1814–1942

Tale 17. mai 1942 ved en norsk kystkommandostasjon, for norske flygere og deres gjester fra den norske marine.

Det har, tror jeg, aldri vært en generasjon av nordmenn som har kunnet forstå 17. mai 1814 som vi. Krig og storpolitikk veltet den gang innover landet; vi i dag kan føle den situasjonen med våre sinn og våre nerver.

Det som skjedde var: Stormaktene England, Russland, Østerrike, Preussen, sammen med Sverige, holdt på å tilintetgjøre Napoleon.

Danmark-Norge var på den tapende side. Den seirende stormaktsblokken overleverte vårt land til Sverige som takk for hjelpen.

Da reiste nordmennene seg mot det overveldende triumferende Europa og sa nei. De erklærte seg som et fritt land, med egen konge, ferdig til å slåss mot dem som kom. 17. mai 1814 vedtok de en grunnlov, kanskje den frieste i verden. For et mot, for en tross og åndskraft i dette vesle ensomme folket mot et forenet Europa!

Nervekrigen satte inn og til slutt krigen. Nordmennene sloss i 17 dager og ga opp overfor Karl Johan, en motstander som viste seg høysinnet; hvor det virker i dag som et eventyr! Vi beholdt grunnloven og vår indre selvstendighet.

Etter krigen kom oppgjøret – selvfølgelig. Den norske riksrett dømte vår øverstkommanderende, general Staffeldt til døden for unnfallenhet. Med rette eller urette skal jeg ikke kunne si. Han ble benådet av seierherren Karl Johan, som altså hadde nytt godt av hans eventuelle forsømmelser.

Det er mange andre ting som plutselig interesserer oss på en ny måte i dag. Vi som har sett den norske kirkes motstand i dag, føler oss nærmere knyttet enn før til Bergens-bispen Nordahl Brun som preket motstand og uforsonlig krig framfor å fire en tomme på vår rett, vår vilje til rett.

Vi som har opplevd Nordsjø-skøytenes vidunderlige frihetssaga, ser i et nytt lys dikteren Bjerregaard som skrev nasjonalsangen Sønner av Norge. Han var i Danmark i 1814, men drog hjem for å slåss, sammen med 3 venner i en liten skjekte over Skagerak. Han ble tatt av svenske krigsskip og ble internert i Sverige.

Det er så meget, av godt og mindre godt som vi i dag kan lese med en klarere skrift; mest er det stort, mest er det en veldig såmannsgjerning.

Det grodde og blomstret i Norge i over hundre år. I dag synes det oss som det var blitt til virkelighet det som Skagerak-roeren Bjerregaard drømte om:

Frihetens tempel i nordmannens dale
stander så herlig i ly av hans fjell.
Fritt tør han tenke og fritt tør han tale,
fritt tør han virke til Norges hell.

Så kom tyskerne.

Så kom vår egen skjebnetime da vi ble hvirvlet inn i den største verdenskonflikt som historien kjenner. Hvordan har det norske folket av i dag klart prøven? Kan de se mennene fra Eidsvoll i øynene?

Situasjonen 9. april var ikke å trassig forme nye idéer som i 1814; det var å holde fast på verdiene fra dengang. Og så mektig var grunnloven som vi feirer i dag, at den i det middelaldermørket som nazismen har kastet over Europa, har en selvlysende kraft og storhet; og mennene som er trofast mot dem står som i skjæret fra et flammende bål.

Vi hadde 9. april en konge som var klar og usvikelig i det løfte han hadde gitt folket; vi hadde en regjering hvor der var menn som under krigens fortvilede forhold tok beslutning etter beslutning som viste seg å være riktige; til slutt den siste og vanskeligste og ensomste; å forlate landet og dra til Storbritannia som den gang så ut som et synkende skip, for å fortsette kampen. Og mens resten av Vest-Europa sank som under en flodbølge av nazihærene som ingen kunne stanse, ble flagget, av våre menn her ute, spikret til masten. Det kan ingen ta fra dem.

De norske styrkene kjempet i 62 døgn – heder til dem! Marinens innsats fløy over verden, flygerne sloss mot overmakten, og norske soldater slet hardt og skjøt godt.

Det fjerde våpenet, handelsflåten, uten våpen, gikk inn i kampen; sjøfolkenes krig har ikke vart i 62 døgn, men 800 bitre, ukuelige døgn.

I Norge skjedde hjemmefrontens under. Vi står her i dag ved Nordsjøen; mange av dere er kommet over den veien på usannsynlige farkoster, og har slitt dere over bare ved vilje og mot; og nettopp dere, vet jeg, vil hedre alle de tapre, som ble igjen.

Så megen offervilje, mot, og godhet! Ja, – godhet. Jeg snakket en gang med en kar som var hjulpet i Norge av kamerater med en vill dristighet så det frøs nedover ryggen på meg mens han fortalte. Jeg sa da: «Det må være noen desperate kalde folk som denne krigen har skapt.» Han så forbauset på meg og sa: «Da har De ikke forstått noen ting. Folk er så … snille.» Det finnes et skriftsted, det vakreste jeg vet: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» Slik er mange, mange i vårt land.

Så har vi den andre slags krigen i Norge, samvittighetens rolige motstand; hvor alle vårt fredssamfunns ofte så foraktede verdier har vist seg i sin renhet og kraft. Jeg tenker på lærerne.

Hvor gripende er ikke den scenen da lærerne leser opp for sine store og små elever at de lover dem ikke å lære dem noe som strider mot samvittigheten. Og de går i fengsel for det, de mishandles og dør førenn de vil bryte det løfte de har gitt til barna, og elevene står langs jernbanene, hvor fangetransporten skal gå og hilser dem med: «Ja, vi elsker.» For en skole det en gang må bli i Norge! For et land!

Forleden dag hedret president Roosevelt det norske folk ved å gi sin utsending hos vår regjering i London ambassadørs rang, noe som ellers bare brukes til stormakter. Han motiverte denne æresbevisningen med Norges kamp hjemme og ute, og da han snakket om våre landsmenn hjemme brukte han et uttrykk som bare Roosevelt kunne ha brukt, fordi han som ingen annen statsmann jeg kjenner har hjertets geni: Han snakket om de norske «menns, kvinners, ja endog barnas kamp».

Har noensinne før i historien et land blitt hilset som stormakt på grunn av sine barn? Hvor skjønt det er, hvor skinnende av håp. Jeg har ikke noe inderligere ønske for denne 17. mai, enn at vi må berge all finhet og storhet som denne krigen har skapt, over i freden.

Det er en del som snakker om alle de utmerkede oppgjør vi skal ha innen vår egne rekker når vi engang kommer hjem, og ordet igjen blir fritt. Jeg tror vi bør gi alle våre krefter til oppgjøret med våre fiender, med tyskerne, med dem som for oss er tyskere enten de snakker tysk eller norsk. Jeg tror på et annet, edlere slags oppgjør oss mellom, når fienden er slått ned: Det som vil komme fordi det er skapt en ny målestokk i Norge. Hver dåd i fengslene, på havet, under himmelen er med på å skape denne målestokken, og alt som ikke har indre verd, vil, med ny storhet, falle vekk som slagg og grums og likegyldighet.

Jeg er takknemlig over å få stå i dag blant dere, blant seilende, flygende, kjempende sjøfolk; for dere er med å skape denne nye målestokken.

Det sies ofte at vi har ikke et storting her ute som kan råde oss. Jo, vi har ett. De dødes, de som er skutt hjemme, de som er falt her, et storting som står over partiene, og som ingen kan ta til inntekt. Kan vi leve under deres øyne, da er vi på rett vei.

Vi står i dag på den andre siden av Nordsjøen, i landflyktighet. Men vi føler det ikke som vi har mistet vårt land. Norge lever som aldri før, ja, i en storhetstid.

Vi har så meget å kjempe for. Jeg tenkte i morges da vi marsjerte fra bryggen med sekkepiperne i spissen hvor dette hjemme var barnas lykkelige dag, i barnetog og buekorps. Vi skal gi barna tilbake dagen deres. Og jeg tenker når jeg ser flagget over meg her, at vi har sett det også på annen måte under denne krigen, på kisten over falne kamerater. Vi skal la flagget igjen vaie fritt over deres minne. Vi har i dag bare én vilje: handling; handling hjemover. Og vi har bare ett håp at vi må holde mål i denne kampen, hvor livet kan kreves, for at Norge skal leve.

Leve Norge!

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.