[Del I, kap. 5]

153Hun kom hjem med båten tidlig en mandag morgen. De var blitt enige om at de ikke skulde reise sammen hjem; han hadde tatt toget og var vel alt fremme. Begge guttene var på bryggen; hun så dem alt da båten var et langt stykke fra land. Hun begynte å skjelve og fikk tårer i øinene. Var det fordi hun var redd eller fordi hun var rørt? Hun visste bare at det gikk ikke an å være så svak; hvordan skulde det gå henne hvis hun ikke kunde klare sig bedre? Hun vebnet sig med et tilsynelatende likegyldig uttrykk, travlheten kom henne til hjelp, hun hadde stor bagasje og skulde gjennem tollen. Efter å ha hilst på guttene satte hun dem i sving med å hjelpe sig, de bar på håndkufferter og hattesker, nede i tollrummet var det mange mennesker så de kom ikke i snakk.

Men omsider kjørte de.

Drømmeren var som sedvanlig lukket, men hun visste jo av god erfaring hvor lite det betydde, han var der allikevel, med hele sin opmerksomhet, spent, følsom; hun så fort på ham og tenkte at han visste med sine nerver mere enn de fleste mennesker med 154sin erfaring; han var et barometer; og hun følte at alt nu hadde han registrert hennes uro. Hun syntes han var blitt forandret i uttrykket, mere voksen på denne korte tiden; det mørke, alvorlige ansiktet med de brennende øinene hadde mistet enda noe mere av det barnslige, runde, rørende bløte i linjene, denne fine blandingen av gutt og mann som hadde vært så ufattelig vakker hos ham; han var blitt litt tynnere, trekkene hadde festnet sig; om nesten ingen tid var han voksen mann. Men nu da de satt i bilen og deres blikk møttes, smilte han, litt genert og smilet var det samme, varmt og vakkert og så forunderlig vist. Han satt bent overfor henne på klappsetet og strøk henne over hånden. Han sa ingenting.

Men Hans begynte å snakke. Var stemmen hans så dyp? Hun så fort på ham også. Hun var vel ikke forundret egentlig, men hun måtte ha glemt at han var så voksen, hvad var det som alt hulte ut kinnene hans og levet så lysende intenst i hans øine? Han satt ved siden av henne og la armene om hennes hals som om hun var en ung pike og snakket løs.

«Så dette kaller du en kort forretningsreise, mor! Jeg kaller det en grundig ranglereise, jeg. Vet du hvor lenge du har vært borte, mor? Over en måned, nesten fem uker! Og du som bare skulde ta dig en svipptur til Paris for å forsyne byen med spradekjoler!»

Hun måtte vinne tid og sa:

«Synes du kanskje jeg har reist for meget i mitt liv?»

155«Neida, neida; bare savnet dig, forstår du vel. Nå skal du pinedød få lov til å fortelle til gjengjeld. Du skal vel ikke på kontoret i formiddag? Det forbydes av Harald og mig, ikke sant, hvad?»

«Jo, det tillates ikke. Vi har lagt planer for denne dagen.»

«Og hvad går de planene ut på da? Dere skjønner jeg bør jo ubetinget vise mig i forretningen.»

Hans:

«Ikke tale om! Du skal få lov til å bade og stelle dig, kanskje hvile en times tid. Derefter skal vi ha bodega. Vi har undersøkt kjelleren og funnet noe fin-fin gammel visittportvin, som vil gjøre sig storartet idag. Og klokken tre skal vi ha festmiddag; menyen er så god som Norge kan skaffe den på denne årstid. Og hvor storartet det enn er i Paris og i London så håper jeg du innrømmer at mat har vi i dette store, folkefattige land, mor? Du får ikke lov til å gå i forretningen.»

«Nei, nei, så får jeg la være da.»

«Briljant. Vi har andre overraskelser til dig også.»

«Nå da? Kom med dem nu med det samme like godt.»

«Ikke tale om. Dette er en planlagt dag, – i motsetning til de fleste andre. Det er jo allikevel ikke hver dag mora vår, lederen av den strålende verdens forretning, kommer hjem fra det store utland.»

Hvad gikk det av henne nu i det siste? Hun hadde da aldri i sitt liv hatt «lett for tårer»; – nu blev hun så altfor ofte beveget og måtte kjempe med tårene. 156Det var som om hun var blitt gammel, men hemmeligheten var vel den at hun hadde gitt sig over til følelsene nu, og de var despotiske fordi hun så lenge hadde fornektet dem, nu var hun overgitt til dem på nåde og unåde. Hun forsøkte å si sig selv at det gikk ikke an å la alle ting gå så inn på sig, hun var et voksent menneske, og det var da vel ikke så overveldende at hennes egne sønner var søte og rørende når hun kom hjem efter sin første lange reise. Men hun gjennemskuet jo selv sitt enkle trick; kunde hun ta hver ting i sitt liv for sig selv, var det ingen fare med dem; men de var vevet inn i hverandre, og hun var ikke mange mennesker, hun var bare ett og skulde forene og styre alt det som nu fylte hennes sinn og hennes liv.

Hun ønsket det ikke anderledes, det var umulig, hun måtte følge sitt eget liv, men da hun nu så huset sitt borte i gaten, det lå like i solskinnet, og noen sneklatter brånet ute i haven, da tenkte hun, syk av savn, på den trygghet som hadde vært i hennes liv like til nu. Det rolige, store huset var et symbol på den. Hun følte det som om hun ikke hadde noen rett til det mere, hun var ute over den tid i sitt liv som hadde gitt henne det.

Chaufføren og guttene bar hennes bagasje inn. Hun blev stående en stund på fortauet, hun så på huset, haven og på sine sønner, hun la merke til hvor smidige og sterke de var, hvor sunde de så ut, også Hans, skjønt han virket eldre enn sin alder, hvor selvfølgelig sikre de var i sine bevegelser, i hele sitt vesen; 157hun hadde vel selv gitt dem noe av denne sikkerheten, blandt annet fordi hun hadde gitt dem dette hjemmet som var deres like meget som det var hennes, et sikkert pant på deres fellesskap, – deres eget og ingen annens. Hvordan kunde noen mene at det hun følte her var hysterisk. Det var en følelse, men følelser kunde vel være like reelle som ting, likefrem til å ta på. Og det hun følte nu var reelt, alt som skapte følelsen hadde hun foran sig der hun stod på fortauet: huset, guttene som bar hennes tøi, deres forte, sikre, lykkelige bevegelser, hjemmet som ventet på dem alle tre, hjemkomst, festmiddag … Hvordan skulde hun kunne klare å forandre noe av dette, komme til sitt hjem for å ødelegge det.

Forkommen av tretthet og ruelse gikk hun inn.

«Reisen har tatt på dig, mor,» sa Hans. «Du trenger et bad og hvile og …»

Hun stod der i hallen og blev møtt av varmen i sitt hjem og hadde det kvalfullt på grunn av alt dette som før bestandig hadde gjort henne glad, og denne rådvillhet blev plutselig til en ustyrlig irritasjon. Før hun fikk tenkt sig om hadde hun sagt det:

«Hans, det er snildt av dig alt sammen, men tenk om du husket at jeg er et voksent menneske som kan bestemme selv hvad jeg skal gjøre.»

Gutten så ut som om han fikk et slag på munnen. Hun orket ikke se på ham, hun orket ikke gå inn i stuene; uten et ord gikk hun ovenpå og begynte å dirigere stuepiken. Hun hørte Hans plystre forlegent, – denne guttevanen når en situasjon var ubehagelig 158og skulde klares for enhver pris! Men drømmeren visste vel alt at han hadde hatt rett da han registrerte uro og uvær. Han var visst aldri «skuffet», han levde på et annet plan, men hadde det vel ikke bedre der?

Imidlertid gjorde hun som Hans hadde sagt: tok sig et bad, og da hun efterpå la sig, sovnet hun øieblikkelig. Det lille øieblikket da hun kjente søvnen kom, var godt: det var som å synke i en avgrunn og forsvinne fra alt.

Hun hadde vel sovet til langt på dag om ikke Hans hadde vekket henne. Han stod ved hennes seng og smilte genert ertende:

«Nu står vinen på bordet, mor, og nu er du ikke trett og sinna lenger.»

Hun reiste sig straks, klappet ham på kinnet og sa:

«Nei, jeg er ikke sinna og var det ikke heller. Men jeg har vært sjøsyk, forstår du. Jeg skal bare stelle mig litt, så er jeg nede om fem minutter.»

Mens hun gikk og klædde sig tenkte hun noe som forekom henne selv å være besynderlig. Var det fordi hennes forhold til Egil var umoralsk at hun var redd? Nei, for det var ikke umoralsk, det var hennes første hele, opriktige, lykkelige erotiske følelse, hun kunde vedstå sig det overfor Gud og mennesker med glans og glede. Efter det hun forbandt med moral var hennes ekteskap, som hadde gitt henne disse to guttene hun elsket, langt mere umoralsk, virkelig umoralsk, for hun kunde ikke lenger være i tvil om at hun hadde giftet sig – ikke av kjærlighet, men av fortvilelse. Men den gang visste hun det ikke, forstod 159det ikke, – fordi hun nesten ikke visste noen ting om sig selv. Hvad betydde så til syvende og sist moralen i hennes liv, i andres liv? Hun handlet galt da hun var uansvarlig og hadde fått undgjelde for det i all den tid som var gått siden da. Nu var hun ansvarlig, voksen og handlet riktig, moralsk, – og allikevel blev det galt fordi det kolliderte med hennes tidligere liv. Var tilværelsen så karrig, hang alt i ens liv så uløselig strengt sammen at det var umulig å begynne på ny uten å føle sig som en forbryter? Og var dette ophøiede som het moral bare noe som man kunde si sig selv, men som allikevel ikke gjaldt og hjalp det ringeste så snart den ikke passet med de ytre forholdene man levet i eller når den kolliderte med andre ting som også var riktige for en?

Det var besynderlig å streve med disse tankene; hun følte det som om hun angrep selve verdensordningen, – hun som alltid syntes hun hadde hatt den ene plikt å klare sitt eget liv så godt hun kunde og aldri, det hun kunde huske, hadde tenkt ut over dets grenser.

Nei, det var ingen hjelp i å tenke slik, det gjorde bare det hele enda mere vanskelig. Hun følte sig så tilfluktsløs nu som aldri før i sitt liv. Hadde hun for bare en uke siden oplevd en lykke så ekstatisk at den virket tidløs? Nu syntes hun at det var et lumpent og karrig liv som tvang henne inn i en slik konflikt mellem kjærlighet og kjærlighet og presset alt mod ut av henne.

Men hun måtte være modig. Hun måtte fortelle dem det hele nu straks, og hun måtte treffe Egil nu 160i eftermiddag og fortelle at det var gjort. Kanskje vilde alt være godt om noen timer, kanskje var det bare litt besluttsomt mod som skulde til, – som når man gruet for tannlægen og var så tindrende lykkelig når man gikk derfra.

Hun hørte selv hvor tungt hun gikk i trappene. Mon hun så trett og gammel ut? Egil pleide å si at hun så ut som om hun ikke hadde noen alder …

«Nu ser du jo likefrem strålende ut, mor,» ropte Hans. «Den blå kjolen der er fin, blått er i det hele tatt storartet for dig. Og vi er i det hele stolte over å ha en så ung og vakker mor.»

Han stod lang og slank, med et usikkert smil og skjenket i glassene. Drømmeren var også blitt snakksom. Han stod ved enden av det ovale bordet, og hun kunde se han hadde stelt sig for anledningen, håret hans, som pleide å være uryddig, var sirlig børstet, og han hadde sin fineste blå dress på sig; han så nesten ut som en konfirmant.

«Du kan tro vi har gledet oss til denne portvinen, mor. Fin-fin bodegatime; selv jeg skal ha et par glass enda jeg bare går i annet gym. Det var liddeli trist da du var borte, likesom noe ikke var riktig i orden her, men så har man altså en slik gjensynsdag å glede sig til. Dette er en stor dag.»

Hennes mod sank igjen. Hvad skulde hun si? Hun tok glasset og skålte med dem.

«Er dere virkelig så glade over å ha mig hjemme igjen?»

«Ja,» sa Hans. «Vi har funnet ut det, Harald og 161jeg, at du er den likefrem ideelle mor. Vi har visst i grunnen aldri sagt dig det. Men nu sier vi det altså.»

Hun satte sig. Hun kunde ingenting si. Hun smilte tomt, drakk igjen og sa:

«Takk skal dere ha, Hans og Harald. Dere må tro at jeg har nok lengtet efter dere, jeg også.»

Da sa Hans:

«Vet du det at Harald har en – ja, en teori, om du vil?»

«Nå da?

«Han tror at grunnen til at du blev så lenge borte er den at du har truffet far.»

Hun følte at hun blev skyllende rød av forvirring, men så øinet hun plutselig redningen der. Hvorfor hadde hun ikke tenkt på å begynne med å fortelle det som hun jo under alle omstendigheter vilde ha fortalt. Der var jo begynnelsen. Og det var ikke lenger mulig å undgå å gjøre dem til sine fortrolige, så vanskelig hun enn syntes det var. Selv ikke med dem hadde hun kunnet få det til å snakke om sig selv.

«Så det har Harald gjettet,» sa hun og forsøkte å smile. «Ja, det er riktig det. Jeg traff ham i Paris.»

Og nu kom den utrolige replikk fra Hans. Han så triumferende på Harald og sa med et så strålende lykkelig uttrykk i ansiktet at han plutselig virket som et barn:

«Det var altså riktig. Og teorien går videre ut på at dere har reist sammen, hatt nye hvetebrødsdager, om du vil, og nu er dere forsonet og gode venner, og far kommer hjem!»

162Et øieblikk følte hun hans blikk forskende på sig, men enten var hennes uttrykk stivnet, ikke til å tyde, eller også var han så optatt av sin egen tanke og så fylt av sin lykkelige stemning at han intet forstod, for han fortsatte:

«Og jeg på min side har også en flott familiebegivenhet å opvarte med; jeg har nemlig forlovet mig!»

Da blev det lynfort klart for henne at nu var situasjonen så umulig, så absurd at ingenting kunde reddes ved hensynsfullhet og forsagthet. Målet var fullt, hun kunde ikke lide mere, kunde ikke komme til å føle sig dypere forkommen, og fortiet hun nu det ringeste av sannheten, vilde det bare bety at hun kom til å seigpine sig selv og til slutt bli det ynkeligste av alt både overfor den mann og disse guttene som hun elsket.

Hun husket aldri siden hvordan hun fikk sagt det, hun følte det som om hun var bedøvet. Hun husket bare at hun begynte dumt, høitidelig, forretningsmessig med å gratulere Hans med forlovelsen, – hun hørte selv hvor det lød stivt, som til en fremmed. Og hun husket at et eller annet sted inne i sig fortvilte hun også over det: at hun ofte uttrykte sig slik stivt, reservert, fjernt, selv når hun følte varmt og umiddelbart; det var ikke bare nu. Så stirret hun stivt på det lange spede bjerketreet ute i haven og fortalte det. Hun så treet svaie i vårvinden, yndig, grasiøst, med en usigelig lykkelig frihet, det minnet henne vagt oin hennes egen tidlige barndom, det virket som et akkompagnement og spaltet hennes bevissthet slik at 163det blev mulig for henne å snakke ut. Men siden husket hun intet av hvad hun hadde sagt, hvordan hun hadde formet det, – hun husket bare treet og sine vage stemninger.

Det hendte et mirakel med henne mens hun fortalte, for da hun var ferdig, var hun ikke lenger redd, ikke engang spent. Hvad kom det av? Hun kunde ikke forklare det. Hun syntes efterpå, når hun tenkte på det, og hun gjorde det ofte, at det kanskje måtte komme av at treet og vårluften og det tynne solskinnet der ute hadde suggerert henne til å tro på noe fritt og lykkelig, noe mildt, et liv med mange muligheter. Og da hun var ferdig, da visste hun at hun hadde fortalt noe som var uavvendelig, det var en gang for alle skjedd, med eller mot hennes vilje; og det som videre skulde skje, det fikk komme. Hun skulde ikke si noe mere, ikke foreta sig noe mere; hun så ikke engang på guttene; hun vedblev å stirre ut i luften, på treet og solskinnet.

Men hun blev allikevel nødt til å si noe, for guttene sa intet.

Hun spurte rolig, forretningsmessig:

«Har dere ingenting å si mig?»

Hun så på dem; de så hjelpeløst på hverandre.

Hjelpeløst; men de var heltemodige.

Hans begynte. Han snakket lavt, som om de var i en sammensvergelse.

«Du vet vi synes vel begge to, jeg gjør det i hvert fall, at det er litt trist, en skuffelse. Jeg syntes jo at Haralds «teori» var svært fantastisk og romantisk, 164men jeg begynte sannelig å tro på den. Og første ledd stemte jo så godt. Men det er all right allikevel. Det skulde bare mangle, mener jeg.»

Å, den lille, voksne mann! Men hun skulde ikke være rørt nu, hun skulde få det klart. Hun sa:

«Jeg visste vel det, barn, at dere ikke vilde like det. At dere vilde bli skuffet. Og jeg kan ikke forlange noen glede av dere – på mine vegne likesom. Det eneste jeg ber om er at dere vil forsøke på å forstå det og ikke bli fiendtlig overfor ham. Mig kjenner dere jo, og jeg er og blir den samme overfor dere som jeg alltid har vært. Men han er ny, og det kan vel bare så altfor lett bli til det at dere betrakter ham som fienden. Og det er ikke rettferdig.»

Det var fremdeles Hans:

«Nei, gubbevars, det vilde ikke være rettferdig. Det er altså slik at vi ønsker dig alt godt i denne verden, og vi elsker dig hvad pokker du så synes du må gjøre. Søte mor, alt all right, men det er jo ikke fullt så greit det andre da, vet du. Vi kjenner ham jo ikke. Å få en stefar likesom, det er ikke så greit slik med det samme. Si mig, skal dere bo her eller hos ham eller hvordan har dere tenkt det? Undskyld et slikt praktisk spørsmål.»

Hun blev forferdet over spørsmålet; måtte hun alt nu rykke ut med denne hemmeligheten mellem Egil og henne? Hun sa det, kunde ikke la være:

«Vi har tenkt det eneste riktige var at vi begge opløste våre hjem, sammen kjøpte et nytt hus og likesom tok fatt helt fra nytt av. Så blir det hverken den 165følelsen at han bryter inn hos oss eller vi hos ham. Og for at dere skal føle dere helt frie og selvstendige overfor ham, har jeg tenkt at jeg vil gi dere noen penger, misforstå mig nu ikke slik at dere tror jeg forsøker på å kjøpe dere; det er bare for at det skal være greit og dere ikke skal føle dere avhengige av ham – som en slags far og formynder.»

Hans igjen:

«Det er snildt av dig, mor. Så vi skal bryte op herfra. «Se alt skal vorde nytt.» Ja, det er kanskje best det.»

Ennu hadde drømmeren ikke sagt et ord. Men han var ikke fraværende heller; hun følte hele tiden hans øine på sig, forskende. Nu sa han plutselig:

«La ham heller være «innbryter», mor. La oss bli her. Om noen år er både Hans og jeg ferdige, og da skal vi vel ut allikevel. La oss være her så lenge.»

«Ja, men jeg tror ikke han vil like å føle sig som «innbryter».»

Hans:

«Vi skal motta ham med åpne armer bare vi kan få være her.»

Hun sa forundret:

«Men Hans, – jeg synes du nettop sa at du trodde mitt forslag var det beste.»

Nu reiste drømmeren sig og gikk ut på gulvet. Stemmen hans var dyp og underlig voksen:

«Har du ikke opdaget det, mor, at Hans er en idiot fordi han er snildere enn han har anledning til å være. Han er gavmild med ting han ikke har. Men det er 166ikke jeg. Jeg vil til og med gjerne beholde noen av mine ting, jeg. La oss få lov til å være her.»

Hvor fikk hun denne underlige ufølsomhet fra? Det de bad om var jo det rimeligste og mest rørende av alt, og for et par måneder siden vilde det for henne selv ha vært en utenkelig tanke at de uten videre skulde bryte op fra dette hjemmet som var hennes stolhet. Men nu måtte hun ikke gi sig, hun kunde klare å si nei nu, denne nesten apatiske tilstanden var jo som en uventet gave. Hun sa:

«Det blir umulig, Harald, for han vil ikke. Forsøk å forstå ham også. Han synes jo på sin side at situasjonen er minst like så vanskelig som dere synes den er. Og jeg står likesom midt imellem og skal ta hensyn til begge kanter.»

«Mor har rett.» sa Harald, og nu var hans stemme bitter, «hun sier det ganske enkelt slik som det er. Hun står midt imellem nu. Midt imellem oss og en mann som vi ikke kjenner. «Se alt er blitt nytt.» Ingenting å gjøre med det.»

Dermed var jo det avgjort, og hun forsøkte å være glad ved tanken på at hun kunde fortelle Egil det i eftermiddag, men hun fikk det ikke til. Det var ikke sagt et bittert ord, hun kunde nu innbille både sig selv og ham at alt var i orden, det gikk så glatt og pent, og det var jo sant; i de fleste familier vilde man nu ha oplevd stor scene, utskjelninger, gamle forurettelser, hver eneste vond ting gjennem mange år vilde vrimlet gjennem luften. Det hendte ikke her, det undgikk hun. Hvorfor? Fordi guttene var to 167fine mennesker. De var ikke redde for å si sin mening, men de visste hvor vanskelig det var å mene noe riktig. De var tause som hun var taus engang i skumringstimen for mange år siden. Visste hun like lite om deres følelser nu som den gang om hans? Og de om hennes? Fantes det et uslere vern i denne verden enn å være stolt? Nei, hun kunde ikke triumfere og hun kunde ikke være glad. Men hun hadde en trett følelse av å ha gjort sin plikt.

Det blev middag. Den festmiddag som guttene hadde gjort i stand. Det lot sig ikke endre, de gikk til bords, så på blomstene og glassene, drakk moselvin og rødvin, spiste fire retter mat, – og kunde ikke snakke. Det var ekstra pinlig med piken, som ikke kunde skjule sin forundring, hun hadde naturligvis tatt del i guttenes forhåndsglede og så at de satt der nu, visne og forlegne.

«Skål, mor, og velkommen hjem igjen,» sa Hans og forsøkte å smile.

Så skålte de, og efterpå hadde de ingenting å si.

Drømmeren begynte å snakke litt om skolen.

Han skulde op i tredje gymnasium til høsten.

«Og jeg skal få finere artium enn Hans fikk,» sa han.

«Det håper jeg da inderlig,» svarte Hans. «Jeg har aldri vært flink på skolen.»

«Jaså, har du ikke det? Du var overlegent flink helt til du kom op i siste gym, min kjære bror. Men da begynte du å utvikle dig for fort og blev distré.»

168«Distré?» spurte hun for å si noe.

Og drømmeren svarte:

«Hans er adskillig klokere enn mig, det er ikke det. Men han er også meget snildere og generøsere og stoltere. Han er så råflott at han til og med fornekter det han selv vet og forstår, når han synes at det anstår sig en gentil mann. Tror du en slik fyr kan lese lekser når verden begynner å stille fordringer til hans redebonne gavmildhet?»

Hun så at Hans blev blussende rød og sint. Han sa, stille forbitret:

«Hvis ikke du lar være å snakke om mig, Harald, så går jeg fra bordet.»

Harald sa lavt:

«Jeg skal ikke si noe mere.»

Men efter et par minutters pinlig taushet, hun hadde et øieblikk følelsen av at hun måtte springe i luften av nervøsitet, løftet Harald glasset sitt, så bort på sin bror og sa med et smil som var prøvende, redd og så fullt av vennskap og varme at det virket overveldende vakkert på henne:

«Skål, Hans.»

Hans fikk noen forte, nervøse rykninger i ansiktet, tok glasset og så på broren, genert takknemlig:

«Skål, Harald.»

Selv så hun ned da de skålte. Hun klarte ikke å se på dem. Det var for intimt det hun så; det var deres eiendom. Og det var hennes dom. De hadde intet sagt, men intet kunde si mere enn deres vesen nu. Var alt noe nytt begynt? Hadde de alt opgitt henne, 169– uten selv å vite det? Hun skulde erobre dem tilbake! Det skulde ikke gå som de nu trodde, – og måtte tro.

Så var de tause igjen. Men da de spiste dessert, sprang Hans plutselig op:

«Nu blir vi alene,» sa han. «Nu tar vi oss ett eneste glass portvin siden vi allikevel er på galeien, og så snakker vi litt. For jeg har da aldri kunnet tenke mig en så taus festmiddag, mm?»

Han sprang inn i stuen efter portvinflasken og lukket døren efter sig da han kom inn. Hun tenkte: nu kommer det kanskje allikevel? – og fikk på ny denne apatiske forsvarsfølelse som forundret henne selv.

Men det kom ikke. Efterat Hans hadde sittet og sett og snudd på sitt glass en stund, spurte han:

«Nu er det altså avsluttet alt mellem far og dig. Får vi lov til å snakke litt om det?»

«Ja, du kan skjønne det.»

«Nei, – det var bare det at du har kanskje aldri gledet dig til at far skulde komme hjem?»

Hun tenkte litt og sa:

«Du vil vite om jeg er glad for at han nu er ute av mitt liv, også formelt?»

«Nei, det vet jeg jo når du elsker en annen mann.»

«Jeg skjønner hvad du mener, og det kan jeg svare ja til. Jeg har kanskje ikke lengtet efter at din far skulde komme hjem, men jeg har ventet på det og tenkt på det og hele tiden vært villig til å begynne livet sammen med ham igjen.»

170Begge guttene så nu på henne spent og grublende. Hans skinnet plutselig op og sa:

«Så klokt og klart og godt du snakker, mor. Det er i hvert fall festlig.»

Så blev han alvorlig og fortsatte:

«Jeg lurer på om du kan svare like greit og klart på en annen ting. Har far opført sig svært dårlig overfor dig, jeg mener krenket dig svært, jeg mener likesom gjort noe du ikke synes du kan komme over?»

Hun svarte fort:

«Nei, det har han ikke.»

Hvad annet kunde hun svare på det? Hun tenkte forferdet på at hun noensinne skulde bli nødt til å fortelle sine sønner om sitt forhold til deres far; det vilde være umulig for henne, og de hadde hverken krav på det eller bruk for det.

Nu spurte Harald:

«Han reiste ikke ut av landet den gangen fordi han hadde gjort noe galt da?»

Trodde de også det? Hadde det altså vært galt med denne hennes taushet som hun ikke fikk det til å bryte? Hun svarte:

«Har dere virkelig trodd det? Nei, det kan dere ta med ro.»

«Vi har ikke akkurat trodd det,» sa Harald. «Men vi har tenkt det. At det kanskje kunde være slik. Vi har jo tenkt på forskjellige ting.»

Hans sa:

«Det er dette med Haralds teorier som jo ikke 171bestandig holder stikk. Men de har vært nokså underholdende av og til.»

Han sa det trett, og hun var lydhør nu: hun forstod det trøstesløse i ordene. De åpnet hele guttenes tilstand for henne. Her hadde de gått i årevis og grublet over dette forholdet mellem henne og deres far, fascinert av hemmelighetsfullheten i det, fylt av gutteaktig romantikk, et hemmelig håp om at alt skulde ordne sig en dag, en romantisk dag skulde han komme tilbake fra denne lange, ubegripelige utlendigheten, og livet skulde begynne igjen, og alt skulde bli godt. Men innimellem hadde håpet sviktet dem, og de hadde hånet sig selv for det og hevnet sig på det ved å tenke sig alle mulige fortvilede ting, – fortvilede, men «underholdende», et stadig spenningsmoment i livet. Inntil de nu satt der og visste beskjed, en nøktern og ubarmhjertig beskjed utenom alt som de hadde ventet sig, utenom alle «teorier», – så ganske anderledes, så kold og fremmed og fiendtlig at de for å få et mål på denne nye situasjonen satt og tumlet med alt det de hadde tenkt sig før, – og så det forsvinne alt sammen som leketøiskib utover havet. «Men de har vært nokså underholdende av og til.»

Hun kunde ikke la være å spørre:

«Hvor mange slike teorier har dere hatt da?»

Hans så på henne et øieblikk; så smilte han – litt bittert? –:

«Så mange som det var mulig å lage; det var nesten som å spille sjakk.»

Han forstod det selv, – og hånet det!

172Og plutselig kom også drømmeren:

«Nu er det i hvert fall slutt på det sjakkspillet, Hans.»

Men ennu ett vanskelig spørsmål skulde hun få før de brøt op fra denne festmiddag. – Det var Hans igjen:

«Harald og jeg kan bare så vidt huske far, hvordan han så ut. Si mig, – han hadde kanskje ikke altfor meget av det man kaller karakter?»

Underlige spørsmål! Hans hadde et så spent uttrykk som om det gjaldt hans liv hvad hun nu vilde svare. Og han snakket om sin far som om en avdød! – Og karakter! Hvad mente han og «man» med det ordet? Hvad mente hun i grunnen selv med det? Engang for lenge, lenge siden hadde hun nok sine begreper om hvad det vilde si å ha karakter, – noe slikt som ubøielig vilje og kjærlighet, trofast til døden og mange andre ting som hun siden ikke hadde sett noe til. Skjønt trodde hun ikke fremdeles godt om menneskene? Det kunde hun sannelig ikke svare på. I hvert fall forbandt hun ikke lenger noe med «karakter», efter det hun hadde sett foregikk det så mange underlige ting i mennesker som bestemte dem og deres liv og som ikke hadde noe med karakter og vilje å gjøre. Hun var blitt krenket og ydmyget i ekteskapet med sin mann fordi han var urolig og eventyrlysten og kanskje svak. Men han hadde da krefter nok til å bryte op fra alle ting og holde sig borte og forfølge sine planer eftersom de falt ham inn og drev ham rundt omkring i verden. Det var vel også en art 173karakterstyrke. Og hun selv? Var det styrke eller brist i karakteren som gjorde at hun drev igjennem sitt nye forhold og startet et nytt liv, skjønt hun visste hvad det kostet hennes barn? Sviktet hun Egil, vilde han kalle henne feig. Og kanskje hennes barn i all hemmelighet tenkte at hun hadde en dårlig karakter som gav efter for denne sin kjærlighet, – for dem var hun jo mor og et gammelt menneske. – Men det var noe meget viktigere: når hun var lykkelig, hadde hun opdaget, da anerkjente hun alt i sig selv, da var hun det menneske hun måtte være; – den «tidløse» lykketiden i London var uten en eneste vanskelighet for henne, det falt henne ikke engang inn at hennes kjærlighet og lykke kunde bli til ulykke for guttene, den verden hun da levde i hadde rikelig med plass, og alle forstod hverandre, og ingen kunde rekke hverandre med bebreidelser. Hvis man stod riktig i livet, så måtte det vel fortone sig slik bestandig. Var det ikke fordi folk ikke kunde avfinne sig hverken med sig selv eller hverandre eller alle de mangfoldige samfundsmessige hensyn de hadde pålagt sig at de gikk omkring og skjelte hverandre ut for karakterløshet? Hun visste det fra forretningen hvor klimaks i all sladder var den drepende beskyldning mot en eller annen for karakterløshet.

Hun sa til Hans:

«Jeg vet sannelig ikke riktig hvad «karakter» er for noe. Men hvis du mener at din far var rastløs og at det kanskje best passer for ham å leve på videvanke ute i verden, så tror jeg at du har rett.»

174«Karakter,» sa drømmeren plutselig, «det er intelligens.»

«Nu vrøvler du, Harald,» svarte Hans sint. «Jeg har intelligens nok, men jeg eier ikke karakter.»

«Jeg sier det bare fordi den ene definisjon kan være like god som den annen,» sa drømmeren, og også han var irritert i stemmen. «Og for at du skal forstå hvor dumt du spør: Tror du mor kan svare dig på et slikt spørsmål. Og om hun kunde, – hvad vil du med svaret? Hvad kan det hjelpe dig og mig å vite om far var karakterløs eller ikke, – selv om nu det ordet betydde noe bestemt. Nei, jeg forstår dig nok.» Nu reiste drømmeren sig fra bordet og begynte å gå fort frem og tilbake på gulvet. «Du vil gjerne ha det å falle tilbake på at din far var en svak og karakterløs mann hvis det av en eller annen grunn skulde gå skitt med dig selv. Jeg har funnet ut at det er på den måten folk flest tumler med arvelighet og alt det der. Overlat de tingene til ham selv og til mor og la oss bruke denne dagen, denne vendepunktdagen, til en beslutning: at vi skal bli ordentlig voksne begge to så snart som mulig i stedet for å henge i skjørtene på mor og lage dumme «teorier» om far. Ikke se så sint ut; jeg sier det like meget til mig selv som til dig.»

Men Hans var sint, hun merket at han satt og skalv på stolen. Og han tvang sig til å snakke med rolig stemme:

«Du tenker lumpent, min kjære, unge bror. Du ødelegger en stemning. Du blander dig i mine ting. 175Og du anvender en tone som jeg bestemt skal ha mig frabedt.»

Drømmeren spaserte fremdeles på gulvet. Han sa:

«Den stemningen ødela jeg virkelig av hensyn til dig. Du er dum som er så sint, for du vet godt at jeg har rett. Men kan det glede dig, skal jeg gjerne be dig om undskyldning for alt sammen.»

«En slik undskyldning er bare en ny fornærmelse.»

– Nu syntes hun dette begynte å bli uhyggelig. Hun syntes nok også det var et godt påskudd til å bryte op; det nyttet jo ikke å snakke mer. Men hun forsøkte å forsone dem først:

«Bli nu ikke uvenner, dere to. Idag er allikevel bare idag, og dere kan være sikre på at alt sammen kommer til å se ganske anderledes og meget bedre ut bare vi unner hverandre litt tid.»

«Vi får håpe det, mor,» mumlet Hans.

«Og takk for dette festmåltidet,» fortsatte hun. «Det er så rørende av dere. Forsøk å tilgi mig at det allikevel ikke blev som det skulde. Det er jo min skyld alt sammen.»

Som svar reiste Hans sig, kom bort til henne og kysset henne på pannen. Et øieblikk efter gjorde Harald det samme.

Derefter gikk de begge to – ut gjennem hver sin dør.

*

Selv måtte hun også gå; hun visste at han ventet på henne.

176Hun gikk op og tok på sig. Hun skammet sig litt over det, men hun var i bedre humør. Til syvende og sist syntes hun den irritasjonen guttene imellem var et godt tegn. Det var så meget mere fortvilet da de begge to så ut som om de var blitt vist ut av hennes liv. Drømmerens siste uttalelse var bitter og kunde lyde som en trusel, men hun visste jo fra før at hans fanatiske ærlighet tvang ham til å si alle ting ennu sterkere enn han følte dem, – nettop fordi han var så hensynsfull. Han skulde være tapper, den unge, stolte mann!

Hun fikk en bil og kjørte avsted. Hun hadde aldri vært i hans hjem, og hun var spent. De skulde begge to opgi sine hjem – og begynne et nytt. «Se alt skal vorde nytt.» Hun spilte et høit spill, hun opgav sitt hjem, risikerte å miste sine sønner; det eneste sikre hun hadde igjen av sitt tidligere liv var forretningen. Men hun var selv sammenhengen i det hele; hun kunde ikke glemme noe, hvorfor skulde hun glemme og være troløs mot sin fortid og sine sønner fordi om også hun en gang fikk opleve et voksent menneskes lykke: kjærligheten. Hun trodde på det: at bare de alle unte hverandre litt tid, skulde de få det godt sammen.

Da kom hun til å huske én ting: hun hadde ikke spurt Hans om hans forlovelse, hun hadde ikke engang fått vite hvem han var forlovet med!

Fantes det tilgivelse for slik glemsomhet? Kunde hun vente at gutten noensinne skulde komme til å undskylde det? Brydde hun sig allikevel ikke så 177meget om guttene lenger? Hadde hennes kjærlighet gjort henne snever og egoistisk?

Hun stillet sig selv disse spørsmålene urolig og fortvilet. Og denne uroen blev verre efter hvert som hun nærmet sig hans hus; hun følte det et øieblikk som om hun nu opgav alt og undergang og ødeleggelse skulde opsluke henne.

Han ventet henne. Han åpnet selv døren.

Og da hun så hans ansikt, blekt av spenning, nesten trist, skjønt han smilte, glemte hun sig selv og alt sitt, også han var en gutt, hennes gutt, som hun skulde berolige, og hennes elsker, hvem hun skulde gjøre lykkelig.

Så fikk alt gå som det kunde.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.