Eiler Hundevart

av Regine Normann

[17]

121Andre lørdagskvelden kom Barbro Zidselle Fhyn for at «ligge paa sengelist» hos Eiler Hundevart.

Det var ellers mands pligt at ligge paa list hos den kvinde han syntes om. Men denne uskyldige guldgutten vilde jo ikke forstaa at han bare hadde at aapne munden til spørsmaal, saa var Barbro og alt hendes hans retmæssige eiendom, og derfor fik vel hun, som aatte livserfaringen, hjælpe ham paa glid, saa han fik munden op.

Eiler flyttet sig brydd nærere væggen, da den trivelige matmoren hans la sig paa sengelisten. Adfærden hendes var gaat av bruk blandt ungdommen, men han kjendte godt betydningen, endda første akten med at sitte paa bænk sammen var hoppet over.

Men det var kar og ikke kvinde som hadde at føre an ved et frieri, og det saaret ham som mand, at hun mistvilte hans mod i 122den veien, samtidig som det smigret ham, at hun var saa brændbraa til at by ham giftermaal.

Barbro famlet efter hodet hans, at det kunde faa hvile godt og mykt paa armen hendes, og spurte halvhøit:

«Søv du?»

«Nei,» gnefset han stutt og less ikke merke haanden.

Det var mørkt paa kammerset, men spredet var tat fra vinduet, saa de i skinnet av natten saavidt skimtet omridsene av hinanden.

«Flyt dæg nærare hit,» bad Barbro, «at æg kain kjeinn, at du e her. Det e lettar aa snakke, dess nærar vi ligg.»

Men han aatte ikke lyst til at flytte sig. Og saa plaget det ham, at hun, et trivelig, til aars kommet kvindfolk skulde ligge vondt og vippe paa en haard sengelist, mens han selv laa lunt og mykt.

«Vil ikkje I heiller flytt jær opi senga tel mæg. I ligg vest vondt paa den harde lesta,» foreslog han.

Men Barbro Zidselle Fhyn var kommen av bra folk og var selv en agtværdig kone, som paa en prik kjendte de hensyn hun skyldte sig selv og ham. Og det hun i kveld saa sig nødt at gjøre, hadde mangt et bra kvindemenneske 123gjort før hende, saa hun trængte ikke blues hverken for prest eller fut, om de saa hende nu.

Men anderledes blev det, om hun la sig helt opi til glunten.

«Tak skal du ha for godviljen din. Men æg ligg bra her æg ligg og vil ikkje ha det anderledes. – Men det var det, æg skulde ha sagt, har du aldrig tænkt aa slaa dæg paa handel?»

Det spørsmaal hadde Eiler mindst av alt ventet sig, og uvilkaarlig snudde han sig mot kjærringen.

Straks var Barbro med haanden under nakken hans og drog ham nærmere, og han lot det villig ske, og likte godt den varme, myke arm under nakken sin.

Siden hun spurte, kunde han gjerne svare, og naar han undtok at være skipper paa egen skute, visste han ikke det, han hellere vilde bli end gjestgiver. Og hadde han hat penger, skulde han ha kjøpt gaarden hans Anders Andersa paa Eidet og begyndt handel der. Stedet laa bra til for færdselen, og han var sikker, det skulde ha gaat.

Hun lutet hodet sit ind til hans og pratet kyndig om manglerne ved Eidet som handelssted. Det laa altfor langt fra fiskevær, og 124fisken var og blev det tryggeste betalingsmiddel en handelsmand hadde at regne med. Nei da var det efter hendes ringe formening bedre han begyndte at handle paa Nyke, hvor fisket dreves aaret rundt.

Og de blev liggende og drøfte saken for og mot; og hun var øm som en mor og fuld av omtanke for hans vel, saa han glemte han var en fattig strik, der intet aatte foruten sig selv, og aapenhjertig skriftet han hende sin attraa efter penger og gods og en agtværdig stilling i samfundet.

Hun kunde lite paa han engang naadde frem, forsikret han freidig. For i selskap med hende var han ikke ræd Fanden, og der maatte gives en utvei at slippe fra kontrakten, selv om han underskrev den med sit eget blod.

Hun smaalo av iveren og strøk og klappet ham med haanden og gnugget kindet sit mot haaret hans.

«Jammen kain du naa det, og naa det fort, om du vil gift dæg med mæg,» okket hun. Og vemodig la hun til:

«Æg e ikkje nokken ungdom længer; men æg ha vorre gla i dæg, Eiler, fra første dagen æg saag dæg – Og æg skal vær saa inderlig snild mot dæg, at du aldrig skal ank paa, du 125tok mæg til konne, og ikkje ei veikje paa din eien alder.»

I et glimt steg Kimas billede frem for ham, og han mindtes hendes magre, slanke pikekrop som noget vakkert, og endda han oftest hadde stygget ved hende de gangene, hun hadde kvilt i hans arm. Laa hun her nu, han vilde tat hende tæt ind til sig og været glad i hende.

«Du svarer mig ikkje, Eiler,» klaget Barbro paa graaten.

«Ka vil I, æg skal sei – Vil I ha mæg, kain I ta mæg.»

Da knæpte Barbro Zidselle Fhyn sine hænder i tak og lov til skjæbnen, som undte hende den ufortjente, makeløse naade, for resten av livetiden at faa sove i seng med nogen saa ung og vakker og kalde ham sin.

«Du faar ha godnat daa, kjæresten min, og mangfoldig tak for denne stunden. Og Vorherre velsigne dæg, for du e gla i mæg,» sa hun inderlig rørt og reiste sig mødig av sengelisten.

«Men jammen trur æg, æg e svang, har ikkje du ossaa løst paa en bete god mat, Eiler?»

Eiler vilde ikke negte det, og frydefuld jibbet kjærringen efter nytappet øl og saltmat, og han tænkte, mens han aat, at det kanske ikke var det værste som kunde hænde ham at faa Barbro til kone; hun var svær til at diske 126op med alskens god mat og makeløs villig til at varte ham op.

De aat og de pratet og bad atter godnat – og døren blev lukket mellem kammerserne. Han laa og hørte Barbro labbe hoselæst inde hos sig selv; det knaket i bundfjælene, da hun la sig, om litt hørte han lange, rolige aandedræt, hun sov.

Men Eiler laa vaaken og vred sig og hadde stor lyst at gaa ind til hende, men undsaa sig, siden hun selv lod til ikke at ville det. Ærg hev han dynen av sig, sprang frem av sengen og stillet sig ved vinduet for at kjøle blodbranden.

De rimhvite marker fik blaaagtig skjær av nordlyset, som hadde bredt sig over nathimlen og flammet og jog, steg og sank, minket og vokste og var aldrig i hvile.

Der markerne endte, svartnet havet. Han kunde ikke se det nu; men han visste fra før det var endeløst stort og deltes ikke av fjeld som i Bø, hvor Hadseløien og Lofotfjeldene satte grænse. Kanske det var derfor han aldrig blev glad i havet her paa samme maaten som han var det i Vesteraalsfjorden. Den kunde være mægtig grum, men ogsaa blid og blank og leken.

Havet her det knurret og mol og maste, 127enten det var storm eller dødstille. Baaer brøt, og død lurte, og vrak veltet mot land, saa rakfjæren efter en paalandsstorm var som strødd med spliter av fartøi og last. – Og han tvilte for det fandtes et nøst eller fjøs i hele Nykvaagen, der ikke helt eller delvis var bygget av rakst.

Ulik de andre folk i bygden blev de som bygde og bodde herute ved det ytterste hav. Flink i baat og letlivet paa landjorden – glad i drik og glad i at slaas. Men et blaaslaat øie, nogen blodige risp var smaatteri ikke værd at nævne, var kroppen ellers hel. Og aarelangt nag, slik det inde i fjordene kunde vokse, bre sig og lægge øde, var ukjendt her.

Men Eiler hyste avsmak for kalas og svir og følte han for altid vilde bo som en fremmed blandt folkene her, selv om han giftet sig med Barbro og begyndte handel paa Nyke.

Branden i blodet sluknet, og vemod og saar utlængsel kom i steden.

Intet dugde uten det ene at staa som skipper paa egen skute og seile, bare seile langt, langt ut i vide verden og se fremmede riker og lande – – Aldrig heftet av kjærring og unger, ikke stedfæstet i gaard og grund, men 128fri som fuglen, der ensom seilte gjennem luften den blaa, og satte sig hvor den fandt hvile for foten, og fløi videre, naar dens hug stod til det.

Løis han Meisk og bli fri og gi pokker i Barbro og al hendes rigdom, lokket fristeren. Naar du blir en mand i dine kraftigste aar, er hun en vissen, indtørket kjærring, og hvad hogn kan hun være dig da? … Helvedes pinsel, pyt, den kan du vel finde en utvei at fri dig fra – – Snyte Fan for kroppen og sjælen ved at finde tilbake til Gud, naar du merker det lakker mot enden, hvad sier du til det, Eiler Hundevart, du som ellers er saa gløgg og klok.

Men om døden kom hastig og uforvarende?

Naar han betænkte den svie et eneste litet brandsaar voldte, for en kval maatte det da bli, naar hele en selv med krop og sjæl stektes i ild og koktes i svovel og sletes mellem djævletænder og aldrig fandt lise og fred – og aldrig fik slut.

Men værre end helvedes pinsel blev det at leve livet her nede paa jorden uten at turde rope til Gud i sin nød, eller søke hen til ham, naar hjertet var fuldt av glæde og sindet aapent til tak og pris.

129Nogen bibelsted han engang hadde hat til utenadlekse for presten, randt ham i minde, og han mumlet dem halvhøit:

Hvor skal jeg gaa fra din aand, og hvor skal jeg fly fra dit ansigt?

Dersom jeg farer op til himmelen, da er du der, og reder jeg seng i helvede, se da er du der.

Vilde jeg tage morgenrødens vinger, vilde jeg bo ved det yderste hav, saa skulde ogsaa der din haand føre mig, og din høire haand holde mig fast.

Og vilde jeg sige: mørket maa dog skjule mig, saa er natten et lys omkring mig. – Mørket er ikke mørkt hos dig, og natten maa lyse som dagen – Mørket er som lyset.

Thi du, du eiede mine nyrer, du skjulte mig i min mors liv.

Frossen tasset han tilbake til sengen, og da angsten begyndte at komme igjen, foldet han hænderne og læste bønnen, han hadde lært av Svarteboken at signe sig med.

Jeg inden fire vægge befale mig i Jesu Kristi hænder. Himlen være mig blid. Alverden være mig god ligesom Jesu Kristi legem og blod. – Alle mænd, kvinder, piger og drenge, unge og gamle, smaa og store, fattige 130og rige, ja alle kreaturer skal neie og bukke for mig, ligesom englene neiede for jomfru Maria ved hendes velsignede søn Jesum Kristum, og jeg, Eiler Hundevart, skal vinde held og yndest ved gud fader, søn og helligaand. Amen.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Eiler Hundevart

Den historiske romanen Eiler Hundevart kom ut i 1913. Handlingen er lagt til Vesterålen.

Eiler Hundevart er den eneste romanen i Regine Normanns forfatterskap med mannlig hovedperson, den unge Eiler Hundevart.

Da kirken skal flyttes fra Malnes til Eidet finner Eiler en svartebok gjemt i den gamle kirken. Fristet av løfter om rikdom og lykke, tar han i bruk boken og selger sjelen sin til «han Tykje».

Se faksimiler av 1. utgave, 1913 (nb.no)

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.