Eiler Hundevart

av Regine Normann

[11]

85Selve olsokdagen faldt det aaret paa en torsdag. De andre kirkebyggerne aatte hus og gaard og drog hjem til sit eget, siden det var gammel hævd i bygden at begynde slaatten den dag, og Eiler Hundevart blev alene paa bygningen.

Han puslet med at renskjære vindusaapninger og sætte ind karmer, men sluttet arbeidet ved nonstid og lurte sig ad en lang omvei til hulen.

Han hadde været der to ganger før i uken. Første kvelden hadde han med to splinternye lerfat, og da nyttet han leiligheten til at sanke ved til baalet og hente lere fra fjæren.

Andre gangen var i gaarkveld, da bar han hønen dit; og da hadde han tydelig hat det paa fornemmelsen at nogen lurte paa ham. Det maatte i saa fald ha været Kima, for hun hadde faat det med at hænge efter ham nat og lyse dag.

86Men hun skulle slippe gjæte hans skridt, tosketinget, og var hun lur, var Eiler ti ganger lurere og visste naa frem til hulen ad veier hun ikke kjendte.

Fjeldet gufset koldt mot ham, da han het av turen traadte ind, belgmørkt var der mot dagen han kom fra, og talrike draaper smaldt mot gruset.

Han stod litt og lydde til smeldene og tænkte paa skrømt, men tvang sig til at være modig, slog ild og tændte baalet. Og med lyset kom der tryghet, og fælsken svandt.

Hønen bakte han med fjærene paa ind i lere og la klumpen i midten av baalet og karret tæt med glo og mørje kring den, saa hev han mere brændsel paa varmen og sat og glædet sig til rigdommen han hadde i vente. Bare snaue ni døgn fra i nat, og pengene var hans!

Han tænkte skaffe sig gjestgiverbevilling og gaa igang med handel paa Eidet. Stedet laa høvelig til, og nu vilde skjæbnen det saa vel, at Anders Andersen ønsket skille sig av med gaarden og ta ved kaar. Folk vilde spekulere paa, hvorfra Eiler Hundevart hentet sig penger til gaardskjøp. – – Ka Fan skilte det dem! Ikke hadde han røvet og ikke hadde han stjaalet, resten vedkom ikke andre end ham selv.

87Fortapt stirret han ind i flammen som skimtet han der alt det han tænkte skaffe sig. En stuebygning med salshøgd, slik storkarene brukte ha det, og brygge og krambod og stenkai, som jægt kunde lægge til. Pent indendørs og grust med mat og drikke skulde det bli. Og aldrig maatte det spørres, at nogen gik sulten fra Eiler Hundevarts hus.

De konditionertes lader og fakter magtet han eftergjøre dem, takket være opholdet paa prestegaarden; værre blev det med alle de forbaskede rare ordene de førte paa tungen og som det krævdes slikt særs lag med at uttale rigtig. Aldrig, aldrig blev han tryg der.

Men jeg vil, snakket han høit og sparket hidsig til en gloende brand saa den spratt tvers over baalet og laa og ulmet inde i mørket. Ikke orket han leve den dag, storkarene gjorde ap og flir med hans uttale og laget ordtøker efter ham slik de hadde for vane ape almuemands maalføre, naar en stakkar beflittet sig paa at tale likt dem selv.

Nei saa bætterdø, nu svor han, vilde han før bruke maalet han var opfødt med, og far før ham hadde brukt, og han trøstet sig gladelig se den ind i austeinen som da vilde kaldflire av ham.

– – – Men – – – men – – – det 88var saa sin sak ikke at føle sig jevngod de andre storkarene, naar han herefter skulde trække i tjor med dem. Og hadde jomfru Elisabet Stoltz ikke været fuldt saa avfældig, vilde han bedt hende styre hus for sig og lære ham at snakke konditionert. Hun var et snildt, rettænkende menneske, han ikke trængte blyges for.

Baalet var ved at dø. Han hentet en børe enerklonger og tør riskvist han hadde liggende ved indgangen, og ilden flaret atter og spredte lysning vidt utover. Aldrig før hadde han hat slikt sterkt lys derinde, og nysgjerrig saa han sig om. Taket var flatt som et stuegulv og oversaadd med runde, hvite flekker, og i midten av hver flek hang en liten tap ikke større end en faldefærdig størknet draape.

Mellem de hvite flekker var fjeldet bart, og der gnistret det i skjæret fra baalet som var fjeldet strødd tæt i tæt med svarte, glinsende glasbeter.

Over bunden av hulen laa fuldt med sten, mange saa store, at en flust kunde gjemme sig bak dem, om en ønsket være skjult.

Røken drev mot indgangen, saa paa den kant var litet at se; men langt inde i hulen skimtet han riften, der Svarteboken laa gjemt. Magtet 89Fan lære ham helt ut at føre sig som dannismand om han nu bad ham om det?

Svindt hentet han pakken, rystet gruset av omslaget og satte sig til at læse. Traf han opskrifter paa noget han kunde faa moro av, lo han høit og gnugget knokerne paa haanden han hadde fri mot bukselaaret, ellers tedde han sig svært alvorlig og la sig ordene paa minde.

… Der var den igjen, opskriften som var prentet med den røde snirklete skrift, han hadde hat vanskelig for at tyde. Idag vilde han igjennem den, selv om han kom i skade for at løse den onde.

Sindig la han nyt brænde paa ilden og satte sig til at tyde den ord om andet.

«Forsvergelse.»

Gak til en Korsvei og det 3 Torsdagsaftener og sig 3 Gange: Lucifer Ac Ac Ac. Den tredie Aften kommer han sildig og spør hvad du vil. Da siger du, hvad du vil. Han svarer, at dersom du vil underskrive denne Kontrakt med dit eget blod, saa kan du bekomme det, du forlanger af mig, og forlanger mig til at udrette for dig.

Kontrakten.

Jeg N. N. forlanger tjeneste af dig, du unge Lucifer og Lukemborgs Hovmester, ved den 90levende Gud, saafremt du er mig lydig at høre dig med Liv og Blod til, til evig Tid, Legem og Sjæl, og efter døden høre dig til i Evighed og ikke selv være raadig et Haar paa mit Hoved. Ingen Forandring og ingen Gjendrivning skal høres af mig, saa sandt du udretter det, hvad jeg forlanger af dig. Og til den Ende underskriver jeg med mit eget Blod, at jeg forsverger at tjene Skaberen og den hellige Trefoldighed mere hverken i liv eller Levnet, Nat eller Dag, sovendes eller vaagendes, hverken i Ny eller i Neden, indtil min Dødsstund. Saa skal den høre Dig til, som med dette Blod har underskrevet.

Denne Forskrift eller Kontrakt haver Djævelen færdig og vil have undertegnet.

Dette er et rigtig Udtog og Kontraktens Indhold.

*

Der var ingen glæde i Eilers sind ved den viden, han nu hadde faat, bare saar kvidefuld vé paa grænsen av graat. Var det sjælen som tagg om at bli sparet for helvedes evige pinsel, eller var det samvittighetens manende røst? Han gad ikke gruble over det; men de kunde da gjerne holde fred og ikke plage ham unødig, men bie til han tok den endelige beslutning – – – Det var langtfra sikkert, 91at han agtet forskrive sig til Fanden – – – endda.

Omhyggelig pakket han boken i omslaget og bar pakken til revnen og grov den ned i gruset. Bedst den blev i gjemmestedet sit til han fik mere bruk for den.

… Baalet var nedbrændt. Eiler tok en kjep og karret klumpen frem av ildmørjen og knuste den med en sten.

Fjær og hud flaknet fra kjøttet og hang ved leren, og det lugtet liflig godmat av hønseskrotten, da han la den forsigtig tilrette i det ene fat og hvælvet det andet over. Saa børstet han alt vedrusket av klærne, tok fatene i armløkken og gik ut av hulen til korsveien, han hadde utset sig. Der hadde han spaden gjemt i et kjærr, og bunden var bløt og let at grave i.

Men fra uren tittet et blekt jenteansigt paa ham og speidet hvert av hans fjed. Hun saa han satte fatene fra sig der den smale krøtturstien fra tverskaret dannet kors med den bredere sti i andre skaret. Han spadde et rummelig hul, stillet fatene nedi og grov over.

Saa vasket han næverne i et vasshul, gjemte spaden i et kjærr og skyndte sig ned til storskaret. Og saa tryg var han, at han ikke gjorde fjerneste mine til at se sig om efter uvedkommende.

92Kima, ti hende var det, snek sig efter. Han fulgte skogveien, hun sprang bratteste aaskammen og naadde hjem før ham.

De andre hadde lagt sig, men paa kjøkkenbordet stod saupgrøt og surmelk til Eiler og hende. Hun hekste i sig nogen faa skeer av den gode grøten, tømte melkekoppen sin og skyndte sig op loftsstigen.

Da Eiler litt senere kom listende paa hoselæst, laa hun pent avklædt og lot som hun sov. Han gjorde et sving bortom sengen hendes, og hun turde næsten ikke dra pusten av frygt for at han skulde merke hun var vaaken, og hjerteslagene dunket haardt i halsgropen.

Han stod dørgende still, saa kjendte hun næven hans stryke lindt mot kinden en eneste gang, og saa stiltret han til sin egen seng og la sig.

Kima laa blussende het og fuld av fryd over kjærtegnet hun hadde faat. Hun hadde jo sovet i hans arm og hun var kjæresten hans, endda han aldrig nævnte det, eller gav hende saapas som et eneste litet kys.

By sig frem selvbedt, som mange jenter hun kjendte hadde for vane, gjorde hun aldrig, før fik hjertet briste av længsel; men glad i Eiler var hun, og hun skulde gjerne dø for 93ham, om det krævdes – ofre sit hjerteblod og sit unge liv. Det gjorde en fin jomfru i en vise mormor kunde. Og Kima var ikke kleinere end hun magtet gjøre jomfruen det efter. Eiler Hundevart vilde som ungersvenden i visen ta hendes avsjælede legeme i sine armer og bedække det med taarer og kys, og aldrig faa en glad dag, førend han i graven blev forenet med sin elskede, trofaste mø.

Men det var sandt, hun maatte spørre, inden hun sovnet, hvad det var for noget i de fatene, han grov ned paa korsveien ista. Hun sprak av nysgjerrighet, fik hun ikke vite det.

I den knækorte understakken randt hun over gulvet. «Eiler,» kviskret hun, «søv du?»

«Nei, ka e det du vil?»

«Sei mæg det før du somna, ka det va du grov ned paa korsveien ista. Æg skal ikkje sei det for et einaste menneske, det kan du vær trygg paa?»

Hver blodsdraape i ham isnet ved spørsmaalet, og harm løftet han haanden til slag. Men sanset i det samme hvor skræmt og graa i ansigtet hun stod og skalv ved sinnet hans; og tvert snudde han sig mot væggen og sa dumpt:

«Gud naa dæg, Kima, for det du ha øvd mot mæg i kveld. Nu forlora æg mi syndige sjæl, og det e din skyld dit helvetes hespetre.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Eiler Hundevart

Den historiske romanen Eiler Hundevart kom ut i 1913. Handlingen er lagt til Vesterålen.

Eiler Hundevart er den eneste romanen i Regine Normanns forfatterskap med mannlig hovedperson, den unge Eiler Hundevart.

Da kirken skal flyttes fra Malnes til Eidet finner Eiler en svartebok gjemt i den gamle kirken. Fristet av løfter om rikdom og lykke, tar han i bruk boken og selger sjelen sin til «han Tykje».

Se faksimiler av 1. utgave, 1913 (nb.no)

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.