[Del I, kap. 1]

7Hun forstod på ham nu at hun måtte gi det op; det kunde ikke nytte lenger. Med det samme det blev klart for henne, blev alt hun hadde oplevd og alt hun nu skulde møte så uvirkelig; var dette hennes liv; hvor ganske anderledes hun hadde tenkt sig det!

Det var et skumringsbillede: han satt ved det runde bordet midt i stuen og røkte på sin evige snadde; glasset hadde stått urørt en stund nu, men den skittengule pjolteren var en klebrig lys flekk på det svarte bordet. Nesten alt lys i stuen var visnet, de hvite pianotastene hadde ennu en matt gulnet marmorlød, de tykke, gule rammene på familieportrettene protesterte hovmodig mot mørket og forlangte glans, men ellers fant stuen sig i sin skjebne; mon møblene forstod at skumringen var deres fineste stund? Ute var lyset dødt, det var nesten ingen stemmer nede fra gaten, viseren på kirkeuret flyttet sig langsomt opover mot syv.

Han sa ingenting. Han satt der stor i lenestolen; hun kunde føle hvordan hans tanker maste om den samme ting. Men han rørte sig ikke. Hans høire hånd lå på bordet, hans kropp blev stadig mer konturløs 8eftersom det blev mørkere, halvparten av hodet blev også visket ut; men hans brunhvite ansikt hadde ennu tydelige linjer – skjønt hun visste ikke om hun så eller bare gjettet hans uttrykk: hovmodig, sanselig, alltid urolig tross han bestandig påstod han var fullkommen rolig, fullkommen behersket. Han var vakker, – på en måte var han det, stolt vakker. Hun stirret på ham i tusmørket, selv satt hun skjult i sin krok av sofaen, og skjønt hun ikke kunde se ham tydelig, vedblev hun å stirre: hvor det var underlig å tenke på om hun noensinne hadde elsket denne mann som var far til hennes to barn. Hun visste det ikke. Kveldene var lange, lyse og pinefulle nord i den byen hvor hun bodde den gang. Det var en kval, ja, det var en kval. Hun husket andre skumringstimer, tidlige vintereftermiddager, – hun gikk sin daglige tur med sin far, og aldri, aldri blev det sagt, men hver eneste dag blev det tenkt: det var galt at han hadde skaffet henne en annen mor, han visste at hun led, og det tok gleden fra ham selv, den gleden han hadde over sine nye barn; hun så det jo at han nesten skammet sig over å vise den, hun måtte ikke føle at han elsket henne mindre fordi han hadde dem. Men hun gjorde det ikke heller! Når hun husket dette, var alt klart; hun kunde være den piken, den fjorten års skolepiken når hun vilde, føle det samme, lykken over alle de hemmelige tegn på at hennes far elsket henne, stoltheten over å være flink, springmarsjen hjem med karakterboken når den var riktig ekstra god, stemorens bittertsøte ansikt, men farens gode glede, 9varmen i øinene hans, min flinke pike … Og undskyldende, brydd, gutteaktig keitet til stemoren: er det ikke morsomt at Esther er så flink, du.

Ellers var alt det fjernt, – som i en annen tilværelse. Skygger visket det ut, mørke slukte det, og hun forsøkte ikke å erobre det tilbake til sin bevissthet; det var smertefullt nok med de få tingene hun ikke kunde glemme, som fór lysende som et lyn gjennem henne, alltid når hun ikke vilde det og ventet det, vakt av et eller annet, som oftest når hun følte sig lykkelig, – og som ødela for henne, rystet henne. Også nu måtte hun op og gå.

Hun gikk tre ganger frem og tilbake fra sofaen til døren; midt i denne plutselige ophisselsen, som alltid var uavvendelig og uventet, var hun bare glad over at han ikke kunde se hennes ansikt. Men hun var allikevel forbitret over at hun skulde bli tvunget ut i denne uroen nu; han måtte jo tro at han var skyld i den, og det skulde han ikke tro, det hadde vært hennes beslutning helt fra hun forstod at det var umulig å holde ham hjemme lenger: at hun skulde ikke mase, hun skulde ikke vise sig hjelpeløs, ikke redd, ikke urolig; hvorfor, visste hun ikke, bare at hun ikke vilde det. Var det nu for et øieblikk siden at hun forstod hun måtte gi det op? Hun syntes alt det var så gammelt, så gammelt. –

Men nu misforstod han det sikkert, nu trodde han …

Og nu kom ganske riktig hans stemme til henne gjennem tusmørket, – og den hadde et tonefall som forbitret henne: han innkasserte som sin eiendom 10mange ting som slett ikke var hans, slett ikke var til: hennes bedrøvede kjærlighet, hennes ulykke over å skulle undvære ham så lenge. Det eksisterte ikke!

«Er du så urolig fordi jeg skal reise bort en stund da, Esther,» sa han.

Hun vilde svare ham fort og hårdt, hun kunde ha lyst til å le hånlig og erklære langtifra! Men det vilde såre ham, og hvad skulde det tjene til? Hvorfor skulde han ikke få lov til å ha sin gutteaktige stolthet over å føle sig uundværlig og elsket, over at han var støtten i hennes liv. Uten den følelsen hadde jo ikke hans strålende forsetter noen henrykkelse for ham. Hun vilde ikke såre ham; hun sa bare:

«Du vet det er litt rart, det hele.»

«Mm,» mumlet han og dampet hårdt på snadden; hun følte han var tilfreds med svaret.

Hvordan kunde han ane at hennes plutselige uro kom av ting som hendte lenge før han fikk noe med hennes liv å gjøre, – at hun ennu den dag idag blev syk når hun tenkte på hvordan hennes stemor forpaktet sorgen den gang hennes far døde. At han døde, det var det ikke så fortvilet å tenke på, hun hadde følt sig så forlatt at det lammet henne, det var som en bedøvelse før store smerter skal skje, og hun levet i den til lenge efter at det var forbi; men da hun så våknet, oplevet hun forsmedelsen: hun var ikke med, hun hørte ikke til, hun hadde ingen del i ham som blev sørget så sterkt. Det kunde jo være det samme, hadde hun vært voksen kunde det kanskje ha vært det samme, – men hun var jo ikke det den gangen, 11hun blev det visst aldri når det gjaldt dette, bestandig var følelsen den samme, uforandret som om tiden hadde stått stille: de tok alt fra henne, hennes far var død, og det var som han ikke hadde vært hennes, og hennes sorg blev tatt fra henne, de betraktet det som om hun hadde stjålet den, hennes stemor og stesøstre våket skinnsykt over sin skatt. Og ute i den lille byen følte hun medlidende blikke. Siden den tid hatet hun ingenting mere enn medlidenhet. Hun hadde alltid rett, og det var aldri synd på henne.

«Skal vi ikke tende lampen?» spurte han.

Å nei, for Guds skyld, tenkte hun, og sa:

«La oss vente litt. Tusmørket er så hyggelig.»

Men hun tvang sig til å sette sig igjen. Og hun forsøkte på ny å stirre hans ansikt ut av mørket – i en underlig spenning: han hadde jo hjulpet henne til å holde medlidenheten borte. Han kom da det var nødvendig. Og hvad betydde det så om hun kalte den følelsen for kjærlighet som kanskje bare hadde vært en takknemlig stolthet? Hun visste at hun aldri vilde kunne glemme den takknemligheten, aldri bli ferdig med den. Og taushet, taushet, – ja, der måtte hun være taus. For var det så at hun ikke hadde elsket ham, ikke da og slett ikke siden, – da hadde hun jo bedradd ham. Han hadde rett til det når han nu satt der i sin stol og var sikker på at hun alltid hadde elsket ham og tok den sikkerheten med som en bløt, varm silketråd i den vev han bestandig spant av virkelighet og fremtidsfantasier, også nu, ivrig, mens han blåste den grå snadderøken med korte pust ut i 12værelset; hun kunde se den spirale sig op mot gardinene.

Ja, taushet. Hvor meget det blev efter hvert som for enhver pris bare måtte høre tausheten til. Hun visste jo slett ikke den gang hvad hun følte. Om hun hadde forstått det siden, om hun kunde innse det nu, så måtte det begraves i henne. Men var det kanskje slik? Hadde hun bedradd ham? Svarte kanskje hennes svikt i kjærlighet, i hele forutsetningen for hennes hengivelse, til hans stadige svikt i det praktiske liv, var der sammenheng; alt han lovet og på sin måte slet med var fantomer, og hennes kjærlighet var et fantom?

«Sett lås for mine lebers dør,» husket hun fra bibelen. Ja, hvordan kunde hun i det hele tatt snakke om dette som jo nesten ingen virkelighet hadde, skjønt det var hennes liv? Det skjedde noen ting, noe faktisk, og efter hvert som mange slike ting skjedde blev det altså et liv, selve livet, det man kunde si om et menneske når det forsvant, – men hvorfor det skjedde, hvad det egentlig kom av, hvad det betydde, – hvem visste det? Hun så igjen ut av vinduet, op på den langsomme viseren på kirkeuret, den hadde så vidt passert syvtallet nu, og langsomt tok den fatt på en ny time. Lang var tiden. Og allikevel vilde vel hennes liv plutselig en dag være forbi uten at hun begrep hvor den var blitt av? Vilde alt komme til å fortone sig like uvirkelig da som det hun hittil hadde oplevd gjorde det nu? Uvirkelig fordi hun ikke visste sannheten om det? Visste man sannheten om noen 13ting som hendte menneskene? Tok selve tiden som gikk så langsomt der oppe på kirketårnets ur, – tok tiden den innerste sannhet om tingene fra menneskene og forsvant med den? Nu oplevde hun et øieblikk som hun aldri vilde glemme, hun følte og visste at nu blev det et brudd i hennes liv, hun skulde starte på ny, – og nu gjaldt det for henne å forstå det, vite hvad det alt sammen betydde. Og så forstod hun ikke mere enn det at hun nesten ingenting forstod av sammenhengen i sitt liv. Men allikevel, hun var ikke redd. Hun skulde ikke snakke, men det var ikke fordi hun angret noe, beklaget noe; det var bare fordi alt var så uvirkelig. – Underlig: hennes liv var satt i gang. Hvor gikk det hen? Hun måtte i hvert fall følge med.

Nu gikk han ut av hennes liv. Hun kunde ikke vite det, det var ikke sagt og vilde ikke bli sagt, men hun visste det allikevel. Og skjønt tiden der oppe på uret gikk så langsomt syntes hun nu ikke det var lenger enn igår siden han kom inn i det. Hun husket det alt sammen: første gang hun så ham på gaten, i grunnen spinkel, men allikevel robust, lang, med det store hodet sitt bakover, kraftige trekk, solbrent i huden og med noen øine som skiftet uttrykk så utrolig: som oftest var de sterke, pågående, de så alt, men plutselig var blikket langt borte. Hvor han imponerte! Det var en liten by, og det skulde kanskje ikke så meget til, men han var imponerende, hun kunde se at han var det den dag idag. Han var ung forretningsmann og var der oppe for å studere forholdene; det skulde 14bare vare sommeren over. Nu var hun ikke sikker på det lenger, men følte hun ikke straks at han vilde få med hennes liv å gjøre, – og var hun ikke redd? Hun visste i hvert fall at hun var redd den første tiden de var sammen og hun forstod at dette menneske, denne mannen, vilde bli mannen i hennes liv. Det var ikke selvfølgelig for henne, – og det var kanskje beviset for at hun ikke elsket ham? Men denne hennes lille angst, den forstod hun jo slett ikke selve årsaken til, hun tenkte vel at det var slik. Og den var i hvert fall så liten. Liten mot hennes krenkelser. Liten mot hennes aldeles dyriske hat til medlidenheten som forsøkte å omklamre henne. Da var det noe annet å gå ved siden av ham! Måtte hun ikke tro hun elsket en slik prektig fyr som kom og uten videre sa han elsket henne og åpnet verden for henne og forvandlet medlidenheten til misunnelse?

Tenkte han aldri tilbake? Ofte syntes hun at det ikke engang eksisterte noen nutid for ham, – det kom vel av at den nesten alltid bestod av skuffelser. Hendte noe uventet godt eller gikk noe i orden slik som han hadde beregnet det, da triumferte han. Men aldri lenge. Fremtiden, bestandig fremtiden, grenseløse muligheter, store foretagender, penger, makt, ære. Det var vel forklaringen på meget rart og umulig hos ham, – han kunde ikke føle sig bundet, han vilde nok ha oplevelser, men de skulde ikke holde ham fast. Han fornektet sammenhengen. Hun visste bare ikke om det virkelig var tilfelle eller om han lot slik. Var det mulig at han ikke tenkte tilbake?

15Hun fór sammen da han nu plutselig snakket: hans ord kom som direkte svar på hennes tanker; det var som om han akkompagnerte henne:

«Kan du huske da vi møttes i Nordland, Esther?»

Om hun kunde! Men hvad husket han, hvad forbandt han med den tiden? Han hadde i hvert fall aldri interessert sig for hennes følelser og forhold den gang så det var aldri blitt naturlig for henne å fortelle om det. Hun hadde et par ganger snakket litt om sin far, om hvor ensom hun blev da han døde, men aldri hvordan det virkelig var. Han som ikke likte fortid, gikk vel ut fra at hun ingen hadde, hun skulde ikke ha det, hun var jo så ung også, bare nitten år. Det var ikke som med henne at hun lot det meste fra den gang opsluke av ubevissthet; for ham eksisterte det ikke. Og nu husket han altså allikevel, frivillig, uten videre. Hvad husket han? Hun sa:

«Ja, tror du jeg har glemt det. Jeg tenker ofte på det.»

Hun satt litt og ventet. Vilde han si noe mere? Jo:

«Gud bevare mig, så vakker du var, Esther.»

Hun måtte smile. Ja, det var hun vel. Og anderledes var hun ikke enn at hun likte godt å høre det; å, det var noe sorgløst i det, noe av den drøm hun hadde fra den gang så langt tilbake da alt som skulde skje i verden var fjernt, men eventyrlig, ubetinget deilig alt sammen, og garantien for det hadde hun i at hun følte hun var vakker. Slik hadde altså eventyret utviklet sig til idag. Men det moret henne litt, dette; hun spurte:

16«Du var kanskje litt stolt av mig da?»

Hun hørte han tok en slurk av glasset; det varte litt før han svarte:

«Det har jeg vært hele tiden, det.»

Ja, det hadde han. Det var sant, altfor sant. Han var plagsomt stolt. Hun hadde ofte en motbydelig følelse når de var ute blandt folk: at han utstillet henne triumferende. Det var som om han raslet med bøssen og ventet hyldesten i form av kontant betaling. Det var dyrskue. Men denne hans stolthet over henne hadde ikke forhindret at han mange ganger hadde bedradd henne.

Han sa mere:

«Det er ikke det som er i veien.»

Hun svarte ikke. Hvad skulde det nytte å svare? Om nu noe var «i veien» – hvad betydde det all den stund veien var slutt. At hun skulde bruke det ordet stolthet, at hun skulde komme til å huske de gangene han åpenlyst hadde vært henne utro, at noe skulde oprøre henne nu da hun visste at det var forbi! Skulde ikke sår gro. Skulde hun ikke gå hel ut av dette. Skulde hun ikke begynne med friske krefter selv om hun enda ikke visste hvad hun skulde begynne på. Det måtte hun. Det var ikke utvei fra det. Hennes barn krevet det. Hennes eget vesen forlangte det. For han som engang kom og reddet henne ut av medlidenheten, han gikk nu og overlot henne til den igjen. Passet hun sig ikke, vilde den skylle innover henne, hun vilde føle den overalt, lese den i folks øine og få den tett på sig i deres nærgåenhet; hennes barn 17vilde merkes av den; det var verre enn døden. Hvordan skulde det gå om hun blev syk av gamle sår? Hun misunte ham at fortid ikke eksisterte for ham – undtagen i omdiktet form. Men det var jo allikevel ikke slik det skulde være. Han hadde aldri tak på tilværelsen, han stod ikke i den; derfor var det vel ikke så vanskelig å dikte det alt sammen om, – særlig når han bare diktet videre. Hun måtte klare det som var skjedd og det som skjedde nu og det som skulde komme. Hun kunde ikke løpe fra sine barn som han nu løp fra henne og dem alle. Hun måtte bli i tingene. Hun måtte bare ikke bli syk av fortiden. Det var vel heller ikke fare for det: kravene skulde nok sørge for å holde henne frisk.

Plutselig var redselen over henne. Hvordan skulde det gå? Her satt hun og lot som ingenting, fikk jo også sig selv til å tro at det skulde klare sig uten videre. Hvordan kunde hun tro det? Hun kunde jo faktisk ingenting, ikke annet enn det enhver husmor kunde. Riktignok hadde hun halvveis tenkt den tanken av og til at hun kunde bli nødt til å klare livet for sig og barna. Og hun hadde ofte hatt lyst på det, – det måtte være morsomt, hun følte hun kunde arbeide. Men hvor langt kom hun med det? Hun hadde ikke noe å starte med. De pengene hun sent omsider fikk utbetalt som arv – de gikk jo i et av hans foretagender; det fantes ikke en øre igjen av dem. Han pleide alltid å være hemmelighetsfull når det gjaldt hans økonomi, det var likesom alltid store ting på trappene, vanskeligheter var alltid 18forbigående, av og til var han flott med nesten ingen penger, andre ganger, når han virkelig tjente bra, blev han grepet av bekymringer, betraktet pengene som en dyster helligdom som måtte voktes … Huff ja, hvorfor skulde hun tenke på det? Også der hadde hun oplevd så altfor meget forsmedelig. Det var ikke så farlig å være fattig og måtte spare. Men det var fortvilet når han ikke vilde, fortvilet å være supplikant, få vite at man var en klamp om foten, – og så plutselig en annen gang få høre at man var det beste og elskeligste av alle mennesker, som stakkars, hadde det altfor smått og trangt; men nu snart skulde det komme kongelige dager, den tingen han nu holdt på med kunde han ikke undgå å tjene et par hundre tusen på. Hun var blitt fatalist, hun tenkte minst mulig på det, det fikk gå så lenge det kunde. Men hun hadde vel fått en særlig respekt for penger? Det var ikke mange ting hun ønsket så intenst som å få noe å forvalte og ha det trygt.

Men hun var vel lenger fra det nu enn noensinne? Hun hadde tvunget ham til å snakke ut om sin økonomi nu idag, – så langt hun kunde tvinge ham da. Hun mistenkte ham ikke akkurat for å ha noe mere, men hun kunde godt tenke sig det. Hun kunde bare ikke få vite det; hun måtte gå med på hvad han sa. Og da kunde barna og hun leve omtrent et halvt års tid; med den yderste forsiktighet kunde de klare det. Han var strålende over det, triumferende. «Der kan du se, jeg er ikke så verst til å stelle mig. Et halvt år! Og hvorfor et halvt år? Si fire måneder! På den 19tiden er jeg kommet ovenpå, og du kan få hvad du vil.» – Men hun fikk det ikke til å juble. – Noen måneder før eller senere, – det forandret ingenting; det sikre var at nu måtte hun ta fatt selv, enda hun ikke visste hvad hun skulde ta fatt på. Selv om han vilde, selv om han var i god tro, så kom han aldri til å kunne forsørge dem mere. Han kunde vel ikke la være å regne med at et eventyr vilde hende; men hun måtte ikke regne med det; ikke for noen pris. Selv om noe slikt eventyrlig hendte, vilde hun ikke kunne glede sig over det mere; hun hadde lært det så hun aldri glemte det, at der fantes ikke sikkerhet i slik tilværelse, – og henne hadde spenningen intet å gi, for hun visste ikke engang hvad innsatsen gjaldt! Men det kom noe annet til, det visste de begge, og det vilde ingen av dem si: han var ikke i god tro når han snakket slik. Kanskje trodde han på et eventyr, men ikke et sammen med henne. Han hadde bestemt å gi det op. Det hadde han lenge hatt trang til, trodde hun nu. Det gjaldt bare at det ikke blev sagt, at hun ikke skulde tro det. Det skulde komme slik av sig selv. Først nu forstod hun for alvor uhyggen i det: vilde han ganske enkelt forsvinne? Det var som om hun tenkte tanken for første gang, skjønt hun jo ikke hadde tenkt på noe annet nu lenge. Hvor tanker løp rundt! Hvor meget det var som meldte sig når man slik, plutselig og avgjørende, skulde forsøke å se hvordan det var fatt med en, – og for hver ny ting så det anderledes ut, skjønt summen av det hele var og blev det samme. Det var maktesløshet. Det var fortvilet 20at man ikke engang kunde se det og forstå det riktig. Hun lekte med noen gutter som barn; en av dem hadde fått slik storartet seilskute av sin far; de satte den ut på fjorden en dag, en eftermiddag med brå kastevind; den pilte avsted bent utover, så holdt den på å kantre, men pilte avsted innover langs stranden, utover igjen, til høire, til venstre. Til slutt forsvant den. Gutten gråt. Så rodde noen av de andre ut for å hente den. Øene lå svarte og kolde på den annen side av fjorden, og mellem dem var det et åpent gløtt helt ut til havs hvor alt forsvant og gikk i ett. –

«Nei, nu synes jeg du får tende. Jeg kan ikke se tobakksrøken engang.»

Hun for sammen da hun hørte hans stemme; hun hadde glemt ham et øieblikk. Helst vilde hun sitte i dette mørket, skjult, og forsøke å komme noen vei med sine tanker, – det var noe hun måtte få rede på og som hun ikke kunde spørre om, men det gikk jo ikke an, naturligvis måtte han få lys når han endelig vilde ha det, så skulde de vel kanskje til å snakke igjen, – kanskje det kunde hjelpe henne på vei?

Hun reiste sig langsomt, fant fyrstikker på bordet og gikk bort i kroken ved spillebordet hvor måneskinnslampen hang. Hun trakk den ned, tok av glasset, stusset veken, tendte, satte glasset på igjen, – for et vondt, gult lys; – gudskjelov, der var lampen inne i kuppelen igjen, og lyset blev dempet, rolig, det var jo virkelig et slags måneskinn.

«Vi behøver vel ikke å tende mere, synes du? Det er så hyggelig slik.»

21Hun stod med ryggen til ham. Hun var spent på svaret. Hun hørte han tendte sig en ny snadde; så følte hun at han så sig om. Og endelig sa han:

«Nei, ikke for min skyld. Når du endelig vil ha slikt tusmørke så.»

Hun blev stående ennu en stund med ryggen til ham. Så gikk hun endelig bort og satte sig igjen.

Ja, dette var deres stue, – og der satt han. Litt falmet og medtatt var det alt sammen. Ikke riktig til å ta og føle på, men litt på grensen til forfall. Nu i denne belysningen gikk jo stuen godt an, det hadde da vært pent for noen år siden, og det var kanskje bare hennes kyndige blikk som så hvad det var i veien med det, at plysjen var falmet, at gulvteppet var slitt, at tapetet var skittent, – stoppede gardiner, ingenting opsiktvekkende, men tilsammen holdt det på å skape dette underlige preg av – ja, hun kunde like godt slå det fast: av armod. Sannelig, – det å holde tingene vedlike kostet noe; man kom et stykke på vei med list og omtanke, men det skulde mere til. Han var ikke riktig godt vedlikeholdt, han heller. Hun satt på ny i sin sofakrok, – og hun så på ham, men bare slik at hun kunde ta øinene fort til sig igjen hvis han skulde se.

Nei, disse ti årene var ikke gått sporløst hen over ham. Han var jo ikke mere enn fem og tredve, men han begynte å bli grå ved tinningene; ansiktet hans var nok det samme, like stolt, like flott, men det var ikke det samme liv i det; han var likesom en litt trett, litt dårlig oplagt kopi av sig selv. Og fordi ansiktet 22ikke hadde slikt liv lenger, virket den sanselige munnen nesten uhyggelig. Hun kunde ikke se øinene hans nu, men hun visste allikevel at de var langt borte, hadde det drømmende uttrykket, som hun engang syntes var så vakkert, men som hun nu bare opfattet som fiendtlig, en fare; i det blikket lå alt som førte ham bort fra henne, hans utroskap, hans flukt.

Hans flukt. – Der var det igjen: visste han selv at han vilde flykte? Var han på det rene med det, der han satt, at han nu ganske enkelt lot dem i stikken og overlot det til henne å sørge for barna, opdra dem, skaffe pengene, klare sig og dem unda skammen, alt sammen, hun alene? Da var han jo bare en skurk. Og det trodde hun ikke han var? …

Nu snudde han ansiktet og så på henne. Hun satte sig uvilkårlig op i sofaen, i giv-akt-stilling, og møtte hans blikk. Han vek unda et øieblikk, – og han sa lavt:

«Du ser nesten fiendtlig ut.»

Han møtte hennes blikk igjen, utfordrende; hun kunde se han var ergerlig fordi hun gjorde ham usikker. Og han seiret naturligvis, hun blev redd, hun vilde ikke ha ufred, hun vilde ikke drives til å si noe av det hun tenkte, han måtte gjøre som han vilde, hun skulde hverken klage eller anklage ham.

«Nei, vet du hvad, Olaf; jeg sitter bare her og tenker – jeg som du.»

«Tanker er tollfrie, sier man.» Han lo bittert. «Jeg tror ikke det er altfor pent det du tenker om mig.»

23Hun vilde ikke, hun vilde ikke. Hun sa stille, som til et barn:

«Hvorfor sier du det? Har jeg sagt noe som kan såre dig?»

Nu sa han noe som hun syntes hun blev klok av. Det blev på ny sagt med slik barnslig forurettet stemme:

«Nei, det har du ikke. Og du klarer dig nok godt, du som er så flink.»

Hun følte at hun blev rød i ansiktet, genert; der sa han nesten altfor meget, den tankeforbindelsen hans sa i grunnen alt. Hun hadde ikke sagt noe som kunde såre ham – og hun var jo så flink! Der var mange forte ledd imellem. Men resultatet var i hvert fall det at han regnet med at hun skulde klare sig og klare sig godt, og med det var han vel i grunnen tilfreds, det lettet jo situasjonen for ham, hans samvittighet. Men dette med at hun var så flink, – det sa han med bitterhet. Også med litt hån.

Hånen forstod hun så godt, hun kjente den fra før. Hun hadde ofte snakket om hvor meningsløst hun syntes det var at kvinner var så hjelpeløse; ingenting kunde de, og samfundet hadde ikke bruk for dem til praktisk talt annet enn å føde barn. Da snakket han alltid hånlig og utålmodig om kvinneemansipasjon og galskap, det var da gudskjelov to forskjellige kjønn, – «men du skulde øiensynlig ha vært politiker». Det hadde ikke det minste med politikk å gjøre for hennes vedkommende, pleide hun å si; hun tenkte bare ganske praktisk, hun tenkte på alle unge 24piker som faktisk blev kjøpt inn i et ekteskap fordi de ikke hadde noen annen utvei, hun tenkte på alle dem som holdt ut et nedverdigende, forsmedelig ekteskap også fordi det ikke var noen annen utvei enn fattigdom og elendighet og ny vanære for alles øine, hun tenkte på alle enkene med store barneflokker, henvist til godgjørenhet og fortvilelse. Og hvorfor skulde han håne det som kvinneemansipasjon at hun mente kvinner hadde forutsetninger for å gjøre mange ting like godt og kanskje bedre enn menn? Et par ganger hadde hun også bekjent at hun kunde ha god lyst til å ha et arbeide, drive en forretning, en butikk, noe slikt. Han hadde bare hånet det, han gad som oftest ikke argumentere mot det engang, – det var nu engang naturens orden.

Men bitter var han altså allikevel. Han trodde det at hun kunde klare sig. Gud vet hvilke forestillinger han gjorde sig om hennes fremtid. Men enda han vel innerst inne trøstet sig med det at hun var «flink», var han forgremmet over det. Underlig! Blev hans flukt mindre befriende for ham fordi han trodde at hun ikke vilde lide nød, ikke var knust og fortvilet? Vilde han nu, like før det var forbi, ha en uhyggelig nytelse: å føle sig uundværlig, byrdefullt uundværlig? Vilde han hun skulde ane uråd, jamre sig, trygle ham om ikke å reise fra dem? Det vilde vel kanskje bestyrke ham i den lykkelige overbevisning at han hadde vært en prektig mann og far og stelt det så glimrende som vanskelige omstendigheter, ufortjent motgang overhodet hadde tillatt det?

25Slik som hun nu satt og tenkte om ham – hatet hun ham? Nei; det visste hun at hun ikke gjorde. Det hadde hun vel i grunnen aldri gjort. Hun fikk det ikke til. All skuffelsen, all bitterheten var så sammenblandet med gleden og takknemligheten fra den gang hun traff ham. Hun tenkte også på om man kunde hate når man hadde hatt så meget med et menneske å gjøre. Man trodde det kanskje av og til, men hat var noe annet, noe stadig, uavvendelig, inntil døden. Nei, hun hatet ham ikke. Hun foraktet ham vel i grunnen heller ikke. Hvad hun så tenkte om ham, hvor mange svakheter og feigheter og udueligheter hun hadde gjennemskuet hos ham – så grep hun sig ofte i å beundre ham den dag idag. Han levde så intenst, og selv om det var umulig det meste av det han fant på, så var det allikevel noe skapende ved ham, han hadde jo fantasi og idéer for mange mennesker, flott og spennende var han i alt han foretok sig. Det var noe flott selv i hans gjerrighet, noe nesten uskyldig, idag slik, imorgen slik, han var ikke redd for å være sig selv.

Hun hadde slett ikke hatt tid til å hate ham. – Hun var blitt skremt av hele tanken og skottet bort på ham igjen. Og nu forstod hun det, nu visste hun det: hun var jo redd for ham. Det var forklaringen på nesten alt sammen. Hun var alltid urolig, alltid redd. Hver gang han kom hjem og hun hørte hans tunge, forte skritt der ute i trappen, fikk hun hjerteklapp: hvad nu? Hun var slett ikke overlegen og fatalistisk overfor hans foretagender og økonomi, hun 26innbilte sig det bare for å tvinge sig til å være rolig, nei, hun var alltid redd, hun hadde en følelse av at med ham kunde alt skje, selv det eventyret han fablet om kunde godt inntreffe, det hadde jo hendt nesten mirakuløse ting. Helt hjelpeløs var han aldri. Men også det verste kunde hende, hun visste det ikke, hun gikk i en evig spenning. Alt ved ham var uberegnelig: hans forretninger, økonomi, hans humør, hans tanker. Det var første gang siden hun blev gift at hun kunde sitte slik og tenke nesten overlegent på det alt sammen; hun følte sig voksen på en ny måte. Nu kunde hun også se den følelsen, som hun gjettet sig til at han hadde, ganske anderledes: følte han at hun virkelig blev voksen nettop nu da hun forstod at det skulde bli forbi mellem dem, – og gjorde det ham fattig, beseglet det en hemmelig følelse hos ham: at hans liv tross alt hadde vært et nederlag? Han kunde jo så godt føle begge deler: både en slags trygghet over at hun var «flink» og ulykke over å merke at heller ikke hos henne hadde han gjort sig uundværlig. Mast og mast, år efter år, og ingenting var det kommet ut av det.

Hvor bittert han måtte føle det! Hvor grå han var blitt! Denne fattigslige stuen deres. Hun selv som satt her, hans kvinne, ung ennu, mor til hans barn, men uten fortvilelse over at han skulde reise avsted på det uvisse, helt til Afrika, – bare rolig og resignert og «flink». Hvor bittert det måtte være. Og det var jo ikke bare det han reiste fra. Selv om han hadde aldri så meget eventyrlyst i sig og det 27fremmede og nye alltid lokket ham, – det skremte ham vel også. Tomt foran ham. Og bitterlig tomt det han forlot.

Hun følte en ømhet for ham nu som hun ikke visste hvordan hun skulde mestre. Tårene stod henne i øinene, skulde hun snakke nu vilde hun ikke få det til. Hun var forbitret over alt det hun hadde sittet her og tenkt. Hvad betydde alt det hun hadde bebreidet ham? At han var uberegnelig. At han hadde vært henne utro. Alt sammen. Han var jo slik. Og det bragte ham ingen lykke. Hvordan han så var, hvad han så gjorde, – i lader samlet han ikke, ikke penger og ikke lykke.

Nu vilde hun gjerne si noe til ham, si akkurat de riktige ordene til ham. Men hvordan skulde hun finne dem? Og selv om hun visste hvad hun skulde si – så torde hun ikke. Hun torde ikke. Selv ikke nu visste hun hvordan han vilde ta det. Det kunde hende at han bare vilde håne henne. Alt kunde hende. Hun måtte ikke si noe. Hun var redd. Men hennes ømhet for ham var nesten pinefull; den holdt på å ta makten fra henne. Det var en ny ting som gjorde det så håpløst å klare disse følelsene: hun hadde en slags visjon, hun kunde så godt se ham slik som han var da han var gutt. Lang og uten styring på kroppen, et hårdt og grenseløst barnslig ansikt, tindrende øine – og plutselig trette og triste, en masekopp, en besverger, lynende flink og klok – og dum og stolt; hun kjente jo gutten, det var hennes egen, eldste sønn; det var hans barn, og hun hadde født det, og 28hun elsket det over alle ting. Hun så bort på hans hender – og hun måtte lukke øinene da hun hadde sett dem: det var guttens hender – eller guttens var farens. Hun var lenket til den mannen i evighet. Han levde videre gjennem henne. Slik hadde vel hans mor også følt det mange ganger. Det var ingen begynnelse og ingen slutt. Hun var livets eget redskap. Kunde hun hate det livet hadde brukt henne til?

Hun syntes denne aftenen var den underligste i hennes liv. Alt var så lydløst. Byen var som utdødd. Hun så op på kirkeuret: en time var gått. Selve tidens bevegelse var nesten det eneste tegn på liv omkring henne, og den var lydløs, umerkelig. Her satt de, to mennesker som hadde startet livet sammen, fått barn sammen, delt skjebne år efter år, og de skulde gå fra hverandre, og de var tause. Tause, redde, nesten ubevegelige; bare tiden beveget sig. Utrolige tanke: når tiden hadde beveget sig lenge nok og hun hadde oplevet en del som hun ikke visste noe om nu – så skulde hun plutselig dø en dag, det skulde være forbi alt sammen.

Det var uhyggelig, – at hun nettop hadde sittet her og tenkt nøkternt og ubarmhjertig og så et øieblikk efter var full av ømhet så hun måtte kjempe for ikke å gråte, at hun følte sig uløselig bundet til det livet hadde ført henne inn i og samtidig nesten ikke syntes at hun kjentes ved det og visste hvad det var, – hvordan skulde det gå henne som var så usikker på sig selv? Dette lydløse huset! Hadde 29bare guttene vært hjemme! Hvor han så fremmed ut der han satt ubevegelig, taus. Kjente hun ham, var han hennes mann? Hun måtte høre ham snakke, hun holdt ikke denne tausheten ut.

Uten å tenke over hvad hun skulde si, spurte hun:

«Når har du tenkt å reise, Olaf?»

Han snudde hodet langsomt. Hans blikk var først fjernt og forundret; så blev det plutselig listig, og med en iver i ansiktet og stemmen som hun visste var skuespill, sa han:

«Jeg har tenkt på det. Jeg synes det er like godt å komme avsted så fort som mulig. Siden jeg engang skal avsted.»

Hun ventet litt.

«Ja, hvad mener du med så fort som mulig?»

Han smilte genert:

«Imorgen aften. Da går det båt til Hamburg, og derfra kan jeg komme billig til Afrika. Jeg kjenner den norske konsulen der, og han kan nok hjelpe mig.»

Hun kjente at hjertet plutselig hamret høit: imorgen aften! Hun fikk det ikke til å tenke tanken, men allikevel sa hun, uten å vite av det, – hun hørte selv forundret sine egne ord og sin egen kjølige, klare stemme:

«Går det båt til Hamburg imorgen. Ja, det er kanskje best det da.»

Nu skulde de vel tie stille igjen; ingen av dem torde jo snakke om hvad de tenkte. Hvordan så han på det hele? Hvad tenkte han? Han snakket ikke om 30annet enn praktiske ting, men det var vel meget annet som betydde noe for ham også. Hun skulde aldri få vite hvad det var. Med alt hun visste om ham vilde han alltid være en gåte for henne, spennende idag, siden kanskje bare en erindring om noe inderlig sammenvevet vondt og godt som hun ikke forstod. Om hun engang blev gammel og satt og tenkte på dette! Blekt vilde det være, visket ut av mange år og mange ting. Hvordan han så og følte sitt liv, hans egentlige virkelighet – den vilde alltid være lukket for henne. Og hennes for ham. Og like stor plass som han idag hadde i hennes virkelighet, hadde vel hun i hans?

Hun vilde ikke spørre om noen ting; allikevel falt et spørsmål ut av henne:

«Når tror du vi sees igjen da, Olaf?»Olaf?»] rettet fra: Olaf? (trykkfeil)

Hun var selv forbauset over spørsmålet: hun kunde jo ikke vente noe virkelig svar; vilde hun prøve ham? Men han lot ikke til å synes at det var noe underlig spørsmål. Han snudde sig til henne og sa klart, fort, uten betenktning:

«Hvordan kan jeg si dig det? Kanskje snart, kanskje aldri.»

Hun snakket mere uten å ville det. Hun sa:

«Nu sa du det, Olaf. Kanskje aldri.»

«Ja, hvem kan vite det? Det er så mange som forsvinner ute i verden. Feber og elendighet. Jeg tar en chance.»

Nu spurte hun ikke: «Men hvis du klarer dig og det går godt, – sees vi da igjen?»

Hun spurte ikke om det, for hun visste ikke engang 31om hun ønsket det; hun visste at sa han nu: jeg kommer igjen en gang; når det blir, vet jeg ikke, men jeg kommer, og jeg kommer til dig, – da vilde hun vente hvor lenge det skulde være, og hun vilde betrakte sig som hans enten hun følte lykke eller ulykke ved det. Men hun visste ikke om hun ønsket det. Like lite som hun visste om hun noensinne hadde elsket ham. Hun elsket guttene. Men hadde deres første erotikk vært en lykke? Hun hadde aldri hatt noe imot ham, men hun trodde ikke det var hele den virkelige sum av lykkelig hengivelse hun hadde følt overfor ham; hun kunde ikke vite det.

Han sa:

«Nei, jeg vet ikke annet enn at det er det beste jeg reiser. Jeg har tenkt det igjennem på kryss og på tvers og kommer ikke til noe annet resultat. Og jeg føler det slik. Det er det viktigste.»

Den samme uvissheten hos ham. «Jeg føler det slik.» Så var det vel best at alt fikk være slik usikkert, uklart, slik som denne skumringstimen hadde vært. Hun vilde ikke tvinge frem en klar og grei situasjon for sig selv når ingen av dem følte sig klare og sikre. Hun var ung, hun fikk la det stå til, – slik som han gjorde det.

De sa ikke noe mere. Hun satt og stirret ut gjennem vinduet og syntes hun kunde se selve tiden; så langt var den kommet, noe var forbi, og den skulde fortsette, og hun ante ikke hvad som skulde komme.

32Det var guttene som gjorde at det gikk i stykker for henne alt sammen.

Kunde hun noensinne komme til å glemme denne siste dagen. En grå dag. Kvelden i forveien hadde hun fortalt dem begge at far skulde reise til Afrika; det var store planer han hadde. Hun fortalte det rolig – som om det bare gjaldt en av hans sedvanlige småreiser. Og det gikk visst ikke op for dem hvad det gjaldt; de bare så på henne, den eldste, Hans, litt forundret, kanskje litt skeptisk, den yngste, Harald, grublende som alltid, fjern; han var en drømmer. Begge var de så trette; de hadde vært ute og lekt til lenge efter at det blev mørkt.

Og om morgenen gikk de på skolen som sedvanlig.

Drømmeren var fjern også da de kom hjem; han var bare syv år og forsvant i sin stille lek med klosser og papirer. Hun ante aldri hvad han tenkte når han lekte slik, og hun visste ikke om han følte noe særlig nu fordi faren skulde reise. Men Hans var det ikke vanskelig å tyde. Han kunde så vanskelig skjule noenting, skjønt han så gjerne vilde. Han hadde øiensynlig med sine ni år funnet ut at det var ansiktet det var farlig med i alvorlige situasjoner; behersket han det, var alt i orden. Derfor satte han op en jernmaske, et lite hårdt sammenknepet ansikt, som virket dobbelt barnslig fordi det nesten parodisk lignet et voksent. Og dermed trodde han sig reddet. Akk nei. Først og fremst var det øinene. Når han var urolig, forbitret, redd, skiftet de stadig uttrykk, til og med farve, vekslet fra rent, dypt blått til 33gråblått og henimot grønt. Og han visste ikke hvor han skulde gjøre av sitt blikk; kom det til å møte hennes, så han bort øieblikkelig og blev rød og bet tennene sammen for å bevare ansiktets hårde ubevegelighet. Hun mente hun forstod hans opjagede tilstand: det var en slags forbitret skamfullhet på andres vegne som ikke måtte røbes. En blanding av angst, ømhet og forakt … Hadde den voksne gutten hatt det likedan? Var det kanskje fordi den overfølsomme tilstanden var så vond at han var blitt glad i å drikke og redde sig og sin nervøsitet ned på et passelig bedøvet og simpelt plan? Hun kunde ikke for det: hun fikk sig ikke til å like menns ranglevennskaper på klubber og kaféer, halvfulle betroelser og utsvevelser og slapphet og ruelse, i hjertet iskulde, men iherdige forsikringer om at dette var hygge. Skjønt det var kanskje galt å ta det høitidelig, de gjorde det vel ikke selv, det var bare en slags funksjon, en sikkerhetsventil? – Men guttens hender var det mest hjelpeløse hun hadde sett, han visste ikke hvor han skulde gjøre av dem, fingrene var aldri i ro; nu idag, mens de spiste middag, et taust og eviglangt uhyggesmåltid, så hun at han uavbrutt maste med disse tynne, lange fingrene sine, det var så ulykkelig hjelpeløst, så forkomment. Men henne hjalp det. Det rev henne for alvor ut av den lamme tusmørkestemningen fra igår, følelsen av at det var uavvendelig og halvt uvirkelig alt som skjedde i hennes liv, bart og åpent helt ut til evigheten hvor alt gikk i ett. Gudskjelov for at hun hadde faste ting å holde sig til, to levende opgaver 34som hun ikke bare slik frivillig og edelmodig kunde «ofre» sig for, men som hun vær så god skulde ta på sig, enten hun vilde eller ikke; det var like nødvendig som å leve.

Efter middagen tenkte hun: gid det ikke var så mange timer igjen; hvordan skal vi holde dem ut. Olaf, hennes mann, hadde forsøkt å snakke litt med guttene mens de spiste; han hadde fortalt om alle mulighetene ute i verden, i Amerika, Australia, Afrika; Norge var nok et deilig land, men forholdene var så altfor små; nu skulde han ut og hente hjem rikdommer til dem, bare vent. Hans hadde det pinefullt vondt mens han hørte på, svarte ikke, men forsøkte febrilsk og forgjeves å finne et hvilepunkt for sitt blikk. Hun forundret sig over det: gutten elsket jo å fantasere med sin far og pleiet å tro på det han fortalte som på gull. Hvad mente han egentlig nu idag? Følte han at dette var noe annet enn farens stadige reiser ellers?

Han gikk ut litt efter middag mens drømmeren satte sig til å leke; men han kom op igjen en halv time efterpå. I mellemtiden satt de to voksne inne i stuen, slik som igår. De undgikk begge to å snakke om annet enn praktiske ting. Han gav henne en bankbok på de pengene hun skulde leve for; stort mere var der ikke å si og gjøre. Han var rolig og klar idag, men hun var nesten forferdet over hvor meget eldre han virket. Det var ikke bare det at han var mere grå i håret enn hun syntes han var ellers; hans rolige uttrykk var likesom så dyrebart kjøpt og betalt; hvad hadde 35han egentlig gjennemgått? Han var bare fem og tredve år, men den mann som satt der og skulde reise fra dem, han hadde nesten ikke noen ungdom igjen, bare i sine gutteaktige hender, han hadde det ubestemmelige, litt herjede uttrykk som menn kunde ha fra de var noen og firti helt til de nærmet sig seksti. Hvad var det egentlig? Vel hadde han hatt det vanskelig og brysomt, op og ned, og han hadde jo ikke det letteste sinn, men det skulde da allikevel ikke knekke hans ungdom så fort og gi ham et slikt preg av resignert beslutning?

Nu kom Hans inn igjen. Og nu forsøkte han ikke å beherske sig. Han stormet like mot sin far, stod med et rykk stille foran hans stol og ropte gråtende:

«Hvorfor skal du reise så langt, far?»

Og nu fikk hun da erfare at drømmeren ikke var så fjern som hun trodde, i hvert fall ikke idag, – han fór op fra stolen og bordet inne i spisestuen, kom løpende, stillet sig ved siden av sin bror og ropte han også, med tynnere stemme, sprød, usigelig rørende:

«Ja, hvorfor skal du reise så langt, far?»

Hun visste ikke hvordan det gikk for sig, men plutselig, uten noe svar fra faren, gråt de begge to, hulket høit, stod der, ranke som lys og gråt og gned sine øine med hendene. Hun så at faren fikk et fortvilet, smertefullt uttrykk, det blev en grimase som han kjempet vekk, – og dette: de to gråtende guttene og denne deres far som ingenting kunde svare, det klarte heller ikke hun, hun gav sig over, gråt med.

Hun visste ikke hvor lenge de i tårer øste ut sin 36rådvillhet og fortvilelse. Men til slutt blev da hans stemme hørt i stuen, lav, hes, iherdig:

«Dere må ikke ta det slik. Det er best slik. Jeg blir ikke så lenge borte. Dere må ikke ta det slik. Det er nødvendig. Vær nu kjekke gutter. Vær nu flink, Esther. Jeg blir ikke så lenge borte. Dere må ikke ta det slik.»

– Det var ennu en så altfor rørende ting den ettermiddagen: Hans holdt plutselig op å gråte. Hadde han sett hvor fortvilet hans fars ansikt var? Han virket som om han var skamfull. Og som på kommando opførte Harald sig likedan, holdt op å gråte og blev blid. De satt en stund på farens knær og forsøkte å snakke litt. Så forsvant de inn i spisestuen igjen.

Og ennu engang satt de to slik på skrå overfor hverandre i denne fattigslige stuen som han forlot, men som skulde vedbli å være hennes hjem. De snakket ikke stort idag heller. For å si noe sa hun:

«Jeg har pakket så godt jeg kan, Olaf. Men det kan jo godt være at jeg har glemt noe. Har du sett efter selv?»

«Ja, jeg har tittet litt. Det ser ut til å være i orden.»

Båten skulde gå klokken åtte; nu var den bare seks. Først om en time kom drosjen de hadde bestilt. Ennu en time. Det begynte å skumre igjen. Men idag hadde hun fred for sine tanker. Gudskjelov, hun tenkte ikke tilbake, og hun hadde ikke bekymringer for fremtiden. Hun følte sig befriet for sig selv, – og det var godt, for livet var ikke så utrolig, så umulig å fatte og holde fast på når hun selv likesom kunde forsvinne 37fra sine egne tanker, når hun bare visste at hun skulde og måtte være til. Livet hadde bruk for henne. Hvor ufattelig det så hadde artet sig, så hadde det i hvert fall sørget for å holde henne fast. Det hårde barneansiktet, de hjelpeløse hendene, – og drømmerens fjerne øine derinne. – Det var jo også den eneste virkelige tjeneste hun kunde gjøre ham som vilde reise: å elske den byrden han la på henne.

Men da de omsider var kommet så langt at hun stod på bryggen med en av guttene i hver hånd og så båten gli ut over fjorden, da brøt det en krampehulken gjennem henne, og hun mumlet gjennem gråten de samme ordene som den eldste gutten bestormet sin far med:

«Hvorfor skal du reise så langt?» Hvorfor, hvorfor?

Hans klemte hennes hånd med fortvilet kraft, så det gjorde vondt, og hvisket:

«Du, ikke gråt da, mor, ikke gråt da, du.»

Det gikk mange år før hun fikk svar på dette sitt siste, forsinkede spørsmål.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.