VI

45Han fikk såvidt begynne på skolen og gikk der noen få dager så meget han lærte å finne veien – så kom Flugumen bort til ham en morgen og sa, at nå måtte det være slutt. De hadde ikke stunder til denslags på gården, de hadde så mye å gjøre om dagen, at de trengte den hjelpen de hadde. Albert fikk slutte med studeringen sin og ikke gå der og spasere bare og la dem andre arbei de for sig. Han fikk gjøre som kamerata gjorde, han var ikke kommet her forat han skulde peke sig frem og sitte på stas og være fin. Han fikk jamen gjøre litt nytte han og, dem kunde ikke ha to slags gutter på hjemmet – så, nå var det hørt!

Og samme kvelden godt ut i skumringen kom det igjen et tog inn fra marken, en hest med en kjerre full av poteter og en rad duknakkede skygger efter. De gikk og dinglet frem over gresstubben som de gikk i ørsken omtrent… det var akkurat som da Albert kom, bare at han var med denne gangen og hadde fått prøve hvordan det var. Å Gud, han var så trett som en makk, det verket i ryggen, det verket i skuldrene, han kunde ikke styre foten, kjente han, men vilde stupe hvert øieblikk.

– Det blev ikke lang studeringen av det, sa det over skulderen hans. Lorang stakk hodet sitt frem og så på ham med en hånlig gjeip.

– Hold kjeften din, svarte Albert hardt og vaklet videre inn på tunet, hvor pumpen stod og ventet bak fjøset.

Han visste beskjed nå.

Han var blitt barnehjemsgutt som de andre og hadde fått prøve hvordan det var. Det hadde vært leit den dagen han kom, men det var ti ganger verre blitt. Dagen idag hadde vært som en uke – aldri i sitt liv hadde han visst at en dag kunde falle så lang! Å Gud som de hadde narret ham, lensmannen og følget hans, å Gud som de hadde løiet for ham, disse store voksne mennene! Han syntes han hørte stemmene deres, en på hver side av ham, mens han vasket sig borte ved pumpen:

Det er snilde folk, sa det til høire.

Og dem er vant med barn, sa det til venstre – og veit akkurat åssen dem skal ha det!

46Det var så gjevt alt i hop, at han kunde ikke likere få det:

Jamen har’u vært heldig, din gris.

Kveldsmålet var som det pleide, to stykker smørbrød til hver og en kopp skummet melk ved siden. Og naturligvis var det bordbønn, bordbønn før og bordbønn efter – det manglet ikke på gudsfrykt i huset, hvad det kunde mangle på ellers. Pø, sa det inni ham, var det noe å lese for disse par usle brødflisene her? Han kunde spist tyve, hadde han fått, og så skulde han takke Gud, som hadde vært så utrolig snild og sørget så godt for ham i alle måter –

Du kunde hjulpet mig du, tenkte han, men jeg skal ikke plage dig mere, det kan du være sikker på!

Og lemster i hvert ledemod og med en stingende brodd i sinnet, stum av ulykke og fortvilelse hadde han gravet sig ned i hal men, straks han var kommet op på kammerset. De vilde han skulde lese for dem, de hadde villet det hver kveld, Doffen kom enda med messingholken og trakk papirrullen frem – Albert snudde sig bare ifra. Han orket ikke, forklarte han og trakk teppet op over ansiktet, så de ikke skulde se at han gråt. Den første dagen i helvete var gått, det første sekund i evigheten – nei, aldri, aldri hadde han visst at en dag kunde være så lang! Og enda var det begynnelsen bare, enda kom det en ny imorgen, og Gud vet hvor mange det kom –

Han blev vekket i grålysingen igjen. Han hadde akkurat lukket øinene, syntes han, sa var det blitt morgen alt, så stod dagen atter for døren, den samme gledeløse dag som igår. Det var fortsettelsen bare, en ny økt efter den som var gått – op alle mann på øieblikket, klokka er over halv seks!

Hadde det nå vært frokost å få – men nei det var like fra sengen i åkeren uten så meget som en brødskalk å gå på. Der lå gutta og kulsket i gryet, store og små om hverandre med bøtter og baljer ved siden av sig og plukket poteter så fort de orket. Albert skimtet dem bort gjennem halvmørket som små, svarte stubber og busker, bare at de rørte litt på sig eftersom de flyttet sig frem langs risene. Og mellem dem gikk de voksne og hakket og rusket risene op til dem – var finga, sa det iblandt. De hadde opsyn på samme tid, og ute i åkeren stod det en kjerre, 47hvor guttene tømte bøttene sine og som blev fullere og fullere efter hvert. Det var en uavbrutt vandring imot den, en efter en eller to i sammen kom de slepende på redskapen sin og hvelvet poteten buldrende op i. De kom fra alle kanter av åkeren med den ene armen stivt ut i luften og hodet til siden som en slags motvekt. Tur efter tur var de borte ved kjerren og lettet bøttene op efter hanken, somme måtte bare puste litt først, innen de kunde få det til. Enkelte gjorde sig en sving forbi og så respektfullt på ham i farten, andre lå og stakk hodene sammen og skottet hen på ham fra og til. Det var nok lengst ut over åkeren, hvad som var hendt på kammerset den kvelden. Studenten, hørte han at de sa, Albert var tydelig blitt et brennpunkt for opmerksomheten omkring. Det var heller ikke så fritt, at en og annen snakket til ham:

– Du, er det sant at du kan lesa?

Eller de skulde ha rede på trollene:

– Hvor var det på kant detta da tru?

Mange av dem hørtes dumme ut, de visste ikke hvor gamle de var, de visste ikke hvor de var fra engang. Men trollene skulde de ha greie på lei!

Og hele tiden fortsatte vandringen, hele tiden kom de med bøttene. Petter kom og Lorang kom, den første nikket og smilte til ham som det var moro alt sammen, den andre gikk stuss og mutt forbi med et skulende øiekast og noe som et hånflir om munnen. Albert kjente han likte ham ikke, det ulmet noe i øinene hans som ikke var til å bli klok på, han gikk likesom alltid og brygget på noe, innesluttet og utilgjengelig, det var ikke godt å si hvad det egentlig bodde i ham. Jakob Drittgutt var også fremme, sengekameraten til Albert, og stod og strakte og tøide på sig og kunde ikke riktig rekke op. Albert stod og så på imellem – greide han det, tenkte han og glemte sig bort så lenge det varte. Men jo, Jakob Drittgutt var seig. Så liten og tynn han var – han vilde ikke gi sig allikevel. Han holdt med den ene hånden i hanken og støttet op under bunnen med den andre – tomme for tomme kom bøtten i været med høi råke op over kanten, mens benene dirret innunder ham. Det var et uttrykk i øinene hans likesom på 48en sky hest – han var tydelig bange for at han skulde få bøtten over hodet.

– Hvorfor tar du så mye, din tosk?

Albert snakket til ham en dag, men Jakob Drittgutt var altfor redd av sig og våget ikke å gjøre som han sa:

– Stå ikke og spreng dig vel, lat som bøtta er full og gå med!

Det var ikke større kunsten heller, han gjorde det selv så ofte han kunde. Det gjaldt bare å passe på – gjøre en vending frem til kjerra, når de voksne stod litt av veien og ikke kunde holde øie med bøtten. Han hadde ikke brukt mange dagene om å skjønne, at det gikk an å narre dem litt, de voksne var like dumme overalt.

Mathias kom også imellem, han var tydelig i godt humør når han fikk være sammen med guttene og regjere og eksersere for å få dem til å gå riktig. Stopp, de måtte ikke gå med bøtta før han ved kjerra var klar til å vende! De måtte møtes halvveis forstod de, akkurat på samme flekken, ellers gikk ikke regnestykket op – det var bare så mange å passe på, at det gikk rent i vase for ham. Faen au, sa han og bante og fikk mere og mere travelt og løp frem og tilbake i åkeren og var i veien for dem bestandig. Men så var de blitt sagt å føie ham, og så var det jo moro på samme tid.

I begynnelsen var han ikke god for å skjønne hvad de vilde med Mathias på gården, det skulde jo være barnehjem her. Men så erfarte han en dag at Mathias nok var svoger til Flugumen og det satte jo tingene i et annet lys. Forresten var han ikke den eneste gærningen, de hadde en til som het Cato, en liten stakkar på åtte, ni år, som fra og til kom for dagens lys. Han var som et lite slangemenneske, kroppen og lemmene var som av gummi og kunde bukke sig alle veier, han kunde ikke snakke, han kunde ikke stelle sig, men måtte passes omtrent som et spebarn. Det eneste de kunde sette ham til var å bære litt ved eller vann – så kreket han frem og tilbake over tunet med et ørlite spann i hånden, mens svetten perlet på neseroten. Han var så optatt, han var så ivrig, den lille tungespissen logret i munnen – se, se, hvor flink han var! Det hendte han satt på trappen foran huset, når guttene kom og skulde ha middag, han var satt ut som en potteplante og 49skulde sole sig litt – sa ropte de til ham med det samme de så ham:

– Cato, Cato, er du der?

Straks kom det liv i den vesle skrotten, tungen begynte å spille mellem lebene, hendene gikk likesom fiskefinner – han kjente navnet sitt, han kunde bare ikke svare igjen.

– Her, Cato, se her, se her!

En eller annen hadde funnet noe godt til ham, en gulerotbete, et eple kanskje, og stakk bort i munnen hans:

– Bit nå, Cato, er du flink!

De stod omkring ham og så mens han tygget og gjorde bevegelsene efter og skulde likesom hjelpe ham litt. De var så glad i ham alle sammen, enkelte måtte klappe ham på kinnet – og hele tiden satt Cato og trivdes og viftet og vinket og dirret av velvære. Det var ikke slukket for ham helt, han kjente forskjell på godt og vondt og hadde sine gleder han med –

Men det var også andre vesener på gården, det var hesten som hjalp til i marken og som Albert alt var godvenner med, det var kuer og gris og høns og mere, slik som lensmannen hadde fortalt, og det var en diger kalkunhane, som de kalte for «Generalen». Bobrikov, sa han og snakket russisk og hadde to eller tre koner og pumpet blodet op i hodet og rystet på distinksjonene sine. Det var en virkelig morsk herre, som de gikk av veien for noen hver – bare Cato var ikke redd. Han kunde vrikke sig bort til ham på enden – han hadde så mange rare måter å komme frem på, han Cato – og sitte og prate med Generalen og gi de rareste låt ifra sig, slike som menneskene ikke forstod. Men det så ut som Generalen forstod, han kunde stå og høre på og likesom tenke efter imellem. Og så buldret han op til svar og blev rød og blå og hvit oppe i toppen og skulde forklare sig, han med. Det var så snodig å se på dem, vesle Cato blev så oplivet for det, her var da endelig et vesen, som kunde forstå hvad han sa og snakket igjen på samme slags sprog. Og Generalen tenkte vel noe lignende han: dette vesle vesenet, tenkte han, som krekte omkring på tunet og fylte munnen med søle imellem og logret med tungen og viftet med hendene og uttrykte sig med forstandige lyd – det var i grunnen et 50fornuftig vesen. Det var tydelig mere kalkun enn menneske, det visste å opføre sig som det skulde, det hadde anderledes vett enn folk flest…

De fortalte om Cato, guttene, at han så ikke ut som et menneske om natten. Han lå rullet ihop som en øgle med benene i kors op over sig – likesom vridd av ledd som i krampe – han kunde ikke sove i annen stilling, lemmene krøllet sig slik av sig selv, straks søvnen begynte å komme. Og alltid så hadde han spar ket av sig og lå uten noe overbredsel. Det var det samme hvor koldt det var – Cato lå der naken i sengen med skjorten op over livet på sig og den lille skrotten stikkende frem med benene knyttet i en slags knute. Det skulde være så fælt å se på, Petter hadde sett det engang og en som het Anders og en som het Kristen. Og det så ikke ut som han sov heller. Han var bare borte på en måte – akkurat som folk som besvimer. Det var vel derfor han ikke våknet, han lå likesom i dvale og kjente det ikke om det var aldri så kaldt. De hadde ikke tort se på ham nesten, men hastet forbi med ærendet sitt.

Yngste småjenten på gården hadde ham gjerne hos sig om natten, hun var både snild med ham og flink med ham og kunde gå og bære på ham, som han skulde være et husdyr nesten. Ellers så skiftet de til å ha ham, og om de ikke var like flinke alle sammen, så var det ikke noe å si på dem heller. Han hadde det godt på en måte, Cato, det hadde ikke vært noen sak, om de andre guttene hadde hatt det som han.

Slik var det litt av hvert på gården, og Albert gjorde ikke så få erfaringer eftersom han kom inn i forholdene, i det hele visste han litt av hvert innen den første uken var gått. Han visste at de måtte ikke gå noen steder uten at de hadde fått lov, ikke være sammen med andre barn og ikke ta imot en øre for sig selv, om det var noen som gav dem penger for å lukke op grinden kanskje. De måtte gå på kjøkkenet med dem og gi dem fra sig med engang hvis de ikke vilde ha straff. Han visste at Fluguma hette Gjertrud og vilde at de skulde kalle henne mor, og at svigerinnen hette Emma og var satt til å passe på dem mens «a’ mor» styrte med gården. De var tvillinger, visste han også, og liknet hverandre 51både utabor’s og inni, men hvem som var den likeste av dem skulde han ikke godt kunne si. Det var kanskje litt mere humør i a mor, hun kunde være nesten blid somme tider og formelig snild, når det stakk henne. Hun skiftet bare så fort, og var hun vond så var det til gagns. Og han visste at Flugumen selv var en faen, enda de måtte kalle ham far – en slags gamp i menneskeskikkelse, hard og uvøren tvers igjennem. Han hadde et ordtøk han brukte: er det noe å bry sig om, sa han om det var en som feilte noe eller kom til å jamre sig litt. Han vilde ikke høre på noen slags sut og viste hestetennene bare og skremte dem til å tie på flekken. Alle andres var ingenting. Men flink var han og arbeidssom var han og slet med gården fra morgen til kveld, det var ikke noe å klage på ham slik. Og snekre kunde han og smi kunde han – en makeløs kar med nevene sine, kom ikke og bit sniler der.

Det lå en smie borte i jordet – Albert skulde få kjennskap til den innen han hadde tenkt sig det. Flugumen pekte på ham en dag og pillet ham ut imellem de andre, han skulde vel prøve hvad kar han var.

– Du kan bli med mig litt, du, sa han.

Albert fulgte med engang, og litt efter stod han i et ørlite skur, hvor det var skorstein og ambolt og skrustikk og trakk i en kort stang og hjalp ‘n far å få fyr i avlen. Det var noen minebor som skulde hvesses, og det var nokså snodig å se hvordan det alt sammen gikk til. Men så kom det om en stund:

– Nå får’u bli med å holda, da, så får vi se åssen dem er blitt.

Gud bevare dig i Jesu navn!

Der måtte han sette sig ned i et berg og holde om boret med nakne hender, mens han far stod foran og slo. Og hvad slo han ikke med? En diger slegge med et fryktelig hode, som han svingte op over akslene og lot falle med et knusende slag. Den kom farende imot ham, så det kriblet i ham av skrekk, og skulde treffe toppen av boret – en blink som en toøring omtrent. Han var så livende redd at den skulde slå feil, han satt og krøp sammen i skjorten, mens han sprikte med benene sine og snudde boret for hvert slag. Det var så grusomt å sitte slik, det suget i maven når 52sleggen kom, han var ikke god for å se vekk heller, men måtte følge den med øinene hele tiden.

Klakk, klakk, klakk, klakk –

– Nei, jeg tørs ikke mere.

Tennene klapret i munnen hans.

– Tør’u ikke, sier’u?

– Nei, for jeg er så redd for slegga!

– Er det noe å bry sig om slegga da, sa det – ikke se på a vel!

Den dagen fikk han et inntrykk for livet. Å ha sittet der under sleggen med den knoklete mannen over sig og grue for hvert enkelt slag og ikke kunne komme ifra, å ha utholdt skrekken og angsten uten noen som helst barmhjertighet fra dette tobente hestemenneske – det skapte et dypt agg til han far og alle hans gjerninger og alt hans vesen, som minnet sig hver gang han fikk se ham…

Flugumonga var leie de med.

Det var ikke snakk om noen slags samkvem, de gikk på skolen og allting og hadde allslags leker og greier og fikk gjøre omtrent som de vilde. De hjalp jo litt til på marken imellem, når de syntes det var passelig vær, men ellers holdt de sig for sig selv og lot gutta forstå at de ikke vilde ha noen ting med dem. Men det traff jo ikke så sjelden at de slumpet å råke hverandre, og da kom det an på hvem det var. Jentene var ikke så gærne forresten, iallfall så lenge de var alene. Det var en som hette Dina og som gikk og kikket på ham likesom hun tellet på knappene om hun skulde like ham eller ikke. Men hvis han så tilbake på henne, rakte hun tunge til ham og løp. For sikkerhets skyld holdt han sig unda, enda han var ikke så sikker på om det egentlig var vondt ment. Guttene derimot var noen fanter. Alltid skulde de gjøre narr, alltid skulde de stå og kalle og finne på allslags klengenavn – og en måtte jo ikke kalle igjen. Så fløi de og sladret på timen, så blev det huskestue og leven og ørefiker og juling, kan hende. Og så var de så selvgode og hovne, at det liknet ingenting.

Han fant en ball, Albert, en morgen – en liten vakker gummikule, som lå og gjemte sig nede i en grøft – og stakk den til sig så lenge, at den ikke skulde komme bort. Om kvelden møtte han 53eldstegutten, odelssønnen Anton, han hette, og rakte ballen frem:

– Er det kanskje din, den der?

Han fikk en smellende klaps på kinnet, så han blev stående og holde sig på kjaken.

– Slår du, spurte han forfjamset.

– Ja, for du hadde ikke noe me’n, du kunde latt’n ligga, veit jeg!

Albert torde ikke ta igjen. De torde det ikke noen av dem, de gikk omkring og føide sig bare, forkuet, vanrøktet på sinn og skinn og la ryggene godvillig til. De hadde så sine erfaringer gjort og visste at det var best å tie, de slapp lettere fra det slik. Somme verget for sig med et smil og skulde avbøte det vonde med det, andre tok bare stilltiende mot det som noe, som engang hørte til. Somme av dem hadde små evner og hadde vært der i mange år, de hadde ikke fatt utvikle sig og var falt til ro i skitten og slitet – forkomne kryp med sår rundt munnen og store skorper av flass op i hodet. Men så visste de ikke bedre, de var vant med å ha det vondt, tilværelsen var slik –

Det var en gutt som hadde skabb og som lå i et kott for sig selv og så så usigelig forgremmet ut – Flasselasse, kalte de ham for. Og det var en som hette Halvor og som var nesten helt sløv, han hadde fallesyke, stakkar, og kunde dette rett som det var og ligge og fråde imellem dem, mens det rykket i kroppen hans. Og da måtte de springe efter folk og se å få noe i munnen hans, en pinne, en skje eller hvad de hadde, så han ikke skulde skamfere tungen. Det var ikke hyggelig å se på nettop, og Albert kjente at han blev dårlig første gangen han oplevde det. Han skulde akkurat op trappen, da Halvor kom med en tallerken i hånden og skulde gå ned på kjøkkenet. Med ett rettet han sig i været, likesom han kom til å tenke på noe – og så trillet han nedover trinene og blev liggende og vrenge øinene i gangen. Albert visste han skulde rope om hjelp – og et øieblikk efter kom husbond springende, han tok gutten om håndleddet og vridde armen hans bak på ryggen, så han kom til sig med et langt stønn. Det var som han tok krampen med en tang og vridde den ut av kroppen hans – det så bare så nifst ut. Og så var det en søt liten gutt, som var så glad i å 54tegne, enda han var nesten blind. Han hette Emil eller Milen og hørte som ikke til blandt de andre, han spiste med husbondsfolkene og slapp å gjøre noen slags arbeid og fikk gå for sig selv istedet og famle rundt med en kjepp i neven. Og når han så fant et sted som han likte, var det å kramme frem papir og blyant og sette sig til på en stein og tegne. Slik kunde han sitte i timevis med ansiktet bøid ned over knærne og skakke på hodet og smile for sig selv. Og da så han så inderlig lykkelig ut, enda han knapt hadde gangsynet igjen og måtte føle sig frem som et insekt.

Guttene var svært interessert for tegningene og tigget om å få billeder av ham. Det var mest engler han tegnet, engler med store fuglevinger og lange, hvite, slepende klædebon. Åja, det kunde trenges noen engler på Flugum, det var ikke så mange av dem i forveien.

– Har’u sett sånnæ noen gang?

Lorang spurte ham en dag de møtte ham.

Emil så troskyldig op:

– Ja, har ikke du også?

– Nei, jeg har ikke sånnæ auer.

Arbeidet på marken trakk ut –

Først var det så mange poteter å ta op, Flugumen drev i stort, var det likt, og spekulerte i billig arbeidshjelp, og siden kom turen til roer og turnips. Og så skulde de rydde en stor teig, som var sellende full av småstein, og skape den om til åker isteden – jo, han far kunde det, han. Det var vel ikke så tungt i sig selv, Albert var bare ikke vant, og så blev det tungt allikevel. Det var å sitte på huk for det meste eller ligge på kne og grave i mulden, og fra og til var det å stå en tur med enden i været og hodet i bakken – det kunde være en avveksling slik. Men så var dagene så trøstløs lange, og dernest var det så kort mellem dem – han skulde ikke alltid kunne si, når den ene sluttet og den andre begynte – og så vilde det likesom aldri ta slutt.

Verst var det den første tiden. Fingertuppene blev så såre alt det han slikket på dem, og ryggen verket og knærne verket – han hadde ikke kjent sig så lemster og skjelven på den tid han var god for å minnes. Men hver gang han glyttet op, om det skulde ikke 55være en hvil å få, så møtte han samme synet overalt. Det var den samme utrettelige flid, de samme små bøide skikkelser, bare at de hadde flyttet sig et stykke. At de orket, tenkte han, at de ikke gav op på timen – kastet sig platt ned i bakken og skrek, at nå vilde de ikke mere! Han vilde gjøre det selv, han var ikke kommet her for å slave, neigu om han gikk med på dette. Men så var overmakten for sterk, så gikk fienden og voktet på dem – de stygge voksne med øiet på stilk og tresko så digre som prammer på benene.

– Var finga, sa de bare og slo hakken i jorden, det traff så nær neven somme tider, at en kunde bli fælen for det.

Og så var det forbi med motet, så gikk trossen av ham så lenge – og så våget han ikke allikevel.

Han fant en stein på teigen en dag, god og tung å holde i neven, trillrund som en plomme på skikken. Han stakk den til sig med engang, det var ikke godt å vite, den kunde være god å ha. Husbond stod just med ryggen til ham, det var bare litt langt hold – allikevel kunde han ikke la være å stikke hånden i bukselommen og kjæle for skytset sitt. Hvad hadde ikke David gjort? Slått selve Goliat flat i bakken, og Flugumen var vel ikke farligere han? Om han fikk steinen her midt i skallen, akkurat under hattebremmen – Albert klemte om den igjen. Det kildret i fingrene hans, han blev ganske svimmel til mote, det vantet bare en slynge nå.

Han gikk med steinen en uke eller mere og kjente på den rett som det var. Nei så hadde han ikke slyngen og så var det så mange filistrer i marken, at det var uråd å få det til. Så gikk kanskje Dina omkring i nærheten og spilte ball og lekte med sig selv og lot som ingenting.

Den langbente jentungen, tenkte han og hadde lyst til å ryste henne, han skjønte nok hvorfor hun gikk der. Hun vilde ha ham til å se på sig, så hun kunde rekke tunge som hun pleide. Eller de var der alle sammen og gikk likesom og speidet for fienden og passet på, at han holdt sig i skinnet. Men selv om han ikke kom til å kaste, var det likesom så godt å vite at han kunde så sant han vilde. Det hastet jo ikke større heller, kanskje var det lurest å vente en tid.

56La se, kunde han tenke og skulde utmåle sig hvordan det var. Der fløi steinen fra hånden hans og traff han far like i skallen, så han gikk over ende som en stut. Hurra, skrek gutta omkring, de hadde ikke oplevet sånn moro noen gang, nei den studenten, du. Men så gjaldt det å komme sig unda innen de stygge filistrene fikk fatt i ham. Vips var han ute av åkeren og rente av gårde for nesen på dem – tvers over jordene og inn i skogen. Der gjemte han sig i en hule, så de ikke var god for å finne ham og gikk først videre da det var mørkt. Slik gjorde han i flere dager, mens de lette og telefonerte og ikke kunde begripe, hvor han var – og til slutt kom han frem til fjorden og fant en båt nede i stranden akkurat som han hadde beregnet. Og når han var godt over fjorden, vrengte han bare trøien sin, så ingen vilde kjenne ham igjen, og lurte sig til å henge på en bil til han kom helt op til Ringerike. Der tok han tjeneste på en gård, og når de spurte om navnet hans, sa han at han het Gustav bare…

Men han kom ikke til å slå han far ihjel og han kom heller ikke til å rømme så snart som han hadde tenkt sig fra begynnelsen. Det kom så mange ting i veien han ikke hadde gjort regning med. Det kom at det støtt var folk omkring, sa han ikke fikk Flugumen for sig selv, og det kom at de tok støvlene fra ham, så han var stekket for lang tid og gikk der og trippet og ømmet sig og ikke var kar om å røre sig større. Det hendte enda en dag i marken som de drev med denne velsignede steinen, Flugumen kom selv skrevende bort til ham med gode varme tresko på benene og kommanderte ham til å ta støvlene av sig. Hvad skulde han ha til vinteren, spurte han, hvis han sleit dem op alt nå?

– Du vil ikke skjemme dig ut, veit jeg, og væra finere kar enn alle dem andre? Du ser åssen dem går –

Så var det ikke annet å gjøre enn å sette sig ned på enden, og trekke dem av sig med engang.

Det var så mye leit blitt, det var så mange sorger å stri med. Og ikke fikk han komme på skolen mere, og ikke blev det spurt efter ham heller – Gud vet hvordan det kunde gå til!

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.