Familien paa Gilje

av Jonas Lie

VII.

I Kjøkkenet paa Gilje herskede fuld Travelhed med Juleslagtningen . . .

Der var en kold Træk fra Bislaget, en Lugt i Luften af Muskateblomme, Ingefær og Nelliker, – en Duren af Hakkeknivene og dumpe Døn og Stamp, saa Gulvet rystede, fra Træmorteren, hvor selve Stor-Ola var placeret med hvidt Forklæde og Serviet om Hovedet.

Øverst ved det lange Kjøkkenbord sad Ma med Stoppenaal og Lintraad og syede Rullepølser, medens nogle af Husmandskjærringerne og Thea, hvide som Engle, skrabede Kjød til den fine Bolledeig.

Henne ved Kjøkkenbænken sad den nylig hjemkomne Thinka med blodige, morderiske Arme og stoppede Blodpølser over et stort Traug. Det gik med stor Færdighed raskt gjennem Pølsehornet, og hun satte Pinden for og vred til den ene mørke, uhyggelige Kjæmpeigle efter den anden, medens deres Brødre eller Søstre kogte i den vældige Gryde, hvorom Luerne spragede og slog henne i Skorstenen.

Kapteinen var kommet ind i Kjøkkenet og stod med en vis Fornøielse og oversaa Slagmarken . . . Her var mangeslags behagelige Udsigter al lade Tanken svæve over, og Smagebiter af de færdige Produkter blev ogsaa uafladelig skikket op paa Kontoret til ham for at høre hans Formeninger.

«Jeg skal vise Jer, hvordan I skal hakke, Jenter!» spøgte han og tog Knivene fra Torbjørg.

De to Hakkeknive gik op og ned i Brættet saa raskt, at de næsten ikke kunde sjeldnes, i hans Hænder og vakte utvetydig Beundring over hele Kjøkkenet, medens de holdt inde i Forbløffelse over Mesterstykket.

Det varede rigtignok kun i to, tre Minuter, istedetfor at Torbjørg og Aslak maatte staa med Linklædet om Hodet og hakke den ganske Dag.

Men Seir er nu engang Seir, og naar Kapteinen bagefter gik inde i Stuen og humrede indfornøiet, var det ikke uden en liden polisk Bitanke paa sit Krigspuds . . . For, ja minsæl, værkede det ikke i Armen efter alligevel, det kjendte han. Og han tog sig et Par Gange over dem, inden han bandt Servietten om Halsen og satte sig ved Bordet for at lade den varme Blodpølse med Rosiner og Smør over, som Thinka kom ind med til ham, vederfares sin Ret.

«Lidt Sennep, Thinka!»

Thinkas stilfærdige Skikkelse gled hen i Hjørneskabet efter det forlangte.

«Tallerkenen, Du! kunde for den Sags Skyld gjerne været varmere, – den skal egentlig være næsten brændhed for Smørret og Rosinerne» . . .

Den altid letvindte Thinka var i et Nu ude ved Skorstenen med en Tallerken. Hun kom ind igjen med den i en Serviet; den lod sig ikke holde paa andet Vis.

«Held nu bare alt over paa denne Tallerken Far, saa skal Du se.»

En af de heldige huslige Sider, Thinka aabenbarede, efter at hun kom hjem, var et mageløst Snit til at stelle om Far; der var næsten ikke tale om Grættenhed længere.

Med Thinkas lune, hyggelige Føielighed og uforstyrrede, jevne Ligevægt fulgte der et sandt Hustække. Kapteinen vidste, at han bare behøvede at sætte hende paa Snippen af en eller anden god Idé i Madveien eller Anretningen, saa blev der allid noget af det. Hun var saa letvindt, medens, naar Ma føiede sig, var det altid saa tungt og besværligt, at det ligesom knagede i hende, saa han blev grætten og kom til at disputere alligevel, uagtet hun saa vel vidste, han ikke taalte det.

Der var udrettet overordentlig meget siden i Mandagsmorges, og imorgen Aften engang var de forhaabentlig færdige. To Kjør, en Kvige og et Svin, det var ingen liden Slagtning – foruden Faareskrotterne!

«Fauten! – Futehesten er paa Gaarden!» . . . rapporteredes der pludselig i Skumringen ind i Kjøkkenets Travlhed.

Fogden! – det var Lynet, som slog ned . . .

«Skynd Dig op paa Kontoret og faa Far ned til at tage imod ham, Jørgen!» fattede Ma sig . . . «Du faar kaste af Dig og slutte op, Stor-Ola, – saa galt det er!» . . .

«De lugter, naar Pølsen ryger i Gryten, mener jeg,» udbrød Marit i sit rappe Fjeldsprog, – «er det ikke andre Aaret, han kommer her lige i Juleslagtningen . . . saa er de kvit Karfolket til at ligge iveien hjemme hos sig selv.»

«Snabelen din gaar, Marit!» irettesatte Ma. «Fogden har det vel ikke for hyggeligt hjemme nu, siden han har mistet sin Kone, stakkel.»

Men det var forfærdelig uheldigt, at han kom netop idag . . . græseløst uheldigt . . .

Stillingen maatte holdes; det gik ikke an at stanse op herude nu.

Kapteinen kom hastig ud i Kjøkkenet:

«Fogden blir her til imorgen. Det er ingen Raad med det, Ma! Jeg skal sørge for ham, naar vi blot faar lidt at leve af.»

«Ja det er let at sige det, Jæger, – saadan som vi staar i det med Hænderne fulde allesammen» . . .

«Benløse Fugle . . . Frikadeller . . . lidt Pølse! Det greier sig nok . . . jeg har sagt ham, at han skal faa Slagtermad. – Og saa, Thinka!» nikkede han til hende, «lidt Toddy, – saa fort som muligt.»

Thinka var alt i Fart; hun bøiede bare af en Svip ovenpaa i sin Komode.

Hun var saa naturlig fordringsfri og havde det ikke med at genere sig. Derfor var hun ogsaa lige efter som en Vind inde med Toddybrættet blot med et rent Blaaforklæde paa; – og saa, efterat have hilst paa Fogden, i Skabet efter Rom og Arak, . . . og til Tobaksbordet efter endel Fidibusser, som hun lagde hen til Herrerne ved Brættet, før hun forsvandt ud Kjøkkendøren igjen . . .

«Du faar vaske Dig, Torbjørg, og gjøre istand for Fogden oppe paa Gjæsteværelset; – og saa faar vi ha’ Bud hen i Pladsen efter Anne Vælta til Hjælp her, saa lidet hun duer. – Jørgen springer,» lød det fra Ma, der mere og mere saa sig blottet for sine allernødvendigste Tropper.

Stor-Ola havde stelt Fogdens Hest og stod nu atter og stampede ved Morteren i sin vældige Messesærk . . . Duns . . . Duns . . . Duns . . . Duns . . .

«Er I fra Forstanden herude? tænker I ikke en Smule?» kom Kapteinen farende; han talte sagte men desto hidsigere . . . «Skal I ikke til at rulle ogsaa? saa fik Fogden rigtig tilgavns Rammel baade over og under sig. Det er, saa det ryster i Gulvet!»

Ma fik et Præg af Fortvilelse, i det pludselig mørke, vilde Øiekast lyste næsten Opstand . . . Nu begyndte han at drive hende langt! . . . Men det endte i et resigneret:

«Du faar tage Morteren med Dig ud paa Stengulvet i Bislaget, Stor-Ola!»

Og Thinka fik det gaaende Arbeide, at gjøre istand og sætte ind Aftensmaden, saa Ma blot behøvede at sidde derinde den Stund, medens de spiste, – rigtignok som paa Naale; der maatte jo lades som intet var.

Da Ma kom ind, var der i Begyndelsen en Smule høitideligt mellem hende og Fogden i Anledning af det svære Tab han havde lidt. Hun havde ikke truffet ham, siden han for tre Maaneder siden havde mistet sin Hustru . . .

Det var ensomt for ham nu, han blot havde sin Søster, Frøken Gülcke, hos sig . . . Baade Viggo og Baldrian, hvilket var et forkortet Navn for Baltazar, var inde paa Latinskolen og kom først hjem til næste Aar, naar Viggo blev Student . . .

Fogden glippede lidt med Øienlaagene og gjorde en trist Geste, som han vilde give en Idé om at stryge vemodig henover den ene Øienfrynse, men hellerikke mere. Han havde givet Sørgeforestilling indenfor saagodtsom hver Dørstok i Distriktet i denne Tid, og han var her hos altfor fornuftige Folk til, at de ikke skulde eftergive ham det vidtløftigere Udbrud lige foran et dækket Bord med hede Tallerkener . . .

Det udviklede sig til en længere Session ved Bordet, – med stigende stærke Komplimenter, saa ofte der udover Maaltidet var Anledning til at se i en Snip af Fruen, for hver ny Ret, Thinka kom med rygende delikat lige fra Panden, – rigtig en Slagtersmaus! med et gammelt brillant Flaskeøl til, det nye Julebryg var endnu for ferskt, og en to, tre velanbragte pene Snapse.

Fogden forstod ogsaa saa vel, hvad der var paafærde i Huset, og hvordan Fruen og Thinka opererede.

Den voksne Datter tog af Bordet og besørgede alt saa letvindt og hyggeligt uden al Snak og Ophævelse, – og saa omtænksomt! De havde Piberne og Toddyglasset ved Siden af sig igjen der i Sofaen med en ny dampende Mugge, inden de vidste Ordet af . . .

Fogden Gülckes nysgjerrige, smaa Øine stod langt fra hinanden; de kunde gløtte i to Kroge med engang, medens hans runde, haarslidte Skalle lyste mod den, han talte med.

Han sad rigtig og saa paa den blonde, lidt smale unge Pige med den fine, lyse Hud, der syslede saa lydløst og tækkeligt . . .

«Du er en lykkelig Mand Du, Kaptein,» sagde han hen for sig.

«Drik lidt, Fut!» trøstede Kapteinen godmodigt og klinkede med ham.

«Ja Du kan nok snakke, som har Huset fuldt af Hygge . . . Puder om Dig paa alle Kanter, saa Du kan eksportere til Byen. Men jeg, ser Du,» – han blev fugtig i Øinene, – «sidder nu der paa Kontoret med disse Protokollerne! . . . Jeg var dygtig forvænnet, véd du. Naa ja lad os ikke tale om det. Jeg skal vel ha’ min Straf for et og andet jeg ogsaa» . . .

«Ikke sandt, Jomfru Kathinka!» spøgte han, da hun kom ind, «det er en slem Foged, som falder saadan lige lukt ubeleiligt ned i Slagtningen hos Jer? Men I faar laane ham lidt Hushygge, siden der er sluppet op for ham hjemme . . .

Ei da, jeg havde jo nær glemt det!» udbrød han ivrigt og skyndte sig med Piben i Munden hen til Protokolvæsken, som hang over Stolen nede ved Døren. «Jeg har anden Del af den sidste Mohikaner med til Dem fra Bine Scharfenberg, – og skulde faa igjen – ja, hvad var det nu? det staar paa Seddelen: – «En nyckful Qvinna» af Emilie Carlén!»

Han tog den ivrig ud og leverede hende den, ikke uden et vist Galanteri.

«Nu maa De ikke glemme at give mig den imorgen, Jomfru Kathinka!» truede han, «ellers gjør De mig rent ulykkelig nede hos Bine Scharfenberg! – hun er ikke grei at komme ud for, véd De» . . .

Thinkas Øie gled endnu, medens Fogden talte, spændt ned i de første Linier – blot for at forvisse sig om Fortsættelsen, og i et Nu var hun nede fra sit Værelse igjen med den udlæste af Carlén og første Del af Mohikaneren, slaat ind i Papir og knyttet med en Sytraad.

«De er saa prompte som en Forretningsmand, Jomfru Thinka!» spasede han, medens han med en vis langsom Omhyggelighed forvarede Pakken i Væsken; de to smaa Øine lyste indblidt paa hende.

Uagtet der havde været Slagtning og Travlhed siden tidlig imorges, maatte Thinka dog efterat have lagt sig unde sig at kige lidt i Morskabsbogen.

Der gik ét Kapitel og ét til og nok ét med stedse svagere Forsæt om at slutte i næste.

Endnu Klokken to om Natten laa hun med Lyseblakerten bag sig paa Hovedpuden og tøirede den sidste Mohikaner med alle den ædle Uncas’s omskiftende Forfølgelser og Farer . . .

Ma undrede sig jo over, at der gik saa mange af de tynde Talglys til i Vinter.

– – Fogden maatte tage en liden varm Frokost, inden han fik reise afsted om Morgenen.

Og nu, han tok, Afsked og takkede for de saa behagelige og opmuntrende Timer, endda han kom ubeleiligt, – aa Frue, han vidste, han kom ubeleiligt! «skjønt nu har De jo faat en høire Haand i Husvæsnet . . . Jo, Frøken Thinka, jeg har nok kontrolleret Dem; man har ikke Politiøine for ingenting. . . .

Usynlig, og dog altid tilstede som en stille Aand i Huset, – er det ikke det bedste, som kan siges om en Kvinde?» komplimenterede han hende livligt, da han havde faat Skjærfet rundt Peltsen og gik ned til Slæden, blidøiet med lidt graaagtige Skjæggestubber, da han ikke havde faat barbere sig idag.

«Hyggelig Mand den Fogden! . . . Hjerte er der i Livet paa ham,» sagde Kapteinen, da han oplivet og hændergnidende efter Kulden kom ind igjen i Stuen . . .

– Men Far blev jo klein efter al den stærke Mad i Slagtertiden!

Korpslægen raadede ham til at drikke Vand og gaa dygtig; – en Toddyrangel engang imellem havde han bare godt af.

Og det forbedrede ikke Blodopstigningerne, at de fik Julen saa lige efter.

Far gik trykket, men vilde nødig aarelade sig udenfor de vanlige to Gange om Aaret, Vaar og Høst.

Bare etter det lille Traktement for Buchholtz, Sorenskriverfuldmægtigen, i Torsdags blev det rent galt. Han gik og var ulykkelig og saa Tab og Tilsidesættelser og gale Regninger paa alle Kanter.

Det fik ikke hjælpe, nu maatte der gaa Bud efter Kirkesanger Øiseth! . . .

Foruden sine kirkelige Forretninger, læste denne med Ungdommen, vaksinerede og aarelod.

Hvad han duede til i de førstnævnte Retninger skal være usagt; men i det sidste kunde der trygt siges, at han havde saare meget, ja bøttevis, af Bygdens Blod paa Samvittigheden og ikke mindst den fuldblodige Kaptein, som han havde aftappet regelmæssig nu i en Række af Aar.

Virkningen var storartet. Ovenpaa den lumre, klemte Torden– og Ulykkesstemning, der fyldte saa at sige hver Fuge i Huset og trykkede alle Miner lige ned til Pasop, – et glimrende Klarveir, Spøg med Thinka og vilde Planer om, at Familien til Sommeren skulde faa reise ned og se Korpseksercitien!

Det var paa det Point af opsvulmende lyst Humør, at Ma resolut greb Anledningen til at tale om Jørgens Skolegang, – alt, hvad Tante Alette havde tilbudt om Kost og Logis ellers ment, der burde arrangeres . . .

Der blev en Overregnen og en Studeren med Bevis og Modbevis ind i de fineste Detailler for et Menneskes Livsophold i Byen.

Kapteinen repræsenterede Udgiftsposterne og Debetsiden i Form af indignerede Spørgsmaal og Formodninger for hver enkelt, om hun agtede at ruinere ham.

Og Ma forsvarede seigt og ihærdigt Kreditsiden, idet hun gjentog og atter gjentog alle de Poster, som var at trække fra.

Naar det saa en og anden Gang under de idelige Gjentagelser snurrede rundt, saa hun forplumrede sig, var der slemme Stunder, inden det lykkedes hende at rette sig i Bygen.

Kapteinen maatte langsomt vænnes ind paa det, indtil det sank saavidt ned i ham, at han begyndte at se og tænke. Men som en ihærdig, utrættelig Krydser havde hun Maalet altid for Øie og nærmede sig det ogsaa umærkeligt.

«Disse Kontanter!» . . . Det var for Ma at røre ved en Byld, som dog maatte opereres.

Resultatet blev, at Kapteinen lod sig overbevise og nu selv blev den ivrigste paa Arrangementet.

Jørgen blev kontrolleret i alle Fuger. Han maatte sidde oppe paa Kontoret, og Kapteinen repeterede paa Spreng med ham.


«Det er saa gammelt som alle Haugene!» blæste Kapteinen. . . . «Svinger man en Høne rundt og lægger den baglængs med en Kridtstreg for Næbbet, ligger den muk stille, tør ikke røre sig. Den tror vel, det er et Toug, som holder den. Jeg har prøvet det saa mangen Gang, – det kan Du tryggelig hilse hende med, Thinka!»

«Men hvorfor skriver Inger-Johanna dette?» spurgte Ma lidt alvorligt.

«Aa aa, – for ingenting, – bare saadan» . . .

Thinka havde igaar faat sit eget Brev indeni det til Forældrene; det var lidt i Anledning af Ma’s tilstundende Fødselsdag, som afhandledes mellem Søstrene.

Og Inger-Johanna havde derunder holdt hende en Forelæsning, noget henimod en Opmuntring til Opstand og at holde ved sin Flamme der vesterpaa, om der virkelig endnu var Ild i den. Det om Hønen og Kridtstregen var noget paa anden Haand fra Grip. Fruentimmerne lod sig indbilde alt muligt og lagde sig gjerne godvillig til at dø, naar de fik saadan en Kridtstreg foran Næbbet!

Det kunde være sandt nok, mente Thinka . . . Men naar hun saa, hvor det bedrøvede Far og Mor, saa hun sukkede og havde Graaden i Halsen, – var Kridtstregen sandelig tykkere, end hun aarkede med den alligevel! . . .

Inger-Johannas Brev havde gjort hende rent tung tilsinds. Hun kjendte sig saa ulykkelig, at hun kunde storgrædt, bare nogen saa paa hende. Og det gjorde Ma flere Gange udover Dagen; hun gik vel lidt rødøiet.

Om Natten læste hun i Arwed Gyllenstjerna af Van der Velde, saa de modige Taarer randt.

Søsterens Brev indeholdt ogsaa endel for egen Regning, som ikke netop var myntet paa Far og Mor.

. . . «For ser Du, Thinka! naar man har gaat igjennem Ballerne herinde som jeg, saa hopper man ikke længere blindt om med alle Lysene i Øinene. Man véd en Smule for sig; der faar være noget paa et eller andet Vis over Passiaren eller Personen. For dette Balprat. Jeg siger som Grip; jeg er kjed, kjed, kjed af det! Tante er da heller ikke saa hidsig længere paa, at jeg skal der, skjønt mange Gange hidsigere end jeg.

Jeg gjælder da ogsaa nu for hovmodig og kritisk og, hvad det er altsammen, blot fordi jeg ikke bestandig vil finde paa noget at snakke væk om. Tante finder, at jeg har faat en vis egen Kulde ind i mit «for livlige Naturel», en tilbageholdende Ro, der imponerer og er pikant, – altsaa vel det forønskede rette! Formodentlig ligesom den i hed Puddingdeig indbagte Is hos Kineserne, som vi læste om i Bien, husker Du.

Tante har saa mange Indfald i Vinter. Nu skal vi to tale bare fransk sammen. Men at hun skrev til Kaptein Rønnow, at jeg var saa perfekt i det, ligte jeg egentlig ikke; jeg har ingen Lyst til at staa Skolepige for ham, naar han kommer tilbage. Heller ikke er min Udtale saa «sød», som hun siger.

Jeg forstaar mig virkelig ikke paa hende længere. Var der nogen, som kunde og burde forsvare Grip i denne Tid, saa var det vel hende; men i det Sted angriber hun ham, hvor hun kan.

Han har begyndt at holde en fri Søndagsskole eller Foredrag for hvem, som vil, paa en Sal ude i Storgaden. Det er saadan noget, Du véd, som vækker Opsigt. Og Tante trækker alt paa Skulderen og forudser den Tid, da han vil forsvinde af det gode Selskab, skjønt hun selv altid har været den første til at interessere sig for ham og finde, at han kom med noget nyt. Det er saa inderlig lumpent af hende, synes jeg!» . . .

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Familien paa Gilje

Romanen Familien paa Gilje (med undertittelen Et Interieur fra firtiaarene) ble utgitt i 1883, samme år som Jonas Lie hadde gitt ut den naturalistiske romanen Livsslaven. Med disse utgivelsene sikret Lie seg for alvor en plass i den kritiske realismen.

Handlingen i Familien paa Gilje er lagt til et overklassehjem med tre døtre i gifteklar alder. Romanen skildrer både hvordan det tradisjonelle kjønnsrollemønstret og forventningene til overklassens levestandard og velstand holder alle i et jerngrep av sosialt forventningspress. Mens de to eldste døtrene gir etter for forventningspresset og gifter seg fornuftig, hever den yngste datteren, Inger-Johanna, forlovelsen med sin utvalgte (kaptein Rønnow), noe som i seg selv er en skandale. I tillegg velger hun å utdanne seg til lærer for å bidra til å forme de unge elevenes syn på samfunnets verdier.

Lie er i sin samfunnskritikk mer lavmælt enn mange av de mer stridslystne forfatterkollegaene (som for eksempel Ibsen og Kielland). Men gjennom sine skildringer av både mennesker og miljø bidrar han i likhet med de andre realistiske forfatterene til å «sette problemer under debatt». I både Familien paa Gilje og i Kommandørens Døttre fra 1886 tematiserer han kvinnesak og tvangsekteskap, men tonen er litt mer optimistisk enn i for eksempel Camilla Colletts Amtmandens Døtre. I mai 1884 skriver Lie: «I hvert Hjem, hvortil Tidens Lys naar, vaagner ogsaa Kvindens Ret; hendes Sag er blevet Aarhundredets Løsen, og den vil gaa frem fra Spørgsmaal til Spørgsmaal med Styrken af en Naturmagt, sikkert som enhver sand Udviklingslov.» (brev til Lina Runeberg 6/5 1884, her sitert etter Jonas Lie: Brev, utgave i tre bind ved Anne Grete Holm-Olsen, NSL, Novus forlag, Oslo 2009 - s. 773)

Les mer..

Om Jonas Lie

Jonas Lie regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie og den moderne romanens far i Norge. Han har dessuten hatt stor betydning for utviklingen av romansjangeren i Norden.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.