Eiler Hundevart

av Regine Normann

[5]

45Det var lørdagsefta samme uken.

Jomfru Elisabet Stoltz sat i kaar for rygverk paa jomfrukammerset og hadde vondt for at bevæge sig noget videre. Men hænderne kunde hun gudskelov bruke, og bundingstikkerne klirret mellem de flittige fingre mens hun avvekslende tittet i en opslaat storstilet bok som laa foran hende paa bordet, og paa smaagutterne, som slog ball paa bakken utenfor vinduet.

Det var overskyet himmel med regnilinger fra nord, og skodden sopte lavt i lierne. Rigtig surt ruskeveir var det, og jomfruen hadde lagt et tôr i ovnen og drysset et grand av potpourrikrukken i ovnsporten for at øke hyggen paa kammerset sit.

Fra kjøkkenet lød rokkedur, der sat budeien og kokkepiken og spandt. Mellempiken vov i indre spiskammerset paa en lerretsvæv, som skulde være færdig til slaatten begyndte, 46og fra dagligstuen lød rappe, taktfaste slag fra fruens vævstol. Jomfru Stoltz sat og lyttet til duret og blev bitter i hu. Sanset nogen nøre op i ovnen paa kontoret? Jochum Telman likte ha det lunt, naar han var optat med aandelig arbeide; men der gaves vel ikke stunder til at mindes ham, saa travelt hver hadde det med sit.

Hun sukket saart, og tørket væten av øiekriken med forklæsnippen. Meget fik en lære at finde sig i naar en blev gammel og laak paa legemet. Men hadde det ikke været for den forsvørta rygverken, kunde hun godt tat del i husets stel trods sine otte og halvfirsinstyve aar, og hendes elskede husbond bekommet det stel og pass han aatte ret til i sit eget hus. For med alle Margrete Christensdatters dyder ufortalt, hun var for likegyldig med at hygge om manden sin. Traakk og staak og dur av rok og slamr av vævstol og ikke et sekunds stilhet fra tidligste braaotta til sene kveld. Orket en mand trivs ved slikt! Nei at guddatteren hendes skulde blit saan dygtigkjærring, det hadde hun mindst av alt trodd, den gang hun efter fattig leilighet ivret for giftermaalet.

De første aarene skrøt presten svært av konen sin og fremholdt hende som et mønster 47paa kvindelig flid og omtanke. Vadmel, tilvirket av hendes flittige hænder, blev sendt til hans familie og til kjøbmanden i Bergen. De takket og roste gaven i velvalgte ord, og presten svang sin kone rundt og sa leende til jomfruen:

«Med min kone fik jeg hverken penger eller rigdom, men priselige kvindedyder, der har sparet mig mange utgifter.»

Da var det Margrete, stik mot jomfru Elisabets vilje, flyttet vævstolen sin ind paa dagligstuen. Og der var den blit staaende aar ut og aar ind med undtagelse av høitidshelgene og visitas.

Kanske Margrete stakkar, som var av bondeæt, aatte behov at syne dygtigheten sin for storkarene. Men ett var sikkert, Jochum Telman skrøt ikke fuldt saa kjapt av husfliden og fremholdt sjelden hustruen som et mønster til efterfølgelse, han var blit husvild i sit eget hus.

Jomfru Stoltz maalte længden paa hoseleggen og strikket videre, og nu hang blikket andægtig ved linjerne i boken. Presten hadde baaret den op paa kammerset til hende, fordi hun kom til at nævne en sang, der stod; og boken var første bind av «Raadmand Christian Braunmann Tullins samtlige skrifter».

48Hun vendte bladet, fandt visen hun søkte, og sang med skjælvende, spinkel stemme:

«Viger herfra i urolige Griller,
Viger alt hvad som forstyrrer vor Lyst:
Tanker om Tiden og Verden kun skiller
Sindet med Glæde og nager vort Bryst.
Hver med sin Nabo gjør som jeg med min:
Drukner Bekymring i dette Glas Vin.»

Verset gjemte minder fra aarene, hun selv stod for styret. De mangfoldige ganger hadde hun hørt visen sjunget i godt lag, mens punschen røk, og menneskene undte glæden maal og mæle. Vorherre tronte i himmelen, og kongen i Danmark, og deres undersaatter aatte rikelig anledning til lystighet og skjemt og forstod at bruke den – dengang – –

Nu snakket de konditionerte ikke andet end politik, blev hatske og ufordragelige i omgang, saa verden blev som omsnudd. Nei i gamle dage – i hendes opvekst, før alt dette syndige, ørkesløse kiv om menneskerettigheter og selvstyre og hvad de nu kaldte det altsammen kom paa, da var det fredelig og godt at leve.

Huf den slamringen – – At Margrete orket vanhellige en fredlyst lørdagseftermiddag paa det viset. Vilde hun aldrig lære at indse, at manden trængte ro til studeringen. For ikke at snakke om barnene, som næsten 49aldrig fik nyde en koselig stund indendørs sammen med forældrene.

Ilter bladet hun i boken, kremtet og begyndte at synge paa den lange Sørgeode over General Major v. Lützow:

«Dit Støv fortjener Æreminde
Det veed jeg, dyre Lützow vel,
Det Støv som nylig lukte inde
Saa stor og ædelmodig Sjel;
Men om jeg her din Dyd afmaler
Omringet med Fortjenester.
Jeg dog kun blot et Echo er
Af det som Rygtet om dig taler.

Du var – nu er en Taare færdig
At offres hos den Krop jeg seer,
Den Rest af dig, som var saa værdig
At leve, men ei lever meer;
Du var, den Tid du os var givet,
Det Verden sjelden vise kan,
Helt, Patriot og ærlig Mand;
Kort sagt – du var for god for Livet.»

Jochum Telman stod utenfor døren og banket; men da han intet svar fik, traadte han ubedt ind. Faar jeg lov at røke en pipe hos Eder, bad han og stillet sig foran ovnen som om han frøs.

« Velsigne Dem, hr. pastor, røk saa meget dokker vil, hos mig er I hjertelig velkommen.»

«Fortsæt med sangen, jomfru Elisabet, bad 50presten. Jeg stanset utenfor et øieblik og hørte paa.»

«Saa gjerne det, pastor, om min ringe kvæden kan være Dem til behag. Men først maa I gjøre mig den glæde at sitte ned og kveike pipen paa nyt.»

Han føiet sig lydig, og hun sang den lange ode tilende uten at se i boken en eneste gang.

Hendes storartede hukommelse overrasket ham høilig; visst hadde han mange ganger før under aarenes løp hørt jomfruen synge den stumpevis; men aldrig som nu vers til andet.

Hvor hadde hun lært den?

«Den sangen lærte jeg det aaret, jeg var hos presten Sigvard Kildal i Vaagan. Jeg gik i mit attende aar og skulde lære husholdning i prestegaarden. Kildal fik boken sendt fra raadmand Tullin, som nok var en ven av presten, om jeg ikke mindes feil.

Posten gik bare til Lødingen, derfra gik bipost. Den dagen, den kom frem til Vaagan, var Kildal syk og sengeliggende – han reiste sig aldrig fra det lægret, det var begyndelsen til enden –

Vi bar postvæsken ind i kammerset til ham, og da han fandt boken, husker jeg han graat som et barn.

51Han var saa svær til at læse den manden, skal jeg si pastoren, og en bok betydde mere for ham end for andre mennesker, derfor var det vel han graat.

I den tiden han var prest i Vaagan, aste og stred han med ungdommens undervisning, holdt offentlig katekisation i kirken og hvilte ikke, før læsning inden i bok var blit almindelig. – Gud inderlig velsigne hans støv, der det ligger.

I skulde ha set det følge han fik til graven. Ung og gammel, fattig og rik, alle vilde være med. Og ikke et øie var tørt, det kan jeg sverge med min syndige sjæl, da Buksnespresten, den berømmelige Erik Gerhard Schytte, holdt talen ved graven.

I har vel hørt omtalt presten Schytte, pastor? Han som var saa makeløs flink til at dokterere, at folk kom til ham fra hele landsdelen nordenom Trondhjem. Ja, der gik det ord, at hans make ikke fandtes i Norges land og ikke i kongens Kjøbenhavn heller.

Menigmand badde slik fortroenhet til ham, at en kjærring kom bærende med grisen sin bent ind i kirken. Den hadde sat en næpeskalk i halsen og var næsten komna. Men presten steg ned av stolen han og frelste grisen, og fortsatte med prækenen som om intet var hændt.

52Men nok om det – – Kildal fik altsaa boken tilsendt fra digteren selv og laa og læste i den sent og tidlig. Han satte melodi til sangene, og jeg, som den gang aatte bra sangstemme, maatte lære tonen og ordene og sitte i kammerset hos ham og synge. Saan lærte jeg Maidagen, det vil si de enogtredive vers som gik paa samme melodi, resten fandt han ikke tone til – og Sørgeoden over general major von Lützow.

Selvfølgelig lærte jeg mange flere; men de to jeg har nævnt voldte mig mest bry at faa lært. Og Dere maa tro han var nøie med at hvert ord blev uttalt klart og tydelig. Han gik ikke for intet under navn av «Læsepresten».

Jochum Telman moret sig hjertelig ved den gamles omstændelige maate at berette paa. Aandsfrisk holdt hun sig trods sin høie alder; men des ældre hun blev, des hyppigere vendte tanken sig mot længst svundne aar og drog frem træk for træk fra den tids dagligliv, det støtt var ham en fornøielse at lytte til.

Dertil aatte hun en dyrebar evne til at sprede hygge om sig. Frossen og ute av lag var han kommen, og nu sat han og koset sig som barn ved eventyr. Regnet drev mot ruten, røken svev i graablaa flaker mellem vinduet og ovnen, og bjørkekubben, jomfruen 53hadde puttet indpaa for at holde varmen ved like, ulmet i glo.

«Jammen tror jeg det er han Eiler Hundevart, som kommer der borte paa veien», meldte jomfruen og presset ivrig ansigtet mot glasset.

Presten reiste sig og saa ut. Det var Eiler, og nu vilde han si tak for sig og gaa ned og høre hvordan arbeidet med kirkebygningen paa Eidet skred fra haanden.

«Glem ikke at be Eiler komme op til mig, før jeg lægger mig,» tagg hun, «jeg har saan brændende lyst til at spørre nyt fra Malnes.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Eiler Hundevart

Den historiske romanen Eiler Hundevart kom ut i 1913. Handlingen er lagt til Vesterålen.

Eiler Hundevart er den eneste romanen i Regine Normanns forfatterskap med mannlig hovedperson, den unge Eiler Hundevart.

Da kirken skal flyttes fra Malnes til Eidet finner Eiler en svartebok gjemt i den gamle kirken. Fristet av løfter om rikdom og lykke, tar han i bruk boken og selger sjelen sin til «han Tykje».

Se faksimiler av 1. utgave, 1913 (nb.no)

Les mer..

Om Regine Normann

Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.