Flaggermus-vinger

av Hans E. Kinck

Tore Botn

69HAN stod i bælgmørk høstnat, pikked paa det vesle sels-vinduet,sel – sæter-hus dyvaad af regn, saa det silte med vand og med grus.

Det rørte sig derinde i sængen.

I det samme lynte det igen, saa selet blev lyst fra loft til gulv – hun laa som død av rædsel; hun hadde set det svarte firkantede hodet udenfor og lukked øinene: – – i slikt veir hadde han lagt op paa fjældet! – det kunde ikke være gutten i fjordbotnen,botn – bund – det kunde ikke være et menneske! – for dette var for svært! – –

Han pikked igen, ropte høit, saa han var sikker, hun skulde høre det.

Men nu rørte det sig ikke mer. –

Han holdt pusten.

Det var, som uveiret fik tag i ham; han kom ind i flommen, som fyldte rummet mellem 70himmel og jord, – blev revet avsted bortover myren. Snart gik han opreist, snart krøp han, snart rulled han, snart stod han paa hodet, som han syntes gled paa tusen smaa trippende ben. Han vidste ikke op eller ned.

Lyngens sus var iltre stormkast, som vilde ha alt med sig; fosse vælted sig over tiskende bæk, raped nedover med revnende stenheller; brunmyrens sorg var sydende sinne, som hvisled om hvert levende.

Der fandtes ikke laat, som ikke var sprængt, og det, som var fintfint – vakkert og hadde skap, fik kanter og spids.

Der var et jag i luft og i fjæld, som spændte og strakte alt, som var krumt og gik i bølger; der fandtes ikke vuggende ro – bare strammede viljers skælving. –

Han var langt udpaa myren, da han stansed. Han studsed og saa paa uveiret, – han hadde ikke kendt det, da han for opover – da var det som felelaat og sol i luften, han trodde saa halvt at jenten vented ham.

Det knistred og spraked. Blaalig lysning rundt fjældkammen søgte frem paa himlen, der svarte skyer laa og slængte sig som stygge 71dyr fra nut til nut, langbenete og forvredne, stukket av brede ildkniver, med en torden, saa skrænterne skalv, – det var som selve faste fjældet brast.

Han spratt i veiret i rasende sinne, knytted næve, stirred strid mod branden langs fjældkammen. Og uveiret gled ræd unna; han gav sig til at gaa igen bortover blødnede stiger. –

Men strax han snudde sig, fik uveiret mod som før. De tog tag i selve jorden, denne flom av slitnede toner; ingen rod fik lov til at staa, intet lyng, intet græsstraa, – fjæld og myr laa svart.

Det var noget i luften, som vilde, han skulde krype; og i myren glefsed det efter ham med sleipe jafs. Det var ingensteds, og det var allesteds – det var det stærkeste, som fandtes.

Han braasnudde igen, knytted næven mod det og stirred som før.

Der var et svært ragget dyr lige indpaa ham, med tunge labber og lynblaa ild i øinene; han vidste ikke, hvordan det kom sig – han tænkte paa far sin i det samme; – men det var mere ragget og mere vildt, det var stort som et fjæld.

72Han sa ikke et ord, stod og stirred; det var, som alt blev døds-stille rundt om under blikkes ild, viljer brandt værre end lynet langs fjæld.

Han gav sig ikke, blev staaende og vente. Dyret randt tilbage, øinene slukned; det minked og blev væk bagom furu-naalers næt.

Og han gik igen.

Men strax vided det sig ud. Han skulte til siden, – han saa det nok, det maatte ikke tro andet! som det sneg sig langs furustammer, gliste og vented.

Han braasnudde og stirred det væk igen. –

Men det fulgte alligevel nedover langs stupene til Botn og videre bort over flaten helt frem til gaards.

– Han skønte, at det var et slikt tag gamle far hans hadde hat, da han kom maalløs hjem den uveirs-morgen for to aar siden og la sig til sængs og siden ikke vilde staa op eller snakke, saalænge han leved.

Men han kendte sig, som han var blit en anden kar, der han gled bortover bøen i høstmorgenens halvmørke; det var bra, det kom saapas tidlig paa ham, det var bra, hun i selet ikke lukked op, – for dette hadde strakt sener, det hærded hvert lem; det gav sindet 73en reisning, saa viljer skar luften kvassere end lynets egg.

– – Der var bare én kar i ham, en svær én, som var istand til at rive op snefjæld med rod, om han vilde – slik som han var klemt sammen nu og tætnet, saa intet udenom var stærkt nok!

– – Det maatte nu gaa an at være det sværeste her i verden! – –


Aar efter aar, i alslags veir, hang han i lange taug udover glatte bærg og stygge stup, hugg vreden furu og krøket bjærk langs fjord siden, saa det gik som ras lige i sjøen nedenunder med sus og plask.

Han vilde rage alt og klæ av, saa det raggeteragget – haaret dyret skulde bli uden værende sted.

Han købte teigteig – stykke, eiendom efter teig og hugg ud, saa langt ind og saa langt ud, han kunde komme; folk lo og solgte denslags skog for lidet og intet.

– – De skulde bli to om fjældet i denne fjordbotnen!

74Dette beistet skulde ud! – Det hadde længe nok klappet folk i svarte myrjord med labberne sine. Han trodde nok, han skønte det nu der høit op ifra det blaa, hvor han hang i taug, naar han skotted udover trange fjorden langs bakkete smaagaarder: folk slæbte sig frem og krøp stilt over bø og bærg som ussel orm, – og de hadde da alle i sin tid faret med skælvende jag og latter i sind hver lørdagskvæld indover til jenten paa støilen. Med faren, som hadde været slik svær til kar og ingenting skydde, tog det den vei, at han gemte sig væk under aaklær for det; far hans igen holdt sig nok ude, men gik stille og tung, endda han som unggut var den kaateste og vildeste som fandtes, saa ordet leved om ham endda i fjorden.

– – Ja, det dyret hadde lagt labberne paa nogen hver opover ætterne og truet én til at fare stilt, – ingen fik tro, de maatte gøre, hvad de vilde! – Men nu efter hvert skulde det bli en anden leik!

– – Det stegte nok langs fjæld-væggen; det skalv nok sollys i den lergraa sjø nedenunder; vinden vugged nok i hvide bærg-liljer og smøg sig blidt om hans svarte haar; – alt slutted sig sammen; hver blom og hvert 75blad prøved snakke ham fra. Men han hugg bare stridere: – det nytted ikke komme her – det nytted ikke be for sig! – dyret skulde ikke ha én busk at gemme sig bagom, naar han stirred det væk i maalløst stridsind. Det skulde ud – ud! – – ud i store-fjorden, ud i havet! – Ellers var han aldrig sikker, før det var der igen og la labberne paa én! – –

– – Det var bra, budeien lukked den høstnat, saa dyret kom saapas tidlig paa ham; – far hans hadde hat jente at gaa til som ung, og siden fik han kærring, han likte, – og det hadde vel bedstefaren og; – saa det kom over dem, da de var for gamle og ikke hadde stridsind nok.

– – Nu kunde det være det samme, – han gifted sig med alle, gifted sig med hvemsomhelst; – der skulde ikke komme kvindfolk mellem ham og dyret; – saa kom der nok en søn paa Botn tilsidst, som aldrig hadde set det raggete dyret! – –

– Og han rigged den vesle halvraatne jægten, som ikke førte sten længer, og seiled avsted med vedlast sommer og vinter; folk lo og sa, det var en morsk kar, som ikke vyrded livet sit stort. Men da han efter bryllupet blev ved at krabbe i stupbratte fjældet og 76seile i den gamle skuten, risted de paa hodet og sa, han vyrded ikke stort konen heller.

– Det hadde været svære folk i Botn, sa de, men aldrig én som denne.


Fjord-siden blev snauere og snauere for hvert aar. Men han likte sig ikke hjemme paa gaarden alligevel; fik aldrig levende fred, laa og lydde uden søvn. Han skønte saavel, det var noget, det laa og spekulerte paa etsteds; og han vented det i torden, han vented det i storm; han vented det i stille graa sommernætter ogsaa. Men aldrig saa fik han se, hvor det var.

Det tog ham stundom slik, at han lurte sig ud, søgte til fjælds midt paa natten i alslags veir; han prøved paa at tvinge det og true det til at syne sig igen, – for han vilde vide, hvor det var, han vilde vide, om han hadde vundet.

Men det var ingensteds, det var som søkket ned; men det var noget inde i ham, som sa, det var her det gemte sig, endda der ikke fandtes skog igen. Og sinnet øged for hver gang han var hjemme, det brandt inde i 77ham, saa han kunde sætte ild paa selve bærget. –

Han maatte ud av botnen saa tidt han kunde; han lasted skuten, saasnart han hadde hugget nok, og krydsed ind i store-fjorden og videre ud imod havet.

Han hadde som tiest været alene før, men han var det altid i den sidste tid; han blev mer og mer illill – sint for hvert aar, saa han ikke var raad for andre at være i lag med ombord.


En kvæld lige før jul sad han bred og stutt, tykhaaret og langskægget, ved et bord alene i et logihus i sjøhavnen. Han var paa vei til byen med ved og sad vild i sindet, for uveiret vandt paa ham – han kendte, der var noget av det raggete dyret med i dette her; stormen var saa svær, at det ikke var tale om for nogen skute at true sig udover mod veiret, – seilene sprang som de var raatne. Tore Botn var den sidste, som kom ind paa vaagen. –

78Han skrek bort til logiværten, han sad graa og rødnæset og halvsov bagom disken; han vilde ha vass-grødvass- – vand- for en hel daler, sa han.

Værten svarte ikke, han skønte, det var gaperi.

Men ingen jægte-skipper, som sad ved andre bord, lo; det var alvor i Tore’s spøg, den var som fosselek langt ned i dybeste fjældrevnen.

Han skrek igen og saa med svart ilskeilske – sinne, vrede fra store øine. Det blev stilt inde, alt døde, hver blink i øine, hvert smil om mund; det var som svarte storfugls-vinger slog om dem.

Men logi-værten tagde.

Tore reiste sig langsomt, rev en saueskrott ned fra en nab og la til værten over nakken, saa han seg i gulv bagom disken.

Saa gik han. De andre fulgte for at se; han var blit skrutrygget, – det var som han tog renne for at gaa hodestup i sjøen.

Han løfted den svære jernbeslagne porten av hængslerne, bar den med bortpaa bryggen og slap den udfor. Han slængte løs landtaug, hvor han traf, satte skuldren i vedstabler, 79saa de rulled i sjøen, slog alle, han mødte, i koll.i koll – omkuld

Han sa ikke et ord.

Skipperne stansed tilsidst, blev staaende og ly ind i mørket. De hørte ikke stormen; det var underlig stilt og tomt, som et uveir var gaat over havnen og hadde gjort den øde, – folk gemte sig bort i porter og indom disker; det var slik støtt, der Tore Botn fik rider. – Og han selv sa intet, – vilde bare gøre det, han vilde, komme og gaa som storm og lyn. –

Aarer larmed i jollen. Lidt efter skrek det i blokken ombord, han heiste seil; – og det knepred i ankerspelets malm.

Det bar ud havnen i det forfærdelige veir. Han stod ind fjorden igen med hele vedlasten, – det nytted ikke mod stormen med de kluter, han hadde. Han styrte efter fjældene, som lynet lyste op.

Jægten skalv under jaget og plankerne skrek; men han førte alle de seil, som holdt; han vidste, skuten var fuldlastet, saa sjøen greied ikke klappe den sammen; og kættingerne holdt nok, som han hadde spændt rundt skroget.

80 Det soped indover, forbi skær og de inderste fyr, time efter time i brak fra sjø og skrell fra torden; og skummet laa hvidt rundt om, hvergang lynet lyste. Brot foran og brot bag; det var som at fare gennem en ur – roret var op ifra, ret som det var. –

Han stod haard og kold, med bare vilje igen i sindet; der fandtes ikke andet end hvide knoker i det, som skalv efter at faa bruge sig, – hvide som knokerne i næven, som klemte om roret og tvang jægten, naar den skar sig bort i en sjø.

Sindet var som rummet mellem himmel og jord, med vanvittig drift av slitnede skyr om fjældnut – uden maal, uden samlende haand.

Og lidt efter lidt var der, som alt pressed sig sammen til en laat, som fik hele verden til at skælve, som skuten skalv; det var en laat, som laa saa langt bortenfor kvældsgulets vift i lyng og i pors, bortenfor varme sjøers hvisk op i solstegt sand, – ja saa langt, saa langt bortenfor alt det, at der fandtes ikke menneske uden ham, som skønte det. Det var et rop indfra inderste luften, det var et støn nedfra dybeste fjældet, det var et brøl ud fra ytterste sjøkam, som brast.

81Det skalv inde i ham av vent hele tiden: det var samme veiret som sommernatten op paa brunmyren; kanske det var herude i store fjorden inat igen det han saa dengang! – for nu var det ikke i botnen mer. – –

– Men deslænger han naadde indover, desmer glemte han, det var uveir, – og viljen brandt ikke værre end lyn. Det blev saa stilt, syntes han, saa han blev ræd – han maatte ha mer! han la jægten mod veiret. Men seil revned efter seil, saa han vendte igen saa snøgt han kunde, mens han endda hadde en klut: – det var da uveir nok endda! – –

Men da han paa morgensiden svinged om næsset ind vesle-fjorden, var det som sol i luften. Han kunde ikke for det, – men han stod og tænkte paa den tynde svarte konen, som han ikke vilde hat, bare hented sig paa slump fra fattigplassen ud i fjorden; han tænkte paa den ti-aars gamle sønnen, som aldrig skulde se dyret.

Og han hørte knirk i støils-sængen hos hende, som ikke turde lukke op, og tænkte paa: om han hadde faat hende –! – Det blev stillere og stillere rundt om, og den skælvende venten paa udyret la sig; laaten i luften blev vuggende lang som havsjø, som døved 82sinnet, – lange bølger i sind og lange bølger i alt, som var udenom! alt som hadde kanter og spids, blev fint igen og fik skap.skap – form

Det blev til stirrende længsel efter kone, efter søn, efter hende, som ikke turde, – det blev til længsel efter alt uden skel. Og alt det spændte slakned.

«Tore Toreson!» sa han, nævnte sønnens navn til sig selv, vilde prøve om stemmen var blød endda. Han saa sig ræd om, da han hørte den; han hadde altid været saa livende ræd sin egen stemme, naar han for alene, vilde ikke komme i prat med det udenom, saa det brød indover ham og fik magten.

«Tore Toreson!» hvisked han op igen; – det var, som han stod i sommer-støvs uro langs liden, naar solen glar. –

Med ét stak et stort ragget hode sig ind i riggen, la sig indtil fokke-stumpen og glodde med blaalig ild i øine.

Haarete kjæft dar du ligg’,
skræmde du far min, du?
Glisete kjæft dar du tygg’,
kom om du tor’tor’ – tør!

skrek han og spratt i, før han sansed sig.

83Det var, som han rakned op lidt for hvert ord, for det maalløse stridsind var der ikke mer. Han hadde ikke magt længer til at være én kar, en liden tætvoxen én mod det, som var udenom; det gik ud og det gik ind, som sjø gennem sprukken skute. Og sinnet graat gennem hver sans som bortgemt fugl i fjældvands-siv. –

Hodet i fokken vilde ikke væk.

Han slap roret, sprang forud, firte ned fokken.

Men hodet hang igen i tauget.

Han blev der forud, glemte ror og glemte skute, som vinden kasted med som den vilde; fandt frem en taug-ende og slog op imod masten.

«Kom om du tor«»!» skrek han.

Men hodet blev der.

Det gav et støt i jægten, saa masten brak og tauge slitned; det gik overbord forud alt; han selv laa flat hodestup paa dækket.

Skuten stod paa land, tog til at hugge i sten og i bærg, saa kættingerne sprang, og plankerne løsned.

Han reiste sig, krabbed ud paa baugsprytet, slap sig nedi og vassed i land mellem 84takelage og ved; han var lige nedfor gaarden sin i botnen. –

I fjæren la to svære labber sig paa skuldren. Men han snudde sig ikke, gik stille og strid opover.

Det la sig udover ryggen hans mer og mer for hvert steg; han seg til knæs, tvers gennem græsroden i den regnvaade bø. Men fod flytted sig fremfor fod; – han vilde pinedø ikke gi sig! – –

Tyngre og tyngre blev børen, han kendte sig saa tung, at han trodde mest, det var selve styggemanden han bar tilgaards; – men han vilde pinedø ikke gi sig! – –

– Opved stabburet la han sig indtil væggen, med spænde for foden mod den store sten lige ved hjørnet; han vilde staa ret! det skulde ikke kneppe ham i jord! –

I halvmørket kom sønnen ud, saa faren klemt ned mellem stabbur og sten.

Glisete kjæft dar du tygg’,
kom om du tor«»!

gneldred den vesle i, knytted næver og stirred paa ham, strid og fuld av ilske.

Børen letned, da faren hørte barne-mælet; han reiste sig, smøg ind i stuen med sjøvand silende langs gulvet, retted sig og blev staaende 85uden et ord i alle de vaade klær, stirred raadløs rundt paa væggerne, underlig ør og mat. –

– Han trodde, han fór til at skønne det nu: – der fandtes nok ikke ragget dyr op i brunmyren, det holdt sig til gaard og det holdt sig til grænd – kanske noget i selve ætten, som gik igen! – –

Han blev var sønnen, som stod i ovnskroken, hvid av sinne, og stirred hid, braavendte med ét paa gulvet: – sønnen saa ret! Han strøk ud igen i vild glæde, indpaa stabburet; – nu hadde han dyret! nu hadde han da tag i det tilsidst! – –


Han blev længe derude, saa konen gik efter. Men stabbursdøren var tung at faa op, for der laa noget indenfor; – saa Vesle-Tore maatte klyve ind vinduet.

Derinde hang faren i et taug, halvt hang, halvt sad paa huk; tauget var festet i dørklinken paa indsiden.


Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Flaggermus-vinger

Novellesamlingen Flaggermus-vinger med undertittelen Eventyr vestfra fra 1895 er et av Hans E. Kincks mest kjente og leste verker.

Novellene skildrer miljøene på en realistisk måte, spesielt gjennom replikker på dialekt. Den nyromantiske interessen for menneskesinnet kommer klart frem i skildringene av underlige hendelser og naturskildringer som smelter sammen med fantasi og drøm. I novellen «Felen i vilde skogen» møter leseren Torstein som får utløp for overveldende følelser både ved å huie og skrike i skogen og ved å spille fele som en «foss, som vælted avsted». I novellen «Hvitsymre i utslåtten» glir den erotiske opplevelsen og naturskildringen over i hverandre for budeia som får nattebesøk av en mystisk mann.

Se filmatisering av noen av fortellingene.

Se faksimiler av førsteutgaven (NB digital)

Les mer..

Om Hans E. Kinck

Hans E. Kinck er mest kjent i norsk litteraturhistorie som en stilsikker, nyromantisk novelleforfatter. Kunstsynet hans gikk ut på at litteraturen skulle gi innsikt i menneskesinnet og skildre det impulsive og stemningsbærende. I likhet med kunstnere som Obstfelder og Munch interesserte Kinck seg først og fremst for menneskets lengsler, drømmer, angst, kjærlighet og for kampen for å overvinne frykten for å leve.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.