[Del I, kap. 4]

100Et år efter var hun i Paris; det kom av at Paus var blitt syk, en stund visste hun ikke hvad hun skulde gjøre, men så bestemte hun sig til å reise selv; hun var litt nervøs for det, men hun var bestemt på at det skulde klare sig. Hun hadde også klart det godt og var tilfreds med sine innkjøp. Ellers var hun ikke så tilfreds. Hun var forvirret av byens prakt og åpent lettsindige liv. Hun følte sig bittert ensom og hadde en fortvilet følelse av at hennes liv var forspilt og forbi; men hun var mest forbitret over at en av hennes forbindelser, en sekstiårs gammel utlevet, stenrik motekonge hadde gjort tilnærmelser til henne i et selskap han holdt, så uanstendig at hun aldri hadde tenkt sig muligheten av det.

Hun var i grunnen ferdig og skulde reise hjem. Hun hadde tenkt å være en dag til, en dag uten plikter og program; hun syntes hun måtte se Louvre ennu en gang, hun elsket å gå i muséer og katedraler; hun hadde også lyst til å spise på en av de berømte dyre restaurantene, men hun kunde jo ikke gå dit alene. Hun kunde ikke huske at hun noen gang hadde følt sig så forlatt, så meningsløst ensom. Hun angret på at hun ikke hadde bedt Hans med sig, men hun syntes ikke hun skulde ta ham bort fra arbeidet, han 101hadde jo nettop begynt å studere. Det var dumt; de kunde hatt det bedårende morsomt nu. Så hadde hun visst også vært redd for at han skulde komme op i ranglehistorier og dårlige kvinnemennesker; han var jo så vakker og virket så voksen. Men nu da hun gikk i Rue de la Paix og så på alle de dyre butikkene og tenkte på guttene, forstod hun at det først og fremst var noe annet som hadde gjort at hun ikke tok ham med: det var hennes protest mot bare å være mor, å være enke, avsatt som kvinne. Det var jo ikke guttenes skyld, men det gikk ut over dem; hun vilde det ikke, men hun merket det aldri før efterpå. Hun blev grenseløst trist da hun forstod det. I det siste året hadde de hatt det så godt sammen at hun syntes alt måtte være i orden; for guttenes skyld hadde hun avbrutt forbindelsen med den mann som hun var på vei til å bli glad i, og med det offeret hadde hun gjort op sitt mellemværende med guttene, mente hun. Men under det hele lå altså denne irritasjonen og utilfredsheten. Hun elsket jo guttene, det innbilte hun sig, det var den følelsen hun levde på som gav hver dag innhold og mening, men når det kom til stykket syntes hun altså at de stod i veien for henne, stengte henne ute fra livet; kunde hun virkelig elske dem da?

En ting var jo sikker: hennes liv var galt. Og den som hadde skylden for at det hele var blitt så skjevt og forvridd og tvang denne motbydelige selvforakten inn på henne gang efter gang, det var han som med brask og bram hadde gjort stort inntog i hennes liv og så uten videre hadde forlatt henne. Latt henne 102sitte igjen både med en mors og en fars ansvar. Ikke enke, men uten mann. Ikke fri, men uten noe som kunde gjøre det til en lykke eller i hvert fall gi det mening å være bundet.

Hun stod stille midt i eftermiddagstrengselen på Rue de la Paix, stod stille på dette viltfremmede sted og stirret på alle disse tingene som ødela hennes liv og hennes selvaktelse og som var så floket sammen at hun ikke visste hvordan hun skulde begynne for å få orden på det. Folk så på henne, men først efterpå husket hun at hun hadde lagt merke til det, og hun tenkte ofte siden: hvordan må jeg ha sett ut! Hun hadde en følelse av at hun holdt på å springe i luften, sprengt av alle de motsatte følelsene som slik uten videre hadde bemektiget sig hennes liv – og kastet det fra sig. Det var en avmektig selvforbitrelse: hvorfor lot hun det skure, hvorfor tok hun sig ikke sammen, løste knuten eller hugget den over, – hadde hun ikke alt for et år siden lovet sig selv at hun i hvert fall skulde få rede på hvor han var, hvad han foretok sig – og endelig engang med hans samtykke få ekteskapet opløst. Hvorfor hadde hun ikke gjort det? Nei, hun hadde ikke fått det til, hun syntes det var skamfullt å efterlyse den mann hun nu engang var gift med, som en bortløpen forbryter, – utstille sin elendighet, nei, hun fikk vente ennu en tid.

Det var da hun var kommet så langt at hun plutselig stampet i fortauet og sa høit og rasende:

«Jeg gir en god dag i hvem som har skylden. Men nu skal det være slutt!»

103Hun merket intet av den forbauselse hennes enetale vakte, og hun var sig bare halvt bevisst hvad hun derefter gjorde.

Hun spaserte, med forte, sinte skritt inn i en herreekviperingsforretning midt i gaten. Der bestilte hun til hver av guttene tre par silkepyjamas, seks silkeskjorter, seks sett av det dyreste undertøi, tolv par silkestrømper, en badekåpe av tykk silke, bukseseler, lommetørklær, slips, barberhøvler, røkejakker, beordret det alt sendt til en av sine forbindelser som nettop skulde ha sending hjem, betalte for det hele den dyreste pris som det noe sted lar sig gjøre å betale i Europa, og gikk.

«Det hjalp,» sa hun høit da hun kom ut på gaten.

Derefter gikk hun fort, uten å tenke, men i en sinnsstemning som om hun skulde gjennemføre store beslutninger, ned og satte sig utenfor på Café de la Paix og bestilte sig en absint. Hun drakk straks to store slurker og merket øieblikkelig virkningen. Hun blev slett ikke slik lykkelig som hun hadde forestilt sig det efter alt hvad hun hadde hørt om denne drikken, men det blev i hvert fall bedre på en annen måte, hun blev så besynderlig likeglad med sig selv. Hennes egne ting forsvant. Hun satt og forundret sig over den orden som fantes i hele verdensvrimmelen. At ikke alle disse menneskene og bilene og bussene kolliderte! At alt blev holdt ut fra hverandre. At alle mennesker nøiaktig visste hvad som var dem og hvad som var andre!

104Hun strevet ikke med å få form på sine forundrede tanker, men var tilfreds allikevel, hun syntes likesom hun følte tanker. Hun tenkte på stjernehimmelen om høsten hjemme, hvor deilig dyp og sval den var. «På stjernetepper lyseblå skal glade vi til kirke gå,» husket hun fra salmen. Høsten var årets skjønneste tid; hun lukket øinene og forestilte sig en hytte halvveis oppe i åsen – og røken fra pipen en tidlig klar høstmorgen, tynn, lys, fjærlett røk i denne enda tynnere, aldeles gjennemsiktige, krystallklare luften og en liten antydning av tåke inne i dalbunnen ved elven, såvidt frost, men opover liene et smell av farver, en prakt over alle grenser, nesten overnaturlig. Å gudskjelov for det landet. Hun satt der på boulevarden og husket landskap og stemninger, fra alle tider i året og døgnet, og det gikk en lykkelig frostgysen gjennem henne når hun tenkte på ensomme høifjellsvidder en høstaften, – så stille, så endeløst, så overjordisk deilig; ennu kjempet farvene med skumringen, men så sluknet de, alt blev mykt, grått og blått, og plutselig stod stjernene på himmelen, en himmelens hærskare … Hun vilde reise med guttene op på fjellet et sted til høsten, det var bedre både for dem og henne enn å dra dem til Paris når de var så unge.

Hvorfor kom hun til å tenke på stjernehimmelen? Fordi det var den samme vrimmel som menneskene her foran henne? Og den samme lovfaste vei de gikk, både menneskene og stjernene? Og her satt hun da med sin skjebne, som likesom var stanset, låst inne, så ensom som det kunde gå an å være, syntes hun. 105Før i hennes liv skjedde det noen ting som hun ikke kunde rå med, og hun visste ofte ikke om hun skulde være glad eller trist for dem, men det var i hvert fall noe godt i at det foregikk, hun kunde da si: slik går altså mitt liv, det krever det og det av dig, du må være parat. Det var virkelig liv, ikke til å komme fra enten det var godt eller vondt. Men nu skjedde ingenting, og selv var hun lammet, kunde ikke foreta sig noe, ikke bestemme noe. «Sin egen lykkes smed.» Ja, det var også et ord! Hun kunde da visst si om sig selv at hun hverken var redd eller forsagt; den gang det var klart at hun måtte gjøre noe og klare sig selv tok hun fatt øieblikkelig, og hun skulde gjerne gjøre det på ny, det var bare morsomt. Men når man ikke visste enten man skulde gå frem eller tilbake? Av og til måtte noe skje som man ikke selv kunde bestemme; det måtte bestemmes for en. Man måtte i hvert fall få et fingerpek. Hun hadde håpet og ventet på det og bedt om det lenge nu: at hennes liv skulde åpne sig igjen uten at hun skulde være nødt til å foreta sig noe som var ydmygende og skamfullt, – for det orket hun ikke.

Men hun orket heller ikke å tenke på det lenger, våkne og sovne med den samme stumme, lamme utilfredsheten, den tok livet av henne med sløve instrumenter, hun kunde det ikke lenger. Og hvad i denne vide verden og denne menneskevrimmel skulde hun gjøre for å få slutt på det; hvad hjalp det å reise, hun kunde jo allikevel ikke reise fra sig selv.

Hun nippet til sitt glass og stirret trett opover gaten.

106Mennesker, mennesker, alene og sammen. Det kom en mann og en dame deroppe, og han så da litt anderledes ut enn de fleste mellemhøie, svarte mennene med mustasjer og brune øine. Høi, bred, stolt kropp, svært mandig, men samtidig noe ubestemmelig vekt, drømmende, noe kjent, nu så hun øinene hans, strålende av liv, men fjerne allikevel … Hun stivnet til og bet sig i hånden for ikke å rope. Det var jo ham!

De kom langsomt nedover fortauet, han og hans dame. Det var en ganske pen dame, yngre enn henne selv, i tredveårsalderen eller slik, utvilsomt fransk, men i hvert fall ikke jødisk, slank, myk i gangen og bevegelsene, ganske søt i uttrykket også. Hun holdt på å bli forbitret, han hadde altså ikke nektet sig noenting, tenkte hun så vidt, men hun hadde ikke tid, hun måtte stirre: han var blitt eldre, skjønt ikke meget, han var ikke hvitere i håret og ikke tykkere, allikevel var det en annen alder over ham, hun kunde ikke si hvad hun så det på. Men én ting visste hun straks midt i sin ophisselse: jeg elsker ham ikke. Jeg må bare snakke med ham. Endelig, endelig skal jeg få snakke med ham!

Hun rørte sig ikke. Hun bare stirret, han måtte se.

Og like før han skulde til å gå forbi hennes plass, så han. Det var som om hennes liv blev flyttet en evighet tilbake da han så på henne. Han stanset straks. Skjønt han var mørkebrun i ansiktet kunde hun se at han blev blek. Damen han var sammen med hadde gått videre noen skritt, nu kom hun tilbake, forundret. 107Han snakket med henne et øieblikk, hun lyttet spent, – så nikket hun og gikk.

Og han kom.

Hun følte intet for ham da han satte sig ned; det var som om han bare skulde overbringe henne en beskjed.

Hans stemme var som før, kraftig, dyp, litt lyrisk. Han snakket dempet:

«Sitter du her. Det var underlig.»

«Ja,» sa hun, «det er rart. Men jeg tror det var på tide jeg traff dig.»

Mere sa hun ikke om sig selv. Men da han var taus en stund, gav hun sig til å spørre, og på mindre enn en halv time visste hun alt hun hadde brent efter å få vite i alle disse årene.

«Du er taus,» sa hun, «men du må vel ha en del å fortelle. Du får svare når jeg spør da, – hvis du synes det er best.»

Han nikket.

«Fortell mig nu, snart femten år efterpå: hvorfor reiste du?»

Det kom noe som vel skulde være et smil i hans store, brune, rynkete ansikt (det var ansiktet som var slitt, så hun, men han virket tindrende frisk allikevel) – og han sa:

«Det er snart femten år siden, ja; men det er ikke liketil å fortelle det allikevel. Men jeg har visst det måtte sies engang. Vel; jeg var forelsket.»

«Du var forelsket?»

«Ja, alvorlig. Var jeg blitt hjemme, ja, vel, så hadde 108jeg måttet be dig om skilsmisse. Jeg likte ikke det. Barna, ser du. Men du selv først og fremst. Jeg kunde ikke gå til dig og be om det.»

«Reiste – vedkommende med dig?»

«Nei da. Nei da. Allikevel ikke. Nei, det var ikke bedrag og fanteri; det var det ikke.»

«Du reiste for å undgå å vanære mig?»

«Ja, la gå. Litt for fint, men nokså riktig. Best å undgå rot, tenkte jeg, best å komme ut av det.»

Så det tenkte han. Det var det han tenkte da han satt taus i lenestolen, skjult av skumringen. Alt mulig annet trodde hun han tenkte; men det ene riktige vilde hun aldri ha kunnet gjette. Var noe en mere latterlig forgjeves trang hos mennesket enn den: å ville vite sannheten?

Men nu fikk hun altså vite den; hun måtte skynde sig, fortsette. Hun var så opspilt av spenning at hun var fullkommen rolig.

«Hvor har du vært?» – spurte hun.

Han snakket plutselig engelsk, men grep sig i det.

«All over. I Afrika, Syd-Amerika, Kanada, San Francisco. Penger? Op og ned. For øieblikket er jeg well off. Tenker på en jobb i Algier nu; det er derfor jeg er her. – By the way, – jeg vet jo hvor flink du har vært. Kan du huske jeg sa det til dig før jeg reiste?»

Hun følte sig plutselig syk; hun drakk igjen og tvang tilbake en motbydelighet som virket som kvalme. Tålte hun ikke absinthen eller var det bare sinnsbevegelse. Også det var en selvfølge! Også det 109blev tatt fra henne! Hun hadde bestandig følt sig så vel rustet til dette møtet med ham, som jo engang måtte komme, fordi han i hvert fall måtte være litt himmelfallen over hvad hun hadde utrettet, at hun hadde klart å tjene en liten formue, at hun ordnet sitt eget og guttenes liv så flott! Var det en opreisning hun hadde ventet på, var det ganske almindelig forfengelighet, – hvad det var, så var det bare han som kunde tilfredsstille den. Og så var det ingenting; han bare konstaterte det, og det var han som var stolt, for han hadde hatt rett, han hadde sagt det.

Men spenningen var sterkere enn skuffelsen. Hun spurte:

«Og hvorfor har du ikke skrevet?»

Han ventet et helt minutt før han svarte.

«Det er vanskelig,» begynte han så endelig, – og langsomt. «Jo, det var guttene. Jeg tenkte slik: best for dem ikke å ha foreldre som er skilte. Skrev jeg, så var det vel ingen vei utenom skilsmissen. Så lenge jeg ikke skrev, kunde ingen av oss gifte oss igjen. Slik så jeg det.»

«Men du kom gående sammen med en kvinne nu.»

Han så først forundret, uforstående på henne; så lo han:

«Du mener å si at jeg ikke har vært uten kvinner i alle disse årene? Nei, selvsagt. Femten år er svært lang tid. Det har vel du også erfart, tenker jeg?»

Han sa det underforstått: han var forvisset om at hun hadde «trøstet» og «ordnet» sig. Det falt ham ikke inn å tro at hun hadde betraktet sig som bundet 110til ham, at hun hadde tatt det bokstavelig, at hun ikke kunde gå fra mann til mann, at hun ikke engang lot en virkelig pasjon regjere sig uten videre. Det var jo ikke bare kjønnsforskjell mellem dem, de kunde ikke være samme slags menneske, – han som fant sig trøst og lettvint erotisk utløsning hvor han kom i verden, og hun som syntes, dypt i sitt instinkt, at hun ikke hadde noe når hun ikke hadde et helt forhold, et samliv som var noe ganske annet, nesten det motsatte av et tilfeldig samleie. Var kvinner som hun, den «trofaste typen», som det litt foraktelig het, var de dømt til å svikes grovt og skuffes ulægelig fordi deres trang og evne var en konsentrasjon av alt som hørte kjærligheten til, – en konsentrasjon som nesten ingen mann maktet, som han i all hemmelighet betraktet som livsfiendsk? Det fikk så være da. Hun følte ikke noen moralsk forbitrelse, men hun følte en pinefull forakt. Vi livsfiendsk trofaste har vel en opgave i livets tjeneste allikevel, tenkte hun. Om individene knurrer mot oss, så elsker vel slekten oss, skjønt den ikke vet det. Og hun kunde ikke få det til annet enn at voksne mennesker som løp slik i evig opspilthet fra favn til favn, de var ikke blitt voksne og blev det aldri, de var fredløse, og de som gjorde det for å kjekke sig og feire erotiske triumfer – som om det var en triumf det å la vellysten dirigere sitt liv – de var opfylt av barnslighet, men en barnslighet uten charme og lykke, fordi det uskyldige og spontane var erstattet av kynisme og raffinement.

Hun tenkte disse tankene lynfort, forundret over 111hvor hun tok dem fra, hun kunde ikke huske at hun hadde visst dette før, – og hun så på hans brune, sunde ansikt hvor hans meget vinnende, litt generte smil efter hvert forsvant, visnet, – og tenkte igjen: han har jo rett, det store, kjempefriske mannfolket der må leve slik, hans sundhet, hans nerver krever det; men om mennene er mere intelligente enn vi, så er det allikevel ikke vi som står dyrene nærmest, vi er mest mennesker, tross alt. Men hvad nytter det å protestere, være forbitret, forlange karakter, – hun visste ikke engang hvad det var. Og hun sa ikke et ord.

Han snakket igjen.

«Du tenker, forstår jeg. Du synes kanskje jeg sier det for brutalt og likefrem, som det er. Men, ser du, jeg er en såkalt matter-of-fact-man. Og jeg er nomade. Jeg har aldri hatt ro på mig. Jeg har nok lengtet efter et settled life av og til, det hender enda, men jeg vet det er ikke noe for mig når det kommer til stykket, jeg må røre på mig og opleve nytt. Ellers råtner jeg op.»

Han så på henne, forskende. Så sa han:

«Du er like vakker som før. Nesten enda vakrere. Og du er like flink til å tie stille med det du tenker og føler. Du er da visst det mest reserverte menneske som lever. Og jeg skal ikke spørre dig om noen ting, jeg. Hvis jeg var dikter, kunde jeg skrive vers om dig. «Det er en avgrunn i dine øine.» Nå, sludder. Men du er altfor god til mig. Jeg forstod det. For lenge siden. Både for god og for klok. Du var likesom for betydelig. Det blev så vanskelig på den 112måten. Jeg skulde hatt e lita e som jeg kunde putte i lomma og tatt med mig.»

Hun nikket:

«Ja, du skulde kanskje det. Det var kanskje slik «e lita e» du var forelsket i den gangen?»

Hun så det pinte ham; var den forelskelsen kanskje hans «store følelse»?

«Ja, det var det,» sa han. «Og siden vi nu snakker, så var jeg nok forelsket i dig også. Det beste i mig var forelsket i dig. Jeg var stolt av dig som bare pokker. Og da du lå der med den første gutten vår ved brystet, – aldri glemmer jeg det, du var så vakker, det var slik høitid om dig. Og så husker jeg engang du kom gående opover gaten, en eftermiddag om høsten var det, litt tyngre var du blitt efterat du blev mor, men ansiktet ditt med den myke munnen og de store øinene dine, det var så barnslig og så rent, og foran dig kjørte du barnevognen, og kroppen din var blitt en moden kvinnes, – nei, jeg kan ikke beskrive det.»

Hvorfor hørte hun så spent på det skjønt hun helst vilde bli ferdig med det? Kom det av hennes fattigdom: at hun i en evighet nesten aldri hadde kunnet få høre hvordan hun virket på andre? Hun visste jo hvem hun selv var, men det var jo det at man ikke kunde se sig selv.

Han hadde sittet taus et øieblikk med ansiktet mot gaten. Så snudde han sig mot henne igjen.

«Jeg vilde gjerne si dette, så får du tenke om det hvad du vil. For god for mig. For klok for mig. Og 113hvis du elsket mig, var det, nå ja, hvad skal jeg si, – på en annen måte enn jeg trengte det.»

Da kunde hun ikke la være å si en ting:

«Jeg gav mig helt til dig, og jeg trodde i hvert fall det var i kjærlighet.»

Han nikket.

«Ja. Men du var, – ja, du var likesom for betydelig for mig. Det virket tungt. Og så var det den andre.»

«Du stod vel i forhold til den andre da?»

Han så på henne, og hans blikk var plutselig iskoldt. Hatet han henne fordi han ikke fik «den andre»? Han sa bare:

«Ja.»

Men også hun var iskold og rolig. Hun sa:

«Så reiste du din vei, med falske forespeilinger. Friheter tok du dig før – uten at jeg visste det. Og siden har du vært fri som fuglen. Men du lot mig være bundet til dig, hele tiden. Hele tiden. Av hensyn til guttene, sier du.»

«Ja, jeg trodde det var best.»

Hun trodde ham ikke. Plutselig var hun sikker på at han løi, – skjønt hun ikke visste om han kanskje var i god tro. Det var ikke av hensyn til guttene. Det vilde jo også ha vært en makeløs hensynsfullhet av en mann som snek sig fra sitt hjem og lot guttene være uten far, – for ikke å snakke om forsørger. Hadde han holdt sig underrettet om at det gikk henne bra siden han aldri hadde sendt en øre hjem? Eller hadde han også ganske rolig latt dem sulte? Hun vilde ikke spørre om det, hun vilde ikke spørre om 114nogen ting. Hvad kunde det hjelpe? Hun forstod det: han hadde vært taus i alle disse årene for å straffe henne. Han hadde selv måttet resignere og opgi noe han trodde var lykke. Derfor skulde heller ikke hun få ha sitt eget liv og kanskje bli lykkelig, – hun som var så «flink». Men muligens trodde han det var av hensyn til guttene? Det kunde være det samme. Hun vilde ikke vite det. Men hun sa:

«Ja, ja. Det får være som du vil. Men imorgen går du til advokat og får satt op en erklæring om at du på min anmodning er villig til å skilles, at vi har levd separert i femten år og alt som trenges. Bevidnet av advokat. Og sender det til mitt hotell; jeg skriver op adressen til dig. Er du enig?»

Hun stirret på ham, han møtte hennes blikk, og de så på hverandre et kvart minutt, en evighet, syntes hun, – men hun skulde holde ut, denne mannjevningen gjaldt hele resten av hennes liv, den gjaldt mere, den gjaldt hennes udødelige sjel; – og nu da de så på hverandre, visste hun at også han forstod det hele, et øieblikk var der ikke hemmeligheter mellem dem. Han vek. Han så bort og sa:

«Ja.»

Ennu et øieblikk satt de. Så flyttet han på sig. Han sa lavt:

«Så var det vel ikke noe mere?»

Også hun var hes i stemmen:

«Nei, når du gjør det, er alt klart.»

Han reiste sig og gikk. Ingen av dem sa noe. Hun så ikke efter ham.

115Da hun visste han måtte være forsvunnet, la hun betalingen på bordet og reiste sig, hun også. Hvad gikk det av henne? Hun kunde nesten ikke stå. Hun vaklet ut mellem bordene, merket at folk så efter henne, men hvad gjorde det. Hun fikk stanset en taxi og gitt adressen. Hun tvang sig til å sitte stille, være rolig helt til hun var på sitt værelse, – og hun syntes det tok hennes siste krefter, hun syntes hun måtte dø. Hun brast i krampegråt og lå hele natten i ørske, skjelvende av frost og feber.

Neste dag blev hun liggende. Hun hadde feber stadig og lå i en døs. Hun tenkte febrilsk. Uten sammenheng og uten å våge å røre ved det langt inne i henne som gjorde henne syk. Hun skjønte at hun bare skulde ligge rolig så det fikk verke ut.

Om eftermiddagen blev en stor konvolutt bragt op på værelset. Hun så den var fra et advokatfirma; han hadde altså holdt sitt ord. Hun åpnet den ikke, men lot den ligge på nattbordet så hun kunde se den. Betydde den et nytt liv? Hvad kunde det interessere henne nu? Hvor skulde hun ta krefter fra til det? Hvad hun så tenkte på, – intet fristet henne, ingenting lengtet hun efter.

En times tid efter stod hun op og tok et pulver veronal. Hun vilde sove, hun vilde gjerne sovne for bestandig, men det var ikke hennes sak.

Ut på kvelden sovnet hun, og hun våknet først ved elvetiden den neste formiddag.

116Men dermed var det også gjort.

Av dette halvannet døgn da hun lå begravet i sitt værelse som i en likkiste, husket hun siden ikke stort, der var jo heller ikke noe å huske; det var bare et stort mørke, noe hun betraktet som en dyp vanære og som hun aldri snakket om til noe menneske. Men da hun stod under dusjen inne i badeværelset, tenkte hun forundret og i grunnen takknemlig på at en så dyp vanære skulde det kanskje til for at hun omsider skulde kunne føle sig helt fri; man var bundet av alle gode ting, men med det hun nu hadde oplevd og som hadde bestemt hennes liv til idag var det bare én ting å gjøre hvis hun skulde fortsette å leve: begrave det, bryte med det, – og erobre et nytt liv.

Da hun hadde klædd sig, gikk hun ned og sendte tre telegrammer, ett til guttene hvor hun sa at hun på grunn av forretninger blev borte ennu i fjorten dager, brev følger, ett til forretningen med det samme innhold, og ett til arkitekt Egil Skram som lød:

«Kan du møte mig Carlton hotell London om fire dager.»

Ut på eftermiddagen fikk hun svar:

«Kommer.»

*

Hun var på sitt første store frie eventyr, hennes liv var blitt nytt, og hun forsøkte å ta det i besiddelse. Det var ikke så lett, merket hun. Hun gikk to dager alene i Paris og tenkte på det, men selve virkeligheten i hennes nye situasjon flyktet for henne, 117alt sammen var som en drøm. Denne mann som nu endelig også formelt var gått ut av hennes liv og som hadde hatt nøkkelen til hele hennes fremtid i sin hånd, – hvem var han? Hadde hun truffet ham? Gudskjelov, – hun hadde beviset. Gang på gang åpnet hun det dokumentet hun hadde forlangt og fått og som i vanskelig fransk formulering faktisk opløste deres ekteskap. Men det var en så underlig tanke at hun ikke kunde slippe den: I tyve år hadde hun vært bundet til en mann hun nesten ikke kjente. Hun hadde ikke lett for å huske den tiden da de levet sammen nu lenger; det var så blekt og fjernt. Hun kjente ham nok på en måte, hun kunde føle hans sinnstilstand den gang, husket hun, føle hans uro, hans tretthet både ved seire og nederlag bare fordi tingene var forbi og han alltid måtte ha noe nytt; hun visste hvordan han var, men hun kunde ikke forstå ham ut fra sig selv, for henne var han en fremmed, og som en fremmed forsvant han nu.

Alt dette, som hun tenkte og forsikret sig selv om gang på gang, var riktig og sant, og dermed skulde jo alt være klart, «alle broer brutt», fremtiden åpen. Hvorfor fikk hun det så ikke til å være glad, å føle sig fri? Hun gikk der og strevet med det og vilde føle sig lykkelig, men klarte det ikke. Og det var jo meningsløst at hun skulde tvinge sig til å være lykkelig. Gruet hun for å fortelle det til guttene? Hun gledet sig i hvert fall ikke. Og enda var det det minste at hun skulde fortelle dem at hun hadde møtt ham og at det var forbi. Det var meget vanskeligere å tenke 118på at det i virkeligheten aldri kunde være forbi nettop fordi hun hadde guttene. Hun husket tydelig at hun hadde tenkt den tanken den eftermiddagen for en evighet siden like før han reiste: hun var bestandig lenket til ham fordi han levde videre gjennem henne i sine sønner. Om han var fremmed for henne, så var guttene hennes egne, og de levde inne i hennes nerver, var en levende del av hennes eget sinn. Hun forstod at mennesker som vilde holde livets muligheter åpnet for sig, vilde avskaffe familie og sette barn bort!

Og så hadde hun telegrafert efter Skram! Hun angret det; det var for meget. Hun hadde gjort noe nesten uavvendelig. Og noe unødvendig. Hvorfor var hun ikke heller reist hjem, – så hadde hun kunnet se hvordan det gikk. Nu hadde hun avgjort det; efter det telegrammet var hun hans, måtte hun være hans. Hvordan vilde det så bli mellem henne og guttene?

Plaget hun sig selv, hadde hun overømfintlig samvittighet? Hun var i hvert fall slik, hun kunde ikke løpe fra sitt liv, og hun måtte ha det hele med.

Men det var én ting som hjalp henne: hun blev rasende på sig selv når hun følte sig redd. Det raseriet kom på henne en kveld hun som sedvanlig hadde trasket op til Sacre-coeur for å se ut over Paris. Hadde hun gjort noe galt? Hadde hun ikke vært så god en mor som hun overhodet kunde klare å være? Hadde hun ikke i nesten en menneskealder vært trofast mot en mann som skammelig bedrog og forlot henne? Hvad hadde hun skrupler for? Hvad var hun 119redd for? Hun skulde ikke ha noe av det! Hun var voksent menneske og hadde lov til å elske en mann. Hennes fremtid var like åpen og klar som utsikten hun hadde foran sig. Hun hadde ikke ødelagt noe, hverken for andre eller sig selv.

Hun tok en bil hjem til hotellet, pakket og reiste neste morgen til London.

*

London svarte til sitt rykte; den lå svøpt i tåke. Men det var ikke en kold og tung tåke, solen holdt stadig på å bryte igjennem den, den lysegrå, disige luften var noe av det vakreste hun hadde sett. Det var kjølig, hun syntes det var en anelse av høst i luften skjønt det var tidlig vår. Hun fikk et stort, hyggelig og skrekkelig dyrt værelse på hotellet, stelte det hyggelig i stand. Nede i hallen kjøpte hun en mengde blomster som hun pyntet med; derefter gikk hun ut i byen, drev rundt på måfå, kjørte på toppen av bussene, spiste middag alene i grillen og gikk i teater efterpå. Alle skrupler var forsvunnet fra henne, hun følte sig fullkommen lykkelig.

Han hadde bare telegrafert det ene ordet «kommer», men ikke sagt noe om når. Hun visste ikke om han kom med båt eller tog og hun hadde ikke lyst til å være ute når han kom, så hun holdt sig hjemme på hotellet den neste dagen. Hun hadde det ikke fullt så godt som igår; hun var rastløs og nu syntes hun på ny at dette lignet jo ikke henne, lignet hun ikke litt en høiere demimonde slik som hun gikk her 120frem og tilbake i sitt store hotellværelse, som var utstyrt med blomster, – og ventet på elskeren hun hadde bestilt? Dette var i hvert fall en rolle hun aldri hadde spilt før, bare for noen uker siden vilde hun ikke ha kunnet tenke sig muligheten av det. Nei, slik hadde hun aldri tenkt sig det. Men det var i hvert fall utrolig hvor fort hun følte sig hjemme i rollen. Det forferdet henne litt, var hun også slik at hun i grunnen bestod av mange mennesker, var det bare tilfeldig, et verk av omstendighetene, at hun var blitt som hun var? Akk nei, hun hadde visst ingen grunn til å være redd for det, hun var presis den samme. Hun var bare ute på et eventyr hun som de fleste mennesker en eller annen gang i livet. Hun spankulerte frem og tilbake i værelset, lo litt genert og snakket høit med sig selv;

«Fruen behager å vente sin elsker idag? Exciting, isn’t it? Very nice man indeed!»

Var han en vakker mann? Det visste hun ikke, men hun elsket ham. Uhyre ophisset av uro og spenning, som når man skal reise om noen minutter og tenker efter at man ikke har glemt noe, begynte hun å regne op hans egenskaper, hvordan han var. Han var ung, bare syv og tredve år, og hun var førti. Han var så ung i hele sitt vesen at hun følte sig som ung pike igjen. For han var jo i grunnen ikke så ung av utseende, han var kanskje litt liten og litt tynn i det sorte håret, han var kanskje litt uanselig slik med det samme, men for et levende ansikt han hadde, og hvor morsom og levende han var! Og han 121elsket henne! Hun hadde brever fra ham som hun ikke kunde ta feil av, og hun kunde høre hvad som var ekte, – han elsket henne! Han var en elsker. Og det var henne han elsket. Han hadde sagt det og skrevet det mange ganger at han løp ikke lenger grasat for sin kjønnsdrifts skyld; men han vilde vente på henne så lenge han levde.

Hadde hun ikke lov til å være lykkelig. Hadde ikke også hun engang lov til å bli elsket? Det var i grunnen ikke så meget mere enn det: hun trodde på hans kjærlighet. Det var deilig å være elsket. Hun hadde aldri oplevd det før, hun var for ung til å forstå det dengang hun blev gift og fremfor alt var hun altfor ung til å kunne besvare det. Nu kunde hun det, hun hadde heldigvis ikke sølt sig bort, ikke stykket sig op; nu var hun glad for alle de årene hun for sin æres skyld, på grunn av et despotisk instinkt i henne, hadde vært «trofast», – hadde funnet sig i den situasjon livet hadde skapt for henne helt til nu; skjønt det hadde vært ondt, hadde hun ikke tapt noe på det, hun følte sig så rik nu som om en formue hadde stått der og vokset med renter og renters rente, hun hadde noe å gi. Og det måtte vel bety noe? Hun syntes hun hadde sett det i alle disse årene da mennesker og skjebner i hopetall hadde passert revy for henne, at de fleste mennesker stelte sig slik at de blev fullstendig ribbet og utfattige i sitt kjærlighetsliv, ikke hadde en eneste ting å gi til slutt, – annet enn å gi sig hen – mere og mere villig, mere og mere slapt og verdiløst. Hun husket Paus i forretningen 122som alltid snakket hemmelighetsfullt og fornemt om varenes kvalité! Det var i hvert fall en nokså kvalité-løs kjærlighet som ikke bestod i noe annet enn et samleie.

Gudskjelov at de var to voksne og hele mennesker som ikke hadde jokset bort hele livet, hele evnen til kjærlighet. Naturligvis, – om han var ung så var han jo ingen unggutt, han hadde nok levd sitt liv, men hun hadde ingenting med hans fortid å gjøre, hun hadde aldri spurt ham ut om den de gangene de hadde vært sammen og hun vilde aldri komme til å gjøre det. Der var ting i hennes eget liv som hun aldri kunde komme til å fortelle ham, og fordi hun var slik som hun var selv, hadde hun imot altfor stor fortrolighet, hun blev genert over den. Det var så sjelden, syntes hun, at den var helt naturlig, og når den ikke var det var den bare flau.

Hun trengte ikke hans fortrolighet heller. Hun var overbevist. Hun visste at hvad han så hadde oplevd og brukt sitt liv til var han uspolert, hun så det på hans blikk, hun følte det på noe friskt og sterkt og samlet i hele hans vesen. Slik ungdom hos en mann som ikke var helt ung, men som hadde tatt vare på den, – den var noe verd, det var noe av triumf i den og en charme som gjorde en lykkelig. Hun var lykkelig!

Så var han så morsomt klok. Han visste alt mulig, tenkte og snakket lynende fort, kombinerte ting på en så pussig overraskende måte, forklarte så godt. Han var virkelig kunstner, og så ung han var hadde han et ypperlig navn som arkitekt. Det var dengang, 123for adskillige år siden, da de bygde om og moderniserte det huset de kjøpte til forretningen, at hun blev kjent med ham. Hvor det var morsomt å sitte dag efter dag til langt ut på kvelden og diskutere planene med ham. Og enda mere morsomt var det å se hvor ivrig han ledet arbeidet, samtidig gutteaktig og fullstendig overlegen. Hun begynte å elske ham dengang; det var en lykke og en fortvilelse som hun fordrev med arbeide. Hun hadde aldri arbeidet slik som i den tiden. Han sendte henne en forferdelig stor regning da det hele var ferdig. Han sendte den forresten ikke; han kom med den selv, og hun skulde aldri glemme hans smil, gutteaktig ertende, da hun åpnet konvolutten og så på regningen.

«Synes De jeg er dyr, frue?» sa han.

«Ja, når De sier det selv, så synes jeg sannelig det er mange penger.»

Han bare smilte:

«Ja, jeg er dyr jeg. Og særlig når det gjelder en dame som er så dyr selv.»

«Mener De at prisene her i forretningen er urimelige?»

«Nei, ikke akkurat det. Jeg mener at De setter nok en temmelig høi pris på Dem selv, frue.»

Det kunde ha virket uforskammet, men gjorde det ikke. Hvorfor? Noe i hans uttrykk, han smilte ikke lenger, øinene hans hadde et brennende alvor, og det var en ærbødighet i hele hans vesen som var den høieste hyldest hun noensinne hadde følt. Det var første gangen …

124Og hun hørte selv at hennes stemme ikke var i orden da hun svarte:

«Jeg skal sende Dem en check. Vi er tilfreds med Deres arbeide, så er det jo bare rimelig at De blir tilfreds med betalingen.»

Hun måtte le nu av sin egen flotthet.

Nu kom hun også til å tenke på at hun hadde satt «du» i telegrammet. De var jo slett ikke «dus», hun hadde aldri villet det. Tre ganger hadde han fridd til henne, – med et års mellemrum – tre ganger hadde hun svart nei og begrunnet det med at hun ikke var fri; siste gang hadde han forbannet hennes ekteskap, sagt hun var forrykt som ikke fikk det opløst, forsikret at hun skulde ikke undgå ham om han så skulde vente i ti år; siden en gang hadde han også spurt om ikke han kunde få lov til å forsøke å få rede på hvor hennes mann var og forklare ham det hele. Hun hadde svart nei, hun vilde vente, hun måtte ordne det på sin egen måte. Men alltid var de «Des», hun sørget alltid for å holde avstand mellem dem; hun visste at ellers var hun tapt. Og nu hadde hun selv opgitt den. Han kunde ikke være i tvil om hvad det betydde.

Hun husket alt dette fort, og hun var tilfreds, han kunde komme, hun hadde ikke grunn til å angre. Nå følte hun sig også forvisset om at guttene vilde forstå det hele og komme til å like ham; til syvende og sist var det jo han som ofret noe når han giftet sig med en kvinne som hadde nesten voksne barn; han visste vel godt hvor vanskelig det var – –

125Telefonen ringte.

Hun visste det var ham. Og ennu en gang følte hun sig redd, svimmel, – allikevel, allikevel: var dette riktig?

Hun tok telefonen. Jo, det var ham. Og hun blev rolig igjen straks fordi hans stemme var så kjent og grei og tilforlatelig; det var ikke spor av sensasjon hverken i den eller i det han sa.

«Goddag, goddag. Og takk for telegrammet. Det var sannelig på tide. Du har truffet ham nu skjønner jeg. Ja, alt det kan vi snakke om siden. Jeg er nettop kommet inn av døren. Når jeg har fått op kofferten på værelset og vasket av mig den verste lorten kommer jeg inn og hilser på dig. Hvilket nummer er det? Allright.»

Fem minutter efter var han der.

Hun kunde nesten ikke se ham for bevegelse. Hun brast i gråt og lo samtidig, han var hos henne straks og omfavnet henne og snakket til henne, lavt, rolig:

«Er du glad, Esther. Ikke gråt, nu er jeg her. Jeg er kommet, din tosk, du som har holdt mig borte så lenge. Jeg er her, jeg elsker dig.»

Da de nu var sammen for første gang syntes hun at hun aldri hadde visst, aldri anet at mennesker kunde gjøre hverandre så salige. Det var verd alt, det kunde aldri angres.

*

126Hun tenkte ofte siden på hvad det er mennesker husker best. Folk påstod jo at man lot de ubehagelige erindringene forsvinne, og slik var det vel. Hun samlet i hvert fall ikke på dem; men enkelte vilde ikke forsvinne fra hennes bevissthet, de var naglet fast til den; de hadde vel sin opgave – som veivisere, som advarsler, og hun syntes at når hun hadde overvunnet bitterheten i vonde, krenkende, pinefulle erindringer, da hadde hun vunnet en stor seier, da var hun blitt rikere og bedre rustet. Men de gangene i sitt liv hun hadde vært riktig lykkelig, da alt var godt, – dem hadde hun ikke distinkt erindring om. De levet i hennes erindring som noe overnaturlig deilig, nesten mysteriøst som man hverken kunde eller skulde forsøke på å definere og ha klart for sig i detaljer og rekkefølge, årsak og virkning. De tapte ikke det minste i verdi og virkelighet, de var bare som tindrende godværsdager ved sjøen: svøpt i dis. Hun husket det ordet fra bibelen at ingen kan tåle å se Guds ansikt; det var vel som å stirre inn i solen, – og lykken kunde man heller ikke slik gi sig til å stirre på, den var for blendende til det, man så den ikke, men man levde i den. Dessuten var den berusende, og man husket jo ikke så nøie det som skjedde i en lykkelig rus, visste bare at det var deilig. Men vonde ting stod der skremmende og tydelige i iskoldt lys, – og når man forsøkte å flytte dem over i mørket blev de til spøkelser. Men de vek for lykken, den forvandlet dem og tok dem op i sig slik at 127man av og til kunde takke for og velsigne hele sitt liv, hver smitt og smule.

Hun oplevde det miraklet i London. Det var alt den første dagen, de gikk jo ut i byen og om kvelden satte de sig på Savoy for å spise og drikke godt og se litt mondént Londonliv. De fikk ikke sett stort, jo hun husket at efter teatertid så hun to aldeles praktfulle kjoler, så morsomme og rike at hun avbrøt samtalen og bare stirret.

«Det er ikke vanskelig å skjønne at du har moteforretning,» sa han og lo.

De snakket litt om hver sin barndom og de var enige om at det gjennemgående var en overvurdert tid.

Han var villig til å fortelle, det virket som om han hadde lengtet efter det. Og hun elsket å høre, skjønt hun ikke opfattet halvparten av hvad han sa, hun var nettop for lykkelig til det, hun syntes hun hadde råd til å være ødsel med tiden, hun skulde nok få vite det engang, det var ikke siste gang de snakket sammen, hun måtte se på ham også, merke sig hans uttrykk, og ofte hørte hun ikke ordene fordi hun bare hørte stemmen, som var så tilforlatelig, som gav henne slik sikkerhet. Men hun opfattet da en del, hun forstod at han var litt stolt over sig selv som gutt, sine gode eksamener, at han hadde vært så flink i idrett; han hadde øiensynlig vært et uproblematisk barn helt igjennem, klar og grei gutt.

«Jeg hadde det bra, forstår du, ingenting å klage 128over for så vidt. Og du kan vite det var mye moro i en slik liten kystby, skuter og sjøfolk og bading og fisking og skøiter, mye moro. Men det var jo allikevel storartet å bli voksent menneske. Komme ordentlig til bevissthet. La mig si det slik – for ikke å si noe vondt om noen periode av mitt liv, det har jeg ingen grunn til – at guttedagene var bra, studietiden bedre, men det å bli og være voksen, – det er best.»

Hun nikket bare til det, men han forlangte mere tydelig enighet.

«Selv om du har trukket på dette utrolig dumme ekteskapet ditt er du vel enig i det?»

Hun tok sig sammen da.

«Om jeg er,» sa hun. «Jeg skal heller ikke baktale noen tid eller noe menneske i mitt liv, men jeg tror ikke det er sikkert at jeg var blitt gift den gangen hvis det ikke var fordi jeg endelig vilde bli voksen i ytre forstand selv om jeg egentlig slett ikke var det.»

Et øieblikk efter spurte han:

«Hvorfor smiler du så strålende når du tenker på det?»

«Fordi jeg er så inderlig lykkelig vel! Jeg smiler ikke av det akkurat.»

Hun la sin hånd på hans.

«Det er så utrolig deilig å være sammen med dig.»

Og det var sant, hun smilte fordi hun ikke kunde la det være, men det utrolig deilige akkurat i dette øieblikk var noe som hun aldri hadde trodd kunde skje: nu kunde hun tenke på alt som hendte da hennes far døde, uten bitterhet! Det gjorde ikke vondt lenger. 129Det hadde bare vært vondt en gang, men hennes henrykkelse nu hadde forvandlet det. Hennes lange, lange bitterhet var gått inn i hennes lykke, var en del av den; hun kunde umulig ha følt sig så lykkelig om den ikke hadde eksistert og hun nu kunde si: den eksisterer ikke mer!

Og hvis ikke hennes liv hadde vært så vanskelig i mange år, om hun ikke hadde mestret sig selv og «forsaget» og ventet, – vilde det da ha vært en slik ekstatisk rus å føle sig ganske fri og kunne bestemme over sin fremtid? Hun fikk det igjen nu, mangedobbelt.

Han snakket:

«Angrer du ikke nu på alle disse dumme årene?»

«Nei. Jeg er glad for dem. Nu har det ordnet sig på den riktige måten. Jeg har følt det hele tiden at her kunde jeg ikke bestemme selv. Jeg måtte vente og se om jeg ikke på en eller annen måte skulde få vite hvad jeg skulde gjøre.»

Han så forundret ertende på henne, – så lo han:

«Det er virkelig morsomt det der. I virkeligheten er det jo den rene og skjære overtro. Men vi kaller det sjelfullhet eller religiøsitet. Skjebnen skulde bestemme for dig. Gud skulde avgjøre det. Det var bra den avgjørelsen kom en gang da! Og når du er tilfreds over denne fremgangsmåten, så er jo alt i orden. Men overtro er det.»

«Kall det hvad du vil du. Men er det kanskje ikke rart at jeg tilfeldigvis blev nødt til å reise til Paris, at jeg tilfeldigvis satte mig der på kaféen, og at han 130tilfeldigvis kom gående da jeg måtte ha en avgjørelse hvis jeg ikke skulde gå til grunne?»

«Bevares, bevares, – underlig er det. Men det hadde altså vært fullstendig overflødig hvis du for lenge siden hadde satt dig i sving og brukt din fremragende energi til å frembringe denne avgjørelsen og svart ja til din iherdige, men stadig tilbakeviste frier. Har slike ting som skjebnen hatt noe med dette å gjøre, så er det i høiden det at den syntes du var så dum som aldri kunde bestemme dig for det riktige, at den til slutt måtte ta sig av dig. Det er jo sånne mennesker som dig som gjør det nødvendig å ha en skjebne; ellers vilde man aldri ha funnet på den. Skål for skjebnen!»

Hun hørte ordene, hun så at han smilte, hun visste at de skulde være sammen lenge, bestandig; noe mere kunde hun ikke klare å ta imot. Hvordan greide hun i det hele tatt å føre en samtale? Det betydde vel heller ikke så meget for ham hvad hun sa; det var unødvendig at de forklarte sig for hverandre. De danset også den kvelden, ja han fikk henne virkelig til å danse! Og pussig nok kunde hun det, – hun hadde vel lært det av å se på andre.

De gikk langsomt hjem til hotellet, arm i arm; det var over alle grenser deilig å gå slik i denne vrimmelen av mennesker, i disse lyse gatene og være ganske fremmed, ganske alene med det ene menneske man elsket og vite at ingen annen og intet annet angikk en.

Hennes værelse på hotellet lå ut mot gaten, men i 131øverste etasje. Det kom såvidt et lysskjær fra gaten inn gjennem gardinene. Deres egne legemer lyste, det var deilig og uten skam. Det var uten skygge deilig å vite at først nu elsket hun, først nu visste hun hvad det var. Men en gang i nattens løp tenkte hun: det er godt at barna snart er voksne; når de selv kommer til å elske vil de forstå mig og tilgi mig og vite at jeg har ikke sviktet dem, men jeg måtte leve, også jeg.

*

Den lette tåkedisen varte ved; verdensbyen var lysegrå og sval; av og til brøt solen halvt igjennem, det var som om solstrålene kom gjennem et filter, usigelig mildt, vederkvegende for nervene. Hver dag stod de på en av broene over Thamsen og stirret på disse uavbrutt skiftende sjatteringer i grått og brytningen mellem grått og gyllent som av og til, like før skumringstimen, blev til rent sølv.

«Folk hjemme aner ikke for en fin farve grått er,» sa han engang. «Man må nesten til London for å lære det. I sin art er jo det Turnerske maleri på høide med det aller beste italienske, spanske, franske – og la oss ta det skandinaviske med. Det er stille farver, dempede brytninger, men hvorfor skal det ikke være like stor kunst for det.»

Hun var opmerksom da han sa det, hun syntes det var riktig. Hun var ikke alltid like opmerksom, men hun elsket at han snakket selv om hun ikke opfattet nøiaktig alt det han sa. 132Lykken gjorde henne distré, det var så meget annet enn selve meningen som hadde betydning for henne, – lyset, stemmen hans, ansikter de passerte, den sensasjon: når hun vilde å kunne stikke armen sin inn i hans eller hånden ned i hans lomme, den følelsen, som var ny hver dag, at de gikk her i fullkommen frihet, slentret omkring i en helt fremmed verden, som ikke hadde et eneste krav på dem, som bare var til for å fremheve deres lykke, – og fremfor alt var det at det hun oplevde den første aftenen holdt sig: hun hadde ingen bitterhet mere, hun kunde tenke på alle de gamle tingene uten at det gjorde vondt, ja, hun var sikker på at om hennes stemor eller stesøstre kom til henne nu og forsøkte å late som ingenting, da vilde hun også kunne klare å gjøre det, hun skulde være både høflig og hyggelig. Så gjennemlyst av lykke var hennes tilstand nu at når hun husket det døgnet i Paris da hun syntes hun ikke kunde leve, da forstod hun det slett ikke, det kunde ikke være sant, det kunde ikke ha vært henne. Og det var bare noen få dager siden. Slik skiftet altså mennesket, mere pålitelige var ikke ens følelser. Men det var jo nettop det som betydde å leve, gudskjelov at man skiftet, at vonde ting lot sig overvinne, fordrive, og at det ikke var nødvendig å fordrive lykken. Hun syntes det skapte likesom en riktig rangordning i livet. – Hun var så optatt av mange ting, tanker, noe hun husket, noe hun så og av en stadig stille forundring over at dette var sant, – så det at han snakket blev viktigere enn det han 133sa, stemmen hans var nok, den var et pant på at hennes inderlige lykke var virkelighet.

Av og til så hun på hans ansikt når han var ivrig optatt av et eller annet. Hun var jo så fullt på det rene med at han ikke var pen; det syntes hun var morsomt og riktig. Hvorfor det forresten, tenkte hun engang; hun var jo glad og stolt over at hennes egne sønner var vakre. Hun likte i det hele tatt vakre mennesker. Men det var noe annet. Denne mannen var sort og litt tynn i håret, litt rød i det runde, friske ansiktet, hadde blå, nesten lyseblå øine, han var ikke høi og bittelite grand tykk, men allikevel smidig; ikke utpreget på noen måte; hvad var det da som hadde beseiret henne så fullstendig? Alt. Hans iver. Hans tykke, sterke latter. At blikket var så friskt. At smilet var så sundt og ungt. At han var så sikkert virkelig. Rolig. Urokkelig. Allikevel fort, frisk, levende. – Når hun så på ham slik uten at han merket det, måtte hun alltid til slutt røre ham, ha fatt på hånden hans, gå et stykke med armen i hans, – og han fikk dypere farve i blikket og avbrøt sig selv, hvad det nu var han snakket om og sa:

«Hvor du er søt, Esther. Du er kjælen som en unge. Kom så reiser vi hjem.»

– Av og til gikk de jo helt tause også, og hun syntes det var deilig; men det var ikke ofte; han likte å snakke og da skulde han også gjøre det – hvorfor i all verden skulde han ikke snakke. Hun var rørt over hans meddelsomhet, hun syntes også han var rørende når han av og til skrøt litt og triumferte over 134enkelte kolleger; det var bare morsomt. Hun kunde umulig høre på alt han sa, men når hun gjorde det, beundret hun ham på ny og på ny; det var ikke bare det at han visste så meget, utrolig meget om de mest forskjellige ting; men han tenkte så lynende fort og presist, syntes hun, var så flink til å formulere alt mulig. Han var en overlegen mann, og det gjorde henne ennu tryggere. Hun var fullstendig trygg og fullkommen lykkelig.

Han pleide å skrive en del i avisene hjemme, delta i diskusjoner, ikke bare om arkitektur, men om alleslags kunstspørsmål, om andre ting også; hun hadde jo lest det meste av det i de siste årene og syntes han skrev godt og var lynende klok, men svært utfordrende, overlegent irriterende i tonen. De kom til å snakke om det en kveld da de spiste sen middag i en Soho-kafé.

«Ja, hvad synes du om det jeg skriver,» spurte han med et pussig smil – nokså skyldbevisst.

Hun sa hvad hun hadde tenkt:

«Jo, utmerket. Morsomt og kunnskapsrikt og overlegent. Men litt for overlegent kanskje. Svært meget slik: Vi alene vite. Nokså ubarmhjertig også, nesten overflødig ubarmhjertig.»

Var han litt støtt? I hvert fall var han ivrig:

«Overflødig nei! Det kan du være skråsikker på at det ikke er. De skal ha det slik. Nettop slik skal de ha det. Små banditter og vrøvlehoder er de alle sammen. Skal jeg slå så klapper jeg ikke! Og når jeg forstår tingene bedre begriper jeg ikke hvorfor jeg 135ikke skal si det. Jeg er ikke beskjeden. Det ligger ikke for mig å sette mitt lys under en skjeppe. Jeg er ikke sentimental. Og jeg forstår ikke at det skal være noe galt i det.»

«Nei, snilde dig, jeg mener ikke det heller, jeg mener …»

Han avbrøt henne:

«Jeg er sannelig lite grand skuffet over at du ser slik på det. Du som er så liddeli grei og selvstendig. Kjedelig å få kritikk av et menneske som dig. Jeg venter bifall av et menneske som dig fordi du selv er modig og uforvrøvlet.»

«Det var nu ikke noe særlig til kritikk heller da, Egil. Jeg synes jo du skriver utmerket, og jeg synes ubetinget du skal si din mening når du først skriver. Men …

«Men?»

«Du er svært flink til å finne dårlige motiver til alt folk foretar sig.»

«Jeg finner dem ikke, jeg kan ikke undgå å se dem.»

«Det kan godt være det, Egil. Jeg tror du har rett.»

Hun var litt ulykkelig over denne diskusjonen; det var bare dumt av henne at hun hadde sagt noe, for hun hadde jo absolutt ikke rede på det, og naturligvis hadde han rett. Men for å hjelpe på det tenkte også hun noe som hun ofte siden husket, ofte, ofte:

«Jeg synes bare det må være litt bortkastet tid for dig som har ditt eget arbeide og selv er kunstner 136å beskjeftige dig så meget med hvad andre gjør. Livet er kort og kunsten er lang, heter det jo.»

Dertil svarte han, en smule trett, – men i hvert fall ikke bitter, for han smilte sitt gode smil:

«Det kan du saktens ha noe rett i. Men av og til må man jo også sørge for å få litt frisk luft.»

Hun var glad over at det var slutt med det. Det var den eneste samtalen de hadde der i London som hadde en antydning av fare og ubehag.

Hvor blev det av disse dagene? De løp avsted, de hadde ikke varighet, de var likesom utenfor tiden, korte eller lange – det visste hun ikke, men i hennes erindring blev det den lengste tid hun hadde oplevd slik i ett strekk, ikke lang som onde år, men lang som saligheten, mystisk, uten begynnelse, uten slutt – over alle tidsbegreper. Hun selv var også et annet menneske enn noensinne før eller siden i livet. Hun trodde ikke altfor stort om sin egen «begavelse», men i de dagene følte hun sig i stand til å forstå alt og forsone sig med alt, og hun sanset meget mere på disse dagene enn ellers i måneder og år, forte ting, stadig nye ting, en uavbrutt stim av inntrykk og tanker, lys, lukt, ansikter, minner; forsvunnet siden, men allikevel lagret et eller annet sted i bevisstheten. Da denne evighet var forbi begynte tiden på ny. Og den blev selv tid, den blev mindre.

Hun regnet ikke dagene da de var i London, hun hadde skrevet hjem at hun kom til å bli borte i ubestemt tid, – og det var han, ikke hun som en kveld da de på ny spiste ute, sa:

137«Ja, ja, du, – vi tar hvetebrødsdagene på forskudd, men vi må vel engang komme til det som almindeligvis går foran hvetebrødsdagene. Vi må vel med andre ord hjem.»

Han sa det rørende, bekymret som om han var redd for å såre henne.

Han såret henne ikke, det traff henne som et slag, hun blev på et øieblikk rykket inn i tiden igjen. Det kom en slik stim av redde tanker at hun ikke ante hvad hun skulde si, – og hennes uttrykk måtte ha vært forferdet, for han sa:

«Stakkars dig, – gjør det slikt inntrykk på dig! Jeg har sannelig ikke villet snakke om det, jeg har gått og ventet på dig. Men jeg tror ikke du er opmerksom på at vi nu har vært her i fjorten dager uten engang å tenke på å skifte opholdssted. Av og til har jeg inntrykk av at du er i trance.»

Hun forsøkte å le.

«Det er jeg visst også.»

«Det er deilig, det. Jeg vilde helst det skulde fortsette slik. Men for nu bare å nevne den mest banalt praktiske ting: både du og jeg har noe å gjøre.»

Hun hørte på ham, hun sa:

«Ja, det er jo sant.»

Han smilte:

«Du sier det som om du hadde glemt det.»

«Jeg hadde glemt det.»

Han ventet litt; hun merket at han så forskende på henne – som om han ikke var sikker på at han torde si det han vilde. Hun hjalp ham:

138«Bare si det du tenker på; ikke var redd.»

«Nei, du skjønner, jeg har ventet på dig med det også. Det er jo noen ting vi må bestemme. Vi må gjennem noen prosaiske foreteelser. Jeg vet ikke jeg …»

Hun hørte hvor vanskelig han hadde for å komme inn på det, men han hadde jo rett, det måtte skje og de måtte snakke om det. Hun måtte bare vinne litt tid. Hun sa:

«Du har rett. Det er bare dumt naturligvis å late som ingenting. Men la oss spise ferdig og så går vi heller hjem på hotellet, på mitt værelse, så får du dig en drink og så venter vi med å snakke om det til da.»

De spiste videre uten å si noe, de smilte bare et par ganger til hverandre, galgenhumoristisk og forlegne. Selv ikke han kan få det til å snakke i kveld, tenkte hun, litt tilfreds.

Hvorfor blev hun så overveldet av dette? Hun måtte jo ha visst det hele tiden; men det var sant, – hun hadde glemt det. Og først nu tenkte hun på at hun var jo ikke fri, hun hadde bare et papir, men skilsmisse hadde hun ikke fått ennu; de kunde med andre ord slett ikke gifte sig med det samme de kom hjem. Så intenst hadde hun følt sig fri at hun hadde glemt det. Men nu måtte der altså lyves og lyves. Hun vilde ikke og kunde ikke fortelle guttene om denne London-tiden, hun vilde ikke fortelle om den til noen, den var deres egen og den var hellig, og den skulde ikke vandre rundt i sladderen hjemme og 139frivoliseres. Så den løgnen skulde hun ta. Men hvad så? Det var ikke farlig. Det gjaldt bare en ting: å være modig. Og hun var ikke redd, hun var bare fortvilet, det var kommet så fort, så brått; det var så ufattelig at dette skulde være forbi. Det var som om hun skulde reise sig fra et måltid før hun var halvmett; hadde hun lengtet slik efter lykke at nu da hun fikk den blev hun uduelig for virkeligheten?

De gikk hjem. Hun hang tungt i hans arm; hun var plutselig så trett.

Heller ikke da de satt hjemme på hennes værelse og han hadde fått sin drink var det lett for noen av dem å begynne å snakke. De ventet vel på hverandre.

Hun hadde lyst til å klare hele situasjonen med en spøk, men hun fikk det ikke til.

Omsider sa han, med uvant stemme:

«Det er nå allikevel ikke døden på skafottet som venter oss da. I virkeligheten har vi ikke noe å bebreide oss.»

Nei, han i hvert fall ikke, tenkte hun – og blev forbitret på sig selv over tanken. Hadde hun noe å bebreide sig? Misunte hun ham, – at han var fri og alene mann som ikke behøvde å ta hensyn til et eneste menneske? Og var hun skuffet over at alle gleder kunde de dele, men de vanskelighetene som ventet henne, måtte hun klare alene? Det visste hun jo fra før, det var en gang slik, – og det var skammelig av henne å føle det minste bitterhet overfor ham fordi han kanskje hadde litt lettere forhold. Hadde denne 140lykken også gjort henne fordringsfull og urettferdig? Det skulde ikke bli sant for hennes vedkommende at hun ikke tålte å ha det deilig.

«Jeg sitter her og er urettferdig mot dig,» sa hun, «det er likesom våre veier skilles nu, for du har jo ditt klart, men jeg har unektelig noen vanskelige ting foran mig. Fryktelig dumt og urettferdig det hele, jeg har jo visst at det var slik hele tiden.»

Han gjorde henne lykkelig med sitt svar.

«Å ja; men det er nokså rimelig at du føler slik allikevel. Imidlertid skal jeg jo forsøke på å hjelpe dig det jeg kan. Det er naturligvis dine sønner du tenker på mest?»

Hun måtte jo svare, men hun tenkte samtidig: hvad kan det nytte? Det var ting der som han ikke visste og aldri kunde få vite. Om hun aldri så gjerne vilde kunde hun ikke forklare de inderligste ting i forholdet mellem henne og guttene, de som virkelig betydde noe. Folk tok bestandig slikt så idiotisk generelt, det som gjaldt for én, skulde gjelde for alle. Det vilde bli enkelt da. Men hun var nødt til å snakke om det, selv om det i og for sig var nytteløst, for hun var nødt til å fortelle ham en viktig ting som hun hadde bestemt i sin natur uten å tenke på den, som hun egentlig ikke hadde tenkt på før nu, – og som han måtte vite før det var for sent.

«Ja, du vet det,» sa hun. «Det er ikke så lett enda det burde være det.»

Hun kom ikke lenger, for han avbrøt:

141«Det forstår jeg godt. Det vanskelige er jo det at de snart er voksne. Det var ikke noen sak hvis de var små.»

Nei, det var nok sant, men det var også en slik allemannsregel. Hun sa:

«Det har du naturligvis rett i. Men du vet også at det er så mange særlige ting når det gjelder oss, – (hun grep sig i det: nu mente hun guttene og sig selv, og hun reddet det) – jeg mener når det gjelder forholdet mellem guttene og mig, fordi, – ja, jeg kan ikke si det anderledes: fordi de har vært uten far.»

«Forstår jeg godt,» sa han.

Gjorde han det? Hun fortsatte:

«Jeg forstår det i grunnen først nu selv. Fordi det gjelder nu selvfølgelig, fordi jeg må forstå det. Jeg mener at da jeg mistet mann, mistet de far. Noe var avsluttet både for dem og mig, og sammen har vi klart det, vi har fått akkurat vårt bestemte liv ut av det.»

Hun så han hørte spent nu.

«Guttene skal jo begynne sitt liv og er nettop i den alderen, og det betyr jo at de efter hvert skal si mig farvel, ikke sant? Derfor tror jeg også at de vil ta det med ro at jeg gifter mig, og jeg tror de kommer til å like dig efter hvert og alt mulig. Men det er en annen ting …»

«Hvad er det?»

«Jeg har ikke tenkt på det før nu, men allikevel har jeg visst det på en måte.»

142«Si hvad det er da.»

«Jeg kan ikke ha barn med dig.»

Nu var det sagt, men hvordan skulde det forklares? Hvordan skulde hun få ham til å forstå det? Kanskje blev det unødvendig å forklare det; det berodde på hvordan han vilde ta det. Hun så på ham. Deres øine møttes. Og hun visste med det samme at nu var hennes kamp begynt; – og hun visste samtidig at hun alltid hadde visst at det først og fremst blev en kamp med ham og om ham: for å bevare hans kjærlighet på så fortvilede forutsetninger. Ennu var de frie, ennu kunde han gå; – og efter uutholdelige lidelser vilde det hele kanskje bare bli et minne en gang? Selve tanken var uutholdelig.

Hun kunde ikke «ta» hans uttrykk, – hun hadde aldri sett det før. Skjønt hadde hun ikke det, – hos Hans, den eldste gutten, en blanding av selvopgivelse og vill forundring – som når man blir rammet uventet, uten å se motstanderen. Noe uridderlig, noe unfair.

Det gikk en evighet før han spurte:

«Hvorfor ikke det da?»

Hun var glad over spørsmålet, skjønt hun ikke begrep hvordan hun skulde klare å svare riktig. Men han gav henne en chance; hun blev i løpet av noen sekunder så rørt over det at det blev enda vanskeligere å svare; hun syntes han aldri hadde gitt henne et så dyrebart bevis på at han virkelig var glad i henne. Og allikevel var spørsmålet nådeløst, uten pardon.

«Du må bære over med mig hvis jeg ikke kan svare 143riktig klart på det, Egil. Det er slett ikke det at jeg ikke gjerne vil ha barn med dig, jeg vil det gjerne. Men hvis det hendte, da vet jeg at guttene for alvor vilde føle at de hadde mistet mig. At jeg hadde forlatt dem og sviktet dem. Og jeg synes ofte de er så altfor ensomme slik som det er. De har det jo godt, og de ytre tingene er i orden. Men jeg er redd for dem, for deres fremtid. Jeg kan saktens si mig selv at om ikke så mange årene finner de antagelig kvinner de vil elske og feste sig til, men det kan hende meget før den tid, og meget som kanskje er uoprettelig.»

Hun så på ham, hun følte selv hvor hjelpeløs hun måtte virke: betydde dette noe for ham, forstod han det?

Han så ned i gulvet. Han tendte nervøst en cigarett. Så sa han, langsomt og letende:

«Jeg forstår jo på en måte hvad du mener. Jeg tror nok jeg forstår det. Men – ja, undskyld mig, men er ikke dette svært overfølsomt? To voksne gutter, hvad? Som har en mor som dig? Jeg mener: som har vært så prektig og klart å ordne det så godt for dem.»

Hun sa:

«Du husker det at mennesket lever ikke av brød alene.»

«Ja,» svarte han fort, «det husker jeg meget godt. Men jeg tror at overflødige skrupler og overdreven finfølenhet og hensynsfullhet er ennu mere utilstrekkelig føde. Undskyld mig.»

144«Det er ikke overdreven «finfølenhet». Det er ikke noe hysterisk i det …»

«Det ordet brukte du og ikke jeg. Og det er et ord jeg heller ikke vil bruke; et hysterisk menneske kunde ikke gjøre det du har gjort. Jeg tror du snakker om ting som er realiteter for dig; jeg har bare så vondt for å få øie på dem. La oss ikke komme bort fra at det dreier sig om to gutter som begge har det godt og under ingen omstendighet kan klage på sin mor. Og herregud, Esther, jeg har vært ung gutt selv. Det er ikke så forbannet lenge siden heller, så jeg har ikke glemt hvordan det var. Selvsagt: de vil kanskje ikke like det, de vil vel komme til å betrakte mig som, ja – en intruder heter det visst her i England, og de vil kanskje komme til å tenke både ditt og datt av bitre ting en stund. Det er deres rett, og det er ikke til å undgå. Men er de så sant greie og kloke karer, så vil de ta sin realitetssans i bruk. Og når nu engang forholdene er som de er, så er de opriktig talt pokka nødt til å bøie sig for dem og innrømme dig en rett til å leve også …»

«Ja,» sa hun, «det er riktig. Men det er galt allikevel. For hør nu her: jeg kommer hjem med dig og sier: gutter, her kommer jeg med min nye mann, han er en prektig mann, og jeg elsker ham, og han vil bli dere en kamerat, det beror på dere, og dere er mine gutter som før, og jeg deres mor som før. Det er greit, og det kan gå, – jeg holdt på å si: forutsatt at det går, at ikke de er dumme, at du og de kan komme ut av det sammen og slikt. Men kommer jeg 145og sier: her er min nye mann, nu begynner jeg livet på ny, jeg skal ha barn med ham, – behøver de da å være overfølsomme for å føle det slik: her kommer mor og skal starte om igjen og avskjediger oss? Vi blir i veien der. – Kan du ikke skjønne at det er gått så altfor lang tid, det kan ikke bli sammenheng, ikke for dem, de må tvertimot føle det som et brudd, en utvisning.»

Han snakket langsomt igjen:

«Ja. Jo. Bevare oss vel. Det kan sees slik. Utvilsomt. Men. Ja, undskyld mig, det er vanskelige ting, dette her; men vi skal jo igjennem dem og får like godt snakke rett ut av posen. Og da må jeg si: la gå at der er noen realiteter i det du sier. Men det er med et mildt uttrykk urasjonelt. Du mener altså at det hele er i orden så lenge du og jeg lever som – ja, som elsker og elskerinne. Det skal ikke skjules at vi står i forhold til hverandre. Vi skal tvertimot gifte oss. Men forholdet må være kunstig sterilt, det må ikke ha frukter, vi må ikke få barn sammen. For det vil ødelegge forholdet mellem dig og dine tidligere barn, – skjønt de under alle omstendigheter vet at vi lever i det forhold som pleier å mangfoldiggjøre jorden. Opriktig talt så synes jeg det der i egentlig forstand er umoralsk. Først da blir det noe skammelig i vårt forhold. Det er unaturlig.»

Trodde han ikke at hun forstod det – og visste det? Følte han hvor motbydelig det var for henne selv å snakke om det, – og at en så vanvittig situasjon overhodet skulde eksistere mellem dem? Men her 146kunde hun jo ikke gi op, de måtte fortsette å snakke «rett ut av posen», som han sa. Utrolig å sitte slik og snakke bokstavelig talt for sitt liv, med risiko for hennes egen og for hans og for hennes barns skjebne, – om en times tid var kanskje det hele avgjort, og hun ante ikke hvordan og hvad til; for om de tilsynelatende diskuterte nu, saklig og betraktende, så blev det vel til syvende og sist noe annet som avgjorde det.

Hun sa:

«Du synes jeg snakker urasjonelt. Og du synes det er umoralsk. Tror du ikke jeg også synes det egentlig? Men noe kan jeg nu allikevel si til mitt forsvar. Nettop noe riktig rasjonelt. Menneskene har jo nemlig rasjonert barnefødsler. Og det har de vel ikke bare gjort av økonomiske grunner. Som oftest nokså sjofle grunner – antagelig. Men ofte respektable også. Det er jo en ting å sette nye mennesker inn i verden. Det er noe mere enn å ha et erotisk liv. Det føler alle, og alle handler efter det, ikke sant? Og motivene er vel forskjellige nesten for hvert tilfelle. I mitt tilfelle er de altså det jeg har nevnt. Slik kan det også være. Jeg synes det er fortvilet, Egil. Og jeg er skamfull. Men slik er det nu engang. Og jeg synes ikke du kan si at det er urasjonelt eller hysterisk eller noe slikt. Jeg er sikker på at jeg føler riktig.»

Han ventet lenge før han svarte på det. Og det var ikke vanskelig for henne å høre hvor han syntes det var ulystelig å snakke mere om det.

«Man kommer jo så lett til å bruke dumme og gale ord,» sa han. «Jeg vil jo slett ikke beskylde dig for 147å føle hysterisk eller umoralsk hverken når det gjelder dette eller noe annet. Du er i orden, det vet jeg, og for dig er dette riktig, det er jeg viss på. Men jeg kan altså ikke riktig få det til å rime. Jeg synes det er meningsløst og, – ja, la mig like godt si det som det er: jeg synes det er oprørende. Det er da faktisk å voldta livet. Og jeg mener at hvor vanskelig forholdene kan arte sig mellem mennesker, så må man stri det igjennem og la livet få sin rett. Men det nytter vel ikke stort for mig å sitte og filosofere over det? Jeg tror ikke at noen av oss kan overbevise hverandre med våre argumenter, tror du?»

«Nei, kanskje ikke; men hvad så?»

«Ja, hvad så? Skal ikke jeg opfatte det du har sagt mig som en beskjed fra dig, en beslutning, som du er trist over kommer litt sent, men i hvert fall ikke for sent?»

Hun kunde såvidt svare:

«Jo.»

«Men kan du vite så sikkert at det ikke er for sent?»

«Jeg skal nok klare det.»

«Nå ja,» sa han. «Men da er jo situasjonen enkel. For du stiller mig et valg. Enten et barnløst ekteskap med dig. Eller ikke dig i det hele tatt. Blir det ikke nøiaktig slik?»

Hun holdt på å briste i gråt nu, – og nikket bare.

Han merket visst ikke hvor medtatt hun var, men han gjorde allikevel smerten kort.

«Ja, kjære Esther; det er jo ikke våre ufødte barn 148jeg er glad i; det er dig jeg elsker; så jeg får finne mig i det. Jeg får finne mig i det.»

«Takk,» sa hun, men orket ikke se på ham.

«Og om det kan trøste dig, så lover jeg også at jeg skal forsøke, jeg skal forsøke av alle krefter ikke å bli bitter over det. Jeg håper det skal gå, for jeg tror ikke det er noen behagelig tilstand å være bitter. Jeg egner mig visst ikke for det.»

Hun kom aldri til å glemme ham at han klarte å ta det slik; hun hadde aldri vært mere taknemlig. Nu hadde hun vunnet en seier, hun som kvinne, men hun visste ikke om hun var glad for den. Det gode var i grunnen bare at en fare, en trusel forsvant, en ulidelig pinefull spenning opløstes. Hun satt ganske stille mens ingen av dem sa noen ting og kjente hvordan en nesten forundret ro strømmet tilbake i hennes vesen; det var litt skamfullt, men det var godt.

Senere lå de sammen og kunde såvidt se hverandre i lyset fra gaten gjennem gardinene; de snakket ikke. De hadde sin kjærlighet, heftig, som om de hadde vært fra hverandre lenge, som om en av dem hadde vært syk og var reddet fra døden, en kjærlighet mere brennende og deilig enn noe hun hadde oplevd i denne skjønne tidløse tiden, dette stykke evighet. Men deres kjærlighet nu i natt, den hørte tiden til, den var hektisk og skapt av et dypt, såret behov for å glemme – hvad de nettop hadde snakket om og den fremtid som ventet dem. Og hun visste at deres tanker, nu da de lå ubevegelige og tause ved 149siden av hverandre, gikk hver sine veier og skapte en avstand mellem dem som ingen av dem kunde måle nu. Hun forsøkte å gjette hvad han tenkte, blev skremt av hvor umulig det var, kastet sig inn til ham, kysset hans ansikt, armer, bryst som om hun skulde miste ham, skulde trygle ham om å bli hos henne. Rolig drog han henne ned til sig og la henne i sin arm.

«Du skal være rolig,» sa han. «Du må ikke være redd. Vi skal være sammen.»

Det var deilig; denne hennes angst, denne første bitre ensomhet som kom mellem dem skapte en ny oplevelse og hun visste hvad den var: det var den som gjorde vellyst til vellyst, det var den som kunde gjøre mennesker til erotomaner: rendyrke det som to hadde felles i en verden hvor de ellers var så redningsløst alene. Slik hadde det ikke vært før og lykke var det ikke, det var noe utenom ondt og godt og kanskje det eneste som skulde bli tilbake av den tidligere lykken hun hadde oplevd i noen få dager?

Han sovnet omsider. Hun blev liggende våken. Nu da hans bevissthet var utslettet for noen timer var hun helt alene, – hun som i en lang tid ikke hadde visst hvad ensomhet og angst og uro vilde si. Noe utrolig og ufattelig i det fikk henne til ennu en gang å anstrenge sin tanke, hun måtte forstå det, se sammenhengen i det. Men hun kom ikke noen vei, hun visste bare at det måtte være slik, hun kunde ikke begynne fra nytt av som om ingenting var hendt 150og late som om hun ikke hadde sine voksne barn. Det var jo en kollisjon: Mellem hennes inderlige kjærlighet til disse guttene som hadde vært innholdet i hennes liv inntil nu, som hun kjente ut og inn og var bundet til uløselig med så ømme, hemmelighetsfulle bånd at ingen annen enn hun og de kunde forstå det, – og så hennes kjærlighet til denne mann som lå ved siden av henne og som hun nu visste var den mann hele hennes forsømte, innestengte kjærlighetsliv hadde tørstet efter, – kollisjon mellem to slags kjærlighet som livet hadde gitt henne og som begge måtte leve. Så ofret hun litt av dem begge for å få beholde dem begge. Kunde det føre frem? Var det ikke bare feigt? Måtte det ikke til slutt ødelegge alt?

Hadde hun kunnet gjøre det anderledes? Når hun så tilbake på det nu her hvor hun lå på et hotellværelse i en verdensby med sin «elsker», – så det slik som hun kunde se nu uten å huske: det var i hennes bevissthet hver fase i hennes liv, med hver sitt lys, hver sin stemning, – så syntes hun at alt var skjedd utenom henne, hun hadde jo i grunnen intet gjort og intet kunnet gjøre, det var som i en drøm hvor forvirrende ting skjer og ikke lar sig avverge, og man er hovedperson men kan allikevel ikke foreta sig noe. – Hit var hun kommet, dette var hennes liv; hvad hadde hun egentlig villet av det? Var ikke hun og hennes liv to forskjellige, to nesten fiendtlige ting?

Hun kjente følelsen fra før og hun visste den var 151farlig, for om den var aldri så riktig forandret den ikke det ringeste i hennes ansvar og tok ikke bort det minste av hennes byrde: hun måtte selv bestemme og hun måtte selv stå inne for det som hendte henne, fra den første til den siste dag. Hun måtte stå op i morgen og hun måtte reise hjem om noen dager, hele sitt liv bar hun med sig og nye ting skulde komme til.

Og andre menneskers liv var innvevet i hennes. Om hun og alle mennesker var aldri så ensomme – hvad hjalp det? De kunde ikke trekke sig tilbake til sig selv allikevel fordi de engang hadde trangen og evnen til å elske og fordi kjærligheten overvant ensomheten, kanskje bare for en stund, men derved hadde de blandet vesen. Det var gjort. Hvad nyttet det henne å tenke. Hun kom ikke lenger.

Hun husket sitt fortvilelses og fornedrelses døgn i Paris. Det lå langt tilbake, det lå en evighet imellem. Men nu var hun der igjen. Hun var skamfull og følte sig fornedret. Hvorfor skulde hun ikke nu være i stand til å gi sig selv helt og uten angst? Hvorfor hadde skjebnen nektet henne da hun var ung en kvinnes hele og fulle lykke, – så enkel som den var? Eksisterte den kanskje ikke, – uten som et fantom, en ekstase, en plutselig lykkelig glemsel, og aldri som en tilstand? Hun var i hvert fall langt fra den nu; – nu var hun der hvor hun så ofte hadde vært: hun ønsket bare at hun ikke måtte bli til ulykke for dem hun elsket og for sig selv at hun måtte bli forskånet for altfor dyp vanære – og i hvert fall ha kraft til å bære den.

152Hun lå og lyttet til nattelivet ute i verdensbyen og syntes trett at også det var drømmeaktig, nu som dengang i Paris: dette uoverskuelig myldrende liv hvor alle mennesker fullbyrdet sin skjebne lovfast som stjernenes vandring, – og her lå hun og stirret på sin og kunde slett ikke tyde den.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.