XXI

Han blev så glad noen dager efter, han hadde tjent noen penger – tre kroner og fem og tyve øre, det var ikke småtteri heller – og nå hadde han funnet på at Gunda skulde få ring på fingeren, slik som riktige kjærester gikk med. Den skulde minne og binde henne, så hun ikke gjorde sig noe, men holdt løftet hun hadde gitt ham. Han gikk og frydet sig over pengene og hadde dem i en tutt i lommen og kjente på dem og klemte på dem og gledet sig over hvor rik han var blitt. Tre kroner og fem og tyve øre! Det var en kapital, syntes han og tellet dem så ofte han kunde, så meget hadde han ikke eiet noen gang. Og nå skulde de gå til Gunda, hver øre, nå skulde han passe på første gang han fikk bli 164med til krambua og kjøpe en fin ring til henne. Den kunde være med blå sten – eller kanskje med to hender, som kom og grep inn i hverandre, det tok sig sa vakkert ut. Det kunde også passe så godt, det kunde være hans og Gundas – hjertet hans banket bare ved tanken. Å så glad hun vilde bli! Hun visste det bare ikke enda, og han vilde ikke si noe heller, bare liste sig inn en natt og tre den inn på fingeren hennes mens hun lå i sengen og sov. Han syntes han så når hun våknet om morgenen og fikk øie på ringen – kjære, vene, vilde hun tenke og spile øinene op av forundring, åssen kan dette være gått til? Men så vilde hun forstå det var han og tenke at den Albert, den Albert – og når de møtte hverandre, vilde hun skakke på hodet og smile. Hun var så pen når hun smilte, Gunda, det var ikke maken i hele verden, det torde han dø på her han gikk.

Tre kroner og fem og tyve øre – han far skulde jo egentlig hatt dem eftersom de hadde bestemt, men det skulde han bli blå for å få! Nei, for han hadde ikke noe med dem, det var Alberts egne penger. Han hadde hørt bilhorn om natten og listet sig ut og lukket op grinden. Det var ikke første gang akkurat, men denne natten kom det så mange, ikke før var den ene bilen igjennem, så kom en ny støvende frem. Det måtte ha vært et møte en stan eller en fest eller et stevne – det var en rei av vogner som kom, tre og fire i følge somme tider. Og hver gang grinden gikk op, hver gang en vogn kom igjennem, slapp de ut noen småpenger til ham. Det var bare å stå der ved stolpen og plukke op og stikke i lommen. Og blev det en stans imellem, satte han sig med ryggen til grin den og lukket øinene lite grand til han hørte et horn igjen. Det var ikke større bryderi med det, og det stod ikke så lenge på, en times tid eller noe slikt – så det var nokså lettjente penger – men pengene var iallfall hans. Og så skulde han gå på kjøkkenet med dem? Nei ikke om de drog ørene av ham, det var brennsikkert også. De kunde ha stått op selv, om de var forlegne for penger, og ikke ligget og snorket i halmen. Han sleit nok for dem om dagen, om han ikke skulde slite om natten med –

Gunda hun visste ingenting, hun gikk bare der og styllet og stelte med de bedrøvede øinene sine og ante ikke hemmeligheten 165hans. Og Kristine visste ikke noe hun heller og ikke Doffen og ikke Petter og ikke Jakob Drittgutt engang, enda han delte seng med Albert. Men Olegutten fikk syn for saken, for Olegutten kom over ham en dag mens Albert tellet pengene sine. Han fikk nok stukket tutten i lommen, det var bare et øieblikk for sent, Olegutten han hadde sett dem, og Olegutten snudde sig rundt og gikk på hendene av bare forundring – så kunde han ikke holde sig lenger:

– Er dem dine alle dem der?

Så var det ikke annet å gjøre enn å gi ham de fem og tyve ørene og snakke med ham så vakkert han kunde og be ham tie som en stein. Jo, Olegutten skulde tie som en stein, han stakk de fem og tyve ørene i lommen og ruslet fornøid videre bortover. Og ikke mer enn en times tid efter traff det sig at han møtte husbond. Og da var han enda så hjerte fornøid, at han måtte gå litt på hendene for ham og vise hvor flink han var – og så falt pengene ut av lommen hans og midt ned for nesen til han far.

– Men Jøssu navn, har’u penger da gutt?

Han far bukket sig ned og plukket dem op og kiket og glante – jo, pengene var gode nok.

– Hvor har du fatt fatt i dem?

Olegutten hadde snudd sig igjen og fått den riktige enden op.

– Fått dem, sa han forlegen.

– Fått dem, spurte det – hvem har du fatt dem av?

Olegutten gjorde galt verre:

– Jeg måtte ikke si det.

– Måtte du ikke si det! Hvem sa at du måtte ikke si det?

Olegutten hang med hodet:

– Han Albert vel.

Husbond gikk sporenstreks bort til Albert:

– Har du gitt Ole fem og tyve øre?

Albert blev så redd at han holdt på å sette sig ned

– Jeg? Nei – jo, mener jeg.

– Hvor hadde du fatt dem ifra da?

– Det var noen som gav mig dem bare – jeg lokka op grinda for dem – det var her om dagen –

166– Hvor mange penger fikk du?

– Jeg – jeg veit ikke riktig – jeg har ikke tella dem –

– Har du ikke tella dem?

– Nei, for jeg er så dårlig til å regne – jeg kunde ikke læra det på skolen heller!

– Nå, så skal jeg regna for dig.

Hadde Albert nå ikke hatt pengene i en tutt, han kunde stukket hånden i lommen og fisket frem halvdelen eller noe slikt. Men nå lå pengene i et stykke papir, og så blev han nødt til å rekke frem hele slumpen og kunde ikke gjemme noe av til sig selv.

Han far tellet dem i hånden og puttet dem i en tykk skinnpung.

– Tre kroner, sa han forundret – og detta fikk du for å lokka op grinda?

– Ja, det var flere vogner som kom.

Flugumen prøvde a gjøre sig morsk, men så var han så blid for pengene, at han fikk ikke til å være vond:

– Du juger ikke, da, sa han.

– Nei, nei, jeg juger ikke!

– Men hvorfor leverte du ikke penga på kjøkkenet?

Albert løi så rapt han kunde:

– Jo, for det var ikke noen der, og så tullet jeg dem inn i et pappir og tenkte det kunde væra til siden. Men så kom Olegutten bort, og så syntes jeg så synd på’n stakkar, at jeg ga’n fem og tyve øre. Jeg tenkte ikke over det i farta –

Han far tygget litt på det:

– Men hvorfor måtte’n ikke si noen ting?

– Det var for dem andre gutta vel, at dem ikke skulde komma å tigge – jeg kunde jo ikke gi noe til dem!

Han så litt tvilrådig ut, han far, men så lå pengene forvart i pungen hans – tre kroner og fem og tyve øre – og så kunde han ikke riktig bli sint heller.

– Ja ja, sa han bare – det får væra for denna gangen, men så gjør’u det ikke engang til –

Så var den gleden forbi, så lå drømmen til Albert i knas, og 167Gunda fikk ikke ringen sin, slik som han hadde frydet sig til. Han hadde ikke hell med sig, Albert, han var ikke noe lykkebarn nettop, hvis en først skulde snakke om det. Støtt så var det noe i veien, støtt så kom det noe og stengte. Han kunde bli så forstemt imellem, så rent nedfor og ute av sig, det måtte komme en engel, tenkte han, skulde det bli noen råd her. Han så bare ikke andre engler enn papirengelen efter Emil. Den hang på en knappenål over han Petter og rørte sig litt når de gikk i døren og datt somme tider ned bak sengen. Det var ikke anderledes med den –

Og så skulde de på landtur en søndag og bade, slik som de pleide å gjøre om sommeren. De hadde nok hatt en tur før, været hadde bare ikke vært som det burde, men denne gangen var det sommerlig og blankt med drivende varme og dirrende solskinn, denne gangen skulde det bli greier, sa’n! Å Gud, de var så lykkelige, guttene, de var oppe lenge før tiden og pusset på sig og gjorde sig istand og vimset frem og tilbake på tunet og var i veien alle steder. Olegutten kunde nesten ikke stå på benene, bare noen av dem snakket til ham, måtte han gå på hendene istedet. Og lille Kristine drog rundt på Cato – gulldokka med de stramme hårflettene, som trakk øienbrynene skrått op i pannen – og pludret med ham og kjælte med ham og var som en gul smørblomst så blid. Ja, alle sammen så var de så blide, enda Gunda så oplivet ut og virket ikke så nedtrykt som ellers. Bare Flasselasse hang med nebbet, Flasselasse visste hvad det kom.

De skranglet av gårde i høivognen til han far og hadde pyntet med bjerkeløv, så det tok sig helt staselig ut. Ja, de måtte jo gå litt imellem, de kunde ikke sprenge gampen heller – så hoppet ungdommen av i bakkene og skjøv på eller drog i grindene. De var så villige, de var så flinke, de hjalp å trekke de voksne kvinnfolkene, så de ikke behøvde å gå tor vognen. Å hypp, sa de, og spente i så de lå nesten flate langs veien, hei på dig blakken, pap, pap! Klokken var ikke åtte om morgenen, småfuglen var ellevill enda, det kvitret i trærne, det pratet i buskene, og en og annen tyvaktig skjære var nede og lette i kjøkkenhagen, mens eieren holdt søndag i sengen. Ptro, han far måtte tende pipen, han var i blankeste kistepussen og stod foran i vognen og styrte. Jaha, sa han og slukket 168fyrstikken og puttet den tilbake i esken – vi far spara på veden, sa han, det er ikke godt å veta åssen vinteren kan komma til å bli! Så lo de høit og takknemlig bak ham, han far var morosam idag, det var et godt tegn. Og Olegutten stod på hode i vognen mens de skranglet frem mellem bakkene, det fantes engang ikke make til ham! Vi synger en sang, sa a mor, hun var blitt i sånt koselig humør:

Se Norges blomsterdal!
Farvel du kvalme fangekrok
– – –

Men så var det ikke andre enn Albert og Gunda som var god for å følge med, og så måtte de ta fedrelandssangen. Den kunde de fleste av dem, og så sang de så det ljomet i åsen:

Ja vi elsker detta landet
– – – –

Han far satte bass til, en dyp, summende undertone, som likesom kom op av en mørk kjeller og som ingen av gutta kunde ta efter, om de så la haken på brystet. Det klang så vakkert, det hørtes sa festlig – folk på gårdene kikket i vinduene, og somme steder kom ungene ut og stod på tunet og vinket og viftet og ropte hurra av alle krefter. Så vinket og viftet det tilbake igjen – hurra, hurra! Her kom gutta på barnehjemmet, nå skulde de til stranda og bade og koke kaffi og ha det moro – hurra en gang til! Det var sommer og søndag og solskinn, det kriblet og krøp i kroppene deres, de kunde ikke holde sig i ro et sekund. Se kråka der borte på stauren – å, gubbevarremig hvor redd hu blev! Og se bikkja på trappa der – vov – vov – vov – vov! De gjødde i kor hele gjengen, de skrek til geiter og sauer på veien – bæ-æ-æ – bæ-æ-æ! De var ikke til å stagge, gleden og fryden måtte ha luft, det var uråd å holde det inne. Svigerinnen hysjet på dem imellem, hun syntes det blev for mye – dem kunde tru vi var fanter, sa hun. Det var en ny morsomhet – hæ-æ-æ, sa Jakob Drittgutt og lo. Så tok det fyr i dem alle sammen, og latteren skrallet løs igjen…

Mathias var naturligvis også med, og Cato og Dina og hele 169flokken. Mathias satt på bunnen av vognen likesom en snild bjørn i bur og glante godmodig ut mellem sprinklene og Cato vridde sig i fanget på Kristine som et lealøst korstroll nesten. Det var noe rødt som han vilde ha tak i – det var Dina i knallrød kjole og med et lite gullkors i halsen. Dina hadde bare ikke tid, hun hadde en myk vidjekvist i hånden og viftet rundt med den alle steder. Og rett som de fikk en motbakke i sikte og Albert måtte tor vognen og trekke, kjente han kvisten hennes i nakken. I begynnelsen lot han som ingenting eller viftet med hånden, som det var en flue – nei, så byttet han plass og prøvde å gå på den andre siden. Det hjalp ikke, kvisten kom efter. Så måtte han jo se op og late som han ikke hadde skjønt noe før:

– Å, er det bare dig.

Han gjorde stemmen så kald han kunde, han vilde ikke være venner med Dina, hun måtte vel lære å forstå engang!

Hun forstod kanskje også, for neste gang var det ikke løv på kvisten, og neste gang svirpet toppen ned og traff fingrene hans så det sved:

– Det var bare mig, det au!

– La væra, sa han høit.

– La væra sjær, svarte det.

Han torde ikke si mere, svigerinnen satt like innenfor grinden. Han slapp bare taket i vognen og drev noen skritt efter, så meget han berget sig for pisken. Og litt efter var vognen oppe, og Albert kunde klyve inn engang til.

De kom til stranden en times tid efter og spente ifra og tjorte hesten – og så begynte moroen for alvor. Nå skulde det bli frokost å få, nå skulde de rigge til ildsted og tende op varme og koke kaffi – hei, de fløi og de spratt mellem tuene og pikket op pinner og fliser og kvister, alt som bare kunde tenkes å brenne. Og noen var borte og hentet vann, og noen tok ryggtak av bare henrykkelse og rullet over ende i bakken, det var ikke måte på så muntre de var. Et par hadde alt funnet ned til vannet, de hadde brettet buksene op og styltret omkring på noen tynne ben med store, utstående knær og så efter krabber og skjell og stingsild. Det var bare han Flasselasse som likesom ikke var i humør og ikke kunde få dampen op.

170– Kom og få mat, kom og få mat!

De hadde leiret sig oppe i en skråning, hvor de kunde se ut over fjorden. Kvinnfolkene hadde dekket med duk og lagt noen runde stein langs kanten, så den ikke skulde blåse op i vinden, og nå satt de omkring eller lå på knærne med kurver og blikkbokser foran sig og disket op med gottene sine. Det var hvetekake og loff, det var vafler og boller og kavring, rene gjestebudskosten alt sammen – guttene blev lavmælte bare ved synet. De hadde tatt plass i ytterkretsen, der satt de og så på trakteringen og slukte den med grådige øine – halvt skamfulle på samme tid. De var ikke vant med å sitte til bords med selve husbondsfolket sitt, det gikk så altfor sjelden på. De satt og kjente sig klosset og grove og visste ikke å føre sig, somme hostet og nøs op i maten og hadde ikke vett til å snu sig engang.

Gunda gikk rundt og skjenket kaffi, det var kaffi idag til alle som ønsket, vær så god, hvem som vil ha. Albert fulgte henne med øinene, hun var så vakkert skapt, og hun var så pen når hun bøide sig. Hun gjorde ikke som kvinnfolk flest, hun stod ikke med stive ben så skjørtet stumpet op bak, hun sank litt i knærne så lenge, og rettet dem først når hun rettet sig op. Det virket så velopdragent og høflig, og det så så tekkelig ut. Hun gjorde det hver gang hun skjenket – til han far eller svigerinnen eller Mathias eller Jakob Drittgutt – hun gjorde ingen forskjell slik. Albert han blev så varm i sinnet, det var hans jente som gikk der, den store alvorlige, gode Gunda. Han hadde kysset henne på munnen, det var ikke til å tro, men like godt var det gudsens sant. Han kjente han var så glad i henne, han blev sittende og se på henne og glemte koppen og maten og alt.

– Litt mere kaffi, hørte han.

– Nei takk, snerret det i flokken – forresten kan jeg ta sjær, hvis jeg vil!

Gunda blev blodrød i ansiktet, Albert torde ikke se på henne, men flyttet blikket til Dina. Hun satt like imot ham – på skreddervis med benene i kors, så han så op over lårene hennes. Det gjorde ham dobbelt harm, hun hadde snakket sa stygt til Gunda, og nå den stygge stillingen der! Gunda hun sank knærne, når hun 171skjenket, så skjørtet ikke skulde stumpe op bak – Dina hun satt og skrevet som en kar, så han fikk lyst til å fike henne op. Den ene var stebarn i huset, en fattig, misbrukt jentefille, som var nødt til å tåle og tie, den andre var gårdmannsdatter, fjong og fin og full av faen, som bare de fine kunde være. Det kokte i ham, det skummet i ham – han spilte av koppen på veien til munnen så det rant nedover skjorten. Merket Dina oprøret hans? Hun satte øinene like på ham, tungespissen fôr ut som en brodd – å, om han hadde hatt en pisk og kunde smurt henne op på flekken! Nå satt han her og svelgjet istedet og måtte ete sinnet i sig, det var som å ete mørje og glør.

Guttene fikk både hvetebrød og loff, både vafler og kavring og alt som fantes, det var sånn urimelig velstand idag. Og efterpå drev de og slo på ringen eller lekte siste par ut, mens han far lå på ryggen og røkte. Både a mor og hu Emma var med, de pustet og sprang på stolpene sine så det disset i bakken omkring dem. En skulde ikke kunne tenke at voksne folk kunde bli så gærne! Se der gikk svigerinnen på hue, så skjørtene slo op over baken – en bak så stor som en høisåte nesten. Det gikk et gisp gjennem gutteflokken, de torde ikke slippe sig til i det samme, men så begynte a mor å le, og dermed skrallet jubelen løs. Han far måtte enda se hvad det var, han lettet på sig borte i bakken og gliste med hestetennene – så kom det noen klonk fra ham og.

– Hå, hå, sa det – hå, hå, hå!

Det var ikke ofte han far lo, det tydet bare så godt når han lo. Det blev så farefritt for en tid, skjenner og trusler og juling og styggedom – det kom så velsignet langt bort. Det gikk an å være til, det gikk an å leve på jorden – Doffen tok på å gale som en hane, og Jakob Drittgutt la stemmen sin om og våget å herme efter han far:

– Hå, hå, sa han op ifra maven, det var som en hørte et ekko omtrent.

De kjente sig så trygge med ett, de slo likesom dørene vidt op og plumpet ut av dem slik som de var. Og foran dem lå fjorden og skinte med et utall av hvite seil, som lignet opreiste måkevinger, og mellem dem tøffet det snekker og båter – en flåte av 172store og små farkoster med sommerklædde damer og herrer. Det var så vakkert, det var så festlig – og enda var ikke dagen halvgått, enda var det lenge til kvelden. Så var det ikke råd å styre sig, så måtte de ta livtak igjen eller stupe kråke i bakken, du slette tid for leven og spell!

De var nede og badet en stund efter, det var nesten det beste av alt. Kvinnfolkene gikk bak noen busker i stranden og gjorde sig istand der, de hadde badedrakter med sig, men gutta gikk uti slik som de var. De fikk bare ikke lov å komme for nær, de måtte holde sig i en klump for sig selv, vær så god ikke å titte der – så gikk de og vasset omkring på grunnen og lette efter blåskjell og kuskjell og glemte kvinnfolkene for det rare de fant. Bare når det hvinte på det verste måtte de snu hodene sine – å du, der trippet kvinnfolkene rundt i gule og blå og grønne farver og skvettet vann på hverandre med hendene og skrek som de var blitt stuk ket med en kniv. Og mellem dem fløt det en rød dyne – mellem dem hvelvet det sig noe rundt, som kunde ligne en merkebøie, bare at det pustet og blåste. Så, der reiste bøien sig og stod –

– Makan, sa det i gutteflokken.

Ja, de kunde nok undre sig. Det var mere kjøtt på a mor alene, enn på alle gutta isammen. De stod der magre og tynne og skranglete på noen lange tranler av ben, de hadde hverken legger eller lår, det var bare rett op og ned alt sammen, med en svull på midten til kne.Vinden trakk mellem ribbenene på dem, og skulderbladene satt utenpå ryggen, så en gjerne kunde stukket hånden imellem. De hadde ikke badedrakt, hverken rød eller gul eller blå, men like godt fantes det noen som var blå og gule allikevel. Det satt i striper på ryggen deres eller nede på låret eller nede på leggen, somme på skrå og somme på tvers. Og en var full av skorper og klor og små, røde blærer og nupper – Flasselasse, som stavret omkring og grudde og krympet sig for enden på visen. Han visste han skulde til pers, han hadde visst det hele tiden og kunde ikke glede sig et minutt.

– Ta’n nå, sa det inne fra land.

Albert hadde fått tak i børsten og lot som han skrubbet av alle krefter – skrik, hvisket han og drev på – ellers trur dem ikke det 173tar noe! Det hadde såvisst ingen nød, brystet og armene var sår i sår, Albert kunde snøtt komme nær ham uten at stymperen ømmet og gav sig. Det behøvdes ingen forstillelse her, Flasselasse han hoppet omkring mens vannet drev av øinene hans:

– Jeg kan ikke mer, jeg kan ikke mer!

Han far lå og røkte op i lynget:

– Å, ta’n et tak til –

Gunda var ikke med å bade, hun skyldte på vondt i halsen og satt istedet og passet på Cato. Men Gulldokka, lille Kristine var uti, hun vasset frem med et håndklæ om skrotten sin – helt til hodet så vidt var over. Og enda det var vannet hun gikk i, så gikk hun og hevet sig op på foten akkurat som hun gjorde på land. Det så ut som det var gummi i henne, hodet det hoppet rykkevis bortover – Jakob Drittgutt stod som en stake på grunnen og fulgte henne med stive øine. Hun var så overlag fin, Kristine, så lekker og ferm som en liten fugl…

Albert drev litt omkring efter badet, han begynte å miste humøret enda det var så moro som det var. Han hadde gått og vaktet på Gunda, det var bare ikke blitt råd å få snakke med henne i alt dette myldret. Og ut på eftermiddagen engang ruslet han likeså godt op i et skogsnar, som lå et stykke ovenfor stranden, og tenkte å finne noe kvae å tygge på. Det gikk en liten bekk mellem trærne, og mens han fulgte den inn gjennem tykningen, hørte han stemmer foran sig – og der kom det tre, fire skikkelser mot ham. De hadde ikke en tråd på sig, de gikk på rad efter hverandre med hver sin grønne løvkvist i hånden og hadde smurt kroppene inn med leire, så de så ut som indianere nesten. Først trodde han det var noen av guttene og stanset forundret op og ventet – men så fikk han se det var jenter. Det var Dina og søstrene hennes, de kom vassende langs efter bekken og hadde ikke sett ham enda, de gikk og glante ned i vannet for ikke å trå på pinner og stein. Albert vilde liste sig av veien, det var bare forsent nå, en av dem hadde fatt øie på ham og satte i et hyl. Det var en busk like ved bekken, de smatt bak om så rappe som ekorn, og så hørte han Dinas ophissede stemme:

– Jaså, du står og lurer, skrek det.

174Albert prøvde å forsvare sig:

– Jeg visste ikke di var her, jeg skulde leite efter kvae, jeg bare –

– Du skulde leite efter kvae, du!

– Ja, jeg skulde det.

Det freste som en kruttkjerring bak busken:

– Å, jeg veit nok hvad du skulde.

– Hvad skulde jeg for noe da?

– Du skulde titta, din luring – gå heller og titt på Gunda du, så fikk du kanskje se noe rart!

– Jeg fikk iallfall se noe pent –

I neste nu var de på ham som hveps. Piskene suste ned over ham, så løvet røk om ørene hans – her skal du få for tittingen, skrek det. Han fikk nok med å verge sig, han blev stående inne mellem jentene med armene frem for å avbøte slagene – fikk ikke sett på dem engang. Sui – sui, slo piskene ned, det sved og brente alle steder. Det traff hendene, det traff kinnet – jentene var helt ville blitt. De danset rundt i krigsmalingen sin, de vørte ikke at de var nakne, kåtheten var blitt til raseri, mannkjønnet der skulde tuktes til gagns –

Sui – sui – og sui igjen.

– Så, nå kan du titta en annen gang!

Han kom helt mørbanket tilbake til stranden og la sig med ansiktet nedi vannet. Faen så vondt det gjorde enda, det kjentes som maneter på kroppen, de hadde ikke vist folkevett, men vært like glad hvor det traff. Flau og skamfull lå han på maven og øste op vann med nevene sine og badet kinnet så godt han kunde.

Den forrykte jentungen, tenkte han, men kunde ikke riktig bli så harm, som han syntes han skulde være. Hun hadde flydd på ham i sinne og slått løs så meget hun orket og brukt kjeft som en rampegutt. Allikevel kjente han det, som det hadde ikke vært bare vondt i det heller –

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.