfeller, som den desperate Lorang. I særlig mørke stunder diskuterer guttene selvmord. Maten er mangelfull og dårlig. Guttene drives hardt i tungt jordbruks- og veiarbeid under streng bevoktning. Hjemmet har preg av fengsel, og de mest vitale tenker mye på å rømme. Etter Lorangs flukt går Flugum til anskaffelse av piggtråd og vakthund. Lorang havner for øvrig nettopp på Bastøy etter skyteepisoden der «han far» med nød og neppe slipper fra det med livet.
Det finnes ellers en oppsiktsvekkende navnekopling som knytter De vergeløse til forholdene på Bastøy. Fra starten i 1900 og fram til 1910 var Ole Flugum (1848–1915) forstander på skolehjemmet i Oslofjorden. Det var Flugum som måtte forklare seg om avstraffelsesmetodene i de rettslige høringene i 1908, og som altså ledet institusjonen da Scott ble avhørt om selvmordet i 1909. Tretti år senere kaller Scott barnehjem og bestyrer i De vergeløse opp etter Bastøy-forstanderen – mannen som var myndighetenes mest sentrale medarbeider i oppbygningen av skolehjemsordningen i Norge.
Som vi har vært inne på, ble De vergeløse ved utgivelsen i stor grad lest som et innlegg i samfunnsdebatten med nær tilknytning til saker som var kjent fra avisene. Den ble altså oppfattet som en dokumentarroman. «Gabriel Scott har samlet oplysninger, muntlige og skriftlige, om ting som er skjedd i løpet av de siste årene – alt stoffet er faktisk,» skriver for eksempel Philip Houm i sin anmeldelse.
Fokuset på faktiske forhold i anmeldelsene førte til at romanen i mindre grad ble drøftet som litterært verk. Harald Grieg var opptatt av dette i et brev til Scott: «Som De sikkert vil ha sett har mottagelsen gjennemgående vært helt utmerket, men de fleste anmeldere har utelukkende eller vesentlig festet sig ved bokens verdi som stridsskrift, bare meget få har beskjeftiget sig med dens verdi som roman.» Nå bidrar selvfølgelig Scott selv i utformingen av romanen til en slik lesemåte, gjennom de klare koplingene til aktuelle saker. I tillegg viser som vi har sett etterskriftet til 1946-utgaven at Scott la stor vekt på det dokumentariske og etterprøvbare.
Med den aktuelle bakgrunnen for romanen på avstand, kan det i dag være verd å se nærmere på De vergeløse i en litterær sammenheng, uten å tape av syne virkelighetsforankringen og det etiske imperativ som fremdeles griper en sterkt som leser. Én innfallsvinkel er å se etter sammenhenger i Scotts eget forfatterskap. Flere anmeldere pekte i 1938 på barnets sentrale plass i Scotts diktning. Her finnes en linje som går helt tilbake til forfatterskapets tidlige fase og Scotts populære barnebøker, som Trip. Trap.Træsko (1902), Hollænder-Jonas (1908) og Gutten i røiken (1910). Disse bøkene framstiller gjennomgående en lys og optimistisk barneverden, men her finnes også mørkere innslag med skimt av slike samfunnets stebarn som vi møter i De vergeløse. I Trip. Trap. Træsko, som bygger på Scotts opplevelser fra barneårene i Høvåg, støter vi i fortellingen «Det røde eple» på vaisenhusgutten Karel som er i fosterhjem i bygda om sommeren. Prestesønnen Gabriel ser på Karel som rival og får med seg de andre barna i et voldsomt indianerfelttog mot fattiggutten, som blir bundet til marterpælen. Så kommer alvoret over den hensynsløse Gabriel midt i leken: «– der stod han, stakkar, og havde ikke gjort dem noget ondt – det var jo hans egen skyld, at de var uvenner – han havde kaldt ham for «waisenhusgut», og Jernhaand kunde da ikke for, at han var det. Og hans klær var saa simple, og hans sko saa store og stygge…»
Går vi til forfatterskapet for voksne, kommer motivet med det utstøtte barnet tilbake på en rystende måte i Stien eller Kristofer med kvisten (1925). Den funksjonshemmede Kristofer er i høy grad en av de vergeløse i verden. Han mobbes og slås helseløs på skolen, vanskjøttes av sin alkoholiserte far og sendes nærmest som et dyr rundt på legd fra gård til gård hos mennesker uten hjertelag. Kristofers legdetilværelse og forholdene på Flugum gård er to alen av samme stykke. Stien har ellers det felles med førsteutgaven av De vergeløse at det skjer en plutselig, avgjørende inngripen utenfra – først fra en doktor, så fra en sauegjeter som gir Kristofer livsmotet tilbake og en fri tilværelse oppe på lyngheiene.
Også tittelfiguren i Josefa (1930) lider mye vondt. Hun bærer rundt på spedbarnet sitt, men framstår selv som et forsvarsløst barn romanen igjennom der hun vandrer fattig og ensom gjennom bygdene. Her er lidelsen absolutt, ingen forbarmer seg over den ulykkelige. Enkeltmennesker svikter, samfunnet svikter, hun er dømt til å gå under. Josefa er den andre av Scotts bøker som bygger på stoff fra omstreifermiljøene. Fokuset på omstreiferne er i seg selv et eksempel på forfatterens generelle interesse for mennesker som ble uglesett av folk flest og levde på utsiden av samfunnet.
I beskrivelsen av lidende barn i Stien og Josefa finner vi et grep som er typisk for tendensromanen, og som også går igjen i De vergeløse, nemlig utpenslingen av avskyvekkende detaljer som er egnet til å opprøre leseren. Karakteristisk er den nærgående framstillingen av urenslighet, stank, uappetittlig mat, sår og kroppslig forfall, sammen med framheving av dyriske trekk ved mennesker. Slike motbydelige inntrykk får særlig krass virkning når de knyttes til brutalitet mot barn. Det grufulle blir så stående i voldsom kontrast til det gode, som på nattsvart bakgrunn trer fram som en lysende drøm, noe uoppnåelig, nesten guddommelig. I De vergeløse får drømmen om å bli utfridd av det jordiske helvete på Flugum form som en forestilling om engler. Den vesle svaksynte Emil strør om seg med papirengler, som blir uttrykk for guttenes avmektige håp: «små engler med krøllete vinger som hadde forvillet sig ut i sneen og lå og forkom i kulden og vinden» (s. 101). Albert drømmer også om engler som redningsmenn: «det måtte komme en engel, tenkte han, skulde det bli noen råd her» (s. 167).
Slike bilder minner oss om det eventyrlige som et spor i Scotts forfatterskap. Vi finner det i stort format i den H.C. Andersen-inspirerte barneboka Det flyvende Bord (1905) og i den større anlagte legendepregede romanen Det gyldne evangelium (1921). I De vergeløse dukker eventyrmotiver bare opp i glimt, som når Albert leser om guttene som møtte trollene på Hedalsskogen og så ser seg selv i samme posisjon sammen med «trolla på Flugum», eller når han fantaserer om Gud eller kongen som skal komme og snu opp ned på alt. Samtidig merker vi et preg av eventyrets skjematiske, motsetningsfylte struktur i komposisjonen. Som i undereventyret møter vi en innledende ugjerning, en livsfortærende mangeltilstand, nesten uutholdelige prøvelser, ekstrem kontrast mellom gode og onde figurer, et kjærlighetsforhold og et endelig oppgjør der en hjelper beseirer de onde og frigir de ulykkelige som har vært bundet i fangenskap.
Et sentralt tematisk område i Scotts forfatterskap som vi også finner igjen i De vergeløse, er forholdet til religionen, og da i særdeleshet forholdet til kirkens gudsbilde og etiske praksis. Innledningsdiktet i romanen framstiller de uskyldiges lidelser til alle tider i bibelske bilder: Jesu vandring til Golgata, Herodes’ barnedrap i Betlehem, et tårn av tårer og kval i Hinnoms dal – det uhyggelige sted utenfor Jerusalem som ble knyttet til forestillingen om evig pine, helvete. Samtidig formuleres en vesentlig livserfaring som vi også ellers støter på hos Scott: «Gud er stum og har vært det i tusen år.» Kirkens og barnetroens personlige, omsorgsfulle gud finnes ikke på Flugum, og heller ikke i andre uskyldige lidendes leir. Isteden opplever de elendige at selvbevisste makthavere, enten det er Flugum-folket eller presten, har bemektiget seg Gud og bruker ham slik det passer dem. Den institusjonelle kristendom vil ikke, eller er ikke i stand til, å ta ansvar for dem som trenger til omsorg og kjærlighet.
Er det i det hele tatt mulig å erfare en guddommelig altomsluttende kjærlighet, må det skje på annet vis. I Stien, som vi har vært inne på, finner hovedpersonen Kristofer – i likhet med fiskeren Markus og andre Scott-personer – en slik erfaring av det guddommelige i et nært og nærmest panteistisk forhold til naturen, til altet. I De vergeløse, som i Josefa, eksisterer ikke denne muligheten. «Glans av det høye» ser vi bare i skimt, og da som spontan hengivenhet hos barna – i den gode Emils engletegninger, i krøplingen Catos fullstendige tillit til dyr, i Alberts betingelsesløse kjærlighet til den ulykkelige Gunda. På den uendelig mørke bunnen i romanen får slike glimt av det gode likevel merkverdig sterk virkning.
Skal vi se De vergeløse i en videre litterær sammenheng, er det først og fremst naturlig å trekke fram andre dokumentarpregede romaner om vergerådsbarn som var kommet ut tidligere. Det gjelder romanen som alt er nevnt, Under loven (1909) av psevdonymet Mikael Stolpe (Bjørn Evje), dernest romanen Knus ikke en elendig i porten (1937) av Karsten Roedder, som altså kom ut året før Scotts roman.
Åpningen av Evjes roman har mye til felles med Scotts. En rettskaffen gutt fra fattige forhold, Adolf Nilsen, blir tvangssendt av vergerådet til en institusjon som er helt uskikket til å gi ham omsorg og hjelp til å komme seg fram i verden. Isteden ødelegges han sakte, men sikkert av bitterhet og selvfortærende aggresjon. Den egentlige hovedpersonen i romanen, Jan Vik, får en liknende skjebne. Som Albert i De vergeløse er han sønn av en kvinne som ikke klarer å forsørge ham og som delvis driver som prostituert. Han har gode evner, men de autoritære skolehjemsforholdene knekker framdriften i ham.
Den rystende skildringen av Jans møte med skolehjemmet lar oss møte en virkelighet som er om mulig verre enn i De vergeløse, både når det gjelder overgrep og motbydelige detaljer. På Espeli behandles guttene som dyr. Piskestraff for bagateller hører nærmest til dagens orden, fulgt av kortere eller lengre arrest i motbydelige fangehull. Avmakten er total: «Hjælpeløs og haapløs, forladt av baade Gud og mennesker, indelaast i et kot, der var tilklint med menneskeexkrementer, forslaat saa ryggen var fuld av sprukne, vaate såar og hodet fuldt av buler og dertil lænket med jern […].» Veien fra dette til de mest avskyvekkende avsnitt i De vergeløse og ellers i Scotts forfatterskap er ikke lang.
Karsten Roedders roman bygger blant annet på forfatterens egne opplevelser som skolehjemsgutt på oppdragelsesanstalten Lindøy utenfor Stavanger omkring 1914. Denne romanen innerholder også rystende scener; blant annet blir hovedpersonen Jakob svimeslått fordi han nekter å sende forskjønnende og sensurerte brev hjem. Samlet sett er likevel boka ikke så mørk som Evjes. Som i De vergeløse toner handlingen ut i et håp om en ny og bedre tilværelse. Jakob slipper fri fra anstalten, får hyre på en båt og drar ut til et nytt liv. I bakhodet har han drømmen om Amerika, som også etter hvert ble forfatteren Roedders hjemland.
I likhet med Evje viser Roedder hvordan skolehjemmene var preget av en kopling mellom hensynsløse og ydmykende straffemetoder på den ene side og kristne forestillinger på den andre. Om bestyreren heter det at han «så ut som en prest. Av det gode gamle slaget som kastet folk på døren. I Jesu navn drar jeg til dig». «Blandingen av tortur og religiøsitet, tro på pisk og tro på Jesus fra de voksne «ansvarliges» side har vært karakteristisk for forholdene ved norske skolehjem,» skriver Yngvar Ustvedt i sin bok om Bastøy og de andre skolehjemmene. I De vergeløse er forbløffelsen over en slik kombinasjon fanget inn i guttenes tanker om Flugumen: «Det var ikke fritt at de skottet på hverandre, det var så bort i veggene, syntes de, at han far skulde være gudfryktig og lese høit av Guds ord» (s. 88).
Det finnes også romaner fra andre nordiske land som tar for seg forholdene på oppdragelsesanstaltene, og som slik er med på å danne en litterær referanseramme for De vergeløse. Et nærliggende eksempel er dansken Knuth Beckers tobindsroman Verden venter (1934), i likhet med Roedders roman skrevet med basis i barndomserfaringer fra en oppdragelsesanstalt. Romanen har handling fra tiden rundt århundreskiftet og utgjør andre del av den stort anlagte serien om jydegutten Kai Gøtsches oppvekst og utvikling. Kai blir sendt av foreldrene til anstalten Sjællandsglæde, som med sitt autoritære og voldelige system har klare fellestrekk med institusjonene vi hører om hos Evje og Roedder. Becker skildrer et miljø der religionens rolle i maktutøvelsen er særlig framtredende. Anstalten har tidligere vært drevet av nokså mildt sinnede filantroper, men fikk ny profil da en indremisjonsmann overtok som overhode i grevefamilien som er anstaltens høye beskytter: «Der har været et historisk Vendepunkt i «Sjællandsglæde»s Tilværelse, da Vantroen blev fordrevet, og Troen sammen med Spanskrøret holdt sit Indtog,» som forstanderen barskt og humoristisk uttrykker det. Tendensromanen Verden venter fikk en samfunnsmessig betydning i Danmark som peker framover mot oppmerksomheten De vergeløse skapte i Norge noen år senere. Sven Møller Kristensen sier det slik i en litteraturhistorisk oversikt: «Romanen har ved siden af sin store kunstneriske værdi haft en rent praktisk virkning ved at aabne offentlighedens øjne for misligheder og mishandlinger paa landets børnehjem og andre anstalter.»
På et enda videre plan kan De vergeløse ses i sammenheng med de mange andre litterære barneskildringene i mellomkrigstiden, både i Norge og ellers i Norden. Særlig 1930-årene var en periode med stor litterær interesse for barnets psykologi og oppvekstvilkår. Det hang sammen med både impulser fra psykoanalysen og med den markante sosiale og etiske bevissthet hos mange framstående forfattere. Ikke minst gav denne interessen seg utslag i nærgående skildringer av hvor utsatte og hudløse barn kan være i forhold til voksnes verden, altså det motivet vi møter i ekstrem og brutal form i De vergeløse. Slik er det et allment slektskap mellom Scotts kampskrift og kjente barneskildringer som Sigurd Hoels Veien til verdens ende (1933) og Magnhild Haalkes Allis sønn (1935).
Til slutt er det naturlig å knytte an til Olav Duuns Menneske og maktene (1938), som kom samme år som De vergeløse. Ett av kapitlene der, «Borghild og bror hennes», viser oss nok en gang den usalige blandingen av overflatisk kristelighet og forakt for barn, vevd inn i en ramme av grå armodslighet. De forsømte barna Borghild og Arne søker tilflukt hos slektninger som selv lever solid mens de avspiser fosterbarna med smuler – ikke så ulikt forholdene på Flugum. Hos Scott innledes Lorangs opprør mot Flugumen med den fyndige omskrivningen «så får vi sild i Jesu navn». Hos Duun lyder provokasjonen slik fra Arne: «Sur potet og sur sild / surt vêr med surmjølk til.» Når Borghild og bror hennes endelig en dag kan dra ut til et nytt liv, er det som en reise «ut av trældommens land».
Språket i De vergeløse er atskillig mer konservativt i det håndskrevne manuskriptet enn i den ferdige førsteutgaven fra 1938. I manuskriptet gjennomfører Scott for eksempel aa for å, infinitivsmerket at, og æ for e en rekke steder (som i trætte, længe, hænde, hjælpe). Videre bruker han enkel konsonant i utlyd etter kort vokal (som i gik, sæt, uf) og ld og nd i ord som kalde, finde, kjende, fuld. Med pennen skrev Scott stort sett slik han hadde gjort fra forfatterskapets tidlige fase i begynnelsen av århundret. Det ble opp til forlaget å gjøre revisjoner på veien til ferdig trykt tekst. «Rettskrivning som i «Norge, vort land» – altså ikke som i manuskriptet!» har Scott notert på første manuskriptside.
Revisjonen ble stort sett utført i samsvar med gjeldende rettskrivning fra 1917. Aa ble endret til å, mens æ ble til e og infinitivsmerket ble å. Enkel konsonant i utlyd etter kort vokal ble stort sett endret til dobbel, bortsett fra i noen ord der 1917-rettskrivningen ikke hadde endret på skrivemåten, som i op. De uhistoriske ld– og nd-formene ble endret til ll og nn etter mønster av gjeldende rettskrivning. Det vil også si at former som ikke var endret i rettskrivningen, som kunde, skulde, vilde, snild og undagjort, ble beholdt.
Innledningsdiktet i romanen har et mer alderdommelig språklig preg enn prosateksten, med ord og former som smukt, bange, håb, rum og ve og enkel bestemmelse i konstruksjoner som «så mange har tråkket den Golgatasti» og «der vandrer det offer sin siste ferd». Slik språkbruk må sies å være kuriøs i innledningen til en samtidsroman fra 1930-tallet. Men kanskje kan leseren finne harmoni mellom språkets høytidelige, tilbakeskuende preg og den bibelske bildeverden og stemning i diktet.
Går vi til prosateksten, er De vergeløse enestående i Scotts for fatterskap gjennom innslaget av østlandsdialekt i de fleste replikkene. «Da jeg jo er østlænding, har jeg vendt tilbake til mit morsmål og skrevet boken på østlandsk,» skrev Scott muntert i et brev til Harald Grieg. Vi kan vel si det slik at Scott tar utgangspunkt i det folkemålet han hadde hørt som barn under oppholdet hos besteforeldrene i Hurum, og så lager en østlandsdialekt med spesielle trekk tilpasset sitt litterære formål.
Det som merker seg mest ut ved dialektinnslagene, er at Scott gjennomfører a-ending i infinitiv. Det er et effektivt dialektsignal i teksten, men blir skjevt i forhold til østlandsdialektene, som jo har kløyvd infinitiv (å væra / å kaste), altså veksling mellom a- og e-ending, og samtidig klar overvekt av e-endinger. Hos Scott finner vi en blanding av rette former som å væra, å gjøra, å veta, å bæra, å lesa med gale former som å hjelpa, å snakka, å sleppa, å drekka, å passa, å holda, å ligga. Det er vanskelig å se hvorfor en forfatter som ellers synes å ha hatt et fintmerkende øre for dialekt, valgte en slik løsning. Kanskje skyldes det et ønske om å framheve bygdemålet eller det folkelige målet spesielt. Resultatet av den kunstneriske friheten blir uansett originalt, når mer eller mindre korrekte dialekttrekk koples sammen med alderdommelig utseende skriftspråkformer, f. eks. slik: «Jeg skal hjelpa dig å kunna for det» (s. 42), eller slik: «Og da gjelder det å væra snilde og opføra dere pyntelig og pent og visa at di er fornøid for å væra her» (s. 105).
Noen få steder finner vi former med et visst preg av vikværsk, altså dialekten rundt Oslofjorden: guttær, sånnæ. Ellers finnes det en rekke mer generelle østlandske trekk som endingen -a i svake hankjønnsord (en beta, nevan), trykk på første staving i fremmedord (natturn, sjallu, iddiot), sammendragninger av typen: på’n, over’n, t’an, får’u, virru, ubestemt artikkel i formen e som i e bikkje, e øse, e tann, og pronomenformer som detta, sjær og samre.
Ser vi mer allment på Scotts litterære stil, finner vi noen karakteristiske trekk. Typisk er en tendens til å plassere adverb og verb sist i setningene, slik at vi får slike konstruksjoner som: det kunde være en pølsesnabb kanskje (s. 22), kameraten drev med ham bare (s. 23), de hadde ikke tort se på ham nesten (s. 50), de hadde så sine erfaringer gjort (s. 53), osv. Dette finner vi i en rekke Scott-romaner, og det kan dermed kalles et gjennomgående stildrag i forfatterskapet. Det skaper en egen voggende prosarytme som gir flyt i teksten, men det kan også få et visst formelaktig preg.
Prosarytme er ellers en viktig generell kvalitet ved stilen hos Scott. Rytmen skapes ofte gjennom gjentakelse og sammenkopling av sideordnede ledd: «Nå vilde han sovne ifra igjen, nå hadde han ikke spenningen mere og ikke nattmaten å kose sig med. Nå hadde han ingen slags tidsfordriv som kunde holde ham våken om natten, han satt bare der og stirret i belgmørket» (s. 80).
Et annet viktig trekk er forfatterens betydelige bildeskapende evne. Han har et skarpt blikk for detaljer fanget inn i språklige bilder, og gir dem ofte farge og intensitet fra barnets nysgjerrige perspektiv. Ett eksempel er inntrykket av isen i tunet en senvintermorgen: «Det lå som en buklet rute over tunet, og sporene deres fra igår stod bort gjennem som gapende hull, de var bare foret med glass. Alt var likesom frosset til glass, det klirret og raslet under skoene deres likesom de skulde trampe i glasskår. Og fra karmer og takskjegg på uthus og innhus hang det allslags glassting i luften, lange blålige nålebrev og kammer og pilespisser og spyd…» (s. 104).
Scott har i det hele tatt en evne til å finne sansevekkende ord. I nærgående, intense skildringer støter vi for eksempel på verb som tvinte (s. 27, 73), svirpet (s. 42), spjettet (s. 72). De er ikke brukt ofte, men virker desto sterkere i sammenhengen – som i Alberts desperate ytring på veien til Flugum: «Dem har brukt makt på mig, tvinte det mellem dem – jeg har ikke engang fått si farvel – –» (s. 27).
Det var en forfatter med et dyptgående etisk engasjement som grep inn i samfunnsdebatten med De vergeløse. Samtidig var Scott dypt konservativ, ja nærmest reaksjonær når det gjaldt samfunnssyn. Han debuterte på 1890-tallet, kalte seg romantiker, beundret Hamsun og hadde i mellomkrigstiden mye til felles med ham i holdningen til samfunnsutviklingen. Det kan kalles en generelt anti-moderne innstilling, slik vi for eksempel finner det som tydelig norm i en roman som Alkejægeren (1933). Både der og andre steder kan vi merke en negativ holdning til industrialisering og urbanisering og den allmenne progressive tidsånd. Holdningen har også et islett av skepsis til det moderne samfunnets regulering og institusjonalisering av stadig nye områder i menneskelivet. Som et slags motsvar framheves det enkle liv i pakt med naturen og den naturlige menneskelige omsorg i nære personlige relasjoner, særlig i arbeidet med skog og jord og på sjøen. Et annet trekk er en nærmest aristokratisk individualisme, med idealisering av unntaksmennesker som virker gjennom lysende eksempler.
Kanskje var det naturlig for en forfatter med slike verdier å gå kritisk ut mot organiseringen av barnevernet? Her fantes et viktig ansvarsområde som det moderne samfunn hadde institusjonalisert, og der det var skapt et inntrykk av at tingene fungerte. Så kunne det likevel avsløres at ordningene sviktet, og at systemet som var opprettet kunne tjene som en unnskyldning for folk flest til å vende ryggen til og frasi seg moralsk ansvar. I De vergeløse er det karakteristisk nok et handlekraftig enkeltmenneske, sjømannen, helt frikoplet fra samfunnets institusjoner, som til slutt rydder opp i forholdene.
Ettertiden har vist at framskrittsviljen i den moderniteten Scott mislikte, tross alt også kunne virke for sosial omsorg. De vergeløse fikk bedre vern, gjennom forbedringer av eksisterende ordninger og oppbygging av nye. Paradoksalt nok var en roman skrevet av en gammel romantiker som hadde vendt samfunnsutviklingen ryggen, med og bidro til den bevisstgjøringen som var nødvendig. Som en klassisk realist hadde Scott fått satt problemer under debatt og forsøkt å gjøre nytte gjennom litteraturen.
Kanskje er det slik at denne romanen kan fortsette å vekke lesere til ansvar, også ut over den tidshorisonten den henvendte seg til? Sikkert er det iallfall at det ligger en tidløs appell i Scotts inntrengende budskap om respekt for barnets egenart og hans mistenksomhet overfor alle slags lukkede, autoritære systemer.
*
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
I 1938 utga Gabriel Scott den nyrealistiske tendensromanen De vergeløse med undertittelen Et barns historie. Romanen er en samfunnskritisk skildring av myndighetenes behandling av et lite barn som med makt blir fjernet fra hjemmet og plassert i fosterhjem.
Boken ble et viktig innlegg i samfunnsdebatten. Den satte søkelyset på barns rettigheter og tok et krast oppgjør med barnehjemmenes behandling av de forsvarsløse og forlatte barna. Barneportrettene er skildret med innlevelse og sikrer romanen en plass i norsk litteraturhistorie. Romanen ble filmatisert i 1939.
Gabriel Scott er i norsk litteraturhistorie regnet som en av Sørlandets fremste diktere. Han var en svært produktiv forfatter og skrev innen mange forskjellige sjangere (dikt, romaner, noveller, skuespill, artikler og barnebøker). I dag er han nok mest kjent for sine lyriske naturskildringer og for sine barnebøker.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
