I

13Albert satt en dag på skolen og tenkte –

Han satt i en av de nederste pultene i klassen ved siden av Ivar Østby, som likesom var kameraten hans, enda det blev ikke større omgangen. Men de var da naboer iallfall og hadde gjerne følge fra skolen, siden de skulde samme veien. Og det traff sig jo fra og til, at de råktes om eftermiddagen med, når de var ute med buene sine eller så efter stingsild i bekken. Og da kunde Ivar være så blid at han var ikke til å kjenne igjen, og kalle ham Albert slik som han hette og hverken «Blingsen» eller «Aua» eller noe, og da kunde de ha slik moro, at tiden gikk akkurat som en røik. De måtte bare passe på, at de ikke blev sett oppe fra gården, foreldrene til han Ivar var så ubegripelig fine, og det var greit å skjønne, at de brydde sig ikke om at han var i selskap med Albert. Men så fløi pilen så overvettes, at de måtte langt ut i jordet og finne den – midt ut i synet på Østbygården, eller det var så fullt av stingsild, at de glemte å ta sig i vare, bare gikk der og glante i bekken. Og så kunde det rope ned til dem:

– Ivar, du skal komma hjem straks!

Og da blev Ivar gjerne så rød og lusket avsted uten et ord. Han sa ikke farvel engang, enda de hverken hadde slåss eller trettet, men vært så vel forlikt med hverandre, som det gikk an å bli her på jorden. Og uken efter kunde han være så kaut, at det var uråd å snakke til ham og dermed var likesom alt blitt galt. Nå hadde de ikke følge fra skolen engang, men gikk isteden efter hverandre med et passende mellemrum – Ivar først og Albert bakefter – jo det var greier blitt! Og i svingen til Østbygården kunde Ivar stanse kan hende og rekke tunge til ham:

– Bæ da, Blingsen!

Det traff som en sten hver gang. Han kjente han blev så motløs og skuffet – skulde det aldri bli slutt med kallingen? Skulde dette klengenavnet bli sittende på ham bestandig? Det var så 14uforskyldt også, han kunde jo ikke for, at han blingset. Dessuten var det blitt bedre nå, det kunde snøtt ses, sa moren, når han spurte imellem, det kom til å gå vekk av sig selv. Ja, de sa det andre også, og derfor blev det som dobbelt leit at Ivar skulde holde på slik. Først var det så vondt å glemme, og dernest kunde det gå et par uker, innen det falt sig slik, at det blev godt mellem dem igjen. Ivar gikk bare og snudde sig vekk og vilde ikke vite av ham så lenge, og så ikke at Albert var til engang. Og Albert var ikke den, som vilde klenge sig på noen heller, han passet bare på, når han så Ivar var ute i marken, og stilte sig op sånn rent tilfeldig, om Ivar kanskje skulde ville ham noe. Der stod han og bydde sig frem og så hverken til høire eller venstre og var optatt med ett eller annet – en rognestang med hestehårssnare, en liten kvern til å sette i bekken eller hvad det nå var for slag – og skulde lokke kameraten til sig. Jo, så kom han kanskje, for han var nokså nysgjerrig slik, kom skjenende frem i en bue og skulde se hvad Albert holdt på med. Og nå var det nokså spennende om han vilde si Blingsen eller ikke…

– Du Albert, kan du så si mig hvorfor Gud igrunnen har skapt oss?

Nei, det var ikke Ivar som spurte, det var stemmen til frøkna istedet, og han stod ikke ute i jordet, men satt i den svartmalte skolepulten og skulde høres i religion.

– He, ramlet det ut av ham.

Frøkna snurpet på munnen:

– Hvor mange ganger har jeg sagt, at du skal ikke si he –

– Ja men jeg hørte ikke.

– Er du blitt tunghørt, gutten min?

Albert forsøkte å smile litt, det kunde kanskje hjelpe.

– Nei, jeg er ikke det heller.

– Hvad er det så i veien?

– Jeg – jeg satt og husket på noe.

Bare han ikke hadde sagt det, tenkte han like efter, for nå bar det visst galt i vei.

– Så du satt og husket på noe, istedenfor å huske på det som du skulde og burde huske – å være opmerksom og høre efter.

15Frøknas stemme var blitt så ekkel og spiss, og så kom det akkurat som han fryktet:

– Hvad var det så du husket på da?

De hadde snudd sig i pultene foran og satt og så skadefro på ham, det var ikke dem denne gangen. Han prøvde å møte blikkene deres, men så var det så alt for mange, at det var uråd å greie det. Og det kunde da ikke gå an å fortelle det slik som det var like op i fleisen på dem? Han prøvde det inni sig: jeg husket på at jeg blingset og at han Ivar kaller mig for det. Nei, det gikk tydelig ikke an, hvordan vilde det ikke bli siden, og hvad vilde ikke Ivar gjøre når de kom på tomannshand? Først så blev det real juling, og siden så blev det uvennskap for Gud veit hvor lang tid. Han fikk heller friste å tie og ta det som kom istedet.

– Hørte du hvad jeg spurte om?

– He – nei jo, mente jeg.

Det kniste rundt i klassen.

– Du kan gå og stille dig i skammekroken, sa det.

Uff hvor leit dette var, og så at det skulde treffe idag som han var så lei av sig før –

Han gled ut av pulten og stilte sig op i kroken, mens han gjorde sig så usynlig han kunde. Skulde han prøve å gråte litt, tro? Nei, det vilde ikke nytte noe, han skulde gjort det straks hun begynte, og dermed blev han stående og se ned i gulvet, mens tankene fortsatte av sig selv…

Det hadde vært leit så lenge nå både på den ene og den andre måten. På skolen så gjorde de narr av ham støtt og lo av klærne hans og kom med alle slags fantord til ham, og hjemme gikk mor og skjente og hakket og var ikke til å komme nær imellem. Ikke for det, hun var snild også, når hun var i godlaget sitt, det gikk bare så sjelden på efterat hun var begynt å ha folk i losji. Ja, det var bare en av gangen, men så hadde de stua og kosten, og så blev det så mye plunder. Så flyttet den ene og så kom den andre – hun fikk ikke tid på en måte til å ta sig av ham slik som hun skulde. Hun kunde si det selv somme tider: stakkars Alberten min, kunde hun si, jeg glemmer nok dig, jeg. Men så hadde hun forklart, at de var nødt til å leie ut, hun kunde ikke undvære den inntekten 16det gav. Og så var det jo fine folk, anleggsarbeidere østenfra som tjente flust med penger, og de så jo ikke så nøie på skillingen.

– Og så veit du det Albert far, at det blir likesom mere hygge, når vi får selskap i huset istedenfor å sitta aleine støtt. Og så blir det bedre mat å få, og du kan eta dig så mett du vil!

Jo, maten blev nok bedre, han fikk bare så lite t’an. Brød og smør og kaffe og flesk og erter og poteter og hvad det var – det forsvant før Albert var halvmett. De kom jo fra arbeidet sitt, karene deres, og heiv i sig, så en kunde bli redd. At det var råd å ete slik, tenkte han, at det kunde være plass til så meget! Og vilde han berge litt til sig selv, kunde mor smekke ham over fingrene med knivbladet – vil du væra folkelig, Albert. Og siden kunde hun forklare, at han hadde ikke godt av så meget mat, han kunde få vondt i magan bare. Dessuten så fikk han huske på, at de hadde folk i kosten, voksne folk, som skulde på arbeid, og de måtte selvsagt gå først.

Ånei, det var ikke blitt likere med kosten, og det blev ikke likere med hygga heller. Før hadde han kunnet sitte i stua når været nødte ham til å bli inne, men nå måtte han mest sitte på kjøkkenet eller holde sig oppe på loftet, hvor han og moren lå i flatseng. Det var ikke så moro akkurat å sitte alene hele kvelden, og det skulde ikke gjøre det likere, at mor blev værende nede i stuen og spille kort og drikke bokkøl til langt ut på svarte natta. Hun var nødt til det, forklarte hun og skulde likesom undskylde sig imellem:

– Jeg må kosa litt for dem, skjønner du, ellers vil de ikke væra her!

Nei nei, det var kanskje så, men derfor behøvde hun ikke å glemme ham rent. Derfor så kunde hun vel huske på, at han var til han også og skulde ha mat før han gikk og la sig. Men nei da, de glemte ham fort vekk og blev bare sittende med sig selv og prate og ture og ha det moro. Han kunde ikke høre hvad de sa akkurat, men han hørte at de kniste og lo og trakk op nye flasker og skålte. Kom hun ikke snart, tenkte han og blev mere og mere mismodig. Men nei, de bare dreiv på med turingen, og så var det ikke annet å gjøre enn å gå sta og legge sig.

17Hadde det nå hendt en enkelt gang, men det hendte så rent for ofte. Og så forsov hun sig om morgenen og fikk ikke vekket ham slik som hun skulde, og så fikk han ikke mat engang, men måtte springe bent ifra sengen og kom kanskje for sent på skolen – og så blev det leit der med. Frøkna skjente og bestyreren skjente, og alle skulde de ha rede på hvorfor han stadig kom så sent. Men det var allikevel ikke det verste. Det verste var det at han kjente det, som han var blitt så rent til overs siden det var kommet fremmede i huset. De hadde som ikke tatt stua bare, men hjemmet fra ham og allting.

Rett som det var, så het det:

Du kan gå ut en times tid, du Albert.

Og så måtte han ut og gå enten han hadde lyst eller ikke. Somme tider så gikk han til skogs og smattet på et ekorn han kjente og som pleide å smatte igjen, eller han så efter en hakkespett, som hadde tilhold i en hul asp, eller han stod litt nede i jordet og snakket med hesten på Østbygården. Han var så urimelig glad i dyr, hvad det nå kunde være for slag. Det var særlig om lørdag eftan eller på selve søndagen, det traff. Leieren deres skulde sove, het det, han hadde hatt tungt arbeid hele uka, og derfor så måtte han ikke forstyrres. Og når han så hadde fått timen til å gå – hadde trasket omkring i jordene eller sittet ute i vedskjulet, hvor tomflaskene dreiv efter dem, og våget å ta i døren igjen – takk, så var det som oftest låst. Først når han hadde banket noen ganger, kunde mor komme subbende på strømpelesten og vri nøkkelen rundt. Der stod hun bustet på håret og blank i øinene og kikket i glytten.

– Kjære er du alt der da, Albert?

Og hver gang var hun så blid som e’ katte og skulde likesom undskylde sig for ham:

– Trur du ikke jeg fikk mig en lur straks du var gått da, far?

Og så fikk han kanskje bli med inn i stuen, hvor det luktet tobakk og øl og hvor karen deres satt og gjespet på sengekanten.

– Nå, Di har fatt Dere en lur Di au?

Jo, karen hadde sovet så reint fært, han strakte enda på armene sine og vridde på sig og gjespet igjen for å bedyre hvor sant det 18var. Der satt de og skapte sig den ene verre enn den andre og trodde ikke at han skjønte noen ting.

– Og du da, vesle Alberten min, åssen har du hatt det imens? For nu var det blitt Alberten min og litt av hvert i samme duren – og så kunde det komme til slutt:

– Kanskje du vil ha en beta mat?

Isj, de var så leie så, men mat var jo aldri av veien, og derfor takket han til, enda han satt med øiet i gulvet og knapt var god for å se på dem engang.

Nei, de trodde ikke han skjønte noen ting. Han var jo bare guttungen han og hadde ikke lov til å forstå. Han skulde bare være dum og ikke ha øier og ikke ha ører, så de kunde gjøre akkurat som de vilde uten at han skjønte et grand. Men åssen de kunde få sig til å tro at han virkelig var så dum, åssen en skulde la være å skjønne, når en var så gammel som han –

Hvor lenge skulde han bli stående tro? Han skottet bort på frøkna om hun ikke snart skulde synes det var nok, og byttet ben i kroken sin.

Nei, åssen han skulde kunne la være å skjønne, når de skjønte det alle sammen! lallfall så kunde han ikke for, at han visste det som han visste. Han visste at mor hans ikke var gift, så han ikke hadde noen ordentlig far slik som de andre guttene på skolen, men bare var løsunge, de kalte. Og han visste hun drev med himebrent også, hvis han skulde si som det var, og hadde fått mulkt for det flere ganger, men aldri at det hjalp det grand. Hun hadde sats nede i potetbingen, et digert spann dørjende fullt og satt og hekset med om kvelden, når hun hadde satt bommen for døren, og tappet på flasker og skjenket og handlet, når hun så snittet sitt til det. Han kunde ikke for at han visste det heller. Og hel ler ikke kunde han for, at han skjønte hvad ærend de hadde, når de kom luskende innom i mørkningen den ene og den andre av kjenningene deres og satte sig til å prate om været, mens de så så inderlig purkefule ut. Han hadde ikke bevis akkurat, for han måtte gå og legge sig han, når de begynte å komme, eller gå ut og hente ved eller vann. Men han hørte de lukket på kjellerlemmen straks han var ute av stua, så det var ikke vondt å skjønne hvad 19ærendet deres egentlig gjaldt. Noen kvelder kom det både åtte og ni, det var ren trafikk der nede, kjellerlemmen gikk op og i. Han kunde ligge oppe i flatsengen og høre spetaklet til langt ut på natten, for de skulde gjerne smake på brygget, og så blev de så støiende av sig, at det var ikke råd å få sove…

Nei, det var blitt så leit i det siste, at han vilde ikke tenke på det. Før hadde allting vært anderledes, før hadde mor vasket for folk og kommet hjem både med penger og mat og vært så bra som hun kunde bli. Men nå hun var begynt med losjerende var hun blitt så makelig av sig og hadde sluttet med arbeidet og alt. Hun orket det ikke, sa hun, det var ikke nødvendig heller, dessuten leitet det for mye på helsen. Og så var det blitt tøising og turing og kortspill og allslags leven isteden, og verre og verre var det blitt efter hvert. En skulde vært voksen bare og kunnet legge nevan på bordet og sagt akkurat som en mente:

– Nå får’u slutta med himebrenten og karene dine og hele trafikken, eller også reiser jeg ratt til Amerika!

Men så var han ikke konfirmert enda, og så var det ikke til å tenke på engang. Og så var det det ene og så var det det andre, så var det disse folkene som kom og alltid skulde snakke litt med mor. Vergerådet kalte de sig og målte ham med øinene sine og satte slike miner op, at en kunde bli kald ved synet. Og selv om han blev sendt ut når de kom og ikke fikk rede på hvad de vilde, så var det ikke vondt å forstå, at de kom ikke for det gode iallfall. Mor blev enda så rød, når hun så dem, og når de godt og vel var av veien, gikk hun og blåste hele eftan og var ikke til å komme nær:

– Dem tror dem kan gjøra som dem vil, men jeg skal Herren forsørje mig visa dem –

Det var greit det brygget sammen til noe, når han bare kunde begripe hvad det var. Inntil lensmannen så hadde han vært der med gullrand om luen og høie støvler – Albert hadde møtt ham en dag på tunet, akkurat som han kom fra skolen. Det var tydelig noe i gjære enda mor lot som ingenting og sa, det var skatten det gjaldt, de skulde ikke lure ham på det. Det blev bare ingen forandring hverken med himebrenten eller annet, mor var nå engang ikke slik, at hun kunde gi sig på noe.

20Nei, en skulde ikke være født.

En skulde ikke være kommet til verden. Hvad hadde en å gjøre der? Det var ikke annet enn strid og spetakkel og kalling og skjenn fra morgen til kveld. Det var ikke noen stas ved å leve, snøtt med klær og snøtt med mat – snøtt med alt det som godt var. Og her stod han i skammekroken enda han ikke visste av, at han hadde gjort noe galt. Det var frøkna som skulde stått der, om det var gått til som det skulde, det var frøkna som hadde vært dum og ikke forstått noen ting. Men det gikk aldri til som det skulde, de voksne hadde makten og trudde sig til å ha rett enten de hadde det eller ikke. De kunde ikke få det til, at de selv kunde ta feil noen gang. Forstår du det, sa de bare og holdt likesom riset bak ryggen, og så var en jo tvunget til å si ja, om en syntes det var aldri så gæli. Ingen kunde være så slemme som de, og ingen kunde være så dumme heller. Hvad hadde ikke Ivar fortalt ham engang –

Det var en natt, hadde han fortalt, som han våknet av søvnen sin og kjente at han hadde sånn lyst på gotter. Og dermed så stod han likeså godt op og listet sig ned i spiskammeret og skulde stjele noen epler som lå der. Men så var det så mørkt, og så var han så uheldig å rive ned en tallerken poteter og vekket både faren og moren – og ikke et øieblikk efter kom de farende begge to og skulde se hvad som stod på.

Jeg spør jeg, sa moren da hun fikk se han Ivar i skjorten, ja, har du ikke fått ris før, så skal du jamen få det nå!

Men tror du ikke Ivar greide sig da?

Jeg må ha gått i søvne jeg, sa han og var så inderlig uskyldig og våknet likesom i det samme og kunde ikke skjønne noen ting, jeg drømte jeg tok i skoledøra og skulde inn og setta mig i pulten! Det gikk i dem som melk, det var de så dumme å tro på, det lot de sig trøstig innbille, voksne folk og allting – –

Så Albert, sa det fra katetret – nå kan du gå bort og sette dig da!

Og skamfull listet Albert på plassen sin og firte sig ned på benkenden. Det var godt å få sitte, kjente han og hørte at det rumlet i maven, så de tok på å knise omkring. Han var blitt så sulten mens 21han stod, det riktig suget i tarmene hans med lange, pipende og knurrende låt.

Bare ikke frøkna hørte det, voksne tenkte så meget rart, hun var i stand til å tro at han stelte det til med vilje. Hun hadde ikke bedre vet, hun var dame og fin frøken og fikk naturligvis mat jamt og visste ikke hvordan det var å sitte med tom mave og ikke ha smakt matbeten siden middagen igår.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.