X

De pleide å leke litt søndag eftan, så sant det var vær til det. Det kunde være å slå kvadrat eller hatteball eller hauk og due – men det likeste var jo fotball. De fikk bare ikke riktig begynt, før de hadde fått støvlene igjen, de kunde ikke godt sparke uten, de blev så ømme og såre i tærne. Men nå var de da skodd alle mann og drev på nede i hagen bak huset og glemte verden og alt omkring sig.

Målet var to stein i bakken, og ballen var tullet isammen av en sekk og fylt med lyngkvist og høvelflis, så den skulde fjære bedre i sparket, og surret godt over med hyssing og dyppet i vann for å få tyngden. Klask, der fløi den av gårde, så vasspruten stod som en hale efter den… og der løp de omkring hverandre, Albert og Petter og Doffen og Flasselasse, alle uten Halvor og Milen og Cato, og skulde friste å skyte mål. De var så ivrige, de var så spretne – det var bare han Jakob Drittgutt som likesom ikke var noe tess. Han var vokset fra støvlene sine, de klemte om tærne hans, så han ikke var god for å røre sig større, men helst vilde stå stille istedet. Så var han blitt målvokter så lenge og stod der foran stenene sine og skulde passe på at ballen ikke smatt inn. Og fra og til stod han på ett ben og holdt det andre litt op i luften, så det ikke skulde klemme så meget. Og utenfor gjerdet stod Flugumyngelen og kniste og lo og slo sig på lårene:

– Se på ballen demses, sa det – se på Drittgutt åssen han redder, han trur han er sjelve Tippen, gett!

Albert slapp heller ikke fri, han var centerløper og hadde det travelt og stod ikke stille et øieblikk. Rett som det var sparket han ut og sendte ballen loddrett i været, og rett som det var driblet han opover, mens Jakob Drittgutt satte benet sitt ned og laget sig til å ta imot. Å, så klappet Dina i hendene – se på mig, da vel, sa hun likesom og holdt sig frem så godt hun kunde, han kjente måten hennes nå. Og Anton snakket likesom i mikrofon og forklarte lytterne hvordan det gikk:

– Studenten går hardt på, studenten lager opløp aleine – farlig, farlig – nå skyter’n – å nydelig! Over tre meter forbi –

84Det var ikke måte på vittighet, de lo så de vilde dette av gjerdet, og inn iblandt ropte de over til spillerne og skulde likesom pigge dem op:

– Heia, heia, Kaffigrut, op med dampen, Doffen far!

Turen kom også til Flasselasse. Han skulde skalle ballen engang og var så heldig eller uheldig at det også lyktes for ham. Det var bare at ballen var våt som en svamp, så Flasselasse blev blindet ved sammenstøtet og røk på ryggen av pure forfjamselse – og da han reiste sig igjen var ansiktet hans likeså svart som ballen. De skrek, de hylte av latter bak gjerdet, og mikrofonmannen brølte til lytterne:

– I kampens syv og tyvende minutt inntrådte tottal formørkelse, gett!

Det var ikke alltid så greit å skulle late som ingenting og være uanfektet og rolig. Men så var det så spennende å spille, og så hadde de så travelt de fleste av dem, at de glemte å høre efter – og så gjorde det ikke så meget allikevel. Klask, der fløi sekketullen i luften med et ris efter sig som en liten komet… og halfen og backen kom styrtende til, så det blev en mølje av filler, og karet og rakte med benene sine og spente kanskje krok for hverandre og trillet i koll bortover bakken. Jo visst hadde de moro iblandt!

En slik søndag eftermiddag, som de drev på med fotball i hagen, kom det kjørende en bil inn på tunet. Det var ikke noe uvant syn, for ferdselsveien gikk midt gjennem gården, men bilen stanset straks innenfor grinden – og så skulde de jo alle se hvad det var. Å, herregud, så var det han Lorang, så satt han der mellem to voksne mannfolk, så hadde de tatt ham allikevel. Et øieblikk efter var det stimmel om vognen, hele familien var kommet til og skulde ta imot rømlingen – og der kom de leiende med ham over tunet og blev borte bakom husnoven. Det blev så stille i gutteflokken, ingen vilde spille mere, de stod og hang bort gjennem hagen, to og tre og tisket isammen og skottet fra og til op mot huset. Vognen kjørte tilbake om en stund, men nei, Lorang var ikke å se. Han kom ikke frem i noen av vinduene, og han viste sig ikke ved aftensbordet heller.

85Derimot kom husbond inn til dem mens de satt og spiste kveldsmat – kom han far og skulde snakke litt med dem. Han var bare blid for en gangs skyld og kunde ikke skjule en viss triumf, han måtte også ha drukket litt, han pleide ikke å være sånn ellers. Ja, så vilde han advare dem, sa han, så de ikke tok efter han Lorang og prøvde og følge hanses eksempel. For nå var han Lorang kommet tilbake, nå var han blitt fakket av sjelve lensmann, nå var det ute med friheten hans og tjuelivet i skau og mark og hele den derre herligheten – så der så de åssen det gikk! Og nå var han så ussel blitt, at han knapt kunde stå på beina, og sjuk av å ligge ute om natten, og mager, så han lignet et beinrangel. Og nå vilde han spørre dem alle sammen: var det noe å trakte efter å ligge og svelte ute i marken og li vondt og fryse om natten, når en kunde ha tak over hodet og få det en trengte uten å stjele? Nei, Flugum var nok det likeste lel, hvis de først skulde snakke om det.

– Og derfor så vil jeg håba, at di ikke finner på noe gæernskap likesom han Lorang har gjort! For det første så går det ikke, for folk passer på alle stan, så di kan ikke komma noen vei. Og for det andre, så får di juling, og det skal også han Lorang få, når’n er blitt frisk nok igjen, for di er ikke kommet her for å rømma, men for å væra her, forstår di. Ja, nå veit di åssen det er –

De så ikke Lorang om morgenen heller, de så ham ikke på en uke omtrent. Og han kom ikke tilbake til kammerset mere, istedet gikk det et rykte at han holdt til på et rum nede i kjelleren, hvor det blev låst efter ham om natten. Men så en dag kom han inn til bordet og satte sig stille hvor han pleide å sitte, han var bare så blå og så tynn, at de vanskelig kunde kjenne ham igjen. Og så var han likesom eldre blitt, mere sammenskrumpet å se på, mere duknakket likesom med smale, tørre, blodløse leber. Bare dypt inne i øinene hans ulmet den samme gløden som før. De torde ikke snakke til ham noen av guttene, det var som så høitidelig idag, svigerinnen stod strunk og stram foran bordenden, men det var ikke bare svigerinnen som stod der, også han far var kommet inn og hadde stillet sig op ved døren. Det var sildedag likesom sist, trauet stod midt på bordet som det pleide, og kniven lå klar ved siden av silden.

86Svigerinnen lukket op munnen:

– Du kan reisa dig, Lorang, sa hun.

Lorang reiste sig op fra stolen.

– Sist du skulde lesa for maten kunde du ikke huska åssen det var, men fant på noe av dig sjær. Jeg vil ikke snakka om åssen du stod og fornærma mig, enda jeg aldri har gjort dig noe vondt, for det er ikke så farlig med mig, jeg er bare et stakkars kvinnfolk, jeg har tilgitt dig for lenge sia, for jeg er ikke ta dem som bærer nag. Men du fornærma også Jesus, og det er den største synd du kan gjøra, for Jesus er frelsern din og har hengt på korset for dig for at du skal kunna bli frelst og komma i himmelen, når du er død. Og derfor så skal du væra gla i Jesus og gjøra hans vilje på jora og takk’n for mat og drikke og ikke komma med spydigheter sånn som fritenkera gjør.

Svigerinnen pusset nesen, hun hadde snakket så vakkert, syntes hun, at hun var rørt over det selv.

– Jaha, så kan du lesa for maten, og så kanskje du husker det bedre denna gangen!

Det så ut som Lorang betenkte sig litt – men så stod han far borte ved døren og så var det ingen slags utvei. Han leste bordbønnen pent og med foldede hender slik de pleide, han måtte være dukket godt, var det likt. Hvad de nå hadde gjort med ham – det var ikke den gamle Lorang, tenkte de, han var blitt godt temmet, han med. Og litt efter var det omtrent som før, litt efter satt de med sild og poteter og ventet på tur mens kniven gikk rundt. Han far var gått sin vei, det hadde ikke vært bruk for ham lenger, alt gikk i sin gamle gjenge igjen…

Åja, det så kanskje sånn ut. Men ellers varte det jo ikke så lenge før guttene skjønte at de hadde tatt feil. Han var nok ikke så kuet, Lorang, som det hadde sett ut til den dagen, de hadde nok ikke fått knekken på ham enda. Det var bare ikke så lett å bli klok på ham, han var ikke av dem som pratet for meget, men gikk og ruget for sig selv og var ikke fortrolig med noen. Han var ikke så grei å snakke til heller – hvis det ikke passet i øieblikket, kunde han fare op i et sinne og skjære tenner og frese imot dem, det var som de skulde ha trådt på en orm. Slik skapte han fjernhet 87omkring sig, en avstand imellem sig og de andre – og respekten øket igjen.

Doffen skulde prøve sig en gang, han var broren må huske og hadde vært vikar så lenge, dessuten stod det noen gutter og lyttet. De kunde ha godt av å høre at han var gode kompisser med Lorang:

– Hvor er’u henne om natta, da, spurte han og skulde være hyggelig – vi sakner dig alle sammen på kammerset?

Lorang målte ham med øinene:

– Jeg ligger isammen med hu Emma, hvis du skal veta det, det blir jo lita plass i senga, men det er alltid likere enn å ligga med dig!

Doffen svelgjet spydigheten, men han hadde ikke så meget vett at han tidde:

– Men åssen gikk det til at dem fant dig? Åssen fikk dem fatt i dig, mener jeg?

– Jo, dem satte ut et garn om natta.

– Et garn? spurte Doffen og gapte.

– Ja, og så gikk jeg i det, skjønner’u, sammen med en annen diger tosk som hadde samme opsyn som du.

– Hæ-æ-æ, sa det borte fra guttene.

Doffen klippet litt med øinene, men han syntes ikke han kunde gi sig enda:

– Du, sa han og senket stemmen, så den fikk et fortrolig preg – har dem, har dem gjort dig noen ting?

– Det skjeller dig ikke, fompen. Men hvis du nå ikke ser til å pella dig, så skal jeg gjøra noe ved dig så du ikke skal kunna kjenna dig sjær, når’u ser dig i speilet til kvelden!

Så var det jo forbi med Doffen. Han hadde prøvd å holde sig frem og spille mester mens Lorang var borte, det var bare ikke blitt noen ting. Det var bare praten med Doffen. Det var Lorang som var mester og hadde respekten og myndigheten, trass i alt som hadde hendt.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.