Utvalgte artikler

av Claus Fasting

[Anmeldelse av Sophies Reyse / Om romaner]

Artikkelen ble første gang publisert i Provinzialblade, nr. 33, 1780 (Bergen; s. 257–64). I denne teksten kommer Fasting med et forsvar for romansjangeren, som på 1700-tallet ble regnet som en lavstatussjanger av tvilsom moralsk valør. Fasting løfter særlig frem førromantiske romaner, som appellerer til leserens følelser og sensibilitet, skrevet etter mønster av Samuel Richardsons berømte brevromaner (1740–1750-tallet) og Laurence Sternes A Sentimental Journey (1768).

SS3 138Boghandler IversenBoghandler Iversen] Christian Henrik Iversen (1748–1827), bokhandler, avisutgiver og forlegger i Odense. Romanen utkom et par år senere i dansk oversettelse ved Jacob Wolf (1749–1819) hos Gyldendal i København (6 bind, 1782–1784). Iversens annonser er ikke kjent. i Odense har adskillige Gange i de offentlige Tidender bekiendtgiort en Oversettelse av Sophiens Reise von Memel nach Sachsen,Sophiens Reise … Sachsen] Sophiens Reise nach Mamel und Sachsen av teologen Johann Timotheus Hermes (1738–1821), utgitt i 6 bind 1769–1773. Romanen er skrevet etter mal av Samuel Richardsons følsomme romaner. Den ble svært populær i Tyskland og også oversatt til flere språk. Den tyske tredjeutgaven fra 1778 fins bevart i Fastings bibliotek (Spesialsamlingene, Universitetet i Bergen). en Original Tydsk Roman av Hr. Pastor Johan Timotheus Hermes i Breslau, og denne Bog har jeg i Dag foresat mig ret indstændig at anbefale alle mine Læsere og Læserinder. Sophies Reyse er skrevet med en Engellænders Genie, med en Parisers Vittighed, og, jeg havde nær sagt, med en Tydskers Vidløftighed, hvis ikke dette sidste Udtryk kunne synes noget haardt baade i henseende til Bogen, og i henseende til Nationen i de seenere 20 Aar. Sophies Reyse er en Roman, som kan læses uden at forderve Smagen eller forstyrre Hiernen, som kan nyttes til Exempel eller Advarsel i forekommende Optrin av det menneskelige Liv, som kan danne kloge Mænd, fromme Koner, Lærde uden Pedanterie, og Kristne uden Hyklerie. Sophies Reyse er efter Grandison og Klarissa,Grandison og Klarissa] to av Samuel Richardsons (1689–1761) berømte brevromaner, Clarissa, or The History of a Young Lady (1748) og The History of Sir Charles Grandison (1753–1754). en blant de meget faa Romaner, som foreener alle de Fordeele, disse Bøger burde have, og sielden har, jeg meener især den: at lære Livets og Menneskets Pligter uden Tvang eller Kiedsommelighed, ikke giennem Over og Undersætninger av Systemers tørre Beenrad, heller ikke altid med Forbøn, Indgang, Delinger, og Tilegnelse, men ved uforgiengelige Billeder av Dydens Skiønhed i dens Sønners og Døttres Hierter, ved skrækkende Straffer for Forbrydere mod dens Majestæt, at lære disse Pligter; Sophies Reyse er med et Ord en Roman, som bør bringe alle Robinsoner, Tusend og Een Nat, Frøken von Weisensøe,Frøken von Weisensøe] romanen Charlotte, eller forunderlige Tildragelser med Frøken von Weisensøe (København, 1757–1758) av den danske forfatter, musiker og teaterdirektør Carl August von Thielo (1707–1763). Albertus Julius,Albertus Julius] hovedpersonen i den populære utopiske statsromanen Insel Felsenburg (1731–1743), skrevet i robinsonadeform av den tyske forfatteren J.G. Schnabel (1692–før 1748). Lars Larsen Aagrups forunderlige Hendelser,Lars Larsen Aagrups … Hendelser] romanen Lars Larsen, eller Aagerups selsomme Hændelser og forunderlige Tildragelser (1758) av den danske forfatteren og journalisten Niels Prahl (1724–92). og Efterretninger om Fangne i TyrkietEfterretninger om Fangne i Tyrkiet] beretninger om sjø- og handelsfolk, også fra Danmark–Norge, som ble tatt til fange av kaperstater i det ottomanske riket (primært Nord-Afrika), ble en egen litterær sjanger på 1700-tallet. samt deres gruelige Pinsler, med fleere slige Uhyrer, i en evig Forglemmelse.

Sophies Reyse er maaskee imidlertid ikke uden alle Feyl, og de Berlinske Konstdommere i det almindelige Tydske Bibliothekdet almindelige Tydske Bibliothek] tidsskriftet Allgemeine deutsche Bibliothek, hvor Hermes’ roman ble anmeldt av J.K.A. Musäus, først bindvis (1771–1774) og deretter andreutgaven (1778) og tredjeutgaven (1780; anmeldt anonymt). har allerede anmerket adskillige, som de maaskee, i Kraft av deres SS3 139Haandverk, ville have fundet, endskiønt de aldrig vare der, fordi denne Bog, som bekiendt, er skrevet direkte mod denne Journals Aand, og denne Aand er ikke altid Sandheds, Billigheds, og Retskaffenheds. Ydermeere er denne Bog en alt for aabenbare Kontrast mod Sebaldus’s NothankersSebaldus’s Nothanker] den bestselgende satiriske romanen Das Leben und die Meinungen des Herrn Magister Sebaldus Nothanker (1773–1776), av den tyske forfatteren og bokhandleren Friedrich Nikolai (1733–1811). Romanen forfekter blant annet religiøs toleranse, samt kritikk av en tendens i følsomhetslitteraturen til å bli navlebeskuende fremfor samfunnsengasjert. Nikolai sto også bak utgivelsen av tidsskriftet Allgemeine deutsche Bibliothek og virket for bred formidling av opplysningsideer (V. Žemač (red.), Geschichte der deutschen Literatur, bd. I/1, Weinheim 1996, s. 352ff). Det er trolig hans kritikk av følsomhetsromanen, som J.M. Millers Siegwart (jf. kommentar nedenfor), som faller Fasting tungt for brystet. Levnet og Meeninger, som Hr. Nikolai og Kompagnie havde bestemt til en Norm for alles Levnet og Meeninger, og som Hr. Hermes ikke har giort til sine.Hinc illæ lachrymæ.Hinc illæ lachrymæ] lat. «derfor disse tårer». Uttrykket forekommer første gang i Terents’ komedie Andria (Kvinnen fra Andros; 166 f.Kr.), og ble et stående uttrykk i latinsk litteratur. Se for eksempel Horats’ Epistler (1.19, v. 41), hvor det benyttes på tilsvarende måte som i Fastings tekst.

Je ne decide point entre Geneve et Rome,Je ne decide … Rome] fr. «Jeg dømmer ikke mellom Genève og Roma», underforstått om hvem som har rett i religionsstriden mellom protestanter og katolikker. Sitatet er fra Voltaires epos La Henriade (1728; sang 2), som omhandler den franske kong Henrik 4 (1553–1610). Verslinjen ble et stående uttrykk. siger Henrik den 4de i Henriaden, og jeg overlader en større Dommer end de Berlinske Konstdommere at avgiøre hvis Troe er den rette; Jeg siger allene at Sophies Reyse er maaskee ikke uden alle Feyl, uden at disse Feyl imidlertid betage den det ringeste av sin Nytte, eller hindre den fra at opnaae dens meget priselige Hensigt at forbedre en fordervet Verden; Karaktererne i dette Skrift ere for det meste vaklende, og saa vaklende, at de synes at være bestemte at kuldkaste Horazes gamle og ubrødelige Lov: servetur ad imum, qualis ab incepto processerit;servetur ad imum … processerit] lat. [hvis du finner opp en ny person, la] «den til siste slutt bevares slik som den trådte frem i begynnelsen». Sitatet er fra Horats’ Ars poetica (Om diktekunsten), v. 126 (overs. S. Østerud i Horats 1997, 24). Skal dette være en Skiønhed, eller er det en virkelig Plet blant saa mange Skiønheder i denne Bog? Episoderne ere uendelige, og skulle dette vel bidrage til at forøge Hovedhandlingens Intresse, eller har Romaner et Privilegium, som nægtes andre Konstens Arbeyder, fordi man for dette Fag endnu ikke har nogen bestemt Lærebygning som for de øvrige? Pater Bossupater Bossu] René Le Bossu (1631–1680), fransk prest, blant annet kjent for sitt verk om eposet, Traité du poème épique (1675). og Franz d’AubignakFranz d’Aubignak] François Hédelin, abbed av Aubignac (1604–1676), fransk dramatiker og forfatter av litteraturteoretiske verker om drama og epos. ville skreget Gevalt,skreget Gevalt] ropt om hjelp (bokstavelig: rope at man blir utsatt for vold). om Hr. Hermes havde brugt denne Frihed i et Heltedigt eller et Skuespil, og var det umueligt, mutatis mutandis,mutatis mutandis] lat. «med de nødvendige tilpasninger». at indslutte Romaner i samme Grændser? Episoderne ere uendelige, siger jeg, og det forstaaer sig, at jeg allene meener de overflødige, som staae i slet ingen Forbindelse med Sophies Skiebne, og allene hindre Læserens Opmerksomhed fra dens egentlige Bestemmelse efter Forfatterens Hensigt. Denne Forvirring træffes ingensteds meere end i det sidste Bind. Ad eventum festinatAd eventum festinat] lat. «han haster til slutten» [på fortellingen]. Uttrykket stammer fra Horats’ Ars poetica (Om diktekunsten), v. 148, hvor det betegner Homers forbilledlige fortellerteknikk i Odysseen. er her slet ikke opfyldt, og midt under Opløsningen, i den største Heede og Længsel efter Sophies, Julies, Hr. Gros’s og Hr. Pufs endelige Forløsning, træder endnu den unaturlige Marianne, den tvetydige Hr. Radegast, og jeg veed ikke hvor mange Qvinder og Mænd frem med deres Konster, naar Læseren ønsker dem 100de Miile bort. Mesterstykket i Sophies Skiebne er, efter SS3 140alle hendes Landstrygerier, endelig til Læserens og alle Vedkommendes Trøst, at gifte hende med den Arabiske Magister Kübbüts, men ogsaa dette fortælles for kort, og qvæles av nye Optrin uden Forbindelse med dette, altsammen en Frugt av Forfatterens frugtbare Genie, men gandske vist ikke til Fordeel for hans Arbeyde.

Sætterens Noter ere i den sidste Udgave, formodentlig efter manges indstændige Bønner, paa en eneste nær, aldeeles udeladte, og i den Stæd ombyttede med uendelige Citationer av latinske og græske Skribentere, gandske vist et bedre Bytte, men siden RabnersRabners] den tyske forfatteren og satirikeren Gottlieb Wilhelm Rabener (1714–1771). Han utga satiren «Hinkmars von Repkow: Noten ohne Text» (Noter uten tekst), tilsynelatende en artikkel bestående av bare fotnoter, forfattet av den lærde figuren Hinkmars von Repkow (publisert i tidsskriftet Neue Beyträge zum Vergnügen des Verstandes und Witzes, 1745). og St. HyacinthsSt. Hyacinths] Thémiseul de Saint-Hyacinthe (1684–1746), fransk journalist og forfatter. Han skrev i 1714 en satire over fotnoter og kommentarer til litterære verk, Le Chef d’œuvre d’un inconnu (En ukjent forfatters hovedverk). Spot med overflødige Noter, maaskee mindre velkommen end 30 Aar tilforn, og allermindst velkommen i et Værk, som ikke er bestemt for den lærde Verden. Overskrifterne synes for det meste ligesaalidet nødvendige, og sige, ligesom FieldingsFieldings] den engelske forfatteren Henry Fielding (1707–1754), som blant annet skrev de komiske romanene Shamela Andrews (1741), Joseph Andrews (1742) og Tom Jones (1749). og hans Efterligneres, tvertimod deres Bestemmelse, paa de fleeste Stæder slet intet; Allevegne, især i Hr. Pufs ypperlige Breve, forekomme tillige utallige Provinzialudtryk, som giøre denne Bog ikke alt for forstaaelig for den, der ellers er vant at læse al Slags Tydsk, endog Klopstoks Lærde Republik,Klopstocks Lærde Republik] den tyske dikteren Friederich G. Klopstocks (1724–1803) Die deutsche Gelehrtenrepublik (1774), som presenterer en utopisk skisse for et tysk samfunn, styrt av en opplyst elite. et non plus ultranon plus ultra] lat. «det ytterste»; her: et ytterpunkt, et ekstremt tilfelle. av en mystisk Prosa. Skulle alt dette med meere ikke kunne taale en sømmelig Forandring i en nye Udgave?

Jeg har talt om denne Bogs Uforstaaelighed paa adskillige Stæder, og jeg vil prise den Mands Konst, som oversætter den med Lykke i et Sprog, der er endnu saa udannet, som vores. Vanskeligere Bog har maaskee ikke længe været i nogen Oversetters Haand, naar den skal leveres ufordervet med al dens fiine Vittighed, med al den Ild og Styrke, med alle de friske Farver, som i Originalen. Allene Pufs Breve kan bringe til Fortvivlelse, og som sagt, jeg priser den Mands Konst, som skiller sig vel fra dette Arbeyde. Maatte Hr. BirkHr. Birk] sannsynligvis Hans Jørgen Birch (1750–1795), dansk prest, forfatter, oversetter og redaktør. Han hadde før 1780 allerede oversatt en rekke sentrale verk fra fransk, tysk og engelsk, bl.a. av Sterne og Gellert. Han var 1777–1779 medredaktør for og litteraturkritiker i Ny kritisk Tilskuer, hvor også Fasting publiserte bokanmeldelser i samme periode. have ladet sig overtale dertil. Det var en Præst av saa mange Fortienester, efter saa mange lykkelige Arbeyder, allerværdigst at antage sig en saa berømmelig Ordensbroder.

Men jeg glemmer under alt dette, at Romaner udtrykkelig staaer iblant de kiødelige (og dødelige, ville man for Rimets Skyld SS3 141i gamle Dage have lagt til) blant de kiødelige Synder, siger jeg, som i en bekiendt Bogen bekiendt Bog] Sandhed til Gudfrygtighed (1737) av Erik Pontoppidan (1698–1764). Det var en forklaring til Luthers katekisme som ble brukt i leseopplæring og konfirmasjonsundervisning for alle barn i Danmark–Norge til langt ut på 1800-tallet. I forklaringen til det 6. bud (Du skal ikke drive hor), heter det: «Hvad er Horerie i Ord? All liderlig og ublufærdig Tale, liderlige Bøger, Romæner, Viser og Sange, Giekkerie og Narrerie» (1752-utg.). er forbudet i Forklaringen over det siette Bud, og at jeg altsaa giør mig deelagtig i Overtrædelse av dette Bud allene ved at anbefale dem. Maae jeg imidlertid sige, at man ved det Ord Roman, om man vil, kan forstaae enhver opdigtet Tildragelse, og at Ingredienzerne av Kierlighed og deslige Sager (siden de dog endelig skal være saa himmelraabende) ere maaskee ikke altid uundværlige til disse Kompositioner, endskiønt de som en Arvesynd allevegne pleye at blande sig deri. Maae jeg tillige sige, at Menoza,Menoza] den didaktiske romanen Menoza, en asiatisk Printz som drog Verden omkring og søgte Kristne, men fandt lidet af det, han søgte (1742–1743) av Erik Pontoppidan, som også forfattet den nevnte katekismeforklaringen. efter denne Bestemmelse kan være en Roman, fordi den Asiatiske Prinds, der reyser Verden om at søge Kristne, er en aldeles opdigtet Person, og under et andet Navn forestiller Forfatteren selv, der var hverken Prinds, eller født i Morgenlandene, hvilket er at læse med meere i S.T. Hr. Hattings udødelige Præstehistorie,S.T. Hr. Hattings … Præstehistorie] Albert Hattings Forsøg til en Præste-Historie, eller nogenlunde Efterretning om Biskopperne og Præsterne i Bergens Bye og Stift, fra Reformationen til værende Tid, utgitt i Bergen (1774) og København (1775). Pontoppidan virket som biskop i Bergen 1747–1754. 2den og sidste Udgave; Og om Menoza nu paa sin Pillegrimsreyse ogsaa virkelig havde tilvandret sig en kristelig Kierlighed for et Fruentimmer av hans Stand, med hvilket han i Tugt og Ære, og efter Ritualet, havde opfyldt Naturens, og alle borgerlige Loves ubrødelige Pligter, om denne Prinds nu, blant saa meget han siger, engang havde sagt til en Prindsesse: Jeg elsker Dem, og denne Prindsesse havde svaret: Jeg elsker Dem igien, (thi dette er dog Resultatet av alt) var denne ret brugbare Bog vel derfor blevet saa meget mindre brugbar? Og er Grandison, Klarissa, Julie Greenville,Julie Greenville] den irske forfatteren Henry Brookes (1703–1783) roman, Juliet Grenville, or The History of the Human Heart (1774; i tysk oversettelse kalt Julie Grenville), skrevet i den følsomme romantradisjonen. Siegwart,Siegwart] den tyske forfatteren og teologen Johann Martin Millers (1750–1814) roman Siegwart, eine Klostergeschichte (1776). I kjølvannet av suksessen til Goethes roman Unge Werthers lidelser (1774), utløste følsomhetsromanen Siegwart en nesten tilsvarende «Siegwart-feber» i Tyskland. og Sophies Reyse allene strafværdige fordi de i en smukkere Stiil, allene lidt udførligere, sige det selvsamme? O, at jeg havde skrevet Grandisson, sagde en berømt Mand,en berømt Mand] utsagnet tilskrives den tyske forfatteren og oversetteren Johann Arnold Ebert (1723–1789), som var viktig for introduksjonen av engelsk førromantisk litteratur i Tyskland. Sitatet fins gjengitt i et par av C.F. Gellerts brev, her i brev av 4. desember 1754: «Wenn ich, spricht er [Ebert] zu Professor Gärtnern [sic] in Braunschweig, den Grandison geschrieben hätte: so wüsste ich gewiss, dass ich seelig werden müsste» («Hvis jeg, sa han til professor Gärtner i Braunschweig, hadde skrevet Grandison, da ville jeg visst at jeg ville bli salig». C.F. Gellerts Briefwechsel, utg. J.F. Reynolds, bd. 1, Berlin 1983, s. 208). saa var jeg vis at blive salig! Denne Berømmelse, stadfæstet av Dydens skiønne Taarer i tusende Øyne, som har læst denne Bog, forsikrer Richardson, og alle dem, som ligne ham, om en Udødelighed, som 100de ubestemte MagtsprogMagtsprog] myndighets befaling. forgieves vil tilintetgiøre.

Imidlertid bør heller ikke forties, at ligesom Jøderne til en vis Alder forbyde deres Døttre at læse Høysangens Bog,Høysangens Bog] Salomos høysang. var det got, om man ville forhindre, at ikke alle Børn alt for tidlig læste endog de allerbeste Romaner, for ey at anticipere Naturen i dens Bestemmelse. Endnu meere skader maaskee den Ideal av Fuldkommenhed, man finder i saa mange Romaner, hvor alting er stemt SS3 142paa det allerhøyeste. Man finder ikke Mennesker som de ere, men som de burde være, eller aldrig ere; Man finder enten Engler, eller Diævle. Man prøver siden alle derefter. Man finder ingen av disse Væsener i det almindelige Liv, og man fritager sig enten for alle Pligter, fordi man seer alting overdrevet, eller man sværmer om Fuldkommenheder, som man aldrig opnaaer, og saaledes kan endog de beste Bøger forstyrre Hiernen, en Skiebne, der imidlertid ikke allene er Romaners, men alt for ofte fælleds for de alvorligste Sædelærer, naar Forfatterne glemme at de skrive for Mennesker, og ikke for usynlige Væsener.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Utvalgte artikler

Det er først og fremst som litterær kritiker og skribent Claus Fasting har sikret seg en plass i norsk litteraturhistorie. I 1770-årene publiserte han en rekke anmeldelser og artikler i de to tidsskriftene han ga ut sammen med venner i København: Kritisk Journal (1773) og Kritisk Tilskuer (1775–76). Tilbake i Bergen ga han i årene 1778–81 ut Provinzialblade i fire bind. Han stod selv bak de aller fleste bidragene i bindene.

Her er 12 av Fastings artikler. «Om Fængsler», «Stiernlilien» og siste del av «[Om Provinzialbladene]» er transkribert av Aina Nøding, resten av tekstene er hentet fra Samlede skrifter, utgave ved Sverre Flugsrud, 3 bind, Det norske språk- og litteraturselskap, Alvheim og Eide Akademisk forlag, Oslo 1963-79.

Se faksimiler av Samlede skrifter (1963-79), bind 1, bind 2 og bind 3 (nb.no)

Les Provinzialblade (Universitetsbiblioteket i Bergen) og Provinzial-Samlinger (nb.no) på nett

Les mer..

Om Claus Fasting

Claus Fasting var bergenser og bodde mesteparten av livet i Bergen. Fra 1787 til sin død i 1791 var han rådmann i byen.

I tre perioder bodde han i København. I den siste av disse (1770-77) var han en aktiv del av Det norske Selskab. Hans evne til å improvisere og til å formulere treffende epigrammer ga ham en sentral plass i selskapet. Han var godt orientert i både samtidens og eldre europeisk litteratur og han ivret for de klassisistiske idéene som selskapet satte høyt.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.