Venner

Bare en liden vise] diktet er skrevet til Obstfelders venn, kunsthistorikeren Jens Thiis, og det er hans værelse som skildres i diktets innledende strofeBare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, —
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, — den indiske buddha, —
Jacobsens byste] viser mest sannsynlig til den danske dikteren J.P. Jacobsen, som Obstfelder beundretJacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet] viser mest sannsynlig til den tyske komponisten Richard WagnerWagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

8Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
aa, min sjæls blade, de kunde visne.

Saa sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, —
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende straale,
gjennem alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, — tonende —, ildspiral, —
som vi ikke kan se begyndelsen paa,
og ikke enden paa,
og aand risler i,
og sole drypper af,
— sole i lyshav, sole i tankehav, —
en uendelig, — tonende —, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
9ind mod det varmeste,
ind mod Gud —
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver] (v., pres. av bæve, poetisk, litterært), beve, skjelve svaktbæver,
— der, hvor den ene er,
var den anden, —
livceller svæver,
synker mod mørke, hæver sig mod lys,
livceller svæver,
hæver sig,
synker.


Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var saameget at tale om,
der var saameget vakkert til —
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var saa lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
10Mangengang, naar jeg vaager og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket . . . .

Tror du,
tror du, at venner mødes paa nye kloder?

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Digte

I 1892 fikk Sigbjørn Obstfelder trykt de første diktene sine i tidsskriftet Samtiden. Dette tidsskriftet var den gang en av de viktigste kanalene for ny litteratur. I 1893 debuterte Obstfelder for alvor med samlingen Digte.

Han var musikalsk og spilte flere instrumenter og drømte om å komponere, noe som også kommer til uttrykk i språket hans. Selv om diktene hans er uten enderim og fast rytme, er de likevel rytmiske. Diktsamlingen ble innledningen til modernismen i Norge og den anses som et av de viktigste verkene fra 1890-tallet. I den kan vi se spor fra fransk symbolisme, og Obstfelders lyrikk har påvirket flere norske diktere i ettertid. Fra diktsamlingen er det spesielt diktene «Jeg ser», «Regn» og «Kan spejlet tale?» som er kjente.

Les Hilde Bøes innledning og kommentarer

Se faksimiler av førsteutgaven (NB digital)

Les mer..

Om Sigbjørn Obstfelder

Sigbjørn Obstfelder debuterte i 1893 med diktsamlingen Digte. Allerede da han debuterte, ble Obstfelder omtalt som den mest moderne forfatteren innenfor den nye poesien. Han kalles ofte skaperen av modernismen i Norden.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.