IV

Han våknet ut på natten en stund og så bort i en umalt panelvegg med et mylder av brune kvister, det var måneskinn utenfor, lyset kom gjennem et stort vindu og tegnet en skjev firkant foran ham. Kjære, tenkte han og flyttet øinene og var ikke god for å kjenne sig igjen – hvordan kunde dette henge sammen? Så var det noe som dultet bort i ham, der lå det en fremmed gutt ved siden – og plutselig husket han alt og satte sig over ende i sengen, mens hjertet begynte å hugge i brystet. Å Gud, han var ikke lenger hos mor, han var kommet på barnehjem, de hadde passet ham op igår da han var på hjemveien fra skolen og trukket av gårde med ham alt det han hadde strittet imot! Og nå var han kommet til fremmede mennesker helt på den andre siden av fjorden, nå lå han på et fremmed kammers hvor han aldri før hadde vært, op i en smal treseng med halm, som knistet bare han rørte på sig. Og kloss inn på ham lå «Jakob Drittgutt», som han ikke hadde sett før igår – en liten forkuet stakkar med råtne tenner og vond ånde og klaser av vorter på hendene sine. Og de var ikke alene heller, innved veggen tvers over gulvet stod det to senger til – –

Han blev sittende og se bort mot dem og huske hvordan det hadde vært.

Det hadde stått noen folk på tunet med det samme de åpnet 33grinden – husbondsfolket, forstod han og løftet blikket prøvende mot dem. Men så hørte han lensmannens stemme, og så blev han så skamfull at han måtte se ned igjen.

– Her kommer vi med en snild gutt, som gjerne vil få lov å være her på gården –

Det svarte foran dem:

– Han skal væra velkommen.

Noen puffet bort i ham med hånden:

– Nå får du hilse pent da, Albert.

Så måtte han jo rekke frem hånden og bukke og være pen gutt. Han så en knoklet og brunlet mann i skaftestøvler og arbeidsskjorte med smalt ansikt og hengende barter og lange hestetenner i munnen – Flugumen selv, forstod han og kunde ikke for at han grøsset ved synet. Og konen var ikke likere, syntes han, en diger drøse med strie øine og hvite hårfrynser på øielokkene, ikke for det, hun smilte og gliste og skulde være hyggelig mot ham.

– Nei, sånn kjekk kar da, sa hun.

Og Flugumen la til:

– Ja, det skal væra sikkert også!

Det kniste høit i det samme, det var kommet en fire, fem unger til syne som stod og kikket frem bak de voksne og viste hestetenner de med. Det var ikke vondt å skjønne at det var selve Flugumyngelen.

– Nei, sånn kjekk kar da, hermet det.

– Ja, det skal væra sikkert også!

Flugumen snudde på hodet.

– Gå inn med dere med engang og stå ikke der og glis.

Ungene flyttet litt på sig, men blev stående like godt.

Konen skulde glatte litt på det:

– Ikke bry dig om dem du bare, dem mener ikke så farlig med det. Men hvad jeg skulde ha sagt – du har ikke noe tøi med dig, ser jeg?

Lensmannen hjalp ham med svaret:

– Nei, han har ikke det heller, for det blev ikke tid til å pakke, men vi skal nok huske på det og få sendt det, som er –

Så var det likesom undagjort, så hadde de voksne utført sitt og 34fikk travelt med å komme avsted. De stod der og vendte ryggen til og undgikk å se på ham, det var godt å merke på dem at de hadde ikke lyst til å bie mere enn akkurat nødvendig. Takk, de skulde ikke ha kaffe, de hadde ikke tid til å stana, enda det skulde smakt fælande godt. Ånei, de brydde sig nok ikke om å få nøiere syn for saken – best å komme sig fra straks.

Lensmannen tok ham i hånden:

– Ja, så får du leva da, sa han – og så får du ha det så godt, og ikke glemme hvad jeg har sagt. Du veit, det kan være litt rart i begynnelsen, men når du bare blir vant – alt er en vane i verden, veit du. Og så tenker jeg nok du får litt mat når vi vel er kommet avsted –

Jo, Albert skulde få mat, nå holdt de just på å gjøre i stand, det skulde ikke mange minuttene bli.

Han var blitt stående alene på tunet, overlatt til sin videre skjebne, mens de voksne fulgte til grinden. Han forstod at de pratet om ham og kunde høre hvad lensmannen sa:

– Di får være snilde med’n da, han har ikke hatt det så godt, stakkars kryp.

Og like efter Flugumens stemme:

–Vi skal væra så snilde med’n, som det er mulighets råd å væra –

Og til sist den store konen:

Det må di væra forsikret om, det skal ikke mangla på stell hos oss!

Ungene stod et stykke bakom, de snakket nok om ham de og:

– Hvor var han henne tro, da Vårherre delte ut auer?

En kåt jentemunn svarte:

– Han kom for seint, kan du veta, og derfor så fikk’n ikke par!

Og mens de fniste og lo i flokken, stod Albert og hetet i kinnene av skam og ikke visste hvor han skulde se hen. Så var endelig konen kommet og hadde satt øinene i ham, så han kjente det helt bak i skolten:

– Det var Albert du hette?

Og da hun hadde fått svar:

– Så kan du bli med her så lenge og hjelpa å bæra vann op fra brønnen, så ikke han Mathias skal gå der aleine. Han er ikke riktig,35 Mathias, forresten, men det skal du ikke bry dig noe om. Flugumen var kommet til og gikk på den andre siden:

– Du skal bare ikke si’n imot, men lata som du er enig, så er’n så snild som dagen er lang.

Ikke hverken vått eller tørt, ikke et ord om mat eller melk, enda de nettop hadde sagt at nå holdt de på å stella i stand. Istedet så fulgte de ham ut på et jorde, hvor det gapte en stensatt brønn, og gav ham to digre bøtter å bære – det var som de leiet avsted med en gamp og skulde prøve hvad den dudde til. Og der blev han gående til langt ut på kvelden – frem og tilbake mellem brønnen og husbølet og tømme op i baljer og kar enda han var så sulten og sliten, at han kunde slengt sig ende i bakken. Men så stod de og så på en stund, og så våget han ikke å gjøre det, og siden stod det folk bort på tunet – det blev å gå der med bøttene trutt. Og halvveis omtrent møtte han Mathias – midt imellem brønnen og fjøset, hvor det lå en vedski i gresset – på samme flekken tur efter tur. Han kunde ligne en opreist bjørn på korte ben og med små øine under en lav og skrå panne full av vannrette folder og rynker. Og hver gang smilte bjørnen med tennene, så det lyste hvitt inni skjegget, og viste fornøid med tommelen på vedskien akkurat som han vilde si:

Ser’u, jeg fikk det til nå au!

Det var tydelig at han passet på og hadde en slags beregning i hodet. Albert kunde gå fort eller langsomt – Mathias innrettet sig efter ham så det kom til å klaffe på prikken. Enten han kom fra brønnen eller tunet, med fulle bøtter eller med tomme – de krysset hverandre nøiaktig ved vedskien. Til slutt knurret det dypt inni skjegget:

– Detta var ordentlig moro, get!

Det ringte, mens de gikk der og bar – matklokken på gården, forstod han og satte lykkelig bøttene fra sig. Han var bare ikke riktig sikker, om han burde gå inn straks og blev stående og bie litt. Det var blitt noe støi ute i marken, et vognhjul gnistet og skrek, hypp, sa det, vil du Blakken, og der kom det noen skygger imot ham, et par hester som drog på en kjerre – – nei, den ene var nok husbonden selv som stampet ved siden med tømmen i neven og 36nikket med hodet akkurat som en gamp. Og bak dem fulgte en rad med gutter, ti eller elve stykker tilsammen, de gikk og tråkket i hælene på hverandre uten å si så meget som et ord, stille og stumme, som et liktog i skumringen. Det var bare, at kjerren var full av poteter og at følget var fillet og barbent og gikk på barbentes litt huskende vis. Et par av dem løftet hodet og gav ham et sløvt blikk i forbigående, så trasket de videre inn mot tunet…

Albert hadde ventet en stund til de var ute av hørehold, så snudde han sig til Mathias:

–Var det – var det gutta det der?

– He, sa det uforstående.

– Om det var dem som bor her, mener jeg?

Mens Mathias grublet på spørsmålet plasket en vannstråle inne på tunet, guttene vasket benene, var det likt, innen de fikk komme under tak. Et skjørt grånte frem bort ved husnoven:

– Albert og Mathias, ropte det.

Så var det en stue med pinnestoler, et bord i midten og gutta omkring. Elektrisk pære i snor fra taket, stirrende ansikter til alle sider og over dem et digert kvinnfolk som stod opreist så lenge det varte med blikket svevende over hodene deres, og skulde holde skikk og orden – tvillingsøsteren til konen, tenkte han og kjente de strie øinene igjen. Han hadde fått plass ved enden av bordet, der satt han og så ned på voksduken og gjemte sig så godt det gikk an.

– Du Jakob, sa det.

En av guttene spratt op og la hendene sine isammen, en liten forpjusket spurv å se på med små, redde blikk til sidene:

I Jesu navn går vi til bord
å spise, drikke på ditt ord,
Gud til ære, oss til gavn,
så får vi mat i Jesu navn.

To skiver smørbrød til hver, akkurat to og ikke flere og en kopp separert melk. Det var ikke engang til å stagge appetitten, det var til å erte sig op med isteden – kunde det være rimelig, at de ikke skulde få mere mat? Det var ikke bunn i ham, kjente han, 37det suget i hele skrotten, han kunde ha spist det tidobbelte gjerne, et helt trau svingende fullt. Og så skulde dette grandet være nok og gjøre det ut for frokost og middag – og kveldsmat for både igår og idag? Han løftet øinene så langt han torde og lot dem vandre undersøkende rundt – de fleste var ferdig med smørbrødene og satt og tidde som eldre folk, utslukte, uflidde med tomme øine. Det var som det var ikke liv i dem, de kopte bare rett ut av gluggene. Flere av dem var eldre enn han, femten år, seksten år – men det var også noen yngre iblandt. Det var en liten rødhåret fyr som likesom var dyppet i kaffegrut, han så nettop bort på ham, mens han svelgjet den siste biten. Blikket var nesten blåveisblått – og just som Albert fanget det, knep rødtoppen øinene sammen til to små lysende streker og smilte fornøid igjen. Han var ikke pen på noen måte, men uttrykket hans var så opvakt, så skøieraktig og spillevende mellem de sløve minene omkring. Albert kom til å smile, han også –

– Di er ferdige alle sammen?

Hodene rugget på sig langs bordet – jo, ja mumlet det bort over.

– Så kan du Petter, takke for maten!

Rødtoppen reiste sig lydig, mens han strøk smilet av munnen med håndbaken:

I Jesu navn så har vi ett,
av dine gaver er vi mett.
Vi takker for din overflod
og priser dig, vår Herre god.

Nei, sa det inni Albert, han kjente han var på gråten av sult og måtte tvinge sig av all makt, så det ikke skulde synes på ham. Hører du Jesus, det er ikke sant, det er bare noe de sier, de mener det ikke noen av dem, de er ikke mette en eneste en. Det er joks med takkingen deres, de gjør det for det de er nødt til det bare – de tør ikke annet, skjønner du vel!

Han så op og møtte rødtoppens øine, de smilte og lo tilbake, han var sloppet godt ifra verset – det skulde ikke stort til der, var det likt.

Og dermed hadde dagen fått ende, den sørgeligste, den mest 38oprivende Albert hadde oplevet til nå. Det stod bare igjen å køie og sove sig bort fra hele greia. Der klasket de barbent op trappen, noen hit og andre dit, han var enda blitt så lettet, da han var kommet inn på kammerset og så at rødtoppen var blitt med. Det var som en trøst i ulykken syntes han – men så var også kvinnfolket blitt med og skulde vise ham til rette, og dessuten tre gutter til, som stilte sig op og glante på ham.

– Detta er altså Albert da, sa det – den nye gutten di veit, og detta er Doffen og Lorang og Jakob. Jeg tenker du ligger isammen med Jakob, for Doffen og Lorang er brødre skjønner’u og vil nok ikke skilla lag. Og han der borte i kroken er Petter, men han er ikke sånn, at det går an å ligga isammen med’n.

Albert stjal sig til å se bort på Petter, han var blitt enda rødere enn før og stod og så ned i gulvet.

– Og så må di ha god natt alle sammen og legga dere med engang. Og så får’u passa på, Petter, ellers veit du åssen det går! Døren falt igjen med et klikk. Han var blitt alene med guttene – nå kom det, tenkte han.

De stod litt og mønstret ham, øinene vandret op og ned – bare Pet ter smilte i kroken.

Lorang åpnet forhandlingene, han så ikke akkurat hyggelig ut.

– Hvad er’e du er her for da?

– Dem har tatt mig fra mora mi bare –

– Du har ikke gjort noen ting?

– Nei, jeg har ikke det heller. Og hvad er du her for?

– Det skjeller dig ikke, magan.

Albert tidde forlegen.

– Har’u e skrå? spurte det.

Nei, Albert hadde ikke noen skrå.

– For så kunde vi bytta, jeg har e nepe i senga.

– Ja men jeg bruker ikke tobbak.

– Bruker’u ikke tobbak, sier’u?

Albert forstod at han hadde tapt mark og vilde gjøre det godt igjen.

– Nei, men jeg har en god kniv –

– Få se på’n, sa det.

39Kniven kom op og blev gransket og snudd på.

– Nei, jeg har bedre greier selv, men kanskje Drittgutt har bruk for’n?

Jakob Drittgutt var villig med det samme, han stakk hånden i sengehalmen og rotet en halvspist turnips frem:

– Jeg skal bytta med den.

Albert slo til på flekken og begynte å gnaske på turnipsen.

– Åssen er det å væra her, spurte han og skulde være hyggelig.

Lorang stod og skrevet på gulvet:

–Vent til du har vært her e stund, så kan du svara på det sjær.

Det hørtes ikke opmuntrende nettop.

– Dem er strenge kanskje?

– Ja, du er ikke kommet til paradiset, hvis det er det, du trur!

Albert prøvde å tygge litt til.

– Hu tjukka som var her – hvad er det for en?

– Det er Emma, vi kaller a, svigerinna til Flugumfaen, dattera til Gammel–Erik, gubben i helvete, om du kjenner’n.

Albert lot emnet falle og tok et annet op istedet:

– Er det lang vei til skolen?

Stillhet, undring, begynnende mistro.

– Du skal studere, kan jeg veta?

– Ha-a-a, lo Jakob Drittgutt, det var som å høre en geit.

– Går di ikke på skolen, kanskje?

– Det gjør vi vel ikke.

– Hvorfor gjør di ikke det da?

– For det vi er iddioter, sier dem.

Gjorde de narr av ham, tro? Albert sa fra den ene til den andre, blikket hans stanset ved Petter:

– Går du ikke på skolen du heller?

Petter rystet forlegen på hodet.

– Har du ikke lært å lesa engang?

Innen Albert hadde fått svar, falt en ophisset stemme inn, det var Doffen som hadde tidd til nå:

– Har’u lært å lesa du, kanskje?

– Ja, det har jeg vel!

Doffen var borte i sengen et øieblikk, det raslet og kvistet i halmen 40– så hadde han funnet en messingholk og trakk en liten papirtutt frem:

– Hvad står det her da, du?

Albert brettet papiret ut, det var et eventyrbillede og var tydelig revet ut av en bok:

– Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen, leste han.

– Er’e troll, sa det forundret – jeg kunde ikke begripe –

– Ti stille, så han kan lesa vel.

De rørte sig ikke, så lenge det varte, blunket ikke, svelgjet ikke – hvert ord gikk rett inn i dem. Det var ikke til å fatte, men det var som en billedbok åpnet sig for dem i svarte natten, det utrolige, det utenkelige hendte her midt for nesene deres. De to guttene kom til en skog og gjorde op varme og bygget en barhytte, for de hadde en liten øks med. Og så laget de en seng av mose og lyng, men best som de hadde lagt sig hørte de noen som blåste med nesen og steg så tungt, at jorden skalv.

– Gud hjelpe oss, hvad skal vi gjøra, sa den yngste gutten til bror sin.

Og dermed var det punktum og stopp, tråden klippet over og siden slutt. Det var som billedboken klappet isammen og de blev stående i mørke igjen.

– Er det ikke mere da, du?

De hadde fått blod på tann, det krøp og kriblet i dem av spen ning:

– Åssen tror’u det gikk til slutt?

–Vant dem på trolla, kanskje?

– Hogg dem til dem med øksa tru?

Og inniblandt en tvilende stemme:

– Men er nå ikke detta bare jug?

Til slutt bad Jakob Drittgutt:

– Å, les det engang til da, du.

Albert vilde begynne igjen – da var det en, som rev billedet ifra ham og holdt neven sin frem istedet:

– Les heller hvad det står på den!

Lorang stod foran med underleben ut, han var ganske grå i ansiktet, neven dirret lite grand.

41– Jeg kan ikke se, at det står noen ting.

– Nå, så skal jeg lesa det for dig: det står juling, din student du er, så nå holder’u op med dettane tøiset, for nå vil vi sova, så mye du veit det!

Det var blitt stille med en gang, det var ikke vondt å forstå, hvem som hadde makten på kammerset. Det var ikke en som gav et kny, de lystret alle som en mann. God natt, hvisket det ved siden av Albert, det var kameraten som gikk til ro og trakk teppet sitt op over ørene. Og snart lå de og pustet og blåste med hver sin særskilte låt rundt i sengene og slapp luften med små, putrende smell…

Og så hørte ikke Albert mere, han var sovnet omtrent med det samme og våknet først noen timer senere. Det var så rart, tenkte han og hørte pusten fra Jakob Drittgutt og kjente sulten gnage i maven, igår hadde han vært hjemme hos mor, og nå var han hos trolla på Flugum og lå og grudde for morgendagen og visste ikke sin arme råd. Det var alt sammen gått så fort, han hadde ikke fått sukk for sig, så var han på veien hit. Herregud, å Herregud! Det hadde vært så fælt alt sammen, det var ikke til å forstå, at det virkelig kunde være sant.

Om litt stakk han hånden i sengen og fisket turnipsen frem og tok på å gnage som før.

Han blev ikke gammel her, kjente han, ånei han fikk prøve å komme ifra, så fort han så snittet sitt til det.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.