Utvalgte artikler

av Claus Fasting

[Om barnekopper]

Artikkelen ble første gang publisert i Provinzialblade, nr. 35, 1779 (Bergen; s. 273–80). Bergen var i likhet med mange byer i Europa rammet av en rekke koppepidemier på 1700-tallet. Virussykdommen hadde høy dødelighet (20–40 prosent), og blemmene den forårsaket, skapte stygge arr over hele kroppen på dem som overlevde. I alt døde omkring 45 millioner i Europa av kopper på 1700-tallet. Bergen og Trondheim var hyppigst rammet i Norge, med epidemier omkring hvert sjuende år. I 1741 døde eksempelvis 743 barn i Bergen av kopper (Tuft 1989, 97). Sykdommens årsak, smittemåte og bekjempelsesmetode var ukjent, men gjenstand for en rekke studier og eksperimenter. I 1721 innførte Lady Mary Montague forsøk med innpodning av koppesmitte (variolisering) på friske mennesker i England. Ideen hadde hun fra Tyrkia. Metoden hadde variable resultater, men ble benyttet også i Danmark frem til 1783. Vaksinasjon mot kopper, basert på kukopper, ble oppfunnet av briten E. Jenner i 1796, og ble første gang tatt i bruk i Bergen i 1802 (Sollied 1931, 52f). Denne metoden bidro med tiden til å utrydde kopper i Europa. I Bergen var stadsfysikus Büchner (se kommentar nedenfor) en forkjemper for innpodning av kopper (innført i 1765), senere for vaksinasjon ved hjelp av kukopper. Det skinner igjennom i denne teksten at Fasting forholder seg skeptisk til innpodning, om enn på en respektfull måte ovenfor Büchner. Fastings artikkel er preget av sterk sjangerblanding: fra det følelsesladde, høystemt poetiske til den nærmest prekenlignende mosaikken av bibelske allusjoner og teologiske talemåter, til den mer vitenskapelige redegjørelsen i siste del. Slik favner teksten et spekter av poeten, teologen og forskningsformidleren Fastings uttrykksformer, idet han tar opp et aktuelt tema.

Børnekopperne, som paa nye true med Død og Ødeleggelse, ere nu Indholden av alle Samtaler. Frygt og Klager hvile paa alle Læber. Med Smerte fødde jeg dig,Med smerte fødde jeg dig] allusjon til 1. Mosebok kap. 3, v. 16. min Søn, (siger den bedrøvede Moder,) med Smerte forlader jeg dig. Lad mig døe med den, min Siel elsker. Giv mig min Søn igien, jeg har baaret ham under mit Hierte. Mine Øyne skal ikke see Dagen meere, (siger den Gamle, som skielver for en længe undflyet Fare); SS2 374Markernes Skiønhed, den opgaaende Soel, Himmelens Stierner, og Nattens DronningNattens Dronning] månen. skal ikke fortrylle mig meere; Mine Børn ere faldne ved min Side, som Greenene om den nøgne Stamme; Snart, snart, skal jeg følge dem; Ak, var denne Verden ikke den beste uden saa mange Plager, Naturen gyser for? Og du, deylige Iris!Iris] vanlig kvinnenavn i hyrdediktning. Dine Klager smelte alle Hierter. Din Skiønhed er uden Vaaben, og Liljen i DalenLiljen i Dalen] flittig benyttet bilde fra Salomos høysang kap. 2, v. 1. blomstrer ikke meere. Hvem elsker den falmede Rose, og Dyden i sønderrevne Klæder, hvem drikker av den oprørte Kilde, og søger den, som alle flye? Liig Venner med Lykken, fløy dine Elskere bort med din Skiønhed. Turtelduens Klager bringe dem ikke tilbage igien. Lyden av din Stemme er ingen Engels meere, og din Aande er smitsom. Venus græder over sin Datter, og din Bryllupskrands flettes av Cypresser. Dine lykkelige Drømme, Iris, ere tabte i Klager, og i din Siæls Angest siger du: Forbandet være den, som spiste av det første Æble!Forbandet … Æble] allusjon til 1. Mosebok kap. 3, v. 6.

Det er ikke Stæd her, som man formoder, at skrive om Børnekoppernes Gift, eller Modgift, at beskrive deres Plager, eller Helbredelse. Jeg skriver hverken for Læger eller Patienter; Det er heller ikke Stæd at fortælle hvad man har giort for at quæle dette Onde i Fødselen, eller at skrive den lykkelige og forfulgte, den stridende og triumferende Koppeindpodnings HistorieKoppeindpodningens Historie] se innledende kommentar til artikkelen. eller Lovtale. En Sandhed, som er bestyrket med 60 Aars Erfarenhed (saa gammel er Indpodningen i Europa) behøver intet Forsvar. Man beviser ikke, at Sneen er hvid, og at Stormen brager. Den som har Øyne at see med, han see, og den som har Øren at høre, han høre!Den som har Øyne … han høre!] fast teologisk maksime, som henspiller på en rekke bibelsteder i det gamle og det nye testamentet, se for eksempel Matteus kap. 13, v. 13–16 og 43. og Markus kap. 8, v. 18. Lad Europas lykkelige Slægter fortælle Indpodningens Under, og trøsteløse Mødre, ved deres Børns Grave, begræde, at de har forsømt den. Lad en erkiendtligerkiendtlig] takknemlig. Verden opreyse den evige Støtter med Paaskrivt: For frelste Borgere, og lad Helten efter den gode Strid sige: Jeg har frelst mit Fæderneland, fordi Indpodningen frelste mit Liv.

Blant saa mange Skrifter til Indpodningens Fordeel, og til Underretning og Sikkerhed for dem, der vil betiene sig av dette Middel, behøver jeg heller ikke ved denne Leylighed at anprise en Avhandling i den Anledning av den kloge og erfarne Hr. SS2 375Justitzraad og Doktor Büchner,Büchner] Johan Andreas Wilhelm Büchner (1730–1815), tysk doktor i medisin, justisråd og stadsfysikus i Bergen. I 1778 utga han En kort Afhandling om Børne-Koppernes Indpodning, og skrev senere en avhandling om koppevaksinasjon i Bergen (Erfurt, 1807) (Sollied 1931, 43ff). En kort Afhandling befinner seg i Fastings bibliotek (Spesialsamlingene, Universitetet i Bergen). som er bekiendtgiort forrige Aar paa det nyttige Selskabs Bekostning, og giør Udgivernes, og Forfatterens patriotiske Nidkierhed, og Indsigter lige stor Ære; Det er, som jeg har sagt, ikke dette Blads Hensigt at skrive for eller imod Indpodningen. Jeg vil fortælle, det som meere er, hvad man har skrevet for at udrydde alle Kopper, i Stæden for at indpode dem, og dette Blad skal giøre mine Læsere bekiendte med en gandske nye Avhandling av Hr. Paulet,Paulet] Jean-Jacques Paulet (1740–1826), fransk doktor i medisin. Boken Fasting omtaler (se hans note nederst i artikkelen), var en fortsettelse av Paulets Historie de la petite Vérole (1768), og utkom i Amsterdam og Paris i 1776 (i duodes). (en fransk Læge) hvori denne Mand lover ikke mindre, end at bevare heele Byer, Provinzer, og Kongeriger fra Børnekopper, og svarer, som han siger, til alle de Indvendinger, man vil giøre ham i denne Henseende.

Et av Hr. Paulets første Beviis er, at Luften ikke meddeeler Børnekopperne meere, end den meddeeler Fnat,Fnat] skabb, hudsykdom. Spedalskhed, den veneriske Syge,den veneriske Syge] kjønnssykdom, særlig om syfilis. Syfilis ble også omtalt som «store pokker», mens kopper ble kalt «små pokker» (jf. eng. small pox). og Pesten selv. Naturen, som har villet lade alle levende Skabningers Liv dependere av Aandetrækkets Mekanik, har ikke villet sætte dem blot for at forgiftes 25,000 Gange hver Dag. Et Beviis, at dette FluidumFluidum] flytende stoff, her om luft. er ikke engang Pestens Vehikel,Vehikel] her: redskap, eller overføringsmiddel. er dette, at man lever uden Fare i et befængt Land, naar man allene vogter sig for Omgang med befængte Personer. En KordonKordon] rekke av soldater oppstilt for å hindre spredning av smitte. av Tropper quæler dette Onde ved at avbryde al Leylighed til dets Udbredelse.

Blant de nyere Exempler for at bestyrke denne Sandhed anfører endelig Hr. Paulet et Beviis, der, (som det synes) ville være uden Modsigelse, hvis det var bestyrket ved endnu fleere igientagne, og sikre Prøver. I Aaret 1775 tog Hr. P. en Glasflaske, omtrent av 9 Pæler, og tillukkede den, efter at han havde renset den fra al Luft ved en Luftpompe. Denne Flaske lod han bære til l’Hotel-Dieul’Hotel-Dieu] sykehus i Paris, som regnes som byens eldste. i Paris, i det Værelse hvor Kopperne ere, og i Vundlægens,Vundlægens] kirurgens. Opvarterindens, og mange fleere Vidners Nærværelse, satte han den for Munden paa en Syg, som døde av Kopperne, i det samme Øyeblik han gav Aanden op. Ingen Luft kan være meere Koppegiftig, og denne Luft lod Hr. Paulet tre Børn, som skulle indpodes, inddrikke uden at de leede ringeste Uleylighed derav.

Luften frembringer Katastropher, naar den paa eengang angribes av pestilentialske Dunster, og det er da ingen Sygdom, SS2 376det er Døden den foraarsager. Disse Dunster ere da ikke dræbende, uden fordi de ere foreenede til en Massa. Saa snart Luften har igiennemtrænget dem, deeles de, og naar de ere deelte nok til at blive flygtige, høre de op at være skadelige. Denne er Hr. Ps. Theorie, og den er sandsynlig, og begribelig. Aarsagen til al Smitsomhed ville forsvinde av sig selv, dersom den allene kunne lade sig opløse av Luften. Men uheldigviis hefter den alt for meget til alle Materier, som kan modtage den, for derfra at indsnige sig, hvor den kan trænge igiennem; Ligesom spidse Naale eller Pigger, borer den sig fast av sig selv, og bringer Udslet, Saar, Bylder, Antendelser, og alt hvad man erfarer i smitsomme Sygdomme, med sig. Den, som ikke nærmer sig til disse dødelige Pigger, er sikker paa at trodse dem.

Børnekopperne, siger Hr. Paulet, ere i denne Henseende samme Lov underkastede, som dens skrækkelige Staldbrødre.Staldbrødre] venner, kompanjonger (her: andre smittsomme sykdommer). Overalt, hvor de har viist sig, ere de bragte andensteds fra, og naar man giør sig Møye derfor, kan man endog finde Sporene av den Vey, de har gaaet. Det gielder da allene at tillukke denne bedrøvelige Vey, og dette er altid let at giøre uden mange Omstendigheder. Man behøver kun Nøyagtighed i at bringe de Syge for sig selv, som har Kopperne; Man behøver Forsigtighed fra deres Side, som opvarte dem, at de ikke give Forgiften Leylighed at omløbe. De som besøge dem, bør bytte Klæder, for at skille sig ved den Gift, der maatte have efterladt sig, og dette er ikke saa megen Møye med, siger Hr. P., at enhver jo bør paatage sig den i Betragtning av den Nytte, de kan vente sig til Belønning derfor.

Resten av dette System vil jeg levere med Hr. Paulets egne Ord:

«Man trættes, og man rødmes næsten for Mennesker, siger han, at man skal være forbundet til at mangfoldiggiøre Exempler og Fakta for at bringe dem tilbage til saa sande, saa naturlige Principier, og saa simple, saa nyttige Sandheder; Man maae bringe dem i Erfaring hvad de saa ofte har været Vidner til, og sige til dem: Adspørger ikke uden eders Øyne! Beraaber eder ikke uden paa eders Sandsers Vidnesbyrd! Hvad lære SS2 377disse eder, uden at alting i Børnekopperne kan henføres til en smittende Aarsag, at alting er Indpodning, enten naturlig eller konstig, Virkning av Misbrug, av Samquem, av Fordomme eller av Forblindelse; At denne Sygdom smitter ligesom Fnat, eller som venerisk Syge paa hvert Individuum, ligesom Ilden i en Skov paa Hytterne, og at den kan ikke frembringes uden av en Giæring. Hvad behøver man meere, naar man har bevist denne Sandhed? Snart søger man Koppernes Oprindelse i Blodet eller Vædskerne, snart hos Fruentimmeret i deres Kiøns periodiske Kilder, snart i Navlestrengen, snart leder man efter Koppesæden i Luften; Man troer at finde den i en blind Skiæbne, imedens Indpoderen holder den i sin Haand, og frembringer den for eders Øyne. I foretrække løse, og uvisse Gietninger for hvad Erfarenheden beviser, foranderlige Systemer, som forvilde eder, giøre eder ulyksalige, og bringe eder at skielve, for simple Sandheder, som stille eder tilfreds, og bringe eder til en roelig Forfatning, og til en physisk og virkelig Lykke. I foretrække de sørgeligste Fordommes Aag for de meest trøstende Maximer, og de allernyttigste Udøvelser. I vil heller giøre Vold paa Naturen end lyde dens Røst. Er dette vel at bruge den Fornuft, den har skienket eder, som I bør?»

«Naar jeg begierer Frøet til en Plante av Gartneren, og jeg faaer det, behøver jeg da at søge i Himmelen eller i Luften, eller i Jordens Indvolde, for at finde en anden Aarsag til dens Frembringelse? Er det mig ikke nok, naar jeg har Sæden, at finde en bequem Jordbund, og en bequem Moder at udvikle den? Og naar jeg fundet denne Jordbund, og denne Moder, hvad behøver jeg da meere? Udsaaer Indpoderen ikke Frøet til Børnekopperne? Er det menneskelige Legeme ingen bequem Jordbund til at bringe det at spire? Lad man quæle Frøet altsaa, lad man bevare Jordbunden derfra, saa skal ingen SS2 377Frembringelse have Stæd. I forestille eder al Varsomhed, som Uhyrer, I troe, at naar de befales av Regieringen, kan de ikke lykkes. Jeg vil overbevise eder om, at den første Gang denne samme Regiering har villet befatte sig dermed, har den befriet alle de Individuer, den søgte at befrie, fra Sygdom, og alt dette uden Møye, uden Klager, og uden Murren fra Borgernes Side.»

«Den Gang man tog Minorka fra EngellænderneMinorka fra Engellænderne] den spanske øya Menorca var okkupert av britene fra 1708 til 1756, da franske styrker invaderte øya. I perioden 1763–1802 var øya under vekslende britisk og spansk styre. vare Børnekopperne paa Øen. Hvad giorde Regieringen? Frygtende for, at Smitsomheden skulle udbrede sig blant Tropperne, forbød den al Slags Samqvem mellem disse, og de Befængte, og tilbageholdt alle mistænkte Materier. Man satte Skildvagter for at forhindre det; Man brugte endnu, ved Søekanten, Forsigtighed for at sætte sig i Sikkerhed. Hvad skeede? Hverken Børnekopperne, eller andre smitsomme Sygdomme, som grasserede paa Øen, udbredede sig blant Kongens Tropper, og i en Tid av 7 Aar, denne Øe har tilhørt Frankrig, har man ikke merket meere til nogen Epidemie av Kopperne.»

«Jeg behøver ikke, for at bevise Fordeelen og Nødvendigheden av alle Varsomheds Midler, at anføre hvad der er skeet i Engelland, og at sige, at det er, fordi man har forsømt dem i London og Bristol, og paa andre Stæder, at denne Stat i en Tid av 45 Aar, har tabt meere end 30,000 Undersaattere, som er beviist av Dødslisterne i disse to Byer. Jeg behøver heller ikke at vise det Franske Parlaments Viisdom og kloge Opførsel i denne Henseende i sin Anordning av 1764, som forbyder al Indpodning i Hovedstaden. Det er mig nok at sige, at alting vidner til Fordeel for Varsomhed, og at den farligste Brug, nogle hidsige og forvildede Philosopher har kunnet giøre av deres Talenter og Indsigter i Henseende til Indpodningen, er at have søgt at giøre de Varsomheds Midler latterlige, som Parlamentet i denne Henseende har foreskrevet.» –Titelen til Hr. Paulets Skrift er: Seul preservatif de la petite Verole, ou, nouveaux faits et observations, qui confirment, qu’un particulier, un village, une ville, une province, un royaume, peuvent egalement se preserver de cette maladie en Europe; troisieme Memoire, pour servir de suite à l’histoire de la petite verole, dans lequel on repond à toutes les objections faites à ce sujet. 8, à Paris, 1777.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Utvalgte artikler

Det er først og fremst som litterær kritiker og skribent Claus Fasting har sikret seg en plass i norsk litteraturhistorie. I 1770-årene publiserte han en rekke anmeldelser og artikler i de to tidsskriftene han ga ut sammen med venner i København: Kritisk Journal (1773) og Kritisk Tilskuer (1775–76). Tilbake i Bergen ga han i årene 1778–81 ut Provinzialblade i fire bind. Han stod selv bak de aller fleste bidragene i bindene.

Her er 12 av Fastings artikler. «Om Fængsler», «Stiernlilien» og siste del av «[Om Provinzialbladene]» er transkribert av Aina Nøding, resten av tekstene er hentet fra Samlede skrifter, utgave ved Sverre Flugsrud, 3 bind, Det norske språk- og litteraturselskap, Alvheim og Eide Akademisk forlag, Oslo 1963-79.

Se faksimiler av Samlede skrifter (1963-79), bind 1, bind 2 og bind 3 (nb.no)

Les Provinzialblade (Universitetsbiblioteket i Bergen) og Provinzial-Samlinger (nb.no) på nett

Les mer..

Om Claus Fasting

Claus Fasting var bergenser og bodde mesteparten av livet i Bergen. Fra 1787 til sin død i 1791 var han rådmann i byen.

I tre perioder bodde han i København. I den siste av disse (1770-77) var han en aktiv del av Det norske Selskab. Hans evne til å improvisere og til å formulere treffende epigrammer ga ham en sentral plass i selskapet. Han var godt orientert i både samtidens og eldre europeisk litteratur og han ivret for de klassisistiske idéene som selskapet satte høyt.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.