En kvinnes vei

av Ronald Fangen

[Del I, kap. 2]

38Hun satt en kveld og snakket med Marie Kvam, hennes nestkommanderende i forretningen. De satt inne på hennes eget kontor, utkjørte av tretthet begge to og så lattermilde som man bare er i dødstrett tilstand. Selv hadde hun en dobbelt årsak til sin latter mildhet – for det første hadde det vært så meget komisk den dagen; – du store Gud – hvad man fikk se og opleve av mennesker i en slik moteforretning, – men dertil var Marie ikke til å holde ut å se på. Noe strålende syn var hun aldri, – lang, mager, altfor kjekt mannhaftig, litt svedende på nesen og dertil utstyrt med krøller som satte henne i stand til å få et så impertinent uttrykk overfor folk hun ikke likte, dårlige, vrine kunder, at selve hennes utseende kunde virke som en fornærmelse. Det var nok av dem som klaget over henne, men hun holdt på henne allikevel, hun var flink og grei; dessuten var de en smule barndomsvenninner. Hun sørget bare for å la henne ha utelukkende med personalet og kontoret å gjøre, mindre med kundene. – Når Marie Kvams lange, bebrillede stativskikkelse innfant sig i forretningen om morgenen, gikk hun riktig godt an, hun 39utstrålte energi og godt humør, duftet av bad og rent tøi, skrittet i vei med en pussig, mannhaftig verdighet, nesen var enda pudret og fin, hun var ubetinget dame, riktignok en uhyre aparte en.

Men nu! Tre store hårtafser hadde løsrevet sig fra hennes utallige hårnåler, to stod til værs midt på hodet, den tredje hang og slang ned i nakken. Blikket bak brillene var vilt av mas. Nesen var våt. Munnen var slapp og lealaus av tretthet og latter. Og på en eller annen mystisk måte sørget hun på en slik overtravel dag alltid for å bli så rent ufattelig krøllet over hele kjolen; det var likesom den protesterte mot å sitte på en slik stake av en kropp. Men heldigvis, – hun merket øiensynlig ikke den gradvise degradering hennes utseende gjennemgikk i dagens løp. Hun kunde aldri ha den ringeste mistanke om at hun virket komisk. Når hun blev sint, og det hendte jevnlig, skjelte og smelte hun så det var et vidunder at folk ikke sa op. Men de gjorde det ikke – og det merkelige var at personalet ikke klaget noe særlig over henne heller. Nu virket hun vel kanskje selv beroligende på hele staben. Men hun hadde opdaget at alle sammen forsonet sig med Marie Kvam fordi hun var så flink, – og fordi hun var så komisk. Det var egentlig ikke ondskap i det, – snarere en slags beundring: at et menneske med det utseende ikke var det minste genert, men gikk omkring i den mest soleklare overbevisning om sin urokkelige autoritet!

Og når hun lo som nu, i små hikst, med et regelmessig brøl innimellem, og rystende over hele 40kroppen så det knaket i benstativet, da var hun slett ikke til å tro på; hun var en åpenbaring. Hun kunde ikke la være å le med selv, hun brølte; gudskjelov ante Marie ikke at det først og fremst var henne hun lo av.

«Nei, vet du hvad, Esther, ærede chef, hvis jeg ikke var nødt til å tjene mitt brød, så tok jeg avskjed. En vakker dag dør jeg altså simpelthen av latter. du det paret fra det indre av landet som var her klokken ti imorges. Tør jeg spørre: så du dem?»

Hun kastet hodet bakover så hårdottene fór til værs, vettskremte, som på militærkommando.

«Nei.»

Marie Kvam spratt op fra stolen, gikk bort til døren, snudde sig og hennes ansikt, som i grunnen ikke hadde noe uttrykk, men kunde uttrykke alt, var plutselig en gammel, lur og engstelig bondemanns.

«Han kom først, skjønner du, og så åpnet han døren forsiktig, – også titter han rundt da, ser du, slik, ser du, om det nå sku’ være riktige plassen dettane da, ma. Joda. Var nok svært tilfreds, så han stakk hue ut døra og vinket av alle krefter. Så kom han ordentlig inn da og hilste gudda. Og derpå kom hu Oline. Vettskremt og nyfiken. Men så bestemt så. Diger veske og diger foran og diger bak, brei som låvedøra og med fem solide haker (Esther holdt ikke ut å se Maries benstativ forestille ferm bondekone, men Marie drev ubarmhjertig på) – og underleppa riktig mistruisk nedpå her, men overleppa krøllet i et smil så lystent og forventningsfullt så. – Gud at du ikke så dem. Og så skulde Larsen ekspedere dem, 41det svinet av en gravalvorlig skøiergutt, flink forresten, det må du innrømme, og det var stor handel, skal jeg hilse dig og si, for dattera skal gifte sig og ha utstyr, lakener og putevar og gardiner og undertøi og nattserker, og Oline selv skulde ha sort silkekjole. Også hadde hun funnet ut hun skulde ha korset, for den magan, det sier jeg dig, den kunde rumme trillinger, men det hadde hun nok ikke konferert om på forhånd, for da Larsen kom med korsetter gjorde Ole store auer og dyttet til a Oline og skulde vite hvad dettane var for noe. Men da blev a sinna.

«Å er det du graver og spør så etter da? Sånne spirrevipper som dig har vel itte bruk for korset, veit je.»

Marie Kvam opløftet et brøl og falt ned i stolen igjen, våt av tårer i øinene og av sveddråper på nesen. Hun var aldeles opgitt av tretthett og vedblev å mase:

«Det sier jeg dig, Esther Bøe, at er ikke denne forretningen den snurrigste i verden skal du få kalle mig en krakk. Så du …»

Men hun avbrøt:

«Nei, du må ikke fortelle mig flere historier. Jeg orker simpelthen ikke mere. Vi er dødtrette begge to, skal jeg si dig. Og det vi trenger er en forrykende varm kopp te, som jeg skal lage nu.»

Marie Kvam resignerte og henfalt i en sløv taushet som av og til blev avbrutt av et hjelpeløst og opgitt latterhikst. Esther torde ikke se på henne.

Da Marie fikk teen tok hun sig sammen.

42«Men gubbevare dig, chef, slik som vi selger nu på vårparten. Du blir snart smellrik, menneskebarn.»

Esther blev alltid litt fælen når Marie begynte å snakke om hvor godt det gikk, – for det var noe nesten uhyggelig i det, slik som det ordnet sig bra; det kunde da ikke vedbli?

«Du må ikke snakke om rikdom. Tenk om jeg taper det alt sammen.»

«På hvad om jeg tør spørre. Her handler bønder. Og her handler da gud hjelpe mig hele mondéniteten. Kan du forlange mer?»

«Men tenk på all gjelden min! Tenk på dette dyre huset vi har kjøpt og skylder formuer på.»

«Pytt, mor. Det er så fint og solid så. Han evigsure revisoren han var så lerkeblid da han gikk igår, og utlot sig med noe slikt som at det var ikke noen sak hvis alle regnskaper så så hyggelige ut. Tenk hyggelige!»

Esther kunde ikke nekte det: hun frøs litt nedover ryggen av ren og skjær glede. Hun hadde aldri drømt om at det gikk an å bli så optatt av en forretning, rett og slett en butikk, – optatt, stolt, likefrem forelsket. Det streifet henne av og til at det var litt for meget av det gode, men hun hadde alltid lett for å vise den tanken tilbake; det skulde bare mangle, det var hennes plikt å gå op i forretningen; alt annet var likegyldig sammenlignet med den.

Hun merket at Marie Kvam satt og så på henne.

«Hvad studerer du på nu, Marie?»

43«Jo, det skal jeg si dig, venn min. Jeg studerer på om du riktig vet hvor lykkelig du er.»

«Det kan du visst ta med ro.»

«Eller burde være, mener jeg. Tenk å ha fått en slik posisjon! Du må tro jeg føler mig glad selv, – og enda er jeg jo bare en liten avglans av dig. Men jagu føler jeg mig glad. Det er altså simpelthen det morsomste jeg vet å være med på noe som går godt. Og vet du hvad jeg tenker på rett som det er? At du og jeg skulde få noe med hverandre å gjøre, jeg som altså slett ikke kunde fordra dig som unge, fordi punkt 1, du var pen, punkt 2, klok også, derfor gjorde jeg dig punkt 3, til pyntedukke og streber. Nu vet du det.»

Esther lo:

«Men det har du da virkelig fortalt mig før.»

Marie Kvam kastet sig knakende og opgitt tilbake i stolen:

«Kjære Esther, – du har da vel endelig opdaget det at jeg alltid forteller en ting mange ganger? Hvis du er et sanndru menneske er det platterdings umulig å ha noe nytt å fortelle bestandig. Og jeg har sannelig måttet pålegge mig så mange savn her i verden, at kjeften lar jeg få lov til å løpe. – Og det vil jeg nu imidlertid ha sagt, at aldri i Bergen hadde jeg trodd du skulde klart noe slikt som dette, så lynende flink som du er, ja, for det er du virkelig, Esther. Nei, dig hadde jeg da i høiden tenkt mig som noe slikt pianoklimprende og konversasjonsåndfullt; du vet hele den butikken av interessante snobbepiker som reker her.»

44Esther lo fremdeles:

«Hvorfor trodde du det da?»

«Fordi jeg ikke likte dig, vel. Eller rettere sagt: fordi jeg misunte dig, naturligvis. Du skulde bare vite hvor vondt det er, du. Også skulde du bli min redning. Ja, sannelig, det var mere enn jeg fortjente.»

«Har du nu hørt slikt sludder; hold op med det engang. Du vet da selv hvor flink og uundværlig du er.»

«Jada, jeg vet det. Ordentlig flink er jeg, nesten uundværlig, det er så sant som det er sagt. Men hvem lot mig få anledning til å vise det? Hvem gav mig en virkelig stilling efterat jeg hadde sittet i femten år og gjort slavearbeide på dumme kontorer og aldri avansert fordi jeg ikke nettop er noen skjønnhet, ikke akkurat det, nei, – tør jeg spørre? Det gjorde du!»

«Det har jeg aldri hatt grunn til å angre på, Marie, så det er ingenting å snakke om.»

«Søte Esther; jeg må snakke om det av og til, for det er nu engang mitt eventyr her i verden. Og jeg var så flau og nedfor da jeg gikk for å snakke med dig; hun har jo ingen grunn til å like dig, tenkte jeg, – skjønt egentlig har du vel ikke gjort noe galt; men jeg var i hvert fall ikke så redd for dig som jeg var forbitret på han grosserer Hansen, hvor jeg nådigst fikk lov til å stensilere rundskrivelser. Ja, gudskjelov, gudskjelov, det sier jeg.»

Hun satt tilbake i stolen og lukket øinene en stund, men snakket like fullt:

«Det er i grunnen nokså deilig å være slik mørbanket trett. Og sånn som en kopp te smaker. Vet 45du hvad jeg tror? Jeg tror simpelthen at mannfolk kan gå hjem og legge sig sammenlignet med flinke kvinner. Vi er mye flinkere til å henge i og vi er ikke halvparten så innbilske og fordringsfulle, og vi har det minst like så hyggelig med små ting, en kopp te og en prat og slikt, som de med sine middager og taler og pjoltere og møter og pokker ta dem. Menn er i det hele tatt skrekkelig overvurderte både av sig selv og av dumme jentunger.»

Så hadde hun da fått sagt det i kveld også; hun kunde ikke trives uten å få luftet litt av sin forbitrelse overfor det sterke kjønn. Forklaringen lå jo ikke langt borte, tenkte Esther, det var vel ikke så mange mannfolk som hadde gjort synderlig stas av henne. Men på en måte var Esther enig; efter at hun begynte denne forretningen hadde hun truffet såpass mange greie kvinner, som hun syntes det var morsomt å arbeide og snakke med, at det likefrem var som om hun hadde opdaget sitt eget kjønn. Dessuten var hun jo til syvende og sist kvinne selv, og efter hvert var hun blitt ærgjerrig på sitt kjønns vegne; hun husket av og til sine samtaler med sin mann, for lenge siden, – når hun til hans ergrelse hevdet at kvinner blev opdradd til hjelpeløshet og ydmygelser. Marie her, – hun vilde jo i gamle dager ha levd det mest ydmygende og uutholdelige liv, vært henvist til å snylte på familie eller simpelthen vært anbragt på fattigkassen, mens hun nu var et storartet flinkt menneske, ganske uavhengig, og kunde ordne sig presis som hun vilde. Men Esther var allikevel litt lei av 46hennes evige mannfolkehat. Og det skjønte øiensynlig Marie, for hun reiste sig op i stolen og sa:

«Ja, du synes vel jeg vrøvler og det gjør jeg kanskje også. Du vet det ser jo litt anderledes ut for mig, for jeg har ikke vært gift og har ikke barn. Riktignok sier jeg gudskjelov av et opriktig hjerte, det er så greit slik som jeg har det, men du vet, du vet. Du må vel nesten føle det som om … Jeg mener … Nei, nu har jeg glemt hvad jeg skulde si.»

Hun tok tekoppen nervøst og var plutselig blitt sprutrød i ansiktet.

Esther visste godt hvad det betydde: hun hadde nok ikke glemt hvad hun skulde si, men hun grep sig i det, nu som ellers. Det hendte stadig at hun skulde til å fritte Esther ut om hennes private ting, – Esther kunde føle spørsmålene: hvordan hennes mann hadde vært, hvor han var, om hun ikke hørte fra ham, hvordan hun egentlig, innerst inne, tok hele den historien. Men Esther lot som om hun ikke forstod det ringeste av hennes halvkvedede viser, hun skulde vel vokte sig for å komme inn på det; ennu hadde hun ikke snakket med et menneske om det, ikke på alle disse ti årene, selv sønnene forstod at det skulde de ikke spørre og ikke snakke om; – og heldigvis hadde hun selv sin velsignede forretning; hun tenkte minst mulig på det. Det var bare enkelte netter som blev vonde, men de blev det også til gagns.

Det var kanskje litt ubarmhjertig ikke å la Marie få slippe til, men det fikk ikke hjelpe. Om det var aldri så vennskapelig ment – hun skulde ikke ha 47det allikevel. Hun blev vettskremt ved tanken på hvordan Marie skulde erobre hennes fortid og følelser og tanker, hvis hun fikk lov til å gå løs; det skulde ikke skje.

Så meget som hun heldigvis glemte av det hun hadde oplevd i sitt liv, – hun glemte aldri den skumringstimen dagen før han reiste, – og når hun ikke snakket da, skulde ingen få henne til å snakke siden. «Sett lås for mine lebers dør,» – det var hennes bønn. Før kunde tausheten være vanskelig. Nu var den ikke lenger noen kunst, den var et behov, og hver dag bragte så meget å tenke på og snakke om, at hun og hennes «indre» liv forsvant. Det var vel derfor det gikk så bra og hun var så glad i sitt arbeide: at hun blev tvunget til å glemme og ikke fikk tid til å føle savn.

Bare noe så deilig som denne trettheten. Nu skulde hun naturligvis se å komme sig hjem, klokken var snart ni. Men hun orket simpelthen ikke. Hun måtte i hvert fall først ta sig en kopp te til. Det var litt kjedelig for guttene kanskje, men de hadde både skolen og kameratene, og førstepiken hennes, Marta, stelte for dem som om de skulde være hennes egne barn. De var så store nu at de godt forstod hun måtte passe forretningen først og fremst.

Hun skjenket en ny kopp te til Marie og sig selv.

Marie var kommet sig nu og tok fatt på å snakke igjen; Esther syntes det var god hvile å være sammen med henne, for hun besørget all underordningen selv:

«Det eneste som ergrer mig er at jeg ikke har vært 48med fra begynnelsen av. Ja, vet du hvad. Når jeg tenker på at du hadde denne herligheta å stelle med i tre år før jeg kom til, så blir jeg aldeles fortvilet. Skjønt det var vel kanskje ikke slik herlighet til å begynne med? Om du er aldri så lite pratsom av dig, Esther, så kunde du godt forbarme dig over et stakkars nysgjerrig menneske og fortelle hvordan du fikk det til og hvordan det gikk de første årene. Hvordan fant du på det?»

Esther satt og tenkte litt, – hun husket det nesten ikke, det var gått så fort alt sammen og hun syntes aldri hun hadde tid til å tenke på det.

«Jeg husker det sannelig ikke så nøie jeg, du. Det var det at jeg var nødt til å finne på noe for å klare det. Nød gjør opfinnsom, vet du. Det var nu forresten ikke så særlig opfinnsomt heller. Men min mann hadde et handelsbrev, forstår du, som han aldri hadde brukt, men jeg kunde jo bruke det. Så tok jeg mig først et halvt års handelskursus. Frisket op sprogkunnskapene mine. Og så fikk jeg lånt fem tusen kroner.»

«Men hvordan bar du dig ad med å få lånt dem da? Jeg er bomsikker på at jeg aldri hadde fått lånt fem hundre jeg for min del. Tør jeg spørre hvor jeg skulde fått lånt dem henne?»

«Det var ikke noen heksekunst det heller. For min far hadde tegnet en livsforsikring på mig da jeg var liten, og den var så billig, skjønner du, at jeg hadde klart å holde den vedlike. Så fikk jeg lånt noe på den og noe i en bank; det var en gammel venn som 49kausjonerte for mig. Kreditt fikk jeg også, utrolig nok, og så begynte jeg da, – nede i Storgaten. Du har da sett den lille fæle butikken jeg begynte i? Det var forresten så hyggelig der så.»

Nu var Marie uforsiktig igjen:

«Den gamle vennen din …»

Men hun tok sig i det, blev sprutrød på ny, og reddet sig:

«Ham var du vel glad for å ha den gangen. Det er sannelig ikke mange gamle venner som man kan ha noe nytte av når det kommer til stykket. Nei, så sannelig du.»

Hun sa det med et så overbevisende tonefall og et så skyldbevisst uttrykk i ansiktet at Esther plutselig brast i latter igjen.

«Nei, det har du nok rett i, du,» hikstet hun, – «jeg er så trett at jeg føler mig som idiot og ler av ingenting.»

Men hun maste imens med sine tanker: den gamle vennen, – hun kunde jo godt fortelle hvem det var, det var ikke noe farlig i det hele, det var simpelthen en av hennes kamerater fra skoletiden, dansemoroer og slikt som hun hadde truffet akkurat den gangen hun gikk og studerte på hvordan hun skulde få fatt på penger til å starte en slik forretning med. Da han hørte hun var alene, spurte han om hun kanskje vilde ta til takke med hans selskap en kveld, gå i teater og spise ute efterpå. Og da han spurte henne ut den kvelden om hvordan hun hadde det, sa hun ikke stort, men hun fortalte om disse planene sine. Da tilbød 50han sig å hjelpe henne med en kausjon. Det var et storartet hell, et slumpetreff, – og hun kunde i og for sig godt fortelle Marie det hele. Men hun gjorde det ikke allikevel. Det var sannelig ikke fordi hun vilde gjøre det hele mystisk og mere storartet enn det egentlig var; hun fikk det bare ikke til, hun likte ikke å snakke om sig og sitt. Hun snakket gjerne om forretningen og diskuterte alle dens ting både med Marie og de andre. Men når det kom inn på rent personlige forhold tidde hun heller stille. Det var kanskje et selvforsvar. Det var kanskje en minnelse fra den tiden da alt i hennes liv, med eller mot hennes vilje, lå åpent for hele den lille byen og hun var et hjelpeløst offer for dens medlidenhet. Det fikk være hvad det vilde; men det falt henne inn nu at hun vel kanskje efter hvert fikk hemmelige fiender fordi hennes venner ikke syntes hun var åpen nok og fant dem verdige til fortrolighet. Nu i kveld hadde Marie to ganger villet spørre og ha det fortrolig – og begge gangene hadde hun vel følt det som om hun blev forsmådd og fikk en irettesettelse. Det skapte vel ikke varme følelser for henne?

Hun litt på det, mens hun ergret sig over at hun satt med et innholdsløst smil i ansiktet som hun ikke kunde slippe, – hun på det og tenkte da fort og med en velsignet kulde at gudskjelov, hun hadde klart å bli uavhengig, vilde ikke folk ta henne som hun var, fikk det være det samme, hun kunde ikke gjøre vold på sitt vesen for å bli likt.

Men nu vilde hun jo heller ikke for noen pris at 51Marie skulde sitte der og føle sig ekkel og indiskret.

Hun begynte å fortelle:

«Ja, der nede i Storgaten var det hyggelig. Og når du sier at her kommer bønder fremdeles og alle slags bedre folk, – så er det fra den tiden det. De henger igjen og er så rørende. I grunnen så kunde jeg godt ha fortsatt der med å selge billige ting og tjent bra penger.»

«Ja, kunde du ikke det? Hvorfor fant du på å flytte?»

«Fordi det blev for smått, forstår du vel. Og fordi jeg liker å utvide og forandre. Jeg liker spenningen ved det. Jeg liker bekymringene også. Det er noe så deilig faktisk. Jeg vet virkelig ikke noe bedre enn når jeg har stridd gjennem en termin, alt er betalt og klappet og klart og så komme i butikken om morgenen og se at alt går sin gang, det ligger varer i hyllene, det står noen bak disken, det kommer kunder, og inne på det lille kontoret jeg hadde i Storgaten, bak butikken, et lite kott, forstår du, om vintermorgenene var det lagt deilig i ovnen der til chefen kom, og chefen var jeg det. Å, det var stas. Og så må du huske på at jeg ingenting kunde. Jeg var bare frekk eller modig kanskje, når du skal si det pent. Jeg måtte lære det efter hvert alt sammen. Alt det jeg har lært! Jeg synes det er som om jeg har erobret en helt ny verden.»

Det fikk være nok. Men det var sant hun syntes det var slik. Og nu da hun var kommet til å tenke tilbake på denne sin «forretningstid», ikke husket detaljer, 52bare hvordan det hele hadde gått bra, vært spennende og morsomt, nesten eventyrlig, blev hun plutselig fylt av lykke. Denne verden her, i dette huset, den ventet på henne, hver dag, hadde bruk for henne, skaffet henne mas og arbeide og erfaringer og penger, så hennes gutter ikke var slik fortvilet dannede fattigbarn lenger, og den var til, – når hun våknet om morgenen og ikke riktig visste hverken tid eller sted, så hadde hun alltid det å huske først, som en morgenhilsen, at den store, deilige forretningen der nede i byen den var der, den ventet på henne idag også, den kjente hun, den hadde et liv som hun både lystret og dirigerte, – hun, hun som i en fjern fortid bare var et litt forvent, lengselsfullt pikebarn og som siden, da hun blev voksen og til og med hadde to barn, aldri visste hvor hun stod, hvordan det var fatt, bare grublet og var fatalistisk og redd, – hun hadde fast bunn, hun mestret sitt liv!

Hun følte sig fullstendig ovenpå og fablet videre: det var idiotisk av henne å være engstelig; i virkeligheten var hun aldeles sikker. Hun hadde sig selv og herlige mennesker å arbeide med, det kom til å gå fint og være et praktfullt eventyr midt i virkeligheten helt til hun døde, rik og mett av dager. Så langt frem kunde hun se uten å blunke; var det kanskje ikke storartet?

Denne plutselige henrykkelse og sikkerhetsfølelse kunde hun ikke huske å ha hatt siden hun var barn, den måtte Marie også lykksaliggjøres med, den måtte feires.

53Med et uhyre lystig uttrykk i ansiktet gikk hun bort til et skap hun hadde i kroken, låste op og snudde sig til Marie:

«Jeg vedder på at du ikke kan gjette hvad jeg har her.»

Maries nyfikenhet gjorde henne øieblikkelig våken og opspilt; hun reiste sig spent og forsøkte forgjeves å få orden på sine hårtafser.

«Nei, hvordan i allverden skulde jeg kunne vite det da? Jeg bryter da ikke op låste skap og titter hvad det er der.»

«Nei, jeg sier: gjett!»

«Bøker vel, – papirer, dokumenter!»

«Noe så kjedelig; nei da. Nei, da. Nei, langt ifra. Nei; men jeg skal si dig det at den dagen vi åpnet forretningen her i huset, så slo vi oss løs og hadde en fest midt på blanke formiddagen. Og jeg har ennu rester fra den. Fire flasker gammal vintage, mor! Fineste du kan få, og den har altså ligget her og godgjort sig i mangfoldige år. Men hvad sier du til å sprette en av dem, så tar vi oss et par glass.»

«Tror du jeg protesterer, tar du feil. Det eneste fryktelige er at du har hatt dem liggende her urørt så lenge. Tenk noe så godt som et glass vin.»

«Jeg har sannelig ikke tenkt på dem engang. Jeg er så altfor edruelig. Men nu skal vi hygge oss.»

Da de omsider med stort bry hadde fått trukket flasken op, klinket de, snuste til den hemmelighetsfulle lukten av gammel portvin og drakk leende og smilende.

54Marie blev øieblikkelig flammet i ansiktet, og da hun hadde drukket sitt annet glass svømte øinene. Nu så hun på ny så overkomisk ut at Esther ikke torde se på henne. Men hun klarte ikke å beherske latteren da Marie snakket i backfischjargon og sa:

«Gidamig, så godt dette var da!»

Esther brølte av latter.

Men Marie var plutselig beveget og alvorlig.

«Du ler av mig, du,» sa hun litt forgremmet både i stemmen og i ansiktet. «Og jeg er vel kanskje nokså pussig sånn, jeg vet ikke jeg, sånn ufrivillig komisk, heter det visst. Men jeg bryr mig ikke det minste om det, skal jeg si dig. For jeg føler det at du respekterer mig, ikke sant, Esther? Og alvorlig banna så er det nesten det eneste jeg bryr mig om. Jeg tror slett ikke du kan forstå hvad det betyr for mig. Bare husk på det at jeg aldri er blitt ordentlig respektert for noe jeg har gjort. Aldri har fått chancen til at bli det engang. Det er bitrere enn alt i verden, skal jeg si dig, – å føle at man duer kanskje både til det ene og det annet og sannelig kunde gjøre ordentlig nytte og rett og skjel for sig her i verden, – og så blir en bare betraktet som gud vet hvad, gespenst og fugleskremsel og oldemor til han du vet. Nei, skål da du. Jeg glemmer jo rent å drikke jo.»

«Skål, Marie. Ja, det skal være sikkert at jeg respekterer dig. Jeg er sannelig så glad for at jeg har fått tak på dig.»

Marie lo igjen:

55«Nu har vi det ordentlig godt, du! Det er da hyggelig å kunne like hverandre, hvad? For det kan jeg si om det så skal være mitt siste ord, at dig beundrer jeg simpelthen grenseløst altså. Jeg synes du er et eksempel for alt som heter kvinnekjønn, så meget du vet det. Det finnes ikke en av tusen som dig. Jeg synes det er så storartet gjort at jeg nesten ikke kan tro på det. Også på noen få år! Det er derfor jeg graver og spør slik, skjønner du; jeg synes det virker rent overnaturlig og må ha rede på sammenhengen. Men forklaringen er jo bare dig selv, den. Jeg sier skål for de gamle dyder som heter arbeidslyst og redelighet og godt, greit humør, jeg! Og den skålen er din.»

– Esther husket denne aftenen så godt siden – for selv om vinen var en del av årsaken til det, var det i hvert fall sikkert at hun blev rørt. Hun forstod jo godt at hun var glad i smiger, hun som de fleste mennesker, men det var noe mere ved det, hun opdaget Marie den kvelden. Hun hadde i grunnen ikke beskjeftiget sig noe særlig med henne før; det var kanskje en feil av henne at hun utelukkende så på hvad folk gjorde og kunde, dermed punktum; men det hang vel sammen med at hun syntes det var så motbydelig å være gjenstand for andres nysgjerrighet, derfor plaget hun ingen med sin egen. Det var vel også litt fantasiløst, altfor saklig, skjønt hun kunde ikke rette på det. Men hun følte anderledes for Marie efter den kvelden. Det hun følte var vel presis det 56folk kalte vennskap og gjennemgående var så utrolig råflotte med.

Hun var takknemlig fordi hun hadde fått anledning til å «opdage» Marie.

*

Hvor blev det av de årene i «forretningen»? Den ene dagen lignet den annen og de var så fulle av arbeide og spenning og pussigheter at de forsvant som sukkertøi i en barnemunn. Arbeidet gjorde at hun ikke kom hjem før om aftenen. Hun var ikke glad for det, før pleide hun å ta sporvognen hjem og spise middag med guttene, men det blev for maset; nu traff hun dem først til aftens. Spenningen var der bestandig, selv når det hele gikk aller best; efter hvert visste hun ikke enten den var god eller vond, men hun visste at hun var så vant til den, som en daglig liten skrekk og stolthet, at hun absolutt ikke kunde undvære den. Pussighetene, – de utgjorde en historie for sig selv. Det var jo i og for sig likegyldig hvem det var som gikk ut og inn i forretningen og kjøpte, men det var ikke til å undgå at hun kom til å kjenne «halve byen»; det gikk ikke en dag uten at hun hørte noe om den og om den; sladderen gikk med henrykkelse gjennem forretningen, som en opsang. Personalet startet dagen med den og slapp den ikke om kvelden selv om trettheten da gjorde at den bare lød som et hendøende omkved. Og hun fikk efter hvert liten grunn til å triumfere; det var ikke til å undgå at hun blev delaktig i henrykkelsene. Når hun av og 57til var litt skamfull over det, undskyldte hun sig med at det var nødvendig på grunn av den evindelige kreditten; hun måtte ha rede på hvem det var hun solgte til. Men dermed blev det en slags sport; det var jo ganske pussig å sitte der slik og høre alt mulig. Til å begynne med blev hun ofte nokså forferdet, hun var jo i grunnen slett ikke verdensvant, men hun blev det fort, alt hvad hun hørte beredte henne bare et øieblikks sensasjon, – slik: nei, du sier ikke det, – og dermed var det forsvunnet. Men selve miljøet blev henne nokså uundværlig; nettop fordi tingene ikke gikk innpå henne, men allikevel var spennende, passet det henne godt. Hun var på en måte beskyttet tilskuer samtidig som all denne hvirvel av sladder og oplysninger hørte med til hennes arbeide.

Når hun siden tenkte tilbake på det forstod hun at der var en annen grunn til det hele som var den avgjørende. Men det var først lenge efterpå at hun forstod det. I forretningens glansperiode, da hun selv var mest optatt av den og uten videre følte det som en lykke at den optok henne slik, da syntes hun ikke at det trengte noen ekstra forklaring; hvad var rimeligere enn at hun elsket denne forretningen som hun selv hadde satt i gang, som hadde vært så enestående medgjørlig og gavmild, gjort henne uavhengig av alle mennesker og gitt henne anledning til å leve som hun vilde? Det eneste underlige var kanskje at hun ikke vilde leve eller, til tross for alt, slett ikke kunde det; forretningen var en despot, den skulde passes, den tålte ikke en eneste dags forsømmelse og 58likegyldighet. Det blev sannelig ikke anledning til utsvevelser av noen art. Mange penger fikk hun ikke brukt, bortsett fra det at hun likte å klæ sig pent og leve godt. Efter hvert som hun la sig op penger og virkelig blev svært solid, tenkte hun nok av og til at det var underlig hvor lite hun hadde bruk for denne rikdommen; hun tenkte på den tid da det var hennes høieste ønske å komme ut, se verden og «leve» og alltid var på det rene med at da måtte hun ha penger, – den som hadde penger! Ikke de stakkars pengene hun den gang kanskje skulde arve, men mange penger, virkelige penger! Nu da hun tjente dem hadde hun ikke lenger så meget bruk for dem, de befant sig best i en bank og tilhørte i grunnen ikke henne men forretningen. Hennes eget liv var en rute, fast lagt og urokkelig. Skulde hun ikke ha den vilde alt falle sammen omkring henne, da visste hun ikke hvad hun skulde ta fatt på. Det fantes vel andre ting i verden, andre verdier, et ganske annet liv, men det var ikke hennes noe av det, det var fjernt og usikkert. Og når hun var kommet dit i sin tankegang blev hennes daglige, nesten ubevisste tilfredshet til bevisst, positiv lykke, stille ekstatisk, hun fór gravalvorlig, med et altfor lykkelig smil inne i sig til at hun kunde vise det, hele huset over. Disse plutselige rundferdene i huset fikk hun høre om siden en gang; det var en nyttårsaften hun hadde samlet hele personalet til en tilstelning like før middag; hun trakterte vin, takket for samarbeidet i det gamle året og ønsket dem godt nytt år. Da var det en av de unge kontoristene, en pen og 59flink fyr, litt animert, med et vinglass i hånden, ropte:

«Et tre ganger tre hurra for frua!»

Det blev ropt taktfast og hjertelig, men hun så på fjesene at de fleste av dem var generte. Hun fikk forklaringen straks; den unge fyren fortsatte:

«Ja, vi kaller Dem for «frua», skjønner De! Det morsomste vi vet er når frua kommer på stor grand galla og festinspeksjon!»

Da forstod hun og blev rød; – så de hadde opdaget hvor lykkelig hun var når hun av og til løp huset rundt og likesom tok det i besiddelse og syntes at alt var like viktig og like strålende morsomt. Det beste av det hele var den sikkerhetsfølelse hun efter hvert hadde fått. Hun kunde tingene, det var til slutt ikke en eneste detalj som hun ikke forstod. Hun kjente hver eneste vares kvalitet og verdi og opdaget øieblikkelig når noen forsøkte å prakke på henne dårlige og dyre ting. Hun hadde instinkt for det og efter hvert kunde hun praktisk talt ikke ta feil. Det var dette hennes sikre instinkt for varer og priser som en gang skaffet henne en stor triumf. Hun hadde aldri hatt tid eller lyst til å reise selv og besøke de utenlandske firmaer i Paris, London, Berlin som hun kjøpte av. Men hun hadde et menneske i moteavdelingen som het Paus, av ubestemmelig kjønn og alder, noe henimot firti, uhyre «damet», men lynende flink i hvert fall. Han tok en utenlandsreise for henne to ganger om året og var henrykt over denne sin 60priviligerte stilling. Han blev adskillig misunt i forretningen; selv Marie var ute efter ham.

«At du gjør dig så avhengig av den fyren da,» sa hun. «Sånt rykte som han har. Rene kvinnfolk da, Esther!»

Men det nyttet ingenting.

«Jeg gir mig en dag i ryktet hans,» svarte Esther. «Jeg ser forresten ikke annet enn at alle damer skal ha fatt på Paus når de skal kjøpe virkelige kjoler. Fordi han kan sine ting. Han må vel være adskillig dame for å kunne forstå sig så utrolig godt på damemoter og ha slik smak. Han er med andre ord kommet på sin rette hylle. Og han går ikke herfra med min gode vilje, Marie.»

Paus forstod meget godt at han hadde henne på sin side og var yderst viktig; han slanget sig og hoftet sig gjennem forretningen, alltid full av sarkastiske replikker, men i virkeligheten slett ikke noe særlig ondskapsfull. Efter hvert blev forresten han og Marie gode venner; de var begge to like glade i å le og de elsket like høit en rask dukkert i dagens sladder. Han pleide altså å reise for henne, han var flink i sprog, hadde skaffet sig ypperlige forbindelser og fikk alltid hjem de beste tingene. Men en vår var hun ikke riktig fornøid med hans Pariser-innkjøp. Det var dyre ting, men ikke riktig førsteklasses. Det blev solgt alt sammen fordi forretningen nu engang hadde fått sitt gode navn og fordi det var gode tider, men hun forstod godt at Paus selv var engstelig. Samtidig hørte hun at han begynte å 61slå så stort på; han har visst vunnet i Pengelotteriet, sa Marie.

Det samme gjentok sig om høsten, men på en litt annen måte. Hans Pariser-varer var underlig ujevne i kvalitet; noe utsøkt pent og morsomt, noe nokså trivielt, og alt var uforholdsmessig dyrt. Det blev klaget litt. Og hun grublet. Og hun forstod. Hun blev så sint at hun gikk uforsiktig til verks.

Hun fikk ham inn på kontoret tidlig en morgen og sa:

«Paus, jeg er riktig misfornøid med de siste Pariser innkjøpene Deres.»

«Å gid,» ropte han, «fruen mener da ikke det. Og tenk jeg som trodde …»

«Undskyld at jeg avbryter Dem, Paus,» sa hun forbitret. «Men jeg vil gjerne snakke ut. Det henger ikke riktig sammen med disse innkjøpene. Det går ikke ærlig for sig. De har sørget for å få bestikkelser av et par franske firmaer.»

Så var det sagt.

Paus føk op, apoplektisk; Marie vilde ha fått et latteranfall; selv var hun samtidig spent og rolig.

«Det er den verste insinuasjon, det må jeg si. Fruen er vel opmerksom på at det er farlig, straffbart å beskylde et ærlig menneske – tenk! for bestikkelser! Og så mig, – som virkelig er et ærlig menneske, for det er jeg nemlig, og jeg som bestandig har trodd så godt om fruen. Men slikt kan jeg ikke la sitte på mig, det kan jeg ikke nemlig, så jeg akter å gå til min advokat i denne dag. Hvis ikke altså at fruen ber 62mig om sin uforbeholdne undskyldning – innen en time. La oss si innen en time.»

«Jeg ber Dem ikke om undskyldning fordi jeg sier min opriktige mening. Noe er galt her og neste gang reiser jeg selv, så får De holde Dem i ro hjemme.»

«Tusen takk, frue, men den går altså ikke, for fruen har injuriert mig og jeg er ikke av denslags som lar mig injuriere, det er jeg nemlig ikke. Så vil ikke fruen be mig om undskyldning jeg altså gå til advokat, – så nødig jeg vil det.»

Hun var sint.

«Gjør det, Paus. Jeg har advokat jeg også. Jeg kan gi Dem den samme frist som De har gitt mig. Hvis jeg ikke hører fra Dem innen en time skal jeg få ham til å undersøke hvordan det forholder sig; stol på det.»

Og hun oplevde en triumf. Det var ikke gått en halv time før han kom tilbake, synlig medtatt. Han skravlet forfjamset løs med det samme:

«Det er så kjedelig, det må jeg virkelig si, at det skal være en kurre på tråden, jeg som altså respekterer fruen så grenseløst. Men det fryktelige ordet da, – tenk bestikkelser, – jeg avskyr likefrem det ordet. Fruen kunde nu godt være så hensynsfull å uttrykke sig en smule mildere da! Om De bare hadde sagt at det ser ut til å være noe, – ja, noe, hokus-pokus der, det er ordet! – så naturligvis kunde jeg ikke så godt protestere. Å, kan fruen nå være så inderlig søt å bære over med mig, denne gangen, jeg angrer altså så ubeskrivelig. Fruen skulde bare vite hvor vondt 63jeg har det så! Hvor jeg direkte lider. Tenk, jeg skammer mig! Tenk jeg som har en så nydelig, en så morsom stilling, – og så finner jeg på noe slikt dumt hokus-pokus, altså. Kan De begripe det?»

«De kommer ikke til å finne på slikt hokus-pokus mere da?»

«Nei, så sannelig, det er sikkert, om det så skal være mitt siste ord. Fruen skal aldri mere få grunn til å være misfornøid med mig. For jeg er i grunnen en helt igjennem ærlig natur. Men det var disse pengene.»

«Ja, naturligvis. Men da kunde De jo heller ha bedt om mere gasje, for det vilde jeg ikke ha nektet Dem. Istedetfor å skade forretningen.»

«Det er så sant, så sant. Men jeg kan gjøre det godt igjen med et par brever, for jeg har jo gode forbindelser. Og selge skal jeg, det vet gud, for selge kan jeg om jeg så skal si det selv.»

Hun la på gasjen og nevnte det aldri siden. Hun fikk heller ikke grunn til å være misfornøid med ham mere. Men slike ting skaffet henne en liten triumffølelse: hun kunde sin forretning, hun tok ikke feil.

*

Den varte i mange år denne gode forretningstiden som i grunnen var uten store oplevelser, skjønt den stadig virket rik og spennende. Hun husket ikke så mange detaljer fra den, hun husket bare enkelte ubetydelige ting, en vrimmel av ansikter, små korte samtaler, av og til alvorlige konferanser og beslutninger. 64Hun husket hvor svalt og godt det var i forretningen når hun kom dit inn efter å ha spasert gjennem byen en varm sommermorgen – og hvor varmt og hjemlig det var der når sneen og snoen føk gjennem gatene. Da mange år var gått syntes hun at hun nesten ikke husket noe, bare en litt blek stemning av glede og tilfredshet som visst hadde vært nokså innholdsløs? Hun hadde bare en gang for alle slått fast at det var en nødvendig tid. Hun vant sin uavhengighet og adskillig aktelse. Hvad bedre hadde hun kunnet bruke denne tiden til som – det forstod hun siden – jo var en ventetid? I denne ventetiden blev hun voksen og nesten gammel, – skjønt alder følte hun ikke, men at hun var blitt et voksent menneske følte hun. Gudskjelov at hun var rustet med et voksent sinn da livet gikk til angrep på henne fra alle kanter.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om En kvinnes vei

Romanen En kvinnes vei kom ut i 1933.

Esther blir forlatt av mannen Olaf og hun må finne en måte å forsørge seg selv og barna på. Hun starter en forretning, som etter hvert blir svært lønnsom og som gjør henne i stand til å kjøpe et lite hus til seg og de to guttene.

Livet til Esther gjør en ny vending da hun tilfeldigvis treffer Olaf i Paris etter 15 års atskillelse. De skiller seg og Esther innleder et forhold til en ny mann, men det nye livet blir ikke helt som forventet.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1933 (nb.no).

Les mer..

Om Ronald Fangen

Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.