XIX

Arbeidet med haugene varte og rakk.

De holdt på en tre ukers tid, guttene, og kom endelig ned til noen flate stenheller, som dannet en avlang firkant på bunnen. Det var gravkammeret, forklarte han far, stenkisten som vikingen lå i, de brukte dem ikke av tre den tiden. Og nå skulde det komme folk ned fra Oslo, sakkyndige som skjønte sig på det og ikke bestilte annet enn å snuse i gamle hauger og rote i bein og flintekniver og finne ut hvor gamle de var. Jaha, så var det ikke mere å gjøre, nå var det å hyppe poteten og siden blev det å ta på med slåtten. En stakkars gårdbruker nå for tiden hadde så urimelig mye å gjøre, at han snøtt fikk tid til å puste –

De sakkyndige kom, skarpskodde karer med briller for øinene så de skulde se godt. En av dem skulde være professor og være så fælande lærd, at han kunde lese på et gammelt lårbein om eieren hadde vært kar eller kvinnfolk, vært frisk eller sjuk eller levende, da han døde, vært rik eller fattig eller ung eller gammel. Det var ikke måte på lærdom, og nå kom dette mirakelset kjørende til Flugum og hadde tre, fire hjelpere med sig – jo, det skulde bli greier, sa’n!

Jakob Drittgutt stod i fjøsdøren da de kom – forsulten og pjusket som en våt spurv, tannløs og full av vorter på hendene – og stirret fortapt ut av gluggene sine. Om det ikke hadde vært så meget igjen av ham, om han hadde ligget noen sekler i jorden mellem flintestumper og potteskår – de sakkyndige skulde ha styrtet sig over ham og vidd ham sin dypeste interesse og klassifisert ham med en gang. Her var et interessant funn, her var et lite trellebarn, som tydelig var død av underernæring. Og professoren skulde ha skrevet en rystende avhandling om vikingtidens grusomme seder, om barnemartyrium og barneplageri og blitt hyldet for sitt humane syn. Men nå stod Jakob i fjøsdøren bare og var ikke mere enn tolv år – de skarpsynte la ikke merke til ham engang. De døde kjensgjerninger betydde alt, de levende var ikke noe for dem. De skarpsynte skyndte sig bare til sitt – til gravkammerne oppe i skogkanten og lot Jakob Drittgutt stå. Han 153kom styrtende ut på åkeren, hvor kameratene gikk og slavet:

– Nå er professora kommet!

Guttene hadde gått og ventet i spenning, de hadde gledet sig til å bli med og se på, når de lærde åpnet gravkammerne. Men takk, de fikk være hos poteten så lenge og stelle med den og hyppe og luke – så langt ute av syne som mulig. Og svigerinnen gikk skiltvakt og gjetet, det var såvidt de fikk fly hjem imellem, når de hadde nødvendig ærend, og da måtte de jamen svinte sig også. Så gikk de der i det grønne, riset og hakket og undret og skottet mot gården, og hver gang det var folk på tunet stod de og kikket og strakte på sig, om de skulde se noen ting. Kom de ikke bærende med vikingen nå? Var det ikke professoren, som stod der på hjørnet og holdt noe blankt i hånden? Hadde han funnet en gullkrone kanskje, eller et gullskrin eller en gullsko – de skulde bruke gullsko den gangen. Det var ikke godt å vite, hvad det kunde være for noe. Doffen visste å fortelle at han hadde kiket i en sprekk mellem hellene og sett at det glimtet i et av gravkammerne.

De gikk en tid og spurte hverandre, uten at de fikk vite noen ting, men det kom ut et rykte iblandt dem, at det var funnet to fine gullskåler og et spyd og noen pilespisser, som de sakkyndige hadde tatt med sig. De var reist samme kvelden med morskne lårbein og herligheter – med alt det døde skrotet som var, uten å bry sig videre med karene som hadde spadd op haugene til dem, og vært vel fornøid, var det likt. Og han far var fornøid han også efter som de kunde skjønne. Han hadde vel fått en svær betaling, to gullskåler, bevare mig vel, han visste nok hvad han gjorde, han far!

Det hadde vært regnvær noen dager, et høljende styrt over eng og åker, så bekker og grøfter stod fulle av vann. Guttene kunde ikke gjøre noen ting, de satt inne og kjedet sig eller hjalp med å pusse messing og gjøre rent på værelsene sine – og hele tiden øste det ned. Men den tredje eller fjerde dagen blev det strålende vær igjen. Pytter, dammer, blomster og busker, marken og skogen og alt som var – det lyste og skinte langveis i solen! Det var ikke nettop vær til å hyppe, men guttene var ute allikevel, det var en lette 154å slippe fra huset og kunne gå med hakkene istedet, om det var aldri så sølet og vått. Så trasket og plasket de barbent omkring og klinte sig til med lere til knærne – det kunde se ut et stykke ifra som de hadde tykke støvler på benene. Og når de kom til en lekker pytt var de uti og sprelte litt – og vips var de like barbente som før. De blev nok både våte og skitne med søleflekker helt op i håret, men så hadde de ordentlig moro og gjors på å kline sig godt til, sa de knapt kunde kjenne hverandre igjen…

Den dagen druknet vesle Emil.

De fant ham i et dike om kvelden, det var ikke så dypt heller, men han lå der iallfall død. Han lå på maven med ansiktet ned, de trodde han måtte ha slått sig i fallet, han var så opskrapet i pannen. Snilde, halvblinde Emil – han hadde vel vært ute og gått litt slik som han pleide å gjøre og ikke husket på regnet og ikke sett at diket var fullt. Og så var han kanskje kommet for nær og hadde snublet og stupt uti og slått hodet sitt mot en sten. Det gikk så forunderlig til her på jorden, Emil han blev nødt til å dø, men idioten Cato fikk leve. Det allvise forsyn vilde det slik.

Det var så stille ved bordet den kvelden. Guttene kunde knapt svelgje maten, de satt stumme og nedslått på stolene og torde såvidt se på hverandre. Han far kom inn før de var ferdig og sa noen passende ord, han var svært alvorlig han med:

– Di veit hvad det er hendt, guttær, så jeg skal ikke opholde mig ved det. Men han er altså vandra, Emil, den lille kjæledeggen vår. Vårherre har tatt’n til sig og latt oss andre væra igjen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg synes det er sårt, og jeg er viss på di synes det samre. Ellers er det så rart synes jeg: han var så fælande flink, Emil, til å tegne engler som di veit, og nå er’n blitt engel selv. Jaha, nå kan di tenka over det, for døden er noe alvorlig den, og kan komma når som helst, så det gjelder å væra beredt og ta imot’n på beste måtan. Og den beste måtan veit di, det er å væra snilde og lydige slik som han var, vesle Emil, og gjøra det en blir satt til å gjøra så godt som en er i stand til å gjøra det –

Jo, han kunde melodonten han far!

Så blev Emil puttet ned i en kiste og fikk blomster i hånden og blomster på lokket. De var ute og plukket alle mann og bandt 155isammen til kranser og kvaster og dynget ham ned i all sommerens prakt. Og så blev det begravelse på Flugum med kirkeklær og med kjøretur, med klokkeringing og salmesang – ding – dang – ding – dang – så tårene tøt av øiekrokene. Og presten kom og klokkeren kom – vesle Emil kom i jorden sa vakkert at det måtte kunne røre en skrubb. Han far stod da også fremme ved graven og strøk håndbaken over øinene sine, og a mor stod og snufset i lommetørklæet og var ikke mindre ute av sig, hun.

De likeste av guttene fikk følge kameraten. De blev pusset og stelt på så godt det gikk an og fikk låne klær av Flugumongene så de kunde se ut som folk for en stund. Det var Albert og Doffen og Jakob Drittgutt og Petter og to, tre karer til – der stod de andektig og lyttet og så på og fulgte med så godt de kunde. Flere av dem hadde aldri sett en prest, iallfall ikke med samarie på – de kopte og glodde op og ned, så de ganske glemte å sørge så lenge. Hvor fin han var, tenkte de, hvor blank og velfødd og rund alle steder, han fikk visst mye og god mat, han så ut som han spiste grisestek alltid. Og som han kunde preke, gutt, som han fikk det til om vesle Emil! Han la ut om hvor god han var og den lykke, han var gått inn til nå. Gud hadde i sin usigelige kjærlighet tatt ham til sig fra jordelivet, fordi han hadde så vondt av Emil. Emil var jo nesten blind. Gud skjønte hvor vanskelig det vilde bli for ham om han skulde fortsette å leve. Det var for å spare ham for en tung fremtid, at Gud hadde rykket ham til sig nå. Gud var engang barmhjertig og kjærlig og tok sig av de faderløse – han var alle faderløses trofaste venn og lot ikke en eneste av dem i stikken.

Han visste god beskjed om Emil, og snakket også om englene hans:

Emil hadde likesom levet blandt engler og omgitt sig med dem til hver tid, men det hadde vært papirengler bare – drøm og billeder uten levende liv. Nå var han sammen med virkelige engler, drømmen var blitt til virkelighet – til sannhet, mine kjære, dyrebare venner! Måtte Emil bli et eksempel for oss, måtte vi aldri glemme ham, men gjemme og bevare ham i våre hjerter som det lille Guds sendebud han var.

156Han var så beveget, presten, han ødslet med lov over den døde, som lå stille nede i kisten og ikke kunde høre det lenger og ikke hadde bruk for det heller. Men han hadde ikke hatt ett ord til de levende som stod omkring og lyttet og undret, så lenge han hadde vært prest i bygden, ikke sett til dem engang, ikke ofret dem et lite minutt. De levende hadde fått være, de levende hadde fått gå der og trelle og trekkes med filler og sultefôring, med juling og fansmakt år efter år…

– Han så ut som et kvinnfolk med skjegg, sa Doffen, da de var kommet tilbake til åkeren, de hadde måttet skifte klær med det samme de kom til gårds og skynde sig ut på arbeidet igjen.

– Og så hadde han e fin lita spae, sa Petter – tru hvor mye han hadde gitt for den?

Men Jakob Drittgutt var blitt så betenkt:

– Hørte di, hvad han sa om Emil, da han strødde sandet på kista? Han sa at han skulde stå op igjen, sa han – kan det væra rimelig slikt, da?

Doffen rystet på hodet.

– Nei, det er bare noe tøis, kan du veta.

Jakob Drittgutt så bort på Albert:

– Hvad trur du, Albert, du som kan lesa og allting?

Albert trakk litt på det –

– Jeg kan ikke tru det igrunnen jeg heller.

– Står det skrivi noen stan?

– Jo, det gjør da det au.

Doffen avskar videre diskusjon:

– Det hjelper ikke, hvor mye det står skrivi. Jeg så, da dem kom med’n jeg, ser du, og jeg kan garantere, at’n var så dau som e sild!

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.