En Professor

av Johan Vibe

1ste Kapitel.

Martin og hans Broder Andreas’s
Barndom og tidligste Ungdom.

1Martin Aamot var ældste Søn af HattemagerHattemager] I tillegg til å benevne en mann som produserer og eventuelt handler med hatter, brukes ordet gjerne om en fattig og/eller ubetydelig person, især i motsetning til en rik og mektig; jf. «Jørgen hattemaker». Nils Sivertsen Aamot og Anne Katrine Aamot født Bøen. Forældrene boede i en af Smaabyerne paa Vestlandet.

Martin var en kvik Gut, og Forældrenes nærmeste Omgangsven, KommandersergeantKommandersergeant] Underoffiser av nest høyeste rang i den norske hær, mellom fanejunker (høyest) og furér (nest lavest). Kristiansen, der var Martins Gudfader, morede sig undertiden med at notere ned de piquante Bemerkninger, Barnet fremkom med. En Aften kom Kommandersergeanten tilfældigvis til at læse et Brudstykke af en Biografi over Göthe. Det slog ham ved denne Leilighed, at de mærkelige Ytringer, der var citeret fra 2Göthes Barndom, i hele sin Tankegang havde paafaldende meget tilfælles med enkelte af Martins Ytringer. Ved senere at læse Biografier over et Par andre store Mænd, opdagede han, at noget lignende var Tilfældet. Han betroede Faderen sine Iagttagelser.

Hattemageren rystede paa Hovedet.

«Jeg giver ikke meget for Martins Bemerkninger», sagde han, «Sagen er vel den, at den ene Unge omtrent gjør ligesaa kløgtige Bemerkninger som den anden; men hvis Ungen bliver til Noget, naar han bliver voksen, saa noterer man ned Rub og Stub af, hvad han har sagt, fra han var en Næve stor, og anfører det som et Bevis for, at han alt fra Barn af var bestemt til at blive noget Stort. Men bliver ikke Ungen til Noget, saa er der ikke en Kjeft, som lægger Merke til, hvad han har sagt, da han var liden, om det saa er aldrig saa merkeligt.»

«Sig ikke det, Hattemager Aamot! Sig ikke det», sagde Kommandersergeanten. «Store Mænd fremkommer, baade medens de er Børn, og naar de ligger paa sit Dødsleie, med Ytringer, hvori man kan skimte den ualmindelige Begavelse. Saaledes var det sidste, den omtalte store Digter Göthe, der hele Tiden havde arbeidet i Oplysningens Tjeneste, ytrede paa sit Dødsleie, hine merkelige Ord: ‘Mere Lys!’»«Mere Lys!»] Kommandersergeanten har lest Goethes biografi med utbytte.

«Det var de sidste Ord min Søster Maren 3ytrede ogsaa», svarede Hattemageren, «og hun var s’Gu’ ingen stor Digterinde. Jeg har hørt Doktor Sønsteby sige, at der ikke er noget, som er mere almindeligt, end at Folk paa sit Dødsleie beder om mere Lys.»

«Ja, ja», sagde Kommandersergeanten, «jeg vil ikke modsige Dem, Aamot; men De gjør blodig Synd mod Gutten, hvis De ikke lader ham gaa den studerende Vei.»

Hattemager Aamot svarede ikke herpaa, men Kommandersergeantens Ord havde gjort Indtryk paa ham, og 3 Aar senere blev der i et Familieraad, hvortil Kommandersergeant Kristiansen og FourerFourer] Senere stavet furér. Underoffiser av nest laveste rang i den norske hær, ansvarlig for proviant og regnskapsførsel. Bækkevold var tilkaldte, fattet den Bestemmelse, at Martin skulde sættes ind paa Stedets Latinskole. Samtidig blev der besluttet, at Martins yngre Broder, Andreas, skulde blive Officer. Madam Aamot talte vistnok noget forvirret TøiTøi] vrøvl, vås om Død, Saar og Lemlæstelse; men Kommandersergeant Kristiansen og Fourer Bækkevold beroligede hende. Der vilde aldrig blive Tale om Krig her i Landet, forsikrede de. Vor Armé var, som Fourer Bækkevold ytrede, en Fredsarmé.

Martin var 11 Aar, da han blev sat ind paa Stedets Latinskole.Latinskole] Den gamle latinskolen (etablert 1537), senere også kalt «den lærde skole», ble erstattet av middelskole og gymnas i og med «Lov om offentlige Skoler for den høiere Almendannelse» i 1869. At Martin blir satt i latinskolen, betyr at den undervisningen han får, domineres av latin (og gresk); han sikter mot studier ved Universitetet. Broren Andreas blir satt i borgerskolen. Dermed får han opplæring i mer praktiske fag som bokholderi og moderne språk; han sikter mot yrkeslivet, helst handelsstanden. Andreas frekventerede Borgerskolen, men da denne Skole var mindre skikket som endelig Forberedelse for Krigsskolen, blev han sendt ind til Kristiania et Aar, forinden han skulde underkaste sig Optagelseseksamen.

4Forældrene havde ingen anden Kundskab om, hvad Andreas tog sig til under sit Ophold i Hovedstaden, end den, som de modtog gjennem hans egne Breve, men efter disse at dømme, gjorde han gode Fremskridt.

Det var om Høsten, at han var oppe til sin Optagelseseksamen. Den Aften, da Censuren var faldt, sad han paa sit Værelse i Kristiania sammen med en Kammerat. Andreas saa modfalden ud og tegnede Tal paa Bordet med Pegefingeren.

«Det var en flau Historie», sagde han, «det var en meget flau Historie.»

«Det er ikke noget at tabe Modet over», sagde Kammeraten, «du faar forsøge paa en Frisk igjen til næste Aar, saa skal du se, det gaar bedre.»

«Jeg skulde give en god Dag baade i Eksamen og Krigsskolen», sagde Andreas, «naar det ikke var, fordi jeg skal hjem. Men kommer jeg hjem, og mine Forældre faar høre, hvorledes det er gaaet, bliver det et saadant Spektakel, at det ikke bliver til at holde ud. Naar jeg kun var vel over mit Ophold hjemme, fik det gaa, som det kunde forresten. Men nu skulde jeg netop have lidt Moro, og nu er den forspildt for mig.»

Kammeraten lod til at grunde paa noget. «Har du Slægtninge her i Byen?» spurgte han.

«Nei», sagde Andreas.

5«Her er ingen, som dine Forældre korresponderer med?»

«Ingen unntagen mig», sagde Andreas.

«Resultatet af Eksamen kommer jo ikke i Aviserne?»

«Ikke saavidt jeg ved.»

«Saa skriv hjem», udbrød Kammeraten, «og fortæl, at du har staaet dig.»

Andreas saa paa Vennen.

«Fortælle, at jeg har staaet mig», udbrød han.

«Javist», fortsatte Kammeraten. «Uniform har du ikke havt Tid til at skaffe dig, før du reiser hjem, det ved dine Forældre meget godt, og hvem kan saa se udenpaa dig, enten du er KadetKadet] elev ved offisers- eller krigsskole eller ikke.»

«Men det maa jo en Gang blive opdaget», sagde Andreas.

«Den Tid, den Sorg», sagde Kammeraten. «Den første Storm har du i alle Fald undgaaet.»

Andreas’s Ansigt opklaredes.

«Jeg gjør det», sagde han. «Jeg har hørt, at der skal blive ualminnelig livligt hjemme i Høst, og kommer jeg hjem som Kadet, bliver jeg buden i alle Selskaber og Baller i Byen og bliver estimeret ligesaa godt som et voksent Menneske; men faar de Nys om, at jeg er gaaet rejekt,gaaet rejekt] strøket (til eksamen) saa skal jeg dø paa, at jeg ikke kommer i et eneste voksent Selskab. Jeg skriver hjem og siger, at jeg er sluppet igjennem.»

6Sig ligesaa godt, at du har faaet bedste Karakter», sagde Kammeraten, «det koster det samme.»

«Det er sandt», sagde Andreas.

Allerede samme Aften skrev Andreas hjem og fortalte, at han «havde staaet sig brilliant og faaet bedste Karakter til sin Eksamen.»

Andreas havde ikke taget feil, naar han antog, at han som Kadet vilde blive estimeret som et voksent Menneske. Han stillede sin ældre Broder Martin ganske i Skyggen. To Dage efter hans Ankomst holdt hans Fader et stort Selskab for sin Søn Kadetten, hvor hans Skaal blev udbragt af Kommandersergeant Kristiansen, der i varme Ordlag roste Andreas’s Dygtighed og udbredte sig over den Glæde, som det maatte være for Forældre at have saadanne Børn.

Hattemageren takkede. Han var stolt af sin yngste Søn, sagde han, Andreas havde altid været en flittig, snil, ordentlig og fredelig Gut, og han tvivlede ikke om, at han vilde gjøre Hans Majestæts Uniform Ære. Han maatte takke alle de Tilstedeværende for den Deltagelse, de havde vist ham og hans Søn ved at indfinde sig i hans ringe Hus denne glædelige Aften.

Efter dette Selskab fulgte der i den lille By en Række Festligheder, hvor Andreas stadig blev buden. Han modtog endog Invitationer til Familier, i hvis Hus hans Forældre ikke nød den 7Ære at komme, saaledes til Konsul Samuelsen og Byfoged Sparre. Andreas var stor for sin Alder, og da Hattemagerens Familie og Omgangsvenner ved alle Leiligheder gjorde det mest mulige ud af hans «glimrende Examen», var det ikke langt fra, at han blev betragtet som en af Byens Løver. Enkelte af Byens yngre Damer tænkte allerede paa den glimrende Fremtid, der forestod Andreas, og i Baggrunden af det saaledes aabnede Perspektiv, skimtede de utydelig en Generalsuniform med Kantiller,Kantiller] epåletter med frynser (senere stavet kantiljer) Guldfryndser, røde Skjærf og en uoverskuelig Række af Ordenstegn og brogede Baand.

Endelig var Andreas’s Ferietid ude, og han vendte tilbage til Kristiania for at «træde ind paa Krigsskolen.»

Det var omtrent ¼ Aar senere, at Hattemager Aamot modtog et Brev fra Bestyreren af den Skole, hvori Andreas var bleven indsat det foregaaende Aar. Bestyreren skrev kortelig, at Skolepengene for det forløbne Kvartal nu maatte remitteres.remitteres] oversendes At Andreas ikke var sluppet igjennem ved Prøven i Høst, var ikke Skolens Skyld, men Bestyreren nærede det Haab, at han vilde staa sig saa meget bedre til næste Aar.

Hattemageren vilde ikke tro sine egne Øine. Hans Kone følte sig forvisset om, at her forelaa et nedrigt Forsøg paa at narre Penge af dem, og Kommandersergeant Kristiansen mente, at Bestyreren 8maatte have forvekslet Hattemager Aamot med en anden Fader, der ligeledes havde en Søn ved Navn Andreas. Hattemageren skrev øieblikkelig til Bestyreren og gjorde ham opmerksom paa hans formentlige Feiltagelse, eftersom hans Søn allerede var Kadet. Han fik et spidst Svar med fornyet Krav paa Skolepenge. Under den Korrespondance, som nu udviklede sig, gik det endelig op for Hattemageren, at hans Søn Andreas havde ført ham bag Lyset.

Han blev yderst forbitret over denne Opdagelse, og hans Vrede blev ikke mindre, da Sammenhængen blev bekjendt i Byen, og han maatte taale SkoserSkoser] spydigheter, finter (av fr. chose) af taktløse Venner, der stadig kom med Forespørgsler om, hvorledes det stod til med hans Søn «Kadetten». At Andreas til næste Høst slap igjennem og viste sig i Uniform, kunde hverken forsone Forældrene eller den lille By, som han havde holdt for Nar, og det var med den største Mistillid, at Hattemageren imødesaa Udfaldet, da Martin den paafølgende Høst reiste ind til Hovedstaden for at absolvereabsolvere] avlegge (eksamen) sin Eksamen artium.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om En Professor

Johan Vibes vittige roman En Professor fra 1882 kan kalles Norges første universitetsroman.

Den unge Martin Aamot lykkes sensasjonelt i å bli utnevnt til professor ved hovedstadens universitet. I sin grunnstruktur er romanen tilsynelatende en klassisk dannelsesroman om hattemakerens sønn som lykkes til tross for en oppvekst i små kår. Men det er ikke egne ambisjoner som driver Martin Aamot; snarere snubler han av gårde, styrt av mer eller mindre komiske tilfeldigheter. Det er omgivelsene som dytter ham opp og fram, selv er han ganske passiv og mest opptatt av å gjøre minst mulig.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1882 (nb.no)

Les mer..

Om Johan Vibe

Forfatteren Johan Vibe etterlot seg et stort forfatterskap, men er så å si glemt av både litteraturhistorikere og lesere i dag.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.