[Det raver en bøiet og bundet mann]

9Det raver en bøiet og bundet mann
mot galgens lutende tre.
Det er som han går mot avgrunnens rand,
han vil stundom sige i kne.
Og bak ham går rakker og bøddel på rad,
går presten ved siden så smukt
– et verdig og enig trekløverblad –
og bødlen og rakkeren hjelpes ad
til å holde i strikkens bukt.

Der vandrer det offer sin siste ferd,
en bange og martret sjel.
Han skal ikke rettes med øks eller sverd,
han skal langsomt henges ihjel.
Det kan ikke bøte på urett og savn,
men like godt får det skje.
Det får skje i Vårherres velsignede navn,
ingen til trøst og ingen til gavn,
men vår jord til usigelig ve.

Så mangt et tog har vandret forbi
på vei mot den siste gru.
Så mange har tråkket den Golgatasti
og tråkker stien ennu.
Stodder og konge, en efter en,
falskmyntner, røver, profet –
og hver har de slept sig på dirrende ben
op under galgens truende gren –
– og det kalles rettferdighet.

10Ennogså barnet er skubbet frem
i de voksnes skremmende spor
og har funnet sitt blodige Betlehem
under galgens gyngende snor.
Det har tigget sin bøddel med munn og blikk
i angst for fullbyrdelsens ve.
Det har tømt den voksnes beske drikk,
mens hjertet slo som en trommestikk –
– og vi har latt redselen skje!

Og du min søster og du min bror
ser togene vandre avsted.
Og vi stiller oss op i de tauses kor
og lar dem få vandre i fred.
Vi står der i stumme rekker og ser,
og vi løfter ikke en arm.
Vi gjør som levitten, som Pål eller Per,
vi tier til all denne skjensel som skjer,
mens vi burde skrike av harm!

For den som ikke er mot er med
og skyldig for rådets bord,
for dén har utsådd det ondes sed
som sviker sin egen bror.
Og den som lusket avsted som en hund
har selv gått bøddelen nest.
Og den som tidde i nødens stund,
stod det enn tifold segl på hans munn,
har ropt sitt korsfest, korsfest!

11Et tårn er bygget i Hinnoms dal
bak sukkenes bevende bro,
og tårnet er bygget av tårer og kval
og av tvil og nagende tro.
Og tårnet er lidelsens dyre sum,
som roper fra jordens sår
op mot det tause og tiende rum
og får ikke svar, for Gud er stum
og har vært det i tusen år.

Det håb som gryr for den arme slekt
det sover på gravens bunn.
Det ligger knuget av torvens vekt
med jord i sin bleke munn.
Det vet ingen drøm om et evig liv,
men vel om en stingende pel.
Det drømmer en drøm om det evige kiv
og tror på det evige tidsfordriv
å slå hverandre ihjel.

Det håb som gryr for den arme slekt,
det hviler i gravens grus.
Det ligger strakt under vredens vekt
i dødens barmhjertige hus.
For døden er lidelsens stumme trøst,
og lønnen er lidelsens fred.
Så lyder den, livets vise røst,
så tyder den, livets bedrøvede høst,
som gror av gravenes sed.

                 G.S.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.